ods
Passivt medlem-
Innlegg
1 388 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Artikler
Intervju
Støttemedlem?
Community Map
Alt skrevet av ods
-
Dette er isranunkel selv om den er noe rødere enn vanlig.
-
Det er Patchells sva vi ser på bildet. Hvis dere traff en 4-er på vei opp til ryggen igjen, har dere ikke funnet letteste vei opp.
-
Da en av oss skulle feire 50-årsjubileum for sin første 2000-metring som var Storronden, og vi samtidig hadde et par gjenstående rygger som vi ikke hadde gått i Rondane, falt det naturlig å velge Rondane til årets guttetur. Valgte Rondvassbu som base. Sagtinden. Første dag skulle Sagtinden fra sør til pers. Vi gikk opp i enden av Steets sydøstrygg og fulgte denne ryggen innover til toppen. Her var det fint for en lunch i solsteiken. Nedover nordøstryggen kunne vi gjøre bruk av en snøkamm som gjorde nedstigninga rask. Bortover eggen mot Sagtinden er det ingen vanskeligheter før en når laveste punkt på eggen. Her reiser eggen seg i to markerte pillarer (grusfylte hyller leder rundt for omgåelse i vestsiden). Vi var fem stykker med bare ett tau. Den venstre pillaren hadde grovest struktur og så ut til å kunne klatres uten sikring. Derfor valgte vi denne for å spare tid. Pillaren er bratt, men med gode tak og typisk en taulengde om en vil sikre. Den ender på et platå. Herfra kan en klyve ut mot øststupet mot Langholet, men det var vanskelig å få oversikt over hvordan denne rute var videre. Derimot så vi en varde i himmelranden på et utspring mot Verkilsbotnen. En bratt renne førte opp mot denne varden. For å nå renna må en traversere en bred renne som fører ned mot Verkilsbotnen. Den smale, bratte renna opp mot varden har også gode tak og typisk en taulengde om en vil sikre. Fra varden søkte vi ut mot øststupet og fulgte kanten med morsom småklyving til ryggen videt seg ut opp mot toppvarden. Skulle jeg gi en gradering av pillaren og renna, vil jeg si det er rundt 2+, noe a la Østre Torfinnstind fra skaret mot Midtre (kanskje litt lettere), men Torfinnstindruta er kortere enn både pillaren og renna på Sagtinden. Nedstigning retning tjernene innerst i Verkilsbotn. Denne steinura vil jeg ikke anbefale hvis en ikke er spesielt glad i løse, bratte steinurer. Selv store blokker kunne en risikere forsvant under ens føtter. Etter denne tålmodihetsprøven tok jeg et bad i det nærmeste tjernet i Verkilsbotn. Opp mot bandet mellom Steet og Hoggbeitet er det bratte hammere, men grusfylte skråhyller gir adgang til skaret. Herfra hadde vi håpet på koselige lyngbakker ned mot Klarabotn, men dessverre, stein og atter stein. Først ytterst i Klarabotn ble det lettgått terreng hvor farten kunne settes opp for å nå middagen på Rondvassbu. Austre Smedhamran. Denne ryggen opp mot Veslesmeden hadde vi aldri sett noen beskrivelse av, og den var derfor et spennende prosjekt. Vi hadde studert den i profil fra Sagtinden dagen før hvor den avslørte noen hammere med til dels overheng. Båt til nordenden av Rondvatnet og oppstigning etter ca 20 min. langs turistløypa mot Dørålseter. Kom opp på ryggen noe nord for de to jevnhøye nabotoppene på rundt 1850 m. Lunchet på den sydligste av disse, men før det hadde ryggen noe spissfindigheter som bl a en 4 m dyp kløft på tvers av ryggen som vi kunne hoppe over. Kommer en motsatt retning blir hoppet i drøyeste laget p g a litt motbakke. Men sydveggen av kløfta kan klatres og nordveggen kan omgås i vestsiden. Cruxet på ruta er nær Veslesmeden. Her sto vi plutselig foran et dypt gap i eggen. Vi vurderte først å rapellere ned i gapet, men vi så ingen synlige muligheter for videre framrykning på den andre siden. Fra gapet fører en løs, grusfylt renne ned mot Smedbotn. Vi søkte flere ti-metre nedover langs kanten av renna før vi fant en grusfult siderenne som ga adgang til hovedrenna. Herfra fulgte vi sva og løsgrus som raste under bena våre, opp til en snøflekk. Til høyre for denne ga en kort kamin adgang til fast fjell igjen. Herfra greit opp på ryggen igjen og videre til topps på Veslesmeden. Robert hadde ikke vært på Storsmeden, så jeg ble med ham dit mens de andre gikk turiststien ned. Siden sist jeg gikk her for ca 5 år siden har det rast ut store blokker der oppstigninga mot Storsmeden begynner. Dette har gjort ruta litt vanskeligere enn tidligere i den nedre delen, men det kan fortsatt gås der uten tausikring. Angående løsaktigheter i Rondane. Vi spøkte med at under klatring burde benyttede tak settes tilbake på plass etter bruk. Avslutning. Neste dag tok vi det rolig med 50-årsjubileum på Storronden med kaker og portvin. Siste dag gikk Robert (som da bare manglet to Rondanetopper) og jeg over Vinjeronden og Rondeslottet med nedstigning langs nordvestryggen til nordenden av Rondvatnet. Dermed hadde også han alle Rondanetopper i boks. Følgende sto oppslått på Rondvassbu (fritt etter hukommelsen): ”Statens kartverk har i samarbeid med sine konsulenter og lokale folk bestemt at Sagtinden heretter skal hete Trolltind. Navnet Sagtindan skal flyttes til Indre Bråkdalshø som nå får dette navnet”. Skulle du ha hørt på vrøvl. Hadde det enda vært Trollronden som har en viss tradisjon, ville det ha vært akseptabelt. Men Trolltinder har vi da flust opp med her i landet fra før. Jeg gremmes. Jeg ser at Morten og Julia har brukt det nye navnet på Sagtinden, og det er forståelig ettersom det står på det nyeste kartet. Men egentlig burde en boykotte disse tåpeligheter som navnekonsulentene i Statens kartverk kommer med.
-
Jeg synes det ligner på ruta opp mot Galdhøpiggen fra Styggebreen og hvor Veslepiggen dukker opp bakenfor til høyre. For øvrig tar jeg sommerferie nå. Noe Nordland og Lofoten blir det. GOD SOMMER! til alle fjellforumister.
-
Herregud, at jeg aldri skal lære.
-
Da vi på lørdag skulle gjøre Nesoddlandet pr sykkel, ble et spørsmål aktuelt som jeg ofte har lurt litt på. Platået på Nesoddlandet ligger på rundt 150 m over havet. Når vi skulle gjøre avstikkere den bratte vestsiden ned til Oslofjorden, var det noen styggbratte nedkjøringer. I slike tilfeller bruker jeg å trykke på bremsen og slippe den med en periode på ca 2 s og innbiller meg at dette gir bedre avkjøling av bremsene enn å holde bremsen på kontinuerlig. Er det noen som har synspunkter på problemstillingen? Da jeg hadde min første bil, en Renault 6 med motor på bare 35 hk, var det mange spennende nedkjøringer fra fjell. Motoren var så liten at den ikke bremset bilen nevneverdig. For at ikke bremsene skulle begynne å koke, måtte jeg gjøre bruk av luftmotstanden. Og denne øker som kjent med kvadratet av hastigheten. Så det gjalt å holde høy hastighet. Dette førte til at vi av og til kom opp i astronomiske hastigheter, spesielt husker jeg nedkjøringen fra Ringebufjellet mot Ringebu. Men med sykkel på to hjul funker dette ikke like bra i svingene.
-
Jeg husker godt vinteren 88. Det ble satt ny rekord (iallfall i nyere tid) med en snødybde på Tryvannshøgda på 2.18 m. Og det så sent som på langfredag. Men temperaturen den vinteren lå og vaket rundt null grader, så på Blindern var det knapt over 10 cm det meste av vinteren selv om det i marka var store snømengder.
-
Et skudd i vilden sky. Kan det være på Lomseggi med Sjåk ned til høyre? Selv om dette sannsynlifvis er feil, slenger jeg inn et par nøtter i tillegg. På det siste bildet: hvilket feite massiv har vi i bakgrunnen til venstre og på hvilken topp sitter turfølget?
-
Mens man snakker om Østmarka, vil jeg slå et slag for Tonekollen. Og når man begynner oppstigningen nede ved Mosjøen passerer man en skråning helt blåfarget av de skjønneste blåveis. Dette gjelder selvsagt hvis en går der i mai. Det er riktig at Barlindåsen er høyest i Østmarka med to meters margin til Bjønnåsen, men utsikten fra toppen er lik null på grunn av stor skog. Går en først i dette området, så få med Blåtjerngrana som står nær østenden av Blåtjern. Den er kjempesvær.
-
Det er nesten rart at så mye jeg har travet i Nordmarka, har jeg ennå ikke fått med meg Pershusfjellet. Det vil si jeg har vært oppe på sydtoppen en gang, men har aldri gått ryggen på langs. Så på søndags morgen tenkte vi at nå skal Pershusfjellet til pers. Slengte syklene på sykkelstativet på bilen og kjørte til Myllsdammen. Friske grønnfarger i naturen etter nattens regn mens vi syklet vestover langs Mylla. Ved Trantjern stanset vi for å beundre den nydelige blomsterenga nedenfor husene, Blått i blått og gult i gult av uhorvelige mengder av skogstorkenebb og ballblom. Ved Tverrsjøstallen gikk det storfe på beite, og med min kones skrekk for okser, var det så vidt jeg fikk henne med videre. Slik er det når en ikke er oppvokst på gård. Der veien mot Holosætra går over høyeste parti, tar det en sti inn i skogen og oppover ryggen som vi fulgte etter å ha parkert syklene. Spennende terreng oppe på åsryggen. Stien er stedvis lite markert og vanskelig å finne. Det er flere søkk og kløfter som skjærer seg på skrå mot nordvest inn i åsryggen fra stupene i øst. Dette gjorde at vi flere ganger kom ut på neser hvor vi måtte søke tilbake nede i søkkene for å komme videre. Det er flere praktfulle nakne koller ute på stupkanten. Den glisne skog av forvridde og underlig formede furuer, gir et vakkert villmarkspreg. Bare kongeørnen mangler oppe på furugreinene. På et av disse utsiktspunktene satte vi oss til for å nyte matpakka og termosen. Dypt under oss nede på Skarvevann lå en storlom og duppet, denne villmarksfuglen med det uhyggelige skrik i sene kveldstimer. Det kan lyde som et dødsskrik fra et menneske i ytterste nød. Mens jeg sitter og titter i kikkerten, ser jeg en storørret som plasker i vannflaten. Akk hvor altfor få turer med fiskestanga det er blitt i de senere år. Men vi må videre skal vi rekke sydtoppen. Foran oss på ryggen ser vi et område med helt brunfarget furuskog. Når vi kommer fram til området, ser vi at her har det vært skogbrann her i år. Skogbunnen er helt svartsvidd. Det har igjen ført til at et stygt skogsmaskinslep er kommet opp fra vest. Hvilke idioter er det som har tent bål her tidligere. Ved den siste kløfta mellom 649-toppen og 650-toppen (sydtoppen) møter vi cruxet på ruta, et kort sva med toerklyving. I vått vær kan det være guffent nok for enkelte. Så er Pershusfjellet endelig ”erobret”, og vi tar samme vei tilbake. En skur med svarte skyer og pøsregn drar over åsene i sydøst. Men vi er heldige og har sol det meste av tiden. Denne turen er absolutt anbefalelsverdig for turfolk i Oslos omegn.
-
For all del, bruk dette så mye du vil. Jeg kommer nok til å undersøke flere aktuelle topper etterhvert med hensyn til hvilken utsikt en har fra disse. Interessante ting vil jeg nok meddele på Fjellforum.
-
Enkelte av oss har en egen evne til å beholde roen i kritiske situasjoner som f eks den mannen jeg her skal berette om. Et lite turlag krysset en arm av Svartisen uten tau. Så skjedde det som sjelden skjer, den ene falt langt ned i en bresprekk. Resten av laget ble i villrede om hva de skulle gjøre da de ikke hadde utstyr for å redde ham. Men de ville gjerne gi ham litt oppmuntring i form av en lommelerke med whisky de hadde med og ropte ned: "Vil du ha litt whisky"?, "Ja, takk. Jeg har is". Etter en stund roper de: "Vi går for å hente hjelp". "Jeg blir her" svarte det nedenfra. Etter flere timer kommer Røde Kors hjelpekorps fram til ulykkesstedet. "Vi er fra Røde Kors" roper en av dem ned i sprekken. "Jeg har kjøpt lodd" kommer det nedenfra.
-
Dette erstatter jo nesten "Fjellfloraen i farger". Kjempebra.
-
Det viser seg at Pelle har helt rett med hensyn til muligheten til å se Sognefjorden fra Store Skagastølstind. Et lite område utenfor Eikeneset ytterst i Finnafjorden er synlig. En skal ikke forflytte seg mye på sjøen for at sikten mot Skagastølstind begrenses på nordsiden av Skagasetfjellet nord for Hermannsverk eller på sydsiden av Vangsnes. Sikten fra Store Riingstind er imidlertid meget marginal. Figurene under viser høydeprofil langs siktelinjen pluss siktelinjen for Skagastølstind og Riingstind og dessuten kart over området med siktelinjen fra Skagastølstind plottet inn. Koordinatene jeg har benyttet for enden av siktelinjen på sjøen som gir største margin mellom siktelinje og terreng er: 6.330 Ø.L. og 61.072 N.B. (desimale grader). Ved å trekke enden av siktelinjen nærmere stranden (redusere Ø.L.) blir marginene selvfølgelig enda gunstigere. For Riingstind benyttet jeg 61.073 N.B. for beste tilpasning til terrenget.
-
Jeg har nå laget en korrekt liste over aktuelle fjelltopper hvorfra en har det videste synsfelt (tabellen ble rotete fordi tabs ikke funker). Den tidligere opplysningen om feil, gjaldt kun arealberegningen. De angitte synsfeltdiagrammer var riktige. Den gamle teori om at en fra Gausta kan se det største området, viser seg å være riktig. Denne påstand med modifikasjoner fordi den gjelder det landområde en kan se. Tar en med det en kan se av hav i tillegg, kommer Møysalen på topp (som antydet av Stuttjukken) av de jeg har undersøkt. Jeg har i tillegg tatt med den fjerneste topp en kan se fra disse toppene og avstanden til denne. Enkelte av disse siktelinjer har små marginer til terrenget under, slik at ved ugunstige refraksjonsforhold i atmosfæren kan sikten være skjermet av mellomliggende terreng. Navn Areal Fjerneste topp Avstand Gausta 36483 km2 Hindnubben 199.4 km Storsylen 34522 km2 Store Kalken 189.4 km Rendalsølen 33894 km2 Ranastongi 187.0 km Rondeslottet 32988 km2 Augunshaug/Norefjell 185.5 km Snøhetta 31423 km2 Olheia/Fosen 216.1 km Glittertind 25993 km2 Sætersjøberget/Odal 199.6 km Galdhøpiggen 22883 km2 Lageråkvisla/Hedmarksvidda 173.8 km Folarskarnuten 16422 km2 Raudeggi/Strynefjell 149.9 km Lodalskåpa 16162 km2 Onen 141.2 km Oksskolten 28706 km2 Øst for Sulitjelma (Sverige) 198.7 km Møysalen 40486 km2 Fugløy/Gildeskål 177.0 km For Møysalen er det ganske mye hav innenfor synsranden, for Oksskolten i noe mindre grad og for Gausta i bare liten grad. For fjelltoppene i Syd-Norge er det å merke seg at en kan se storhavet fra både Snøhetta og Lodalskåpa. Dette er så smale sektorer at det har praktisk talt ingenting å si for arealberegningene. For Lodalskåpa er det to sektorer en kan se havet gjennom. Den ene går over ytre del av Nordfjord og den andre langs venstre side av Voldafjorden. Dermed er det vel fire 2000-metringer en ka se havet fra. Det har tidligere vært nevnt her at an kan se Årdalsfjorden fra Store Austabottind og Lustrafjorden fra Fannaråken.
-
Jeg trodde at Kartverket tok hensyn til slike ting når de angir høyden av toppen slik at den angitte høyde er der hytta ligger. Jeg har vært på både Fjellsjøkampen og Lushaugen, men den siste var på ski på vinteren så disse detaljene merket jeg meg ikke.
-
Det var da som f... at du ikke kunne holde tett. Hvordan fikk du forresten gitt beskjed til Kim Il Sung om dette? Han har jo forlengst tatt bolig blant stjernene.
-
Jeg beklager så meget, men de arealer jeg har oppgitt for synsfeltet fra forskjellige fjelltopper, er ikke riktig. Ved å sammenligne diagrammene fra to forskjellige topper og samholde det med de beregnede arealer, så jeg at det måtte være en feil i beregningene av arealet. Ved å gå gjennom programmet fant jeg feilen. Det skal komme riktige verdier etterhvert. De er mindre enn det jeg tidligere har oppgitt. Lengder på siktelinjer er imidlertid riktige. Som sagt, dette beklager jeg virkelig. Håper ingen har gått ut med disse feilaktige tallene.
-
Til Okv: Ser du har vært på Mont Blanc du Tacul. Tok du Mont Blanc med det samme?
-
Ja, du må være en dame av det virkelig spreke slaget. Flott. Ser at du gikk akkurat som min sønn og meg opp på Bukkehø bortsett fra at vi lot skiene ligge igjen under toppskavlen. Han var så liten på det tidspunktet at han måtte stå på skuldrene mine. Med hensyn til Styggedalstind: Hvis Gjertvassbreen har store sprekker, er et alternativ å gå over Gjertvasstind. Her kan en jo eventuelt la tauet (tauene) henge igjen i Gjertvasskaret med tanke på returen. Håper hoftene dine holder til du har vært på alle. Lykke til!
-
Fra sildrende bekker til masse puddersnø (Jotunheimen natt til 27.05)
ods svarte på morten sitt emne i Turrapporter
Normalveien både opp og ned. -
Fra sildrende bekker til masse puddersnø (Jotunheimen natt til 27.05)
ods svarte på morten sitt emne i Turrapporter
Jeg har opplevd at kona har begynt å gråte på fjellturen. Det høres ut som jeg har presset henne uforsvarlig, men vi måtte jo ned fra tinden. Dette var under nedstigning fra Romsdalshorn, og når hun aldri hadde hatt på tau tidligere og heller ikke stolte på tauet, skjønner en at hun må ha følt det nifst. Oppstigningen klarte hun imidlertid greit så vi brukte en time mer på nedstigningen enn på oppstigningen. -
Det forbauser meg at ingen fra Sunnmørsbanden klarer det andre bildet mitt. Det er jo en av femtenhundremetringene der borte.
-
Thanks to Tony for an interesting and exciting account and nice pictures. Back in the pioneer times, British mountaineers were very active in Norwegian mountains. ”The tree mountains”, Store Skagastølstind, Romsdalshorn and Stetind were the big challenge. The Briton, W. C. Slingsby, made the first ascent of Skagastølstind in 1876. The Dane, Carl Hall who has more first ascents than anybody else in Norwegian mountains (together with his companion, Mathias Soggemoen), reached the summit of Romsdalshorn in 1881 after seven earlier attempts. He thought he was the first until he discovered a cairn, built of two local fellows more than fifty years earlier ”in the prehistorical time of mountaineering” as Hall expressed it. Hall was the first who made a serious attempt on Stetind, but was beaten off by Mysosten. The story tells that when he returned from the mountain, he said that if he had the choice of climbing Mysosten or beeing shot, he immediately would shout: Shoot! Several British climbing teams made attempts on Stetind, among others Slingsby, but they were all beaten. But on one of these attempts, Slingsby’s son, Will, discovered the key to the fortress, a ledge that led forward to the finger traverse beneath Mysosten. But the weather was not good enough to continue. Several years later the Norwegian mountaineer, Ferdinand Schelderup, visited Slingsby at his home in England . Then Slingsby presented for him a photograph taken by Norman Collie on a cold and nasty day on the Stetind ridge many years ago. This picture made an overwhelming impression on Schelderup, and he decided at once where the holiday that summer should be spent. Together with his climbing companions, C. W. Rubenson and A. Bryn, he gained the ridge beyond Mysosten by the finger traverse and reached the summit of Stetind on 30. July 1910. Stetind, ”an anvil whereupon the gods can hammer” (P.W. Zapffe, Norwegian philosopher and mountaineer).