ods

Fra skaret er det nok lettest å følge en hylle horisontalt bort til nordeggen og så gå opp denne. Her gikk jeg første gang jeg var der. Neste gang fulgte jeg hylla bare et lite stykke før jeg tok opp på sydeggen og fulgte denne til topps. Brukte ikke tau.

Jeg synes ikke du skulle være så tilbakeholden, Svein, når det gjelder området rundt Tussevatnet. Ifølge Slingsby er turen Fivelstadhaugen - Bjørke av de virkelig flotte. Nå var det riktignok før Tussevatnet ble regulert, men likevel. Og for noen navn: Hornindalsrokken, Rokkekjerringa, Trolldalen osv. Forøvrig er jo Hornindalsrokken en nytelse å se på fra øvre Hornindalen.

Din anbefaling, Tom, støttes fullt ut. For noen år siden hadde min yngste sønn og jeg en sykkelferie på Vestlandet hvor vi startet fra Fagernes. På bilturer hadde jeg tidligere lagt merke til denne gamleveien som hang oppe i stupene på sydsiden av nyveien vest for Sletterust. Da vi kom til Sletterust, bestemte vi oss for å prøve denne, noe vi ikke angret på. Dette var i slutten av juli, men likevel lå det så mye snø i utgangen av tunnelen du nevner, at vi måtte legge syklene flate og krype ut. Et annet sted gikk snøskavlen nesten helt over veien, men det var igjen 10-15 cm bar vei ute på kanten som syklene kunne trilles på. Vi hadde en av de flotteste lunsj-steder jeg har hatt da vi stoppet ute på Heirnosi med utsikten du beskriver mot Horungane mens vi samtidig kunne titte ned på takene på bebyggelsen i Øvre Årdal nærmere 1000 meter under oss.

Jeg får kaste meg på gratulasjonsbølgen, Kim. Flotte bilder og ditto referat. Interessant å se hvordan forholdene i Gjertvasskaret forandrer seg fra år til år. Begge gangene jeg har vært der, har det vært en kjempesprekk som har nådd helt ned i skaret. Første gangen var det dessuten et grovsnølag på bare et par centimeter utenpå blankisen på det bratteste partiet ned mot bunnen av skaret. Høyere oppe var det glatte og fuktige svaberg. Den gang brukte vi 2.5 timer fra skaret og opp på Gjertvasstind. Ellers er jeg enig i at østryggen på Centraltind ikke er mer enn en god toer. Jeg har bare gått ned der, men fingertakene på det bratteste partiet er jo ekstremt gode med den oppsprukne strukturen i fjellet.

Jeg skulle akkurat til å kommentere utsagnet om venstresiden. Høyresiden (vestsiden) er det riktige når en forlater nordtoppen på vei mot Store. En av oss klarte også å utløse en stor blokk her som føk over hodet på tredjemann, det bekrefter utsagnet ovenfor om løst fjell. Jeg trodde ikke vi gikk så langt ned som 50 m, men dette skal jeg ikke krangle på, det er en stund siden. Ellers brukte vi ikke tauet før vi nærmet oss Store. Her går det først ned en luftig egg som kan være greit å sikre. Like etter er det et kort opptak hvor vi brukte tauet. Breen mellom Semmelholstind og den nordligste av de to sydlige Uradalstinder mener jeg er ganske sprekkfri om en holder seg på god avstand fra østkanten. Ned fra den nevnte Uradalstind er det greit ned mot bandet mot Uradalsryggen.

Når jeg leser Mortens beretning om Skagastølsryggen og Kims beretning om Snøhettatraversen, minner det meg på om hvor viktig det er å ”lese” fjellet riktig for å finne enkleste vei. Oppgangen fra Mohns skar til østryggen på Vesle Skagastølstind har jeg gått både under tørre og fuktige forhold, men har ingen av gangene vurdert å bruke tau (det høres kanskje ut som et utsagn fra en garvet klatrer, noe jeg så absolutt ikke er). Finner en enkleste vei her, er det kun klyving. En kommer da opp litt nedenfor bivuakkplassen på ryggen. Oppgangen fra skaret til Vest-toppen på Snøhetta har også flere muligheter. Kim har tydeligvis funnet den riktige starten, men høyere oppe innser jeg at rutevalget ikke er så enkelt og lett kan føre til vanskeligere klatring enn nødvendig. Et annet eksempel er Torfinnstind-traversen. Her er det fra vestskaret og opp til Midtre i føreren angitt en rute som følger nær nordøst-stupet. Enklere er det fra bunnen av skaret å skrå opp mot høyre. Vi brukte tauet kun på denne passasjen, resten opp mot toppen var klyving. Romsdalsfjellene byr ofte på litt komplisert rutefinning. På min første tur på Hornet hadde jeg med guttungene. Vi skulle gå normalveien, det ble for vanskelig, og vi måtte snu med uforrettet sak. Da vi kom tilbake to dager senere, hadde jeg på baklomma, briten Tony Howard’s nydelige lille fører for Romsdalsfjellene, og ”nu gikk alt så meget bedre”. På normalruta til Store Trolltind kan en likeens fort gå seg bort blant pinnakler og tårn selv om turen er gradert som 2-er.

Blar en tilbake på dette forumet, har det vært mye diskusjon om holdningen hos 2000-metersamlere kontra de som synes denne sporten er uinteressant og at høyden på fjelltoppen har ingen betydning. For ikke å snakke om de som nesten aldri går oppom toppene, men synes fjellet er fantastisk likevel. Mange har nok litt av hjertet sitt i alle leire. I mai-nummeret av Fjell og Vidde har ikke ukjente Inge Eidsvåg en herlig liten artikkel om å sprenge grenser. For alle som har vært på Muen på Ringebufjellet, er det lett å skjønne at Eidsvåg aldri vil bli noen 2000-metersamler for han snur halvveis opp mot toppen fordi det er for bratt. Men han skriver: ”Min tid er for de vennlige stiene der sauene beiter og spoven fløyter. Andre må gjerne klatre til topps. Jeg ser ikke så vidt som de, nei vel. Men jeg ser noe annet. Jeg ser blomster, bekkefar, små kulper der en kan legge seg ned og drikke kaldt fjellvann”. En må aldri la løpet etter 2000-metrene føre til at en mister dette aspektet av syne. Jeg er sikker på at en fjellvandrer som il Camoscio har like mye glede av fjell-livet som toppsamleren. Det vitner hans imponerende lange turer om hvor alt han trenger bæres med på ryggen.

Jeg er selvfølgelig enig i at hvis bildene skal brukes digitalt så er digitalkamera tingen. Når det gjelder kvalitet uavhengig av hvordan bildene skal brukes, står jeg inntil videre på mitt. Men jeg er klar over at teknologien går stadig framover.

Den følelsen du beskriver, Morten, er det nok mange av oss som kjenner seg igjen i. Jeg husker godt en solrik og varm dag på gresset/lyngen utenfor teltene ovenfor Turtagrø. Dagen/natten før hadde vi gått vår første tur over Styggedalsryggen som hadde tatt hele 24 timer på 5 minutter nær. Vi hadde vært oppe i Berges kulp og badet, og følelsen av velvære kombinert med en veldig tilfredsstillelse over å ha gjennomført en utfordrende tur var bare herlig. En annen følelse som kanskje mange har opplevd, vil jeg beskrive med et utsagn fra en av mine turkamerater. Han manglet bare Midtre Skagastølstind av 2000-meterstoppene som krever klatring. En annen turkamerat og jeg skulle følge ham opp. Han hadde litt problemer i V-skaret for der jeg sitter og sikrer ham på en hylle midtveis, hører jeg han utbryter nede fra veggen: ”Jeg gir meg”. Imidlertid kom han seg opp. Så sitter vi endelig på toppen og så sier han: ”Heretter skal jeg bare gå koselige turer”.

Du har sikkert rett i det du skriver, Morten. Jeg ser jo også de forskjellige fordelene med digital foto. Alt avhenger selvsagt av hva en skal bruke bildene til, og til bruk i forbindelse med bok, er fordelene åpenlys (ser fram til boken din). Her vil jo bildene være av et format hvor noen få megapiksler gir så høy oppløsning som øyet kan klare å oppfatte. Den dårlige erfaringen du har med scanning av lysbilder kan skyldes flere ting. Ved enhver prosess et bilde gjennomgår, taper det kvalitet. Således også ved scanning. Det er viktig at scanneren er riktig fokusert. Hvis ”spot”-størrelsen på scannerens lysstråle ikke er liten nok, vil detaljer i bildet smøres ut uansett hvor mange pixels pr inch scanneren er spesifisert for. Hvis en får oppgitt scannerens såkalte transfer-funksjon fra fabrikanten, kan en ved bilderestaurering (f eks fouriertransform) regne seg tilbake til bildets opprinnelige oppløsning, da selvsagt begrenset av pikseltettheten i det digitaliserte bildet. En skal også være klar over at den viktigste faktor til at et bilde ikke er sylskarpt (forutsatt god kvalitet på objektivet), er bevegelsesuskarphet. Dette kan bare elimineres med et godt stativ. De færreste drar med seg dette på en fjelltur. Når jeg i fjellet bruker teleobjektiv som jo setter større krav til stabilt kamera, prøver jeg å legge det ned på en stein og eventuelt bygge opp under det til komposisjonen blir som ønsket, og så bruke selvutløseren for ikke å berøre kameraet. En tommelfinger-regel for eksponeringstiden med håndholdt kamera er at denne ikke må være lengre enn det inverse av objektivets brennvidde, altså 1/50 s for en 50 mm eller 1/200 s for en 200 mm, men da skal en også være stø på hånden. Angående holdbarheten til dias. Jeg kjøpte min første speilrefleks i 1971. Den gangen brukte jeg Kodachrome 25 (Kodachrome II som den het den gangen) som var ”Rolls Royce’en” blant diasfilmene. Den var jo langsom, men med objektiver med fast brennvidde og dermed høyere lysstyrke enn dagens zoom-objektiver, gikk det greit. Bildene fra den gangen har samme briljans i dag, over 30 år etterpå. Til Roger. En slik sammenligning som du henviser til, er helt meningsløs. Det tyder på at testeren ikke vet hva han driver på med. Her har det analoge bildet vært gjennom en ekstra prosess, og det er scanneren som er det begrensende element. Selv om den er av høy kvalitet og med 3200 pixels pr inch, er det diffraksjonen som er den fundamentale grense for hvor liten ”spot” scannerens stråle kan utgjøre. Det blir derfor scanneren som blir testet og ikke filmen. Det analoge bildet kan kun ytes rettferdighet ved å projisere det på en skjerm med en kvalitetsprosjektør.

Farter en langs Lustrafjordens bredder, så ta en tur oppom Molden. Denne toppen har en utsøkt utsikt tross dens beskjedne høyde på vel 1100 m. Ta med både vardetoppen og den andre like ved med kommunikasjonsmast. Fra den siste ser du rett ned i fjorden og Urnes med sin gamle stavkirke som står på UNESCO’s verdensarvliste. Videre har du utsikt mot Lodalskåpa og Brenibba for ikke å snakke om Horungane. Herfra tar Austabottind seg enda flottere ut enn Storen. Da min kone og jeg var der siste søndag, var det mange tyske og nederlandske turister på toppen. Utrolig hvordan disse finner fram til de mest bortgjemte idyller i Norge. Selv på bortgjemte Veitastrond hadde de leid seg hytter på ukebasis. Og selv tenåringene som en skulle tro hadde andre interesser enn det en liten bortgjemt bygd i Norge har å by på, så ut til å stortrives. Vi gikk inn Austerdalsbreen for å sjekke forholdene der en tar inn fra breen til fjellet under Kvitesteinsvarden. Dette som er cruxet på ruta mellom Tungastølen og Briksdalen, en av Norges flotteste fjellturer, kan jo variere mye fra år til år. Jeg har hørt om folk som har brukt timer på akkurat denne passasjen. I år så det ganske greit ut selv om vertinnen på Tungastølen mente å ha hørt det motsatte. Er en først i Veitastrond så ta en tur opp Snauedalen til Suphelleskaret med utsikt ned til Fjærland. Denne dalen er så vakker og med de feiteste myrull jeg noen gang har sett.

Du har sikkert rett, Geir. Jeg husker nok feil fra rutebeskrivelsene i føreren.

Morten, den rampen jeg snakker om opp fra Maradalsbreen til ryggen har jeg ikke gått selv, bare betraktet den fra andre steder, bl a Styggedalstind. Jeg har betraktet den som en snørampe, men det er mulig du har rett i at det er skikkelig bre og at den har sprekker. I så fall er det jo ingen solotur. Vi var på de nordlige Maradalstinder på begynnelsen av 90-tallet hvor de vestlige breene vokste og det var mye snø i disse trakter. Bl a hang øvre og nedre Slingsbybre sammen som på Slingsby’s tid. Det var sammenhengende snøfelt fra like under høyeste Maradalstind til nesten ned på Slingsbybreen. Vi lot oss føre ned hele snøfeltet med et slikt ufarlig sommersnøras som vi utløste. Dette er slike overflateras som kan oppstå i bratte, sydvendte snøbakker om sommeren pga soloppvarming og er helt ufarlige ettersom de aldri får noe særlig fart. Samme metode har vi benyttet bl a ned den lille sydvendte breen mellom hovedtoppen og østtoppen på Rasletind. Det er for øvrig en ganske morsom metode å benytte der forholdene ligger til rette for det.

Bare en kommentar i diskusjonen om analog kontra digital foto. Det er nevnt her at med 6-7 megapiksler har en samme oppløsning som film. Dette er helt feil. Kvalitetsfilm klarer fint 100 linjer/mm. Dette tilsvarer rundt 30 megapiksler. En annen ting er at det er noe helt annet å se sylskarpe lysbilder på et stort lerret i stua enn å se det på en liten dataskjerm. Selv bruker jeg et filmlerret på 2.5 m x 2.5 m. Da føler en at en er med i landskapet når en ser på bildene. Dessuten bruker jeg to fremvisere med overtoning hvor det ene bildet dør ut mens det neste blusser opp. Digitale prosjektører kan ikke oppvise noe i nærheten av den kvaliteten en oppnår med analog foto. Jeg ser jo også de fordelene digital fotografering har, bl a med enkel distribuering til andre via e-post. Men søker en høy kvalitet, er fortsatt film tingen. Gode filmer foruten Velvia er Kodak’s Ektachrome 100 VS og Fuji’s Provia 100.

At det er løst i hammeren mellom Storbreatinden og Jervefonni kan underskrives. Da vi gikk der (fram og tilbake) for noen år siden løsnet en stor blokk. Bare rent hell gjorde at vi unngikk katastrofen.

Den enkleste oppgang på Kjerringa med staven slik jeg bedømte det etter å ha studert den fra flere kanter, var fra nordvest. Her gikk jeg opp uten tausikring og vil klassifisere det som en god treer.

Jeg kan ikke huske disse vanskelighetene som Kim beskriver på Nordre Maradalstinder, men det er over 10 år siden så det er mulig en glemmer etter hvert. Vi fulgte en rampe opp fra Slingsbybreen som endte på ryggen nord for Jernskardtind. Videre fulgte vi eggen oppover. På ett sted møtte vi en hammer som virket vanskelig. Denne omgikk vi i vestsiden. Etter rundingen måtte vi opp et bratt sva som vi muligens slengte ut tau på (husker ikke helt). Fra høyeste topp kløv vi ned til stort snøfelt i vestsiden og tok glissade nesten helt ned til Slingsbybreen. Traversen helt fra Mannen er vanskelig med 5’er-klatring opp på Kjerringa fra Maradalskardet (ble gått tidlig på 1900-tallet av Ferdinand Schelderup og far og sønn Fortun) og 6’er-klatring opp på Jernskardtind. Har vært på både Mannen og Kjerringa, men har aldri traversert mellom dem.

Du har antagelig rett i, Lyngve, at Svein Arne Skjelland (som jeg i tidligere innlegg her på forumet har karakterisert som villmann) har vært alene på alle 2000-metringene. For ti-femten år siden var det nok bare et lignende antall personer som hadde vært på alle 2000-metringene. Hva antallet er nå tror jeg ingen har oversikt over. Angående kortest tid har jeg en følelse av at Knut Stabell kommer høyt på listen. Ellers ville jeg ikke klassifisere Nordre Maradalstinder som de vanskeligste av 2000-meterstoppene. Her ville jeg antagelig plassere Centraltind. Ikke fordi klatringen av selve toppen er vanskelig, men fordi det er mange timers klyving og klatring før du er på toppen uansett hvorfra du angriper den, og således gjør den til den kanskje mest utilgjengelige. Nordre Maradalstinder mener jeg en kan nå solo ved å gå i kanten av Maradalsbreen. Inne ved veggen mot Centraltind går det en snødekket rampe opp mot ryggen. Denne ble gått av herrene Hall og Soggemoen for over hundre år siden. Kanskje Lodalskåpa, men spesielt Brenibba bør en nok ikke gå på alene da det er mye brepassering.

Begge de ordinære rutene er fine, men fineste turen mellom Bårdsgården og Innerdalen er å følge merkingen mot Langvatnet. Her kan du ta opp på Kringlehø, men det er ganske bratt ned på vestsiden (kanskje litt tøft for mange). Alternativt kan stien langs Langvatnet følges til vestenden hvorfra en tar opp på Renndalskamman. Vestover disse er en nydelig tur med kjempeutsikt mot Innerdalsfjellene. Etter hvert blir det tydelig sti som til slutt tar ned mot stien fra Langvatnet.

Fire flotte dager i Innerdalen. Årets ”guttetur” gikk til vakre Innerdalen for å sanke noen 1800-metringer der. Hadde bestemt oss for første dagen å ta Dronningkrona og eventuelt Kongskrona og la oss derfor i telt nede i Virumdalen på fredagskvelden. Fra Dalsbøen gård går det fin sti opp til hengedalen vest for Vinnufjellmassivet. Opp mot 1686 møtte vi nysnøen som det var kommet en meter av i begynnelsen av juni ifølge bonden på Dalsbøen. Vi vasset i snø til midt på leggen kilometrene innover ryggen. Dronningkrona (1816 m) er en nydelig utsiktstopp. Du ser rett ned i Sunndalsfjorden. Sunndalsøra skjermes av Hovsnebba (førstegangsbesteget av Slingsby) som er på meteren like høy som Slogen. Likevel lå toppen dypt under oss. I synsfeltet kunne vi plukke ut Vengetindane, Store Trolltind og mange andre kjente Romsdalstopper samt Karitind og Pyttegga i Tafjordfjellene pluss Snøhettamasivet på Dovre. Med de store nysnømengdene var det ikke aktuelt å gå videre til Kongskrona, men vi ville undersøke mulighetene for nedstigning fra Dronningkrona og ned på breen for eventuelt senere turer. Noen meter fra fremspringet øst for varden så det ut som en klatrebar pillar kunne følges nedover et stykke og videre ned en renne. Vi hadde oversikt bare halvveis ned i stupet og vet ikke om nedre halvdel er farbar. Hele veien nordover lå svære hengeskavler utover stupkanten mot Grasdalen, men i første skar nord for toppen fikk vi litt oversikt hvor skavlen bare var loddrett. Det var likevel mellom fem og ti meter ned til fast fjell. Her vil det nok under andre snøforhold være en nedgangsmulighet. Vi fulgte våre egne spor tilbake til 1686 og herfra en herlig nedstigning på snøbakker som etter hvert gikk over i en snørenne helt ned til bunnen av hengedalen. Med småløping og skøytetak gikk alle disse høydehundremetrene på noen minutter. Etter et godt middagsmåltid ved teltet forflyttet vi oss innover til høyere levestandard på Innerdalshytta. Neste dag hadde vi lurt litt på Store Trolla. Iver, sønn til legendariske Olav Innerdal som døde sist vinter, var litt skeptisk. Vi besluttet å heller bestige Tåga (1840 m) på andre siden av Giklingdalen og samtidig studere oppstigningen til Store Trolla. Vi startet sent, gikk feil på grunn av litt for rask studering av rutebeskrivelsen og havnet på en navnløs topp på nesten 1700 m mellom Tåga og Såtbakk-kollen. Herfra gikk en hakket egg videre bort til et skar. Opp fra dette så det veldig bratt ut. Da samtidig tåka la seg om de høyeste toppene inklusive Tåga, besluttet vi å returnere. Fra like under toppen kunne vi følge snøkammer og snørenner helt ned til 1200 m. Snakk om rask nedstigning. Her kom det gamle britiske prinsipp ”up the rock, down the snow” virkelig til nytte. Det lå mye snø høyt oppe i Trollaveggen slik at vann fløt i rikelige mengder nedover de bratte svaene. Vi forsto at det var for tidlig i sesongen til å prøve seg på Store Trolla. Fra vår side av Giklingdalen fikk vi ypperlig oversikt over Trollatraversen. Voldsomme saker. For en del år tilbake hadde vi planer om denne. Men det inntrykk vi nå fikk var at denne turen var nok størrelse XXXL for oss. Neste dag skulle Skarfjell til pers. Gikk ned til Nerdal for å starte oppstigning til Grasdalen derfra. Iver hadde gitt oss tips om å starte oppstigningen fra Grasdalen ca 300 m innenfor setra. Dette var et godt tips da vi kunne følge lette lyngrygger på siden av rasrenner høyt opp i fjellsiden. Høyt oppe er det loddrette festningsforbygg hele dalsiden innover med enkelte gjel som bryter kontinuiteten. Vi valgte et bredt gjel som ender oppe under foten av Jøtulgubben og Jøtulkjerringa. I gjelet var det veldig løst slik at vi måtte vise ytterst forsiktighet for ikke å utløse steiner på de som var under oss. Tok matpause på et fremspring på høyde med foten av Jøtulene. Nå var spørsmålet: Skulle vi gå gjennom skaret ved Jøtulgubben og ta oss over i snørenna som går opp fra foten av nordveggen som er en av de mulige ruter, eller skulle vi prøve å følge hylleformasjoner innover langs festningen for å finne mulige brudd i denne. Vi valgte det siste. Første hylle vi forsøkte endte i intet. Noen timetre i høyde ovenfor startet en ny hylle. Denne så mer lovende ut, spesielt da vi begynte å oppdage små varder. Kom etter hvert til et stort gjel som vi var spente på om kunne åpne en vei. Men bare blanksvarte hamre møtte oss. Gjelet måtte traverseres på bratt snø og isøksene måtte fram. Rundt neste framspring og vi kom til et område med flere små gjel. Allerede på det første så vi muligheten for å klyve opp, og kommet over kanten kunne vi se oppover et slakere, problemfritt lende opp mot toppen. Vi bygde en større nedgangsvarde med tanke på nedstigningen. Å titte ned nordveggen på Skarfjell gir et skikkelig gys. Langt der nede lå Innerdalshytta og Renndølsetra. Overfor Iver hadde vi luftet muligheten til å ta seg ned på breen i Trollbotnen fra et punkt et stykke syd for toppen og derfra ned i Giklingdalen. Dette hadde han stilt seg skeptisk til. Vi skjønte godt hvorfor da vi undersøkte muligheten. Høye, loddrette stup hele veien sydover mot Trollporten, dette dype øksehogget i egga. Kommet tilbake til området nede ved vår egen nedgangsvarde, ville vi undersøke muligheten for å gå ned den tidligere nevnte snørenna til under nordveggen. Øverst var den meget bratt. Men vi kunne følge et steinbelte et stykke nedover. Fra dette kunne vi ved hjelp av isøksene traversere den bratte snøen bare noen meter over til et nytt steinbelte som brakte oss enda lengre nedover. Herfra var helningsvinkelen blitt slik at vi kunne ta glissade med skaftet på isøksen som brems langt nedover. Nå gjensto det store feltet med enorme steinblokker under nordveggen som vi viste kunne ta sin tid. Blokker store som hus gjorde forseringen til en tålmodighetsprøve, men til slutt kom vi gjennom. Elva fra Giklingdalen var stor og stri så vi visste at vi måtte bort til utløpsoset for å komme over. Men selv her hvor den var bred og med moderat strøm, gikk vannet til opp på lårene. Så gjensto bare fin sti ned til Innerdalshytta. Dette hadde vært en flott dag med en virkelig alpin tur med utfordrende rutefinning og isøksarbeid. Etter tre dager med til sammen 4500 høydemeter stigning, skulle siste dagen bli en kosetur over Renndølskamman og Kringlehø med bare netto 1100 m stigning (1250 m brutto). Denne turen kan anbefales på det varmeste. Kjempeutsikt mot Innerdalstårnet og de svære fjellmassivene syd for Innerdalen med denne dypt under en. De fire dagene i Innerdalen ble en meget vellykket ekspedisjon selv om 1800-metringene Kongekrona, Store Trolla og Tåga forble ubesteget.

Imponerende, Morten, å gå denne traversen under slike forhold.

På ferie i naturskjønne Valldal hadde jeg tenkt å få med meg en lenge påtenkt tur til Muldalsegga/Trollkyrkja (1766 m). Da jeg så at det var kommet mye nysnø i høyden, fikk jeg istedenfor anbefalt Ormula av lokale kjentfolk. Dette skulle etter utsagn være en flott utsiktstopp med sine vel 1400 meter. Man starter oppstigningen nær en campingplass like nord for Valldal downtown. Setersti fører opp lia til Jamtesetra og videre til skogkanten. Videre følges sydryggen rett til topps. Det er vedvarende motbakke hele veien så høydemetrene går fort unna. Utsagnene om flott utsiktstopp kan jeg underskrive. I sydvest lå Sunnmørsalpene badet i sol. Videre vest- og nordvestover fanget blikket Moldepanoramaet med Lauparen som sentralt blikkfang. I syd majestetiske Torvløysa og Skårene. Og østover, mine opprinnelige turplaner samt Tafjordfjellene med Puttegga som midtpunkt. En topp som kan anbefales hvis en ferdes i disse trakter.

Bare litt kverulering, Kim. Snota er vel ikke høyest i Trollheimen. Blåhø nordøst for Gjevilvasskamman f eks er tre meter høyere. Dessuten har du alle 1800-metringene i Innerdalen, et område jeg vil innbefatte i Trollheimen.

Morten. Det var ikke helt lett å skjønne i detaljer hvordan dere hadde gått på Styggehø. Vi gikk hele ryggen for to år siden med å starte ved å krysse Visa allerede på broen ved Spiterstulen. Tverråga krysset vi etter at den hadde delt seg i tre løp. Med litt lange sprang kommer en seg da over uten å bli våt på bena. Gikk opp de bratte jordbakkene i høyre kant av det søkket som strekker seg opp mot den lille snøbreen øst for Styggehø. Etter hvert går det over i sva som er lettgåtte i tørt vær. Opp breen og videre opp ryggen ut mot Tverrådalen. Snøskavlen mot kanten av topp-platået er bratt og kan kreve isøks under visse forhold. Fra Støggehø og videre vestover fulgte vi eggen mellom 2213 og 2011 uten problemer eller taubruk. Neste topp etter en liten brepassasje hadde en lang rapell på vestsiden. Istedenfor å begynne å styre med tauet, omgikk vi denne ved å gå ned på Bukkeholsbreen. Fra skaret opp på ryggen igjen. Før vi nådde toppen av 2149 husker jeg at det var et lite opptak på noen meter med klatring av grad et sted mellom 2 og 3 (nærmere 2). Ned på Bukkeholsbandet og retur via Tverråbreen.

Om losjiet som den nevnte villmannen benyttet ikke var så villmannsaktig, så var hans turer ofte det. Han var av de første som hadde vært på alle totusenmetringene i Norge (rundt 1990), og han gikk for det meste alene selv om han måtte gå over bre. Han er nevnt i en av Thommesens bøker. Jeg møtte han første gang på Austabottind, og da hadde han tenkt å fortsette direkte til Store Riingstind (noe han riktignok droppet da han så terrenget videre). Han besteg alle Holåtindene fra Sota på lette markaski med dertil skisko uten tilstrekkelig mat og drikke med. På tilbaketuren opp mot Fortundalsbreen gikk han tom, men slet seg videre til Sota. Da han skulle sette seg i bilen å ta av skiskoene, var de frosset fast i foten som var som en isklump. Han klarte likevel å kjøre direkte til Ullevål sykehus med forferdelige smerter da foten begynte å tine opp underveis. Bare et under forhindret amputasjon.