oyvindbr

Nå fikk jeg lyst på Kjerag jeg også! Dette var nok gromuka oktober hadde å by på trur jeg. Om ting klaffer kan jeg kanskje vente på toppen når Sondre og co en gang kommer klatrende opp fra fjorden.

Så du fant lista ja. Er ikke ny pers nei, den er 27 sekunder bedre, men var altfor mye flaskehals i starten og dermed feildisponering av kreftene. Er jo et mareritt hele greia egentlig. Siden det er nesten et år til neste gang kan jeg være bråkjekk her og nå og si at jeg skal perse neste gang.

Du skulle bare visst hvor betydningsfull jeg følte meg som orket denne turen dagen etter motbakkeløpet "Landfallhytta Opp", det satt jammen godt i både bein og kondis!

Syns ikke det var noe dumt innlegg jeg. Bjørnen er et stort dyr, og risikoen for at noe skal skje er jo tross alt til stede. Men den er forsvinnende liten heldigvis. De andre svarene du har fått forteller nok det meste om hvordan ting er. For det meste er det jo sånn at et møte mellom menneske og bjørn bare blir oppfattet av bamse, og den trekker seg unna slik at vi mennesker ikke blir klar over bjørnens tilstedeværelse. Normalt er ikke bjørn farlig for oss, men det lar seg ikke nekte at det kan være ei psykisk greie det der med å rusle alene i bjørneland eller i et område som tradisjonelt har vært det. Har forresten lest meg til at Vassfaret selv i bjørnens storhetstid kunne være tomt for bjørn i perioder, men at det alltid var et knutepunkt for bjørnereksler (bjørneruter). Vassfaret er fantastisk fra naturens side, men en av landets største tragedier når det kommer til rasering av skog.

Takk for tilbakemeldinger, både rettelser på stedsnavn og ros. Børgefjell er et nydelig område når det viser seg fra sin beste side! Håper på en ny tur til Kvigtind en gang, vil gjerne overnatte på toppen. Er flere toper som feks Golvertind som også frister. Pluss en klassisk fisketur som varer et par uker. Takk for kompliment Dag! Det var da voldsomt...

Rapport med bilder, kart og GPX-fil fra turen: http://peakbook.org/tour/22401/Lang+dagstur+til+Storskrymten.html Det bød seg en mulighet for langtur med Sondre siden han kun hadde planer om dagstur denne helga av hensyn til søsterens 18-årsdag. Jeg på min side hadde sjauejobb på hytta å se fram til på søndagen, men har i år vært av den opportunistiske typen som griper sjansen til å henge seg på andres planer. En stortopp som ikke krevde annet enn slit og utholdenhet var dermed innen rekkevidde for oss begge hvis vi var effektive. Så her var det bare å henge i! Det ble vel litt over midnatt før vi var framme ved Skamsdalsætrin. Frigg var også med, og det var en utfordring å rote fram skift fra sekken og romstere med matposer siden diverse godsaker vekket biskens interesse. Men etter hvert kunne vi alle falle til ro og fikk oss ei god natts søvn i bilen. Lørdagen opprant med nydelig høstvær. Det tok oss ikke lang tid å være i godt driv innover Skamsdalen. Med sol som skinte fra tilnærmet skyfri himmel var det en estetisk opplevelse å gå stien opp til Lesjøen. Frigg boltret seg over myrer og gjennom kratt, og praten gikk lett som vanlig. Vi glemte å følge med på stien, og måtte etterhvert krysse elva på et verre sted enn nødvendig. Men det løste seg greit. Etterhvert dukka store fjell fram i nær horisont, men det var nok snarere Drugshøe enn Svånåtindmassivet som lå der til høyre i første omgang. Mistanken ble styrka da Storskrymten og Litlskrymten dukka opp i det relativt fjerne. Sistnevnte ser ut som en villere utgave av Suletind spør du meg. Drugshøe er en flott 1900-meter jeg gjerne besøker, det ble faktisk en del prat om den. Etterhvert kom 2000-metringene til syne, og jammen er topper på 2000 og 2200 pluss ekstremt mye høyere enn 18-1900-metringer! Skulle tru de var 5-600 meter høyere faktisk. Østre Langvasstind var selve juvelen med sin spisse form, mens Snøhetta med sine kolossale dimensjoner virka som en slags uferdig Styggedalsrygg. Storstygge Svånåtind lokket så det holdt, jeg blir faktisk sjuk av å tenke på den! Det var mye å tenke på og mye flott å hvile øya på, og terrenget var stort sett lettgått. Endelig var jeg på Dovrefjell, Skrymtheimen er utvilsomt en del av vårt trauste “nasjonalområde”. Her har jeg mine store planer, og håper virkelig at det ikke går lange tida før det vanker en legendarisk 2k-tur på meg i dette området! Innimellom tenkte jeg nok litt for mye på 2k-prosjekter, for plutselig stupte jeg utrolig klønete i steinura. Faen så vondt! Stein er jaggu harde saker… Jeg kunne berolige Sondre med at det bare var vanlig smerte i et forslått kne pluss oppskrapet håndflate. Gidder ikke å mase mer med at jeg har dårlig motorikk (hvis vi ser bort fra nedstigning i steinur da), den er nok ikke så dårlig som jeg skal ha det til, alle kan stupe i steinura når konsentrasjonen ikke er på topp. Vi fikk etter hvert øye på folk som hadde leir ved et idyllisk vann, men strenet forbi på ærbødig avstand. Det bratnet etterhvert til for alvor nå, og snart var det velkjente 5. giret i gang. Ei stund gikk vi side om side, men som vanlig dro Sondre omsider ifra. Helt i orden det! Jeg ga det jeg hadde og gledet meg til å slappe av ved toppvarden samtidig som jeg lot meg imponere over hans form. Det så jo så enkelt ut for han oppover der. Utrolig nok hadde han bare venta snaue 2 minutter da jeg kom til topps. Vi hadde brukt ca 4 timer og 40 minutter fra bilen. Her var det vid utsikt! For første gang i livet så jeg nå Trollheimen med egne øyne. Spesielt Skarfjellet utpekte seg. Dovres stortopper var blikkfang nummer én med de dimensjonene de oppviste. Dessverre hadde en kjedelig gråværsfront kommet fra nordvest før vi nådde toppen. Dette var meldt, men like kjedelig er det hver gang. Uansett så snakker jeg sant når jeg hevder at dette kanskje er min beste gråværstur. Og mange ”ukritiske” røster ville fortsatt kalt dette for knallvær. Det var iallfall en god del sol og blå himmel i sør og øst. Etter litt mat og drikke ved toppvarden måtte vi avlegge øststupet et besøk, og det var det jammen verdt, for her stuper det nok ca 400 meter ned. Sondre så til sin begeistring at fjellet så fast og fint ut, kanskje ligger det ei klatreutfordring og venter om en stund. Det holdt til en større rovfugl nedi stupet, sannsynligvis en falk. Ravnens tilstedeværelse var jo obligatorisk, de flyr alltid der nede og lurer på om noen av oss skal være uheldige og ende opp som mat for dem. Frigg var iallfall engstelig og turte ikke å komme helt bort til oss, i stedet underholdt hun oss med sine komiske lyder. Det var på tide å vende nesa nedover igjen, men ikke uten en aldri så liten omvei. Sondre ville få med seg en 1800-metring, og jeg var ikke vond å be. Dermed bar det ned i verre steinur enn normalruta, ja jeg fantaserte nesten litt om ura oppunder Trolltinden, men heldigvis inntraff ingen uhell. Snart var vi i gang med stigninga opp til Salhøa. Vi fant oss noen bratte sva hvor spesielt Sondre fikk boltret seg, jeg valgte en mindre direkte variant, men mange kunne sikkert få litt småhøydeskrekk her også. På toppen av 1853 (altså én meter høyere enn selveste Vengetind!) fant Sondre ut at kameraet ikke var med lenger. Vi hadde jo hatt ei lita foto- og matpause rett før svaene, og Sondres GPS viste sånn ca hvor den hadde vært, så han småjogga nedover ved relativt godt mot for å prøve å finne kameraet. Jeg koste meg med å se på utsikten, nå så jeg Grøvudalen for første gang også. Frigg måtte trøstes så lenge Sondre var borte, men han kom selvsagt forholdsvis fort tilbake, og heldigvis fant han kameraet også. Nedover fra denne toppen gikk det stort sett veldig greit. I perioder minnet den litt om ryggen rett før riksgrensa når man er på vei mot Stekenjokktraktene fra Jetnamsklumpen. Skyene som hadde hengt tunge og dystre over oss begynte nå å gi fra seg litt regn. Godt de klarte å vente helt til nå iallfall! Snart var vi nede i ”lavlandet” igjen, og atter var terrenget lettgått. Men det var langt å gå, så skumringen begynte så smått å innhente oss. I det fjerne så vi en stor flokk med villrein. Artig det, her i området finnes jo ekte villrein, i motsetning til reinsdyrstammen på Hardangervidda. Denne gangen fant vi rette vei over elva, og var snart tilbake ved Lesjøen. Nå mørknet det for alvor, og vi gikk i godt driv nedover. Noe sa oss at det var lurt å være føre var og ta på hodelyktene før vi rakk å tryne og slå oss. Frigg forsvant i perioder, men ved en anledning begynte plutselig lyngen rett ved sida av meg å leve, og det var selvsagt bisken det ja. Spreke bikkja gadd ikke å vente til vi nådde gjerdet ved brua ved parkeringsplassen og kunne åpne for henne, hun hoppet likegodt over på egenhånd. Da vi kom til gjerdet så vi det lyste i to bikkjeøyne rett ved bilen. Da var det bare å takke for en fin tur som kom på ca 41,5 km, det vil si for Sondre siden han fikk en ekstratur omkring Salhøa. Men jeg gikk nok mine 4 mil jeg også. Nå gjensto turens mest risikable del, nattkjøringa gjennom Gudbrandsdalen. Men det gikk bra det også. Takk for flott tur!

Dag heller nok mest over mot Øyvindvær han også ja... Har gått mange nok ganger og forbannet vær og vind, på Dyrhaugsryggen høsten 1999 hadde jeg rett og slett driti meg ut pga raseriet over skyene hvis jeg hadde truffet folk... Men den teltplasskroken under Grytfoten så jo bare herlig ut da! Kanskje litt ukomfortabel, men man må jo få følelsen av å klare å innrette seg etter forholda der... Mange herlige motiver langs De Syv Søstre som fortjener godvær ja! Kanskje får vi tatt turen sammen når du skal tilbake?

Ja detta var turen sin det Kaare! Takk for flott rapport! Jeg har også fantasert forferdelig mye om Botolfsnosi, Rolandsnosi, Kalvedalen og Skoddedalen, må vel nærme seg 20 år med fantasier, håper inderlig jeg får gjort noe med det i god tid før jeg blir 40 år. Dette er jo den mest spennende delen av Jotunheimen uten diskusjon i mine øyne! Mystisk, avsidesliggende og ekstremt storslagent! Jeg skal på mange turer i det området, det er et løfte Men blir nok kun en gang jeg får gått Maradalsryggen og Styggedalsryggen, og det er ikke sikkert jeg kombinerer de to, det vil tida vise. Usikker på om jeg har vært på toppen av Rolandsnosi, for jeg ble innhenta av skodde og gadd ikke å tusle mer oppi der da jeg var i området høsten 2004, jeg hadde et ønske om å ta Mannen nærmere i øyesyn da. Men at det var idyllisk på kanten mot Utladalen fikk jeg med meg. Og ja, Midtmaradalen er en perle av de sjeldne! Resten av turen kan jeg ikke uttale meg om i kraft av egne erfaringer, bortsett fra Gjertvasstind fram og tilbake via normalruta, får heller bare bøye meg i støvet. Jeg vet at jeg er enig i at dette er turen med stor T i den norske fjellheimen!

Rondane i vinterdrakt er en klassiker, definitivt! Lurer på når jeg skal få tatt denne traversen, to ganger har jeg blitt snytt for den...

Har jaggu lyst på Grossglockner jeg også! En dag skal det skje!

Martin.M: det er nok jeg som eier den kommentaren. Flott film av Mayhassen som vanlig!

Jeg har lenge vært vill etter Storkalkinn og Hårstadnebba! Må nesten ha som mål å få en flott høsttur dit neste år, gjerne kombinert med Trollheimen. Får en enorm uro i kroppen av å se på de voldsomme høydeforskjellene!

Hehe, ja 2k-samlinga mi tar nok lang tid. Men med mindre neste sommer blir knall - den får jeg jo ikke utnytta så godt her hjemme pga mulige turer til Pyreneene og Alpene - så vil neste knallsommer etter der igjen i Norge bli godt utnytta. I 1997 satt jeg forsvarsløs i militæret og så på knallsommeren som glapp mellom henda mine, og i 2006 skjedde noe lignende i "fæle" Golder Associates da jeg ble påprakka en jobb der som kun ga meg en feriedag. Står bedre rusta nå, det er jaggu bedre i staten, sitter på gjerdet og venter på en knallsommer så jeg får gjort visse innhogg i 2k-samlingas favør. Men står fortsatt fast på at mange av turene bør tas når fjellet er dekket av snø. Ellers så har jeg jo ikke lov til å klage i år synes jeg faktisk, formen er bedre enn noen gang, Island og ikke minst Beerenberg var legendarisk, og det vesle av finvær som var i Sør-Norge var mens jeg koste meg 9 dager på skauen hjemme. Har vel gitt opp 2k for i år, ikke minst pga andre turavtaler, men jeg samler jo ikke så systematisk, og trur ikke jeg skal lide noen turnød i høst. Men når det endelig blir duket for gjensyn med 2k-topper vil jeg bli så rørt at jeg får den berømte klumpen i halsen...

Spennende tur detta! Godt å se at det er flere som "aldri" lærer å ta med nok drikke på tur. Jeg har nesten gitt opp for egen del, det er like jævlig hver gang det skjer, men i sofaen etterpå glemmer man hvor ille det var å være tørst, tørr i munn og kraftløs. Husker ikke helt hva det het, men leste i et Bedre helse-blad om en behandlingsform mot migrene som gikk ut på at man la seg inn i en slags vanntunnel hvor man fikk massasje av vannets bevegelser eller noe i den dur.

Jeg gleder meg til den kjølige årstida, rett og slett fordi jeg trur på mer godvær da. Mye jævelskap er det året rundt, men sørpå har sommeren utvikla seg til å bli regntida. Får håpe på enkelte krampetrekningssomre som den i 2006. I 2008 var ikke ting helsvart heller. Og i nord har de alltid fint vær når det gjelder, jeg tenker alltid "jøss, regn nordpå!!!!" når jeg ser regnværssymboler over der på værmeldinga. Min filosofi har blitt at jeg samler topper og skal ta klatrekurs, men kan jeg ikke få alle i knallvær så får det bare være om jeg ikke får med meg alle 2k-toppene for eksempel. Hver tur skal være en estetisk juvel! Når man er på hytta i marka med alle tiders turmuligheter og familien koser seg der, og kompisene likeså, ja da er dørstokkmila lang når man vet at man må bryte opp fra idyllen, komme seg ned fra skauen, ta tog i retning Oslo, og så lide seg oppover i tog eller buss, og så er værmeldinga for aktuelle områder i beste fall usikker. Nei da er det mye bedre å ha hatt mitt livs badeferie i marka med innlagte joggeturer og andre turer til kjente og kjære åser. Angrer ikke et sekund på valget mitt om å bli på skauen i ferien! Storturene kommer nok til å bli foretatt hovedsaklig om høsten, vinteren og våren, for dette er årstider som forstår at skyfri himmel døgnet rundt til tider faktisk kan ha noe for seg. Og sist helg ble det endelig Sølentraversen i ganske bra vær. Takk og pris for det, har venta lenge på den herlige toppen!

Gratulerer med Storen! Synd tåka kom på toppen, men der oppe lever visst skyfritt på veldig lånt tid...

Hørtes velkjente ut de løsneproblemene til Petzl Vasak, det var jo litt småkritisk for meg på Beerenberg av samme grunn. Ellers er det synd dere ikke fikk knallvær der, men en ser på tilbaketuren hvor flotte omgivelser det er rundt Øksfjordjøkelen.

Blir jo ikke akkurat mange topper på meg heller, så du har rett i det Dag. Trur feks jeg hadde nærma meg slutten på 2k-samlinga hvis jeg ikke var så nøye på været, kun klatretoppene hadde gjenstått da.

Ja man får passe på å få Øyvindvær i sånne omgivelser... Men gratulerer med kremtopp i boks!

Syns det høres ut som bra tid på dere begge jeg da...

Ingenting er som Hurrungane for meg, helst i knallvær da! Kjenner meg igjen i det du skriver på slutten. Har i år tatt en sjefsavgjørelse om å ta et klatrekurs. Det blir ikke i år, men en av de to neste somrene. Klart jeg skal gå Skagastøls- og Styggedalsryggen, Maradalsryggen og Austabotntraversen

Du bør velge Nord-Norge Bjarne! Nord-Norge har fint sommervær når det gjelder, altså når folk har ferie, hvert eneste år virker det som. Jeg smakte såvidt på det i Børgefjell, men fikk ikke tid til mer. Neste sommer har jeg sagt fra lenge på forhånd at da skal siste delen av ferien være nordpå. I år gikk hovedferien med til Island og Jan Mayen, og da jeg ville nordover igjen ble jeg stoppa av hyttevedlikehold hjemme i marka. Klager ikke, det ble masse bading, jogging og åsturer, pluss fint vær. Men fra en stor åsrygg over Vikøyri uka etter så jeg at Jotunværet var under enhver Øyvindkritikk. Nå ser jo varslet håpløst ut i overskuelig yr-framtid. August er en dårlig måned i Sør-Norge, men av en eller annen grunn får august fortsatt skryt her sørpå. Trur ikke det er bra at april blir så full av godvær og varme som i år. Det samme skjedde i 2005, og det ble i Ålesund kalt for året uten sommer såvidt jeg husker. Yr hevder at været ikke husker og dermed ikke søker likevekt, men all min erfaring tyder likevel på at dette er tilfelle. Jaja, jeg er faktisk ikke sur, gjør meg bare noen refleksjoner. Venter og venter på at været skal gjøre det bryet verdt for meg å dra til mine kjære Hurrunger igjen. Åååå som jeg savner de

Gleder meg til å bli kjent i Trollheimen en dag!

Mye flott som har kommet siden sist ja! Etter 9 dager på hytta i marka har jeg ikke fått fulgt med stort... Detta var en koselig rapport, å ha med bikkje til topps har jeg jo stifta bekjentskap med sjøl. Veldig godt turselskap! Har det siste året fått et visst forhold til alle disse tre toppene: Oksskolten vurderte jeg sterkt uka som gikk fordi været alltid er fint i Nord-Norge når det gjelder (altså når de fleste har ferie), men det var endel presserende ting på hytta i forhold til vedlikehold. Skal ikke klage, koser meg der! Storskrymten var jeg meget klar for i vinter, men det passet seg ikke for Sondre og co, du var vel en av "co" trur jeg. Jetnamsklumpen ble besteget 4. juli sammen med Sondre i gråere vær enn du og Ronja hadde. Fantaserte underveis om hvor fint det hadde blitt med solskinn og blå himmel. Gratulerer med tre fylkestopper!

Må være fantastisk godfølelse å ha gått den turen Neste år skal jeg jaggu se å få tatt et klatrekurs, det er på tide å få med seg noen av de store ryggene i heimen! Maradalen er jo bare helt nydelig! Har lenge hatt lyst til å bli kjent der.