ods

Må ha oversett dette tidligere. Ønsker dere lykke til. Med den kvalitet som det forrige verket viste, tror jeg dette vil bli kjempebra og jeg gleder meg til å se resultatet.

Er du begynt å samle på 1800-metringer, Morten. Kjempeflott bilde av Austabottind/Riingstind. Skjønner først nå at det har skjedd lykkelige hendelser i familien. Gratulerer!

Jeg synes El Gringo og Nils er mektig gode til å ta de mindre framtrtedende toppene fra fotografiet. Med mine hjelpemidler kan jeg bare konstatere at med Nils sine korreksjoner er alt dere hevder riktig. Det er Styggehø og Bukkeholstind vi ser til venstre. Videre skal østryggen av Østre Tverråtind være synlig før Svellnosi. Det er riktig det Nils sier om Storgrovhø. Centraltind og Storen dukker såvidt opp over Loftet og såvel Austabottind, Dyrhaugsryggen, Store Soleibotntind og Fanaråken/Steindalsnosi (i rekkefølge mot høyre) skal være synlige selv om oppløsningen i bildet gjør det vanskelig å skille dem.

Påskerapport med kanskje noen tips for noen. Hans og jeg tok DNT’s Sotabuss på palmefredag. Tverrådalskyrkja alltid like praktfull når en kommer veien inn mot Liavatnet i kveldingen. I det fine været på palmelørdag fant vi ut at vi måtte gjøre noe mer spennende enn å følge kvisten mot Nørstedalseter. Ergo tok vi opp fra Fortundalsbreen og opp i skaret mellom sydtoppen på Tverrådalskyrkja og den såkalte Steinkollen (for et elendig navn på en 2000-metring, den kunne heller vært gitt navnet Steinhø eller aller helst Harbardshø etter den flotte breen som strekker seg sydover fra denne). Det var nettopp Harbardsbreen som var målet for dagens tur. Nydelig utsikt fra skaret og vestover mot Jostedalsbreens eventyrverden. Hans hadde funnet en isøks før vi kom inn på Fortundalsbreen og tok den med seg da vi trodde at den var mistet av skiløpere som skulle til Nørstedalseter. Mens vi sto i skaret kom det en mann ned fra sydtoppen på Tverrådalskyrkja. Vi spurte om han hadde møtt noen som hadde mistet en isøks. Det hadde han ikke og selv hadde han sin. Vi kunne ikke se noen isøks på sekken hans og gjorde ham oppmerksom på det. Så viste det seg at det var hans isøks, og han skulle videre til Trulsbu. Han ble lykkelig over å få overrakt øksen. Tilfeldighetenes spill. Det går bratt ut på vestsiden av skaret og derfor tok vi litt opp mot Steinkollen og fulgte vestsiden sydover. Selv med kun få høydemetre igjen til toppen unnlot vi likevel å besøke denne 2000-metringen. Vitner om karakterstyrke. Her var det snakk om å følge Nils Faarlunds motto om bare å være i fjellet. Nydelig nedkjøring i fint føre mot den flate del av breen. Snart dukket Horungane opp i sydøst med flotte profiler sett i denne vinkelen. På Harbardsbreen føler en seg langt borte fra sivilisasjonens mylder. Her er det lenge mellom hvert besøk av mennesker. Plutselig krysser vi svære spor i snøen. Bjørn er det første som slår meg. Men skrittene er for korte for et så stort dyr. Da må det være jerv, men for noen svære labber. Under brefallet mot den flate del av breen er det et merkelig fenomen. Flere meter høye istårn står nede i en svær gryte i breen. Dette kunne vi huske fra en kryssing av breen for ca 15 år siden. Merkelig sak. Lette kilometre utover breen til den drenerer ut mot nedre del av Nørstedalen bare noen få kilometer fra Nørstedalseter. Nedkjøring i bratta ned mot Nørstedalen på et ufyselig skiføre med brottskare som var umulig å sette svinger på. Da vi var nede i dalen var alt som het grunnsmøring under skiene borte, så vi angret på at vi ikke hadde tatt av skiene og løpt ned fjellsiden på beina. Veldig koselig vertskap på Nørstedalseter med far og sønn som drev den lille hytta. Ikke mye å berette om neste dag mot Sognefjellhytta, men på det harde, smurningsspisende føret ble det mye av og på med feller oppover Vesledalen. På det meste kunne vi telle åtte snøscooterspor ved siden av hverandre oppe i Vesledalen. For meg ødelegger dette følelsen av fjellets jomfruelighet og avstand til sivilisasjonen. Men å hevde dette for scooterfolket, er vel å tale for døve ører. Mandag snødde det, og på Smørstabbreen lå tåka tett. Vi bruker å ta snarveien opp i venstre kant av Bøverbreen. I det vi forlot land og skulle innover breflata, var det bare graut så vi måtte ta ut kompasskurs mot Kalven hvor en treffer kvisten opp fra Leirbreen. Hver gang jeg kikket på kompasset, hadde jeg endret marsjretning og måtte korrigere. Men vi traff kvisten og kunne følge denne videre. Dumt med den tette tåka for i finvær er denne turen langs Smørstabbtindene veldig flott og det er raskt å stikke oppom Storebjørn fra kvisten. I dag kunne vi ikke se snurten av tindene. Føret ned brefallet mot Sandelvbreen var ufyselig, spesielt fordi vi måtte holde oss langs kvisten og ikke kunne gjøre noen utslag til sidene. Sist jeg gikk her var det nemlig en svær bresprekk på Storebjørnsiden av ruta. På Sandelvbreen tar kvisten av mot Gravdalen, men jeg er vandt til den gamle rute som runder motsatt side av Sjurtungstind (Surtningstind på nye kart). Tåka kom og gikk og vinden kom i brå kast. Her bør en ikke komme for langt ned hvor det er meget bratt. Jeg ble i tvil om ruta som det var ti år siden jeg sist gikk. Men så fant vi minneplaten over de fire som omkom akkurat her i ulykkespåsken 67 og jeg kjente meg igjen. Det er ikke så rart at ruta er lagt om for det er meget sidebratt og fjellsiden buler utover slik at om en mister festet går det rett ned i Tverrbytnede. Stedvis var fokksnøen borte så vi måtte stampe skiene ned i den beinharde skaren for ikke å skli ut. Vi hadde tipset andre skiløpere på Sognefjellhytta om denne ruta, men de hadde vært fornuftige nok til å følge kvisten ned i Gravdalen. I motsetning til de andre hyttene var det fullt av folk på Leirvassbu. Tirsdag var det bare å stake på hardskaren med blankskurte ski ned Leirdalen til bussen på Bøverkinnhalsen. Møtte en enorm reinflokk på slutten av skituren. Skal se om det blir noen brukbare bilder når filmen kommer tilbake. Ellers var det kjempefint i Bymarka i Trondheim etter nærmere halvmeteren med nysnø skjærtorsdag og langfredag. Storkoste meg i snøbygene hvor jeg kunne starte så og si fra stuedøra til svigermor på Byåsen. Måtte brøyte en del før Baklidammen, men etter Storsvingen var det fin-fine løyper på runden Vintervannet – Elgsethytta – Storheia og tilbake. Tenk om vi kunne ha fått lånt noen av disse kraftige snøbygene på Østlandet tidligere i vinter.

Jeg har sett nærmere på bildet ditt, El Gringo. For at utskriften av terrengprofilen ikke skal bli for knøttliten, har jeg delt den i to; En på hver side av Digerkampen på andre siden av Storbreen (nær midten av ditt bilde). Ettersom det er noe tåke over Romsdalen, en noen av toppene på ditt bilde skjult. Helt i venstre kant av bildet ser vi Finnan (329 grd) ved Trollstigen. Etter den lange, flate Storhø i nærområdet har vi Skarfjell (334.4 grd) syd-øst for Trollstigen. Så kommer Store Trolltind og Breitind ved hhv 336.5 grd og godt og vel 337 grd. Over på høyre del av bildet har vi et svært massiv like til høyre for Digerkampen. Det er Kalskråtind, men bak den ruver Vengetindane med Store Vengetind som den høyeste ved 344.2 grd. Den spisse like til høyre for den er Kvanndalstind. Etter dette forsvinner Isfjordtoppene noe i tåka, men i klarvær ville Klauva være synlig ved 349.5 grd. Det store snødekte massivet ved 353 grd er Rangåhøgda i Romsdalen og helt til høyre ved 357.5 grd har vi Fossefjell.

Polaroidbriller har ingenting med refleksjon av UV-stråler å gjøre. Det de gjør er å polarisere lyset, dvs de elektromagnetiske svingningene foregår i bare ett plan etter transmisjon gjennom brillene. Du kan sjekke om du har polaroidbriller ved å se mot refleksjonen i en vannflate eller et annet reflekterende materiale. Ved å dreie brillene 90 grader vil du se stor forskjell på lysstyrken om du har polaroidbriller.

Nå tuller du, Håvard. Kapasitet? Jeg tar daglig buss på jobben (Oslo - Kjeller). Vi er 7-8 stykker på bussen som har plass til det mangedobbelte. Fortell meg ikke at folk i byene ikke kan kjøre kollektivt på grunn av kapasiteten. For øvrig vil kapasiteten innstille seg etter behovet. Jeg har vært i fjellet i vinter og skal en tur i påsken. Buss både da og nå. Du reiser ikke innenlands med fly for 1/3 av togprisen. Jeg reiser med fjerntog for 199 kr, eventuelt 299 kr. Er jeg for sent ute med kjøp av billigbilletter, har jeg kundekort som gir 30% rabatt. Kundekortet koster 200 kr om du er medlem av DNT. Så Petter er altså guden med alle sine biler. Dog skal han ha kreditt for sitt engasjement. Men lytt på Steinar Lem. Det er han som i alle år har påpekt konsekvensene av vår livsstil.

Jeg tillater meg å blande meg inn i diskusjonen om hva vi ser på El Gringos bilde fra Krokåsen ettersom jeg har disse programmene hvor en lett kan finne ut slike ting. Det er riktig at det er Fongskaftet (106.7 grd) vi ser like til høyre for selve Fongen (105 grd). Videre følger Tronshatten (108.5 grd) og Ruten (111.5 grd). Gjennom Fongskaret kan en skimte noe av Lillesylen (110.2 grd) og til høyre for Ruten skal Templet (112.2 grd) være synlig, men disse to fjerne fjell er ikke lett å se på bildet da kontrastene blir noe utvisket. Derimot er Ramfjellet (101.8 grd) til venstre for Fongen godt synlig på bildet. Legger ved terrengprofilen for sammenligning.

Vi gikk denne runden fra Glitterheim for noen år siden. Tidsforbruket husker jeg ikke, men vi var iallfall tilbake på Glitterheim lenge før middagen ble servert. Fra Glitterheim tok vi rett opp i skaret på Veslkjølen, mellom høyde1798 og 1773. Her var det hengeskavl ut mot nordøstsiden, men ved å følge fjellsiden på skrå under høyde 1773 kom vi greit ned i Stornautgarden. Oppstigning mellom de to Båsene og like over nord-østre Båsen skrådde vi bort på Auststornubben. Videre sørvestover mot Nautgardstind er ryggen helt grei. Nedstigning via Nautgardsoksle til Glitterheim hvor det er fin nedkjøring under gode snøforhold. Jeg har også gått denne runden et par ganger fra Sjodalssiden uten at jeg husker tidsforbruket.

Hva er det som har gått av toppgale Blondi ettersom hun ikke ble med til topps denne dagen. Meget ulikt henne. Men jeg forstår at værforholdene var friske. Jeg gikk selv fra Raggsteindalen til Geiteryggen i en infernalsk motvind denne dagen. Hadde problemer med å se da brebrillene føk fulle av snø på innsiden. Først på onsdag ble det flott vær hvor vi fra nedkjøringen fra Bjordalsbu kunne se Store Skagastølstind og Austabottind ligge i strålende solskinn. Etterpå fikk jeg vite av en kollega på jobben at han og Coni hadde vært på Austabottind akkurat da.

Angående navn på Trollheimstopper. Jeg mener å huske at det på tidligere kart sto Somrungsnebba på det som nå benevnes Østre Somrungsnebba. Storsalen sto som navn på hele det massivet hvis sydtopp nå er benevnt Somrungsnebba og nordtopp Storsalen. Dette massivet har en meget karakteristisk salform, og jeg synes derfor at det er unaturlig at bare nordtoppen benevnes Storsalen. Derfor lurer jeg på om ikke det har sneket seg inn en misforståelse her, og at navnekonsulentene i Kartverket på nytt har vært ute og rotet det til.

Dette var en nydelig filmsnutt. Takk for tipset.

Jeg har gjort meg de samme refleksjoner som Vandrefalk. Jeg var tidligere langt over middels idrettsinteressert og kunne gå hvileløs foran TV-skjermen ved spennende idrettsoppgjør. Men med all den kommersialiseringen som har skjedd i de senere år, har interessen falt betraktelig. Når middelmådige norske fotballspillere hever millionlønninger, blir jeg litt opprørt. Vi er tross alt alle med på å betale dem da staten hvert år bevilger store summer som flyter ut i idrettsorganisasjonene. Jeg husker da Oddvar Brå hadde lagt opp og han ble spurt om han trente lenger: ”Jo, litt trener jeg, men nå er formen ikke bedre enn formen til en norsk 1.divisjonsspiller” (den gang var 1. div. øverste divisjon). Nei, interessen er ikke lenger hva den var. Det betyr likevel ikke at jeg ikke fortsatt kan la meg rive med i et spennende stafettoppgjør på ski eller le av en glisende Hjelmeset etter en spektakulær spurt. Med hensyn til å bringe publikum til arenaen. Det er jo på TV de fleste ser idrett så sånn sett trengs det ikke publikum. Det var jo dette som skjedde i VM i Japan.

Vi oppfatter opp/ned i forhold til horisontalplanet på det stedet vi er. Det betyr at om du flytter deg fra polen til ekvator, har horisontalplanet dreiet 90 grader. Da vil også et himmellegeme ha dreiet seg 90 grader i forhold til horisontalplanet. Derfor har også ”ansiktet” til fullmånen (mannen i månen) dreiet seg når du er på sydligere breddegrader. Av samme årsak dreier også månen seg i løpet av døgnet på grunn av jordas rotasjon.

Jeg mener pb hadde en turrapport her på forumet i fjor hvor han og sønnen hadde vært på Store Trolla fra syd og langs vestflanken. Ellers er det mulig å gå rett opp fra Giklingdalen, men her er det mye sva som krever tørt føre. Vi hadde planlagt å gå opp her på en tur, men da lå det store snøflak ovenfor svaene som både gjorde svaene våte og ellers representerte rasfare, så vi gikk heller en annen tur.

Jo, du har helt rett i det. Jeg tenkte nok på muligheten, men syntes det var en ganske lang omvei. Den kan jo også nås brefritt fra vest over Store Memurutind. Ellers er jo El Gringos nedstigning en kortere vei som jeg i første omgang ikke tenkte på.

Disse toppene må du over bre for å komme til og bør derfor ikke gås alene på sommerstid: Storebjørn, Saksa, Østre Memurutind. Normalveien på følgende topper går også over bre, men kan nås fra brefritt fra andre kanter: Store og Midtre Hellstugutind, Uranostind, Falketind.

Det er bratte stup ned fra Dronningkrona mot Kongskrona. Noen hundre meter nord for Dronningkrona er veggen så lav at en ved gode snøforhold vil kunne komme ned på breen fra ryggen. Men det er sammenhengende bre mellom toppene så en bør vel ikke gå alene her. På vestsiden av Skarfjell er det mer og mindre sammenhengende, loddrette hamrer høyt oppe i fjellsiden. Men i retning mot Jutulgubben og –kjerringa er det ei renne som er grei å gå opp. I høyde over Jutulgubben følges hyller mot høyre (sydover) til en finner oppgangsmuligheter gjennom hamrene. Det er klyving opp mot grad 2. Skarfjell kan også nås ved å gå under nordveggen og opp en bratt snørenne til venstre for Jutulgubben, men blokkura under nordveggen er en tålmodighetsprøve å forsere med blokker høye som hus. Trollatraversen fra Skarfjell over Trollporten og Nordre Trolla til Store Trolla har jeg ikke gått, men etter den informasjon jeg har, er det en seriøs tur med tauklatring. Såtbakkollen eller Tåga som det nå står på kartene, er grei fra syd. Det er antakelig mulig å gå opp før andre vatnet i Giklingdalen, men det er iallfall greit å gå opp syd for dette vatnet. Det raskeste er å ikke gå om fortoppen på sydsiden da det er en skarp egg mellom denne og Tåga. Så vidt jeg vet er det også rimelig greit å gå fra nord fra skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet.

Ekteparet Anita og Birger Løvland har gitt ut ypperlige turguider for Tenerife og andre Kanariøyer. Vi brukte en slik da vi var der og hadde meget god nytte av den.

Jeg skriver gjerne under på det Svein skriver her. På bildet under kom vi ned fra Straumshornet og idet vi kom ut fra skyggen på østsiden av fjellet og ut i sola, åpenbarte dette panoramaet seg (det hadde ligget skyer over tinderadene da vi var på toppen). Det var så vakkert at vi nesten fikk klump i halsen, og vi satt oss til å synge "Vestland, Vestland, når eg ser deg slik".

Yes, sir. Jeg står under Hettpiggen og tar bildet mens folka kommer ned fra Midttoppen.

Jeg kjenner ikke eksakte rutetider, men båtene går flere ganger om dagen i høysesongen. Dette får dere vite på turistinformasjonen i Geiranger.

Nei, det er nok ikke Skeia, men noe nærmere der du oppholder deg.

Ettersom Espen's bilde tydeligvis volder besvær, legger jeg inn en lettere en. Kan gi et tips om at vi befinner oss over 2000 m.

Angående besøket i Geiranger har jeg noen kommentarer. Skageflå bør besøkes ved å gå stien fra Homlung. Dere kan da få med dere stien som går rett opp fra fjorden ved å gå ned fra Skageflå. Herfra kan dere returnere med sightseeing-båten eller helst gå samme vei tilbake. Et besøk på Knivsflå er minst like interessant som Skageflå, men her er dere avhengig av båt, enten sightseeing-båten som bringer og henter eller leie en liten båt (påhengsmotor) på Grande camping og kjøre selv som vi har pleid å gjøre. Da er man uavhengig av tiden. Fra Knivsflå kan en fortsette seterstien opp gjennom bratte fjellet og ta en dusj under det øverste fallet av De syv søstre. Det er fint at dere vil besøke Gomsdalen. Dette er en flott tur. Her ville jeg velge stien som starter fra Ørnesvingen (øverste svingen av Ørnefjellveien) istedenfor den som starter oppe i skaret. Den første er mer spektakulær ettersom den følger like ovenfor de loddrette stupene som går nesten ned til fjorden. I de siste årene er denne stien blitt mer utydelig etter passeringen av Kviturelva, men når dere kommer fram til åpent lende, er det bare å følge gressbakkene (fulle av blomster) oppover til stiene møtes oppunder berghamrene. Før øverste punkt på stien på nesten 1000 m høyde er det en nydelig utsiktsplass hvor det er nesten loddrett ned i fjorden. Før, dvs tidlig på nittitallet da det gikk sightseeing-fly ut og inn fjorden, kunne vi sitte på dette sted og se ned på flyene under oss. Samtidig som dere besøker Storseterfossen (hvor det for øvrig går en sti på innsiden av fossen), bør dere ta en tur på stien fra Vesterås og som følger på oversiden av stupene over sentrum av Geiranger. Her kan dere stå og bokstavelig talt spytte ned på hustakene under dere (iallfall får en inntrykk av det). Til slutt, Blomberg er absolutt interessant å besøke, men hvis dere har begrenset tid, ville jeg heller velge Knivsflå som er mer spektakulær.