ods

Svein sitt bilde: Jeg trodde det var Jakta, men her har det kanskje kommet bedre forslag. PS. Jeg ser at jeg er sent ute.

Profitt = økt velferd? Du verden. Hvis du måler alt i penger, har du nok ikke oppdaget hva LIVET er.

Å gå Snøhettatraversen fra Stortoppen til Vestre under de forhold som vil herske i helga, alene og uten tau, høres ikke ut til å bli noen morsom tur. Og fjellturer skal være morsom, vel. Vesttoppen fra skaret mot Hettpiggen er firerklatring.

Nr 5 må være Storesmeden. De lengre til venstre (2, 3, 4) tror jeg må være området Bråkdalsbelgen- Ljosåbelgen.

Sankt Pål ligger mellom Finse og Geiteryggen. Det var Lord Garvagh (vet ikke om det er rett skrevet, han met hytta i Folarskaret) som ga toppen navnet da han syntes den minnet om katedralen heime i England.

Håper den nye regjeringen tar tak i dette uvesenet.

Til eaa's bilde. Kan det være Sankt Pål? Et annet spørsmål. Hvorfor får jeg ikke dette bildet opp i stor størrelse ved å dobbelklikke på det? PC'en går helt i stå når jeg forsøker. Det har ikke noe med linjekapasiteten å gjøre da den er stor nok.

Noe lignende har en jo når det gjelder de vestre Hestbrepigger. Den nest vestligste heter Vestre Hestbrepigg mens den vestligste heter Vestraste Hestbrepigg.

Dette er det mest fantastiske stedsnavn jeg har sett. Antagelig er uttalen kortere enn det ser ut til.

Jeg har studert kartet og det er riktig som Erling sier at siktelinjen mot Tjørnholstind går like til høyre for Ringkollen. Dermed er det åsene vest for Øyangen som begrenser. Disse har en høyde på rundt 670 m. Med dette som utgangspunkt og med 12 km avstand til Oppkuven, vil den rette linje fra Tjørnholdtind stryke over Oppkuven i en høyde av 724 m. Dette gjelder uten refraksjon. Tar en hensyn til denne ut fra regelen om at lysstrålens krumningsradius er 7 ganger jordradien, vil siktelinjen berøre Oppkuven i en høyde av 700 m. Dette er så marginalt at en må studere terrenget vest for Øyungen mer detaljert for å kunne si noe sikkert.

Jeg har såvel denne som den mye mindre tidlige utgaven fra 70-tallet. Jeg er enig i at det er et fantastisk arbeide Jan Schwartzott har utført. Slingsby var en dyktig klatrer, men det er nesten enda mer imponerende å lese hvilken enorm kondisjon denne mannen måtte ha. Jeg tenker spesielt på turen fra Sygnesand i Jølster og over til Sognefjorden. Her måtte han også bære all oppakningen selv da hjelpebæreren ble sliten og måtte snu. Jeg er helt enig i at beretningene fra pionerene er gjerne langt mer interessante enn senere beretninger. Denne Slingsbyboka er jo i tillegg rene kulturhistorien. Morsom er den også. Han har jo erfart at en mengde norske etternavn slutter på "sen". Derfor benevner han alltid bjørn som Herr Bamsen.

Jeg stiller samme spørsmål som Erling. Jeg mener at Jotunheimentoppene ikke er synlig fra Oppkuven. Hvis det er Nordmarkas norlige topper som skjermer, hvilket jeg tror det er (Svarttjernshøgda, Lamannshaugen, Helgehaugen), er det geometrisk klin umulig uansett refraksjon eller ikke. Eller var Erling's bilder meget interessante med hensyn til hva refraksjonen kan bety.

Dette var på traversen over Tjørnholstind. Med hensyn til bilde har jeg desverre bare slides. Har en scanner som jeg ennå ikke har fått på lufta selv med eksperthjelp. Skyldes muligens at den ikke funker på XP ettersom den har funket på tidligere Windows-versjoner.

Dette utsagnet minner meg om en herlig beskrivelse fra en bekjent som er født og oppvokst på Rena. Vi hadde fått han med oss på en tur over tindene mellom Gjende og Leirungsdalen. På et sted syntes han det var så nifst at han ville snu. Så kom denne herlige beskrivelsen: "Dere skjønner at jeg er oppvokst med snille, slake hedmarksfjell, men her står jo fjellene og glefser etter en". Med hensyn til bildet klarer jeg ikke å stedfeste det.

For bæring av tom Allykano. Når jeg er alene, fester jeg padleårene med reimer til de tverrgående stengene slik at årene ligger på langs av kanoen. Da kan jeg bare slenge kanoen på skuldrene slik at hver åre ligger an mot hver skulder. Utstyret må jeg da selvfølgelig bære i ryggsekken.

Jeg vil også rette en takk til Gjest som ga denne utførlige beskrivelsen av denne tragiske hendelsen. Ettersom jeg gikk denne ruta i høst, blir en jo spesielt interessert i hvordan dette kunne skje. Jeg kan så utmerket forstå at under slike forhold med is og snø vil en slik ulykke kunne skje når terrenget er såpass bratt som dette.

eaa's bilde er Store og Høgste Veotind. Syd-østre Veotinder til venstre for Store. Surtningssui til høyre.

No vart æ skræmt, ja. Men ellers er det Nærøyfjorden vi ser.

Disse bildene trigget lengselen i meg til et område som for meg er det nærmeste en kommer paradiset på jord.

Jeg ser at Geir er mere kjent i området enn hva jeg er. Mine turer på Mannen og Kjerriinga har vært separate turer og jeg har derfor ikke krysset Maradalskaret. Maradalsryggen har jeg gått fra Jernskartind til den høyeste av det som kalles nordlige Maradalstinder og har derfor ikke klatret Jernskartind fra syd. Den ruta er beskrevet av førstegangsbestigerne som at "bare et støt fra et gresstrå ville være nok til å miste taket og styrte i avgrunnen".

Er det Reka i Vesterålen?

Med hensyn til skarvheimen synes jeg det et godt navn som kommer av de mange skarvene i området (Hallingskarvet, Reineskarvet mm.) Før ble det gjerne kalt for området Finse-Filefjell som var ganske tungvindt og "upersonlig". Skarvheimen er nå godt innarbeidet og det synes jeg er bra.

Terrenget er nok mye enklere enn det ser ut på bildet. Kjerringa opp fra nord kan jeg ikke huske var klyveterreng engang. Vanskeligste del av ruta var vel opp fra Midtmaradalen. På Mannen fulgte vi mer eller mindre ryggen til venstre på eaa's flotte bilde. Dette er heller ikke mer enn et sted mellom 2- og 3-erklatring.

Det vakreste må vel være Venusberget.

Beklager Var der. Jeg forvekslet deg med Ole78