ods

Fra toppen av Store Smørstabbtind følger du sydryggen til det bratter til. Herfra går du ut til høyre og følger en renne parallelt med ryggen. Denne ender opp omtrent i høyde med skaret som nås lett derfra. Opp til Kniven er det lett klyving. Det er ikke behov for tau på denne turen. En kan lett fortsette til neste lille topp som vi har tillatt oss å kalle Mosabjønn ettersom den er veldig mosebegrodd.

Nå er det flott skiføre i sentrale fjellområder i Syd-Norge. Fredag kveld gikk vi inn til Raggsteindalen i tett snøvær som i løpet av natt til lørdag hadde gitt ca 20 cm tørr, fin nysnø. Før dette snøfallet hadde det vært hardt skareføre. Flott tur på lørdag til Geiteryggen gjennom det kuperte, spennende skiterrenget ”bak” Hallingskarvet. Søndag til Iungsdalen med de flotte nedkjøringene fra flyene rundt Kongshelleren til Iungsdalen med skikkelig telemarkføre. Mandag gikk turen gjennom det spennende høyfjellsterrenget vest for kvistaløypa hvor vi var oppom en topp på nær 1800 m med utsikt fra Falketind til Gaustatoppen. Merkelig å observere at det her hadde vært mildvær tidligere i vinter opp til slike høyder. Terrenget nordvest for Iungsdalen må være det mest øde og minst besøkte i hele Syd-Norge. Den selvbetjente Bjordalsbu (tredje høyestliggende turisthytte i Norge, ca 1600 moh) med sengeplass til ca 15 ble overfyllt om natten med 44 turister. Mange utlendinger i fjellet på denne årstid. Men med stor tilpasningsevne går det som regel greit ved å ta gulvet i bruk som liggeplass. Avsluttet turen på tirsdag med den fine nedkjøringen til Breistølen hvorfra vi tok buss tilbake til Oslo. Som skiterreng er Skarvheimen etter min mening noe av det fineste vi har, især hvis en oppsøker terrenget utenfor de ordinære rutene.

Meget interessante bilder, Arnt. De bekrefter min mistanke om en spennende ryggtravers. Fra en turkamerat som har en fortid i Bergensmiljøet, fikk jeg høre at disse traktene ble kalt for Rosendalsalpene.

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med info om mesteparten av ruta du spør om da jeg bare har besteget Melderskin fra Rosendalsiden. Jeg syntes iallfall at det var en kjempefin fjelltur med flott utsikt over store deler av Hardanger. Vi hadde oversikt over store deler av Folgefonna samt Bjørndalstindene på nært hold, og jeg husker jeg tenkte at traversen over disse måtte være interessant. Vi fant til og med Fonnabu i kikkerten. Fra toppen er det skrå ur nedover til et flatere parti som ender i kneet i ca 1000 m høyde med flott utsikt over Rosendal. Herfra går det bratt ned mot høyre på god sti. God tur!

Dette er ein diskusjon som er delt ut i frå "Bompengar i fjellet"-tråden og omhandlar teltforbudsona ved Spiterstulen o.l. Det originale temaet "Bompengar i fjellet" finnes her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=967 Ragnar (Moderator) At hyttene tar noen kroner mot at vi som ligger i telt i nærheten kan benytte dusj og tørkerom og eventuelt vaske klær, synes jeg er helt ok, ja jeg setter faktisk pris på det. Vi har mange ganger benyttet denne muligheten ved f eks Spiterstulen. Angående grunneieres nekting av DNT’s kvisting av løyper syd på Hardangervidda. De frykter vel at det blir så mange turister at de ikke kommer fram med sine snøscootere.

I en tråd her om Midtmaradalsryggen ble det nevnt hva en trengte av utstyr for turen, bl a friends (kamkiler). Da kom jeg til å tenke på et lysbildekåseri i Bregruppa (DNT’s fjellsportgruppe) for lenge siden av Bjørn Halvorsen om de fineste tinderangleturer og ryggtraverser i Jotunheimen. B. H. var blant Norges fremste fjellklatrere på 60-tallet med bl a førstegangsbestigning av nordveggen på Glittertind og første (tror jeg) vinterbestigning av Store Knutsholstind hvor han sammen med kameraten mirakuløst overlevde å bli sopt med et snøskred fra like under toppen og ned i Svartdalen. I kåseriet viste han fram et bilde av hva man trengte av utstyr på de turene han beskrev, og det var ikke mye. Foruten tau, isøks og eventuelt stegjern var det snakk om fire-fem kiler og ditto slynger og karabiner. Jeg har mange ganger stusset over folk jeg har møtt på slike turer, hvor mye isenkram de er i stand til å ha hengende rundt midjen. Det må jo gjøre turen til et ork istedenfor en fornøyelse (det er mulig det er årene som krever sitt og at jeg tålte mer av tyngde da jeg var ung, dvs sånn i 45-årsalderen). Jeg har aldri hatt tykkere tau enn 9 mm, de er tross alt garantert å holde 2 tonn. I norske fjell har jeg heller aldri tatt med hjelmen, uten at det må oppfattes som et eksempel for andre. Enhver må vurdere sin egen sikkerhet. Jeg synes hjelmen er noe herk på varme sommerdager med svetting på hodet (dessuten ødelegger den hårsveisen i tilfelle en skulle møte noen søte damer). Det ligger fortsatt en rapell-åtter i boden etter mine barns speiderturer, men jeg har aldri tatt den med på turer med klyving/klatring. Jeg benytter den gode, gamle kroppsrapellen (Dulfersitz). Med en slynge som sikring festet til tauet med en vikingknute vel halvmeteren over selefestet, er denne teknikken fullstendig trygg (venstre hånd holder over vikingknuten slik at den sklir på tauet). Rapell med åtter er ifølge en undersøkelse det som sliter mest på tauet nest etter førstemannsfall som jeg håper aldri å oppleve. På turer med flere rapeller trenger en ikke å spandere en eneste slynge. På trafikkerte ruter henger det nesten alltid et rikt utvalg av slynger som folk har etterlatt på rapellfestene. Jeg bruker å knyte min egen slynge så stor at når jeg trer tauet gjennom denne og de gamle slyngene, blir min egen ikke belastet (bare sikring). Så sendes tyngste mann utfor. Jeg selv som vanligvis er lettest, rapellerer ned til slutt og tar med meg min egen slynge. Jeg stoler da på de gamle slyngene ettersom de holdt når den tyngste av oss rapellerte. Alt i alt kan en spare flere kilo uten at det går ut over sikkerheten. Tilbake til kamkiler som er både tunge og dyre; slik jeg har forstått ut fra det som har vært skrevet, var det nettopp det Arne Næss jr hadde benyttet under rapellen hvor han satte livet til.

Denne helga fikk jeg følelsen av at vinteren og skiføret var på hell. Men vi har hatt to måneder med tildels glimrende føre i marka, og i disse drivhustider får en kanskje være fornøyd med det. Egentlig var det bare januar som her i Oslo-området ga den gode gamle vinterfølelsen. Jeg har forresten alltid brukt å si at januar var min vintermåned. Når nordosten står med sin gråkalde gufs utover Nordmarksåsene med tett snødrev mellom snøtunge graner og gir silkemyke løyper, da får en villmarksfølelsen allerede etter bare noen stavtak innover marka. Når det går mot slutten av februar og den varmende sol har smeltet snøen bort fra trærnes greiner, går jeg med en følelse av vemod i sinnet og ønsker meg tilbake til januar. Når desember svikter som skimåned, og med bare to dager i uka til disposisjon, blir bare to måneder så altfor lite til å oppsøke alle mine favorittløyper i marka med sine mange minner. I år ødela mildværet i Østlandsområdet i begynnelsen av februar med temperaturer opp mot 10 grader, samt senere mildværsperioder, mye av det fine skiføret. Det ble tildels betongføre etterpå slik at en ble mye henvist til de maskinpreparerte løypene, og det blir ofte for snevert. Det er jo gjerne naturløypene som gir den største opplevelsen, og variasjonen blir så mye større. Men en får være takknemlig for de flotte turene en tross alt fikk. Nå blir det å finne fram fjellskiene og se om de ble preparert før jeg satte dem bort i fjor vår.

Fra Østre Memurutind og ned i Memuruskaret er det snøbar klippe hvor en må bære skiene, men der er fullt farbart. Et bedre alternativ er å gå ned den brede nordryggen og etterhvert dreie mot venstre (vestover) for å komme ned på Veobreen.

Den toppskavlen som Arnt Flatmo nevner, er vel opp mot nittenhundremetringen nordvest for Tverrfjellet/Lodalskåpa. Vi kom motsatt retning over toppen og hadde hørt at det skulle være en skråhylle ned fra toppen, men vi kunne ikke finne den. Vi kjørte derfor ned langs kanten mot sydvest til det ble så slakt at vi kunne kjøre ned på Skålebreen. Bings brekuppel passerte vi på nordøst-siden. Der var det sidebratt, men likevel ikke uforsvarlig å gå. Tindefjellryggen er en flott skitur, og vil en ha mer spenning, kan en jo legge inn en bestigning av Havaldtræde/Yngvar Nilsens tind underveis. Disse tar seg flott ut fra breen under dem, stupbratte som de er. Forøvrig opplevde vi snøstorm på Skålatårnet dagen etter (17. mai). Vi måtte legge oss ned å tviholde på skiene i de verste kastene på turen ned mot Loen.

Beklager, jeg hadde ikke skrollet bildet mot høyre. Det meste er korrekt av det du har satt navn på, men det du har satt navnet Raudeggje på, er Storskredfjellet mellom Stryn og Loen. Raudeggja ligger der du har satt spørsmålstegn, men om høyeste punktet er Skåla som hever seg over Raudeggja, er litt vanskelig å si. Like til høyre for Strynefjellstunnelen ser vi Vollsetskåla.

Nydelige bilder, Lyngve. Rokkekjerringa og Hornindalsrokken på første bilde, vekker gode minner fra flotte turer.

Jeg er bare tinderangler, jeg også.

Det var litt vanskelig å tyde de anvisningene du gir, men toppen midt i bildet er Tverrådalskyrkja, en tredjedel av bildet fra venstre kant er Tundradalskyrkja og en femtedel av bildet fra høyre kant er Rivenoskulen. Helt til venstre dukker Gjelåhø fram.

Slik jeg husker det fra da vi kom opp fra nordvestegga, var at det iallfall ikke gikk nedover da vi gikk den smale passasjen bort til varden, dvs varden ligger på det høyeste punktet. Ellers tror jeg at ved gode forhold skulle en kunne gå bort på nordvest-toppen uten sikring selv på vinterstid.

Hørte i dagsnytt 18 i går kveld at Naturvernforbundet vil anke saken inn for samferdselsdepartementet. Vi får da sette vår lit til samferdselsministeren. Skal turistbusser kjøre veien langs Veitastrondvatnet? Herregud, sier jeg. Min kone som er minst like glad i Tungastølen/Veitastrond som meg, har alltid følt kjøringen inn dit som et mareritt.

Hei Haldis. Det ligger vanligvis en stor snøskavl til høyre for der den tidligere merkede ruta gikk langs den oppspente vaieren som nå er borte. Denne snøskavlen har vært fint farbar når jeg har gått der i de senere år . Det kan nok kanskje være greit med en isøks hvis snøen er veldig hard, men da jeg i sin tid gikk der med min sønn som da var 11 år, hadde han bare vanlige myke gummistøvler på føttene og det var problemfritt.

Angående hytta i Rondane som det påstås DNT ikke ville flytte. Jeg går ut fra at det er Jammerdalsbu det er snakk om. Det paradoksale er at etter at DNT hadde flyttet hytta pga den påståtte forstyrrelsen av villreinen, la kommunen ut området til privat hyttebygging.

Til Panda. Hvis du anser pengeflytting som verdiskapende, skapes det nok store verdier i Oslo også. Definisjon av distriktene er kanskje litt ullen, men i denne sammenheng mente jeg det som ligger utenfor Oslofjordområdet. Hvis du ser på hva som er de største eksportnæringene, vil du finne at disse varene produseres i distriktene. Og hva med vårt aller viktigste produkt, nemlig maten vi lever av.

Disse planene har jeg hørt om tidligere og det er en meget trist sak. Fra første gang jeg besøkte Veitastrond/Tungastølen, har dette området stått for meg som paradiset på jord. Skal helikoptertrafikk forstyrre roen og freden her, vet jeg ikke om jeg orker å dra dit mer. Jeg vil gjerne beholde bildet fra mine tidligere turer i erindringen. Kaldakari sees jo gjennom Suphelleskaret helt nede fra Fjærland på den andre siden av fjellene. Fjærland er fra gammelt av et turiststed, og det er jo fjellene med de mektige brefallene som har tiltrukket turistene. Skulle denne ville naturen skjemmes av en synlig restaurant på toppen av Kaldakari, ville turistene miste følelsen av villskap og uberørthet. En må spørre seg hvilken netto økonomisk gevinst denne forretningsideen vil representere. Og hvor mange arbeidsplasser vil det være snakk om. Det vil jo uansett være en kort sesong og ingen permanente arbeidsplasser. Jeg anser meg ikke å tilhøre den såkalte nikkersadelen, men jeg har lagt igjen atskillige kroner både ved overnatting på Tungastølen og ved leie av hytter i Veitastrond, forøvrig noe av de fineste og i forhold til standarden, billigste hytter jeg har opplevd. Ville det ikke være en bedre ide for bygda heller å satse på fotturister. Jeg tror det her må ligge et stort potensiale. En stor del av fjellturistene tror jeg ikke vet om Veitastrond i det hele tatt. Jeg tror jeg har nevnt det før på dette forumet, men jeg traff en gang en fransk breforsker på Austerdalsbreen som bemerket: ”Hvorfor er det ingen mennesker her, dette er jo flottere enn Mer de Glace i Chamonix”. Kjære Veitastrondinger. Ødelegg ikke denne juvelen av en bygd som dere eier.

En må gjerne diskutere DNT opp og ned, men en kan ikke komme med udokumenterte påstander om skyhøye lønninger og frynsegoder for de ansatte i organisasjonen og forlange å bli tatt seriøs som debattant. Hvis man har hørt rykter, får en undersøke sannhetsgehalten i disse før en slenger dem ut som sannheter. Og motsetningene mellom lokalbefolkningen og noen pamper av en nikkersadel i Oslo som det sies, beskriver ikke virkeligheten. La det være sagt med en gang. Jeg står på distriktenes side når det gjelder distriktspolitikken her i landet. Det er jo i distriktene verdiskapningen i Norge foregår og ikke i Oslo. Jeg sa det til min kone da vi sist satt på bussen ned Bøverdalen på vei fra påskefjellet og beskuet de mange vakre, gamle bygninger som bærere av en tradisjon. Hvis det blir ført en politikk som avfolker bygdene, ja da vil Norge være virkelig fattig, og da tenker jeg på mer enn økonomi. En må gjerne ha synspunkter på hvordan DNT-hyttene drives og hvordan forsyninger transporteres, men å oppkonstruere et bilde av DNT som en organisasjon som er ute etter å kommersialisere fjellet, vitner om manglende kjennskap til organisasjonen. Jeg tror faktisk at uten DNT ville Norges villmarker ha vært langt mer utbygd og kommersialisert enn i dag. Det hjelper godt å ha en tung organisasjon i ryggen i kampen mot driftige investorer som ser penger i å bygge ut fjellområdene våre (jfr Gausta, vei til Bruraskaret i Trollveggen, gondolbane til Skåla etc.).

Dette er 13 år siden. Gjennom en turkamerat var jeg blitt invitert til å bli med på en tur til Chamonix for å forsøke en vinterbestigning av Mont Blanc. Initiativet til turen var tatt av en ”norsk” franskmann, Alain. Han hadde sertifikat for fjellføring i Alpene og skulle være turleder. Vi var nærmere 30 stykker og jeg kjente bare han som inviterte meg og en annen turkamerat fra norske fjell. Første dagen der nede skulle vi ta en aklimatiseringstur med en overnatting på Argentiere-hytta på 2500 m. Vi startet med å ta gondolbanen opp til Grands Montets på ca 3300 m på nordvest-ryggen av Aiguille Verte. Derfra er det en ganske bratt nedkjøring på nærmere 1000 høydemeter til Argentierebreen. Etter et stykke stoppet vi ved en nunatak for å samle troppene ettersom det var blitt stor sprik i laget. Men vi var ikke alene, og etterhvert var det ganske mange mennesker som stoppet opp der samtidig som tåka begynte å tette seg til. Jeg ser da at noen stykker går ut mot høyre for å kjøre ned på sydsiden av nunataken. Jeg trodde det var noen av våre og la etter. Det ble etterhvert temmelig bratt og jeg hadde den fulle hyre med å henge med ettersom jeg bare er en middelmådig telemarkskjører. Men teknikken deres avslørte at dette ikke var av våre folk, men mellomeuropere. Til slutt var jeg så stiv i leggene at jeg måtte slippe dem, og de forsvant i tåka. Vi hadde allerede steget ned flere hundre høydemeter så det var uaktuelt å gå opp igjen. Det var forsåvidt ingen fare ettersom jeg hadde sporet deres å følge. Det gikk i siksak mellom store bresprekker i bratt terreng. Dette var min første tur til Alpene så jeg var en novise i alpesammenheng. Jeg følte meg dermed ikke helt tilfreds med situasjonen. Etterhvert nådde jeg ned på den flate Argentierebreen. Her gikk det spor i flere retninger. Hvad nuh. Jeg hadde ennå ikke fått anskaffet kart. Jeg prøvde to-tre rop på Alain, men de bare forsvant ut i den tette tåka. Ingen respons. Mens jeg står og funderer på hvordan jeg skal gripe dette an, hever tåka seg noen meter og gir sikt de nederste metrene over breen. Da oppdager jeg et lag gående langs fjellsiden på den andre siden av breen. Det var oppmuntrende å se mennesker. Jeg håpet det var av mine og spurtet tvers over breen. Etterpå fikk jeg vite at to skiløpere hadde omkommet i en bresprekk i nærheten noen uker tidligere. Stor var min skuffelse da jeg tok igjen laget og oppdaget at det var tyskere. Jeg spurte om de hadde sett en gruppe nordmenn der de kom fra, men det hadde de ikke. De skulle også til hytta så jeg bestemte meg for å følge dem. Jeg skrev i snøen ved siden av sporet at jeg hadde gått til hytta i tilfelle mine folk skulle komme samme veien. På hytta meldte jeg meg for verten og fortalte hvilken gruppe jeg tilhørte og hvorfor jeg kom alene. Jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet overfor Alain. Hva måtte han tenke, han hadde jo ansvaret for oss. Etterpå fikk jeg høre at mine to turkamerater fra norske fjell hadde trøstet ham med at ”Oddvar er sikkert kommet fram til hytta”. Det gikk timer og ingen kom. Jeg begynte å bli virkelig engstelig for de andre. Etterhvert begynte det å skumre. Hva kunne ha skjedd, hadde de på grunn av tåka dratt nedover breen og tilbake til dalen. Jeg ba verten om å ringe hotellet for å høre om de var returnert. Men der hadde ingen dukket opp. Etter en stund kommer verten bort til meg og sier (oversatt fra et dårlig engelsk): ”Vi venter et kvarter, og er de ikke dukket opp da, rekvirerer jeg redningsaksjon”. Herregud, tenkte jeg, dette blir dyrt. Jeg følte vel som våre finske venner, Pekka og Jorma som var kjent for sine utagerende fester hvor de gikk berserk og i ettertid måtte betale erstatning for skadene de hadde forvoldt. Kvelden før det tyske angrepet på Narvik, hadde de tatt inn på hotell der for å ha en storfest. Deres hotell unngikk bomberegnet om natten. Om morgenen står Jorma opp av sengen, og uvitende om nattens begivenheter går han bort til vinduet og skuer ut over en by i ruiner. Han snur seg mot sin kamerat og utbryter: ”Pekka, Pekka, kom ock titta. Dette kan vi inte betala”. Nok om det. Det ble et ulidelig langt kvarter å sitte i vinduet og vente. Plutselig ser jeg Alain runde hjørnet på hytta. Overlykkelig roper jeg til verten: ”De kommer”. Jeg løper ut og omfavner Alain. Hvem som var mest glad av oss, vet jeg ikke. Årsaken til at de hadde brukt så lang tid var at de hadde benyttet en ganske lang omvei for å få en slakere og tryggere nedkjøring pluss at det hadde blitt mye styr med innbinding i tau på Argentierebreen. Det ene tauet var jo i min sekk, så de ble mange i hvert tau. Forøvrig kom vi oss ikke på Mont Blanc på grunn av store snøfall og derav stor snøskredfare. Det første laget (fire stykker) som prøvde seg etter at vi forlot Chamonix, omkom etter utglidning på Bosses Ridge (normalveien). Men vi hadde en flott uke likevel med bl a en uforglemmelig nedkjøring Valle Blanche fra Aiguille de Midi til enden av Mer de Glace i fantastiske omgivelser.

På bildet til Svein som Espen har lagt ut var det lett å kjenne seg igjen. Ruta vi gikk var rett opp bak snøflekkene. Når en begynner klatringen gir ruta seg selv følte jeg iallfall. Betraktet nedenfra var det ingen tvil om hvor jeg skulle gå. Opp fra Vestskaret til Vesttoppen er det noe friskere klatring. En må holde høyden fra bunnen av skaret og ut i vestsiden. Noen timetre bortover finner man en tydelig rennestruktur på skrå opp og bakover mot venstre. Vanskeligste passasje er omtrent midtveis til topps hvor en må traversere mot høyre på et bratt sva med små fot- og fingertak. På Larstind kan jeg ikke huske annet enn at renna fra sydvest endte opp i laveste kløfta like ved tunnelblokka. Bortsett fra Morten’s rute fra sydøst som jeg ikke har gått, må morsomste turen være å gå over nordvesttoppen og krysse kløfta. Det er ikke mange metrene ned, og takene er gode. Dette er jo en eiendommelig passasje til å være normalruten til en fjelltopp.

Jeg har gått der flere ganger. Ned fra Østre er det helt greit. Sydøst-egga på Vestre er grad 3. Når du står under der egga reiser seg, er det to muligheter: Rett opp eller skrå opp ut til høyre. Jeg vurderer den siste som enklest. Første taulengde ender på en stor hylle. Derfra og opp er det en kort taulengde med nær loddrett helning, men med gode tak. Fortsetter du videre mot Nordre Knutsholstind, er dette den flotteste ryggtraversen i Øst-Jotunheimen. God tur!

Det dere kaller klyveruta er den mørke renna like til høyre for høyeste toppen på Morten's bilde. Jeg vil karakterisere den som et sted mellom grad 2 og 3. Gikk selv opp der uten sikring, men kameratrene jeg var sammen med ville ha tauet kastet ned til seg.

Bare en liten kommentar til Gjendebusaken. Det at DNT ikke vil kommentere saken tror jeg ikke må oppfattes som om de mener at de har en dårlig sak. Jeg tror heller det er uttrykk for en voksen og human holdning om ikke å belaste det avgående vertskapet unødig. De som har opplevd en påskeaften på Gjendebu vil nok mene at det ikke er slik en turisthytte skal drives. Forøvrig morsomt at Lars Åge Hilde skal overta. Han er av de hyggeligste hytteverter jeg vet om.