ods

Jeg imponeres til stadighet over aktivitetsnivået til familien Dahlen. Hvor mange hundretusen kilometer kjører dere i året for å komme dere på tur? En villmann jeg kjenner lå fast på Leirvassbu en sommer vi lå i telt der. En kveld vi snakket med ham, hadde han besteget Larstind på Dovre den dagen. Men det blir jo for intet å regne sammenlignet med dere.

Fra Bukkehø til Sydøstre Bukkeholstind og videre ned i Visdalen er det ingen klatrepassasjer. På traversen av Svartdalspiggene og videre sydover må du fra toppen av høyeste Svartdalspigg gå litt tilbake og ned i vestsiden hvis du vil unngå en rapell ned en hammer. Videre er det greit til du når vestryggen av Mesmogtind. Der er det et punkt med klyving (grad 2). Ned sydryggen av Mesmogtind er det en taulengde med rapell. Dette kan så vidt jeg har skjønt av andres beskrivelser, omgås ved å gå ned sydvestsiden av tinden. Videre til Kvitskardtind er det greit.

Sydeggen direkte på Vesle Knutsholstind er treerklatring. En tanke enklere er det å dra ut til venstre (mellom 10 og 20 meter) på noen hyller fra bunnen av skaret. Da finner en noen formasjoner opp mot toppen som jeg vil gradere til lettere enn treer. Omveien rundt vestsiden av toppen tror jeg fører en ganske langt ned i fjellsiden.

Jeg vil gjerne supplere Morten litt. Jeg mener, uten å ha vært der selv, at Øksfjordjøkelen kalver direkte i havet. Dessuten går jo både Engabreen på Svartisen og nedre Suphellebre i Fjærland ned til havnivå uten å kalve direkte i havet. Første gang jeg var i Bruraskaret i Trollveggen i 1986, fant vi boka som basehopperne skrev seg inn i. Der var navnet til hopperne som den gang drev sporten og hvor det var angitt hvor mange hopp de hadde i Trollveggen og El Capitan i Yosemite. Det var den gang de eneste to steder i verden hvor denne sporten ble drevet. Siden er det jo blitt forbud mot hopping i Trollveggen.

Jeg har ikke vært så mye rundt i verden, men jeg innbiller meg at hyllegårdene som man finner spesielt langs Geiranger-/Storfjorden, men også andre steder, må være ganske unikt for Norge. For meg har det vært en opplevelse å besøke noen av disse stedene og tenke på hvilke kår disse slitets kvinner og menn som bodde her, gjennomlevde. På tur ut til Skageflå i Geiranger langs stien fra Homlung møtte vi en gang en tysk familie som hadde tilbrakt hele sommerferien for femte året på rad i Geiranger. De var så betatt av stedet og dets kulturarv at de ble aldri mette av å være her. Og på disse stiene møter en ikke de tusener av turister som befolker turistskipene inne i fjordbotnen. På Skageflå ender jordet rett ut på et overhengende stup, 250 m over fjorden. Her måtte småbarna gå i bånd for ikke å falle utfor. Skageflå, Knivsflå og Gomsdalen er turer jeg har gått flere ganger, og det er en nytelse hver gang. Til Knivsflå må en riktignok leie seg en båt med påhengsmotor på en av campingplassene for å komme seg dit. Vi har fått det for en rimelig penge de par gangene vi har gjort det. En annen hyllegård meget verdt å besøke er Fuglesteg i Fortun, Luster som ligger på en fjellhylle 600 m over dalbunnen. Denne gården var bebodd helt fram til 1970-tallet. Lengst oppe går stien i siksak opp stupet, og her gikk barna til skolen hele vinteren igjennom med is og snø på stien. Jeg vil anbefale disse turene på det varmeste.

En ting en skal være klar over når en sammenligner natur i de forskjellige områder, er at en ikke evner å se det unike i den natur en har vokst opp med og sett siden barndommen. I min barndom og ungdomstid på Helgelandskysten var det selvfølgelig ikke noe som slo meg at dette var en ganske særegen og vil jeg si, vakker natur. Når jeg i mer moden alder besøker disse områder, evner jeg i større grad å se dette fordi det er kommet meg mer på avstand. Jeg husker godt min første tur i Jotunheimen som var en påsketur. Den gang skrev jeg dagbok, og i dag er det ganske morsomt å lese hvilke enormt begeistrede uttrykk jeg førte i pennen for å beskrive det jeg så. Det samme må jeg si om min første Alpetur som var i langt modnere alder. Vi var kommet til Chamonix i mørket om natten, og da jeg om morgenen tittet ut av vinduet og så Grand Charmoz med Grepon og alle Aiguillene bortover, var det en nærmest sjokkartet opplevelse. Men inntrykkene mildnes med tiden. ”Det første møtets voldsomme sjokk” som Zapffe uttrykker det da han første gang så Stetinden. Det er nettopp dette med førsteinntrykket som setter sinnet i bevegelse. Men i Norge er det steder jeg kommer tilbake til gang etter gang, blant annet Sunnmørsalpene, og gleden og begeistringen over gjensynet er den samme hver gang. Det ble nevnt her at noen briter ikke fant Horungane interessante for klatrere. Nei, klatrere kan jo være så mangt. Jeg er ikke sikker på om en del kategorier innenfor betegnelsen klatrere er interessert i natur i det hele tatt. Når jeg leser klatreblad, finner jeg en del fullstendig uinteressante artikler om hvor man klatret ”on-sight” (duverden) et eller annet crag nede i Frankrike og hvor godt og billig ølet var på baren nedenfor. Da har jeg mye mer sans for typer som Eirik Tryti (første nordmann på flere 8000-meterstopper) som skriver like entusiastisk om turen går i Jotunheimen eller på en 8000-tusenmetring i Himalaya. At norske fjell ikke er så høye er for så vidt riktig, men det er ikke absolutthøyden som gir høyfjellspreg, men hvor høyt fjellene strekker seg over skoggrensen. For det er dette som bestemmer innslaget av breer for eksempel. På Nordvest-Svalbard begynner høyfjellet i fjæresteinene, og selv om fjellene ikke strekker seg opp til 1000 m engang, er høyfjellspreget og de alpine formasjonene like imponerende som i Alpene. Ellers er jeg enig med Morten i at det ikke er mange steder en finner et slikt enormt spenn i forskjellige typer natur som i Norge.

Lyngve, skulle gjerne visst hvilken hellig topp du har i Norge, men det vil du vel ikke ut med. Ellers er jeg veldig enig med deg i betraktningene om hvorfra et mektig fjell tar seg flottest ut. Vandring i dalene kan så visst være flotte opplevelser. Toppsuget har også jeg, men har i høyeste grad sansen for ”de nære ting” i fjellet. Jeg vet om mange idylliske setervoller hvor jeg bare må legge meg ned på gressbakken, nyte øyeblikket og la tankene fly. For øvrig vet jeg om to hoteller i Norge hvor en kan ligge på sengen og gjennom svære takvinduer beundre to av Norges stolteste tinder. Det ene er legendariske Union hotell i Øye (Hjørundfjorden) hvor du på Claus Helbergs rom (alle rom har navn etter berømtheter) kan titte rett opp på mektige Slogen. Det andre er nye Turtagrø hvor selve kongen i Jotunheimen, Store Skagastølstind, titter ned på sengen din gjennom takvinduet. Tenk å elske sin elskede i slike suiter. Forresten morsom ”logo” du har med statuen på toppen av Matterhorn.

Da kona dro på ”jentetreff” på Sjusjøen i helga, benyttet jeg anledningen til fisketur i Nordmarka. Da jeg hadde lastet alt utstyr for overnatting på sykkelen, var den såpass overlesset at jeg ikke kunne skjønne hvordan jeg på slike turer for mange år siden i tillegg fikk plass til en Ally kano på bæreren og en unge på barnesete på stanga. Imidlertid tråkket jeg inn til Hakklokroktjern som jeg hadde valgt som base. Utrolig lite folk i marka, selv på Kutangen i Bjørnsjøen var det ikke et menneske i finværet. Kunne det skyldes fotball? Fisk ble det lite av. Etter timer med kasting med småsluk både lørdag kveld og grytidlig søndags morgen, ble utbyttet en ørret og en abbor som hver veide rundt 150 gram. For en som kommer nordfra og er vandt til å lempe i land sølvblank halvkilosørret med blodrødt kjøtt, er jo dette et begredelig resultat. Tiden utenom fisket benyttet jeg til fine turer. I rødlig kveldsol på lørdagskveld vandret jeg den nydelige stien mellom Sandungskollen og Porthøgda. Dette gjorde jeg også for to år siden sammen med kona på samme tid av døgnet og husket den som spesielt fin. Man ligger og vaker rundt 600-meterskoten hele veien. Utsikten, spesielt vestover, er flott. Liljekonvallen som fortsatt sto i full blomst, krydret kveldsluften med den skjønneste parfymeduft. I Porten var det forresten en kjentmannspost. Jeg fulgte skiløypa ned til sykkelen i enden av veien, men her er det anbefalelsesverdig med gummistøvler. Da jeg syklet tilbake til teltet, løp det plutselig en elg foran meg på skogsbilveien. Dessuten støkket jeg en orrhane, og på Sandungskollen holdt jeg på å trå på en hoggorm. Etter tips her på forumet av panda, dro jeg på søndag formiddag opp på Middagskollen hvor jeg aldri hadde vært før. Dette var en interessant og fin topp med flere småtopper med nakent fjell. Takk for tipset, panda. Etter å ha hatt Marka for meg selv siden jeg kom inn på lørdag, hadde det forandret seg da jeg syklet heim på søndag. Nå hadde reserne med mord i blikket tydeligvis overtatt på Nordmarksveien mellom Maridalen og Kikut.

Nå synes jeg ærlig talt at en skal slutte å mobbe Tom for turklærne. Selv om det er mange av oss som vil velge noe annet enn olabukse til fjells, synes jeg det er meget fortjenestefullt og realt av ham å vise at det ikke er klærne som er det viktigste for å ha en fin fjellopplevelse. Det finns altfor mange sauer som følger bjellesauen. Når noen smarte forretningsmenn klarer å innbille oss kjøpere om at slik skal det være, er det en hel horde ”kjekt-å-ha”-folk som hiver seg på til glede for smartingene. Og så de fjollete betegnelsene som kun har til hensikt å lure folk, Artic Extreme Super GT eller hva pokker de heter. Snart kommer vel Testosteron Mega 1000. Jeg har mange ganger spurt meg selv når jeg av og til passerer de for tiden utallige golfbaner som har dukket opp de siste årene: Hvorfor i all verden har ikke alle disse menneskene interessert seg det spøtt for golf tidligere. Nei, sauer er ålraite dyr, men i menneskeskikkelse er de lite å skryte av.

Svaret ovenfor var fra meg.

Romedalen er nevnt av Svein. Det er en nydelig dal. Personlig synes jeg denne må rangere høyest for familievennlige turer. Kjør inn til Steinstølen. Både på Hallahornet og Middagshornet kan en bære barn i meis. På den siste er det en nydelig grop med gress/lyng like under toppen hvor en kan ligge og nyte utsikten rett inn i klatreveggene i Molladalen. Familievennlig tur er det også opp Trongeggi hvor en kan gå helt bort til Masdalskloven. Friskere turer fra dalen for de flellvante er Romedalstind på østsiden og tinderekken på vestsiden av dalen pluss Åvasstinden. Dessuten er det masse blåbær rundt Steinstølen, men også mye bufe i dalen.

Fint bilde, Lyngve. Førstebestigerne kom opp på ryggen av vesttoppen (den til venstre) fra baksiden, gikk over denne ned i skaret mot hovedtoppen. Ruta videre følger profilen på bildet. Hall’s hammer ser vi vel antydningen til like etter skaret. Ferdinand Schelderup skriver i sin beretning om bestigningen at da de kom opp på vesttoppen og så hovedtoppen reise seg foran dem, tenkte han at slik ser en ubestigelig tind ut. For øvrig besteg de toppen fra nordøst (motsatt side) sammen med Slingsby noen dager senere. Slingsby var da 63 år. Der hadde et britisk taulag tidligere måttet gi opp.

Til Lyngve. Er ikke det klassiske, imponerende klatrefjell, Strandåtinden i Kjerringøy, som tiltrakk seg størrelser som Carl Hall og W. C. Slingsby, et fjell? Den er som kjent ikke 1000 m. Denne tinden har jo også sin Halls hammer (hvor Hall måtte gi seg) som du som kjent finner to av i Horungane. Det var her Hall uttalte da han og Mathias Soggemoen hadde gitt opp: ”En stige, peut etre”. Norges toppklatrere på begynnelsen av 1900-tallet, Schelderup og Rubenson (kjent som Schelderuben) pluss en tredjemann (Jentoft?), klatret mange år senere hammeren, nådde til topps og ble dermed førstegangsbestigere av tinden. På nedturen gikk de seg fast, tilbrakte natta oppe i tinden og kom ikke ned til Kjerringøy før ut på morgenkvisten. De ble da møtt av kjøpmann Kristiansen (deres vert) som støttet de dødsslitne klatrerne det siste stykket til gårds. Da Kristiansen fortalte at nå hadde kona stelt i stand er herlig frokost, svarte en av dem (jeg tror det var Rubenson) i ørske: ”Gi ut mer tau”.

Til Tom. Du kan trygt bestige Galdhøpiggen via sydryggen hvis du først er i skaret mellom denne og Storgjuvtind. Du må under alle omstendigheter over bre for å nå dette skaret hvis du ikke vil rapellere ned fra Storgjuvtind. Hvordan adkomsten til skaret er fra Svellnosbreen (eventuelt Storgjuvbreen), tør jeg ikke ha noen bastant oppfatning av, da jeg ikke studerte denne muligheten da vi var der. Men jeg vil tro at det er kurant.

Vi gikk opp fra Snøggeken (Falkbreen) der snøen når høyest opp i stupet. Her var det minst 3-erklatring. Størstemann satte seg fast med sekken i en kamin, så vi plundret en del med sekkeheising. Men det er opplagt at det må være lettere lenger til høyre (nord) ettersom Keilhau, Boeck og Urden gikk opp fra denne siden under førsregangsbestigningen av Falketind. Selv om snøen nok sikkert gikk høyere opp i veggen den gangen. At det er enklere går også fram av et innlegg ovenfor. Enkleste skibestigning hvis en ikke vil starte på Vettismorki, må vel være breen fra nord som kommer opp i skaret like øst for Stølsnostind. Der er likevel såpass bratt at skredfare må vurderes, spesielt når en runder fra skaret nordvest for Snøggeken hvor der om sommeren er mye svaberg. Det er også bratt (og om sommeren løst) ned på Stølsnosbreen fra skaret øst for Stølsnostind.

Det er to rapeller på turen, en fra Midtre Tverråtind (2302 m) og en fra Storgjuvtind. På den siste er det en fordel med 50 m tau, men det går også med kortere (40 m). Ingen direkte klatring i motbakkene hvis en opp sydryggen på Svellnostind (Ymelstind) holder noe til høyre (østsiden) for eggen i starten og gjenvinner eggen høyere oppe. Opp sydryggen på Galdhøpiggen står det i klatreføreren at det er grad 3, men dette er ikke riktig, det er atskillig enklere. Prøvde å få rettet det opp i føreren da den kom ut, men den som hadde gitt graderingen, holdt på sitt av en eller annen grunn. Muligens har han vært borte i fjellsiden til høyre.

Mye av denne turen har vært omtalt tidligere på dette forum. Vil bare gjenta følgende: Ned sydryggen på Store Smørstabbtind er ikke klatring. Når det begynner å bli virkelig bratt, tar en ut i vestsiden hvor det går en renne parallelt med ryggen. Denne følges til en er ca på høyde med skaret mot Kniven. Opp nordryggen på Kniven er det klyving. Det samme opp nordryggen på Saksa. Mellom Bjørnungen og Veslebjørn er starten på eggen sylskarp. Her skal en ikke ha høydeskrekk. Tau nødvendig, men som Torgeir skriver kan dette partiet omgås på Bjørnebreen østenfor.

Dette var helsprøtt. Vet ikke hvilket ”språk” dette var, men det så ut som en blanding av islandsk og hollandsk. Det var likevel mulig å forstå selv om jeg ikke kan noen av språkene. Jeg lo så jeg hikstet. Jeg imponeres stadig over kreativiteten til enkelte mennesker.

Det har vært mye fornøyelig å lese i denne avsporede debatten. Foreløpig har vel Tom med få unntak stått temmelig alene. I det aller meste av hans innlegg om forskjellige temaer har jeg vært temmelig uenig. Men samtidig har han gitt meg mang en god latter med sine innlegg. I dette temaet er jeg nok også uenig i mye, men samtidig har han noen poenger som en ikke bør avfeie. At kvinner og menn fra naturen er forskjellige har mye seriøs forskning vist. La småbarn av begge kjønn velge leker av forskjellig slag. Nesten uten unntak velger jentene dukker og guttene biler. Kvinner har sine sterke sider, menn har sine. Synergieffekten blir jo størst når dette utnyttes som Tom påpeker. Og en ting skal en være klar over. Hvordan et samfunn med mange individer skal organiseres og hvordan normene bør være for at det skal funksjonere, ja for å overleve, bygger på erfaring gjennom utallige generasjoner over tusener av år. Denne organiseringen og disse normene har vi i de senere år vært i ferd med å forlate. Er frukten av dette det vi i dag ser med økende kriminalitet, forbruk av rusmidler og voldtekter? Jeg vet ikke, bare spør. Men vi alle kan vel være enige om at samfunnsutviklingen på mange måter er skremmende. Mens min første kone levde, var hun hjemmeværende sammen med barna. I dag er jeg veldig glad for det, da mine sønner har stelt seg slik at jeg kan være stolt av dem. Om mor eller far skal være hjemme kan diskuteres. Til slutt vil jeg si at det er flott at kvinner i langt større grad enn tidligere er kommet med i styringen av samfunnet ved å bringe andre verdier inn i beslutningsprosessene. Og friske fjelljenter er flotte. Og at Frp-dama, Siv Jensen ikke er særlig sexy, kan vi vel alle være enige om.

Takk for tipset, Svein. Jeg har lenge sett på Velleseterhorn-massivet med Bjønntanna som et område som måtte være meget interessant å besøke. Vi gikk som du sa motsols på turen rundt Brekketindene og under oppstigningen til Brunstadhornet dukket Slogen opp gjennom Geitskaret i den praktfulle profilen. Jeg fikk tatt et flott telefoto av det mektige motivet.

Til Svein. Bunnen av sprekken var noe høyere enn der vi sto og kunne derfor ikke se ut på breen på andre siden, men bare himmelen. Kunne vært morsomt å klyve gjennom sprekken, men vi tok oss ikke tid til det fordi vi var litt oppsatt på å få sjekket bregleppa der en tar inn på svaet under Store Brekketind da vi visste at dette kunne være et kinkig punkt. Heldigvis var det et par meter hvor breen lå inn til svaet slik at vi kom oss i land. Jeg brukte betegnelsen søndre Brekketindbre for at ikke misforståelser skulle oppstå. På kartet står nemlig navnet Brekketindbreen på den som ligger mellom Vardenibba og Skardtinden. Jeg trodde også i utgangspunktet at det man normalt kaller Brekketindbreen er den som ligger i hesteskoen Søndre -, Lille – og Store Brekketind. Tinden er jo omkranset av fire breer. Dagen før vi var på Brekketind hadde vi forresten en interessant tur Brekketindene rundt (utgangspunkt Patchellhytta) med innlagt bestigning av Brunstadhornet. Fikk da med oss de tre andre breene hvorav den ene, Gullmorbreen (vakkert navn), i mange år har stått på min ønskeliste etter en artikkel av en danske i en turistforeningsårbok for mange, mange år siden. I drømmen har jeg alltid sett for meg denne breen forgyllet av glansen fra en rød kveldsol.

Det har vært tidligere beskrivelser av Matterhornbestigningen på dette forumet. Sammenligninger blir gjerne subjektive. ”Guts” og gå-på-humør kan også svinge fra dag til dag og gjøre sammenligninger ubalanserte. Men jeg opplevde Mont Blanc som kosetur sammenlignet med Matterhorn. På Matterhorn var vi dessuten bare to i lag (som egentlig er en fordel tidsmessig) og var usikker på ruta på flere steder. En svær stein som smalt i fjellet bare vel en meter fra meg, hadde nok også noe å si for nervene. Og det kom mer stein. Som jeg sa til kona som en spøk, men med en undertone av alvor, da vi møttes nede på Schwarzsee etter bestigningen: Vi var kommet langt ned på fjellet under nedstigningen før jeg begynte å øyne et lite håp om at vi skulle komme fra dette med livet i behold.

Må bare minne om at fjellelskeren over alle, William Cecil Slingsby (er du uenig så les hans entusiastiske skildringer) som ”innførte” fjellsporten i Norge, var en stor beundrer av Sunnmørsalpene. Det burde si en del. Som den fjellmann han var, var han selvfølgelig også glad i Jotunheimen.

Fineste toppturen i Sunnmørsalpene? Det er ikke lett å bli enig med seg selv. Høyt på listen kommer likevel turen til Råna via Nordkopskaret. Den er så variert. Første gangen da vi bare var to, nektet kona å passere den loddrette hammeren på ryggen mellom skaret og Midtre Regndalstind. Neste gang da vi var flere, klarte hun luftigheten fint. Brekketindene var jo Patchell’s favorittområde. Siste sommer fulgte vi høyre kant av søndre Brekketindbreen under den hakkete østeggen på turen til Store Brekketind. Plutselig ser vi tvers gjennom eggen gjennom en metersmal kløft som går fra toppen av eggen og helt ned til breens nivå. Et merkelig fenomen. Vil en oppsøke riktig ville omgivelser, bør en ta turen opp Mohnsrenna fra Molladalen med besøk av Mohn’s og Randers topper. Sammen med Slingsby’s topp kalles disse tinder for ”De tre søstre”, oppkalt etter døtrene til en bonde nede i bygda. Det fortelles at en engelsk fjellklatrer hadde besteget alle tre på en dag, ja toppene naturligvis. Ellers vil jeg slå et slag for Dalagubben ovenfor Sæbø.

Jeg er en uforbederlig Sunnmørsalpe-elsker, mye fordi en her kan kombinere koseturer med kona midt i villskapen med friskere turer med tau og isøks (jo-jo, kona har vært med på det også). Lyngsalpene har jeg bare betraktet fra bilveien, men de gjorde et mektig inntrykk. Ellers må en ikke glemme Romsdalen når det gjelder villskap. Å ligge på maven i Bruraskaret og titte loddrett ned hvor du ser veggen noen meter før den forsvinner for så å dukke opp nærmere 1000 m lenger ned, er en mektig opplevelse. Og Romsdalen er mye mer enn Trolltindene. Romsdalshorn, Vengetindene og Kvanndalstind med Torshammeren representerer mye villskap. Pluss fjellene rundt Eikesdalsvannet. På Ågottind måtte vi snu da kona nektet å fortsette da eggen etter hvert ble knivskarp. Ellers er jeg enig i at det er den veldige variasjonen som gjør kystnære fjell så fascinerende hvor du ser hele spektret fra blå fjorder og grønne daler til hvite breer og sorte tinder. Men for all del, jeg er glad i Jotunheimen også, men i forhold til andre fjellområder sto den nok mitt hjerte nærmere for mange år siden enn i dag.