ods

Med hensyn til hva man klarer på en dag er jo høyst avhengig av formen. Det råeste jeg har hørt om i disse trakter ble gått av en som var kollega på jobben for noen år tilbake. De har hytte ved Øvre Sjodalsvatn. Han og faren (som er fra Vågå og er metematikkprofessor ved UiO, kanskje noen kjenner han) pluss en kamerat, startet fra hytta og gikk til Glitterheim, videre over Glittertind og ned til Spiterstulen, opp på Galdhøpiggen og ned igjen, videre over Hellstugubreen, Vestre Memurubre og ned til Memurubu, ut Gjende og tilbake til hytta, alt på en dag. Selv har jeg gått alene fra Glitterheim over Memuruskaret, krysset Memurutindan ved Jerveløyfti, opp på Søndre Hellstugutind og ned på breen igjen, opp på Sydligste Hellstugutind, ned i skaret og opp på Hinnotefjell, tilbake over Vestre Memurubre og Hellstugubre, opp i Veoskaret og ned til Glitterheim. Men dette blir for blåbær å regne mot den gjengen jeg berettet om først.

Jeg har laget et c-program som ut fra digitale kart beregner terrenghøyden langs siktelinjen mellom f eks to fjelltopper. Samtidig beregnes siktelinjens høyde over havet. Ved å plotte disse kurvene i samme aksekors, kan en lett se om det er mulig å se en topp fra det sted en befinner seg. Programmet skriver samtidig ut de geografiske koordinater langs siktelinjen slik at en lett kan finne ut hvilket område som eventuelt skjermer for sikten. Inkrementene i tabellene er 100 m. Jeg har testet følgende: Gausta – Galdhøpiggen. Skjermes av Storbotteggi vest for Hestebotnen som er ca 130 m for høy. Gausta – Surtningssui. Skjermes av Skurvefjellet vest for Skogshorn som er ca 80 m for høyt. Høgevarde – Høgronden. Grei siktelinje med ca 30 m margin over Røssjøkollane nord for Synnfjell. Storheia – Snøhetta. Grei siktelinje med ca 90 m margin over terrenget like til høyre (vest) for Brattskarven nordvest av Blåøret (Oppdal). Oppkuven(tårnet) – Knutsholstind. Går med liten margin over åsen vest for Øyangen. Ringkollen – Knutsholstind. Skjermes så vidt av deler av Vikerfjell. Ringkollen – Tjørnholstind. Grei siktelinje.

Å diskutere dette blir litt god dag mann økseskaft. Vi lever nok i to forskjellige verdener når det gjelder naturopplevelser. Jeg husker en snøhuletur på Norefjell/Gråfjell for noen år siden. I kuling og snøfokk grov vi oss i kveldinga ned i en svær snøskavl. Neste morgen da vi slo ut snødøra, møtte det oss et praktfullt syn med blikkstille og knallblå himmel. Vi følte oss langt fra sivilisasjonens ståk og bråk. Men så kommer det en ilter snøscooter brølende forbi. Med ett slag var hele følelsen av villfjell som blåst bort. Du står fritt til å gjøre hva du vil. Men det viktigste bud for god moral er at du skal oppføre deg slik at du ikke forringer andre menneskers livskvalitet. Men dette er kanskje ukjente begreper for deg.

Til landskapsfotografering har jeg aldri brukt så hurtige filmer som 200 ISO. Langsommere filmer som 100 ISO og 50 ISO (Velvia) har høyere romlig oppløsning. For ikke å snakke om den gamle Kodakchrome 25 som nå ikke produseres lengre. I "gamle dager" brukte vi film for å teste objektivenes oppløsning. Det gikk da greit å teste normaloptikk som klarte 70 linjepar/mm. Vi regnet da at filmen (riktignok s/hv) klarte 150 linjepar/mm. Det gir godt og vel 77 Mpix på 35 mm film. Du har tidligere nevnt at optikk konstruert for analoge kameraer er lite velegnet for digitale fordi strålene kommer mer skrått inn mot brikken og derfor ikke rekker så godt ned til ladningsbrønnene. Det er mulig jeg har misforstått deg, men dette skjønte jeg ikke. Det er kun F-nummeret som definerer vinkelen på strålebunten (lyskjeglen) inn mot fokalplanet.

All ære til dagens polfarere. Det er tøffe og sterke karer og kvinner. Men med hensyn til mot og dristighet stiller pionerene (Nansen/Amundsen/Shackleton/Scott) i en helt annen divisjon. Da var de ingen som kunne komme til unnsetning. I dag er det bare å ta en telefon om noe skulle skjære seg underveis.

Pinakkel 6: Kan det være på egga mellom Hundatinden og Synnavindsnipa? Jeg tror det egentlig ikke fordi jeg mener de pinakklene er mer mosegrodde.

At Nordmarka lå badet i sol er vel litt for sterkt tatt i. Fra morgenen var det mye tåkeskyer rundt åsene begge dagene. Men periodevis forsvant tåkeskyene og i lange perioder var det knallblå himmel med sol, iallfall i de delene av marka hvor vi var. Søndag opplevde vi en fenomenal gli på vannene. Dette skyldtes nok utfallet fra tåkeskyene som la seg som isperler i sporene. På ett dobbelttak føk man flere titalls meter bortover.

Jo visst er 2 - 3 lett klatring for klatrere, men ikke for alle som rangler på toppene. Det jeg var redd for ved ditt innlegg var at noen som ikke har din kompetanse skulle bli lurt til å prøve seg på noe de ikke behersker. Slak er også et relativt begrep. Ruta til venstre når du kommer nedenfra (innenfor kanten av nordveggen) har noen meter hvor den ikke er langt fra loddrett.

El Gringos bilde: Jeg tipper Surtningsui sett fra nabotoppen like nordenfor.

Når det snakkes om Grøthornet på Sunnmøre hadde det vært interessant å vite hvilket Grøthorn. På mitt kart over Sunnmørsalpene er det hele åtte Grøthorn så her er det mye å velge mellom. Kan alle disse Grøthornene skyldes dårlig fantasi med hensyn til navngiving. Det ligner jo slett ikke sunnmøringer.

Korrekturleseren slår til igjen. Det har vært nevnt et par ganger her om å stå i hockey. Denne stillingen har ingenting med hockey å gjøre. Det er norske sportsjournalister som i sin uvitenhet har innført dette ordet. Det heter nemlig hoki som rett og slett betyr å stå på huk. Dette kan sikkert Julia bekrefte.

Vest-toppen er ikke klatring, men en litt luftig egg like før toppen. Ellers vil jeg kommentere Bjarne Lindholdts utsagn om ruta mellom Østre og skaret mot Midtre. Når han karakteriserer det som lett klatring må ikke dette få folk til å gå opp på Østre for å fortsette derfra uten å ha tatt med tau. Graden på dette stykket er vel et sted mellom 2 og 3. Jeg har gått to forskjellige ruter der usikret, men det er vel såpass utsatt at det ikke bør anbefales for vanlige tinderanglere som oss.

Det er nesten ikke til å tro. Etter de mest deprimerende værprognoser for vinteren fra meteorologene, starter det nye året med to helger etter hverandre med det nydeligste skiføre i Nordmarka met tilstrekkelig antall kuldegrader. Allerede 3. juledag før snøfallet i mellomjula, målte jeg halvmeteren med snø i åpent lende mellom Gjerdingen og Tverrsjøen. Og etter snøfallet på 15 – 20 cm i mellomjula ble det jo ”bærre lækkert”. Og denne siste helga dukket jo sola fram etter å ha holdt seg skjult i ganske lang tid. Dette førte til et naturfenomen jeg aldri har sett før. På lørdag var det ganske mye iskrystaller i de høyere luftlag. Dette førte til det kjente fenomenet med en bi-sol på hver side av den virkelige sola, gjerne med en regnbue som forbinder disse. Men inne på åsen mellom Trehørningen og Gørja oppdaget vi i tillegg en regnbue rett over oss med krumningssentret i zenit. Ca halvparten av regnbuen (på solsiden av zenit) var meget markert. Noe slikt har jeg aldri sett før. En dyp takk til værgudene for disse skihelgene. Men nå kommer lavtrykkene knakende inn over oss dessverre. Men det var moro så lenge det varte.

Celine har skjønt det. Angående ungdommens form. På Årvoll har det i lang tid vært arrangert stafett som konkurranse mellom forskjellige skoler. Løyperekorden ble satt på 80-tallet engang. Det sier jo sitt.

En annen trivelig tur fra Øye/Skylstad er å gå Okseråsa opp til Ulvedalen og videre opp på Keipen. Herfra får man et spektakulært overblikk over kjempesåret i fjellsiden etter raset som demmet opp Lyngstøylvatnet (vannet med setertufter på bunnen). Det kan se ut til at mer av Keipen kan falle ut før eller siden. En sprekk på toppen ser ut til å være forsøkt holdt igjen med en jernbolt. En kan fortsette videre til 1500-meterstoppen Staven. Jeg er enig med Svein i at elvekryssingen opp til Konedalen sikkert kan være vanskelig tidlig i sesongen. Selv senere på sommeren kan den være en ganske spennende opplevelse. Men dette er avhengig av nedbørsforholdene.

Er frekk nok til å blande meg inn i tilfelle coni er skjelden inne på forumet for å svare. Hytta på bildet ligger på Hellbronner som er endestasjonen for taubanen opp fra Italiasiden (Entrevez). Herfra kan en fortsette i taubane over Valle Blanche til Aiguille Midi og videre til Chamonix.

Ang. Nils sitt bilde. Kan det være Uradalsryggen?

Du har helt rett, Nils. Jeg imponeres stadig over din evne til å kjenne igjen fjell selv om du ikke har vært der. Jeg fatter ikke hvordan du klarer det. At gi skulle kjenne seg igjen tok jeg som en selvfølge.

Styggedalsryggen med start og innkomst på Turtagrø har vi brukt 24 timer og 21.5 timer på ved og gå via Storen og via Skagastølsryggen henholdsvis. På den tidsmessig lengste turen var vi fire i taulaget (bare ett tau) som gir langsommere framdrift i klatrepassasjene. Dessuten måtte vi vente en periode i Gjertvasskaret på at et annet taulag skulle komme seg ned fra Gjertvasstind. Det var også vanskelige forhold opp fra skaret hvor vi måtte til med isskruer. På turen via Skagastølsryggen var vi tre i laget. Det var også da vanskelige forhold i Gjertvasskaret. Begge turene ble gått i begynnelsen av august men med 20 års mellomrom.. Jeg antar at det tidsmessig er en lengre tur i den retningen vi gikk ettersom de vanskeligste partiene må klatres hvor en i motsatt retning kan rappellere.

Hva med denne. Vet ikke om gi får lov til å svare da han tydeligvis har vært på alt av bratt terreng i Norge.

Den heter kanskje Nordnuten da.

Det må være Finsenuten vest for Finse.

Jeg har gått motsatt vei som mai-skitur. Det er en flott tur med vakre utsyn, men er nok en del tyngre som fottur. Det er ingen vanskelige partier. Fra Skåla krysser en den første Skålabreen og følger videre like under de imponerende, stabbeformede Tindefjella eller Havaldtredet som det også heter med Yngvar Nilsens tind lengst mot sydøst. Videre kan en gå over toppen av Bings brekuppel eller passere den på nordøstsiden (ganske bratt). Etter Bing går det en rute ned mot Bødalsetra. Videre på ryggen går ruta over den andre Skålbreen. Med oversikt nedenfra kan en gå rett opp mot 1900-meterstoppen Skålfjellet. Da vi kom motsatt vei kunne vi ikke komme langt nok ut på hengeskavlen for å finne nedgangen og måtte følge ryggen ned mot venstre (sydvest) for å komme ned på Skålbreen. Videre er det greit mot Tverrfjellet. Herfra kan en ta mot toppen av Strupebreen og krysse østryggen av Lodalskåpa (bratt) for å komme inn på hovedbreen av Josten. Alternativt kan en gå på nordsiden av Tverrfjellet (også bratt), ned Lodalsbrekka og opp Småttene. Fra østryggen av Lodalskåpa gikk Slingsby rett opp mot toppen, men måtte overnatte i veggen da en lokal følgesvenn psyket ut. Vi brukte hele maidagen fra teltplassen ved Stornosi og til Skålatårnet. En høyst anbefalelsesverdig tur.

Du verden for en barsking. Han har sikkert vært både på Nord- og Sydpolen og dertil klatret nordveggen på Eiger. Slike gutter trenger Norge.

Å være så heldig å ha disse fjellene så nære. Jeg misunner deg nesten. Artig å se igjen trakter vi ferdes i sommer. Til og med skiltet mot Kyrkjetaket på tur til Klauva husker jeg godt.