ods
Passivt medlem-
Innlegg
1 388 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Artikler
Intervju
Støttemedlem?
Community Map
Alt skrevet av ods
-
Angående Veobrehesten gikk vi på vinteren opp sydsiden fra breen. Toppblokka husker jeg slik Kim beskriver den. En av oss gikk med pakkrammesekk, og denne satte vi opp slik at vi kunne stå på ramma for å finne brukbare tak oppe på blokka.
-
I år gikk vårt tradisjonelle fjell-o-løp fra Vaset i vakre Valdres. Løpet fikk selvfølgelig navnet Visvaset. Vi benytter hele helgen til disse arrangementene for å ivareta det sosiale aspektet. Værutsiktene var ikke de beste, og et voldsomt regnskyll møtte oss sent på fredags ettermiddag på bilveien opp mot Tonsåsen. Men så revnet himmelen fullstendig, og et makeløst farvespill utspant seg vestover fjellene da vi kom opp på Tonsåsen. Oppstigende tåke ble forgyllet av en glødende kveldsol som skinte gjennom tåkeskyene. Det så ut som ildtunger som slikket oppover himmelen. Lørdags formiddag mens det ennå var klarvær, kunne vi fra flyene innenfor Vaset betrakte Jotunheimens tindeverden med Store Knutsholstind som sentralt midtpunkt, men jakten på o-poster og konkurransetidspresset forstyrret jo nytelsen en del. Forbausende å se at det kun var små rester av nysnø å se, selv til topps på Knutsholstind. Mot slutten av løpet satte regnet inn, men det forhindret ikke de mest råbarkede i å stupe ut i Vasetvannet til et bad rett etter målpassering hvor målet med hensikt var lagt nede ved vannet. Om natten klarnet det opp igjen, og søndag kombinerte vi innhenting av postflagg med en tur på Grønnsennknipa. Herfra er flott utsikt innover den vakre fjellsjøen Helin og vestover mot Skogshorn. Her fikk jeg forrige gang løpet foregikk her for 11 år siden, noen nydelige bilder av knallrød rypebærlyng. I år var ikke fargene de samme dessverre. Den samme lyngen var bare brunaktig. Kan det være at det ikke har vært noen frostnatt som er årsaken.
-
Dette er ikke akkurat minner om flotte naturopplevelser (forresten er det jo det også, levende vesener er også natur), men skitt au, et minne er det lell. Påsken 1989. Under nedkjøringen til Breistølen hadde vi passert et lite amerikansk følge. Etter å ha fått tildelt rom på Breistølen spurte jeg om dusjen, men verten sa at den ikke var klar ennå. Etter å ha ventet en tid, gjorde jeg meg klar til å gå ned for å dusje. Jeg kledde av meg i garderoben og trådte inn i dusjen i Adams drakt. Til min store forbauselse så jeg at inne i det store dusjrommet var både menn og kvinner. Vel, vel tenkte jeg, er det felles dusj så gjør det ikke meg noe, snarere tvert i mot. Etter å ha dusjet ferdig og steget ut av min bås, kommer det en amerikansk dame bort til meg, lar blikket gli oppover min nakne kropp og sier: ”I admire your telemark”. I forfjamselsen var jeg på nippet til å svare: ”Is that what you call it in the US”, før det gikk opp for meg hva hun siktet til.
-
Bare en liten kommentar til denne diskusjonen. I den perioden jeg samlet på 2000-meterstopper følte jeg aldri at dette tok bort gleden av andre turer. Småturene i marka var like givende da som både før og etter. I ettertid synes jeg mange av disse turene har gitt minner for livet, både turer med knallvær og turer hvor været var slik at man underveis lurte på hva i all verden er det vi driver på med.. Mange av disse toppene har jeg oppsøkt flere ganger senere. På mange av turene har vi vært en fast gjeng på fire. Den ene hadde i den første tiden ikke særlig sans for disse 30-meterstoppene. Da noen av oss etter en travers av Knutsholstindene ønsket å få med oss Burchardts topp, mente han at denne manien etter å gå på småtopper nærmet seg en slags sykdom. ”Sykdommen” har senere gått under navnet Burchardts syndrom. Det eventuelt negative med å samle 2000-meterstopper måtte være hvis en lar det forringe mulighetene til å gå andre fantastisk flotte turer. Her har Vestlandet, Møre og Romsdal samt Nord-Norge utrolig mye å by på. Men resten av Norge er heller ikke verst.
-
Det er 15 år siden vi (var to i lag) gikk Skardalstind – Skardalseggi tur-retur slik at jeg ikke husker hele ruta i detalj, men jeg husker hammeren hvor vi på opptur holdt litt på høyre side (sydsiden) av hammeren og kom opp uten taubruk, mens vi på nedtur slengte ut tauet og rapellerte. Jeg antar at hammeren er den som Kim påpekte på det siste bildet.
-
Gjettekonkurranse #6: Hvor er bildet tatt fra?
ods svarte på Svein sitt emne i Generelt om friluftsliv
Kan det være Hjelledalstind (nabo til Råna)? -
Jeg hat to kandidater: Nautgardstind eller Storronden.
-
Gjettekonkurranse #5: Hvem er jeg og fortoppene mine?
ods svarte på Svein sitt emne i Generelt om friluftsliv
Velleseterhornet -
Peder K laget en gjettekonkuranse for en tid siden hvor en skulle finne ut hvor bildet han hadde lagt ut, var fra. Dette er et ganske morsomt foretak som jeg vil anbefale flere å bidra til.
-
Hvis det er snakk om Okseråsa opp fra Skylstad, så gikk vi den for to-tre år siden i forbindelse med tur til Keipen. I noen partier var råsa ikke lett å finne og på opptur kom vi ut av den et langt stykke. Bregnene (storblomen som de kalte den på Skylstad) var mannshøye og skjulte oss nesten fullstandig i et parti. Hvordan man i gamle dager fikk oksene opp denne råsa til Ulvedalen er meg en gåte da det på ett sted var spent opp vaier for å dra seg opp på.
-
Flere bestigninger av en topp i løpet av en dag (utskilt)
ods svarte på Rune sitt emne i Ski og vinteraktiviteter
Endelig en med samme mening som meg selv. Jeg synes det er helt forkastelig at fjellnavn som er så gamle og har vært benyttet så lenge at de finnes i all fjell-literatur inntil de aller siste år, skal bli ødelagt av klåfingrede navnekonsulenter i Kartverket som ikke har noe som helst forhold til fjell i det hele tatt. Til dere som benytter de nykonstruerte navnene: Uttaler dere virkelig Riingstind som om navnet har bare en i? Og sier dere Snøhullstind? La oss feie de nykonstruerte navnene ut av historien en gang for alle. -
Takk det samme. Som tempramentsfull nordlending tenner jeg raskt (dog ikke så ille som Martin Schanke) , men jeg kan trøste med at det går like fort over.
-
Til Oj: Dette var virkelig provoserende. Vi som har en annen oppfatning enn deg, har altså ikke sans for de virkelige verdiene i naturen og er tilhengere av kommersialisering av fjellet. Hørt på maken. Og det ytterst arrogante utsagnet om at vi ikke kjenner betydningen av ”god stil”. Som mangeårig medlem av Kolsås Klatreklubb og derigjennom abonnent på bladet Klatring, er jeg kjent med både det ene og det andre av uttrykk i genren. Jeg vet ikke hvilken kategori du tilhører og ber om unnskyldning hvis jeg plasserer deg galt, men det som har skjedd på Hauketjern i de senere år vitner ikke mye om god stil og sporløs ferdsel. Relativt enkle ruter som selv jeg med mine begrensede klatreferdigheter har gått i joggesko og uten mellomforankringer, er nå tilgriset med borebolter (nå må forresten Klatring begynne å skrive ordet borebolt riktig, borre er noe helt annet). En slik herping av klipper skal en lete lenge etter. De som har gjort dette har nok en helt annen agenda enn å sette pris på verdiene av uberørt natur. Honnør til kommunestyret i Kjøpsvik som har vedtatt forbud mot borebolter på Stetind.
-
Min kone fikk operert høyrekneet i vinter (februar). Vi synes det har tatt lang tid å bli restituert. Ennå får hun smerter etter litt lengre turer. Hun føler at hun er helt avhengig av å gå med staver.
-
Jeg synes Morten har sagt mye fornuftig i denne debatten. Min første introduksjon til Horungane var en helgetur med Bregruppa i DNT hvor vi bl a var på Store Riingstind (bemerk den riktige skrivemåten) og Store Midtmaradalstind. Vi hadde en kjempefin turleder, Ove Steen, som dessverre senere ble rammet av sykdom. Selv om jeg senere aldri har blitt ”ledet” på fjellturer, ble denne turen i mange år framover stående for meg som en fantastisk opplevelse. Så en må ikke undervurdere opplevelsen for folk som føler behov for å gå sammen med en fører på en etterlengtet tur. Spør råskinnet Lyngve som jeg skjønner ut fra hans beretning benyttet fører på Matterhorn. Ingen kan vel beskylde han for ikke å gå selv. Så har det vært nevnt at de som leder selv, har brukt mye tid på å tilegne seg ferdighetene. Det lille jeg behersker av klatring har jeg da tilegnet meg på opplevelsesrike fjellturer. Noen år har det hendt at jeg har vært en tur eller to på Kolsås eller Hauketjern før sommerens fjellturer, men dette blir for blåbær å regne. Jeg bli også provosert av uttrykket ”god stil”. Jeg bruker knærne der jeg finner det for godt selv om jeg vet at det ikke er ”god stil”. Hva f.. går man i fjellet for? Er det for å imponere andre med stilen eller er det for opplevelsen. Gamlekara sto på skuldrene til hverandre der det var nødvendig for å komme seg opp. Jeg skal banne på at deres opplevelse var minst like stor som det dagens cragrotter opplever. Jeg skal være enig i at det var morsommere å gå på Storen for 20 år siden da en ikke så en kjeft i nærheten, og hvis en traff et taulag, var det bare hyggelig. Men en kan ikke forlange å ha slike fjell lenger for seg selv. Det er forresten kolossalt mange steder i Norge en kan ha fjellet helt for seg selv.
-
For oss som bor i Oslo-området er det sikkert mange som kjenner til Kjentmannsmerket. Jeg bruker å kjøpe boka som kommer ut hvert tredje år, ikke så mye for å få mange stemplinger, men fordi den gir tips om mange steder en kanskje ikke ville kommet uten dette tipset. Denne helga var vi på Bjørgeseterfjellet nord på Romeriksåsen. På kartet er det ingen sti merket opp til selve toppen, men vi planla å følge en sti opp lia på vestsiden og etter hvert peile oss inn på toppen fra nordvest. Etter å ha parkert på jernbanestasjonen på Bjørgeseter, var vi så heldig å komme i prat med en mann som tydeligvis var kjent i området. Han ga en god anvisning om å følge vår plan bare et kort stykke opp i lia og så ta en umerket sti som gikk mot høyre på framsiden av den bratte åsen. Denne stien viste seg å gå helt til topps selv om den flere steder var noe utydelig. Min kone som får panikk hver gang hun ser okser, kom i ganske labert humør ettersom det var mye ”kusjit” på stien. Men toppen som er helt naken, har en fin-fin utsikt. En ser riktignok ikke så mye av fjellheimen, bare Norefjell, Vassfarfjellene og Synnfjell er synlige. Jotunheimen skjermes nok av Synnfjell eller Hadelandsåsene. På toppen traff vi et par som var ute og sanket kjentmannsposter. De hadde planlagt å ta ytterligere fem poster samme dagen, tre stykker nord i Nordmarka og to i Ringkolltraktene på Krokskogen. Jeg lurte på når de ville være ferdige for dagen. Etter nyting av niste og termoskaffe samt fråtsing i deilige blåbær og tyttebær som det bugnet av rundt toppen, fant vi en sti som vi fulgte nordover åsen til Korsvannene. Dette var hittil ukjente trakter for oss med flere idyller langsmed vannene. Jeg har flere ganger på skiturer sittet på Snellingen og undrende sett utover disse traktene uten å ha hatt noe forhold til området. Men det fikk vi rettet noe på denne helga.
-
Jeg var på nabotoppen Ormula i sommer og for meg så det ut som en interessant tur å gå ryggen hele veien bortover mot Seljebottinden. Ellers må det være mulig fra Valldalsiden å gå opp i Gullåkoppen og derfra opp i laveste skaret mellom Ormula og Seljebottinden hvorfra toppen kan nås. Sydøsteggen på Seljebottinden så meget skarp ut med en hel rad av pinnakler. Flere av disse toppene har noen enorme svapartier.
-
Jeg har aldri gått hverken klatre- eller brekurs så alt av det jeg gjør i fjellet er sikkert ikke ”etter boka”, men jeg mener det først og fremst er snakk om å bruke fornuften. Da kommer en gjerne fram til de samme løsninger som en eventuelt lærer på kurs. Jeg kjøpte mitt første klatretau på postordre fra Skandinavisk Høyfjellsutstyr mens de ennå bare hadde butikk i Hemsedal. På dette tidspunkt var det Thomas Carlstrøm som styrte butikken og det var nærmest en idealistisk organisasjon. I forsendelsen fulgte det med en katalog som nærmest var en lærebok i klatring. Fra denne lærte jeg både knuter og hva som ellers trengtes til en tur av denne type i fjellet. Som illustrasjon av hva jeg legger i ordet idealistisk, sto det i katalogen bl a at taustiger kunne en binde selv for å spare penger, men for de som var så late at de ikke giddet dette, hadde de også taustiger i assortementet. Jeg tar med et temmelig begrenset utvalg av isenkram og slynger på turer med klatrepartier. Som jeg har nevnt tidligere på dette forum, har jeg aldri hatt sansen for de som kommer nedlesset av isenkram på turer med kun korte klatrepartier. Det stiller seg selvfølgelig annerledes for den klasse klatrere som går Trollveggen.
-
For en del år siden skulle vi gå Store Memurutind fra østtoppen og vestover. Selv om det var i juli, var det full vinter i fjellet med snødrev. Vi gikk rett opp fra Memuruskaret og kom inn i en renne ca midtveis som vi kløv opp (denne har jeg gått ned senere). Fra østtoppen gikk vi et stykke videre, men i det gufne været valgte vi å avbryte. Vi fulgte først en snørenne i sydflanken et godt stykke nedover til den endte i loddrette hamre. Gikk da over en rygg på vestsiden av renna og kom oss greit ned på Østre Memurubre. Hvor langt vest på ryggen vi var kommet før vi begynte nedstigningen, skal jeg ikke banne på, men vi hadde ikke kommet så langt som til den vestvendte hammeren hvor en må traversere et sva under et overheng på sydsiden av høyeste ryggen. Et par av mine turkamerater gikk Store Memurutind fra østtoppen til vardetoppen i mars nå siste vinter i sol, men med mye vind og hadde ingen problemer underveis. Mens vi snakker om Store Memurutind kan jeg nevne at jeg en påske tok med barna (yngstemann hadde nettopp fylt ti år) til vardetoppen, og vi fant da den raskeste veien fra Glitterheim ved å gå opp den bratte ryggen som vender rett mot Veobretind. Jeg måtte selvfølgelig bære skiene til barna for det var litt klyving, men denne ryggen er helt grei. Samme dag var vi forresten også på Leirhø, og uten isøks eller tau måtte jeg ta med stein opp fra Veoskaret til å hogge trinn med i den harde snøbakken opp mot toppen. Mellom V2 og V3 har jeg bare gått hammeren i begge retninger og kjenner ikke eventuelle omgåelser på noen av sidene.
-
Jeg uttrykte meg nok vel bastant om solskinnsturer vs regnværsturer. Jeg går selvfølgelig på tur om det ikke er sol og knallblå himmel. Det var mer turer hvor regnet siler ned hele dagen, jeg tenkte på i mitt innlegg. Jeg er enig med deg, Julia, i at mange motiver fra naturen kan være mer stemningsfulle når det ikke er solskinn og blå himmel. Mot slutten av sommerferien et år kom vi kjørende inn Sykkylven mens tåka lå og svevde mellom tindene og dekket det meste. Plutselig dukket Trollkyrkjetindane opp over tåka, og når du ser fjelltopper med tåke under, ser de mye høyere ut enn i klarvær. Dette må ha sammenheng med at terrenget er mye brattere i virkeligheten enn hva man forestiller seg. Størst inntrykk gjorde likevel Brunstadhornet for tåka eksponerte den imponerende raden av pinnakler på nordryggen på en helt annen måte enn når du ser det i klarvær. Dette synet gjorde at vi bestemte oss for at neste sommer skulle vi starte ferien med å dra til Sykkylven.
-
Begge gangene jeg har gått der har jeg kommet fra nord som du. Dette hakket er det eneste punktet på ruta med klatring. Det er nok de vanskelige forholdene du hadde som fikk deg til å snu, for du har gått solo mye vanskeligere ting tidligere, f eks nordryggen på Store Hellstugutind. Når jeg har gått der har jeg startet opp fra bunnen av hakket litt til venstre (øst). Det er det første stykket som er vanskeligst. En skal være forsiktig med å gi graderinger fordi ting føles veldig individuelt, noe du har påpekt tidligere, men denne passasjen er ikke snakk om mer enn treer. Jegt er sikker på at om du kommer der i tørt vær, vil du ikke ha noen problemer.
-
Jeg fatter ikke hvor du henter motivasjonen fra, Morten. For å traske opp på en topp, hvor du attpå til har vært før, i et slikt vær, skal en være usedvanlig motivert. I det hele tatt har din fjellaktivitet i sommer vært imponerende. Har du tenkt på hva du skal gjøre i fjellet de neste førti årene. Det er riktignok mye å ta av, men med dette tempoet har du jo feiet over hele jordkloden før du er førti. Og ennå har du like lang tid igjen. Selv er jeg blitt mer og mer solskinnsturist. Det heter så friskt at ”det finns ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Dette er ikke min erfaring. Det blir en helt annen tur i finvær. Når regnet siler ned og du knapt ser ”hånden foran kjeften” som vi sier nordpå, er det ikke særlig koselig oppe i steinura. Da drømmer en om å sitte i solskinn og shorts oppe på toppen. Noe annet kan det være med uvær i vinterfjellet. Da er ting tørre, og det kan være riktig spennende å ta seg fram til neste hytte mens de andre sitter inne på hyttene og spiller kort.
-
En skal ikke kimse av sauer og geiter som klatrere. Da Stein P. Aasheim møtte Reinhold Messner på Baltorobreen i Karakoram, kunne sistnevnte fortelle om at de hadde iakttatt en steinbukk som gikk en treerrute.
-
Angående Mjølkedalstind kan jo nevnes at denne toppen var en av Slingsby’s tre forelskelser i Jotunheimen. De to andre var Stølsnostind og selvfølgelig Store Skagastølstind. Med hensyn til vakre topper i Norge hvor bratthet og dramatikk ikke teller med, vil Karitind i Tafjordfjellene komme høyt på listen (at den er oppkalt etter kona mi, legger jeg ikke vekt på). Når du kommer over fjellryggen fra Tunga på vei mot Pyttbua og toppen dukker opp med sin hvite kappe nedenfor hodet, er toppen en åpenbaring av skjønnhet med sin strengt symmetriske form. Og uansett hvilke kriterier som legges til grunn, er synet av Kolåstinden på Sunnmøre når en kommer opp Follestaddalen, noe som alltid har betatt meg.
-
Slike prosjekter som snilen beskriver har jeg sans for. For noen år tilbake hadde Aftenposten en reportasje om et par som skulle prøve å bestige den høyeste toppen i hvert av Norges fylker på like mange dager som antall fylker. De startet friskt med tre topper på den første dagen (Østfold, Akershus og Oslo). Store Skagastølstind måtte de reise forbi i første omgang på grunn av værforholdene. Til slutt kom de opp i omkring 30 dager for å få fullført prosjektet. Etterpå spurte avisen om hva som var den flotteste turen. Svaret var Jiehkkevarri i Lyngsalpene. Ellers er det mange prosjekter en kan finne på, bare fantasien er god nok. De fleste kjenner vel til turisthytta Fast i Breheimen. Øst for Årdalsvatnet ligger en setergrend som heter Løst. Vi har lenge tenkt på prosjektet å gå fra Løst til Fast. Ellers må jeg si det var imponerende å gå fra sjøen til toppen av Teide i ett sveip, det dobbelte av ”Norges lengste motbakke” til Skåla, og attpåtil i en høyde hvor tynn luft begynner å merkes.