oyvindbr

Lengter etter sånne turer jeg også! Bjøllådalen er jo en perle, og sammensuriumet av elver i Tespdalen er flott. Innbiller meg at man kan få være i fred mange steder på Saltfjellet. OT: Forresten var vel Saltfjellet plan C eller D for meg og Erling da vi dro fra Hjerkinn til Rondane før påske i år. Vi bestilte billett til Mo i Rana, men værvarslet virka best for Rondane, så da ble det plan B. Dovrefjell var A. Blir kanskje noe sånt rundt neste påske også, Saltfjellet kan fort bli et alternativ.

Er egentlig et kjempeområde dette her! Har planer om endel turer der i åras løp. Har alltid likt synet av Sanddalen som skjærer seg gjennom massivet nord for Vangsmjøsa. Vennisfjellet har jeg drømt om å overnatte på en stund, men skal visst være veldig vindutsatt der... Ingen forventninger og gammel godfølelse minner meg om Kyrkjedørsnuten i mars i år for egen del. Synd den følelsen da alt var nytt stort sett aldri kommer tilbake.

Trur ikke jeg tar bildet ditt, men det ser litt rondete ut. Det skulle ikke tilfeldigvis være mot Ljosåbelgen? Føler jo egentlig på meg at det skal være brattere der, men klarer ikke å komme med et bedre forslag.

Jeg må se å bli kjent på Krokskogen snart! Kanskje i vinter. Har sett mange fristende bilder av Mørkgonga. Ellers har jeg jo en gammel bok hjemme av en som het Hans A. Eriksen som for lengst er død, "Dager og netter på skogen" heter den, og første delen er fra Drammensmarka, men mesteparten er fra Krokskogen. Kommer i god og gammeldags stemning av å lese den. Ikke moro å glemme liggeunderlag, det har skjedd meg kun en gang i livet, men det var til gjengjeld på nyttårsturen i nord-Finnemarka i 2005. Husker datoen 29.12.05 som det var i går. Iskaldt og snørikt, det var jo like før 2006-vinteren skulle vokse seg stor og streng, enda mer enn 2009-vinteren. Det blåste og var skikkelig uggent. Jeg fulgte ikke kart fordi jeg liksom hadde løyper etter kompisene å følge, men etterhvert hadde de jo føyka igjen. Kunne bare glemme å nå kompisenes leir hvor jeg skulle få låne et reinskinn. Jeg fikk heller finne den åpne koia som finnes i nærområdet. Fant den nesten nøyaktig kl 22.00, da hadde jeg sett for meg ei natt på hvileløs vandring. Det smaker å finne store steinblokker som blir til hytte og uthus! Seks timers mørkevandring var slutt. Hadde ellers problemer med bålet i nærheten av Buvatnet ved Vidalen i sommer pga regn etter at jeg hadde dorma av noen timer. Husker jeg fikk det i gang etter å ha høvla usannsynlige mengder flis med øksa. Mulig jeg forkorta livet mitt underveis med raseriutbruddene jeg hadde før jeg fant ut at nye fliser måtte til. Ikke bra for hjertet det der... Ellers må jeg si at uggent novembervær er det som minst av alle værtyper innbyr til utenetter for min del. Vått gress og våt lyng treffer klærne og danner store våte felter sjøl om man ligger på underlaget under pressenninga. Feiger ut og velger hytta i stedet.

Tverrådalskyrkja sett fra vest. Tipper du står på Lodalskåpa.

Høres ut som ei interessant jakke det der! Spørs ellers om jeg ikke må vurdere en langtur i Agder i løpet av de neste to åra.

Overnatting i fjellet på denne årstida er prikken over ien om man klarer å innrette seg. Jeg har stadig lopper i blodet jeg også, men får altfor sjelden gjort noe med det... Alltid artig med flere turrapportskrivere!

Tør ikke å sette på youtube med høy musikk her på jobben, og det kan ta sin tid før jeg får anledning til å se på dette, men gleder meg virkelig til å slappe av foran skjermen med høydepunktene fra turåret ditt Sondre Har lenge vært mektig imponert av deg og dine turer. Du har nok det lille ekstra som jeg alltid har drømt om å ha sjøl, men som er uoppnåelig for meg utfra mine forutsetninger, som ureddhet og praktiske evner som gjør at man lærer ting fort og utvikler seg med lynets hastighet. Har man disse egenskapene åpner mulighetene seg opp for svært eksklusive fjellopplevelser. Det eneste jeg trur vi har til felles i fjell-livet er entusiasmen. Men man kan jammen komme langt med den også og gjøre mye sprøtt langt utafor A4-rammene. Blir spennende å følge med på hva du foretar deg i 2010!

Erling og panda har helt rett, hyttefelter er jo sjelløse områder som likegodt kan brukes til noe samfunnsnyttig! En annen sak er at disse hyttefeltene ikke bør fortsette å bre om seg. Men vindmøller glir jo fint inn i raserte områder, så hvorfor ikke? Litt usikker på hva som menes med driftskog, men det dreier seg vel om uverna og produktiv skog i skogens lavland kanskje. Ødelagte områder har jeg et todelt syn på, ødelagt er ødelagt, så et nådestøt er ikke nødvendigvis noen tragedie, men på den annen side finnes det feks områder i Finnemarka som definitivt ikke er urørte, men som likevel er kjente og kjære turområder. Kanskje vet man om en hemmelig oase i et ellers ødelagt område, og det vil være helligbrøde å sette spikern i kista i sånne tilfeller. Og som Erling har nevnt så er det mye mer dyreliv å ta hensyn til i skogen enn på fjellet. Og kanskje det er et poeng at man burde få mindre lønn... Litt usikker fordi all mat, alle regninger og alt friluftsutstyr har så skyhøye priser, men det kan jo ikke være tvil om at forbruket i Norge er unødvendig stort. Kanskje møter jeg meg sjøl i døra i forhold til lange bilturer i ny og ne bare for ei langhelg på fjellet langt langt unna der jeg bor, men hvis det er tilfelle at en flyreise forurenser like mye som eller mer enn "tusenvis" av bilers totale forurensning i året så trenger jeg ikke å føle meg veldig truffet. Bortsett fra bra turutstyr er ikke materialisme spesielt viktig, man burde lære seg til et mer nøkternt levesett. Alle sitter nok i glasshus sånn delvis når det gjelder forbruk og formaninger om å redusere dette, men det bør være et mål å strebe etter nøysomhet. Det er mye vi ikke trenger hvis vi tenker oss litt om. Feks trenger vi tydeligvis ikke så masse datautstyr, ifølge Lindum Ressurs og Gjenvinning AS (Dynga i Drammen) så havner ofte topp moderne pcer og tilbehør som ikke engang er blitt pakket ut av emballasjen "rett på dynga". Det henger ikke på greip!

Glemte jo å nevne deg Adler da jeg skrev hvilken side jeg var på. Takk for støtte, du har helt rett i det du skriver, er jo nesten som jeg skulle sagt det sjøl. Fjellfolk og skogfolk må stå sammen! Trur nok den godeste Fønhus snur seg i grava av disse vindmølleprosjektene.

Interessant info Thule Ellers er jeg på strebus85 og Fjellbukkens side her. Om dette blir noe av håper jeg det begrenser seg til områder som ikke er villmark og heller ikke er populære turområder. Helt enig i at man kunne bygge ut i byer, hva skal man med estetikk i byer? Hverdagens høyborger skal jo bare være grå. Byer er ikke pene eller trivelige uansett. Jada, jeg er subjektiv. Det har aldri vært lett å være glad i skauen, den har ikke samme støtte i ryggen fra friluftsfolk som fjellet har. Og det er bare så vanvittig provoserende at det stadig må dukke opp diverse intelligente dritthjerner med "fantastiske" forslag for innsnevring av skogsområdene. Trudde det var nok med all hogst og ikke minst denne nymotens antennebygginga til nødsambandet. Jeg er glad jeg ikke er yngre enn jeg faktisk er. Å bli født nå eller da jeg var halvparten så gammel en eller annen gang på 90-tallet betyr at man får oppleve mye mindre urørt natur. Skogsnaturen står på kanten av stupet med unntak av de små reservatene. Forhåpentligvis tar det endel tiår å fullbyrde faenskapen, så man kan jo håpe at vår generasjon slipper å oppleve det verste og at den neste drar alvorlig på åra innen nådestøtet kommer. Men siden vi er fanget i den ultimate nytenkningens alder er vel disse uttalelsene kun en desperat måte å lukke øynene på.

Finnes det noe mer info om Ketil-fjellet på Grønland? Alle som kjenner litt til meg vet at jeg selvsagt ikke har noe på det fjellet å gjøre, men jeg vet det var en gjeng med Sogndalstudenter som førstebesteg hovedveggen (trur jeg) på Ketil i 2003, og det hadde vært moro å lese om og se bilder av. Hørte mye planleggingsprat dem imellom mens jeg sjøl satt fast med en slitsom og helseskadelig kandidatoppgave. I den forbindelse så jeg med mer enn et halvt øye noen flotte bilder av fjellet, men har ikke sett mer siden. Svensketoppene skal jeg derimot på Enkelte av de er jo så flotte at de slår gjennomsnitts-Jotunheimen etter hva jeg kan se på bilder. Hurrungane er selvsagt Hurrungane ( ), men av de Sarek-bildene jeg har sett så er jeg usikker på om det finnes topper i resten av Jotunheimen som overgår de råeste svensketoppene. Meget mulig at Store Knutsholstind fra Knutsholet og Torfinnstindene fra sørsida av Bygdin gjør det... Sarektoppene virker enda flottere enn toppene i Kebnekaiseområdet utifra bilder jeg har sett. Og det er ikke bare 2k-toppene som er fine, det finnes jo såvidt jeg har fått med meg en slags Østre Ringstind i Sarek ved navn Saitaristjåkka (eller noe sånt) på 1900 og et eller annet-moh. Island og Jan Mayen er det kanskje verre å få til, men blir litt smådesperat av å se fine bilder fra Beerenberg, så håper jo...

Jeg er veldig usikker på hva jeg skal mene her. Det eneste jeg kan si er at jeg er tilhenger av de fire store, og bjørnen er et meget fascinerende dyr! Alle villdyr har livets rett. Men jeg vet for lite om dette med forvaltning. Jeg har også hørt om denne Monsenhistoria i Lierne der han brøt alle regler bevisst, han la vel også en fisk på teltduken mener jeg. I de fleste tilfeller går det sikkert bra, men historier om bjørner som har mista sin naturlige skyhet og dødsulykken i Sverige 4 km unna norskegrensa for to år siden kan jo heller ikke bortforklares. Selvsagt var det klassikeren om hund med bjørn i hælene som flyr mot eieren som dermed også blir bjørnens offer, men denne bjørnen var farlig fordi den over lengre tid hadde blitt provosert av alt som hadde med sivilisasjonen å gjøre, og dette igjen skyldtes at den ikke hadde sin naturlige skyhet i behold. Jeg trur sjansen for farlige situasjoner med bjørn er større i grensetraktene med trykk fra svenskebestanden enn langt inni Norge hvor det er få individer og langt mindre konkurranse om revirer, det finnes vel knapt revirer, stort sett reksler. Jeg skal gladelig innrømme at jeg fantaserte om bjørn og bjørnefrykt og lagde lyd i krongleterreng på tur hjemmefra til Vassfaret i sommer, men det er nærliggende å tru at bjørner i disse traktene fortsatt har sin naturlige skyhet i behold. I grensetraktene finner man vel fort såkalte "søppelbjørner" fordi konkurransen fra andre individer er stor, trur jeg iallfall. Jeg har aldri forstått hvorfor man ikke følger Canadas eksempel om bjørnefengsler. Da bedøver man dyret og sperrer det inne ei uke eller flere uten mat og slipper de ut igjen langt unna, og erfaringen var at isbjørnene som det gjaldt i disse tilfellene ikke gjenoppsøkte et område de forbandt med sult og elendighet. Det er en vanskelig sak dette, og det er synd regjeringa tar så lett på det. Det er feil å sitte i et område med lav bjørnetetthet og være sofasjef, men bjørnen har livets rett og fortjener en fornuftig forvaltning. Folk må få lov til å føle seg trygge, men sånt funker jo tydeligvis i enkelte land, så hvorfor skal det være umulig i Norge? PS: Avliving av elg som forviller seg til tettbygde strøk på sentrale østlandet er helt skandaløst

En måned kan være lenge å vente ja... Men når man endelig får en topptur i sånt vær blir alle sorger glemt. Storbreahø har faktisk ganske fengende utsikt! Jeg håper topptursesongen ikke er slutt enda!

Krokskogen har jeg aldri vært i enda, og det er jo håpløst for en skaukar som meg, men man rekker jo ikke over alt med det første heller. Jeg liker alltid godt bilder hvor man ser Vidals- og Vassfarfjell i bakgrunnen!

Ja Molde er nok knall gi! Men når du først er inne på fotball så husker jeg at en islending mistrivdes i Molde for et par år sia. Og i kommentarfeltene på Dagbladets nettsider fikk han støtte så det holdt. Molde var gørr, Molde var dritt, ingenting å finne på, skjønner at du misliker den drittbyen osv. Egentlig ingen overraskelse, men liker å si at jeg knapt trodde hva jeg leste. Til slutt kom det en fornuftig og megetsigende kommentar om at Molde var et paradis for de av oss med sunne interesser her i livet :D Ellers så hører vel Molde til en eksklusiv krets i fotballsammenheng fordi de er blant de lagene som av og til kan slå andre topplag med sjokksifre.

Flott bilde ja! Jeg var delvis litt "borte" da bildet ble tatt, sekken halvveis på ryggen og en matpose jeg ikke fikk riktig tak på mellom beina. Alle små operasjoner krevde pause så fingrene kunne varmes i vottene. Men det har jo aldri vært min stil å gjøre ting strømlinjeformet, så lenge jeg ikke står som en tinnsoldat som før så er det jo bra. Jeg håper også på flere turer sammen med deg Jørn, det var trivelig og artig i januar med deg, Øyvind, Alexander og Odd Arne! Det blir så sjelden at ting klaffer med meg, både fordi jeg er tøffel (litt dumt) og skautraver (helt i orden), men også fordi dette kanskje var en "mellomsesong" i fjellet for min del. Etter mine forhold var jo 2008 et mye mer aktivt toppår, og det var flere gode værperioder da. Lurer på om vi har noen felles "humane" topper til gode jeg...? Blir gjerne med på noe i januar eller februar eller begge deler jeg Verre topper får jeg nok vente med en stund, men jeg håper jo at neste år endelig skal bli året jeg kommer meg på Store Austabotntind og Skardstind...

Askogvoll har jo nevnt før dette typisk norske med å dysse ned egen form... Får håpe at det ikke fører til prestasjonsangst, men jeg synes det er på sin plass å si at Morten er litt av en seiging, spesielt på høsten! Berdalseken er absolutt verdt et besøk. Det er noe mystisk over toppen, det finnes jo særdeles lite info om traktene rundt den. Det var interessant utsikt over et vann i sør/sørvest med isflak og bre ned til vannkanten, sannsynligvis litt over også. På GPS-kartet var det hele beskrevet som en bre. Er det klimaet som har blitt varmere, eller har ikke kartverket fått med seg at det faktisk er et vann av brukbar størrelse der? Husker ikke om det sto noe navn på breen. Ganske rart dette her.

Store Byringen hadde jeg aldri hørt om før, men Rendalstraktene om høsten er vel en estetisk klassiker. Har lenge vært opptatt av Rendalssølen, men det drøyer med besøk gitt... Flott med store skogstrekninger og Rondane i bakgrunnen!

Molde er ikke den verste byen å bo i vil jeg tru... Litt av et skiføre så det ut som! Trur sjøl jeg hadde klart et par telemarksvinger mot høyre i den herlige snøen der. Men den flotte sikksakkstripa hadde jeg nok ikke fiksa.

Egentlig var det meningen at jeg og Morten skulle overnatte på toppen, men vanskelige snøforhold, tidlig mørke og dårlige busstider for min del førte til at dette bare ble stress. En enklere løsning var å ta det som en vanlig soloppgangstur med avmarsj midt på natta. Ved midnattstider sto vi opp på Skrautvål, og drøye to og en halv time seinere var vi i gang fra Buhaugane (tror jeg, er ikke akkurat kjent med navn her, men det står Buhaugane i rapporten om Berdalseken fra 2006). Det var magisk stjernehimmel over oss, men det er alltid hustrig og ikke uten et uforklarlig snev av angst at man legger avgårde i mørket under slike forhold, iallfall gjelder det for min del. Kaldt, mørkt og livløst. Man skal ligge og sove under ei varm dyne nå. Kroppen kan kanskje virke våken, men er nok ikke så våken som på dagtid likevel. Visst er det kaldt, men er man ikke mer frysen på natta også når man egentlig er stuptrøtt? Men man må jo ofte lide for skjønnheten. Ordet lidelse skulle få en ny dimensjon i natt. Selvsagt erter jeg på meg de som har opplevd tortur og alvorlig sjukdom i livet når jeg hevder at dette var lidelse, men så lenge man setter ting i perspektiv er det vel lov. Saken var iallfall den at det verken var skiføre eller gåføre. Hadde skiferdighetene vært gode så kunne det kanskje gått bra, men drevne skikjørere er vel tross alt enda mer gniene i forhold til riper under skia. Det ble tung brøyting for å si det mildt! Vi skifta på å gå først, og det var tvingende nødvendig, for snøen var av den seige og svært kompakte typen. Jeg må si jeg foretrekker å vasse i snø, dette ble sportrykking istedet. Ofte mista jeg likevekten og ble sendt ut på anstrengende vingleturer, andre ganger stupte jeg fordi jeg sank så dypt. Det var sikkert ikke lettere for Morten. Men jeg må si meg mektig imponert over Mortens form på denne turen Man blir på en måte overveldet av håpløshet og desperasjon, og jeg fantaserte om hvor greit det var å være med på motbakkeløpet "Landfallhytta Opp" for ei drøy uke siden. Da er man fri når det gjelder underlaget, her var vi til de grader fanget av snøen. Da vi kom i nærheten av et par vann ble fristelsen for stor, og vi bestemte oss for å følge vannkanten, for isen var sikkert ok. Hvilken tabbe! Det første som skjedde da jeg gikk utpå var at jeg plutselig sto med vann til et stykke opp på leggen. "Skal vi snu?" spurte Morten, men nei, det kunne jeg jo ikke etter en så lang busstur, er man så nerdete at man er villig til å reise så langt bare for en nattbestigning får man jammen fullføre også! Muligens var jeg veldig dum, men prikkinga i venstrefoten avtar kraftig nå. Har opplevd verre før, så jeg kjenner litt til symptomer på frostskader. Vi skifta på å brøyte, og Morten hadde svært godt driv. Mens jeg dilta bak kjente jeg på angsten og lurte på om dette var riktig, og jeg følte meg uendelig liten i forhold til fjellet. Når jeg gikk først ble slike tanker nesten kobla helt ut, da var det kun slitet som gjaldt. Og dette gjorde inntrykk! Makan til vedvarende melkesyre Snart begynte krampetendensene å melde seg. Men toppen var nær nå, og der skulle jeg iallfall skifte på overkroppen. Dagslyset ville snart være på plass også, så da skulle nok foten bli varmere også sjøl om tørre sokker idiotisk nok lå i bilen. Jeg har mye å lære gitt... Det tok tid å ordne seg på toppen med den digre varden, og Morten så nok mer til soloppgangen enn meg. Jeg slet i le av varden med å få på meg dunjakka, og vottene var vanskelige å få på med de ubrukelige frostfingrene. Kvalmen satte meg delvis ut også, sånn går det når man er sliten og altfor kald. Å spise en medbrakt baguette var særdeles tidkrevende. Jeg somla til de grader og følte at kulde er det mektigste som finnes. Det er lett å sitte i sofaen hjemme eller gå rundt på jobben og fantasere om kalde turprosjekter, men i virkeligheten får man en klar påminnelse om hva dette faktisk innebærer. Av en eller annen grunn har jeg begynt å tenke mye på forsvarsbrukt.no og tørrtrening og organisering av sekkepakkinga... Soloppgangen kom som ei ildkule i øst fikk jeg med meg. Og dette er den beste utsikten jeg har sett mot Jotunheimen fra dens forgårder. Jeg klarer liksom ikke å se på Hestbrepiggene som Jotunheimens forgård sjøl om de selvsagt ikke er Jotunheimen. Hurrungane er bare råflotte fra denne vinkelen, og på en kald klar vinterdag med kritthvit og herlig snø var de litt av et skue! Denne vinkelen har jeg trykt til mitt bryst siden jeg så et bilde i et Fjell&Vidde-vedlegg i 1993. Jeg blir like imponert hver gang. Resten av Jotunheimen kan ikke måle seg, men ser stort sett bedre ut herfra enn fra Høgeloft og Ranastongi. Stølsnostind gjorde et visst inntrykk. Det var ellers et nesten arktisk landskap å se, alt var hvitt fra Hemsedalsfjella via Lærdalsfjella med Hånosi og Bleia til Sogndals- og Jostedalsfjella til Lodalskåpa og Jotunheimen. Kun langt borti øst der hvor Fagernes skal befinne seg var det barmark å se. Etter en drøy time på toppen bar det nedover igjen. Tungt nok å vasse i våre egne spor, men selvsagt ikke så ille som å brøyte seg opp. Men jeg var blytung i beina og gikk med et innvendig hakeslepp over alt slitet jeg nettopp hadde gjennomlevd. Jeg undervurderte Berdalseken, det må jeg glatt innrømme. Dette er en av de tyngste turene jeg kan huske. Sånn blir det som regel på tur med Morten, uventa tungt, men ikke minst veldig estetisk! Eventyrlysta lever etter sånne turer. Takk for nå Berdalseken! PS: Kameraet døde midlertidig på turen, så jeg har ikke lagt til bilder. Men Morten har jo tatt endel som vanlig.

Etter hva jeg forstår så rommer Rondane både Trolltinden og Sagtinden. Men sistnevnte er under 2000 moh og er på motsatt side av Verkilsdalsbotn i forhold til Trolltinden. I det hele tatt er det mange spennende topper under 2k i Rondane.

Jeg sier ja takk begge deler! Hjertet er i Jotunheimen, og jeg håper å ta alle 2k-toppene etterhvert, men haster ikke, for alle skal tas i knallvær. Storkoser meg på andre topper også, i dag er det en måned siden fantastiske Råna for min del, og i går var jeg på en 1800-meterstopp, langt unna Trollheimen, men likevel... Trollheimen må oppleves ja! Ellers er det synd at livet er for kort til å kunne bli skikkelig kjent i alle Norges fjellområder.

Plan B har jeg jo ganske ferske og gode erfaringer med. Men er det bare meg, eller har de tre siste oktobermånedene vært mer værharde enn 05 og 06? Snø er fint det, bevares, men hadde sett at den holdt seg til 2k-grensa ei stund til. Sagtinden er ellers en topp du kan glede deg til. Det er Troll(Sag)tinden du mener?

Spåtind er sikkert koselig. Ligger jo ganske strategisk plassert med tanke på utsikt. I ei gammel bok som heter Minner fra fjell og skog av N. Rustad (ikke aner jeg hva N står for) beskrives dette området på en tiltalende måte. Minner jo ellers litt om Reinsjøfjellet dette terrenget, bare et hakk villere.