ods

Hei Tegen. Interessante avstandsbilder. Du har helt rett i identifiseringen av Småtindan. Denne vakre og imponerende tinderekken kjører en like under når en kjører Kystriksveien (riksvei 17) gjennom Gildeskål like sør for Beiarfjordmunningen. Ellers tror jeg at Sandhornet kan ligge i skjul for Landego. Det har jo ca samme avstand som Småtindan og er ikke så mye lavere. Når det gjelder bildet Unknown1, tror jeg at det er øyene i Røst-arkipelet med bl a Trenyken og Storfjellet. Ellers kunne det vært interessant om du oppga koordinatene til Låktatjåkka, så kan vi finne ut hva de spektakulære fjellene i Lofoten som dukker opp i ditt første bilde, er.

De fleste småkriminelle har vett nok til å holde tett med sine lysskye aktiviteter. Her ser det ut til at til og med vettet er fraværende. Tankevekkende det du skriver, kjiver, om utbyggingen av området rundt Kalvvatnene. På syttitallet før kraftutbyggingen startet, var en av mine kamerater på fisketur der sammen med noen venner. Da kunne de dra opp 2-kilos ørreter på slukstang. Det er vemodig å se hvordan områder med opprinnelig natur blir stadig mindre her i Norge.

I bakgrunnen ser du Rondane fra Ljosåbelgen til Veslesmeden. Bilde er vel tatt ved Furusjøen et sted.

Erik sitt bilde: Kan det være Slingsby's tind?

Interessant rapport og fine bilder. Spesielt fint bilde fra Store Brekketind mot Slogen og Jakta hvor sistnevnte nesten ser ut som skyggen av førstnevnte. Skjønner ikke at jeg ikke oppdaget dette spesielle motivet da jeg besøkte toppenfor noen år siden. Det må ha skyldtes dårlig sikt.

Som vanlig, nydelige bilder fra din hånd, Morten. Ellers kjenner jeg igjen situasjonen når en komme bort fra turfølget og ikke kan skjønne hvor det har blitt av dem. Det kan føles vemmelig. Med hensyn til ulykken: Det viser hvor viktig det er, om mulig, å holde seg unna fall-linjen fra den som klatrer, og hvor viktig det er for den som klatrer, å vurdere fastheten av takene en benytter når en har folk under seg.

Jeg må si jeg imponeres over den guts dere legger for dagen ved å besøke slike toppper under slikt "føre". Jo, jeg må innrømme at noen ganger har det falt seg slik at forholdene har blitt lignende under noen toppbesøk, men du verden hvor mye koseligere det er å sitte på toppen i shorts og med varmt fjell og smøre på brødskive etter brødskive med sjokopålegg og tyttebærsyltetøy mens en nyter utsikten og knipser med kameraet innimellom.

Er du sikker på at innstillingene på kameraet ditt er riktig. Noen av bildene virker overeksponerte.

Herlig turrapport med mye latter foran PC-en. Og så kjente en seg jo igjen under slike forhold på selvbetjeningshytter.

Jeg har gått opp på Maradalsryggen direkte fra Midtmaradalen, men det var i forbindelse med bestigning av Kjerringa. En kommer da opp i Jernskar, og skal en fortsette mot Nordre Maradalstinder må en først klatre Jernskartind som er klatring på fem- eller seksernivå hvis jeg ikke husker feil fra føreren. Førstegangsbestigerne beskrev det omtrent slik: "Et støt av et gresstrå ville være nok til å sende en ut i avgrunnen"

Har gått stien om Avdal (riktignok i motsatt retning) et par ganger. Jeg synes det er en koselig sti. Når du har vunnet høyden over Avdal, er det flott utsikt nedover Utladalen. Og når du kommer lenger fram på stien, ser du rett ned på Vetti. I det hele tatt er det fin utsikt hele veien. Hvis du ikke benytter sykkel, tror jeg ikke avstanden er vesentlig forskjellig fra veien om Vetti, men det er jo klart raskere å gå 6 km på vei enn på sti.

Jeg har sett litt nærmere på bildet ditt, Fjellfinn. Som essem riktig påpeker, ser du Trolltindan og Finnan. Den svære som ligger nærmere og til venstre for Trolltindan i bildet, er Skjorta i Eresfjord/Eikesdalen. Den som dominerer litt til høyre for midten, er Kjøvskartind. Bak og litt til høyre for denne ser vi Kyrkjetaket. Bakerst, lengst til høyre i bildet ser vi Klauva. De tre siste er kjente tinder i Isfjorden.

For fire – fem år siden lå vi tre stykker på Patchellhytta og hadde blant annet vært på Brunstadhornet og Brekketind. Ned fra Brekketind skled en i laget ut i en bratt snøbakke og havnet i ura. Han ble skikkelig mørbanket, men kom heldigvis fra det uten alvorligere skader. Neste dag skulle han derfor rusle ned til parkeringa på Liasetra mens vi to andre ville ha med oss Smørskredtind før vi dro ned. Kameraten min hadde gått Vestegga på 70-tallet og kunne ikke huske noen vanskeligheter. Derfor tok vi ikke med sikringsutstyr. Nå hadde det kommet nedbør om natten, og selv om været om morgenen var fint, var ikke nordsiden av fjellet med Vestegga tørket opp. Oppe i det bratte partiet syntes vi det ble noe ubehagelig med sleipe sva. Noen få år tidligere hadde en som jeg kjente godt fra orienteringsmiljøet, falt og omkommet her. Med dette i bakhodet ble det til at vi returnerte med uforrettet sak. Denne rapporten var derfor sælig interessant for meg og bildene var informative.

Da må fossen være Brudesløret. Ja, jeg har nok også syklet Myrdal - Flåm ( som etappe på Rallarveien) og jeg er så enig med deg i at ved å sykle opplever du mye mer av naturen.

Siste bilde fra Rune: Syv søstre med Friaren i bakgrunnen (Geirangerfjorden). Du spurte om jeg hadde vært ved Kjosfossen. Ja, det skyldes at jeg har tatt Flåmsbanen to-tre ganger.

Rune sitt bilde: Kjosfossen.

Første bildet er ikke det omtalte svaet, men toppryggen mellom midtre og høyeste pukkel. Nå har du fått flere svar og bilder av det virkelige svaet. Austabottind er som flere påpeker, enklere enn sydegga på Uranostind. Eneste gang jeg har brukt tau på Austabottind, var min første tur på toppen hvor jeg hadde med min eldste sønn som da var 14 år. Han ønsket tausikring opp det omtalte svaet og dessuten opp på det luftige topp-punktet. Som en kuriositet må jeg nevne at da jeg var på toppen sammen med en kamerat for 7-8 år siden, tok vi igjen to godt voksne karer (i syttiårene tenker jeg) før Vesttoppen. Da vi kom i prat, fortalte den ene at det var rundt 40 år siden han sist var på toppen og det var om vinteren. Jeg begynte å regne etter og fant at dette måtte være omkring første vinterbestigning. Jeg spurte han derfor rett ut om han var Bjarne Ugelvik ( som hadde mange førstegangs vinterbestigninger sammen med Arne Randers Heen). Jo, ganske riktig, det var ham. Dette året lå det snø helt ut på kanten av svaet, så vi måtte gå snøbakken. Men det var greit for vi hadde med isøkser. Da vi kom tilbake til snøbakken etter å ha vært på toppen, møtte vi Bjarne Ugelvik og kameraten i snøbakken hvor de sikret med tau.

Flott TV-program, Lars. Ikke verst å få programlederdamen med ut på nakenbading.

Ja, da skulle denne saken være oppklart med jarmol sitt bilde.

Har gått over alle disse toppene på ski tidligere på vinteren (bortsett fra sydryggen av Trollsteineggi), og jeg kan ikke skjønne at det skulle være behov for stegjern i mai heller. På Trollsteineggi må du ta av skiene og gå på beina.

Rune's bilde: Vøringsfossen.

Savner de fremragende skildringer fra turene dine, eaa. Håper du snart får inspirasjonen.

Usikker på om du mener innsteg for å komme inn på breen eller om det er snakk om å komme ut av breen og inn på fjellet opp mot Kvitsteinsvarden. Angående det første er det bare å følge stien som går helt inn til breen på venstre side av brefallet. Ligger det snø her, kan en gå uten stegjern inn på breen som har mye pjolteris som gir god friksjon for Vibramsåler. Er det snøfritt, er isbakken opp mot den flatere delen så bratt at stegjern er nødvendig. Å komme ut av breen og inn på fjellet under Kvitsteinsvarden, er cruxet på ruta over storbreen mot Briksdal. Her varierer forholdene så mye fra år til år at rutevalget kan bli helt forskjellig fra et år til neste.

Det var nå gått to år siden jeg sist var på en 2000-meterstopp, så da jeg fikk forespørsel om å være med på en tur til Horungane siste helg, svarte jeg ja. En hyggelig fornorsket danske, Walter, som jeg hadde vært på tur med for mange år siden, driver og samler 2000-metringer. Også den ene av Hans-ene som jeg hadde gått mye sammen med og som også hadde hatt mange turer med Walter, var med. Da yr.no spådde fint vær fredag og lørdag, men ikke søndag, dro vi avgårde torsdag ettermiddag. Fredag gikk vi på Austabottind, men finværet som var lovet, slo ikke helt til. Tåka lå ganske langt nedover fjellsidene, og vi opplevde også lett snøfall uten at det maktet å gjøre fjellet vått. På toppen gratulerte vi Walter med en ny topp, til og med en kremtopp. Mens vi satt på toppen kom det opp et ungt, hyggelig dansk par bosatt i Sogndal. Det var med andre ord flertall av dansker på toppen. Vi ble sittende lenge å prate. Enhver ekspedisjon bør jo ha et vitenskapelig aspekt ved seg. Jeg hadde derfor intensjoner om å undersøke om en kunne se fjorden fra toppen (diskutert for et par år siden på fjellforum). Desverre ødela tåka denne muligheten, og det ergret meg. Tilbake på Vesttoppen satt to hyggelige karer som vi ble sittende å prate med. De hadde tenkt seg videre, men den minst fjellvante syntes det så litt overveldende ut så de valgte å snu her. Det samme gjorde tre ungdommer som kom opp. Lørdag sto de tre Soleibotntindane på programmet. For å få en rundtur ut av det, valgte vi oppstigning over Lauvnostind. Jeg hadde gått opp her for 10-15 år siden med en annen kamerat og kjente derfor ruta. For å komme ned i skaret mot Nordre uten å rapellere, må en klyve ned en kløft i vestsiden. Et sted nede i kløfta må en henge etter armene for å finne feste for føttene. Nederst må en ut av kløfta rundt et hjørne, og her er det en fordel å ha god balanse. Dagen før hadde jeg fra veien studert oppgangen til skaret mellom Nordre og Store og kunne bare se en snøflekk som jeg regnet med var grei å passere. Vi hadde derfor valgt ikke å ta med isøkser og stegjern. Nå oppdaget vi at snørenna gikk helt opp i skaret, og vi angret på å ha etterlatt snøutstyret. Da vi kom bort til renna, var snøen hard som betong og umulig å forsere uten utstyr. Til høyre for renna så oppstigningen grei ut, men det var veldig løst. Vi valgte derfor vekselvis å gå tett sammen eller å klyve hver for seg når ingen sto i fall-linjen. Selv om klyvingen foregikk med stor forsiktighet, løsnet en stein som etterhvert tok med seg et helt regiment av steiner og blokker. Med dunder og brak styrtet de utfor og fordelte seg utover breen nedenfor. Vi kom opp til ryggen litt til høyre for dypeste skaret. Da jeg var på Nordre for første gang på 80-tallet engang, fulgte vi en hylle i vestsiden som gikk helt over til nordryggen, mens jeg siste gang fulgte hylla et lite stykke før vi tok opp på sydvestegga. De andre syntes siste alternativ så bratt ut og ville prøve det første alternativ. En glemmer mye etter mer enn 20 år, og denne hylla viste seg å ha et brudd som ikke så helt enkelt ut. Det hang noen slynger oppe i veggen som vel viste at andre også hadde ansett dette for ikke helt greit. Vi var nok tøffere da vi var yngre. Jeg foreslo å gå tilbake til det første alternativet, og da de andre så hvor greit det var å klatre opp her, kom de etter. Sydvest-egga bort til toppen er tildels meget smal og morsom å klyve. Ett sted var en metode å ta tak over egga og spenne beina mot fjellet og entre bortover. Etter å ha gatulert Walter med en ny topp, returnerte vi til skaret. På grunn av snøkonsistensen vi hadde erfart, var jeg litt spent på oppgangen til Store for jeg hadde sett fra Nordre at det gikk en lang snørenne oppover på siden av skarpeste ryggen som har flere hammere. Detaljene her kunne jeg ikke huske fra de tre gangene jeg hadde gått her tidligere. Nå gikk det greit å holde seg på fjellet på venstresiden av snørenna. Da vi var kommet nesten på høyde med øverste del av snørenna, var det en hammer som jeg anså for å være klatrebar, men jeg ville først undersøke snøkonsistensen. Denne viste seg nå å ha blitt en helt annen enn det vi erfarte nedenfor skaret. Dermed kom vi enkelt opp på der hvor ryggen flater ut. På Store Soleibotntind satt det flere mennesker. Vi kom i prat med et ungt par. Hun var dansk og han var sønn av en fjellsportmann i Hamar fjellsportgruppe som jeg kjente navnet på. De slo følge med oss bort på Søndre. Når en følger hyllene til høyre ut av kløfta mellom toppene, ser man en varde på andre siden av et sva. Med knudret fjell ville helningen på svaet ikke være problematisk, men fjellet er nærmest blankpolert og med en svart, kortvokst mose som i tørr tilstand blir rene støvet når den tråkkes på. Dette var med på å minske friksjonen. Dessuten er det meget magert med tak inne ved den loddrette hammeren over svaet. Men alle kom velberget over, og etter en kort stund sto vi på Søre Soleibotntind og kunne gratulere Walter med tredje topp for dagen. Været var fint og i kikkerten kunne vi se flere personer på ryggen og toppen av Store Austabottind. På oppstigningen til Nordre Soleibotntind kunne vi se to klatrere som tydeligvis hadde gått etter anvisning fra den gamle føreren for Horungane, nemlig ved å gå til høyre etter skaret. De plundret tydeligvis med dette opptaket som er angitt som firerklatring i føreren. Etter å ha tatt fram tauet, kom de seg tydeligvis greit opp. Første gang jeg var på Søndre på 80-tallet, fortsatte vi mot Soleiskaret og gikk ned Berdalsbreen. Nå returnerte vi mot Store. Walter ville ha med seg sekundærtoppen nær kløfta mot Store som han mente hadde 20 m pf. Vi stakk derfor oppom denne. Da vi kom til det før omtalte svaet, syntes jeg det var mer vemmelig å gå ned dette enn da vi gikk opp. Da jeg var kommet over, undersøkte jeg muligheten for alternativer for de andre. Det viste seg da at en grei rute gikk på oversiden av hammeren ovenfor svaet. Vi ventet på det unge paret som var blitt litt etter. Da vi fikk kontakt, gjorde vi dem oppmerksom på den lettere ruta på oversiden av svaet. Tilbake på Store tok vi en rolig lunchpause mens folk kom og gikk. Utrolig mye trafikk på 2000-metringene for tiden. Det var ensommere og mer villmark her for 25 år siden. Men vi hadde hatt en av de absolutt flottere dager i Horungane. Hans og jeg hadde permisjon fra våre koner for to turdager, så lørdag ettermiddag bar det tilbake til Oslo. Jeg har stor beundring for Walter som i en alder av 70 år smyger seg som en myk katt opp de mange hindringer (vel har han erfaring fra Alpene fra yngre dager). Og enda mer imponert er jeg over at han har intensjoner om å få med seg alle topper over 2000 meter som han har ca 40 igjen av.

Busken sitt bilde: Kvasstind.