ods

Til Torgeir: Vi gikk nordvest-ryggen på Visbretind (ryggen like til høyre for Visbreen) for ca 15 år siden. Hvis de toppene du nevner ligger på selve ryggen må vi nødvendigvis ha gått over dem, men jeg kan faktisk ikke huske dem, så de kan ikke ha gjort særlig inntrykk på oss. Det kan selvfølgelig henge sammen med at temaet 10-meterstopper ikke var kommet på agendaen den gangen. Til Erik: Hvis du skal nordover i sommer, vil jeg anbefale deg å ta Kystriksveien (Rv 17) gjennom Helgeland/Sør-Salten istedenfor E6. Det er riktignok noen ferger, men det er mest i den sydlige delen. Det er den nordlige delen fra Lurøy kommune til Bodø at du finner det virkelig alpine området. Den gang Erling Welle-Strand redigerte NAF’s veibok, hadde han en rammeartikkel om Kystriksveien hvor han karakteriserte den som verdens vakreste biltur. Det er selvfølgelig noe overdrevet (avhengig av øynene som ser), men det viser iallfall at naturen har gjort et mektig inntrykk på ham. Glem ikke å se deg bakover (sydover) før du dreier mot øst mot broen over Beiarfjorden. Da vil du blikket ditt møte den imponerende tinderekken med det misvisende navnet Småtindan. Førstegangstraversen sto beskrevet for ca 15 år siden i Norklatt, forløperen til bladet Klatring. Angående ubestegne topper: Kvænangstindene på grensen mellom Finnmark og Troms gjorde et mektig inntrykk på meg da vi i sommer kom kjørende sørover fra Alta. Jeg gjorde meg de samme tankene som i Raftsundet: Har det vært folk på alle disse spisse sakene. Mellom fjordene på yttersida av Senja finns det også mye rart uten at jeg selv har vært der. Angående Lyngen: En franskmann som har gjort nordmann av seg og som jeg har vært på tur sammen med (han har flakket over det meste i Norge og i Alpene) sa til meg at det fjellområdet i Norge som minnet ham mest om Alpene var nettopp Lyngsalpene. God tur!

Hei Tom! Jeg avfyrer herved en siste salve i denne avsporede værdebatten. Jeg uttalte meg om nordlandsværet. Hva angår været i Tromsø, får tromsøværingene svare for seg. Men oslofolk er vel ikke så stive i geografikunnskaper, Det fikk vi jo til fulle demonstrert under besøket av Portugals president nylig. Tilbake til panda’s utgangspunkt. Når en står på hurtigruta og beskuer de myriader av stupbratte tinder langs Øyhellesundet/Raftsundet i Lofoten fra Rulten (førstegangsbesteget av Slingsby) til Store Trolltind og videre til Higravstind, undrer en på om det har vært folk på alle disse toppene. Skulle en søke andre steder, måtte det bli Nordfold/Steigen-området hvor det fins en del tungvint tilgjengelige områder med flotte tinder, men de høyeste og mest markerte er nok sikkert besteget. Nevner i farta at rett opp for min heimbygd Selnes, ligger Elvasstinden. Den har så vidt jeg vet ikke vært traversert. Jeg har vært fremme ved cruxet både fra øst- og vestsiden, men alene og uten tau har det ikke vært aktuelt å prøve seg. Det er meget luftig og eggen kan sammenlignes med den sylkvasse eggen like under Bjørnungen på ryggen mellom denne og Veslebjørn i Smørstabbtindene. Da en barndomskamerat og jeg for ca 20 år siden besteg den høyeste av Liatindene i nabobygda Aldersundet (toppens første besøk etter førstegangsbestigningen en gang under krigen), ”oppdaget” vi en pinakkel av størrelse et sted mellom Bladet og Giganten i Molladalstindene på Sunnmøre. Den var tydeligvis ikke besteget, men vi forsøkte oss ikke da den var utilgjengelig fra den toppen vi sto på. Kan nevne at bestigning av nabotoppen Okstinden (må ikke forveksles med de mer kjente Okstindene i Rana) har Ferdinand Schelderup beskrevet i en DNT-årbok fra rundt 1910. De trodde de var førstegangsbestigere, men oppdaget varde på toppen da de kom opp. Varden var bygget av min bestemors bror som var den lokale Slingsby for nærmere hundre år siden, og han hadde flere førstegangsbestigninger i området. Hva som har hendt i mine heimfjell de aller siste årene vet jeg ikke, men jeg har sett at cragrotter fra Mo i Rana har oppdaget området og har gått en del svaruter på Smaltinden i nabobygda Sila.

Hjelledalstind er absolutt verdt et besøk. Østryggen er enklest og det er ikke snakk om klatring, men litt klyving. Slingsby måtte forresten gjøre vendereis med uforettet sak, men det skyldtes ikke at han syntes det ble for vanskelig, men at den norske ledsageren ikke turde fortsette opp breen mot sadelen mot Koldedalstind, en bre som den gangen var mye større enn i dag.

På Julia og Morten sine fjellsider, www.etojm.com, er det under toppsidene en informativ og detaljert turbeskrivelse av Gunnar Fermann som omhandler Styggedalsryggtraversen. Artikkelen stadfester at den tar sin tid for et taulag på flere. Ellers kan jeg underskrive hans utsagn om at klyvinga opp ryggen til vesttoppen av Styggedalstind er morsom.

Kjennsgjerninger angående nordlandsværet: Den høyeste døgnminimumstemperaturen som er målt i dette landet, er målt på Alstahaug i Nordland, nemlig 25.9 grader. Tar du den, Panda! Faktisk er tropenetter (over 20 grader minimumstemperatur) mer vanlig på Nordlandskysten enn i Oslo. Dette henger sammen med at sola er oppe mer og mindre hele tiden og at det i høytrykksperioder strømmer varm kontinental luft fra øst over grensefjellene og gir føneffekt. De høyeste dagtemperaturene jeg har opplevet i Norge er ikke i Oslo, men i Nordland. En sommerferie vi var heime, lå temperaturen konstant rundt 30 grader i de to ukene vi var der. Jeg er selvfølgelig klar over at gjennomsnittstemperaturen er høyere i Oslo enn i Nordland, men den beskrivelse som du Panda gir, er overhodet ikke dekkende.

Panda: Som nordlending misliker jeg sterkt din beskrivelse av nordlandsværet. De to siste somrene har vi under en hetende sol badet på strender som overgår alt hva du kan finne i syden. Under oppveksten badet vi hele sommeren såvel i sjøen som i elva. Jeg trodde for øvrig at Vestlandet var vår våteste landsdel. Det viser iallfall meteorologiske statistikker. Rett overfor min barndoms bygd ligger øya Tomma. Der er noen dramatiske sekundærtopper som jeg ofte har lurt på om de er besteget. Du finner Tomma ved å søke på nettet.

Til Torgeir: Som den gamlingen jeg er, benytter jeg bare 40 m tau, 9 mm av hensyn til vekten og har aldri hatt bruk for noe lengre. På Hall’s hammer holder taulengden med god margin. V-skaret kan gjøres på to rapeller, det er nok av rapellfester (slynger) på en hylle midtveis. Til Kim: Opp mot Sentraltind fra Styggedalstind har jeg sett det angitt som grad tre, men det mener jeg er overgradert. Vi har ikke brukt tau der under nedstigning fra Sentraltind. Det er veldig gode fingertak på det bratteste partiet.

På en tur over Styggedalsryggen tror jeg en må regne med minst 20 timer hvis man er flere enn to i laget og utgangspunktet er Turtagrø. Et tomannslag kan nok gå noe raskere. Når en er flere enn to og har med bare ett tau, tar det lengre tid ettersom en må kaste ned tauet til de siste i laget på klatrepassasjene, så det blir mye styr med tauet. Da vi gikk turen med å starte med Storen var vi fire stykker, startet fra Turtagrø kl 0500 og var tilbake kl 0450, altså nesten 24 timer. Det må da nevnes at vi måtte vente i Gjertvasskaret på at et annet taulag skulle komme seg ned fra Gjertvasstind, dessuten var det blåis like under et tynt, grovkornet snølag i det bratte partiet opp fra skaret hvor vi måtte til med isskruer. Retur over Keiserpasset. Da vi startet turen med Skagastølsryggen, var vi tre stykker. Startet fra Turtagrø kl 0500 og var tilbake kl 0130. Vi gikk da usikret på ryggene, brukte tau bare i V-skaret, på Patchell’s sva og opp fra Gjertvasskaret, dessuten på et kort punkt mellom vest- og øst-toppen av Styggedalstind. Denne gangen (år 2002) var det også vanskelige forhold i Gjertvasskaret, og vi vurderte å ta ned Gjertvassbreen. På kvelden da vi gikk opp mot Keiserpasset, så vi at vi antagelig ikke hadde kommet oss ned Gjertvassbreen på grunn av kjempesprekker på tvers av breen. Opp mot Gjertvasstind lå det blankis på svaene ovenfor den bratte snøbakken. Vi måtte helt ut mot eggen til høyre hvor vi fant en nær loddrett, trang tunnel hvor vann fosset ned og gjorde oss våte. Sekkene måtte vi heise på utsiden av tunnelen, så trang var den. Skagastølsryggen har jeg også gått motsatt vei og da kan jo klatrepassasjene (Hall’s hammer, V-skaret) rapelleres slik at det kun er opp på Storen at det er virkelig klatring slik det er nevnt her tidligere. En skal være obs på et punkt på Skagastølsryggen like nord for Vesle Skagastølstind hvor en klatrer omkom for noen få år siden. Her er enkleste vei i siden ut mot Skagastølsdalen. Det er forøvrig rigget til et bivuakksted på østryggen av Vesle Skagastølstind hvor det er bygget opp en lemur og et ganske flatt underlag. Til Hilde: Jeg reagerte litt på at du skrev at Storen og de øvrige Skagastøls- og Styggedalstinder ikke var vanskeligere enn andre Horungtinder. Har du tenkt på hvilke signaler du gir til folk som ikke er like dyktige som deg og som kanskje har vært på Dyrhaugstindene eller Riingstindene og funnet ut at da kan vi jo også gå på Storen og de øvrige klatretoppene, og så har de kanskje ikke kapasitet til dette og kommer ut i vanskeligheter. Når du er på de mest utilgjengelige toppene, Vesle Skagastølstind, Centraltind eller Styggedalstind, er det langt heim og et væromslag til dårlig vær kan være fatalt. Ellers har det her vært nevnt snørenna på sydsiden av Gjertvasskaret som en mulig adkomst til Styggedalstind. En skal da være klar over at det som ble gått for hundre år siden kan være mye vanskeligere nå på grunn av snø- og bresmelting siden dengang. Blant annet krysset Carl Hall og Mathias Soggemoen fra Austabotnen til Berdalsbreen over skaret mellom Vestre og Store Austabottind. Prøv det i dag. Ellers er det synd at det nå er blitt slik at selv folk som kanskje ikke er egentlige fjellelskere absolutt skal opp på Storen og dermed skaper kø og lite koselige forhold. For 20 – 25 år siden var det ikke mye folk å treffe på Storen. Da vi for få år siden kom fra Mannen og Kjerringa møtte vi på tilbaketuren over Bandet folk som kom ned fra Storen og spurte oss hvor vi hadde vært. Da vi svarte, var spørsmålet: ”Mannen og Kjerringa, hvor er det”. Da kan en begynne å lure på hvilken kjennskap disse har til det fjell de befinner seg i.

Jeg fikk lyst til å sitere Zapffe's beskrivelse av tindebestigerens påkledning: "Hans klær er tidløs og i dempede farver, men med et snitt og raffinement som dufter av eventyr. Og kikker du under hattebremmen møter du et blikk av smaragder og rustfritt stål."

Når jeg har gått der om vinteren (påsken) har det vært bare steinura den første bratta opp fra Vestre Hellstugubre hvor man måtte bære skiene. Dette er like syd for der den lille breen kommer ned fra skaret syd for Vestre Memurutind. Noe rasfare var det overhodet ikke snakk om. Opp fra kanten og til skaret er det fint å gå på ski, men videre opp til toppen er det snøforholdene som bestemmer om det blir ski- eller fottur. Ellers har jeg aldri observert sprekker om vinteren rundt hestene kanskje bortsett fra nord for Nordre, men der trenger man ikke gå. Opp til Nordre hest er det forresten litt klyving.

Til panda: I forbindelse med travers av alle Soleitindane gikk vi ned fra Søndre til skaret mellom denne og Store Riingstind og videre ned Berdalsbreen. Ruta er helt grei.

Gå vestover forbi Gyrinosvann og opp på Reineskarvet på godt over 1700 m. Her er det flott utsikt og med fine nedkjøringer tilbake. God tur!

Av skiturer fra hytte til hytte i Jotunheimen er turen over Styggehøbreskaret av de flotteste. Når kvistingen gjøres kan DNT opplyse om. Men i godt vær bør en ikke være avhengig av dette. Kvistaløypa starter fra Glitterheim i samme trase som løypa mot Gjendesheim. Oppe i bakkene mot Hestlægeret tar den av mot høyre og går på baksiden (sydsiden) av Styggehø. Rett inn mot venstre kant av brefronten og følg breen opp i til Styggehøbreskaret. Like før skaret har det enkelte snøfattige vintre vært åpen bresprekk. Men selv i mars i fjor da jeg gikk der og det var ekstremt lite snø, var det ingen sprekk. En raskere variant som jeg alltid bruker, er å ta inn Veodalen. Noe før en kommer inn til Veobreen, ser man et skar i fjellet opp til venstre. Ta opp der (kan være vanskelig hvis steinhard snø) og inn til breen mellom Store Veotind og nunatakken på østsiden. Videre rett bort til Styggehøbreskaret. Herfra er det lett å svippe opp om Høgste Veotind. Nedkjøringen fra skaret og ned i Memurudalen er flott. Den virkelige Østre Memurubre kommer en egentlig ikke bortom, men en kjører på en sprekkfri breklatt ned fra skaret. Hele Memurudalen nedover kan en bare stå og stake i slakt hellende terreng. God tur!

Jeg er av de som tror noe på det som det store flertall av klimaforskere hevder, at vi med vårt overforbruk er med på å påvirke klimaet. Allerede tidlig på syttitallet før ordet drivhuseffekt var nevnt på noens lepper, husker jeg at jeg sto og ventet på bussen til jobben og betraktet køen av privatbiler som seig i sakte fart forbi og tenkte: ”Dette gjør vi ikke ustraffet”. Etter mildværsvintrene fra 1989 og utover (med spredte unntak) har jeg blitt mer og mer overbevist. Hvordan dette påvirker norske breer, er derimot et mer komplekst spørsmål. Det som skjedde i vintrene rundt 1990 var at lavtrykkene feide oppover Norskehavet og ga en jevn strøm av nedbørsområder innover Vestlandet. Jostedalsbreen la på seg og Briksdalsbreen som er bratt og responderer raskt på endringer oppe på storbreen, rykket kraftig framover og til slutt dekket hele vannet som den tidligere hadde badet sin fot i. Men selv om breene på Vestlandet vokste, fortsatte tilbaketrekningen av breene i Øst-Jotunheimen fordi det var lite østavær. Derimot hadde Slingsbybreen lenger vest i Horungane i noen år på nittitallet vokst sammen igjen etter at øvre og nedre del hadde vært adskilt i mange år, og jeg tenkte at nå hadde det vært mulig å følge Slingsby’s rute helt nedenfra. Jeg vet ikke hvor langt tilbake den sist hadde hengt sammen. Det som betyr mest for breene er vinternedbøren og ikke i samme grad sommertemperaturen. Så lenge snøen ligger på breen, reflekteres det meste av innstrålt effekt slik at smeltingen er begrenset. Når det på f eks Jostedalsbreen og Svartisen kan komme så mye som 14 m snø i løpet av en nedbørsrik vinter, skjønner en at det skal mye varme til om sommeren for å smelte dette. På mitt første besøk i Horungane i 1977 hadde det vært høytrykk og knallvær med sol og varme i uke etter uke. Selv om det nærmet seg midten av august, var det nesten ikke blåis å se, og snøen dekket breene nesten totalt. Det er i siste instans hvilken rute lavtrykkene følger og trafikktettheten av lavtrykk som har innvirkning på norske breer. Men i Alpene har også breene trukket seg kraftig tilbake, noe som gjenspeiler den klimaendring vi nå uten tvil opplever. Vi får bare krysse fingrene og håpe på at klimaendringene ikke skal ta fra oss breene våre for ikke å snakke om skiføret. Det ville vært en dramatisk reduksjon av livsstandarden.

Angående attraktive fjell utenom Jotunheimen, velger jeg å benytte denne tråden. Jaså, Espen. Du ser ikke skjønnheten i andre fjell enn Jotunheimen. Da har du virkelig gått glipp av noe. For all del, Jotunheimen er flott og den har alltid stått mitt hjerte nær. Men ta deg en tur vestover, til indre Nordfjord, Sunnmøre eller Romsdalen. Da skal du få se fjellsider dobbelt så høye som i Jotunheimen. På Romsdalshorn kan du sitte og føle at du kan spytte ned på riksveien og jernbanen 1500 høydemeter under deg. Eller på Store Trolltind hvor høydeforskjellen ned til dalen er nærmere 1800 m. Og med hensyn til spisshet er det vel bare Store Austabottind i Jotunheimen som kan måle seg med det sylkvasse du kan finne ellers i landet. Hva med Hornindalsrokken sett fra øverst i Hornindalen. Eller andre sunnmøringer som Vassdalstind, Trollkyrkjetindane og Straumshornet eller Slogen sett fra Geitskaret. I Romsdalen hvor du vel finner det villeste norsk natur kan fremvise, ble selv Slingsby mektig imponert av den sylkvassse Kvanndalstind: ”The steepest mountain I ever saw”. Og Juratind ligger ikke mye etter. Og ennå har jeg ikke nevnt Nord-Norge. Sitat: ”Å gå på merkede stier gir meg ingen ting”. Ta en tur til Olden og gå opp Oldeskaret og videre opp på Hanekammen (siste delen riktignok ikke sti) eller opp på Kattanakken med ville brefall dypt under deg og kanskje fortsette til Slingsbyvarden. Hvis dette ikke gir naturopplevelser som rører sjelen, ja, da er det en person som ikke skjønner den berikelse naturen kan gi et menneske. Oddvar

Et problem med NNN BC som ikke har vært nevnt her, er at selve bolten i skistøvelen ryker. Mellom Nørstedalsseter og Sognefjellet for noen år siden traff vi på en skiløper hvor dette hadde skjedd. På ett eller annet vis kom han seg fram til Sognefjellhytta. Dette problemet hørte jeg også om på et foredrag fra en tur Svalbard på langs. Det ble da fortalt at dette skjedde spesielt under forhold med lave temperaturer. Selv holder jeg meg til 75 mm da jeg mener dette er den sikreste bindingen.

Nok en fantastisk skihelg. Dvs lørdag var det tåke og regnyr som gjorde snøoverflaten våt og ga vanskelige smøreforhold. Skigleden blir ikke den samme under slike forhodd. Jeg gikk og forbannet Co2-en og drivhuseffekten som vi hadde stelt istand med vår livsstil. Men så sank temperaturen utover lørdagskvelden og tørrsnøen begynte å lave ned. Søndag morgen var eventyrtilstandene i Marka gjenopprettet. For nå er vinteren på sitt vakreste i skogen. Sørli skole ved Nittedal stasjon er et sted vi ofte legger turen fra. Løypene innover Fløyta, Holmetjern og over Glotjernshøydene er en av mine favorittløyper bortsett fra at en må følge en skogsbilvei et lite stykke. Nå var det stedvis som å gå i en tunnell av snø hvor snøtunge trær bøyde seg utover løypa fra begge sider. Da kona for tiden sliter med et vondt kne og dessverre ikke kan være med, tenkte jeg å ta en litt lengre tur. Stålmyrene på løypa fra Stryken til byen var det planen å gjeste. Men da jeg kom ned på traseen for Holmenkollmarsjen ovenfor Langvann, viste det seg at ingen løype var kjørt opp videre i den retningen. På markaskiutstyr var det uaktuelt å begynne å brøyte spor i djupsnøen. Det ble da å følge den litt kjedelige Holmenkollmarsjen til Kikut. Her myldret det som vanlig med folk, og solbærtoddy-køen gikk langt utover tunet. Bort fra folkehavet og videre mot Sandungen. Tok stående lunsj inne i Puttedalen før de lange stigningene opp mot platået ved Hakklokroktjern. Løypene innover her og forbi Sandungskroktjern står også på min liste over favorittløyper. De mange skiløpere i motsatt retning tydet på at det var folk fra skibussen til Mylla. Den burde ikke gå helt opp til Bislingen. Det gjør skituren tilbake til byen litt for bekvem med flere kilometer nedkjøring i starten. I gamle dager, dvs på syttitallet, måtte vi ta toget til Grua og krysse Bislingenmassivet som start på turen. Ettersom jeg startet litt sent, tenkte det var best å snu ved Sandungen for å rekke tilbake før det ble mørkt. Og det ble det. Under nedkjøringene fra Glotjernshøydene var det kommet til den tiden da elgen begynner å røre på seg, så jeg ventet at den sto og sperret løypa bak hver sving. Samtidig var det ikke noe morsomt å bremse på så fine nedkjøringer. Det gikk bra. Takk til værgudene eller hvem det måtte være for nok en skjønn skisøndag. Oddvar

Norefjell er ikke verst som skitur. Ta utgangspunkt i Norefjellstua eller Fjellhvil. Det er permanent staket løype innover ryggen til Høgevardehytta som har selvbetjeningskvarter. En tur oppom Høgevarde gir flott utsikt (visstnok lengst i Syd-Norge mot Høgronden). Det mest varierte skiterrenget finner du videre innover Gråfjell hvor løypa går like under toppen på 1466 m (6 m høyere enn Høgevarde). Innafor Gråfjell kan en følge skogsbilvei helt ned til Hallingdal og riksvei 7.

Det er ett bud som gjelder: Du kan fritt foreta deg hva du enn måtte ønske, grensen går der hvor du reduserer andre menneskers livskvalitet. Hvis alle mennesker kunne holde seg til dette, ville verden bli et bedre sted. Det burde snøscooterfantastene tenke over.

For en vinterdag på lørdag. Gjennom ukene i november og desember med varmegrader og regn tenkte jeg: Nok en drivhuseffekt-vinter å slite seg gjennom. Og så oppstår det endelig en god, gammeldags skihelg med 10-15 deilige kuldegrader med Marka som et eneste sammenhengende julekort. Lørdag la jeg veien til Romeriksåsen. Løypa nordover århanemyrene mellom Kirkebyvangen og Hakkim er av de vakreste i Marka. Da føremeldingen tilsa at løypa fra Glitre ikke var kjørt opp, gikk jeg inn fra Ask i Gjerdrum og om Bekkestua. Ved Årstadvangen hadde preppemaskinen stoppet, så jeg var takknemlig for at et par-tre skiløpere hadde tråkket spor videre. Med dagens markaski-utstyr går det ikke fort under slike forhold når stavene gå helt til bunns. Fra Grøsakervangen kom jeg inn på preppeløype igjen. Oppe på åsen nord om Kirkebyvangen var det ikke en mørk flekk å se på skogen, gran og furu var totalt tildekket med snø. Og med den bleke januarsola, sto fotomotivene i kø. Et enslig skispor i djupsnøen og senere et trugespor krysset preppeløypa. Det var nok naturfotografer som var ute. Ellers var det elg-, hare- og storfuglsporene som dominerte den ellers så uberørte snøflate. Dette er av de ensomste trakter i Marka. Nedkjøringen fra Engelstadvangen retning Sjonken er av de tøffeste jeg vet om i Marka. Her ville selv Hermann Maier fått problemer hvis han ikke satte bremsene på fra start. Tilbaketuren valgte jeg å gå over Vardåsen mot Bekkestua som også er en nydelig løype over myrdrag med kritthvite furuer (bratt oppstigning på nordsiden). De lange myrdragene fra Årstadvangen og sydover inviterer til staking og dobbeltak, her forsvinner kilometrene fort. Måtte vi få mange slike skidager utover vinteren. Oddvar

Det er med forundring jeg leser all kritikken mot DNT som fremkommer i dette forumet. Jeg har følelsen av at enkelte mener at Jotunheimen er ens egen og at andre typer turister bør holde seg borte. Vi som reker på toppene er tross alt bare en liten brøkdel av fjellfolket, og mange, mange av dem er like glad i fjellet som oss. Og de bruker både båten på Gjende og beltebillen fra Veoli inn til Glitterheim. Livet har mange faser. Da mine barn var små, benyttet også vi beltebilen til Glitterheim da vi lå der fast i påsken. Det var eneste muligheten til å oppleve påsken der. De opplevelsene mine barn da fikk, har gjort også dem glade i fjellet. Jeg kan forsikre om at neppe noen er mer glad i Jotunheimen enn jeg har vært opp gjennom livet. Før jeg ble lommekjent der, kunne jeg om nettene drømme de samme drømmene om fantastiske fjell som var mye mer imponerende enn virkeligheten, men det var altså Jotunheimen. At en beltebil inn til Glitterheim om vinteren skal være en slik trussel mot fjellopplevelsen, kan jeg med min beste vilje ikke forstå. Det er faktisk slik at uten denne muligheten hadde ikke vertskapet der kunnet drive hytta. Vil man ha bort hyttene i Jotunheimen, får en gjerne mene det, men da har en frarøvet titusener av fjellelskere mulig heten til sin store fjellopplevelse. Det er mange andre ting å gripe fatt i som reduserer fjellopplevelsen i Jotunheimen så som parkeringsplassen ved Gjendesheim. Og dette er noe som også DNT har engasjert seg i. Vi skal være takknemlig for å ha en så tung organisasjon som DNT til å ivareta fjellfolkets interesser. Uten denne organisasjonen tror jeg kommersialiseringen av fjellet hadde vært kommet mye lenger. Det har vært snakket om riving av varder. Den type varder som gror opp på f eks Sognefjellet og Saltfjellet er noe vi alle (også DNT) ønsker bort. Men jeg tror at mange som hadde sin første bestigning av Store Knutsholstind satte pris på vardingen opp vestflanken. Jeg har selv gått vestover Keiserpasset på mørkeste natten og hvor vardene som tegnet seg mot vesthimmelen, var vår eneste mulighet til å finne og å holde oss på stien. Jeg har nevnt det før, men gjentar det gjerne. Finnes det en mer troverdig naturverner enn Øystein Dahle som inntil nylig var formann i DNT?

Det er så mange flotte løyper i Oslomarka at det er umulig å nevne alle. Skulle jeg nevne en favoritt-løype, må det bli den som går fra Spålen over Tvetjernene og Sandbekkmana til Vesle Sandungen. Den velger jeg oftest på turene fra Mylla (Grua) til byen og fra Ringkollen til byen. Ellers er jo Løvliflakene nord for Løvlia nydelige. Vil en overnatte inne i marka har en Trantjern, Katnosdammen, Kikut og Løvlia å velge mellom, dessuten Bekkestua på Romeriksåsen (flere hytter nærmere byen). Det blir flott i Marka til helga. God tur!

Jeg har gått Store Hellstugutind fra nord, og jeg kan ikke huske at det var noen småtopper der. Det jeg husker er at det var et par loddrette hammere med løse tak, men med småhyller som gjorde det farbart. Jeg husker ikke at vi brukte tau før høyere oppe mot toppen hvor det var en taulengde av grad ca 3.

Jeg har i "alle" år brukt Helsport Himalaya til vinterturer og har aldri frosset i den. Den veier 1700 gram som er ganske mye for en dunpose med fransk åpning. Forutsetningen når du har dunpose, er at du har et skikkelig underlag ettersom dun ligges flatt på undersiden og dermed mister isolasjonen (den popper opp igjen når du snur deg). For meg har Thermarest vært mer enn tilstrekkelig (nå er jeg ganske lett, 60 - 65 kg). Jeg har sett at andre her på forumet har andre erfaringer.

Tilbake til turmat. Vi måler turens lengde i antall brødskiver vi tar med. Blir det en 4-skivers-, 6-skivers- eller 8-skivers-tur er spørsmålet ved frokosten, det siste på turer mellom 16 og 24 timer. Sjokopålegg gir matlyst. I tillegg en 1-liters termos med te pluss en liten pose med blanding av rosiner og mandler. Men å bytte ut deilig fjellbekkvann med Cola, nei, ett sted går grensen. Til Espen: Hvis du fryser i matpausen er det påkledningen det er noe i veien med og ikke maten.