ods

Dette er vel lett match for flere her.

Akk, den som hadde slike motiver rett utenfor stuedøra.

Hei Fjellfinn. Plukket opp bildet ditt fra Ruten for en tid tilbake. El Gringo har jo satt korrekte navn (så vidt jeg kan se) på toppene så langt til høyre som til Ytre Sula. Hvis en starter i høyre kant av ditt bilde, er det Skjorta i Eresfjord som kommer først. Deretter kommer tre mindre markerte topper som er (fra høyre) Ryssdalsnebba og Skrommelnebba i Øksendal og Fløtatind i Eikesdal. Halvveis (fra høyre) mot Ytre Sula ligger en dominerende topp. Dette er Vikesaksa i Eikesdal. Til venstre for denne (rett over en mørkere topp i forgrunnen) finner vi Breitelnebba i Eikesdal. Mellom denne og Ytre Sula stikker noen av Slottshøene opp i bakgrunnen.

Hei Fjellfinn. Det du har satt som Såtbakkollen er Skarfjell. Såtbakkollen eller Tåga som det nå heter, er rett under h-en i Kringlehøa.

Kjør om Kongsberg og forbi Bolkesjø opp til Nordstul (parkering). Gå opp Langedalen, forbi andre stidele til Sigridsbu og opp på sydryggen som følges til toppen.

Finværet på Østlandet i det siste har gitt flotte turdager, spesielt i marka.

Ja, det stemmer at det er Tomskjevelen. Heilhornet derimot er ikke synlig fra Hjarttinden. Det dekkes av Kjelviktind (1088 m) syd for Tosbotn som er høyere enn Heilhornet. Ellers kan Heilhornet sees på lange avstander fra fjelltopper langt nord på Helgelandskysten.

Beklager, Nils. Nei jeg skjønte ikke helt dine kommentarer ut fra kjivers bilde og syntes ikke det var likt deg å ta feil. Skal kikke nærmere på spørsmålene dine, kjiver.

Jeg har aldri villet legge meg ut med Nils for hans egenskaper til å kjenne igjen fjell er helt unik. Men denne gangen tror jeg faktisk han tar en smule feil. Etter mitt skjønn er kjivers navnsetting helt korrekt. Hvorvidt toppen av Oksskolten er synlig, kan nok diskuteres. Mitt program viser at siktelinjen mellom Hjarttinden og Oksskolten går bare 14 meter over 1872-toppen, men med de feilmarginer som kartdatabasen har, er det en viss sannsynlighet for at denne toppen skjermer for Oksskolten. Ellers ser vi Stormdalsfjellet bakerst litt til venstre for venstre kant av Grasvatnet. Det snødekte fjellet over høyre kant av Grasvatnet er Ørtfjellet vest for Dunderlandsdalen. Før neste snøfjell på mellomdistanse mot høyre (som vel er Melkfjellet ved Umbukta), skimtes Ørfjellet (1752 m) vest for Saltdal. For øvrig skal flere Saltfjelltopper som Bolna og Semskfjellet være synlige, men oppløsningen på bildet er ikke god nok til å skjelne disse.

Fannaråkhytta.

Spennende turrapport og som vanlig supre bilder fra eaa. Men jeg synes det er i overkant dristig å gå på snødekt bre helt alene. Statistisk går det nok bra i 99 prosent av turene, men den siste prosenten kan jo bli fatal.

Ettersom det er lettere å klatre opp enn ned vil jeg foreslå at du går fra vest mot øst. Vanskeligste passasje er opp fra vestre skar mot Midtre. Men om du velger å skrå opp mot høyre fra bunnen av skaret, vil det ikke være vanskelig for et råskinn som deg. Jeg har gått hele traversen i denne retningen og brukte tau kun opp denne ene taulengden, men da uten mellomforankringer slik at sikringen var kun på det psykiske plan slik den jo ofte er. Opp fra østre skar mot Østre er vel klatringa på rundt 2+. Her kan du velge å gå opp bratt, men med gode tak på høyre side av pillaren ut mot nordstupet, eller du kan gå litt slakere, men lengre klatring ved å skrå opp mot høyre. God tur.

Dette er ikke akkurat noen fjellturrapport, men mye fjell så vi i det minste, både av klippemateriale og H2O. Bildene er fra en tur met Hurtigruta oppover vestkysten av Grønland.

Jeg imponeres over eaa’s aktivitetsnivå i fjellet hvor han legger i vei uansett vær. Har du tenkt å feie over alt som er av høye fjell i år. Det er fristende å spørre: Hva skal du gjøre når du blir stor?

Jeg har først nå fått gleden av å lese om Mayhassen’s halsbrekkende turer. Det er en gåte for meg at han betegner seg som en fersking i fjellet. Enkelte av hans passasjer tror jeg han er alene om. Jeg har aldri hørt noen har prøvd seg på nedstigning fra Store Veotind mot Nordre. Det må være indianer i blodet hans. Indianerne har ikke evnen til å merke høyde og ble derfor benyttet under bygging av skyskrapere i Amerika.

Artig å se bilder fra kjente trakter, gi. Nesten flaut å si det, men jeg har ennå ikke vært på Trænstaven selv om min heimbygd, Selnes, nettopp ligger ved Stokkvågen der dere tok ferja ut til Træna. Jeg var første og foreløpig eneste gang på Træna i 1997 i nydelig vær. Vi kom utover med hurtigbåt på kvelden og overnattet på Husøya. Neste dag leide vi robåt med påhengsmotor for bare 50 kr for en hel dag og dro ut til Sanna. Men ettersom vi både skulle på den sydligste toppen og besøke Kirkehelleren og andre grotter og dessuten bade på den nydelige stranda, ble det ikke tid til Trænstaven. Men jeg husker godt den nydelige utsikten mot innlandsfjellene hvor Svartisen lå hvit og skinnende og breiet seg. Ellers husker jeg spesialiteten stekt blåkveite på restauranten på rorbucampen på Husøya. Den smakte fortreffelig.

Jeg hiver meg på blant gratulantene, Parbat. Forresten merkelig å høre at noen sikrer med tau mellom Tete Rousse og Gouter. Dette sinker det aktuelle laget og samtidig gjør det vanskeligere for andre lag å komme forbi. Denne fjellsiden har jeg løpt ned på 50 minutter, men det skyldtes frykt for ikke å nå siste tog fra Nid Aigle.

Interessant rapport og som vanlig nydelige bilder fra deg, Morten. Jeg kan godt huske de sylkvasse snøeggene på Breithorn, spesielt nedstigningen fra Vesttoppen (høyeste) mot Midttoppen. Her ble jeg og turkameraten enige om å benytte Alf Bryn’s prinsipp fra ”Tinder og banditter”: Hvis en faller ut på den ene siden må den andre øyeblikkelig kaste seg utfor på motsatt side. Artig å høre at du fikk samme følelse som jeg har hatt ved ankomst til Chamonix. Rekken av aiguiller fra Aig. du Midi til Grepon samt Aig. Verte med Le Dru kan ta pusten fra noen og enhver. Med den relativt lave base (Chamonix ligger på ca 1000 m) er fjellsiden opp til toppen av Mont Blanc av de høyeste i verden, nesten 4000 høydemeter. Veldig fornuftig å vente til bedre vær for bestigning av Mont Blanc. En slik tur i finvær gir en helt annen opplevelse enn i vær med dårlig sikt. Utsikten mot store deler av Alpene er formidabel.

Temaet om vanskeligst topp i Norge har vel vært oppe på fjellforum tidligere. Som jeg nevnte den gang, må vel Strandåtind være en het kandidat. En eller annen (var det gi kanskje som jo har vært der) nevnte at enkleste vei er gradert til 5. I Schelderup sin fascinerende beskrivels av førstegangsbestigningen, fikk de en fryktinngydende opplevelse da de kom opp på Vesttoppen og fikk se Stortoppen i all sin prakt. "Slik skal en ubestigelig topp se ut" skrev han i sin beretning.

Da vi gikk traversen, holdt vi høyden et stykke bort i østsiden av Lille Vengetind før vi gikk rett opp mot toppen. Dette blir vel omtrent det gi nevner. Normalveien ned nordryggen fra Store er temmelig bratt øverst, og vi måtte lete litt for å finne nedgangen. Lengre nede kunne vi benytte herlige glissader. Under en slik glisade brakk jeg forresten et ribbein. Da farten ble vel stor og jeg skulle bremse med å legge kraftig trykk på isøksa, kom hoftebeltet på ryggsekken i klem mellom hofteskåla og ribbeinet og dermed sa det pang. Ellers vil jeg påstå at Vengetindtraversen er en av de fineste ryggtraverser jeg har gått.

Jeg ble sjokkert da jeg kjørte Romsdalen og så at den vakre Kylling bro hadde fått navnet Kyllingbrua på vegskiltet.

Slingsby som jo ikke har vært over alt i Norge, mente at Klokketind på Moskenesøy var vanskeligere enn Stetind. Han kom seg aldri på Klokketind, men var så langt som til Mysosten på Stetind. Klokketind ble vel førstegangsbesteget av duoen "Schelderuben" over Rubicons skar. Hva med Strandåtind?

Flotte bilder g-arnt, men så langt jeg har sett har du satt et par navn galt på bilde nr 2, Jostedalsbreen. Der du har satt Stornosi, er det Raudskarven vi ser. Den virkelige Stornosi er der du har satt Svartefjell.

Du har nok rett, Panda. Fra vestryggen av Lamannshaugen kan en se Jotunheimen helt ned til 600 m på ryggen. Du han se både Knutsholdtind (så vidt), Østre Leirungstind (så vidt) og Kalvåhøgda. Men den som ruver mest er Tjørnholstind som stikker godt over mellomliggende terreng.

Til Arcticpeak: På din illustrasjon over siktelinje mellom fjelltopper skriver du at forutsetningen er at terrenger mellom fjelltoppene er lavere enn toppene. Forutsetningen er mer enn som så. Det må være hav mellom toppene for at beregningene skal gjelde.