oyvindbr

Det ble jo en riktig hyggelig tur på dere! Synd med skodda, får håpe den ikke blir så altfor vanlig utover våren. Kanskje kommer jeg meg på Nupseggi sjøl om ca halvannen ukes tid hvis været blir bra...

Å som jeg savner Jotunheimen I år får jeg startvansker med Jotunsesongen min, men har planer om å komme veldig sterkt utover året. Sjukdom stopper ikke Jørn fra en skikkelig stortur! Minna meg om min egen tur til Vangsen for over 8 år siden med fæl forkjølelse. Men selvsagt er turen verdt de ekstra sjukdomslidelsene...

Ja det var nydelige bilder! Ugla så jo koselig ut da... Sjøl har jeg kun vært i Trillemarka sommerstid, jeg må dessverre innrømme at det er da den lokker mest, for jeg har det sånn at ingen vintertur på skauen kan være uten skikkelig bål, og det er jo selvsagt ikke lov å lage digre Monsenbål i et reservat. Men en dagstur i fint vintervær er nok ikke dumt, kanskje blir jeg til og med mykere med åra, bildet av et lysende telt er jo kjempekoselig.

De har nok liggi ganske lenge i en skuff der oppe tenker jeg. Men de passer jo til sånne som meg.

Denne turen var avtalt lenge på forhånd, og skulle på mange måter være en bursdagsgave til Are, en av mine to tremenninger, som fylte 35 år 16. mars. Han har sjelden tid til å rive seg løs fra arbeidslivets forpliktelser, men etter en litt "småtruende" epost fra meg om at han ikke måtte melde avbud denne gangen også bestemte han seg for å la alle viktige ting seile sin egen sjø. Jeg og Are har i tillegg til å være i slekt stort sett vokst opp som naboer i Drammens beste område spør du meg, Øren er iallfall sidestilt med Underlia, grønt, idyllisk og langt fra det bråkete sentrum. Fredrik, vår beste kamerat fra gamleklassen (1-9. klasse) har lenge arrangert fellestur for oss til foreldrenes hytte på Bøgaset sørøst for Rukkedalen, og det er en flott tradisjon vi håper å kunne holde gående i tiår framover. Vi har jo mye felles bakgrunn og minner, så det blir alltid morsom prat og ikke minst altfor mye god og delvis usunn mat. Are og Fredrik drikker øl, det får jeg meg ikke til å drikke, men derimot et glass eller to med noe såpass skvipete som gin & tonic. Syns det er godt i visse doser jeg, og mye bedre enn å bælme øl! Er været bra blir det alltid en skikkelig fjelltur. Denne lørdagen var fin, men det blåste såpass at vi var litt skeptiske der vi gikk under skoggrensa, jeg med for anledningen gedigne lånte solbriller siden jeg hadde glemt mine egne hjemme. Så der gikk jeg rundt og så sikkert ut som en slags øyenstikker. Oppe på fjellet viste det seg heldigvis at vinden var til å leve med. Dermed visste alle at jeg måtte på Hallingnatten. Etter ei langdrøy og slak utforbakke, noen små motbakker og ei lang flate med svak stigning kom vi oss omsider opp de siste brattene til topps. Endelig fikk jeg skikkelig utsikt på Hallingnatten! Har vært her to ganger tidligere, med Fredrik i behagelig men disig vær i 2007 og med Are i null sikt i 2008. Man ser jo ganske mange velkjente østlandske fjellområder herfra med Gausta, Hallingskarvet og Hemsedalsfjella som ytterposter. Jotunheimen kan sikkert ses, men det var noen skyer i den retninga som skjulte mine kjære topper der borte. En artig kuriositet jeg ikke hadde tenkt over på forhånd er at man fra Hallingnatten ser over mot søkket som danner Vassfaret. Manfjellet på nordsida var ikke til å ta feil av. Det blåste såpass friskt på toppen at vi heller ville ta hovedrasten på et lunere og solfylt sted på tilbaketuren. Etter å ha skøyta og staka på bortover kom vi etter noen kilometer til ei fristende solhelling, og der ble det tid til soling, fylling av kakaopulver som ikke blir tatt av vinden og kompisprat. Fikk selvsagt en motbakkeraptus like etterpå, godt å slite litt iblant sjøl på kosetur. Videre bar det lett bortover og nedover flatene tilbake til hytta igjen. Der ble det Hallingpils i solveggen på verandaen for Are og Fredrik mens jeg koste meg med brus. Sånn skal det være! Resten av kvelden ble som alltid på Bøgaset med mye morsom prat og altfor mye kosemat etter en forøvrig strålende middag. Snickerskaka mora til Fredrik hadde sendt med var prikken over ien! Måtte drikke endel kaffe for å få forbrenningsmotvekt til alt det usunne fettet (vel vitende om at enkelte typer fett faktisk er sunt). Søndagen opprant med drittvær, iallfall nedbør, så det var bare å pakke og dra etter en rolig frokost. Neste tur til Bøgaset blir vel utpå høsten. Takk til Fredrik og Are for en fin tur

Jo takk igjen for en spesielt minneverdig tur! Ellers så er det bare å si om de regulerte vanna at jeg selvsagt er meget skeptisk til de. Håper å holde meg til traseen på Bygdin mellom Fondsbu og Gjendebu andre ganger det er snakk om å krysse regulerte vann. Det er ganske skremmende å se all "skruisen" og små bresprekker under skia.

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Godt å høre litt nytt fra Lyngen. De ser jaggu morsomme ut de rennene oppi der!

Får ikke med meg lyden pga håpløs pc... Prøver igjen seinere. Ingen tvil om at Dag er en spreking og seiging, fjellfolk i hans alder bruker å være det. I år må vi se å få tatt noen turer sammen igjen

OT: Ja det var enda godt at tåpelige og useriøse innlegg som ikke har noe på fjellfrum å gjøre er fjernet. Tenk å tukle sånn med en toppturartikkel da... Så ut som en knalltur detta Jørn! Trolltinden er vel den spenstigste toppen i Rondane sammen med Storsmeden. Vinterstid blir det jo avansert så det holder. Men du verden så nydelig! Sjøl om det er litt mye skyer etter min smak så viser altså Trolltinden seg som den prakttoppen den er. Hadde hjertet litt i halsen da jeg og Morten forserte snørenna en julidag 2005. Enda verre var det sommeren 2000 da jeg gikk hele egga usikret til topps sammen med en overivrig kompis fra folkehøyskoletida. Gikk jo greit faktisk, men jeg var hele tida livredd for at vi skulle gå oss fast, for jeg orka ikke tanken på å gå ned samme vei. Trolltinden er en topp med masse minner for meg!

Essem sikter blant annet til meg, og har et poeng... Joda, jeg irriterte meg grenseløst den høstdagen i 2005, og er ikke spesielt begeistra for en eventuell utvikling som fører til at sånne flyturer eskalerer. Men jeg har vel blitt litt rundere på mine "eldre" dager, pluss at jeg ikke fikser diskusjoner pluss at jeg takk og lov ikke har opplevd flere flyproblemer på mine toppturer i ettertid. Dermed trur jeg problemet ikke er så utbredt som jeg frykta det kunne bli. Men hva vet vel jeg. Om det stadig kommer småfly over meg på neste tinderanglertur blir jeg helt sikkert irritert! Ellers vanskelig å være immun mot så flotte bilder. Kan godt tenke meg en sånn opplevelse seinere i livet, men en gang er nok.

Åja da, jeg gir det iallfall sjans, det kommer til å bli endel turer i Stølsheimen i åra framover. Til nå har det blitt med den ene turen sommeren 2007, men det skyldes litt tilfeldigheter. Rakk å falle for flere idyller der inne, og Finnafjorden ble min favorittfjord. Bildet av Sognefjorden er nydelig, og ellers mange stemningsfulle bilder. Hadde det vært mer tak i dama mi på akkurat den fronten skulle jeg gjerne tatt en sånn tur når vi skal til Vik i påska, men det tar nok noen år med godsnakking enda... Må være fint å ligge i snøhule når man har den for seg sjøl! Jeg har bare ligget i overfylte snøhuler, det var ukomfortabelt for å si det mildt.

Hvis man ikke er uheldig og blir kompis med studenter som bare tenker på Meieriet så er Sogndal veldig nære paradis. Sjøl kasta jeg på mange måter bort to av åra der på folk som prøvde å omvende meg til et usunt liv. Sånt funker ikke i lengda. Tenk på alle studenter som bare kjenner skolen, Meieriet, Soho eller hva den nå heter, Sogningen Storsenter, diverse hybler og skianlegga på Hodlekve og Heggmyrane! De aner ikke hva de går glipp av... Godt jeg fant tilbake til meg sjøl i tide og ble totalt allergisk mot såkalt "uteliv". Bortsett fra de aller flotteste turene til Hurrungane og Vangsen så er jeg ikke i tvil om at turen fra Hodlekve til Voggebreen/Myrdalsbreen og av og til videre til Gunvordalsbreen er den fineste jeg har gått i Sogndalsområdet! Haugmelen blir en god nummer to. Torstadnakken er fin, men kommer til kort mot Voggebreen syns jeg. Ellers er det beklagelig at jeg aldri fikk gått Sogndalsdalen rundt da jeg var student. Men en vakker dag skal det skje! Kan aldri tenke megg at Josten på langs kan måle seg med Sogndalsdalen rundt, bortsett fra hvis man starter i Loen og får med seg Skåla og ryggen bortover mot Fåbergstølen/Lodalskåpa. Og enda har jeg ikke nevnt fjella sør for Sognefjorden... Mange spektakulære steder på vestlandet og i Nord-Norge kan slå Sogndal med umiddelbare omgivelser, men ingen kan slå Sogndal når man tenker på en radius på 5 mil i hver himmelretning, det er nå min mening! Ja du har mer enn nok av mulige prosjekter foran deg...

Jeg sitter på jobb foran pcen og må kjempe for ikke å begynne å grine av å se på bildene Jotunheimen er for meg det vakreste som finnes, og toppene er aldri like fine som på en knallværsdag midtvinters. Rimelig frustrerende å vite at det er nok av godvær oppi der som en stakkar går glipp av. Men Gjertvasstind, de Nørdre Midtmaradalstinder og Stølsmaradalstind bør ikke føle seg for trygge under slike forhold om noen år! Og resten av heimen enda mindre trygg innen færre antall år.... Gåsehud altså

Trur toppen rett og slett heter Skrim. Husker ikke eksakt siden det er lenge siden jeg leste det, men mener at Skrimtoppen bare het Skrim fra gammelt av. I moderne tid har Skrim-navnet blitt brukt for hele "høyderyggen", og derfor har den opprinnelige Skrim blitt til Skrimtoppen.

Skrim er fantastisk Har vært der skammelig lite. Sist var søndag 7.november sist høst, da jeg, kompisen og bikkja valgte en litt alternativ rute opp til Skrimtoppen fra sør. Mye baksing og til tider litt håpløshet hvor bikkja blant annet måtte dyttes oppover, men hele tida med en herlig utsikt over dette rotete, men vakre terrenget som ligger mellom Skrimtoppen og Styggemann. Fra sistnevnte ser man stort sett den glisne skauvidda, fra førstnevnte ser det adskillig mer kronglete ut. Så ut som en svært så estetisk tur!

Fælt så mange interessante rapporter som dukker opp nå da... Misunner deg denne turen, sjøl om misunne blir feil ord sånn rent bokstavelig. Jeg drømmer også om soloturer på Hardangervidda sommer som vinter. I år trur jeg forresten at jeg kommer til å bli ganske godt kjent med vidda. Det kribler...

Da fikk jeg endelig sett bildene jeg også! Da ble det dette som etter mine begreper ble Øyvinds beste tur i år, ei uke etter det jeg trudde skulle bli den beste. Det gjelder vel for Sondre også vil jeg tru. Selvsagt skulle jeg hatt evnene til detta jeg også, men Storen for meg blir en sommerdag Hvordan vil dere gradere Andrews renne på vinterstid? Jeg slutter aldri å bli imponert over dere to. Gratulerer så mye, og takk for flott turrapport!

Er ikke alltid like glad i ski jeg heller. Nedover fjellsider er det 90% sjanse for at jeg hater alt sammen. Og er det ikke blåswix- eller grønnswixføre i marka så hater jeg ofte da også. Har ikke mye greie på smøring, men har vel heller ikke gjort så mye for å bli bedre heller. Men jeg må jo på tur, så derfor blir det massevis av skiturer hvert år. Og holkeføre i marka er uansett mye mer fristende enn å være i sentrum av Drammen en helgedag, sånt er for meg en totalt uakseptabel handling Kjæresten min som er fra Vik i Sogn har den siste tida tatt store steg på ski. Før var hun like dårlig som min colombianske mor var inntil skia ble lagt på hylla etter 93/94-vinteren. Nå klarer hun å stå ned hvilken som helst bakke i marka her så lenge føret er bra. Møkkavinteren 2007 kasta hun skia i bakken i sinne og skulle aldri mer gå på ski. Etter 3 knallvintre på rad skjønner hun nå at hun den gangen var temmelig uvitende om skiløpingens gleder under gode forhold... De flotteste turene er som regel med ski på beina, evt å legge de igjen et stykke nedi bakken for å bestige topper vinterstid, men skiløping blir nok alltid en ambivalent greie for meg. Sjøl gamlinger sklir enkelt forbi meg på sine glidete ski i lange slake nedoverbakker hvor jeg må ty til stavgang. Jaja, lykke til med flotte skiturer framover

Ja detta var nydelige greier! Misunnelig så det holder... Har lenge håpet på tur til området nå. Kanskje skjer det til våren, men da blir det nok bare "trivielle" Kyrkjetaket siden det må tas hensyn til mindre ambisiøse turdeltakere. Selvsagt subjektivt hva som er landets vakreste fylke, men hvorfor ikke Møre og Romsdal? Det er vel iallfall ingen fylker som kan påberope seg å være flottere totalt sett. Gleder meg til tida kommer da jeg får anledning til å utforske Møre og Romsdal mer inngående Skjønner også at det må være litt slitsomt for kompisen min å bo på Tranby i Lier når han egentlig er fra Stordal. Tar jeg ikke feil blir det nok endel topp- og hjemlengsel iblant...

Ord blir latterlig fattige Kanskje var dette årets flotteste tur for dere begge... Vet at det finnes nok av planer...

Har sett flotte bilder fra området i boka "Til fjells i Nordland". Spisse og fine topper med ganske grønt landskap rundt seg.

Står respekt av å klare detta på under et døgn! Kanskje jeg blir med JPV neste gang han prøver. Men det kan jo fort kræsje med andre planer...

Har gått på ski i området en gang for tre år siden da JPV bodde i Ål. Med bedre tid skulle vi kommet oss opp på Reineskarvet. Er ikke den såkalte Eventyrløypa i området også? Fine vidder oppi der, og Kyrhovda har jo brukbar utsikt vet jeg.

"Sondre er Sondre!", som nabokompisen min sier hver gang jeg forteller om hans nyeste turbravader. Nå har jeg ikke fått sjekka kart over området, men det høres jo ut som at en parallell i Finnemarka kunne vært å gå fra Solbergmoen, bestige Solbergvarden, Lokkeråsen, Kleivern, Kampenhaug, Trettekollen, Neverkollen, Knausen, Gjevlekollen, Flagret, Lauvkollen og Breili, for så å kanskje roe ned litt ved å gå løypa om Hovlandsfjell tilbake, med en mulig "svipptur" oppom Snaukollen... Etter en klassisk Breilitur i løypenettet OL-vinteren 1994 var jeg så sliten at jeg ble kvalm av å spise da jeg kom hjem. Først etter halvannen time orka jeg å putte i meg mat. Bra jobba!