ods

Traversen av Torfinnstindene tar lengst tid, men går du fra øst mot vest kan jo klatrepartiene rapelleres så det burde ikke ta all verden av tid. Videre fra Vestre Torfinnstind er det bare en klatrepassasje og det er en taulengde opp sydeggen av Mesmogtind (om du følger skarpeste eggen). Jeg skulle tro at det går greit å nå skaret mellom Kvitskardtind og Mesmogtind i løpet av lørdagen. Med tidlig start søndag burde det gå greit å nå båten.

Dette er et flott tiltak og all ære til dugnadsgjengen. Var på Fuglesteg for to år siden og etter turen gikk vi inn i butikken i Fortun for å forhøre oss om historien til gården. Mannen i butikken henviste oss til noen eldre menn som satt i en kaffekrok i butikken. Men jeg skal si at for en nordlending var det ikke helt lett å forstå ekte gammalt sognemål. Vi fikk vel med oss knapt halvparten av historien.

Bortsett fra at heller ikke jeg vil kalle Åndalsnes for by, sees ikke Store Vengetind fra sentrum. Men fra Åndalsnes camping på andre siden av elva sees denne mektige toppen.

Kommet nettopp fra Molde og kan bekrefte at Vengetind (1852) er meget synlig fra sentrum. Ellers trodde jeg at Sunnmørsalpenes høyeste topp, Kvitegga (1717), var synlig fra Ålesund. Jeg mener da vi så byen fra toppen, men dette skal jeg ikke banne på. Hornindalsrokken er jo nærmere 200 m lavere og ligger ikke langt unna.

Apropos Tundradalen. Da jeg kom til Østlandet som ung mann for mange år siden, hadde jeg kanskje litt planer om hytte en gang i framtiden. Jeg tok da for meg kartet for å finne det mest øde sted i Syd-Norge som tomt for min hytte. Jeg kom da fram til at det måtte bli Tundradalen. Hytteplanene ble det selvsagt ingenting av. Da får en jo ikke tid til turer i nye områder.

Kvener og sjøsamer er to forskjellige ting. Kvener er innflyttede finnlendere fra gamle dager med uår i Finnland.

På vår Knutsholet-rundt-tur rapellerte de andre ned hammeren fra Midtre Skarvflytind (mot Søndre). Selv ville jeg teste vanskelighetsgraden og klatret derfor ned mens jeg hadde rapelltauet hengende ved siden av meg som psykologisk støtte. Jeg vil anslå vanskelighetsgraden til ca 3. Opp mot Vestre Leirungstind har jeg gått to ganger og vil anslå vanskelighetsgraden til det samme. Jeg bruker bare førtimeterstau (9 mm) av vekthensyn og delte derfor ruta opp i to taulengder (skrått ut mot høyre på første taulengde). Et tips om Vesle Knutsholstind: Traversering på hyller ut noen meter mot venstre (vest) fra skaret gir enkleste rute til topps.

Tusen takk for nyttig info.

Jeg lengter til Sunnmørsalpene når jeg ser bildene dine, Svein. Har bestilt hytte i forbindelse med fjellfestivalen der første uka i august. Vet du forresten vanskelighetsgraden på Blåtindane. Det står kanskje i "Fotturar".

Kjørte over Trollstigen forrige helg. Det var heldekket med metertykk snø til et stykke nedenfor Slettvikane. Over høyeste partiet kjørte vi i en dyp kanal mellom brøytekantene. Juratind er jo stupbratt i øverste partiet, så der er det nok snøfritt, men jeg tipper snøen ligger dyp i Hoemskaret.

Espen, hvilket navn vil du ha på Lyngsalpenes høyeste fjell Jiehkkevarri. For ikke å snakke om de høyst potente navnene på de to tettstedene i Nord-Sverige, Jokkmokk og Kvikkjokk. Du burde kanskje dra til det siste stedet og ta deg en ditto.

Jeg skal ikke blande meg inn i diskusjonen om dobbeltmoral eller ikke (jeg er usikker på om det er DNT sentralt eller den enkelte bestyrer som organiserer denne transporten). Generelt vil jeg si at det DNT har gjort og stått for siden starten, har vært til meget stor nytte for friluftslivet i landet vårt. At mange av oss kunne ønske å ha fjellet mer for oss selv og å oppleve Jotunheimen som på Jo Gjendes tid, får så være. Men en skal være klar over at nettopp det forhold at DNT’s virksomhet har ført til at langt flere har fått oppleve og blitt glade i fjellet, gjør at organisasjonen i kraft av sitt store medlemstall, har hatt større tyngde overfor politiske myndigheter når det gjelder vern av norsk natur. Og i dette arbeidet kan vel ingen være uenig i at DNT har vært en av de viktigste aktørene. Det har vært nevnt at dugnadsånden er gått tapt i DNTOA på grunn av organisasjonens størrelse. Jeg var nettopp tilstede på åpningen av en ny, ubetjent hytte i Oslomarka som DNTOA hadde fått gratis av de gamle eierne. Hytta var over hundre år gammel, men du verden så fin den var blitt etter oppussingen som var gjort på dugnad av DNT-medlemmer. Og det som hadde trengtes av penger til innkjøp av materialer, hadde velgjøreren og hallingdølen Olav Thon spyttet i. I en annen tråd har sogning gitt uttrykk for at DNT og Naturvernforbundet står i veien for næringsutvikling ute i distriktene. Dette er så galt som det kan få blitt. De aller, aller fleste av DNT’s medlemmer ønsker levende bygder. Motarbeiding av at lokale grunneiere for eksempel skal få meie ned verneverdig skog, er ikke å være motstander av næringsutvikling. Det pågår nå et forsøk hvor mange DNT-hytter er med på i størst mulig grad å benytte distriktets egne produkter til bruk på hyttene. Selv opplevde jeg resultatet så sent som i april. Det var fortreffelig mat som ble servert. Det som DNT og Naturvernforbundet er imot, er at kommersielle interesser skal få ødelegge naturen. Jeg kan nevne forslag som bilvei til Bruraskaret i Trollveggen, gondolbane til Skåla og helikoptertransport til og bygging av restaurant på Kaldakari. Etter mitt skjønn ville dette ha vært skjending av naturen. Jeg kan nevne at etter den store flommen i Jostedalen på 80-tallet, hadde vi i DNT Fjellsport (den gang Bregruppa) en innsamlingsaksjon til støtte for Jostedølene. Så måkke komme her og komme her. At det skulle være noen forskjell på holdningene hos DNTOA og de mange lokale foreningene, har jeg svært liten tro på. Det er de samme fjell- og friluftsinteresserte menneskene. De er alle tilsluttet paraplyorganisasjonen DNT.

Det ville være meget trist om dialektene skulle forsvinne. De bidrar i høyeste grad til et mer farverikt Norge. Det er få ting som gir slik fjellstemning som å høre Vågå-dialekt. Mange her på forumet er vel for unge til å huske naturprogrammene i TV på 70/80-tallet av Olav Heitkøtter. Han var vel riktignok fra Lesja, men vakrere stemme til å formidle naturstemninger finns ikke i hele verden.

Jeg er så enig, så enig med Espen. Den forvirring som disse navneendringene på kartene i de senere år har skapt, er veldig uheldig. Hvordan navnene i de enkelte dialekter uttales, er en ting. Men skrivemåten bør være konsekvent. Og da mener jeg at den skrivemåten som har vært benyttet i de senere mannsaldre på både kart og i litteraturen (storparten av fjell-literaturen er fra denne perioden), bør være retningsgivende. At navnet på et fjell skal skrives slik det uttales i den kommunen det ligger, er ikke nødvendigvis det riktige. Et typisk eksempel er Sjogholstind. Navnet er gitt av Ottadøler fordi det var disse som hadde sitt virke i disse trakter. Gjendebu var nemlig seter for Lomværingene. Svein nevnte noe om at sjog kanskje ikke betydde snø, men i Ottadalen sier folk sjog om snø.

For to år siden satt vi på toppen av Middagshornet (kom via Hallahornet) i solskinn og varmt vær, spiste niste og tittet i kikkerten på klatrerne i veggene på Molladalstindene. Et av de beste utsiktspunkter mot disse tindene. Og så den deilige gropa rett under toppen på sydøstsiden hvor en kan ligge og strekke ut og bare nyte tilværelsen. Med hensyn til Masdalskloven sies det at det var gjennom denne at Slingsby for første gang så Kolåstinden. Ut fra Slingsby's egen beretning er jeg i tvil om hvorvidt han var førstegangsbestiger av Kolåstinden. Det var tett tåke og jeg synes ikke beskrivelsen ligner på Kolåstinden, men en av pinnaklene på eggen.

Svein, jeg var ikke klar over at Regndalen som jeg bare kjenner fra kartet, ga så mange fine vyer. Blir nok nødt til å ta meg en tur dit skjønner jeg. Ellers er det som du nevner, utrolig hvor mange ansikter Råna har, avhengig av hvilken side du ser den fra. Jeg betrakter turen til Råna som en av de aller flotteste toppturene i Sunnmørsalpene, iallfall når en går normalveien om Nordkopskaret.

Flotte bilder og ditto beretning, Morten. Jeg imponeres stadig over den guts du legger for dagen.

Til Espen. Denne linjen av hyller i vestflanken går helt bort til nordryggen og er lett å se og lett å gå. Nordryggen er bredere enn sydryggen og dermed mindre luftig og heller ikke vanskelig. Til Tom. Jeg vurderer kanskje Austabottind som mer seriøs enn Nordre Soleibotntind, og selv om terrenget og utsikten er vilt rundt sistnevnte, er Austabottind en flottere tur. Toppen har sjel og er den luftigste i Jotunheimen med bare plass til to mann på toppen. Disse toppene har jeg gått på uten å bruke tauet bortsett fra min første tur på Austabottind hvor jeg hadde med meg min eldste sønn på rundt 15 år den gangen.

Da jeg første gang var på Nordre Soleibotntind, vurderte vi det som enklest å gå via Store. Fra skaret fulgte vi hylleformasjonene i vestsiden helt fram til nordryggen og derfra og opp som var helt greit. Senere har jeg gått ruta som Morten beskriver fra Lauvnostind (litt luftig før nedgangen fra toppen) og bort til skaret da vi vurderte nordryggen på Nordre som noe vanskelig så langt nede. Fra skaret og litt ut i vestsiden før vi kløv opp på sydryggen og videre til topps. Ruta som klatreføreren angir på høyresiden (øst) av sydryggen er vanskeligere og gradert til firerklatring. Har ikke selv gått denne ruta. Mellom skaret og Store kan jeg ikke huske noen vanskeligheter de gangene jeg har gått der.

Rundkollen er en fin-fin topp som du sier. Vi pleier alltid å fortsette til Paradiskollen som er Romeriksåsens høyeste topp. Utsikten er imidlertid ikke bedre enn på Rundkollen. Lenger nord har du Bjørgeseterfjellet met flott utsikt. Du kan parkere nær jernbanestasjonen. Finn stien som krysser opp den bratte sydflanken og som ikke står på kartet. Den tar av fra den store stien på vestsiden.

Det er litt pussig hvor populært det er og hvilke skarer av skiløpere som går Josten på langs i forhold til å gå den på tvers. Den første er vel i grunnen en litt kjedelig tur i sammenligning fordi det er i utkanten av storbreen en opplever det virkelig dramatiske terrenget. En smak av dette får en jo først ved nedkjøringen forbi Flatbrehytta og ned til Fjærland når en går den på langs. Selvfølgelig fins det fine scenerier også ellers på turen som f eks synet fra Lodalsbrekka mot Lodalskåpa flankert av Småttene og Strupebreen. Men disse sceneriene blir få i forhold til hva som finns i utkantene og hvor en er inne på storbreen på en begrenset del av turen. Eksempler på dette er f eks Olden rundt og Loen rundt. Men ”alle” skal gå Josten på langs. En illustrasjon av det kunne en turkamerat fortelle om fra en ”Olden rundt”-tur hvor de så vidt berørte det meget opptråkkede skispor fra ”Josten på langs”-skarene. En enslig jente med stor, tung sekk kom gående og litt engstelig spurte: ”Er dette skiløypa til Fjærland”.

He-he, den var god, eaa. Men primærfaktoren er vel neppe den helt store så kanskje ikke noe for de som samler på 10-metersknauser. Især ettersom det er samer det er tale om. Det måtte være hvis det var en velutstyrt nordlending.

Det forbauser meg at ingen har tatt fatt i det enorme sløseriet med energi som vi bedriver i dette landet. Jeg opprøres når jeg ser veibelysning står på lenge etter at det har blitt lyst om dagen. Og hvor mye veibelysning trenger vi egentlig. Sportsarenaer uten et eneste menneske, står med flombelysning hele døgnet. For ikke å snakke om kilometervis med fortauer og store plasser i byene som er oppvarmet. Er vi blitt så invalidiserte av all tilretteleggingen at vi ikke kan bevege oss på snø lenger. Oppvarmede private garasjeinnkjørsler selv om eiendommens beboere kunne ha godt av å ta et tak med snøskoffa. Og ditto hyttepalasser med tilsvarende garasjeoppvarming pluss oppvarmede svømmebasseng. Det viser vel at energiprisen er altfor lav i dette landet. I det minste ville det være meget fornuftig med en progressiv pris på energibruken slik at milliardærene fikk betale for moroa uten at de mindre bemidlede ble for mye belastet. Undersøkelser viser at vi kunne ha holdt økningen av energibruken stangen i mange år framover ved en mer fornuftig bruk. Det er så uendelig trist å se det skvipet som nå kommer ned Mardøla når en tenker på hvordan den var i sine velmaktsdager. Og dette sosialistpreiket ditt, Tom, har ingen ting med virkeligheten å gjøre. Tenk etter hvor i det politiske landskapet du finner de mest utbygningskåte, og hvor du finner de mest konsekvente naturvernere. At du finner en og annen ”kraftsosialist” som Akselsen, endrer ikke det generelle bildet selv om oppriktige naturvernere finnes i alle leire.

Nydelig skildring, Stuttjukken. Det var lett å føle stemningen selv om jeg ikke har vært i Briksdalen på den årstiden du skildrer. Men selv i den verste turistsesongen kan en finne stille og ensomme steder inne i Olden. En tur innover Kattanakken er en flott opplevelse. Den smale ryggen med Kjøtabreen og Melkevollbreen dypt under en på hver side av ryggen, er spektakulær. Her kan en sitte på avstand å betrakte turistflokkene nede ved Briksdalsbreen. Likeså turen opp til Oldeskaret, en fjellside så bratt at de fleste vil si at det ikke er mulig at der går det en sti. Eller en tur opp til Flatsteinbu og videre ut på stupet med Brenndalsbreen flere hundre loddrette høydemeter under deg. Vi satt en gang og lunsjet på stupkanten mens storbreen stadig sendte sine skred av ismasser ned på Brenndalsbreen. Dette er det flotteste lunsjsted jeg noen gang har opplevet, utbrøt min kone.

Jeg var sammen med Hans Koren under såvel målingen av Kvassryggen som Storgrovtind. På Kvassryggen gikk jeg først fra toppen og ned i skaret og så opp igjen. Jeg fikk avlesning på 30 m på begge målingene. Jeg benyttet en Thommen barometrisk høydemåler hvor intervallene mellom skalastrekene er 10 m. Da er det mulig å lese av differanser på ca 2 m. Den reagerer når jeg går opp trappa heime. En primærfaktor på 28 m er således mulig når det gjelder Kvassryggen. Primærfaktoren på Storgrovtind målte vi også til 30 m med samme høydemåler.