ods

Dette var en god ide. Jeg kan jo begynne med en fin utsiktstopp. Da vi i sommer sist var på Molden ute i Lustrafjorden, tilbrakte vi timer der oppe og hadde god tid til å studere hva vi så. I forhold til høyden på bare vel 1100 m er sikten veldig vid. At ”nære” ting som Blåskavlen, Bleia, Fresvikbreen samt ”hele” Josten og Horungane er synlige, er jo ikke overraskende. Men i tillegg kunne vi se Tverrådalskyrkja, Tundradalskyrkja, de to vestligste Holåtinder, de to vestligste Hestbrepigger og pussig nok Uranostind og Hjelledalstind i Jotunheimen.

Veldig trist å høre at den fine stien opp til Molden er vandalisert. En undres over at noen mennesker mangler fullstendig sansen for vakker natur. De kaller gjerne naturen for villniss. Kunne de ikke ha holdt seg langt utenfor stien med denne kabelen. Nei dette var triste saker. Oddvar

Vil man ha dette nøyaktig så står sola på Vestlandet i 328 grader kl. 23.20 (sommertid) den 30. juni 2004. Dette gjelder breddegrad 62 og lengdegrad 6, men avvikene er små for andre posisjoner og datoer i juni. Da nordvest er 315 grader og nord-nordvest er 337.5 grader, er sola nærmere den siste retningen.

Til Svein: Nei, jeg har ikke gått denne oppgangen selv, men har lest om den i en av mine mange Sunnmøre-bøker, mest sannsynlig i Nordvestlandets fjellverden (nydelig bok) eller muligens Fjellhugboka fra fjellturlaget i Sykkylven. Den siste er for øvrig er en veldig fin og detaljert turguide for østsiden av Hjørundfjorden. Nå ser jeg livsnytar har funnet oppgangen fra Litledalen omtalt i Randersboka. Oddvar

Jeg har stått i Nordkopskaret og studert svaene ned mot Litledalen, og det er ikke åpenbart hvor ruta går. Men det er en oppgang fra Litledalen/Hjelledalen til Råna-ryggen rett vest for Midtre Regndalstind hvorfra en kan gå ned til Nordkopskaret.

Dengang jeg var småbarnsfar, ble jeg flere ganger kjeftet på av "ansvarlige " folk. Det gjalt både for at jeg bar småen i barnesete på ryggen når jeg kjørte ned Vettakollen på ski og fordi jeg hadde barnesete på stanga på sykkelen slik at småen ble sittende foran meg på sykkelturene. Jeg brydde meg aldri om kritikken og det bør du heller ikke gjøre. Det høres ut som dere har det veldig fint på tur. Fortsett med det. Om 20 - 30 år vil du huske turene med barna som de mest minnerike og fineste. Oddvar

Torfinnseggi fra Kvitskaret til Vestre Torfinnstind kan du trygt gå uten tau. Siste stykket opp til Vestre Torfinnstind er litt luftig, men ikke vanskelig. Videre mot de andre Torfinnstindene er det klatring. Tilbake fra Vestre kan du etter å ha passert det luftige punktet gå rett ned mot vest og etterhvert dreie mot syd og sydøst og fortsette under Torfinnstindene mot utløpet av Svartdalen. Oddvar

Herregud hvor heldige dere er som bor så nær eventyret.

Det er helt greit å ta seg ned i skaret. Vi var ikke i nærheten av å bruke tau og det var ikke noe slags problem med rutefinning. Oddvar

Jeg har gått fra Steindalsnosi og opp på Fanaråken fra nord. Dette er rundt 15 år siden, men slik jeg husker det, var det et sammenhengende "stup" på bare noen få meters høyde langs hele nordsiden. Der var nok flere mulige oppganger, og den jeg valgte var enklere enn treerklatring slik jeg husker det. Jeg gikk iallfall alene og i bare shorts. Oddvar

Har kun vært på den toppen på vel 1100 m som ligger nærmest Kvanndalskaret. Da satt jeg også og betraktet den nydelige eggen bortover mot Nordre Sætretind og undret meg på hvordan det ville være å gå denne.

Ingen av oss her på forumet er vel klimaeksperter (kanskje bortsett fra klimastudent) og våre utsagn og påstander blir derfor bare personlig synsing. Fornuften tilsier likevel at en tror mest på det som det store flertall av klimaforskere hevder. Og de simuleringsmodellene som disse har bygget opp, gir en klar indikasjon på at menneskelige utslipp av klimagasser gir en temperaturøkning på jorda. En mindre del av ekspertene går imot dette syn, men en får ofte inntrykk av at her er det mye subjektive holdninger og politisk ståsted som bestemmer. Rent patetisk blir det når en dansk økonomiprofessor gir ut en bok hvor han på det kraftigste imøtegår det store flertall av klimaeksperter. Hva i all verden vet han om dette. At klimaet på jorda har endret seg gjennom tidene vet vi alle. Men dette rokker ikke ved det faktum at simuleringer viser en økning i temperaturen når CO2-innholdet i atmosfæren øker.

At breene i vest øker er en sannhet med modifikasjoner. Det er riktig at etter de fem vintrene rundt 1990 hvor det var usedvanlig mye vestavær med dertil nedbør, la f eks Jostedalsbreen på seg. Det samme gjaldt Slingsbybreen som for første gang på lang tid hang sammen (øvre og nedre del). Dette vestaværet ga seg utslag i at Briksdalsbreen som er bratt og responderer raskt på værforandringer, skjøt fram slik at den på siste del av nittitallet dekket hele vannet under brefoten. Nå, hvor vi har hatt to-tre år med lite nedbør i fjellet og ganske varme somre, har den igjen trukket seg tilbake med mellom femti og hundre meter slik at store deler av vannet var avdekket i sommer. Den mektige brearmen Tunsbergdalsbreen som responderer sent på værforandringer, har vært i jevn tilbakegang. Nigardsbreen har vel til en viss grad holdt stand. Breene i Jotunheimen har en trend med stadig tilbakegang. Dette er en trist utvikling som vi ikke kan gjøre stort med. Det måtte være å få amerikanerne (og oss andre) til å kjøre mindre bil.

Enten i ”Fotturar- ” eller ”Skiturar på Sunnmøre” står det om en overgang mellom Ystenesdalen og Molladalen. Er det noen (Svein, Geir eller andre) som kjenner til denne overgangen og om den er farbar for ikkeklatrere. Går den gjennom skaret mellom Slingsbys topp og Holtanna og videre mellom sistnevnte og 1120, eller går den mellom Holtanna og Mohns topp. Har lest at øvre del av Ystenesdalen skal ha like imponerende omgivelser som Molladalen. Oddvar

Her har jeg også gått ned, og jeg kan forsikre om at det ikke byr på vanskeligheter av noe slag. Oddvar

Mye interessant å lese om Hammarsettindane. Jeg har ikke vært der selv, men da jeg første gang så dem på vei opp mot Rikheimsdalen på tur til Sønnavindsnipa, ga den takkete tinderaden et mektig inntrykk. Dere må være lykkelige som har denne flotte fjellheimen like utenfor dørstokken. Oddvar

Dette var bilder som vekker følelser. Jeg misunner dere (i positiv betydning) som har herligheten så nær. Oddvar

Med hensyn til skittent innertrekk i soveposen: Jeg bruker alltid lakenpose (silke, veier nesten ingenting) i soveposen, men jeg har bare dunposer og de skal man ikke vaske/rense for ofte (helst aldri). Dessuten gir det ekstra luftlaget som lakenposen danner, enda bedre isolasjon. Personlig synes jeg dunposer er å foretrekke da forholdet mellom isolasjon og volum/vekt er mye gunstigere enn for syntetisk isolasjonsmateriale. Men de krever et skikkelig underlag da dunen ligges flat på undersiden. Og de bør ristes opp og henge fritt etter bruk og under lagring. Min eldste dunpose (Helsport) er over 30 år og fortsatt like god (iallfall nesten). Min tyngste dunpose (1800 g, også Helsport) kan du sove behagelig i selv på de kaldeste vinternetter. Vet ikke om det er tilfelle, men jeg har hørt at dunen da disse posene ble kjøpt på syttitallet, hadde en høyere kvalitet enn i dag. Skulle visst ha noe å gjøre med foringen av gåsa i Kina. Etter at dunjakker ble populære, steg dessuten prisen på dun kraftig og dette ga seg utslag på soveposeprisen. Oddvar

Dette var et godt eksempel på hvordan Fjellforum ikke bør benyttes. Her stilles det et ærlig spørsmål om en planlagt tur og så blir den som spør møtt med morsomheter. Først når Morten kom på banen får spørreren et skikkelig svar. Som jeg har hevdet før må det være plass for humor i dette forum, men seriøse spørsmål bør bli møtt med seriøse svar.

Pappa sa alltid at det måtte være frostrom mellom foten og støvelen. Med dette mente han at støvelen måtte være stor nok. Hvis skistøvelen er for liten, blir blodtilførselen hemmet og dermed fryser man. Det samme gjelder trange skihansker på hendene. Mange sverger til tykke, gamle ullsokker utenpå støvelen, men dette har jeg ikke prøvd. Jeg bruker tynne damesokker innerst med raggsokker utenpå. De tynne sokkene isolerer ikke mye i seg selv, men du får et ekstra luftlag og dette isolerer. Dessuten minsker de tynne sokken muligheten for gnagsår. Oddvar

En kort reportasje fra en opplevelsesrik tur i på et eksotisk kontinent. Etter totalt ca 15 timers flytur med flyskifte i Amsterdam og mellomlanding på Bonaire i Karibien for fylling av drivstoff og skifting av mannskap, landet vi endelig i Lima sent på kvelden (7 timers tidsforskjell). Allerede neste formiddag ny flytur til Cuzco, inkaenes gamle hovedstad oppe i Andesfjellene på ca 3300 meters høyde og med en halv million innbyggere av hovedsakelig indiansk herkomst. Et par overnattinger her med besøk til arkeologiske severdigheter fra inkatiden før vi tok fatt på en fire dagers fottur langs inka-stien til Machu Picchu, denne fantastisk beliggende inka-byen som ble oppdaget på begynnelsen av 1900-tallet av professor ved Yale, Hiram Bingham på leting etter den glemte by som han hadde hørt sagn om. Spanjolene fant aldri byen i dette uveisomme terrenget, men inkaene ble utryddet. De var 15 millioner da imperiet var på sitt mektigste og strakk seg fra Equador via Peru og Bolivia til langt sør i Chile. Først en busstur gjennom den hellige dal langs elven Urubamba som etter hvert renner ut i Amazonas. Mange severdigheter fra inka-tiden. Til slutt gikk veien over i en smal grusvei hvor vi av og til lurte på om bussen kom til å tippe rett ut i elva. Men det gikk godt. Inka-stien går de første par dagene gjennom nakent fjellterreng med passasjer av pass opp til vel 4200 m med daglige stigninger på opp til 1100 m, mens de siste to dagene går i jungelterreng i til dels stupbratte fjellsider. Men inkaene steinsatte stien i vel en meters bredde med steintrapper i bratte partier. For en jobb de må ha hatt. Uheldigvis var ikke været helt som ønsket mens vi gikk inka-stien, så de bebudete utsikter mot snødekte 6000-metringer gikk vi glipp av (vi så dem på bussturen langs Urubamba). Da vi nådde Machu Picchu klarnet det heldigvis opp. Byen er et fantastisk byggverk oppe på en fjellrygg med stupbratte fjellsider ned på begge sider mot en dyp dal som skjærer seg som en mektig kløft snirklende i siksak gjennom fjellmassivet. Det er bygget vei ned til dalbunnen hvorfra vi tok tog på smalsporet jernbane tilbake til Cuzco. Merkelig jernbanebygging hvor sporet går i siksak ned fjellsidene slik at toget vekselvis må rygge og kjøre forover. Det tar tid. Neste dag en 45 mil lang busstur sydover til Titicaca-sjøen. En morsom episode da bussen kokte tom radiatoren på 4300 m høyde. Vi dro med våre drikkeflasker bort til et lite sik av en bekk for å hente vann. Etter ca 50 flasker hadde vi klart å fylle opp radiatoren og turen kunne fortsette. Fra sydsiden av høyeste pass er det et fantastisk sletteland, helt paddeflatt, som i nesten 4000 m høyde strekker seg milevis i alle retninger mellom de høyereliggende fjelltoppene. Utpå kvelden nådde vi endelig Puno ved Titicaca, 3800 m over havet. Merkelig å se reisende som kom med fly direkte opp fra Lima sitte med surstoffmasker i hallen på hotellet. Neste dag med båt ut til Uro-øyene, flytende siv-øyer bygget opp lag på lag i 2.5 meters tykkelse og ca 40 meters diameter hvor 8 – 10 familier bor i sivhytter på hver øy og livnærer seg av fiske. Vi fikk anledning til padletur i sivbåter bygget etter samme prinsipp som Heyerdahl’s Ra. Videre ut gjennom et flere kilometer bredt sivbelte før vi var ute i åpen sjø og satte kursen mot øya Taqile. Her eksisterer et selvstyrt, nærmest kommunistisk indianersamfunn hvor all handel går gjennom et styrt marked hvor en ikke kan prute på prisen og hvor en fast prosent av kjøpesummen går til felleskapet. I øyas lille restaurant fikk vi servert nydelig suppe og ditto fisk til hovedrett. Mens vi oppholdt oss på Taqile, løste skyene rundt fjellene sydøst for Titicaca seg opp og plutselig ligger de der med svære, skinnende breer, Bolivias høyeste og Syd-Amerikas nest høyeste fjell, Illimani og Illampu, den første på 6880 m (selv om den i alle atlas jeg har sett står oppført med over 7000 m). Så mektig et syn, der skulle vi ha vøri, Kal. Tilbake til en halvøy hvor vi bodde privat hos indianerfamilier. Bare synd en ikke kunne kommunisere med dem. Neste dag tilbake til Lima med fly og etter en overnatting, buss sydover langs kysten gjennom ørkenen til Ica (jeg visste ikke at det var så mye ørken i Peru, men dette er det nedbørfattigste strøk på jordkloden hvor det går mange tiår mellom hver regndråpe). Her bodde vi i en ordentlig oase med svære sanddyner rundt. Og fra Ica dro vi i små Cessna-fly innover til høysletten med de mystiske Nasca-linjene. Veldig rare greier med figurer så store at de bare kan sees fra luften. Og de lange trianglene på flere kilometer trodde jo von Daniken var flyplasser for romskip fra fjerne kloder. Ham om det. Disse linjene og figurene er fra Nasca-kulturen som eksisterte før inka-tiden. Fra en liten by ute ved kysten dro vi i hurtigbåt ut til en øy i Stillehavet som var nærmest et mini-Galapagos med bl a masse sjøløver, seler og tusenvis av diverse fugler. Det blåste opp til kuling underveis så sjøsprøyten sto i ett over den åpne båten og gjorde oss søkkvåte selv med regnslag som vi fikk utdelt. Noen var nok vettskremte. Vi fikk dessverre ikke sett kondoren oppe i Andes, men i Ica hadde de et fanget eksemplar som oppasseren fikk til å fly en runde. For en kjempefugl, 3.5 meter mellom vingespissene. Alt i alt var Peru-turen en kjempeflott opplevelse som jeg vil anbefale på det varmeste. Oddvar

Nå er ikke jeg den som pleier å gi råd om utstyr, da oppfatningene er så individuelle på dette feltet. Likevel har jeg lyst til å si noe om akkurat isøks. Hvis den ikke skal brukes til isklatring, vil jeg nok anbefale en som er lang nok til å brukes som tredje bein under glissader. Det betyr vel i praksis at enden av skaftet når ned til bakken når du holder i øksa. Med en slik isøks er det utrolig hvor bratte og harde snøbakker du kan gjøre glissade på med god sikkerhetsmargin. Denne nedstigningsformen er jo uovertruffen med hensyn til hastighet og liten belastning på knær.

Beklager sen respons, men vi gikk opp fra Snøggeken der snøen når høyest opp i stupet. Fant en kamin hvor vi plundret litt fordi den ene sekken kilte seg fast under sekkeheising. Klatringen vil jeg gradere til 3. Jeg har senere skjønt ut fra andre beskrivelser at det lengre mot høyre (nord) er betydelig enklere. Det måtte være der førstegangsbestigerne av Falketind gikk opp i 1820, for de ville vel neppe gitt seg i kast med treerklatring. Oddvar

Har ikke gått den, men studert den nedenfra på en litt original tur. Gikk (klatret) opp fra Snøggeken til ryggen mellom Falketind og østre Stølsnostind. Over denne og ned i skaret mot Stølsnostind. Fra skaret gikk vi ned på breen, bortover denne og opp på Stølsnosi hvor siste snøbakken er ganske bratt, men helt grei. Videre tilbake langs nordvestsiden av Stølsnostind og ut på ryggen på nordsiden. Underveis studerte jeg oppgang på Stølsnostind fra nordvestsiden, og for meg så det ut til å være farbart. Videre fortsatte vi ned breen nordøst for Stølsnostind.

Jeg har hatt innlegg tidligere om dette temaet. Og jeg gjentar at det må veie tungt hvilke navn som har vært benyttet såvel på kart som i fjell-literaturen i over hundre år. Å begynne å forandre på det nå når alle bruker de tradisjonelle navnene, synes jeg er helt håpløst. Julia har et viktig poeng i at ett er hvordan navnene uttales i de forskjellige bygdene, men fjellet må ha et offisielt navn som er entydig. For meg vil det alltid hete Besshø uten bestemt endelse. Jeg synes også at den ubestemte form, tind, lyder bedre enn tinden (Glittertind(en)), selv om det er en viss inkonsekvens ettersom Galdhøpiggen selvfølgelig må ha bestemt form.