oyvindbr

Ser i Oppturboka at den heter Sisiliekruna ja. Og jeg er en svært så sjenert og lite flørtende fyr som holder meg trofast til min nevnte topp i den lavere delen av Hurrungane. Men vanlig fjellekstase får jeg nok om jeg tar turen, stirrer meg småsjuk på bilder og ruteforslag i Oppturboka for tida. Er jo også sjøl svært opptatt av å se mer av fjellheimen enn Jotunheimen, sjøl om det kanskje ikke virker sånn av turrapportene mine...

Trur jeg skal prøve på Slogen og Smørskredtind en gang sjøl jeg, men i år har Råna førsteprioritet Tenk å kjøre på ski ned de bratte rennene da Det hadde jeg aldri turt. Imponerende at noen klarer det!

Stegjern med festemekanisme som på truger ville vært drømmen for meg. Bortsett fra det så får jeg bare ta til meg all stegjernslærdom som er å få.

Litt unødvendig nå kanskje, men her kommer noen klikkbare bilder.

Trur faktisk den verste vinden jeg har opplevd var på vei mot Erdalsbreen i april 2004 da vi liksom skulle gå Josten på langs. Vi måtte snu i stigningene like etter Erdalsetra fordi det nesten ikke var mulig å stå oppreist. Kan bare fantasere om hvor ille det må ha vært på storbreen med ekstremvind og utglidning om man var sprø nok til å prøve på Lodalskåpa. Ceciliekruna har jeg jammen lyst på! Olden er jo litt av ei perle i norsk natur. Kan vel kanskje lese meg til endel info om toppen i Opptur-boka, men det virker som om man må krysse bre for å komme til topps? Fortsatt god bedring Sondre, godt å høre det går framover!

Artig ja! Man skal iallfall ikke spøke med stupene verken på Tekslehogget eller Andersnatten. Andersnatten har jeg vært på for evigheter siden, i 1991. Knallvær og flott utsikt. Det nærmeste jeg senere har vært Andersnatten er Trillemarka i ni dager i 2003. Gikk en lang tur ned til Eggedal for å proviantere før det bar opp igjen til Sølandsfjellet som det heter mellom Trilledalen og Eggedal sentrum. Massevis av idyller der På den nevnte Trillemarkaturen starta jeg og kompisen fra Lyngdalsområdet og hadde første leir ved et tjern som heter Paddetjørn. Vi hadde utsikt til Tekslehogget derfra, men den sida var stort sett traust og rolig. Ellers har den jo et ganske vilt utseende, leste antakeligvis i Fjell & Vidde på 90-tallet at den var en Hornindalsrokk i miniatyr, og bildet som var i artikkelen var ikke så rent lite passende for beskrivelsen. Bilde nr 3 er jo skikkelig forlokkende! På tide å få seg en tur til Tekslehogget, har aldri vært der.

Ja det er jo egentlig best å slutte mens leken er god Alek. Men det er rart hvor kald og rolig man kan bli når man er midt oppi det. Jeg hadde snudd om jeg var alene, frista ikke mye å gå ned i den flanken der. Mortens sportråkking nedover var avgjørende. Til mor10 kan jeg si at du treffer spikern på hodet, det var jo selvsagt myke skistøvler inni bildet. Mine forberedelser til denne turen var under enhver kritikk. Men det ble en lærerik tur for å si det sånn. Den Ralph Høibakk-historia, står det om den i boka hans? Husker ikke hva den boka heter, men har med et halvt øye fått med meg at han har gitt ut en bok, så den i bokhandelen for 14 år siden og kikka mye på et flott vinterbilde av Storen. Ellers var dette en kremtur Håvard! Jeg merka at det var uvant flott å være i den villeste delen av Jotunheimen.

Stegjerna heter iallfall Grivel, trur det er Air Tech Light Crampon, husker ikke helt eksakt. Er vel slakt ledd under midten trur jeg, men dette har jeg egentlig ikke greie på. Nei det er ingen tvil om at jeg har endel å både gå på og lære om på utstyrsfronten!

Husker det ikke var så langt til punkt 1690, men husker ikke helt hvordan 1690 og 1691 lå i forhold til hverandre. Men jarmol har rett i at utspringet/utsikten var sånn ca rett over Lemeggi. Kan jo hende Bleia kan tas som skitur i juni og at endel skavler er vekk da. Er jo alltd kjekt med vårskiturer, og mange morsomme telemarksmuligheter for de som er gode på ski. Men sommeren kan sikkert være knall der oppe. Frønningen er helt klart en trivelig plass. Det ligger jo også et vann som heter Slumpen litt i overkant av 800 moh nesten på kanten mot fjorden og litt før ryggen begynner å gå oppover mot Bleia fra vest. Så bildet av det på www.fjelluft.com, og det kunne nesten minne om et vann fra Femundsmarka som hadde blitt klipt ut og limt inn i Sogn. Dit kan jeg tenke meg en overnattingstur en gang...

Jeg har også hørt om den Arne Næss jr.-bragden. Helt vilt! Jeg har vært på Bleia og fått skikkelig magasug for 6 år siden. Hadde det ikke vært for en i turfølget ville jeg ikke funnet fram til det utspringet langs kanten som var forblåst og uten skavler. For meg så det ut som et sjølmordsprosjekt der han skled på ski langs skavlene langt utafor der jeg turte å bevege meg. Men flott var det å være der på utspringet og ha stupene på Bleia nesten bak seg på to sider og det var uvant langt ned foran. Sikkert halvparten loddrett ned og ellers ei styggbratt li som endte nede i Sognefjorden, i praksis var det jo snaut 1700 meter rett ned. Toppen på 1717 ligger jo et godt stykke unna stupet. Jeg vil tilbake til Bleia en sommerdag for å kunne legge meg på magen og se rett ned i Sognefjorden uten å måtte tenke på skavler. Blåskavlen har jeg aldri vært på, men Vangsen vekker gode minner. Hadde jeg vært med på fjellforum i 2003 så hadde det garantert blitt en hyllestrapport fra den. Første turen var en klar februardag, og vi var i en verden av hvit renhet med Breheimen, Skjåkfjella og Jotunheimen i nord og øst, og Jostedalen som mektig og malerisk blikkfang i vest, godt hjulpet av mektige Josten. Skjønner godt din begeistring Gleder meg til flere sånne typer rapporter fra deg.

Glemte visst å takke for turen jeg, så takk for turen ja! Ja det er rart hvor spesielle og minneverdige turene våre blir. Til nå virker det som om vi har hatt en slags avtale med værgudene om at de skal gjøre sitt beste for oss. Denne blir legendarisk for meg i lang tid framover.

Høsten kan nok være knall der. Sjøl fikk jeg bare godvær på høsten da jeg i 2003 kom meg til Søre Midtmaradalstind. Ellers var det på våren godværsopplevelsene var. Men det er temmelig innlysende at Gravdalen må være litt av et fyrverkeri en klar høstdag med hvite tinder i bakgrunnen. Gravdalen fortjener besøk for sin egen del også. Ser ikke ut til at jeg kommer noen vei med skaleringa i kveld, skjønner ikke hva maskinen roter med jeg. Får spørre om hjelp fra en kompis i løpet av uka. Men Mortens bilder er jo bedre enn mine uansett da! Kan jo hende Østre Ringstind er verre på høsten pga sva og tynn, hard snø. Ikke godt å vite egentlig. Men om dere går i taulag løser det seg forhåpentligvis.

Det går trått med skaleringa nå, vet ikke når jeg blir ferdig pga treig pc. Ja det må ha vært like ille å styre med lite samarbeidsvillige stegjern på vei mot Veslebjørn også. Man blir så frustrert og oppgitt. Det er nok stegjern ment for blåisvandring jeg har kjøpt, ikke beregna for bratte fjellsider. Og skiskoa var jo altfor myke. Håpløst, men vi kan jo begge le av det i ettertid i hver vår godstol. Du får prøve deg på Stølsmaradalstind fra Murane eller Gravdalen i sommer da Sondre. Vet ikke om jeg vil anbefale å gå over breen uti juni. Jeg prata til det kjedsommelige på denne turen om hvor redd jeg egentlig er for breer, og jeg lurer stadig på om de er til å stole på selv om det er vår og ikke sommer. Juni må jo være verre enn mai sånn sett. Men jeg er jo ganske pysete også jeg da...

Ser visst ut til at det ikke er mulig å klikke bildene større. Har vel ikke skalert nok da, så de er for store. Får gjøre noe med det etterhvert.

Det har etterhvert blitt en slags tradisjon å ta en vårtur og høsttur med Morten. Nå var det vårturen som skulle realiseres. Området var ikke spesielt vanskelig å velge, for det var svært lenge siden vi hadde vært i Hurrungane. Jeg var jo der i mai i fjor sammen med eaa, men da ødela skyene alt like etter at Stølsmaradalstind åpenbarte seg så vakkert i det vi nådde Gravdalsskar. Godværstur i den villeste delen av heimen hadde jeg ikke hatt på snart 4 år. Vi startet fra veien mellom Turtagrø og Øvre Årdal, ganske nært munningen av Ringsdalen. Vi tok det rolig innover, for sekkene tynget og noe sa oss at de ikke akkurat ville virke lettere under oppstigningen fra innerst i dalen og opp mot breen. Jeg irriterte meg egentlig grenseløst over at sekken tynget verre på høyre skulder enn venstre. Det verket noe voldsomt, og sånn er det egentlig på hver eneste tur. Drittsekk! I rettferdighetens navn må det sies at sekken er gammel, og Bergans har jammen vært serviceinnstilte i åras løp. Etter forsiktig gange langs den "utsatte" biten inn mot breen gikk det smått oppover mot Ringsskar. Formen som hadde vært så god opp fra Ringsdalen var nå helt borte. Den evinnelige kraftløsheten slo til igjen, og handlet utelukkende om matmangel. Jeg fantaserte bare om mat mens Morten brøyta foran. Det var alt annet enn fint vær da vi nådde fram til skaret, men omsider fikk vi opp teltet. Ingen tvil om at Morten var den mest effektive av oss der. Det ble en etterlengta matpause sittende på soveposen i innerteltet og med beina i ytterteltet, og etterhvert var tiden inne for en aldri så liten kveldstur opp på Østre Ringstind. Det gjorde godt å få opp varmen i stigningene, og det var egentlig akkurat passe bratt til at jeg trivdes. Skydekket var mitt eneste problem, men alle toppene i "Lav-Hurrungane" var synlige. Storen så vi bare halvparten av. På toppen var det på med dunjakka. Morten hadde ikke med sin, så han ruslet fram og tilbake for å holde varmen. På hver vår måte hadde vi det ok, og selv om været bare var middels pluss vind så var det verdt å ha tatt turen. Vi ble på toppen en drøy time for å vente på solnedgangen. Morten var ikke helt fornøyd med den, men fikk nå tatt noen bra bilder likevel. Ned gikk det svært så greit, og det var bare å stålsette seg for ei kort natt. Etter en svært så behagelig natt for min del, dvs null frysing og overraskende greit underlag våknet vi litt over klokka 5 neste morgen. Vi kunne sikkert vært mer effektive, men somla ikke heller akkurat, og like over 6 var vi i gang. Det ble å renne forsiktig nedover Stølsmaradalsbreen på sørsida av den brede "nunatakken" som deler breen i to, altså ganske nært selve brefallet. Forholdsvis greit nådde vi det som kanskje kan kalles innsteget til ruta opp mot Midtmaradalsryggen. Her var det på med stegjerna. Stegjerna ja! Her var det Øyvindkløning på gang. Jeg avslørte nå som ofte ellers hvorfor jeg ikke har noe på ekspedisjoner å gjøre. For det første er jeg upraktisk, det er jo greit nok, men for det andre hadde jeg i all min naivitet trodd at det bare var å kjøpe stegjern, og ferdig med det. Selvsagt skulle jeg ha prøvd de ut og gått de inn før turen! Og jeg kjøpte de jo i oktober... Vel vel, jeg lærte nå faktisk overraskende fort hvordan man strammer og knyter de. Så da var det bare å legge trøstig i vei. Morten gikk først et stykke, men ba meg ta over etterhvert fordi han hevdet at formen var skral. Har jo egentlig hørt den før, og synes det er en kraftig overdrivelse, men men Det gikk nå greit oppover en stund, og formen føltes veldig bra. Men så begynte stegjerna å kødde. De ble gradvis slakkere, først på høyrefoten, og så venstrefoten. Jeg måtte pent sette meg ned og ordne på de. Selve knytinga gikk jo greit bare jeg tok meg tid, men det varte aldri lenge før jeg måtte stramme de igjen. I mellomtida hadde Morten blitt sportråkker igjen og nærmet seg toppen mens jeg satt nede og bannet stegjerna opp og ned Det var bare å gi opp, det var mer effektivt å gå uten. Og det var jo tross alt godt å ha spor å gå i oppover der Og været viste en gang for alle at det hadde til hensikt å bli knall! Etter sadelen mellom Søre og Vesle Midtmaradalstind ble det styggbratt opp til sistnevnte! Så bratt at Mortens kommentar om å være forsiktig fikk meg til å oppsøke bart fjell. Det føles jo litt feil å gå uten stegjern i en snøbakke som har mer enn 45 graders helning Men på mange måter savnet jeg snøen likevel da jeg sto der i luftige omgivelser og måtte være nøye med hvor jeg satte føttene samtidig som jeg måtte heise meg opp. Morten sa det så ut som det bare var luft under meg, men fullt så ille var det ikke. Videre var det greit opp til toppen av Vesle Midtmaradalstind. Her fikk vi endelig Storen og Styggedalsryggen midt imot, et syn jeg setter stor pris på. Adrenalinet hadde begynt å gjøre seg gjeldende, og mer skulle det få boltre seg, for snart måtte vi ned ei bratt snøflanke for å komme oss rundt et parti av eggen mellom vesletoppen og stortoppen. Jeg vurderte seriøst å snu, men Morten kunne fortelle om svært gode trinn i god snø (stort sett). Så jeg ble med videre. Hjertet banket forholdsvis intenst, men jeg følte meg ganske trygg og lot meg ikke affisere av at jeg manglet stegjern på beina. De ville bare skapt problemer for meg likevel. Her gjaldt det å ta et skritt om gangen, så kom vi nok tidsnok til å finne ut om det holdt helt til topps eller om vi måtte snu. Siste biten måtte isøksene til pers for å forbedre trinna siden det ble litt hardere. Etter masse sommel for min egen del så ble trinna fortreffelige og jeg kom meg opp på ryggen igjen. Nå var veien kort til topps og gleden kunne overta for konsentrasjonen. For en utsikt Jeg er nerdete nok til å synes at Storen-Gjertvasstindpanoramaet er mer elegant, ja helt perfekt, sett fra rundt 1700 moh på Midtmaradalsryggen enn fra toppen av Store Midtmaradalstind. Men det er jammen flott nok herfra også! Storen er jo bare så utrolig spiss, og resten av ryggen mektig som bare det, og det er langt ned til Midtmaradalen. Snur man seg er det et malerisk landskap med breer og relative småtinder som i seg selv er kjempestilige, og kronen på verket er Store Austabotntind helt bakerst. Stølsmaradalstind er vakker fra denne kanten, så det ble jo litt kjæresteprat. Jeg er bare så utrolig glad i den toppen! Har opplevd finere utsikt på Gjertvasstind, Midtmaradalsryggen og nå Store Midtmaradalstind enn det Stølsmaradalstind har å by på, men utsikten der vet jeg godt ikke har noe å skamme seg over heller. Og det er andre ting enn utsikt som spiller inn også, seks besøk har gjort sitt til at dette liksom er "min" topp. Og her på Store Midtmaradalstind kunne jeg virkelig kjenne hvordan hjertet banket for Stølsmaradalstinden min. Det var synd og skam å måtte ned igjen, livet var jo særdeles trivelig på toppen! Samtidig spøkte returen i bakhodet, og vissheten om at vi var her på lånt tid, disse flankene bør man holde seg unna når sola får tak og gjør snøen ustabil. Det viste seg fort at returen ikke var noe å frykte. Spora var jo så gode! Bare å ta tida til hjelp, så går det bra. Ingen grunn til å forhaste seg, bare full konsentrasjon uten å la seg affisere av omgivelsene. Snart var vi tilbake på Vesle. Den ekstremt bratte snøbakken gikk som en drøm. Jeg rett og slett nøt livet i solsteika mens jeg gikk baklengs og satte føttene kontrollert inn i spora. Trur rett og slett det var ren lykke jeg følte, dette gikk jo så bra. Adrenalinet kunne jeg jo bare gi slipp på. Så var det bare å somle seg ned til skia, det tok sin tid siden det fortsatt sikkert var minst et par hundre høydemetre dit fra sadelen mellom Vesle og Søre. Opp til Ringsskar gikk det trått, men da foten av Østre Ringstind ble nådd åpenbarte igjen kanin- eller harepusformede Stølsmaradalstind seg. Vesle er bakkroppen og Store er de lange ørene og hodet. Synes rett og slett den toppen er søt jeg, klarer liksom ikke å se på stupene dens som fryktinngytende. Men de er jo i virkeligheten ganske så enorme. Vel framme på teltplassen igjen var det bare å pakke sammen. Ikke bare bare for en somlete fyr som meg, men relativt raskt var vi i gang med sklituren ned til Ringsdalen. Det tok sin tid på det harde føret, men da snøen myknet opp i nedre del kunne jeg faktisk glimte til med noen brukbare høyresvinger. Så var det bare sjarmøretappen igjen. Denne turen er uten tvil min sterkeste tindeopplevelse på grunn av alt adrenalinet. De som er tøffere enn meg når det gjelder tinderangling kan bare trekke på smilebåndet, det gjør ingenting, jeg synes bare det er moro jeg! Takk for denne (altfor korte!) gang Hurrungane, dere er fantastiske Morten har som endel kanskje vet lagt inn masse kvalitetsbilder fra turen på www.fjelletibilder.no.

Dette var jo litt av en tankevekker, spesielt for meg som sleit med stegjerna på vei opp ei flanke for noen dager siden og til slutt måtte gi de opp. Kommer tilbake til det i en turrapport jeg skal skrive. Godt det gikk bra med deg! Ofte er det marginer om å gjøre. Må jo ha vært en fæl opplevelse, men man får kanskje ikke panikk i sånne situasjoner. Kanskje man bare konstaterer tørt at dette går ikke bra, og så kommer skjelven etter at det har gått bra. Nei Hurrungane er ikke til å spøke med

Moro at min kjære Finnemarka får positiv oppmerksomhet. Artig å sitte å se på bilder og lese om min herlige hjemskau! La oss håpe at siden såpass mange tydeligvis setter pris på dette området så vil det bli bevart som det er i fremtiden også. Det er jo allerede skandaløst mye som er rasert der inne, men enda er det mange flotte oaser å ferdes i. 17.mai-helga var uforglemmelig på åsen bak hytta. Det er noe eget å komme tilbake til skauen etter å ha vært på storfjellet, liksom "velkommen tilbake til ditt trygge og lune rede".

Leste rapporten først nå jeg. Jammen hørtes det ut som en tung tur. Kjedelig når været ikke slår til ja. Men det virker som det kom mye ut av denne turen likevel. Makan til teltplass da! Trudde teltplassen vår på Gravdalstind i oktober/november var luftig jeg... Masse brøyting, tryning, ny stavknekk og greier, ja det kan være til å bli sprø av. Den grytehistoria var jo noe for seg sjøl. Trur jeg har sluppet unna akkurat det der, men ellers har jeg gjort mye annet klønete. Ikke rart du likte utsikten på Gravdalstind Sondre, den er noe av det bedre jeg har sett. Til sinje: Gravdalstind er svært enkel om man går normalruta, bare man er obs på den nevnte gryta. Det går ei fin rampe oppunder stupet og når man er ferdig med den er det god plass og ikke spesielt bratt opp ryggen til topps. Man kan velge om man vil gå nært stupet eller ikke.

Kan ikke si at jeg vet noe som helst om snøforholda der nå, men Vangsen er kjent for å holde lenge på snøen. Nordsida er nok godt egna for ski enda vil jeg tru. Ellers så er Vangsen en kremutsiktstopp jeg har vært på ca 4-5 ganger, har mange gode minner derfra. Trur du kan glede deg!

Nå fikk jeg for sikkert hundrede gang lyst på tur til Sunnmøre! Jeg klarer ikke å gi totalvurdering av topper. Noen kan ha et nesten perfekt utseende men kanskje ikke så spesielt flott utsikt, mens en "kjedelig" topp kanskje har en helt ufattelig fantastisk utsikt. Så jeg opererer med to separate graderinger. Men absolutt interessant å vurdere og gi topper poeng utfra kriteriene nevnt ovenfor! Min personlige mening er at hav og fjord ikke er nødvendig for totalopplevelsen av en flott tind. Men selvsagt er det flott og gir landskapet en ekstra dimensjon. Sjøl synes jeg Norges mest fullvoksne tinder ligger i Hurrungane, særlig den høyeste delen, og Lyngsalpene, pluss Vengetind, Stetind i Nordland og enkelte stortopper (2300+) i Jotunheimen. Jotunheimen og Lyngsalpene ligner hverandre på mange måter fordi de begge stort sett består av samme bergart, selv om de ellers ikke kan sammenlignes fordi førstnevnte er et høyfjellsområde i innlandet og sistnevnte er ei alpin halvøy omgitt av fjorder. Egentlig synes jeg ikke Sunnmørsalpene ligner så spesielt mye på noen av disse områdene, husker ikke bergarten der, men den er iallfall anderledes. Fjella ser på en måte ikke fullt så solide ut, sjøl om de er forrevne og tøffe. Selvsagt har de fjordene rundt seg da. Og jeg slenger definitivt ikke dritt om dette fantastiske området bare så det er ettertrykkelig sagt!! Om noen påstår at dette er Norges mest varierte område så kan jeg ikke motsi dem. Og jeg har storkost meg på både Slogen og Skårasalen, førstnevnte i hele 7 timer, ville ha tid for meg sjøl etter at sistemann gikk ned. På tide å besøke noen andre og mindre folksomme topper der... Nok avsporing, takk for interessant vinkling av turrapport!

Ikke så verst tur det der! Egentlig en kjempetur, men været var stort sett ikke det beste. Interessante bestigninger likevel. Jeg har jo lenge følt at feks Østre Rauddalstind kanskje kan være ei lita nøtt å knekke. Var det skikkelig ras i Simledalen? Altså at en av dere ble tatt av et aldri så lite sørpeskred? Eller det lå der kanskje fra før... Stilige bilder fra Mjølkedalstind, sånne skykontraster gjør seg godt på bilder sjøl om jeg ikke vil ha noe av de på tur. Skarddalstind fortjener knallvær, har kost meg der en perfekt marsdag for lenge siden.

Vi var på Semeltind 1.mai, da var vel dere på Rauddalstinder. Hadde jo vært artig om vi hadde møtt hverandre, men vi hadde jo ikke tid til Olavsbuområdet dessverre.

Store Z-svinger høres kjent ut! Iblant med fiskebeinsvinger oppover for å skifte retning om det er hardt og bratt nok. Kanskje greit at Austre Ringstind må vente til en seinere anledning, har ikke vært der sjøl, men har hørt at den har kjempeutsikt og fortjener knallvær. Den turen til Gravdalstind hørtes direkte skummel ut. Du skulle nok ha vært med den gangen i oktober/november istedet. Men det vitner om tæl å gjennomføre en sånn tur i de forholda, jeg hadde bare lagt meg igjen. Trur 75% av lørdagen gikk med til å ligge i teltet.

Semeltind ligger definitivt ikke for nærme i forhold til riksveier, men joda, det er jo en vei i Leirvassbuområdet som etter min mening ikke hadde trengt å eksistere så langt inni fjellheimen. Jeg har nok ikke like god værstatistikk på topper som deg Nils, men etterhvert har gråværstoppturene kommet i kraftig mindretall heldigvis. Er litt moro med såpass lange turer, men man får litt nok også. Blir endel opp og ned før man kommer til saken. Men sånn er det når man skal på nye topper på denne årstida. Man skal likevel passe seg for å bare tenke nytt. Det har ført til at jeg ikke har vært i Leirungsdalen på snart 2 år, og jeg savner virkelig stemninga og toppene der. I år har jeg lyst til å nyte mer, ikke bare dure videre fra topp til topp mellom Surtningssui og Austre Memurutind eller over Tverrbotntindan eller å gå på Stølsnostind fra et ukurant utgangspunkt. Det er jo tross alt tida på selve toppen som er høydepunktet på turen, og derfor savner jeg godfølelsen fra Vestre Leirungstind hvor vi tok livet med ro i ca 3 timer.

Den kandidaten har jeg ikke fått med meg. Sør for Sørtoppen av Semeltind altså? Kan se om jeg tør prøve om det blir sommer- eller høsttur dit. Ja det der med været er ikke greit, særlig når man er meg. Dårligere holdninger til ruskevær på topper skal man lete svært lenge etter blant fjellfolk for å finne, sjøl om endel kommentarer her i det siste tyder på at jeg har endel med meg likevel.