ods

Angående mitt bilde: Rendalsølen er korrekt.

Ny nøtt. Hvilken topp står mannen like under?

Gal Krokfot sitt bilde: Ser ut som nordveggen på Rondeslottet.

Jeg har gått ned denne ruta, men isteden for å svinge ned i Langglupdalen, dreide vi ned mot stien mellom Dørålseter og Rondvassbu omlag ved det nest nederste flagget på ditt kart. Det finns ingen vanskelige partier underveis.

Gratulerer Sondre. Selv om jeg aldri har møtt deg, har jeg med stor interesse fulgt med på dine rapporter fra fjellet. Dette fordi du har lagt for dagen en usedvanlig entusiasme og interesse for fjellet. Og det virker som din interesse er knyttet til ekte kjærlighet til naturen og "livet blant tinderne". Du virker på meg som en usedvanlig sympatisk ungdom, så det er med den største ekthet jeg sender deg mine gratulasjoner. Hilsen Oddvar.

Dette ser ut til å være fra serien "Bergtatt" som gikk på NRK for noen år siden. I starten ser vi legendarike Ola Berge (og kona) som bygde Turtagrø. Videre ser vi klatring på forskjellige ruter på Storen, bl a fra Mohns skar og mot slutten fra Vigdals sva. Dessuten ser noen av opptakene å være fra sydstupet (som egentlig er øststupet).

Du lurer på om det er Storen som stikker opp i skyene. Nei, det er nok Store Styggedalstind. Storen ser du ca 1/4 fra høyre billedkant med loddrett høyre profil. Den stikker såvidt over Vesle Skagastølstind.

Jeg har betraktet vestsiden av eggen opp mot Midtre som enklere enn østsiden hvis det ikke ligger is på svaet opp mot toppen, noe jeg har opplevd en gang. Østsiden har jeg bare gått oppover og er enig i at graderingen ligger et sted mellom to og tre. Hvis en holder for lavt i hyllene under Vesle, kan en lett gå seg fast som jeg opplevde første gang jeg gikk der. Måtte tilbake for å finne en høyere passasje. En skal stige noe fra bunnen av Mohns for å finne den rette passasje. Jeg mener den kommer opp på østryggen av Vesle nærmere toppen enn bunnen av skaret mot Sentraltind (litt nedenfor bivuakkplassen). Jeg kan ikke si å ha opplevd noen spesiell hammer på eggen opp fra Mohns skar til Slingsbys fortopp hvis en følger ruta. Den hammeren øverst passerer en på venstresiden når en går oppover. Graderingen av eggen betrakter jeg også til å ligge i overkant av to.

Disse bildene viser den veldige forskjellen mellom 2008 og i år. Begge viser fjellsiden under Fingeren og Sylen. Det fra 2008 er riktignok tatt 17 dager tidligere på året enn det fra i år, men likevel er forskjellen bemerkelsesverdig.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med springsteen. Folk gikk da på tur uten problemer før GPS-en ble tilgjengelig for alle. I avisartikkelen det henvises til står det: "Kvinnen ga sist lyd fra seg i 16-tiden mandag ettermiddag. Hun befant seg da i 1.000 meters høyde på vei til fjellgården Stigen. Fjellgården ligger mellom 1.200 og 1.300 meter over havet". Dette må da være feil. Gården ligger kanskje vel 300 m over havet. På bildet nedenfor ser vi det hvite huset på Stigen halvveis oppe på bildet.

En av de fineste fjelloverganger i Sunmørsalpene er overgangen fra Standalseidet til Ytre Standal. Omgivelsene er storslagne og minner litt om Dolomittene. I år er det ekstremt lite snø i Sunnmørsalpene.

Vi hadde nok mye bedre forhold enn hva dere hadde. Av den grunn begrenset taubruken seg til V-skaret (to taulengder, 40 meters tau), Patchells sva, en kort rapell nederst på nordøstryggen av Sentraltind hvor det var islagt og en taulengde opp breen i Gjertvasskaret samt heising av sekker på utsiden av den nevnte tunnelen der. Ned fra Gjertvasstind tok vi en short-cut i forhold til dere ved at vi fra det nederste platået på østryggen (hvor 1764-høyden befinner seg), gikk ned en bratt ur slik at vi kom mer og mindre på skrå ned på der hvor elven fra Gjertvassbreen møter elven fra Gjertvatnet. Jeg har nok regnet feil på tidsforbruket på den siste turen. Vi startet på Turtagrø litt før kl 0500 om morgenen og var tilbake på Turtagrø kl 0130 hvor Ole Berge fortsatt var oppe og holdt min kone med selskap. Det skulle bli godt og vel 20,5 timer. På den første turen startet vi kl 0500 og var tilbake neste morgen kl 0450. Begge turene gikk ca en uke ut i august hvor det er temmelig mørkt om natta. Uten hodelykter hadde vi, spesielt på første turen, litt problemer med å holde stien over Keiserpasset.

Jeg blir veldig imponert over hva 500fjell klarer å feie over av fjell. Navnet han benytter på fjellforum, synes å passe veldig godt til hans aktivitet. Spesielt turen Rondane rundt som han og hans turkamerat gjennomførte, vitner om en kondisjon som minner om toppidrettsutøvere. Men det jeg egentlig ville kommentere, gjelder turen over Styggedalsryggen og oppgangen fra Gjertvasskaret. Siste gang vi gikk der (2002), fant vi en oppgang hvor vi unngikk de islagte svaene like ovenfor der selve isbreen med den store sprekken ender. Der dere tok ut til venstre i øvre kant av breen, er der en nær loddrett tunnel nærmere veststupet. Denne er så trang at sekkene må heises opp på utsiden. Dessuten er tunnelen våt. Fra oversiden av tunnelen er det enkel klyving videre til toppen. Får nesten skryte litt når jeg ser på tiden dere brukte. Vi brukte 22.5 timer (Skagastøls- og Styggedalsryggen og taulag på tre) med start og tilbakekomst på Turtagrø og retur over Keiserpasset. Et pussig ting vi opplevde, var at etter å ha vasset den iskalde Gjertvasselva og vridd opp sokkene på andre siden, var det som vi fikk en vitamininnsprøytning. Bakkene opp til Keiserpasset nærmest løp vi. Da vi gikk Styggedalsryggen for nærmere 30 år siden, startet vi med travers av Storen istedenfor Skagastølsryggen. Da brukte vi 24 timer på 10 minutter nær. Da hadde vi også start og tilbakekomst på Turtagrø og med retur over Keiserpasset. Der vi tapte mye tid, var nettopp i Gjertvasskaret. Dette skyldtes delvis at vi måtte vente en del på et taulag på vei ned og delvis at vi hadde tatt med bare ett par stegjern fordelt på fire mann.

Briten Tony Howard laget en nett liten klatrefører for Romsdalen for rundt 30 år siden som jeg har hatt stor glede av. I forhold til størrelsen var den utrolig innholdsrik. Den hadde med fra de letteste til de vanskeligste ruter den gang (Trollveggrutene var selvsagt med). Jeg har ikke føreren for hånden akkurat her og nå, og jeg husker ikke i detalj hvor detaljert Fivaruta var beskrevet. Men hvor en får tak i denne føreren i dag, er jo et stort spørsmål.

Interessant beskrivelse med fine bilder fra vel den mest dramatiske natur vi har i Norge. Utsikten fra Nordre Trolltind har jeg selv opplevd som noe av det heftigste. Når en ser på bilde Trolltind6, er det nesten utrolig at Fivaruta som topper ut mellom Ugla og Store Trolltind, er gradert til bare fire.

Jeg leser skjelden såpass lange rapporter, men dette var dramatiske greier og veldig interessant å lese. Det oste uhygge fra beskrivelsen av siste del av turen. Mindre vante fjellfolk ville fort kunne få panikk under slike forhold. Isrampen fra Maradalsbreen og opp på Maradalsryggen er i grunnen en tur vi har snakket om i flere år uten at det foreløpig har blitt noe av. Beskrivelsen dempet ikke akkurat lysten på turen.

Joda, Røverkollen (nordtoppen) er over 400 m. Når jeg ser på 440-meterskoten på Granberget (Norgesglasset), er den så vid at toppen opplagt må være mer enn 440 m. Synd jeg ikke sjekket dette nærmere da jeg tidligere i sommer var der for å legge ut tur-orienteringspost (Lillodilten). Kotene på Norgesglasset over Holåsen skiller seg fra kotene på det orienteringskartet jeg gikk ut fra da jeg hevdet at Holåsen måtte være høyere enn Brennberget. Det er derfor mulig at min tidligere konklusjon bygger på feil grunnlag.

Legger inn bilder av Elvasstind sett fra vest-nordvest og Nonstind sett fra Haugland i Aldersundet. Pillaren som fører opp til nabotoppen til til venstre for Nonstind (Nonstind er toppen lengst til høyre i bildet) ble i sin tid besteget av to menn fra Aldersundet av en generasjon eldre enn meg. De brukte visst teknikken fra pionertiden med å stå på hverandres skuldre. Litt info om Liatind som er det siste bildet. Den nærmeste toppen er Omegatoppen som tidligere hadde en antenne som strekte seg over sundet til Aldertind (som stiger opp helt til venstre i bildet). Da gikk vi opp den markerte ryggen som går opp mot venstre og ender på toppen. På de vanskeligste stedene var det satt opp jernstiger. Min eldste sønn og jeg gikk videre vestover eggen til Vesttoppen helt til venstre. På et sted måtte vi krype gjennom et hull i eggen for å komme videre. Da en barndomskamerat og jeg besteg den høyeste av toppene vi ser på bildet (en litt høyere topp lenger bak er skjult), gikk vi delvis på og delvis bak den markerte eggen mellom sol og skygge som fører rett opp mot toppen fra høyre. Bak skaret mellom denne og Omegatoppen står det en høy pinakkel som iallfall på det tidspunktet (rundt 1980) ikke var besteget.

Som jeg har nevnt før her på forumet, mener jeg at Holåsen må være høyere enn Brennberget som går for å være høyest i Lillomarka med sine 441 m. Bakgrunnen for denne antagelse er studering av o-kart samt synfaring i terrenget.

Ja, varden er bygget av min bror, en barndomskamerat og meg. Midttoppen som du nevner, har jeg vært på noen ganger fra Vesttoppen, men har blitt stoppet der den brekker av mot den sylskarpe eggen østenfor. Lille Blokktind i Tjongsfjord ser ganske heftig ut, men ifølge min onkel som bodde i Tjongsfjord en periode, var nabotoppen, Strømdalstind, en vanskeligere topp enn Lille Blokktind. Men dette er annenhånds informasjon og må vurderes deretter.

Interessant å se at Elvasstinden nå er blitt traversert. Som det er nevnt ovenfor, er bestigning fra Finnskaret grei. Var vel 12 - 13 år første gang jeg gikk opp der sammen med jevngamle kamerater. Vesttoppen ble vel førstegangsbesteget av oss i tenårene. I voksen alder tok jeg med mine to sønner pluss fire fem onkelbarn og festet dem på tauet som perler på en snor. Da dro jeg dem opp på "framsiden" langs den solbelyste rampen som skrår opp mot høyre mot høyeste toppen på TL sitt tredje bilde. Når det gjelder Nonstinden, er normalruta at en fra Finnskaret tar til høyre for den skarpe eggen. I stupene ut mot Stordalsvatnet fører det en bred rampe opp til det slakere terrenget opp mot toppen.

Tragisk tilfelle, men jeg synes nesten det er ufattelig at det går an å omkomme i Bukkelægret. På første bildet går stien opp det grønne draget til venstre i bildet. Litt over midten av bildet skjærer stien ut til høyre ovenfor svaene. Det andre bildet viser det som kanskje er den "vanskeligste" passasjen.

Opp fra skaret mot Galdhøpiggen følger en ryggen hele veien. I føreren står det at det et sted er en passasje av grad 3, men denne har ikke vi oppdaget. Vi rapporterte dette til redaksjonen av føreren, men der fortalte de at personen som hadde gitt graderingen, sto på sitt.

Det var nå voldsomt. På mine turer over ryggen har jeg hatt kun et fåtall kiler og slynger og et 40 m, 9 mm tau. Kamkiler har jeg overhodet ikke hatt. Deler en V-skaret i to taulengder, klarer en seg med en eneste mellomforankring med en passelig liten kile. På Patchells sva har vi benyttet pendeltauet som NTK har hengt ut.

Tindeverdenen på Austvågøy i Lofoten må være noe av det fineste Norge har å by på for tinderangling. Det at området også inneholder Norges vanskeligste topp å bestige (Trakta), bidrar selvsagt også til å gjøre det attraktivt. Panoramabildet nedenfor viser området mellom Higravstind og Rulten. Bakenfor og skjult i bildet ligger tindene ut mot Raftsundet med bl a Trolltindene og Trakta.