ods

Angående lange siktelinjer kom jeg til å tenke på at Snøtind på Svartisen på nesten 1600 m må være en kandidat for slike. En test viser da også at den har blant de lengste siktelinjer i Norge (224.8 km mot Fuglen nordvest for Møysalen på Hinnøya), men det som var av størst interesse, var den enorme spennvidden fra det sydligste til det nordligste punktet som var synlig. Sydover kan en nemlig se Jetnamsklumpen i Børgefjell. Denne toppen ligger på grensen til Nord-Trøndelag, og fra denne til Fuglen som ligger i Troms, er det 386.4 km, praktisk talt like langt som Oslo – Trondheim i luftlinje (390.8 km). En kan altså se fra sydgrensen til nordgrensen av Nordland fylke. Slike spennvidder i sikt tror jeg en skal lete lenge etter i Norge.

Vi holdt til høyre (syd) for de to øverste hamrene langs kanten av nordøststupet.. Vi møtte riktignok en hammer, men kunne balansere langs en hylle opp mot høyre for å komme opp. Videre derfra førte en renne/kamin opp mot toppområdet.

Hvor i allverden har du det fra at DNT har planer om hyttebygging og rutemerking i Forelhogna. De har minst like stor interesse som deg i å holde området mest mulig opprinnelig. Snakk om å ta ting ut av løse lufta. Det er greit å kritisere DNT for ting, men en bør da ikke tillegge dem noe oppdiktet sludder.

Jeg hadde Finnkneet i tankene da jeg tidligere undersøkte siktelinjene mellom fjell på Helgeland og i Lofoten. Fremste kandidat i Lofoten er Hermandalstind på Moskenesøy. Men det er mellomliggende fjell på kysten som sperrer. Jeg har lagt ut høydeprofil langs siktelinjen (breddegrader langs x-aksen) og kart med siktelinjen inntegnet. Vi ser at det første som berører siktelinjen er Lifjellet i Leirfjord. Men det er først og fremst fjellene på Tomma som rager langt over siktelinjen. Det samme gjør Ambotta på Hestmannen. Jeg har også testet mot Stjerntind på Flakstadøy som gir en siktelinje lengre mot høyre for dermed å unngå Tomskjevelen og Lurøyfjell, men den viser seg å ligge under horisonten.

Det er ikke mer enn treerklatring å gå Torfinnstindtraversen fra vest mot øst. I skaret mellom Vestre og Midtre kan klatringen gjøres enklest mulig ved ikke å klatre rett opp, men på skrå ut mot høyre. Etter denne taulengden gikk vi uten sikring helt opp. Fra skaret mellom Midtre og Østre er det to veivalg som peker seg ut og hvor jeg har gått begge. Når det bratter seg til, kan en skrå opp mot høyre hvor en kan gå uten sikring hvis en føler for det. En kortere variant er å holde lengre ut mot kanten av nordøststupet hvor klatringen er kortere, men litt brattere og med gode tak.

Dette var virkelig trist å høre. Jeg har tidligere gått denne oppgangen til denne delen av Krokskogen som markakjenneren ”par exellence”, H. O. Christoffersen, beskrev som et av de mest naturskjønne områder i Oslomarka. Jeg fatter ikke at skogeierne ikke kan ta litt mer hensyn til almenhetens interesser. Noen ganger synes det som om de går inn for å ødelegge mest mulig for turfolket. Jeg har flere ganger sett at tømmerslepene kunne like lett ha kommet fram uten å berøre stiene, men at de likevel har kjørt fram på stiene og gjort dem til uframkommelige gjørmehull. Er det for å presse turfolket ut av deres områder mon tro?

Det er egentlig forbausende lite forandringer i Gjertvasskaret siden 80-tallet hvor disse bildene ble tatt. Særlig tatt i betraktning av hvor mye Jotunheimbreene ellers har minket. Men så er jo dette temmelig høyt til fjells.

Det er nok en Nordlandstopp, nærmere kommer jeg ikke.

Jeg må visst få tatt en tur mellom Kongsvoll og Reinheim for å få betraktet disse urtidsdyrene nærmere. Hver gang jeg reiser over Dovre enten med tog eller bil, står øynene på stilker for å oppdage moskus. Men det har aldri lyktes inntil i pinsehelga i år på vei sydover. Like etter vi hadde passert Kongsvoll, ser jeg en svær moskus luske bortover en åpen gressbakke ned mot elva. Det var ganske nært hold og en opplevelse for meg. Så vidt jeg skjønner er man nesten 100% garantert å få se moskus på ruta mellom Kongsvoll og Reinheim. For øvrig er Åmotan et meget interessant stykke Norge med alle fossene som styrter ned i Jenstadjuvet.

Det er god sti opp til selve topp-partiet. Men derfra er det såpass lite med valgmuligheter at ruta gir seg selv. For å finne starten på stien, er det lurt å snakke med bonden, Carl Isacsen, som er på brygga når hurtigbåten fra Tonnes anløper.

Dette var en uhyre interessant rapport og nydelige bilder. Spesielt interessant fordi ruta fra Nordre Maradalstind (2160) til Centraltind har jeg aldri gått selv og nesten ikke sett beskrivelse av. Det eneste jeg kan huske av beskrivelser, er Roy Andersen sin glimrende artikkel i ”Norsk Fjellsport” (utgiver NTK) fra 1983. Det var en vintertur i romjula hvor de hadde fem overnattinger på turen (startet med Mannen). I tillegg til forfatteren var Bo Nyborg Andersen og råskinnene Finn Dæhli og Bjørn Myrer-Lund med på turen, mens Stein P Aasheim og Sven Carlsen ga seg i Maradalsskaret og rappellerte ned til tryggheten. Men denne beskrivelsen er naturlig nok ikke så detaljert som din da det er strabassene og den uutholdelige kulden som er det sentrale i artikkelen. Angående kiling av rapelltau i V-skaret. Da jeg første gang gikk der i samme retningen, kilte tauet seg på siste rappellen, og jeg måtte klatre opp igjen for å få løsnet det. Skal jeg kritisere noe ved rapporten, er det at du har døpt Skagastølsbreen om til Skardstølsbreen. Jeg vil be alle om ikke å være med på alle hopp og sprett og tjo og hei som navnekonsulentene i Statens kartverk finner på når det gjelder navn i fjellet.

Du bør kjøpe "Turguide for Kanariøyene" av Anita og Birger Løvland. Her er et vell av turbeskrivelser, og den er et must hvis en skal til Kanariøyene for å gjøre noe annet enn å ligge å dra seg på stranden.

"Og så vil eg sitja på Falketind og sjå ut yver Norge, og fjellradirne skal stiga fram" (Å. O. Vinje fra sykesengen på Rikshospitalet). Dette er hverken Falketind eller Norge, men du verden for noen fjellrader.

Morsomt å se igjen bilder fra trakter jeg fartet en del i for godt og vel 20 år siden. Har teltet ved Elgviddevannet og ble imponert av den flotte fossen da vi skulle gå ned Grunnvassdalen. Breivasstinden husker jeg også som en fin utsiktstopp. Som du bemerker, usedvanlig lite snø i disse trakter i år. Jeg tenker på en tur fra jernbanen nord for Majavatn og ut til kysten på syttitallet. Det var rundt 10. juli og Jordbruvannene og Elgviddevannet var islagt med metertykk snø over.

Interessant turrapport dette, Torgeir. Men det er skremmende å se hva som har skjedd med Snøggeken/Falkbreen siden jeg gikk der i slutten av august i fjor. Da gikk vi på snø helt opp til innsteget hvor det var enkelt å komme i land. Det var heller ikke snakk om 40 graders helning her, så breen må ha sunket en del sammen. Ser dere gikk uten tau over snødekt Stølsnosbre. Ja, ja, det går jo som regel bra.

Jeg har klatret opp denne hammeren et par ganger uten tausikring, men gikk lengre fra kanten enn der Bjarne gikk. Slik jeg husker det var det lister/hyller i passende avstand over hverandre som gjorde klatringen enklere enn en skulle tro ved å se hammeren på litt avstand.

Ettersom det mellom høye fjell i Nord-Troms og topper langt øst i Finnmark eller Kola, er landområder, er det usannsynlig at det skulle være lengre siktelinjer å finne der enn mellom fjell i Lofoten og fjell på Helgelandskysten hvor det er bare hav. Jeg har ikke elektroniske kart over Kola slik at jeg kan finne ut om siktelinjer østover der.

Morsom diskusjon, men Snøhetta og Dovre er jo ikke helt det samme. Det heter ikke ”Enig og tro til Snøhetta faller”. Med hensyn til spennende og sinnsbevegende klatrehistorie er det ”de tre topper” det snakkes om: Store Skagastølstind, Romsdalshorn og Stetind. Det er til og med skrevet skjønnlitteratur hvor Stetind står meget sentralt i romanen. Jeg må innrømme at selv som nordlending stemte jeg på Store Skagastølstind, men den falt jo pussig nok tidlig ut. Jo, når det passer, hører jeg på Reiseradioen/Nitimen selv om jeg ikke har nådd pensjonsalderen riktig ennå. Og dere som ikke hører på den, har gått glipp av mye moro som den herlige lomværingen, Bjarne Rimi med sine lokale urter og sjalottlauk, fargehandler Ingvaldsen fra Drammen og pappagutten fra Blærum, Preben. Bjarne Lindholdt fremhever Kvanndalstind. Jeg er enig i at det er et flott fjell, men Slingsby omtalte den ikke som den vakreste, men som ”the steepest in Europe”, mens Stetind var ”the ugliest in the world”. Nå mente vel ikke Slingsby at Stetind var stygg, men at den var skremmende. For Slingsby var vel Slogen noe av det vakreste han hadde sett av fjell, noe han hadde god grunn til å synes. Jeg oppfordrer alle til å lese pionerenes beretninger. Da får fjellturen en dimensjon i tillegg til naturopplevelsen. Fjell som har en rik klatrehisorie som beveger ens sinn, har en spesiell plass i mitt hjerte. Derfor synes jeg Stetind er en flott representant som Norges nasjonalfjell hvis en først skal velge noe slikt. Skal en vise en utlending et bilde av Norges nasjonalfjell, føler en vel mer stolthet av å vise fram Stetind enn Snøhetta.

Den lengste jeg hittil har funnet er mellom Stjerntind på Flakstadøy og Kvasstind i De syv søstre. Den er på 237.9 km. Men siktelinjen er bare 20 meter over havoverflaten på det laveste.

I sommer fikk endelig Hestmannen besøk av oss. Mosom fjelltur med luftige passasjer og mektig utsikt fra toppen.

Jeg har kjøpt et par slike og kalte dem turskøyter i butikken. Jeg fikk inntrykk av at det var et gjengs navn selv om disse er ganske nye i Norge.

Da vi gikk sydeggen på Uranostind for noen år siden, tok vi igjen en som hadde vært leder på klatrekurs i Innerdalen og en kamerat av ham. Dette var ved det nevnte litt luftige punktet før sydtoppen. Da vi passerte, tok de av seg tauet og gikk sammen med oss hele veien opp til hovedtoppen uten å sikre med tau videre. Det viser vel at flere føler punktet før sydtoppen som litt ekkelt. Men det er ingen tvil om at dette punktet er enklere enn eggen opp til hovedtoppen.

Jeg har sett nærmere på hva du kan se fra Lurøyfjell, og det er overraskende mye av Lofotfjell. Du nevnte at Røst er flat, men det gjelder bare selve Røstlandet. I arkipelet finner du høyder på mellom 200 og 300 meter på Storfjellet og Vedøya. Disse sees greit. På Moskenesøy ser en flere hundre høydemeter fra toppene og nedover, det samme på Flakstadøy hvor Stjerntind dominerer. Himmeltindan på Vestvågøy sees også med god margin. Overraskende er det at også topper på Austvågøy kan sees så fjernt som dette er. Dette gjelder Vågakallen og Rulten. Siktelinjen til den siste er blant de lengste i Norge med 223 km. Men siktelinjen er mindre enn 30 m over havflaten på det laveste.

Jeg tror du må ha blingset på hvilke fjell i Lofoten du har sett. Gimsøya hvor høyeste fjell er under 800 m, er umulig å se fra Lurøyfjell. Det er nok heller Moskenesøy med fjell over 1000 m (Hermanndalstind) og muligens Flakstadøy (Stjerntind) du har sett. Jeg var selv på Lurøyfjell i fjor sommer i strålende vær, og kunne med sikkerhet se de høyeste øyene i Røst (der er flere) og dessuten Værøy. Hvorvidt jeg kunne se Moskenesøy kan jeg ikke huske. Fra Tomskjevelen kan en helt sikkert se Hermanndalstind og muligens Stjerntind.

Det er ganske uforståelig for meg at du, Svein, som tydeligvis er glad i fjellnaturen, ikke føler et sårt stikk i hjertet ved å se at breene bare minker og minker. Hvordan ville ikke skjønnheten av dine kjære Sunnmørsfjell forringes om breene rundt Brekketindane med juvelen Gullmorbreen ble borte. Er dette helt greitt for deg? Du trekker fram at nyere solforskning nærmest motbeviser at klimaendringene vi nå opplever, er menneskeskapte. At solflekkaktiviteten påvirker klimaet, er kunnskap som er minst hundre år gammel, og alle klimaforskere vet dette. At enkelte som kaller seg forskere, prøver å lage sensasjon av dette, blir bare flaut. Hva vet en dansk økonomiprofessor om det globale klimaets komplekse natur til at han kan gi ut bok om emnet. Skal en feste lit til slike sjarlataner. Skomaker, bli ved din lest. Jeg var på Austerdalsbreen for noen dager siden. Langt inne på breen var det blitt en stor isdal med digre slukter som jeg aldri har sett der før og så sent som i fjor. Oppgangen til Kvitsteinsvarden så vanskelig ut. Kanskje blir denne klassiske og flotte bre/fjellturen en umulighet i framtiden. Bersetbreen som tidligere møtte en som en nydelig, hvit vegg når en kom inn Krundalen, har nå store felter med blanke berget midt i breen. Dette er bare sørgelig. Og attpåtil sliter vel Jotunheimenbreene lengre øst enda tyngre. Trist, trist og atter trist.