ods

Det er godt mulig, men de gangene jeg har vært i Mohns skar har det vært en bratt, vemmelig isvegg ned mot den slakere del av Slingsbybreen som dessuten er skilt fra den øvre del med våte svapartier.

Gratulerer Morten med alle 2000-metringene. Angående siste topp var min siste 2000-metring Sjogholstind. Jeg var alene så noen særlig feiring ble det ikke annet enn at jeg satte kameraet opp på en stein, satte på tidsutløseren og gikk bort til varden og holdt på den. Jeg ble ganske kort tid på toppen fordi kona lå og solte seg nede i Sjogholet og ventet på meg.

Normalveien opp på Store Austabottind er nok en del enklere enn ruta til og fra Søndre via Store. Bl a kan rutefinning være mer krøkkete i østflanken. Men om en finner enkleste vei, er det garantert ikke mer enn treerklatring på det vanskeligste.

Jeg har aldri tatt tiden på disse strekkene, men om dere går fra Turtagrø og begge ryggene og tilbake over Keiserpasset, så regn med bortimot et døgn hvis dere er fire stykker. Regn ikke med å komme dere opp eller ned øvre del av Slingsbybreen hvis den er avsmeltet (hvis dere ikke har med isskruer). Ned fra Storen kan dere gjøre i et par kortere rapeller. Først ned Heftye’s renne til hylla under. Neste ned svaet til galleriene. Derfra kan dere gå uten sikring. Det er enklere fra Gjertvasstind mot Styggedalstind enn omvendt. Dette fordi dere kan rapellere ned fra Gjertvasstind som er det vanskeligste partiet mellom disse to toppene. Opp fra skaret mot Styggedalstind kan dere gå uten tausikring.

Til Svein. Det er synd jeg ikke har en scanner for hånden så skulle du ha fått sett et bilde av Kolåstindmassivet tatt fra Dalagubben for knappe tre uker siden. Østre del av Storgjøltinden er lett gjenkjennelig på Arnt’s bilde (lengste brennvidde). Kikker du nøyere etter, vil du se at partiet like under snøfeltet på det som jeg hevder er Storgjøltinden, er et fjell som ligger mye nærmere (har ikke samme blåstikket som lang løype gjennom atmosfæren gir), og dette kan meget gjerne tilhøre Storhornet.

Til Nils. Jeg vil påstå at den letteste måten å nå Søndre Austabottind på er via Store. Nå har ikke jeg gått Søndre fra sør slik at jeg skal ikke være for bastant, men som kun tinderangler fant jeg flanken som Gunnar beskriver som grufsete, som ganske grei. Vi har kanskje hatt noe forskjellig rutevalg. Det eneste stedet vi brukte tauet var en nær horisontal taulengde bort til skaret. For en som synes å lede femmere er på grensen av kapasiteten, må flanken være å foretrekke.

Jeg husker en sak fra mange år tilbake hvor en fjellvandrer ble anmeldt av en stor grunneier for fisking i et vann på Hardangervidda. Det ble rettsak. Fjellvandreren hevdet at det fra gammelt av hadde vært en uskreven lov at en som ferdest i fjellet kunne fiske til egen mat. Han vant saken.

Bortsett fra førstemannsfall er det intet som sliter så på tauet som rapellering med åtter eller andre moderne saker. Bruk den gode gamle Dulfersitz'en og spar vekt.

Du kommer ikke rundt Rottungen uten å bære sykkelen over lange avstander. Både Bjørnsjøen, Hakkloa og Sandungen har mange fine, lett tilgjengelige teltplasser.

Beklager, men jeg tok nok feil mht Kolåstind. Etter studie med kart, linjeal og egne ferske bilder viser det seg å være østre del av Storgjøltind som Geir's venstre røde strek peker på. Høyre røde strek peker på en pinakkel mellom Storgjøltind og Stretet. Ellers mener jeg det er mer korrekt å navngi Synnavindsnipa istedenfor Tungremstindane ettersom førstnevnte er størrelsesorden 100 m høyere enn sistnevnte, slik at disse sees mot Synnavindsnipa. Blåbretind vil ikke være synlig da den skjules av Jakta. Det lange partiet til venstre for Trandalstind er Hjelledals- og Svadtinder.

I høyfjellet har jeg ikke bedrevet annet enn det jeg vil kalle turklatring. I "gamle" dager var det bare to dimensjoner: 9 mm og 11 mm. Mine tau har aldri vært mer enn 9 mm og jeg bruker da taubrems som passer til det. Disse tau er garantert å holde 2 tonn. Husk på at vekten øker proporsjonalt met kvadratet av tautykkelsen og jeg har aldri sett behov for å laste meg ned med tykkere tau.

Nydelige panoramaer Arnt. Jeg har vært på Hornindalsrokken og nydt den flotte utsikten. Bare en liten kommentar til navnediskusjonen. Kolåstind er så vidt synlig under kneet på Skårasalen. Det er korrekt at det er Storkopptindane vi ser mellom Romedalstind og Sætretindane. Den spisse toppen mellom Sætretindane og Molladalstindane er Dalagubben. Jeg er nok enig i identifiseringen av Trandalstind, men det er da pussig at vi da ikke ser Råna som ligger så nær. Ellers er panoramaene innover Josten flotte. Mellom Lodalskåpa og Storskredfjellet ser vi Tindefjell/Havaltræde. Lenger syd på breen ser vi Slingsbyvarden mot himmelen. Det må være Suphellenipa bak til venstre.

Slingsby gikk ned der sammen med Ola Berge og Therese Berteau 24 år etter førstegangsbestigningen. Han mente da at det måtte ha gått store ras etter hans første tur for han kjente ikke igjen ruta. Med hensyn til avskrekkende inntrykk av ruta. Jeg husker første gangen vi kom ned der og snudde oss i Mohns skar og så tilbake. Vi kunne ikke skjønne hvordan vi så greit hadde kommet oss ned der uten taubruk.

Dette stemmer godt med min måling. Jeg mener jeg leste av 1485 m. Hvor får en forresten tak i den nye utgaven av "Walks and Climbs". Min begynner å bli temmelig lurvete.

Jeg har mange bilder av Fingeren, men jeg "sliter" fortsatt med mitt gamle Pentax analog-kamera slik at det er mere styr med scanning. Nå ser jeg at andre her har rikelig med bilder. Med hensyn til vår tur, var klatreutstyret mer beregnet på Sylen som jeg vet har gradering 4 eller 5 avhengig av hvilken side. Fingeren kjente vi ikke vanskelighetsgraden på annet enn at "Fotturar" angir at noen vil ha tausikring opp. Under forholdene som eksistrete droppet vi Sylen.

Takk til gi for nyttige kommentarer.

Jeg er enig i at Fingeren ikke er så mye som treerklatring, men grad to spenner over et forholdsvis stort område. Jeg har hatt kona med opp Mohnsrenna i Molladalen som også står som toer, men jeg hadde aldri fått henne med på Fingeren, iallfall ikke under slike forhold.

Gratulerer, snilen, med imponerende innsats.

Fin-fin reportasje, eaa. Bare litt pirk fra meg. Det er vel ikke Skardalseggi vi ser på det første bildet, men Storådalshø.

Sløy den med en gang. Skrap blodranna ut av buken og fjern gjellene. Putt bjørkekvister i buken. Bærer du den i plastpose, så ha rikelig med bjørkekvister rundt fisken slik at den ligger luftig.

Etter Romsdalsekspedisjonen hentet kona meg på Åndalsnes med kurs for Sunnmøre. Tok overnatting på koselige Kaldhusseter for å undersøke det geologisk interessante området Kallskaret med den mektige olivinobelisk, Kallen. Oppstigning fra Onilsavatn med 800 bratte høydemeter opp til skaret. Tåka drev om fjellsidene, men vi kunne ane sola gjennom tåka. Kommet høyt opp aner vi plutselig i motlyset gjennom tåka en mektig, mørk skikkelse ruvende over oss. Med ett er tåka borte og denne 40 m høye pinakkelen i gulbrun olivin åpenbarer seg. Over kanten er vi oppe i et ganske flatt, gulbrunt månelandskap av olivin. Raset som gikk her for 4000 år siden skal være det største steinras i Europa. I deilig solskinn og minimal påkledning inntok vi lunsjen i et uvanlig landskap. En tur til anbefaling. På Sunnmøre hadde vi leid hytte på Sæbø. Ørsta arrangerte naturfestival og vi tok del i litt av dette. Bl a fikk vi for første gang smake killingkjøtt på Kristian Gård i Trandal. Herlig vert forresten. Interessant var også et lysbilledkåseri fra mange turer av Jarle Trå som måtte snu på Everest. Dette skyldtes at en sykdom hadde bitt seg fast i kroppen. Han var alene og bar alt utstyret selv. Jeg fikk vekslet noen ord med ham etter foredraget. Han framsto som en sterk og meget sympatisk person. Men for det meste gikk vi våre egne veier. Første søndagen var det flott vær og kona hadde mest lyst til soling og bading på Sæbø’s lille beach. Så jeg benyttet anledningen til en tur på Dalagubben. Jeg hadde vært der alene før og syntes det var en så fin tur at den godt kunne gjentas. Det var mye mer snø enn forrige gang. Opp til skaret øst for toppen var det såpass bratt at det føltes greit å ha med isøks. Morsom scrambling opp siste stykket mot toppen som ikke har plass til mange sjeler, men en herlig utsikt nærmere 1350 m over Sæbø og fjorden. ”Stedet for tindefotografar” står det i ”Fotturar på Sunnmøre”. Støttes. Selv om det blåste friskt nede på Hjørundfjorden, var det ikke et vindpust på toppen. Nede i skaret igjen kunne jeg glede meg til glissade på fast sommersnø helt ned til 700 m høyde. Mot slutten av uka fikk vi besøk av et vennepar som vi ville vise Sunnmøres herligheter. Nå ble dessverre været dårligere i denne perioden, så vi fikk ikke gjennomført planene som tenkt, bl a en tur på Kolåstind. Vitsen med å gå opp var liksom borte nå tinden var innhyllet i tåke. Men fra Standalseidet på lørdag var både Fingeren og Sylen synlig under tåka. Så vi la i vei mot disse med klatreutstyr i sekken. Etter hvert senket tåka seg så vi ble innhyllet og det dryppet litt også. Likevel fortsatte vi til skaret under Fingeren hvor vi spiste. Under disse forhold ville vi ikke la damene sitte alene i skaret mens Dag og jeg klatret, så vi hadde bestemt oss for retur. Men etter maten hadde vi mannfolkene lyst til bare en liten rekognoseringstur bort til foten av Fingeren. Og som så ofte før, en rekognoseringstur blir gjerne til at en fortsetter. Etter hvert var vi høyt oppe på Fingeren. Nå begynte det å regne skikkelig og fjellet ble glatt. Hetta på regnjakka var ikke justert og kom stadig i veien for sikten til klatretakene. Klatreutstyret lå igjen i skaret, men vi ante at toppen likevel var innen rekkevidde. Tåka skjulte oss for damene, men da den et øyeblikk trakk seg bort, oppdaget damene oss på toppen. Iallfall min kone ble vettskremt av synet. Desto større var gleden da vi var nede i skaret igjen. For meg var dette en ny topp og for våre venner hadde turen vist dem det unike ved Sunnmørsnaturen. Søndag tok vi farvel med våre venner utenfor hotell Union i Øye og startet den lange hjemturen til ferieslutt og jobb, mens de hadde fått smaken på Sunnmørsalper og ville prøve seg på Slogen tross det middelmådige været. Fikk SMS utpå ettermiddagen om at toppen var besteget.

Som åsted for årets ”guttetur” hadde vi valgt Romsdalen med Kvanndalstind (”the steepest in Europe”, ifølge Slingsby) som første prioritet ettersom det var den av stortoppene i området som ingen av oss hadde vært på. Nå ble vær og værmeldinger av en slik art at planene måtte omarbeides for hver dag. Å ligge i telt i Vengedalen når regnet silte ned var ikke så fristende, så vi valgte hytte på Isfjorden camping som base. Men på tur måtte vi selv om tåka lå tykk om tindene. I slikt vær er det gjerne slik at veien blir til mens du går. Fra innerst i Grøvdalen gikk vi mot Svartvassbu hvor vi tittet inn døra til en liten, men velordnet hytte. Den hadde tydeligvis hatt overnatting siste natt for ovnen var fortsatt varm. Tåka hevet seg noe slik at vi tok sikte mot Helvetestind. Kommet opp på Søndre Gråfjell stanget vi i tåka som innhyllet vårt tenkte mål. Dermed retur ned lange snøbakker og snarvei utover langs bredden av Svartvatnet som var helt isdekket. Neste dag var været det samme. Dermed var fortsatt Kvanndalstind uaktuell, for her ville vi ha tørt og fint vær, først og fremst av hensyn til turopplevelsen. Skarven på nordsiden av Isfjorden var klar av tåka så vi la i vei mot denne. Mens vi satt på denne, dukket den atskillig høyere Søndre Klauva opp i tåka og vi fortsatte dit hvor vi spiste og koste oss i et øyeblikks solskinn. Nå hadde vi fått blod på tann og da selve Klauva på over 1500 m åpenbarte seg, så dette ut til å bli en riktig fin tur. Scrambling bratt ned mot skaret og videre lett opp steinur mot toppen. Denne toppen ble jo ”oppdaget” som flott klatretopp for ca 25 år siden med sin flotte sydvegg ut mot Hestebotnen. I topp-boka kunne vi lese om diverse ruter klatrere hadde gått (Festivalruta var tydeligvis populær), til og med spanjoler som mente at de måtte være de første spanjoler som hadde vært på denne toppen. Tåka kom og gikk, men i perioder kunne vi se ut mot Molde og med blotte øyet så vi hotellet Seilet som ruver godt i byen. Nå så traversen rundt Hestebotnen videre mot Kyrkjetaket morsom ut, men vi visste ikke vanskelighetsgraden og ikke hadde vi tatt med tauet. Tårn og spir skjulte mye av ruta så vi valgte å returnere til skaret vi kom fra. Derfra glissader ned bratte snøbakker til Hestebotnen. Da jeg i etterkant studerte ”litteraturen”, så jeg at vi godt kunne ha gått traversen da den var gradert til toer. Neste dag måtte en av oss nå ettermiddagstoget til Oslo grunnet viktige ting på jobben, så det ble en kortere tur innover Nesaksla til toppen av Mjelvafjell. Ryggen videre mot Blånebba så morsom ut, men vi hadde ikke tid. Romsdalshorn skal ta seg flott ut herfra, men tåka hadde bitt seg fast rundt Hornet, så det etterlengtede bildet uteble. Vi tok ryggen ut mot Isfjorden på fine snøbakker, og da vi kom ned til turiststien, tok jeg denne tilbake til Nesaksla og Åndalsnes for å hente bilen. Fra tidligere turer på Store Trolltind hadde jeg iakttatt området rundt Adelsbreen som interessant. Jeg foreslo derfor som siste dags tur opp i dette området. Det går sti opp fra hyttecampen (Trollstigen camping) ved inngangen til Isterdalen. Tåka hevet seg i takt med oppstigningen. Kommet opp på Norafjellet åpenbarte en mektig arena seg med Adelsbreen omkranset av Nordre Trolltind, mektige Store Trolltind, øksehoggene i vestryggen, Lavskar og Høgskar, og de utrolige pinakklene Trollklørne. Etter lunsjpause like under breen fortsatte vi i venstre kant av breen hvor den stuver mot en morenerygg og dermed er trygg (vi hadde ikke tatt med tau). Morsom scrambling med innslag av punkter med toerklyving opp på Nordre Trolltind. Dette er ekstremt luftige omgivelser. Store Trolltind ruver som en slank søyle rett over våre hoder. Bare unntaksvis fikk vi glimt gjennom tåka av rekken av tårn og spir som omkranser Trollveggen. Og vi kan spytte ned i Romsdalen hundrevis av meter under oss. I ca ti sekunder fikk vi et glimt av Kvanndalstind og det var alt vi fikk se av denne toppen på vår Romsdalsekspedisjon. Både i Tony Howard's praktiske lille ”Walks and Climbs in Romsdalen, Norway” og Iver Gjelstenli’s ”Fra topp til topp i Romsdal” står Nordre Trolltind oppført med en høyde på 1618 m. Dette kan ikke være riktig. Vi målte den til en god del lavere. Det står ikke høyde på kartet. Terrenget er så bratt at kotene ikke lar seg telle. Selv om tau og klatreutstyr ble liggende ubrukt på hytta, syntes vi at dagene i Romsdal hadde gitt oss mange flotte turopplevelser.

Vi gikk motsatt vei fra Store Smørstabbtind og gikk samme rute som dere opp på Kniven og fulgte egga opp på 2077 der dere gikk ned. Derfor kan jeg desverre ikke bidra med info om de alternative rutene du antyder. Ned fra Store gikk vi der du har markert med gul linje. Mye løst der også, men ellers greit.

Du har kanskje allerede vært der, men mandag 11/7 var forholdene på Austerdalsbreen veldig gunstige. Ved den bratte fronten hvor en går inn på breen lå det store snømengder slik at en kunne spasere rett inn på blåisen fra siden. Vi trengte ikke å ta på stegjernene en gang. Det er blåis helt inn til brefallene Odin og Tor. Vi gikk hele breen innover uten å ta på stegjern da den vanlige pjolterisen ga godt feste for Vibramsålene. På Nigardsbreen går blåisen ganske høyt opp.

Jeg tenkte også å foreslå Rondeslottet. Men også de to vardene på Romsdalshorn er ganske digre.