ods

El Gringos bilde: Jeg tror det rett og slett er Mjølkedalstind.

Til Stuttjukken: Siktelinjen mellom Taket (1211) og Galdhøpiggen går mellom Steindalsnosi og Fannaråken. Høydemarginen er på rundt 100 m. Til Tom: Det er ikke mulig å se Sognefjorden fra Leirhø. Langt ute i fjorden hvor omkransende fjell ikke stenger, blir området skjermet av Horungane.

Jobru sitt bilde: Vi ser Søndre Illåbre så det er vel den nordvestligste av Tverrbottindane vi har like ved.

Unnskyld min uvitenhet, Morten S, men hadde du skrevet Hummelfjell, visste jeg hvor det var. Det var jo her et SAS-fly styrtet en gang på 50-tallet og hvor en skadet Rolv Kirkvåg gikk for å hente hjelp. Jeg hadde en tidligere kollega på jobben som kom fra ulykken med livet i behold. Så til saken. Nei, det er ikke tjangs å se Hummelfjell fra Galdhøpiggen. Fjellet ligger godt skjermet av Rondane. Det samme gjelder Tron som er adskillig høyere enn Hummelfjell. Hårteigen har også vært nevnt her. Den er heller ikke mulig å se. Til Stuttjukken: Diagrammet viser at noe av Gråsida kan sees i en meget smal sektor, men det er lengre nord på ryggen at et større område av fjellet er synlig. Jeg ser av diagrammet at til venstre sett fra Galdhøpiggen er det noe veldig nært som skjermer for sikten. Uten å ha undersøkt dette nærmere går jeg ut fra at det er Horungane. Det betyr at fra partier av Høgdi vil Galdhøpiggen kunne sees til venstre for Horungane. Til TrondE: Jeg benytter DLMS-kart. Utfordringen er å finne løpende koordinater til siktelinjen ettersom denne ikke er en lineær funksjon av lengde/breddegrader. Når dette formelverket er på plass, trekker jeg siktelinjen fra utsiktspunktet rundt hele sirkelen i små step som tilsvarer ca 50 m på 200 km. For hver asimutvinkel begynner jeg med en elevasjonsvinkel som tilsvarer vinkelen til fri horisont (havoverflaten) og stepper oppover i små skritt som tilsvarer 20 m på 200 km. Inkrementene framover langs siktelinjen er ca 50 m. Den siste elevasjonsvinkelen hvor siktelinjen treffer karthøyden gir synsranden og lengde/breddgrader for punktet registreres. Karthøyden interpolerer jeg mellom de nærmeste nodene i DLMS-kartet. Programmet er skrevet i c. Om du er interessert er det er ingenting i veien for at du kan få det.

Takk for info.

Selv om du er den suverent største eksperten her, Nils, så synes jeg ikke det ligner på Skagsnebb. Da har jeg mere tro på Veslefjelltinden.

Mulig jeg er helt bortreist, men hvor er Gråhøgda?

Med det samme vi er i disse flotte områdene: Er det noen her som har traversert Ågottind og kjenner vanskelighetsgraden? Jeg fikk med kona opp i skaret mellom denne og Bjørktind, men da hun så skarpheten på eggen, nektet hun plent å gå videre.

Jeg har videreutviklet mitt siktelinjeprogram til å kunne tegne ut avstanden til synsranden rundt hele horisonten. Følgende kommer ut når jeg tester utsikten fra Galdhøpiggen: Lengste sikt er mot deler av Steinfjellet i Ringsaker i en avstand av 173 km. Videre kan en se et lite parti av Hardangervidda mellom Kalhovd og Sønstevatn i Numedal med avstand 163 km. Gråfjell på Norefjell i en avstand av 160 km er også synlig. Sydvestover er lengste siktelinje mot deler av fjellryggen vest for Steinslandsvatnet i Stølsheimen (tror den har fellesbetegnelsen Høgda). Her er avstanden 150 km. Kanskje mer oppsiktsvekkende er at flere av de høyeste toppene i Innerdalen på Nordmøre er synlige. Avstander hit er 120 km. For de lengste siktelinjene (Steinfjellet, Hardangervidda) er det gjennom en veldig smal sektor disse områdene kan sees.

Nytt forsøk på Nils sitt bilde og denne gangen føler jeg mg sikrere: Burchart's topp.

Takk for tipset. Ja, dette var jo en skikkelig brøler. Men jeg har inntrykk av at du gjettet riktig før du oppdaget brøleren.

Nils sin anmerkning om at bildet er av Hestmannen er jo riktig og jeg går ut fra at det var dette Ozzi mente. Bildet er tatt fra toppen av Lurøyfjellet som er fjellet i kommunesentret i min heimkommune hvor for øvrig de høyeste fjellene ligger på fastlandet i kommunen. Klauva er riktig. Bildet er tatt ca fra skaret mellom denne og Lille Klauva. Til Nils sitt bilde: Det er vel en av de mindre pinakklene på Knutseggen.

Dette er vel lett for noen her.

Støtter Nils når det gjelder Jobru's bilde. Nils sitt bilde er vel nest høyeste Hellstugutind som før ble benevnt Nordre H, men som nå vel blir kalt Midtre H.

Flotte bilder av dristig og imponerende kjøring, men det var godt å se at også dere kan falle.

Dette er bare utrolig. Nå har det vært skiføre, for det meste kjempeføre, i alle helger fra og med nyttårshelga bortsett fra midt i januar hvor det regnet. Og snøen i inngangen til huset går nå jevnt med hodet. Bare en smal kanal fører inn til inngangen. Å måke snø er koselig. Å få en slik fantastisk vinter etter meteorologenes dystre spådommer i høst, ble en opptur av det helt store slaget. Nå har vel kanskje meteorologene sitt på det tørre, for ettersom jeg forstår er ikke vinteren langs kyst-Norge den helt store. I forrige uke kom det inn noe mildvær også i Oslo, men jeg var føre var og tok meg fri fra jobben dagen før for å gå langtur. Måtte ta en test for å se om det fortsatt er saft i en gammel skrott, for helgeturene med kona blir i et annet tempo og av en annen lengde. Gikk Nordmarka fram og tilbake med Lillomarka som dessert. Det ble godt og vel 72 km. Godt å kjenne at kroppen funker. Men det må innrømmes at turene med kona er koseligere. Nå har det siden helga lavet ned med nytt påfyll, så jeg gleder med til nye silkemyke løyper.

El Gringos bilde: Store Memurutind.

Det er vel Brenibba og Lodalskåpa.

Som vanlig, fantastisk flotte panoramaer du produserer, Arnt. Jeg har ikke sjekket alle navnene, men i farta oppdaget jeg en liten feilplassering. Trollklørne ligger litt til venstre for toppen av Kalskråtind. De sees mot fjellsiden av denne og skiller seg derfor ikke så godt ut.

En beretning om dette sto for mange år siden i "Det Beste". Det som reddet Stenmark var at han i sin lommebok fant en rød kinobillett. Denne festet han til enden av skistaven og presset den opp gjennom snøen så langt han klarte. Enden på skistaven rakk da bare centimetre over snøoverflaten. Det var denne røde kinobilletten som letemannskapene oppdaget og dermed klarte å redde Stenmark. For øvrig hadde han to ryper i sekken som han spiste rå i løpet av den drøye uka han lå i raset. Det eneste men han fikk, var at han måtte amputere noen tær som hadde forfrosset.

Artig å se igjen bilder av Elgviddevatnet og den flotte fossen under utløpet. For mange år siden etter å ha lest en bok fra disse trakter av forfatteren Arvid Sveli, skulle en kamerat og jeg utforske dette området. Gikk inn fra Tosbotn til Elgviddevatnet hvor vi prøvde fiskelykken med lite hell. Vi hadde fått inntrykk av at denne Grunnvassdalen nærmest var ufremkommelig, men hadde lyst til å prøve oss. Den flotte fossen under Elgviddevatnet kom som en stor overraskelse. Vi var veldig spente på om vi skulle komme oss fram. Det var derfor en stor lettelse da Nedre Grunnvann og Lomsdalen åpnet seg foran oss. Vi hadde en flott uke i fjellet, og i Lomsdalen ble det også fisk å få både i elva og i de mange småtjernene.

Takk for opplysningene, Kjiver. Disse traktene har jeg opplevd som meget snørike. På tur nordover til sommerferie et år (rundt 10. juli) skulle jeg gå utover fjellene til Velfjorden. Kom med nattoget til Majavatn og fikk et lokaltog om morgenen til å sette meg av på Holmvassås. Jeg hadde lest om Jordbruvann og Elgviddevann som gode fiskevann og var godt utstyrt med fiskestang og mat for flere dager. Jeg fulgte dalføret oppover langs Jordbruelva i nydelig vær med nærmere 30 graders varme. Kleggen satt i tykke lag på bukselåret. Min første overraskelse fikk jeg der dalen brekker av mot sydvest. På kartet som den gang (syttitallet) var av de gamle gradteigskartene i målestokk 1:100000 så det ut som en fin dalbunn som elva fulgte. I stedet møter jeg et ganske stort vann som jeg måtte gå rundt. Dette hadde altså gått kartmakerne hus forbi. Den andre overraskelsen fikk jeg da jeg kom opp i høyfjellet. Fjellviddene vestover var fullstendig dekket av snø så langt øyet rakk, og Jordbruvann var dekket av tykk is. Dette var så visst ikke terreng for en fottur med fisking under slike forhold selv om det var høysommer. Enden på visa ble at jeg måtte bryte av turen og ta meg ned til Tosbotn hvor jeg slo opp teltet og tok bussen neste dag til Brønnøysund.

Utrolig flotte bilder. Som Svein sier er det Mohns topp som stikker opp til høyre. Og til høyre for den igjen ser du faktisk toppen av Holtanna.

Dette hørtes meget dramatisk ut. Godt det gikk bra til slutt. Ettersom jeg er litt kjent i området, hadde det vært interessant å vite hvor dette skjedde.

Jeg har kjørt mitt regneprogram med følgende resultat: Mellom Kvitegga og Galdhøpiggen er det fri siktelinje. Minste margin er over Sekkebreen i Sjåk hvor siktelinjen går ca 40 m over bakken. Dette er ca halvveis slik at en kan se de øverste 80 høydemeter av hver av toppene sett fra den andre. Mellom Smørskredtind og Galdhøpiggen stenger Raudeggi på Strynefjellet såvidt for fri sikt. Det er snakk om noen ganske få meter slik at det under gunstige meteorologiske forhold kanskje kan være mulig å se mellom toppene.