oyvindbr

Flotte bilder! Det finnes ingen bedre leirer enn de man får på skauen når årstida begynner å mørkne og man må sette sin lit til bålet om man vil ha lys. Masse mat, lesestoff og mørke, mystiske omgivelser er topp! Litt ålreit å sende sms til kompiser sånn innimellom fra leirplassen.

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! Phanini: Jeg så dette bildet for kort tid siden, virker som om endel snø er borte fra toppene nå: http://fjelletibilder.no/new/1/picture11950.html

Så denne først nå jeg. For å spore av til Eggi-rapporten min i dag så lukter det ikke akkurat 6.divisjon når du får tatt turer som dette. Har god lyst til å bli kjent i området sjøl snart, men skal de nærmeste åra slutte å forhåndsannonsere turmål, pga økonomisk ressurssvakhet blir det jo sjelden noe av. Men om noen år, når feks 40-årskrisa er et par år unna, ja da håper jeg å være litt bedre stilt. Moro med et såpass alpint område så langt sør i landet

Trur ikke truger ville vært til stor hjelp på såpass ustabilt snøføre. Fornuftig sett burde man holde seg unna toppene når snøen ligger som nå. Realt vinterføre er noe annet. Er ikke du i 2. eller 1.divisjon da? Jeg tenker ikke på kun 2k-topper når jeg nevner dette divisjonstullet mitt, det dreier seg om å ha anledning og ferdigheter til å oppleve spektakulære landsdeler litt oftere enn det jeg får gjort (for å si det mildt!).

Flere bilder.

Vel, nedbør ville vært en altfor høy pris, men det var jo heldigvis ingen fare for det i denne høytrykksperioden. SØNDAG KVELD Etter å ha introdusert Rondane for både kjæresten og far i helga fikk jeg de med på å kjøre omveien om Sjodalen og Valdresflya på vei hjem til Drammen. Etter at de hadde kost seg litt med panoramaet man tross alt har fra Vargbakkan var det på tide å ta et vemodig midlertidig farvel. Endelig var jeg på tur mot en Jotuntopp igjen! Jaggu på tide, det skjer jo så altfor sjelden. I år har jeg endelig innsett at jeg må være en av fjellforums mest understimulerte på fjell, spesielt siden lista mi ligger såpass høyt. Men man kan jo ikke noe for sin egen begrensende livssituasjon… Klokka hadde rukket å bli rundt 17 på ettermiddagen. Børa sto i stil med overnattingsplanene, så det ante meg at jeg hadde en slitsom tur i vente. I tillegg frykta jeg krattet jeg har lest om, så jeg valgte etter hvert som stia ble utydelig å skråne litt oppover. Rota meg stadig bort i våte og bratte svaberg og småkløfter som sikkert kunne gjøre ende på mine dager, så det var best å tusle slukøret tilbake, ned og rundt adskillige ganger. Brukte enormt med tid på å rote med dette, så lia opp mot Veslløyfttinden ble ikke nådd før etter i underkant av to timer! Nå smakte det med en lang real motbakke uten krongling. Den forholdsvis greie steinura lenger oppe møtte jeg med glede og takknemlighet. Lite ante jeg at dette bare var en mellomperiode fra pest til kolera, og jeg er bombesikker på at sistnevnte var verst. På ca 1600 meters høyde overtok selvsagt snøen. Dette var jeg klar over, men jeg trudde ikke at det var så mye. Det ble virkelig vanskelig å få framdrift, for jeg kunne jo ikke stole på et jævla skritt jo!! Stadig var det vingling, vrikking av føtter, synkeskritt med påfølgende slag mot leggene og digre høl som uten forvarsel slukte det ene beinet. Jeg skal spare folk for mer inngående skildring, men det kom stadig en del saftige gloser i drittsinne, og angsten for at jeg ikke skulle nå til topps før mørket tok over begynte å gjøre seg gjeldende. Etter en marerittaktig forsering av siste bratta mot ryggen kom jeg plutselig på spor etter folk. Fulgte dette tråkket til topps, men sjøl ikke i ”stien” var jeg utafor fare for gjennomslag, flere ganger sank jeg uten forvarsel og fikk sekken over hodet. Sekken er vinglete som aldri før og straks klar for loftsmuseet vi har hjemme i Drammen, så det var ikke rart den hadde lite å stille opp med mot brå bevegelser. Det var bare så ufattelig godt å få ordna seg og krype nedi soveposen noen meter nedenfor varden! Klokka var etter hvert 22.30. Også den stjernehimmelen da gitt!!! Ble rent høytidsstemt der jeg lå, vel er jeg ei kløne som enda ikke har gått noen traverser av betydning, men denne stunden på Eggi er jammen ikke mange forunt å oppleve. Så magiske er stunder som denne at jeg alltid blir barnslig filosofisk. "Husk at du stadig lever i din egen lille fjellforumverden Øyvind, og ser opp til folk som befinner seg på øverste hylle og lever et eliteserieliv blant tindene. Der skulle du så gjerne ha vært, men det tar fortsatt litt tid. Du befinner deg i 2.divisjon, men tenk på folka du så på puben i Sogndal for en drøy måned siden da du havna der (aldri mitt forslag, jeg foreslår aldri å gå på utesteder!). De fleste der, ja kanskje alle for alt du vet, befinner seg jo i 8.divisjon som er det laveste i systemet. Skrålinga og drekkinga nådde nye høyder der du befant deg, solid på bortebane. Den fylla skal de få ha for seg sjøl, jeg har et fjell-liv å leve! Og nå koser jeg meg på Eggi!! Føler nesten at jeg befinner meg foran perleporten, en Jotunportal til et iskaldt, barskt og vakkert paradis. Det kan ta livet av meg som bare ligger under åpen himmel hvis det blir ekstremt væromslag, men her er det ikke noe stille før stormen å spore. Og drømmeland venter…" MANDAG MORGEN Etter ei god og varm natt i posen var det et flott syn som møtte meg da jeg gned søvnen ut av øya. Men jeg var for sliten og trøtt til å stå opp og få med meg soloppgangen som toppryggen dekket for. Det var uansett flott panorama vestover, og spesielt veggen vest for Nordre Tjørnholet gjorde inntrykk. Herfra ser man tydelig Burchardts tind som den spisse tinden den virkelig er. Mon tro om Jan Petter allerede var i gang med dagens framstøt mot nordre Knutsholsryggen…? Jeg kom meg opp og fikk nytt utsynet rett ned i tjern 1707 og det klassiske panoramaet mot Høgdebrotet og Tjørnholstind. Resten av Jotunpanoramaet fra denne vinkelen begynner jo å bli litt oppbrukt, spesielt siden toppene ligger såpass langt unna, men fint er det jo alltid. Og heimens kanskje eneste virkelige Jostedalsbrefall-lignament på Surtningssubrean er alltid stilig å se på. Men hvorfor dukker det plutselig opp hvite flyvende tallerkner bak Tjørnholstind? Æsj, et skysystem som ikke vil gi seg! Der sluker de toppegga pån… Flere skyer kom fra alle retninger, men over resten av heimen gjorde de ikke slutt på godværet. Jeg rusla bort til Eggis sørtopp for å få en ny topp på lista, denne ble nr 165. Og været så ut til å bedre seg kraftig igjen, så etter å ha rusla litt ned fra toppene satte jeg meg ned og nøt utsikten. Gjende fanget mye av oppmerksomheten, og det er jo alltid positivt. MANDAG ETTERMIDDAG Videre nedover gikk det sakte, veldig sakte. Av og til mista jeg spora og havna i uføre, men fant alltid tilbake. Omsider kunne jeg slå meg løs og lange ut i lettgått ur nede på flata under snøgrensa. For å gjøre en ny snøtrøbbelhistorie kort så nådde jeg etter nye slag og vrikk til topps på Bukkehammaren. Her var jeg høsten 1998, men at det var så flott kunne jeg ikke huske! Dette er jo et unikum av en utsikt Mange steder i Jotunheimen har mye mer alpin villskap å vise fram, men denne naturen er såpass spesiell at den ikke står tilbake for spisse tinder med bratte flanker, stup og hengebreer. Langt der nede var grønne Gjende et digert blikkfang, flottere enn på resten av turen, og svære, bamsete Besshø med snø på toppen hevet seg som en såte nesten 1300 meter rett opp fra omgivelsene. Glittertind lurte et godt stykke bak til venstre, og på høyre side steg Nautgardstind mot horisonten i nordøst. Russvatnet, Bessvatnet, Besseggen og ikke minst Knutshø med Øvre Leirungen og deltaområdet gjorde rundskuet fullkomment. Dessverre ser man parkeringsplassen på Gjendesheim i det fjerne, men det færreste er perfekt i vår moderne tid. Etter en god halvtime på toppen bar det nedover uten større problemer enn litt allergiske tendenser da jeg måtte brøyte meg gjennom frodig kratt nede i dalen. Snart møtte jeg Jan Petter på Vargbakkan, og så kunne vi kjøre hjemover mens vi utveksla turerfaringer. Egentlig ville jeg ha blitt en dag til i Gjendealpene og bestilt dyr drosje fra Vargbakkan til Beito, men pga avdelingstur til bamseparken i Flå og dyregården på Langedrag onsdag og torsdag tok jeg ikke sjansen i tilfelle komplikasjoner. Ikke frista snøura spesielt heller. Får heller håpe at det kommer flere sjanser under bedre forhold seinere i høst!

Best å kose seg på hytta i marka i sånt vær som var sist lørdag. Men rapporten din får meg til å tenke på hvordan jeg hadde det på Sørbølfjellet for en drøy måned siden. Ikke moro å skulle pakke ned teltet under sånne forhold... Liker meg best godt under 1000 moh når det regner. Men ellers er jo Reineskarvet fint, har sjøl vært der i småkjedelig vær og bør ta en ny tur ved en seinere anledning. Eitrejuvet eller hva det nå heter virker spennende.

Og jeg som sleit med snøen på Eggi og trudde jeg hadde rota meg borti noe ekstremt! Lurer på hva dere er laget av Jeg hadde nok brekt beinet oppi der lenge før klyvevanskelighetene tok til... Fantastiske bilder fra ekstrem tur!

Er desperat etter Urdadalsryggen! Fikk ikke sove i natt pga bildene dine

Dag har det fint i hjemtraktene sine! Vi burde ta en felles toppovernatting der i sør en gang. Ei bålnatt er heller ikke å forakte.

Fantastiske bilder, blir jo ikke bedre enn dette! Sånn vil også jeg ha det når jeg skal på Storen Mye snø i Jotunheimen denne helga...

Til tross for lave skyer på bildene blusser lengselen etter traktene omkring Utladalen opp. Det finnes ikke vakrere område for meg!

Vega er en hvit flekk på kartet for meg. Ble jo selvsagt ikke Nord-Norge i år heller, jeg skal heretter slutte å skrive at jeg har planer om å dra hit og dit, men likevel så må jeg nordover neste år. Kan ikke tenke meg annet enn at kjæresten ville vært begeistra over å se solnedgangen over havet flere hundre meter under. Jeg vil også overnatte på en kysttopp og se utover det vakre, men skumle havet fullt av ekle skapninger. Ligge trygt i soveposen og fantasere om den digre håkjerringa som muligens lurer langt der nede i dypet og håper at en flokk tamrein skal komme svømmende på vei mot et eller annet sommerbeite på ei øy. Etterpå skal blikket festes på toppene, de er jo mye tryggere og hjemmekoselige. Jeg har forresten 11 toppovernattinger til nå. Kanskje har du flere....

Jeg slutter aldri å bli imponert av dere to gutta! For en sommer dere har hatt! Blir litt småsvimmel av å se Sondre sitte på kanten av Bruraskaret... Men en ting er å se det på bilde, noe annet er å føle full kontroll i virkeligheten.

Det så jo veldig fint ut mot Lammanut. Ellers er det nok mye fin småtrim mot disse kommunetoppene.

Fikk lest hele rapporten. Litt av et slit høres det ut som. Bra jobba! Sjøl har jeg det ofte sånn etter ekstreme og langvarige sliteturer at matlysta ikke kommer før etter halvannen times hvile. Blir rett og slett kvalm av å spise i utmattet tilstand. Etterpå derimot... Det er vel begrensa hvor mye estetikk du fikk med deg i det været, men hvilken av åsene synes du var finest?

Må slenge meg på blant gratulantene! Godt gjennomført å fullføre hele 2k-lista på drøyt 3 år. Rundt 3 år er tydeligvis tida det tar for "eliten" her inne å gjennomføre et sånt prosjekt. Jammen har du hatt mye dårlig vær på turene, men det har jo heldigvis for din del jevna seg endel ut og blitt mye fint vær også da. Ikke minst i Hurrungane, av alle steder! Ikke verst å ha ei dame som tydeligvis deler noe av toppinteressen din! Lykke til på den fronten også! OT: Sjøl ligger jeg nå på 162 2k-topper, 10-metringer inkludert. Jeg skal fullføre jeg også, men det tar nok en god del år. Heldigvis skyldes det for en stor del andre typer turer, til tross for at tøffelegenskapene også er en brems...

Jaggu har det dukka opp mange rapporter siden jeg sist var innom forum! Gleder meg til å lese i ro og mak etter min kommende langtur i østlandsfjella et sted. Jeg har tre ting å si her i første omgang: 1)For en tur! 2) Sondre er rå! 3) Det var vel fortjent at askogvoll fikk så knallvær på selve kremturen etter all skymobbinga over tid.

Takk for turen! Ja det var plagsomt varmt, og veldig kleggete også. Bikkjekjeftene klappet igjen flere ganger i hevnforsøk mot all kleggen. Ellers må jeg si meg mektig imponert over Frigg da hun var i fullt firsprang oppover noen veldig bratte sva. Nå har jeg på kort tid blitt kjent med to nye skogstrakter, Mørkgonga og Gyrihaugen fredag ettermiddag og altså herlige Sauheradsfjella på lørdag. Vi har mye spennende natur på østlandet

Satser på at dere gutta vil ta meg med på denne turen om noen år når dere har lyst til å gå enkelte Jotunkremturer på nytt.

Lurer på om Tshering er samme karen som er beskrevet i boka til Randi Skaug, han som skal ha størsteparten av æren for at hun kom til topps på Everest. I tilfelle snakker vi om en ekstremt solid fjellfører. Det er en med hans kvaliteter jeg garantert trenger for å være trygg på disse storryggene i Hurrungane.

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen. Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der. Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel. For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør. I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig! Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der Etterhvert var det bare å ta kvelden... Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken. Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre! Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk. Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier... Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen. Ja dette var en skikkelig godtur

Litt av en kongetur dette! Sånt vær vokser ikke på trær i Jotunheimen i juli! Dette er kremtopper, det er 100% sikkert. Vestre Leirungstind er en av mine beste opplevelser noensinne. Men uten Jan Petter hadde jeg ikke kommet til topps den gangen, så det er liten tvil om at man har forskjellige evner på fjellet... Den ryggen skal jeg gå med tau før eller seinere. Og Store Knutsholstind må jeg tilbake på i knallvær, har vært der 2 ganger i høyst ordinært vær. Hva mener dere om Søre Nål, er dere enige med Arne fra Tinderangling i at den er den vanskeligste 2k-toppen?

Ja det var en flott tur! Alle fjella som har noe søln i navnet har stor sjarme. Fint bilde av Rondane, antar det er fra Gravskardhøgda. Men trur jeg hadde latt Jørn vinne sykkelrittet nedover jeg, hadde ikke turt å satse alt nedover der. Tipper jeg ville vært rimelig sjanseløs sjøl ved å overgå meg sjøl på den veien der. DU var på blant annet Elgklinten også ja, den har jeg litt i kikkerten sjøl etter å ha lest om den i ei ny toppturbok. Og hogstfelt er et hat ja! "Ska jæ si dæ en ting Øyvind, hadde rekke vært for all hogst hadde rekke vært framkåmli innpå hær!" får jeg rett som det er høre av folk som visstnok kan det. Jeg vet iallfall ikke om mer kronglete og uframkommelig terreng enn områder som har blitt snaua ned. Oppunder en av mine kjæreste åser i Finnemarka feks. Bare "uframkommelig" løvskog- og bringebærkratt der hvor det før var enkel granskog å ta seg gjennom. Ikke et vondt ord om bringebær altså!

Synd kameraet er så ustabilt, regner med at det snart skal dø uansett. Jeg prøvde å ta bilder fra Stuasetbotn og Flateng mot Nummestolane, men da nekta kameraet tvert. Som Erling sier så skulle man tro at jeg passer best ved Middelhavet, men nei, sjøl som gamling med gikt vil jeg tviholde meg til Norge. Husker at juli 2006 var veldig bra. Sommeren 2006 og sommeren 1997 var eksepsjonelt bra somre som jeg kasta bort i henholdsvis Golder Associates AS og militæret. Det var aldri mine valg, jeg sier ikke mer... Og jeg håper virkelig at mine spådommer om at juli snart vil vise sitt sanne ansikt slår feil. Noen regnværsdager, ja til og med ei regnværsuke har sin sjarme, men alt med måte. Ja det er fint å ha kjæreste fra Vik i Sogn. Hadde ikke passa helt med storby-kjæreste for meg. Da måtte hun i tilfelle skydd sin hjemby som pesten... Og ja, vi har alt for lite ferie vi som er glad i fjellet. Alle godværsdager i året burde vært utnytta.