ods

Må bare si meg helt enig med Morten. Til Var der: Hvis du sidestiller vestflanken på Knutsholstind med nordvestegga på Skarstind, må du ha rotet deg langt vekk fra ruta på førstnevnte. Med hensyn til sikkerhet: Det var nok ikke for 25 -30 år siden at sikkerheten ble så veldig fokusert på, men i det siste tiår. Det er nå at f eks brekursene forlanger kombinasjonssele mens det før holdt med brystsele. Dette har vel sammenheng med den voldsomme økningen i fjellsportkurs og dermed mange flere som deltar på slike. Jeg er tilbøyelig til å være enig i at fokuseringen på dette med sikkerhet kanskje har gått noe for langt. Jeg har truffet lag i fjellet med tausikring på de utroligste steder som f eks på østryggen på Koldedalstind og på vinterskitur over Besseggen.

Som vanlig fra din side Arnt, kjempefine bilder. Bare en liten kommentar til navn. Du kaller topp nr 2 fra øst i De syv søstre for Grytingen. Den heter vel Grytfoten. Likeens kaller du Andalshatten for Innerhatten. Det navnet har jeg ikke hørt før.

Uten å diskutere Knutshø spesielt hvor jeg synes merking er fullstendig unødvendig, er jeg mer generelt litt enig med Svein. At enhver varding i fjellet, også i nasjonalparker, skulle være en uting, synes jeg er en merkelig holdning. Selv om en er i mot tilrettelegging, behøver en ikke være frenetisk motstander at ethvert tiltak. Jeg mener å være ganske fjellvant, men har likevel selv hatt nytte av varding. Jeg har gått i nattemørke vestover Keiserpasset hvor det eneste vi skimtet, var vardenes silhuett mot nordvesthimmelen. Da var det greit å vite at vi var så noenlunde på stien. Nedgangsvardene rundt Jostedalsbreen synes jeg også har en viktig funksjon. Når terrenget buler utover og det er vanskelig å få oversikt over terrenget nedenfor, føles det kjekt å finne en veiviser som sier at her skal du gå, spesielt hvis du har vært ute i ørten timer, energilagrene begynner å minke og tanken på å rote deg bort nede i fjellsida og kanskje må opp igjen flere hundre høydemeter, ikke virker spesielt lysten. En kamerat av meg var med en gruppe som brukte 8 timer på å komme seg ned Tjuvskåri til Kjenndalen fordi de ikke fant riktig start på nedgangen. Det var en temmelig sliten gjeng som kom ned til Nesdal. Som Svein påpeker, varding har eldgammel tradisjon. Det gir litt perspektiv i tilværelsen å stanse ved en varde på Sognefjellet og vite at her satt Henrik Wergeland eller Henrik Ibsen og hvilte ut. Eaa, hvis synspunkter jeg generelt har stor sans for, sier at klopper og broer også er en uting i en nasjonalpark. Hvis disse skulle fjernes, ville det bli mange turer i fjellet som ville være sperret for den alminnelige fjellvandrer. Som vanlig blant uvitende blir DNT gitt ansvaret for tilstandene rundt Gjendeoset. Som Panda påpeker er det kun Gjendesheim som DNT eier. Og organisasjonen er opptatt av at den skjemmende parkeringsplassen blir flyttet nedover mot Maurvangen. Og har en fulgt litt med i timen, vil en vite at DNT i høyeste grad er opptatt av å få spredd trafikken til andre fjellområder enn Jotunheimen.

Dette var utrolig flotte bilder fra Romsdals tindeverden. Spesielt likte jeg bildet mot Vengetindgruppen fra toppvarden på Midthøin. Se den flotte reisningen til Kvanndalstind. Ikke rart at Slingsby karakteriserte den som "the steepest in Europe".

Det er bra at alle forvaltningsorganene går mot den helt unødvendige merkingen av denne ryggen. Det er ganske uforståelig at det må settes i gang redningsaksjoner for folk som ikke kommer seg ned fra Knutshø. Første gang jeg gikk denne ryggen var på vinteren på ski for ca 25 år siden. Jeg lå på Gjendesheim, og en dag med kuling og snøvær fant jeg ikke noe bedre å finne på enn å gå denne turen. Jeg måtte selvfølgelig bære skiene opp de to kneikene (starten i sydøst og opp mot toppvarden). Fra nedkjøringen på nordvestsiden husker jeg spesielt et sted hvor jeg sto og ploget med en ski på hver side av en bratt snøkam. Siden har jeg gått ryggen flere ganger på sommerføre i finvær, også med barn, og det er så absolutt en flott tur. Den stien som nevnes som går ned midt på fjellsiden, har jeg aldri lagt merke til, men nå er det vel fem seks år siden jeg sist gikk ryggen og mye kan ha skjedd siden da.

Da jeg på ettersommeren stiftet bekjentskap med pionerruta på Falketind, begynte jeg å filosofere over hvorfor en stort sett bare hører om Keilhau og Boeck som førstegangsbestigere av Falketind. Valdrisen Ola Urden som var med på bestigningen og som antagelig var den som sto for rutefinning når først bestigningen var foreslått, hører en nesten aldri om. Og dette gjelder nokså generelt ved pionerbestigningene. De lokalkjente fra bygda som ofte sto for ledingen av de vanskelige passasjene, knyttes sjelden til prestasjonen. Slingsby som for øvrig selv var dyktig nok, lot gjerne sogningen Vigdal klatre de vanskelige punktene. For ikke å snakke om parhestene Carl Hall og Mathias Soggemoen. Det er gjerne Hall en hører om som førstegangsbestigeren, men det var romsdalingen Soggemoen som var den dyktigste klatreren og som regel den som ledet. ”Der findes kun en Mathias” sa dansken da han valgte Soggemoen til å returnere alene over Skagastølsryggen etter nedfiringen på Halls hammer under førstegangstraversen. Når det gjelder førstebestigningen av Kjerringa fra Maradalsskaret er det gjerne Ferdinand Schelderup som nevnes. Men det var Fortun junior (Arne) som ledet den vanskeligste taulengden. Mest berømt er nok Mummery’s crack på Grepon som betegnes som historiens første virkelige skarpklatring. Der var det heller ikke Mummery selv, men sveitseren Venetz som sto for den på denne tid så oppsiktsvekkende prestasjonen det var å lede dette berømte cruxet. Man skjønner godt at den som tar initiativet til og organiserer en førstegangsbestigning, får sitt navn knyttet til den, men den som utfører den største prestasjonen burde likevel komme mer fram i lyset.

Det er en del misforståelser blant det som er skrevet om co2-utslipp fra menneskelig aktivitet. Hvordan skogen benyttes har ingen betydning for den langsiktige utvikling av co2-innholdet i atmosfæren. Om et tre ligger og råtner i skogen, gir det fra seg like mye co2 som om man brenner det. Derfor representerer skogen ingen ustabilitet med hensyn til den totale co2-mengden. Men det er klart at skogen binder co2, slik at mye skog på jorden kan binde opp noe av atmosfærens co2-innhold. Det som gjør at co2-innholdet i atmosfæren har økt i de siste decennier, er forbruket av fossilt brensel som har ligget lagret i jorda i millioner av år. For øvrig har istidene sammenheng med Milankovitch-cyklusene, oppkalt etter den serbiske matematiker og astrofysiker med samme navn. Den viktigste av disse er elliptisiteten til jordbanen som har en periode på 100.000 år. Derfor har istidene kommet med jevne mellomrom med denne frekvensen. Overlagret denne frekvensen er presesjonen til jordaksen som kan sammenlignes med hvordan en snurrebass oppfører seg med en akse som tegner en kjegleoverflate. Denne har en periode på noen og tyve tusen år og spiller også en rolle for innstrålingen fra sola. Disse ting kan menneskene ikke gjøre noe med, men derimot kan vi gjøre noe med utslippene av co2 hvis vi vil. Men det ser ut til at innstillingen blant oss overmette, nytelsessyke innbyggere av den vestlige verden, er at hvis det først skal gå til helvete så la det iallfall gå til helvete på første klasse.

Da jeg forrige helg stiftet bekjentskap med pionerruta på Falketind, begynte jeg å reflektere over hvorfor bare Keilhau og Boeck nevnes som førstegangsbestigere. Valdrisen Ola Urden som var med på bestigningen og som antagelig var den som sto for rutefinning når først bestigningen var foreslått, hører en nesten aldri om. Og dette gjelder nokså generelt ved pionerbestigningene. De lokalkjente fra bygda som ofte sto for ledingen av de vanskelige passasjene, knyttes sjelden til prestasjonen. Slingsby som for øvrig selv var dyktig nok, lot gjerne sogningen Vigdal klatre de vanskelige punktene. For ikke å snakke om parhestene Carl Hall og Mathias Soggemoen. Det er gjerne Hall som nevnes som førstegangsbestigeren, men det var romsdalingen Soggemoen som var den dyktigste klatreren og som regel den som ledet. ”Der findes kun en Mathias” sa dansken da han valgte Soggemoen til å returnere alene over Skagastølsryggen etter nedfiringen på Halls hammer under førstegangstraversen. Førstebestigningen av Kjerringa fra Maradalsskaret er det Ferdinand Schelderup som har fått æren av. Men det var Fortun junior (Arne) som ledet den vanskeligste taulengden. Mest berømt er nok Mummery’s crack på Grepon som betegnes som historiens første virkelige skarpklatring. Der var det heller ikke Mummery selv, men sveitseren Venetz som sto for den den gang så oppsiktsvekkende prestasjonen det var å lede dette berømte cruxet. Man skjønner godt at den som tar initiativet til og organiserer en førstegangsbestigning, får sitt navn knyttet til den, men den som utfører den største prestasjonen burde likevel komme mer fram i lyset.

Valdresflya er alle Cessna'ene du ser på isen på Strandafjorden ved Fagernes på ettervinteren og i påsken. Nei, dette var bare en spøk, Michael. Ei fly er som det er sakt over, ei åpen fjellslette.

Jeg var der i månedskiftet september/oktober. Det ble sakt at dette var den beste tiden i tillegg til en periode i januar/februar. Andre som jeg vet har vært der når vi har sommer her nord, har fortalt om sølete stier i jungelbeltet opp mot 2800 m. Under vår sommer er det regntid i Tanzania. Vi hadde flott vær både på Kilimanjaro og på safarien. Den eneste nedbøren vi hadde, var på ettermiddagen opp mot Kibohytta (4700 m) hvor det satte inn med et durabelig snøvær.

Dette var veldig interessante bilder, KarlE.

Det sies mye ”nedlatende” om cocacola-ruta på Kilimanjaro. Det er godt mulig at mange av de andre rutene er mer spennende, men noe positivt er det dog på denne ruta også. Man går ikke i kø. Andre grupper ser en stort sett bare på hyttene som for øvrig er bygget av Odd Eliassen (fjellklatreren).. Nabotoppen, Mawenzi, som er mye mer spektakulær enn hovedtoppen Kibo, har man ”nærkontakt” med under hele oppstigningen. Den ekstra dagen vi tok på Horombo-hytta(ene) (3800 m) for akklimatisering, benyttet vi til å gå helt oppunder foten av Mawenzi. Et ganske spesielt fjell med sine rader av sylskarpe pinakkler. Siste etappen opp mot toppen startet vi i ett-tiden om natta i 10 cm nysnø og måneskinn. En meget spesiell stemning da guidene sang salmer med kjente melodier fra vår egen kirkemusikk. Vi passerte Meyers cave, en hule i fjellsiden hvor førstegangsbestigeren, Hans Meyer, visstnok overnattet. En kommer opp til kraterkanten på Gilman’s point. Flere hadde fått nok av høyden og ga seg her. Tre av oss pluss en guide fortsatte til Uhuru peak og fikk soloppgangen over Mawenzi like før vi nådde toppen. Litt synd at vi ikke fikk lov til å gå ned i krateret for å kikke ned i det markerte hullet hvor siste utblåsning fant sted. Fjell som Mt Kenya og Ruwenzori (Mt Margaritha) gir nok mer fjellfølelse enn Kilimanjaro, men derfra å mene at fjellet er lite interessant, synes jeg er en merkelig holdning. Til slutt en liten morsomhet som sier litt om hvor liten verden er blitt: Under nedstigningen fra Horombo dagen etter, traff vi en liten gruppe på fem. En dame stoppet opp foran meg: ”Nei, men e det ikkje hainn Oddvar på Selnes”. Det var altså en dame fra nabobygda til min heimbygd nordpå som kjente meg igjen etter ikke å ha sett meg på mangfoldige år. Og så treffes vi midt inne i svarteste Afrika. Det var nesten som å høre Stanley: ”Mister Livingstone, I presume”.

Flotte bilder som gir gjenkjenningsglede. Men har dere kappet av hodet av mannen på bilde nr 2. Det hakket (typisk kamin) du nevner litt nedenfor midttoppen ser nok skumlere ut enn der er. Det har gode tak og er neppe så mye som grad 3.

Interessant opplysning, Nils.

En kamerat som jeg ikke hadde vært på tur med på flere år, foreslo før helga en tur til Jotunheimen. Der hadde jeg ikke vært på sommerføre på flere år, så det passet fint. Han hadde ikke vært på Mjølkedalstind. Jeg hadde vært der kun en eneste gang tidligere for 27 år siden. Den gang rekognoserte jeg nedover syd-østryggen til jeg kom til et punkt hvor jeg så at en lett kunne ta seg bort til en renne som så grei ut videre nedover. Så vi bestemte oss for en oppstigning langs denne ruta. Thommesen har vel også en beskrivelse av ruta. Etter en god frokost på Fondsbu lørdag morgen, la vi i vei langs turistruta mot Olavsbu. Fra høyeste punktet ovenfor Sjogholet (merk navnet) fulgte vi ryggen med flere småtopper innover mot tinden. I nordvesthellingene var steinene dekket av rim og var glatte etter nattens kuldegrader. Høyt oppe i tinden åpenbarte renna seg opp mot venstre. Morsom klyving, men mye løs småstein, så vi holdt oss nær hverandre for ikke å bli truffet av stein som hadde opparbeidet seg stor fart. Da vi kom til stedet jeg kjente igjen fra 27 år tilbake, tok vi ut på eggen til venstre og videre greit til topps. En gruppe på seks mannfolk som vi hadde vekslet ord med på ryggen nedenfor tinden, hadde vi fortalt om renna. Men de hadde gått feil, og nå så vi dem plutselig på et utspring nordøst for toppen. Vi tenkte at de nå ville fortsette mot normalruta opp fra Olavsbu. Men mens vi satt og spiste, kom de en etter en opp på toppen fra syd-øst. De hadde traversert et stykke mot venstre, men ikke helt bort til renna, før de tok seg opp. Så her er det tydeligvis flere oppstigningsmuligheter. Bare en av dem hadde psyket ut nede i fjellsiden og satt igjen der. Slingsby og Vigdal kom jo opp fra denne siden under førstegangsbestigningen, og de hadde måttet bruke tauet på noen vanskelige passasjer. Men nå var jo Slingsby en type som gjerne oppsøkte vanskelighetene. Utsikten fra toppen denne dagen med sol og klar himmel var formidabel. Vi kunne konstatere at Mjølkedalstind er en av de ytterst få topper hvorfra du kan se alle de tre store innsjøene (Tyin, Bygdin og Gjende) i Jotunheimen. Etter en solid spisepause fortsatte vi nedover nord-vestryggen til nedenfor det noe bratte partiet. Her tok vi til venstre og ned til det største vannet i det som heter Øvre Mjølkedalen. Nydelige lyngsletter å rusle langs vannet. Det var varmt nok til å gå i bar overkropp, og med klunkingen av småbølger mot steinene inne ved stranden, var det rene høysommerstemningen. I syd-østenden av vannet kom vi inn på turistruta mellom Skogadalsbøen og Gjendebu/Fondsbu og fulgte denne tilbake til Fondsbu. Kameraten min hadde en slik moderne duppeditt (GPS) hvor en kan lese av alt mellom himmel og jord, fra bestemors fødselsdag til hvor snøen falt i fjor. Han kunne konstatere at vi hadde gått 27.03 kilometer, vært ute i 9 timer, ett minutt og 32 sekunder hvorav 59 minutter og 7 sekunder hadde vært spisepause og fotopauser (den kunne merkelig nok ikke skille mellom disse typer pause). Søndag hadde det skyet over og meteogrammet på Fondsbu viste at regnet som på lørdag kveld var lovet å komme kl 1500 på søndag, nå var flyttet fram til kl 0900. Men vi hadde tenkt oss på Falketind via pionerruta som vi ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Så vi bestemte oss til å gå til regnet kom. Kommet opp på Snøggeken, så ruta veldig bratt ut. Vi visste hvor den tok opp, for det hadde stått en beskrivelse i forrige turistforeningsårbok. Jeg hadde tidligere gått opp denne veggen via en klatrerute flere hundre meter nærmere Falketind, men fra breen syntes ikke klyveruta noe enklere ut. Breen blir skikkelig bratt det siste stykket opp mot innsteget. Snøen var ganske hard så det var dumt av oss ikke å ha tatt med stegjern. Ett kort parti var det så lite snø over isen at fjellstøvlene festet ikke. Vi måtte hugge isøksa fast i isen og dra oss opp ved hjelp av denne. Det begynte nå å regne, så vi bestemte oss for bare å gå opp til innsteget for å rekognosere. Herfra kunne vi se rundt 30 meter oppover ruta. Det hadde vært morsomt å se fortsettelsen så vi la igjen sekker og tau og begynte å klyve oppover. Som så ofte før, en rekognosering blir til gjennomføring, så til slutt var vi kommet helt opp. Det var ikke aktuelt å fortsette til Falketind som var innhyllet i regn og tåke. Selv om det er grei toerklyving, måtte vi være forsiktige under nedstigningen og passe på å ha gode tak for hendene, for hyllene til bena var til dels glatte og upålitelige av regnet. Men dette er en morsom rute under tørre forhold og selv om den er bratt er det veldig gode tak. Jeg ser ikke bort fra at dette kanskje etter hvert blir normalveien til Falketind, iallfall for folk med fjellerfaring. Etterord. Det er blitt voldsomt med folk i Jotunheimen. På Fondsbu lå folk i hele peisestua natt til lørdag. I følge Solbjørg (vertinna) hadde det vært fullt kjør hele uka. På lørdag hadde vi inntrykk av at det hadde vært folkevandring til Falketind. Det ser ut til at alle, fra barn til oldemødre nå skal opp på toppene. Jotunheimen er vakker, men gudskjelov har vi andre fjell i Norge som er minst like vakker og hvor en kan gå i ensomhet.

Kan en virkelig se Snøhetta fra Storheia. Jeg har vært der mange ganger, sommer og vinter, men har aldri sett Snøhetta.

Takk, Arnt. Som vanlig er det topp kvalitet bilder du gleder oss med her på forumet. Oddvar

Interessante bilder fra et område som det er lenge siden jeg besøkte. Men for 20 – 25 år siden fartet jeg en del i disse trakter. Jeg husker godt en topptur på Breivasstind mens jeg lå i telt ved Bjørnstokvatnet for å fiske. Utsikten var vid, og både Okstindane, Børgefjell og kystfjellene var innenfor synsfeltet. Fra toppturen husker jeg godt en rask nedstigning på mange hundre høydemeter gjennom en snørenne. I bare gummistøvler var nok dette kanskje noe på kanten med hensyn til sikkerheten, men fort ned til teltet kom jeg iallfall. For øvrig er Bjørnstokvatnet et lunefullt vann når det gjelder fisket. Jeg har vært der flere ganger, men kun en gang fått fisk. Da hadde jeg med mine to gutter. Først på kvelden var det ikke liv å få. Så plutselig slo det til med fire flotte ørreter på nærmere kiloen i løpet av noen få minutter. Den femte fisken var stor og slet av snøret. Etterpå var det ikke liv hverken på kvelden eller neste dag. Et meget merkelig vann.

Til dere som mener at naturen utvikler seg likegyldig av hva menneskene gjør og om tusen år er allting glemt. Tenker dere aldri over hva livskvalitet betyr for et menneske. For mange av oss er en relativt intakt natur viktig for våre liv og vår helse. Og det er nå vi lever her. Og vi bør også unne våre barn og barnebarn å kunne oppleve en natur som ikke er skjendet av vår grådighet og higen etter materiell vekst. Jeg er såpass gammel at jeg husker en tid da min barndoms elv var full av ørret. Å kunne gå med fiskestang langs denne elv, var det største vi kameratene kunne ønske oss av spennende opplevelser. Og jeg er sikker på at det ga oss en holdning og en grunnballast som vi har kunnet nyte godt av senere i livet. Nå er elva bygget ut med en svær demning. Den sperrer for oppgang av sjøørret slik at det nå ikke er en fisk igjen i elva. Barna i bygda er frarøvet de opplevelser vi hadde. Lignende tilfeller av hvordan ødelagt natur forringer livskvaliteten for en rekke mennesker, finnes det massevis av. Demokratiets dilemma er at politikerne kan ha gode hensikter, men er henvist til å lytte til flertallet for å komme i maktposisjon. Så lenge flertallet ser forbruksvekst som det saliggjørende, vil utviklingen gå sin skjeve gang. Hadde bare menneskene kunnet oppdage at lykke ikke kan kjøpes for penger, hadde nok verden sett annerledes ut. I min barndom var vi fattig på verdens gods og gull, men lykkelige. I dag er det veldig mange rike, men utilfredse mennesker. Kall det gjerne nostalgi, men slik er det. Jeg var tilstede da ”Fremtiden i våre hender” ble dannet på midten av syttitallet. Njårdhallen var stappfull av folk og optimismen var stor. Vi dannet lokallag rundt i byen og hadde møter om hvordan vi kunne påvirke utviklingen. Dessverre har organisasjonen ikke samme vind i seilene i dag, men jeg beundrer Steinar Lem og hans medhjelpere for hvordan de fortsatt står på. Til slutt vil jeg sitere Øystein Dahle som i egenskap av leder for World Watch Institute vel har større innsikt i Jordens tilstand enn alle oss her på forumet: ”Vi er den første generasjon som blir konfrontert med skadene vi har forvoldt vår klode, og den siste generasjon som slipper unna regningen”.

Jeg skjønner jo at Knut Stabell med sitt tempo i fjellet er tilhenger av lett fottøy. Men joggesko på snø kunne jeg aldri tenke meg. Det samme gjelder avrundete heler på fjellstøvler. Under nedstigning i bratte snørenner synes jeg det er særlig viktig med skarpe kanter på helen slik at en får skikkelig grep i snøen.

Mitt ønske er at dette prosjektet ikke får en eneste kunde slik at initiativtakerne får seg en skikkelig økonomisk smekk over fingrene. Snakk om forbannet tøys og tull enkelte personer kan finne på.

Maken til ureflektert innlegg som det Tora presterer, skal en lete lenge etter. Hvilke personer i DNT er det som tjener penger på at folk går Besseggen. Blir det noe penger til DNT av at folk kjører til Gjendeoset, tar båten til Memurubu, går Besseggen og kjører hjem igjen. Hvis du tar deg bryet med å lese ”Fjell og Vidde” f eks, vil du se at DNT’s politikk ikke er å få ”alle” til å gå Besseggen, men tvert imot å spre trafikken. At DNT ikke oppfordrer til naturvett og sporløs ferdsel i naturen, er helt nytt for meg. Vi skal være glade for at vi har en stor og slagkraftig organisasjon som har innflytelse nok til å kjempe mot motorisert ferdsel og kommersialisering av fjellet. Uten denne er jeg redd for at fjellet hadde sett annerledes ut i negativ retning. Jeg har en følelse av at det som ligger under i ditt innlegg, er at du vil helst ha fjellet for deg selv og at disse ”turistene” burde holde seg hjemme og ikke komme å legge beslag på vårt område. Du har tydeligvis lite peiling når det gjelder DNT’s politikk og burde sette deg mer inn i den før du kommer med slike utblåsninger.

Hvilke parkeringsplasser er det DNT eier?

Det store mørke massivet ca 1/4 fra bildets venstre kant og med et dypt dalsøkk (Giklingdalen) til høyre, er Trolla/Skarfjell-massivet i Innerdalen. På andre siden av nevnte dalsøkk har du Såtbakkollen (elendig navn) eller Toga som det visst nå heter. Det store hvite massivet til venstre for Trolla må være Kongekrona/Dronningkrona-

Jeg er enig med gi i at det tar bort noe av utfordringen når ruter merkes på denne måten. Av den grunn er jeg imot slik merking. På min første tur til Trolltind var der ingen merking. Jeg hadde med mine to sønner. Minstemann hadde fått nok av luftige passasjer da vi kom til Bruraskaret. Derfor satte jeg ham igjen der. Dette høres kanskje noe brutalt ut, men det satt en fremmed jente der som lovet å passe på ham. Eldstemann og jeg fortsatte, men jeg ble snart usikker på veivalget. Etter hvert kom vi opp i et trangt skar som jeg kløv opp vestsiden av. Forbauselsen var stor da jeg kom opp på kanten og så utover en bred, nedoverhellende flate. Jeg hadde ventet å se oppover mot toppen. Da jeg snur meg ser jeg topp-partiet bak meg. Vi var kommet helt til Lavskar. Vi klatret da opp østsiden av Lavskar og nådde toppen fra den siden. På tilbaketuren fant vi normalveien.