oyvindbr

Jeg skal ikke sitte på min høye hest, det kan jo ha vært bjørn. Men: som tidligere sagt så taper en mann 100-meter mot bamse med glans. For det andre så er ikke bjørnevettreglene (hvis det nå var bjørn) fulgt siden man løper med fangsten på seg. Den legger man fra seg og går rolig bort mens man gjerne godsnakker litt med bamse. Skal prøve på dette sjøl om jeg havner i tilsvarende situasjon. For det tredje lurer jeg fælt: kan en mann komme seg opp på et hyttetak via en krakk, ja da kan iallfall bamse gjøre det. Helt utrolig hva disse atletdyra er istand til. På bjørneparken i Flå ble vi fortalt at den høye og strømførende innhegninga ikke var noe hinder hvis Rugg eller en av de andre bamsene skulle finne på å ville ut. Men de gjør det ikke fordi de har det så bra i parken, de har store og varierte arealer og stortrives med maten de får. Blir spennende å se hva etterforskninga kommer fram til!

Norge er best, men Island fascinerte meg også for kort tid siden! Blir nok minst 5 turer tilbake dit i løpet av livet tenker jeg. Masse flotte fjell og andre rariteter. Synes det mest eksotiske landskapet var i sør, der er det overdimensjonert færøyisk natur med digre breer og storfjell på toppen av det hele. I nord ble landskapet mindre sydlandsk, der var det en blanding av Grønland, Svalbard og Indre Troms. Men nå er jo eksotisk for meg et ord som gir assosiasjoner til sørlige breddegrader, det kan fort oppleves som eksotisk å ta en tur i de flotte fjella rundt Akureyri også...

Takk for det! Er skikkelig koselig å ta med turvenner man stort sett forbinder med marka til selveste Jotunheimen. Og livet er enda koseligere for de av oss som er glade i dyr generelt og bikkjer spesielt.

Det der så flott ut! Punktum finale for denne gang, og straks braker det løs igjen

Flere bilder.

Ingen nye topper i boks, og bare en dag med toppbestigning, men likevel er jeg fornøyd og føler meg langt fra snytt. Til det var naturopplevelsen for fin og koselig! Naboen, som også er tremenning og barndomskompis, har det siste snaue året begynt å vise litt interesse for Jotunheimen. Det er vel kanskje behovet for litt variasjon pluss mine begeistrede turbeskrivelser som har fått han på glid trur jeg. Ingen nålevende personer kjenner Finnemarka like godt som Svein Erik, kanskje med unntak av en felles kompis, det tør jeg absolutt påstå. Men Jotunheimen har fått ligge i fred med unntak av Rasletind – Vestre Kalvehøgda i 1993 og Morka-Koldedalen i 2000. Dette betyr på ingen måte at turlivet har vært fattig på opplevelser, det er nok ikke mange som har opplevd så mye flott på Hardangervidda og i Vassfartraktene som han… Vi har nok av turer sammen å se tilbake på i åras løp. Rime er altså en såkalt grønsky, blanding av grønlandshund og siberian husky. Svein Erik tok henne imot som omplasseringshund da hun var halvannet år gammel. Nå er hun 8. Hun ble nok understimulert under oppveksten trur jeg, for hun er særdeles klønete og treg, meget uvanlig for en polarhund. Hun har også en ganske brå og ubehøvla framtoning som kan skremme faen på flatmark, men siden jeg kjenner henne godt våger jeg den påstanden at hun bare er snill og harmløs. Objektivt er nok det 75% riktig. Jeg behandler henne iallfall som om hun skulle vært et kosedyr, og det virker som hun liker det. Det er alltid en berikelse å ha henne med på tur. Men Jotunheimen må ha vært temmelig uvant for henne, for det får vel være måte på stein. Sansene hennes fikk uansett mye å jobbe med, det ble 4 drepte lemen, hvorav 3 ble fortært umiddelbart, pluss en voldsom lengsel etter å få løpe etter tamreinflokker. TORSDAG Vi kom fram til Vargbakkan seint på kvelden i hustrig vær. Godt vi bare skulle krysse brua over Leirungsåi og slå opp teltene våre der. Men da jeg pakka opp teltet fant jeg ingen plugger. Hmm, dette var ikke min feil faktisk, det må være mor som uten å mene noe vondt med det har lagt de et annet sted enn i teltposen etter at teltet hadde hengt til tørk en gang for lenge siden. Jeg er vant til å stappe de i teltposen og trudde de lå der. Jaja, da måtte jeg gå løs på krattet da. Liker ikke å røske i sund levende busker, så tok så mye dødt og tørt som jeg kunne. Og det funka bra. FREDAG Det funka visst ikke så bra likevel, for det var ikke måte på hvordan det skulle blåse i løpet av natta. Jeg lå der i innerteltet og fantaserte om et opprevet telt. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg skulle sjekke at ytterteltet sto som normalt, og det gjorde det absolutt ikke. Det bare slang og blafret med vinden, men ikke noe av utstyret var blåst vekk. Jaja, pinnene var for dårlige og underlaget litt for hardt. Det var bare å slå seg til ro med det, så lenge jeg lå i innerteltet kunne ikke hele greia blåse vekk. Men jeg tok inn støvla sånn i tilfelle. Da den bakerste teltstanga plutselig deisa inntil den midtre skjønte jeg at ytterteltet hadde slått seg vrangt på motsatt side også. Da ga jeg opp. Og det var jo så fint ute til tross for vinden, så det var bare å pakke ned teltet og legge seg under åpen himmel. Rime luska rundt så langt bandet tillot, og snøfta og lagde nasale lyder av glede over å få litt selskap. Hun stirra i perioder som besatt mot Knutshø, men det var nok ikke landskapet hun beundret, det gikk nemlig en del rein oppunder fjellsida. Etter en rolig frokost kom vi oss av gårde mot det jeg forbinder med Leirungsdalen. Det er rart med det, vi var jo allerede der, men for meg er Leirungsdalen dalføret mellom Svarthammarbui og Svartdalsbandet. Svein Erik er kongen av de tunge bører, så om jeg av og til har blitt mobba for tung sekk, hva burde ikke han få høre da? Sekken hans veide iallfall 34 kilo, noe som blant annet skyldtes masse bikkjemat pluss store mengder ferskvaremat til seg sjøl. Sekken min var nok kanskje ca 30 den også. Må begynne å forberede meg til det som skal skje resten av måneden… Det ble rolig gange pga tung bør, men omsider kom vi da fram til en fin plass ikke så langt unna den såkalte tyskerplassen. Med de rådende vindforholda ofra jeg ikke gromplassen fra 2007 en tanke, og her nede var det jo virkelig svært så idyllisk. Med stein til bardunene og greiere underlag for de medbrakte pinnene skulle nok teltet stå mye bedre de to neste nettene. Og det gjorde det da også. Vi delte teltet mitt heretter, så fikk Rime bruke Svein Erik sitt. Etter leirarbeid og mat fant vi ut at vi burde prøve å ta en kveldstur til Tjørnholstind. Det gikk rolig men jevnt oppover. Svein Erik var tung i beina pga sekken innover tidligere på dagen, og for Rime var underlaget temmelig uvant. Etter hvert åpnet utsikten seg, og vi kunne se mot finværet på østlandet. Det var ikke så verst i Heimdalen heller. Verre var det her blant jotnene, og da vi så Tjørnholstind ligge inni skodda forsvant motivasjonen hos oss begge. Det var bare å rusle nedover igjen, og underveis prøvde jeg ut mine nye stegjern som jeg snart skal få bruk for. Skikkelig ugjestmildt og stusselig landskap helt til vi kom ned i vegetasjonsbeltet, det gjorde godt for sjel og sinn å trå på mykt underlag og se andre farger enn svart, hvitt og grått igjen. LØRDAG Det blåste og regna kraftig i natt. Æsj, skulle hele greia bli mislykka da? Jeg ville jo at også Svein Erik skulle oppleve Jotunheimen fra sin beste side. Heldigvis sovna jeg fra hele greia, og da jeg våkna igjen var sola intens der ute. Det var bare å komme seg ut av teltet, for nå var leirplassen forvandlet til et paradis. Rime tusla ut av teltet sitt, og vi storkoste oss med barnslig prat og kosebrumming mens landskapet ble lovprist. Munken er alltid like fin herfra. Etter ei god stund hadde Svein Erik også fått gnidd søvnen ut av øya. Det ble en rolig frokost som det alltid blir når vi er sammen på tur. Egentlig ga ikke det siste værvarslet spesiell grunn til optimisme, så vi fikk nyte leirlivet mens vi spiste og pakka, så fikk vi heller se hvor langt vi rakk før været eventuelt skulle degenerere. Heldigvis var frykten ubegrunnet, for på vei opp mot Tjørnholsoksle minnet været om Vestre Leirungstind-turen med Jan Petter for 4 år og en dag siden. Den turen ble jo et lyspunkt i en legendarisk møkkasommer, får håpe det samme på ingen måte skjer i år! Sola steika oppover snøfonnene, og fordi vi prata om løst og fast og koste oss med landskapet glemte vi trivielle men viktige ting som å smøre seg inn med solkrem og solstift. Kom omsider på det, men jeg rakk å bli litt gæærn i leppa etterpå. Rime greide seg ikke så verst opp steinura den siste bratta opp til Oksle, og snart var vi på dagens første 2000-meter. Her kunne vi se at hele heimen minus enkelte Sognefjellstopper badet i sol og blå himmel. Hurrungane hadde riktignok enkelte drivende skyer rundt seg, men ikke snakk om store systemer. Rime la seg godt til rette på en stor stein og så ut til storkose seg. Så godt var det å ligge der og hvile ut at hun protesterte kraftig i form av demonstrativ brumming og ynking da vi gjorde oss klare til å fortsette. Var ikke detta nok for i dag da? Reint sårt å høre på, nesten så jeg fikk dårlig samvittighet gitt. Men det var enkelt nedover i retning ryggen mot Tjørnholstind. Enkelte partier trengte hun dyttehjelp oppover, noen steinblokker var litt for høye for henne, og da blir det alltid krafsing, pes og piping. Men ellers nådde vi kanten mot Nordre Tjørnholet uten nevneverdige forsinkelser. Jeg valgte bevisst å ikke gå rett på sak, for kanten mot stupet er verdt å få med seg lenge før toppvarden. Tjørnholstind er når det kommer til stykket en skikkelig magasugtopp, kommer i farta bare på Gjertvasstind og Vestre Leirungstind som større magasugtopper blant de tinder jeg har besøkt i Jotunheimen. Detta var uvant for Svein Erik, men han trossa sin anelse høydeskrekk og knipsa bilder villig vekk. Videre var det kun formaliteter opp til toppvarden. Jeg syns stadig at Tjørnholstind er en av mine utsiktsfavoritter, ikke verst det etter besøk nummer 7 på denne solide toppen. Her var det bare å nyte livet og tenke tilbake på utenatta i fjor vår. Rime så ut til å kose seg, og hadde ikke det minste imot å bli foret med pannekaker vi hadde kjøpt på Kiwi. Akkurat nå var det vel fortjent syntes vi. Jeg måtte bare ta bilde av skaukaren og skaubikkja på toppen av et av landets høyeste fjell! Neste gang vi er i Vassfarfjella kommer Svein Eriks blikk alltid til å søke etter Tjørnholstind. Skauen er best for en skaukar, men storfjellet fascinerer når været er som nå. Trur jammen det kan gå opp for hvilken som helst skautraver at det ikke er rart en fjellnerdete kompis er så fantastisk glad i denne norske kjempers heim. Dessverre går tida så altfor fort på store topper, så vi måtte rusle nedover. Vi fant en grei passasje ned spesielt pga gode snøforhold. Bare en gang skjedde det noe litt ekkelt, bandet til Rime sveipa med seg en stein jeg syntes var litt vel stor i forhold til baklabbene hennes, men hun bare rista litt på seg av sammenstøtet og rusla uberørt videre. Uansett hvor seint det var så var det på ingen måte hustrig å være så høyt oppe i terrenget nå. I går var det stusselig her, men det var nå detta med å være badet i kveldssol og blå himmel da… Tilbake i leiren var det tid for enkel mat for meg og fråtsing for Svein Erik. Jeg begynte å merke at det hadde blitt korte netter i det siste, og måtte kaste inn håndkleet etter et par timer og krype inn i teltet rundt midnatt. SØNDAG I dag var ikke været spesielt interessant, men det satte ingen stopper for en trivelig frokost. Langt om lenge rusla vi nedover dalen og kom oss fram til bilen uten nevneverdige opplevelser bortsett fra at fjellet uten nedbør alltid er fint og befriende. Svein Erik var godt fornøyd med sitt første møte med Jotunheimen i voksen alder, og vi har vel allerede begynt å prate litt om Trollsteinkvolven i løpet av sommeren. På tide å komme seg dit nå synes jeg! Takk for en fin tur!

Toppovernattinger er det flotteste fjellet har å by på! Skikkelig fin helg detta...

Nei tidsanslag har aldri vært min greie, og jeg bør aldri mer prøve meg på det heller Syntes faktisk synd på henne også altså. I ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg tenkte, men samlerinnstinkt kan være sterke saker. Det blir nok bare sterkere med åra...

Jeg hadde lengta meg sjuk på Jotunheimen i hele seinhøst og vinter. Tok med meg Irene for å vise fram heimen med stor H. Irene var ikke i slag, så vi tok det rolig opp bakkene fra Bessheim. Jeg storkoste meg ved synet av kjente og kjære fjell, spesielt var Nautgardstind et nydelig skue med all snøen under en blå himmel og med stort sett barmark i lavlandet som kontrast. Irene var enig i at Russvatnet var et paradis. Her skulle hun kose seg mens jeg dro på nye topper. Med 2k-samlerinnstinktet inntakt forsvant det meste av fornuft hos undertegnede, og jeg la i vei mot de toppene som lå lengst unna. Dette selvsagt for å komme på nye topper. Med start kl 16.00 fra østenden av Russvatnet hadde jeg unektelig endel odds mot meg med tanke på å komme tilbake til leirplassen innen rimelig tid. Det ble trasking over lyng og kratt med skia på skuldrene helt til jeg nærmet meg Blåtjørnholet. Før jeg kom såpass langt forkastet jeg planene om Søraustre Styggehøbreatind fordi det virka enda lenger enn Surtningsmassivet. Jeg tok etterhvert på meg skia og labbet radig oppover i retnng 2122 langs "kraterkanten" mot Austre Surtningssues to topper. Jeg var i ekstase over å se flotte Besshø, den er jo tøffest fra denne kanten. Også Gjendealpene da! Helt utrolig hvor vinterlige de var sett nordfra. Og nesten uvirkelig at Store Knutsholstind bare hever seg 1357 høydemetre opp fra Gjende! Det var morsomt å følge eggen bort til både topp 2070 og ikke minst 2078. Dette er et luftig men snilt gult trekantområde. Men jeg måtte se å komme meg tilbake, for hva tenkte Irene nå? Det var ikke bare bare, for snøen var hard å kjøre nedover på ski. Vel nede var det småtrøblete å komme seg over Blåtjørnåe. Så ventet kronglekrattet. Tenk hvor mye raskere det hadde gått hvis man kunne sklidd nedover på ski! Jeg gikk på alt jeg klarte, men Russvatnet er langt. Ropte etter Irene med jevne mellomrom, men det kunne jeg fint ha spart meg. Først en kilometer fra østenden hørte jeg henne rope navnet mitt. Jeg svarte, og omsider dukket hun opp. "Er du klar over hvor bekymra jeg har vært?" Ja det hadde jeg vel egentlig en viss anelse om. Klokka var nå 23 blank, ikke akkurat mellom 8 og 9 på kvelden lenger... Vel vel, hun forsto meg samtidig som jeg skjønte at jeg heller burde valgt et gjensyn med herlige Nautgardstind. Dagen etter rusla vi opp på Bessfjellet. Koselig der oppe med småpytter og småvegetasjon. Lemen florerte over alt. Artig det sjøl om den gledesdrepende harepesten er på vei. Håper det snart blir mer Jotun, og nå vil jeg bestige topper i dagslys...

Noen bilder til med kameraet mitt.

Her er bildene. Ikke den beste kvaliteten siden de er tatt med mobilkamera.

Ja dette var Nordlandshøydepunktet ditt til nå! Svartisområdet frister til nærmere bekjentskap, det var med meget tungt hjerte jeg måtte si nei til din invitasjon Får litt assosiasjoner til mitt første møte med Voggebreen av å se disse godværsbildene, men det er nok et par hakk flottere rundt Svartisen.

Da har jeg sniki meg til å lese alle de 6 rapportene, og det kribler, både med tanke på Femundsmarka og Nordland! Jeg blir aldri 100% kommunetoppsamler, men alle kommunetoppene i Nordland skal tas med tid og stunder. Det gjelder feks Sogn og Fjordane og Buskerud også. Artig lesing og spennende natur! Ser fram til resten av rapportene.

Har ikke fått brukt teltet siden pga utenetter under åpen himmel. Har iallfall fiksa stengene, men ikke giddi å rote med bardunene enda. Typisk Øyvindsommel.

Det alpine tindebildet til Dag må være fra Lyngsalpene. Men klarer ikke å plukke ut toppen trur jeg. Mitt tips er en av Lakselvtindan.

Breheimen er herlig! Begge disse toppene skal selvsagt besøkes en gang. Moro med alt dyrelivet på filmen.

Moro Sondre har blitt en av mine aller beste kompiser det siste snaue halvannet året, og jeg regner med at det blir en god del fellesturer i framtida, sjøl om endel av de ligger for høyt for meg. Moro å se at det kommer fram hvilke sunne grunner han har til å samle, selvsagt er det naturopplevelsen som er hovedgreia. Ingen grunn til å himle med øya over toppsamlere med andre ord!

Herlige Sølen som jeg fortsatt savner... Håper jeg kommer dit i år! Det er noe mystisk og dragende med det fjellet. Og det er moro med lemen.

Jaja, dette var bedre enn turen vår i Rondane! Ikke bra nok vær etter min smak på Storsmeden og Trolltinden, heller ikke Digerronden, men over Midtrondene og Høgronden var det Øyvind-vær! Men Storsmeden i knallvær er en av mine favoritter, syns den er flott jeg... Gratulerer med alle 2k-rondene i boks!

Jeg gikk rett på sak mot den bratte skråninga/ryggen som fører opp mot selve vesteggen, lurer på om det kan ha vært mellom 100 og 200 høydemeter, er ikke helt stø på det. Selve vesteggen er helt uproblematisk, men det var et hakk kort før toppen hvor jeg litt for sjølsikkert hoppa ned fra sittende stilling. Hadde vært enda forsiktigere hvis jeg hadde visst hvor lite plass det faktisk var å lande på, om man trår forkjært kan man i verste fall ende opp nedi dalen. Men jeg var veldig nonsjalant da, så om man tar seg bedre tid går det nok helt kurant. Ellers så kan man jo følge kanten av Stølsnosbreen og gå på snøfonna eller steinura til topps fra nord.

Gratulerer med fin påsketur! Ikke moro å skade seg på tur nei, har jo opplevd noe av det samme selv, to ganger har jeg lagt inn søknad om å få kneproblemer ved å ramle og kjøre høyrekneet i skarpe steiner. Har ellers aldri slitt med overbelastning, så det vil føles veldig unødvendig å pådra seg sånn jævelskap. Og så tro jeg jo over på Sondres 2k-avslutningstur i september, og det på helt unødvendig vis på flat og brei sti. Hevelsen ble stor den... Mer moro er det å fikse noe andre sjølsikre folk forteller at man ikke greier. En slags parallell, om enn en litt dårlig sammenligning, er turen på Store Knutsholstind med JPV i juli 2006. Været var grått og kjedelig, og ved en rast før stigninga til Svartdalen møtte vi en kar og veksla noen få ord. Jeg sa jeg ville ha sol og skyfri himmel på toppen, noe som nedlatende ble besvart med "Ja DET blir det ikke i dag!" Underforstått (sånn jeg følte det): Du passer bedre som sydenturist! (Ja særlig!!!) Så gikk han videre. Etter en god stund forta vi oss til topps, og gikk nok litt til venstre for normalruta. Da vi hadde vært på toppen en stund kom den samme karen til topps og utbrøt "jøss, er dere her allerede?!" Vi fryda oss litt da. Kyrkja på snøføre er sikkert tøff. Usikker på hva jeg hadde tenkt, men er jo et parti der oppe like før toppen hvor man foretrekker tørt føre på sommerstid. Returen er og blir verst på sånne plasser. Husker jeg sleit på Falketind i oktober 2006, det gikk greit å klyve bratt oppover til vesteggen, men da jeg snudde meg så fikk jeg sjokk over hvor ille det var. Ned der var helt uaktuelt! Det ble en ekstremt forsiktig sittende retur nedover det harde snøfeltet mot Stølsnosbreen, kompisen venta faktisk på meg en halvtime, skjønner ikke at han turte å være så rask. Ellers så er toppovernatting det aller flotteste ved fjelltilværelsen!

Den turen har jeg lenge hatt lyst til å ta, jeg vil også gå fra Elveseter! Var nydelig i Jotunheimen i helga, men bevegelsesfriheta mi ble ganske begrensa av turfølget, så først kl 16 blank kunne jeg gå i mitt eget tempo mot noen flotte nerdetopper i Surtningsmassivet. Det vanka både bekymring og kjeft etter at jeg kom tilbake til østenden av Russvatnet i 23-tida. Ellers er gjensynet med Jotunheimen alltid like rørende, det vil alltid være som å komme hjem

Bilder skal etter planen komme, men pcen er håpløs, så fikk ikke skalert i går, og i helga har jeg turplaner i et kjent og kjært område, så det blir ikke noe greie på det før uti neste uke.

Dette ble en slags parallell til førpåsketuren i Rondane i 2009. Det kan se ut til at dette blir en kjærkommen tradisjon med Erling annethvert år siden jobben hans sørger for friperioder før eller etter påske annethvert år, og jeg har lettere anledning til å være med på førpåsketur enn sein- og etterpåsketur. Som Erling sier er ikke dette en såkalt ”cred-tur” innafor fjellforum, snarere innen DNT-kretser. Det er fint å bli kjent i nye områder, så denne gangen sto Hardangervidda for tur. Tilfeldigvis har det altså blitt en del vidda på meg i år. Mellom de to viddaturene presterte jeg noe så tåpelig og totalt unødvendig som å bli sjuk. Blir så flau jeg… Trur det var en influensatulling som gikk til angrep på en relativt søvnløs kropp over tid. Ikke noe halsvondt eller feber som jeg kunne merke, men en slapphet og overdreven hoste som om jeg skulle vært storrøyker. Deprimerende! Når kreftene tar slutt og uvelheten tiltar må det jo være den jævla influensaen, den som jeg ynder å kalle noe helt annet og mye styggere, men influensa er jo stygt nok det. Bare tenk på det grusomme ordet ”inkubasjonstid” for eksempel. Grøssssss, desperat kløe og vemmelige brekningsfornemmelser!!! TORSDAG Det ble litt prøving og feiling på smørefronten fra Finsevatnet og bortover i starten, men jeg stolte på Erlings smørekunnskaper. Kladding slapp vi da stort sett også, det var bare snakk om mer eller mindre bakglatt, og resultatet etter en ca tre smørestopp ble til å leve med. Det bar rolig bortover småflater og bakker, godt å være i gang egentlig, sjøl om jeg helst hadde sett at det var godvær som kunne gitt en jøkulbestigning mening. I dette gråværet gadd iallfall ikke jeg, og Erling har vært der før… Ved Finnsbergvatnet var det småvilt terreng, og i enden er det en lang og bratt motbakke. Jeg prøvde å gå på med fiskebein til hjelp, men kjente meg tung og kraftløs, tydelig at ”etterinfluensakraftløsheten” enda satt i. Æsj! Men nå bar det enkelt videre og nedover til Krækkja. Der ble det god middag og sms-utvekslinger med far som er så opptatt av turen han hadde til Krækkja en gang som guttunge på 50-tallet. FREDAG Denne dagen begynte med tjukk tåke. Enkelte kvister var vanskelige å finne fordi vinden hadde blåst de over ende. Men stort sett går det veldig greit å følge ei kvisterute i dårlig sikt. Man trenger ikke å være like skjerpa som utafor løypenettet. I dag var planen å nå helt til Sandhaug. Men det virka litt fjernt så lenge forholda var som de var og Stigstuv aldri kom nærmere. Man går faktisk rundt med enkelte negative tanker, sånn var det for Erling også. Plutselig dukket likevel Stigstuv opp fra intet, og vi fikk en kjærkommen pause med brus inkludert. Fra Stigstuv ble ting straks triveligere, sola begynte jo å bryte gjennom. Da ble det faktisk litt barmarkspauser med utsikt til steikende sol over snøvidda, ikke verst! Vi tok det rolig bortover, og jammen kan det være herlig det også. Jeg hadde bare godt av å være forsiktig etter å ha vært dårlig, og vi trengte ikke å stresse for å få plass siden påskerushet ikke ville starte før om et par dager. Og innerst inne er jeg tross alt litt bedagelig anlagt… Vi ble nok litt lei på slutten, det var godt å komme til Sandhaug. Middagen her holdt på å sende meg i koma. Men vi fikk fordypet oss i fjellitteratur, og kom litt i prat med en eldre mann som faktisk hadde startet fra Spiterstulen for 8 dager siden. Bra jobba! LØRDAG I dag var det Litlos som sto for tur. Det blåste litt denne dagen, så det var vanskelig å finne egnet rasteplass underveis. Vi fant en brukbar løsning under en skavl som allerede hadde rast ut, her var det lunt og godt. Så bar det over partier som sikkert er fine i godvær, men som nå ble mest langtekkelige. Men et stort fjellmassiv i sørvest påkalte vår interesse. Vi hadde ikke fulgt så nøye med på kartet, men lurte på om dette kunne være en 1600-metring, den var jo ganske så skarvheimsk. Senere leste vi oss til at det var fjellet Holken på bare 1420 moh. Fra ”skaret” oppunder Holken bar det etter hvert radig ned til Litlos. Utpå kvelden satt vi litt i peisestua, og hit hadde visst Mortens bibel også funnet veien. Jeg satt derfor og slukket gråværssorgen med godværsbilder fra Jotunheimen. Bare vent, snart blir det flere jotuntopper på meg! SØNDAG Ikke spesielt bra vær i dag heller, men det gikk lekende lett over både Litlosvatnet og Kvennsjøen. Opp den lange motbakken videre sørover testa jeg meg og fikk merke at formen så smått var i anmarsj. I dag hadde vi vinden i ryggen også, så det gikk fort over flater og utforbakker. I perioder brøt sola gjennom skydekket og sørget for idylliske minutter, men drivende skyer var likevel dominerende. Ved et tilfelle kom en voldsom kastevind som nesten fikk oss over ende, men bare nesten. Landskapet var småkupert rundt oss, og jeg begynte å bli rastløs, nå hadde jeg lyst til å få øye på Sandfloeggi. Men da måtte det snart begynne å sprekke opp for alvor. Vi kom oss fort fram til Hellevassbu, så tidlig at det nesten var pinlig ikke å fortsette videre. Men bare nesten, for taktikken var jo hele tida å få med Sandfloeggi, og da nytter det ikke å haste videre mot Haukeliseter! Det ble en rolig kveld på hytta, men jeg overhørte mye bekymringsprat om Sandfloeggis skavler og bratthet. Sånt smitter fortsatt på meg, men det måtte da gå veien likevel! Sandfloeggi er ikke Uranostind, og i morra er det meldt knall… MANDAG I dag var forventningene store. Men plutselig kom den dumme tåka og tok både Sandfloeggi, Ostanuten og de andre fjella omkring. Vi tok det derfor rolig helt bevisst. Erling skulle bare til Haukeliseter siden han hadde vært på toppen en sommerdag for noen år siden, men han kunne følge meg bortover mot Sandflo, de store flatene oppunder de hallingskarvlignende stupene på viddas stortopp. Tåka var ikke tjukk nå, vi følte solas tilstedeværelse i stor grad. Dette måtte da bare sprekke opp, himmelen var jo til og med blå rett over oss! Se der ja, jammen dukket den store veggen opp, og skavler var det oppi der i rikt monn. Men ikke verre enn at en fjellvant toppturist skal fikse detta! Erling ble frista og slo seg med på toppturen min. Hyggelig det! Vi tok oss tid til en solfylt matrast og fikk blant annet øye på et lemen i full fart oppover den bratte snøbakken rett i nærheten. Det var nok motiverende for den å komme opp til berget der oppe hvor den kunne søke ly for både rovpattedyr og flyvende rovdyr. Skal det bli lemenår i år? Håper det, lemen liver opp i ”fjellhverdagen”. Det var litt av et trangt skar vi måtte passere for å komme oss opp på flatene på baksiden av stupene. Riktig spektakulært var det, og vi regnet med at skavlene der oppe til høyre, som ikke var spesielt overhengende, bare ville gi oss litt bank og ikke noe mer om de skulle komme deisende nedover. Så høyt var det ikke opp til de… Videre bar det stort sett enkelt bort til det smaleste partiet hvor man kommer i kontakt med de digre øststupene fra oven. ”Hvis vi ikke klarer dette kan vi like godt legge opp”, var holdningen vår. Jeg tok av meg skia et parti for å sparke bratte trinn, men Erling oppdaget en bakvei og labbet opp på ski. Nå var det bare den lange slake flaten vestover til toppvarden, og i ren iver langet jeg ut. Endelig var det tid for å ta på en toppvarde igjen, og for et fantastisk vær det var! Sola varmet og blendet så jeg nesten ble redd. Hvilken utsikt det var her oppe også da! Spesielt når det gjaldt fjerne områder. Man ser over hele vidda mot Gausta og Hallingskarvet, pluss at Hårteigen er overraskende nært innpå, med jøkulen bak der igjen. Folgefonna hvelvet seg over fjellmassene i vest, og det så riktig mektig og bølgeformet ut i retning Rogaland. Jeg måtte bortover mot sørveststupet for å få med meg den fengende nærutsikten over Sandflotjørn på 1590 moh med store stup og hengeskavler rundt på flere kanter. Endelig fikk vi en sånn dag man alltid lengter etter når man drar til fjells. Vi ble på toppen ca en time, og det føltes så altfor lite. Men vi måtte jo rekke å bestille rom på Haukeliseter. Stort sett gikk det greit nedover, og på flatene over Holmasjøen begynte tankene å kverne mer og mer rundt en bestigning av Store Nupseggi i samme slengen. Det var jo så flott å gå her nede langsetter de store stupene dens. Det var lenge igjen av dagen, så jeg gjorde alvor av saken. Erling raste nedover for å sikre oss plass mens jeg gikk i lange z-svinger oppover. Mine gode, gamle feller lå hjemme i Drammen for å spare vekt, så dette var litt uvant. Men i dag var jeg tydeligvis tilbake i form, så jeg kom meg fort opp i høyda. Rota litt opp og ned, men det var ikke vanskelig å komme seg fram, bare litt tidkrevende. På toppen var det flott, men ikke like fint som på Sandfloeggi. Men det betyr ikke så mye på disse kanter, det sier mer om sistnevnte enn at Nupseggi ikke er flott. Jeg kom i prat med en trivelig fjellkar som kom opp fra motsatt side. Han råda meg til det jeg sjøl hadde en mistanke om, at det var bedre å skli ned på vestsida og gå over alle vanna. Det ble jo også stort sett rene parademarsjen, med spennende natur som kulisser. Jeg nådde Haukeliseter ca en time tidligere enn Erling hadde våget å tro, så middagen rakk vi begge med solid margin. Vi feira med hver vår pils, og om den saken er det bare en ting å si: Erling sendte melding til Nils om at nå fikk jeg Øyvind til å drikke pils!! TIRSDAG I dag var det tid for bonustur, og været skulle bli like fint trudde vi. Men gråværet tok mer og mer over, og da vi begynte å gå var det stort sett kjedelig vær uten nedbør. Målet mitt var Vassdalseggi, en topp jeg har hørt en del spennende om. Erling hadde også den fra før, så han skulle nøye seg med Kistenuten, faktisk en nesten like lang tur til en ikke spesielt mye lavere topp. Fra Lisledalen og opp på den lange ryggen til toppen begynte jeg å kjøre på til tross for demotiverende hvit himmel. Jeg ville teste meg sjøl, og glipptak som tæret på siden jeg stadig ikke hadde feller kunne likevel ikke hindre meg i å konstatere fornøyd at dette lignet mistenkelig om gode, gamle Øyvind! På ryggen sklei jeg langsetter flatene i pur glede, og på toppen var det om å gjøre å komme seg på riktig side, gjerne en liten rusletur nedover sida også, for dette betydde at jeg for første gang i livet satte min fot i Rogaland fylke. Artig! Men nå begynte det å tette seg til med snø i lufta, så Kvanndalssøkket i sørvest kom ikke helt til sin rett. En kar fra Haugesund kom etter ei god stund, og han ville bare snu med en gang. Det ble til at jeg slo følge, og vi hadde en trivelig prat før bakkene nedover startet. Her var det moro å prøve litt telemark. Langt om lenge kom jeg meg helskinnet ned i Lisledalen igjen og fant en barflekk hvor jeg satte meg til for å vente på Erling. Han kom vel etter en ca 20 minutter etter en grei tur på Kistenuten. Fra rasteplassen var det bare moro å renne ned til stakene mellom Haukeliseter og Holmevasshytta. Nå ventet trivielle ting som stress med vekslepenger til dusjautomat og ikke minst overfylt buss hjemover igjen. Men det var det jammen verdt! Takk til Erling for en ny og minneverdig flerdagers skitur!

Ski kan være noe dritt ja... Sjøl har jeg nettopp vært på langtur UTEN feller, skal si det gjorde inntrykk på meg å bestige fjell uten å ha de herlige fellene. Stadige glipptak på vei mot en topp er meget uvant kost. Men som et apropos til turartikkelen din så kan jeg for egen del fortelle at jeg endelig har satt min fot i Rogaland fylke Riktignok bare med noen meters margin, men likefullt... Frafjordheiene vet jeg fra bøker at har mye fin natur.