oyvindbr

Bildet "Isbjørnsjekk på Sukkertoppen" appellerer til meg. Mye annet fint også, håper jeg får meg en Svalbardtur i løpet av livet. Fikk dessverre ikke åpna bildemeldinga di, først var sida nede, og da den var oppe og gikk igjen var det visst for sent å få fram bildet. Jaja, kan tenke meg at det er og har vært et eventyr der oppe! Noe helt annet en den bejublede sommeren som har hersket her nede. Jeg vet at det ikke går i oppfyllelse, men må bare si det: Jeg håper jeg aldri får oppleve en sånn tullevinter som dette en gang til!

Har ikke sjekka bruksanvisninga nøye nok enda. Var et gammelt, men godt kamera verdt 8000,- som jeg bare fikk helt gratis! Har ikke våget å prøve det ut inntil nå som det lille kompaktkameraet mitt har begynt å fuske. Var ikke klar over den datostemplinga, så dette føyer seg inn i rekka av gullkorn som skyldes manglende teknisk innsikt. Skal nok finne ut av det etterhvert. Bortsett fra det ørlille partiet jeg har nevnt så finnes ingen rasfarlige strekninger langs ruta. Og bestiger man Nummestolane fra Grønsberg er det ingen raspartier overhodet. Disse fjella har jeg skjønt at er tilgjengelige året rundt bare været ikke er uforsvarlig. Og man får nok uansett stort sett gå i fred, for de krever jo sitt når det gjelder høydeforskjell og viljen til å slite litt utafor allfarvei. Så du får ha god tur dit en vakker dag!

http://peakbook.org/tour/30719/Stortur+med+fokus+p%C3%A5+Nummestolanes+nifse+stup.html Ikke spør meg hvorfor det står 2005 på bildene, kameraet er nytt for meg enda... Det var på tide med en tur til Vik i Sogn igjen, jeg hadde ikke vært der siden midten av august. Temmelig spontant bestemte jeg meg siste helga i februar da besøket fra Vik skulle reise hjemover igjen. Og jeg måtte jo avsette en dag til stortur i området. Fredagen utpekte seg tidlig som den beste dagen til det formålet rent praktisk, og på onsdag fastslo Gislefoss at den faktisk skulle bli veldig fin. Da orka jeg ikke sjekke flere værvarsel og tenkte at jeg bare fikk la det stå til. Tidlig fredag formiddag skysset Irenes far Arne meg opp i Seljedalen til der hvor ruta opp mot stølsområdet Hang starter. Det var drivende skyer omkring Ennebakkfjellet og Nummestolane, men jeg var ved godt mot og regna med at sola ville løse de opp etter hvert. STARTEN Jeg var innstilt på tung brøyting oppover, men det gikk ei vintersti her. Stivtæla og glatt som den var ble den uansett en liten prøvelse, jeg sklei litt for hvert skritt. Men ved å male på kom jeg meg omsider opp til Hang. Der var det på med skia. Men for en skare! Det var ikke så greit å gå med feller når det både var skrått og bratt. Måtte stole på stålkantene, hvis ikke ville jeg etter hvert kunne pådra meg en uhyggelig lang aketur, det ville nok stort sett bare gi friksjonsvondt og laber motivasjon ved å måtte begynne på nytt, farlig var det ikke. Men nå var det knallvær! Og snart var jeg på høyde med Ovriseggi. Utsikten åpnet seg mot jordbrukslandskapet, Vikøyri og vika i Sognefjorden som jeg regner med er opphavet til stedsnavnet. For ikke å snakke om Stølsheimen og fjella på motsatt side av fjorden. Ja nå følte jeg meg hjemme! Jeg vil si det såpass sterkt at jeg føler like mye for disse fjellene i Vik kommune som jeg gjør for de hellige 2000-meterområdene. Det bare er noe med Sogn synes jeg… Oppglødd av skyfrie Nummestoler økte jeg tempoet mens jeg innimellom ikke kunne dy meg for å komme med noen gledesutbrudd. Syntes bare det var så fortjent etter all realismen som har vært de siste månedene, kun en flott dagstur på Mugnetind i løpet av en 5 – månedersperiode er ikke mye å slå i bordet med, og jeg har vært så lei av alle knallværstirsdager! Og onsdager… Ja og så selvfølgelig all denne evinnelige fram og tilbake - drømminga med stadig skiftende fokus ettersom den ene drømmen etter den andre faller i grus og den onde sirkelen må starte på nytt. ENNEBAKKFJELLET Nå var det bare nydelig blå himmel, snøfjell og sol å se. Og kanskje et annet menneske som hadde fri i dag? Eller hva kunne den store mørke prikken langt der oppe på Ennebakkfjellet være? Kunne det være et dyr? En jerv? De finnes jo her iblant. Nei, det var for store saker. Og det bevegde seg nok ikke heller. En markant varde viste det seg å være. Nå var veien kort opp på høyde 1351 på Ennebakkfjellet. Hovedhøyden på 1355 var jeg ikke så gira på i dag, jeg hadde hastverk med å få best mulig utsikt mot Nummestolanes skremmende stup. Høyde 1355 kan jeg ta når Svinadalsholtane en gang skal til pers. Til tross for at jeg storkoste meg med omgivelsene så overbeviste ikke nærutsikten fra 1351 meg. Jeg ville ikke bare se stupene på Nummestolane, jeg ville se hele massivet reise seg opp fra Seljedalen. Så det ble til at jeg fortsatte mot Daurmålsnipa. Der ble utsikten betydelig bedre, men jeg fikk ikke se hele helheten her heller, måtte ta hensyn til disse evinnelige utoverhengende skavlene. Uansett, Nummestolane er gedigne sett fra ryggen på motsatt side av dalen. De er ikke helt Trollveggen akkurat, men de er på ingen måte pinglete i forhold heller! Her er nok av glatte og langstrakte øksehogg, kløfter og små isfosser. OVER MOT ANDRE SIDA AV DALEN Etter ei brukbar mat- og gløggpause startet jeg på fortsettelsen som jeg var veldig spent på. Ville jeg klare å komme rundt så jeg kunne befinne meg langs kanten av Nummestolanes nifse stup om noen timers tid? Fra romjulsturen i 2010 visste jeg at terrenget mellom Fresvikbreen og Svinadalsholtane er sterkt kupert og bølgeformet, og dessverre også preget av enkelte regulerte vann. Og kunne det være rasfare? Det hadde vært mye prat om det i det siste. Men det var for anledningen rene betongføret over hele fjøla, så jeg kunne ikke skjønne annet enn at det var trygt i dag, iallfall så lenge det var et par timer til sola fikk tak i hellingene. Og det var ikke lange partiet under Vassdalsknausane som muligens var tvilsomt heller. Ved pudderføre eller setninger og drønn hadde jeg snudd med halen mellom beina, men ærlig talt så var det ingen fare å spore. Jeg måtte stoppe og ta et bilde der hvor Nummestolane tronet bak ei solid buesenkning i terrenget, og så bar det ca 400 høydemetre opp fra Hestastodvatnet og til topps på høyde 1548 vest for Fresvikbreen. Det glitret estetisk i glaserte fjellrygger, og sola varmet på en slik måte at en skjønner at det går mot vår. Raundalsryggen lokket langt der borte i sør og hadde vært fin i dag i motsetning til det kjedelige 10.februar-forsøket, men savnet etter den fikk pent vente til jeg var tilbake i Drammen, nå koste jeg meg på Fresvikhalvøya, mer var det ikke å si om den saken! Våren ja! Jeg kan godt glede meg til våren, men jeg håper ikke tida går altfor fort, all den tid jeg har lagt sommeren for ”hat”. Sommeren har stort sett bare gitt råtten himmel med dampende skodde, bedriten nedbør og begrensa ”bevegelsesfrihet” i turplanlegginga de siste åra. Vinterfjellet har langt mer sol og blå himmel å by på. Den hvite tida er ei rein og vakker årstid. I dag er det bare deilig snø mot en blå himmel å se, sommeren er lenge lenge til, og takk og pris for det!! Det er mye drittvær vinterstid også, men vinteren er ikke rigid som den sørnorske sommeren. Vinter og vakker(t) har samme forbokstav… Det kan man si om sommer og skjønn også, men vakker er mer seriøst enn skjønn... Fresvikbreen sett fra 1548-toppen var et rørende og gripende gjensyn for meg, for den romjulsturen for drøyt 14 måneder siden har satt sitt helt spesielle preg på sjela mi, ja den har faktisk fått sin rettmessige plass innafor mine topp 10-turer! Og det var en smule varmere i lufta i dag enn sist, så utsikten ned i Seljedalen kunne nytes på en helt annen måte. Det flotte bildet Sondre tok av meg på kanten sist jeg var her gir meg bokstavelig talt frysninger, det ser bare så utrolig kaldt ut! Nå derimot var det myten om påskeværet som gjaldt… Etter å ha nytt utsikten til fulle tok rastløsheten overhånd. Ja såpass overhånd at det gikk litt for fort i svingene selv med feller på. Jeg fikk en skrens og slo meg brukbart i både høyre lår og underarm, og tankene gikk med ett til tremenningen som brakk lårhalsen tidlig i januar og fortsatt har ei uke igjen på krykker foran seg… Nå var terrenget enkelt bortover mot kanten av disse gedigne og nifse stupene på Nummestolane, dette fjellet som ligger langt unna den vanlige folkeskikken for østlendinger flest vil jeg tru. Som navnet antyder så består stupene av ”stoler”. Sett fra rett vinkel kan man med godvilje se tre sammenhengende stoler eller seter. Litt kløfter er det her og der også. LANGS KANTEN AV STORSTUPENE Her var det spennende gitt! Få steder har jeg følt på høydeskrekken som her. På alpine toppturer blir man jo relativt raskt akklimatisert til å ha det luftig, verre er det når man går over ei stor flate som plutselig ender i stup som er større enn de fleste man finner i Jotunheimen, og hvor det få meter i luftlinje foran deg brått har blitt kanskje 700 meter lavere og en skråning under der igjen sørger for total høydeforskjell på 1000-1200 meter. Med skrekkblandet fryd betrakta jeg et delstup jeg hadde på sida mens jeg sjøl var ute på et slags fremspring. Best å ikke gå for langt ut mot kanten, spesielt på vinterføre. Avgrunnen lå svimlende langt der nede i Seljedalen, man bør ikke risikere livet ved å gå helt ut på kanten med en eventuell utoverhengende skavl for å få dette bekreftet. Jeg rusla rolig bortover så langt jeg anså som forsvarlig med ærbødig respekt og en aldri så liten pionerånd, jeg liker iallfall å tru at her har det ikke vært mange østlendinger før meg… Stadig gikk det småras i de hvitpudrete og snøglitrende glattstupene, det var som om Nummestolane ville fortelle meg at jeg ikke måtte tru at et menneske hadde noe å stille opp med her. Jada jada stolene, jeg vet at dere er astronomisk mye større og sterkere enn meg, dere er ikke størst i landet, men kommer jammen høyt opp på lista over store fjell når omgivelsene tas i betraktning! Den forsiktige og somlete vandringen langsetter stupkanten var høydepunktet på denne turen. Jeg måtte stadig fram med kameraet og kunne ikke annet enn å beundre dimensjonene og skjønnheten i Viknaturen. Synd jeg ikke hadde tid til å ligge ute, da skulle teltet vært slått opp i nærheten, på såkalt trygg armlengdes avstand fra kanten. Det får bli en annen gang, sjøl om jeg samler på 2k og forskjellige områder finnes det alltid enkelte trakter man vender tilbake til. Alt i Vik kommune tilhører denne kategorien. Jeg måtte ta meg en tur opp på Ytstevarden, høyeste punktet på Nummestolane for å mimre litt mer. Her åpnet langsikten seg mot både Jotunheimen, Sognefjorden og de digre ”Balestrandsalpene”. Sistnevnte område er jeg meget klar for å utforske ved første anledning! Gode gamle Jotun koste seg i det perfekte været. Godt jeg var på en flott stortur sjøl da, er liksom noe annet å se heimen i perfekt vær når en sjøl er på store fjell i samme været enn når man sitter på kontoret og er dum nok til å sjekke webkameraet på Turtagrø som viser plettfri blå himmel over Skagastølstindane så man får lyst til å pælme pcen ut vinduet, uten å åpne vinduet først. Heldigvis er jeg ikke dummere enn at jeg lot det bli med tanken den triste dagen for et par uker siden… Gleder meg til gjensyn med dere kjære jotner! Men jeg befinner meg på livets solside her på Nummestolane. Med en andektig følelse tråkket jeg litt rundt på plassen hvor vi hadde ligget i telt under den legendariske romjulsturen i 2010. Litt vemodig dette her, men sånn skal det være. Etter å ha mimret meg ferdig fant jeg meg en plass litt nedenfor i hellinga ut mot kanten over Stuasetbotn. Her var det både solsteik og le for vinden, så jeg tok ei matpause mens jeg koste meg med utsikten mot Vik og Sognefjorden. Virkelig estetisk dette fargespillet i landskapet som vinterlyset og godværet kokte i hop. NEDTUREN (AVSLUTNING) Med mye mer næring innabords enn sist jeg gikk denne strekninga bar det bortover og nedover flatene og opp den siste lange stigningen mot ryggen fra Rambervarden. Jeg var spent på hvordan den store nedturen mot Stuasetbotn ville arte seg denne gangen, sist var det jo et mareritt! Men i dag var det like snøforhold over alt, så uventa bråstopp på grunn av skare som ble avløst av fokksnø eller løssnø var uaktuelt. Det var skare i hele fjellsida, og ved å ta det rolig i lange sikksakk-svinger kom jeg meg greit ned. Var liksom ikke forhold til å prøve seg på telemarkteknikk i dag, iallfall ikke for meg. Jeg gadd ikke risikere å ramle, det er så utrolig kjedelig med alt ekstraarbeid det innebærer. Nedover fra Stuasetbotn til Flateng og Nummedalstølen var det like hardt, og "spylerennene" i snøen sørget for humpete nedfart. Det hadde vel regna og blåst godt om hverandre her før det frøys til og ble pent vær… Snart var det bare veien ned mot Grønsberg igjen. Ikke mye moro med ploging for alle penga, så det gikk som det ofte går når jeg trøbler meg nedover, jeg måtte ty til diverse sjuk herming etter gærne folk jeg enten kjenner eller vet om for å underholde meg sjøl. Sånn gikk det til at jeg stort sett flira meg skakk helt til jeg var nede, heldigvis støtte jeg ikke på noen, så det var bare å fortsette med det jeg synes er verdens beste humor, spesielt hvis den overdrives. Synd jeg ikke fikser Gislefossen så bra, han hadde fortjent litt ros etter at han lovet en knallværsdag denne fredagen, det holdt jo stikk!! Så var det i grunn bare å rusle videre ned til veien i Seljedalen og vente på at Arne skulle komme kjørende og hente meg. Var ikke lenge jeg måtte vente. Jammen hadde han vært raus, både kjørt meg til utgangspunktet og henta meg ved turens endestasjon. Jeg hadde jo skaffa meg nummeret til Vik Taxi på forhånd, men det ville han ikke høre på. Jeg har gode kontakter i Vik gitt! Og jeg elsker naturen i Sogn, bare sånn i tilfelle noen trengte å få det inn med teskje… Vi ses igjen herlige storfjell i Vik!

Med andre ord i året jeg ble født... Godt å se Sondre i gang, det blir nok sterk økning i turaktiviteten fra den kanten snart. Håper å få bli med på deler av moroa om relativt få uker. Troms i knallvær er nydelig!

Å gå med mp3 i øra på tur er ikke noe for meg. Jeg er gammeldags, og synes ikke det å være traust og gammeldags er noe galt, men når jeg ligger i leiren så synes jeg det er helt greit for avvekslingas skyld å ta fram mp3en hvis den er med i sekken. Bare det ikke tar overhånd... I 1993 fikk jeg min første CD-plate av naboen, og det var "Blue sky mining" med Midnight Oil. Ei knallbra og koselig plate som fordi jeg på den tida (som nå) tenkte masse på Gjendealpene får meg til å tenke på Gjendealpene. Og da jeg på Eggi om morgenen 6.september 2010 fant fram mp3en og tok meg en drøye 20 minutter med herlige låter som "Blue sky mine", "Forgotten years", "Mountains of Burma", "Shakers and movers" og "One Country" så føltes det så utrolig riktig, for sjøl om dette er australske greier så er det Gjendealpene for meg! Merkelig undervurdert band som for meg alltid vil være den store favoritten. Rett før jeg sovna kvelden før gikk det i Dimmu Borgir og blant annet "Raabjørn speiler draugheimens skodde", dette er hard, symfonisk og lyssky musikk som fikk meg til å føle at jeg befant meg i Jotunrikets iskalde portal. Jeg kunne ikke hørt på det om morran, men med stjernehimmel var det perfekt.

Har jo mine italienske planer i høst trur jeg, forhåpentligvis på en diger paradistopp... Men en gang vil jeg være med dere på en sånn guttetur. Den stia oppi fjellsida er noe jeg har hengt meg opp i. Tilrettelagt ja, men siden det er i utlandet så er det jo eksotisk og spennende også. 16. juni ja, det var for meg den særdeles sløve og avslappende dagen på sletta ved foten av Hvannadalshnukur rett etter bestigningen av denne...

Leste denne rapporten med stor interesse. For det første skal jeg nok ta en tur til Varangerhalvøya i løpet av livet, og i tillegg bærer jeg på en drøm om stortur i vinterhalvåret om noen år. Bare det å ha noen frimåneder om kanskje 3-4 år til å dyrke seg sjøl og fjellivet, da skal det bli rom for en tur hvor jeg gjerne driver med forarbeid i form av småturer langs ruta hvor det kanskje både kan lages snøhule og depoter. Så får tida vise hvor realistisk det er, man drømmer gjerne ukontrollert. Det er nok svært få i dette landet som har opplevd Nordkyn på denne måten, ja Nordkyn overhodet. Å rigge seg til sånn at man klarer å kose seg i teltet under slike forhold må gi uendelig mye tilbake i form av overveldende positive følelser. Men å måtte jobbe uten votter/hansker og styre med gjenstridige teltstenger kan jo være en rent panisk opplevelse... Takk for fin turrapport!

Jeg hadde håpet på Rundemellen lørdag 7.januar, men da ble det stusselig vær gitt. Den toppen har frista meg siden jeg så Valdresboka til Thommesen for første gang, og det er lenge siden... Nydelige Jotunbilder, føler en desperat lengsel etter 2k-topper, måtte dette året bli mitt beste på den måten! Men gleder meg mye mer til våren, somrene i Sør-Norge har en lang og krevende oppgave foran seg før de får meg til å bli overbevist om at det er en årstid verdt å glede seg til, uten altfor mye regn og dampende skodde. Men er jo lov med en 2006-sommer igjen synes jeg...

Ikke mange toppene i Møre og Romsdal som er flottere enn Juratinden etter min mening, og det sier jo litt når det er Møre og Romsdal vi snakker om! Jeg vil også dit på sommerføre en gang vi får en unntakssommer med enkelte høytrykksperioder. Gleder meg til eskalerende toppturaktivitet sjøl!

Enig i det. Man bør jo helst ikke gjøre ting for å føle at man er flink. Da er vel sjansen stor for at man før eller seinere går på en sprekk. Enkelte ting bør være såpass innlysende at de blir en selvfølgelig del av livsstilen. Så kan andre mene at man er flink eller ikke. På Sølenturen i høst lærte jeg av Mayhassen (burde kanskje skjønt det for lengst) at yoghurt kan holde seg i "evigheter" etter at datoen er overskredet. Prøvde en nærmere halvannen måned gammel yoghurt som pga misforstått og ubenyttet generøsitet hadde blitt glemt lengst inni kjøleskapet, og den var det ingen ting å utsette på. Skal innrømme at jeg vegret meg for å smake, men skjønte fort at det ikke var noen fare. Skal jeg være negativ mot meg selv igjen så må jeg innrømme at jeg liker å dynge ved på bålet. Det blir så varmt og koselig, men miljøvennlig er det ikke.

Da er du enda flinkere enn meg.

Har ikke fulgt spesielt med på denne debatten. Ikke regner jeg med å kunne bli et perfekt eksempel til etterfølgelse heller, spesielt ikke siden jeg (til tross for at det skjer relativt sjelden) gjerne kjører langt til og fra fjellet. Miljøvennlige alternativer med å feks bestille Jotunbussbillett på forhånd funker ikke for meg, det er jo 95% sjanse at været blir dårlig når man forhåndsbestemmer turdatoer. Men generelt vil jeg si at jeg er flink til å unngå sløsing. Sitter med et inntrykk av at det er høyst vanlig å kjøpe altfor mye mat, og at masse havner i søpla. Gårsdagens middagsrester er det for meg en selvfølge å spise neste dag. Og brød som ikke er ferskt kan ristes (hvor sunt er nå det da?) eller kuttes opp og brukes til krutonger. Kommer forresten ALDRI til å glemme den gangen en lavpanna sjel var i ferd med å skulle kaste ( ) nesten halve sjokoladekaka mi fordi festen var over. Jeg hadde ingen problemer med å brøle et megetsigende NEI! Hvordan er det mulig å prestere å skulle kaste noe som holder seg fint i flere uker? Jeg har bevis på at den iallfall holder 3 uker, spiste restene av Mugnetindkaka på skauen da jeg lå ute siste helga i januar. Jeg er helt sikker på at vi ikke trenger å kjøpe og forbruke så utrolig masse mat, spesielt når halvparten ofte havner i søpla. Mora mi tenker veldig økologisk, spesielt fordi hun ikke tåler så mye kjøtt. Derfor spiser vi lite kjøtt, det er på ingen måte snakk om totalavhold, det ville jeg ikke takla, men det går fint an å spise god mat uten kjøtt. Mulig er jeg bortskjemt på hjemmebane, meget mulig det... Kjøttproduksjon er jo i tillegg til faenskapen det fører til for dyra noe av det mer miljøfiendtlige som finnes såvidt jeg har forstått. Mindre forbruk ville også ført til mindre veksthormoner og et bedre liv for dyra før de ble slakta. Men jeg har nå for lengst gitt opp verden jeg da, det går som det går så lenge økonomisk vekst er alt som betyr noe her i verden. Og det vil det gjøre helt til en eventuell naturkatastrofe av uante dimensjoner kanskje tvinger oss til å tenke nytt. Men sjøl da tviler jeg... Og jeg gjør sikkert mye feil jeg også, spesielt fordi jeg mer enn gjerne reiser langt for å oppleve andre fjelltrakter...

Husker den Olsskavlturen din ja. Jeg ville gå helt dit jeg også. Nå kommer andre ting foran i køen, men ryggen blir ikke glemt! Selv om jeg synes at studietida i Sogndal var prega av feil bekjentskaper som bare prøvde å prakke på meg fest og fyll så gjorde naturen i Sogn et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg visste jo på forhånd at den ville gjøre det, men det ble enda sterkere. Selv om Buskerudskogene er hjemme for meg så er østre halvdel av Sogn og Fjordane min favorittlandsdel sammen med resten av 2k-områdene. Turene til Myrdalsbreen og Ryssebotnrana ble såpass mange, og står i dag som eksklusive turminner for meg, jeg valgte selvsagt de beste dagene til sånne turer. Nesten like viktig som 2k-samlinga er det for meg å gjøre rent bord rundt Sogndalsdalen og i traktene omkring Fjærlandsfjorden. Jeg havner utpå viddene nå, men poenget er at jeg synes Voss kommune med spesielt Raundalsryggen har endel til felles med områdene rundt Myrdalsbreen. Spesielt bildet jeg har sett av Seldalsnuten sett fra Olsskavlen på http://www.vossnow.net/ Det gir meg assosiasjoner til godfølelsen jeg fikk da jeg rundet en kant og fikk Myrdalsbrebassenget under meg med Voggebreen veltende over med sin konvekse bakke på motsatt side. Og følelsen jeg fikk der oppe på breplatået med nye utsikter. Jeg kommer til å ha en slags "pionerfølelse" av å skli på ski over Raundalsryggen og oppdage nye utsikter som har mye til felles med Sogndalsfjella. At Voss kommune har likhetstrekk med Sogn skal kommunen være stolt av! Jeg håper det er tilfeldig at været er best til feil tid, det er bare ikke alltid det virker sånn. Hadde jeg vært litt mindre oppegående så hadde jeg kasta pcen ut vinduet uten å åpne det først etter å ha sjekka webkameraet på Turtagrø som viste perfekt vær onsdag forrige uke. Har ikke orka å sjekke webkameraer etterpå. Men Raundalsryggen skal få besøk av meg i det beste vær som tenkes kan! Kanskje det er noe for deg også Dag?

Siden jeg skulle besøke Irene på Voss tenkte jeg at en egodag over Raundalsryggen var noe jeg måtte få til. Jeg har lenge tenkt på den, og etter turartikkelen i DNTs årbok for 2007 har interessen eskalert. Raundalsryggen minner jo stedvis om traktene rundt Myrdalsbreen, så jeg var liksom ute etter å delvis friske opp gamle minner også. Men drittværet ville det selvsagt anderledes. Det finnes mye mer knallvær i den norske fjellheimen enn det folk flest oppleser og vedtar, men tendensen er klar, finværet foretrekker perioden mandag-onsdag! Og med avtaler som grenser inn mot ei helg så fungerer det svært dårlig. Sånn var det denne uka også. Jeg visste vel innerst inne at slik ville det nok gå... Med nattoget som "oppladning" og busstur til nesten Øvre Fenno la jeg i vei mot Fennestølene. Sekken var nok nærmere 20 kilo fordi jeg skulle overnatte hos Irene, men jeg kom jo ikke til å treffe henne før langt utpå kvelden, og hvor ellers skulle jeg gjøre av alt jeg hadde med meg? Dagsformen var ikke av den beste sorten, men jeg skyldte på nattoget. Ikke var det spesielt inspirerende å gå heller, jeg skjønte raskt at denne dagen ville bli hvit og kjedelig. Det hele ble et pliktløp. Jeg kunne jo ikke avbryte uten å ha prøvd noe, for alternativet var inaktivitet, og vektbevisstheten min er av typen "man skal aldri gi noen overflødige gram lillefingeren!" Så det var bare å bite tenna sammen. Men du verden så uinspirerende! Jeg har for lengst forstått at blant fjellfolk er det fyfy å slenge dritt om ruskevær og dårlig sikt, sanne fjellvenner skal sluke alt rått. Spennende er det visst også. Greit nok det, men for meg er det ikke sånn. Da får det heller være at jeg ikke er en ekte fjellmann, det kan jeg fint leve med. Bare fjellet snart gir meg noen legendariske stunder i mitt unevnelige vær... Spennende ja, klart dette ble spennende. For det blir jo det når lyset er så flatt at selv om man ser Horndalsnuten på noen km avstand så aner man ikke hva man har rett foran skituppene. Det var nok ikke 100 meters stup, kartet viste vel nærmere det stikk motsatte langs ruta, men det kunne jo slumpe på et eller annet 10-15 meters hakk, og man kan sikkert dø av det også om man lander "riktig". Bittert dette, siden GPSen funka hadde jeg tenkt å iallfall få treninga ved å bestige første topp på ryggen, men for meg kan ikke GPS hjelpe mot skummelt flatt lys. Da blir jeg vel "overvektig" i helga i stedet da vel, tenkte jeg og snudde uten å blunke et sekund da jeg kunne ane en skavl langt der nede under det jeg trudde var ei jevn og slak skråflate oppunder Veten. Ingen grunn til å risikere noe, hit skal jeg jo tilbake i perfekt vær på vårskitur enten i år eller seinere. Jeg skled den lange veien ned til asfaltveien fra Byrseteggi som var eneste toppen jeg fikk med meg. Det var forholdsvis greit overstått. Deretter langvarig rusling til bussholdeplassen langs hovedruta mellom Voss og Granvin. Mange lurte sikkert på hva det var med han raringen med stor sekk og skibag som rusla bortover veien, og en snill kar tilbød meg også skyss, men jeg takket høflig nei. Det var da bare 2 km til busstoppen, og bilen hans var såpass liten at sekke- og skisamvittigheten gnagde. Uansett hyggelig tilbud! Dermed ble det heller mer av en trivelig sammenkomst med Irene. Vi vet vel enda ikke helt om vi har gitt hverandre opp eller ikke, vennskapet er der i rikt monn iallfall. Taubanetur og skitur på Hanguren ble det også tid til i løpet av helga. OT: Men overvekta kom, som venta, og "straffen" for det ble ei utenatt nederst i marka natt til i dag. Jeg passet selvsagt på å gå en solid omvei via Skimten med oppakning først for å bøte på skaden. Virker som det funka greit, bortsett fra en småskade i form av et arr langsetter nesa på grunn av et ublidt møte med ei grein ved leirplassen. Ellers må jeg rette en stor takk til Sveinung Klyve for masse verdifull informasjon om Raundalsryggen med mer! Kanskje får vi til en tur sammen en gang...

Tok ingen bilder pga været, tenkte ikke over det rett og slett. Men har skrevet rapport på peakbook. Kan godt overføre den til forum, men er kjedelig uten bilder da... Min andre utenatt ble fin den, men jeg ble et brukbart arr rikere langsetter nesa på venstre side pga ublidt møte med grein i leiren.

Nå henger jeg snart ikke med på turrapportene dine lenger. Først var det en nøysomhetstur som jeg ikke hadde fiksa pga nøysomheten, og nå turen på navnebroren til 1632 meter høye Hest i Jostedalen. Det bildet med utsikt over Lilandsdalen var bare helt herlig og inspirerende. På sånne steder er ikke det unevnelige været mitt nødvendig selv om jeg tar imot med åpne armer, sånne landskap er fine med skyer også. Sjøl håper jeg på årets andre utenatt fra i kveld, må da stå grytidlig opp for å rekke å komme "akkurat litt for seint" på jobb.

Jeg har ingen motargumenter å komme med, samtlige svar her inne er jo helt fornuftige og riktige. Heldigvis gidder jeg ikke å dusje så altfor ofte, og jeg tåler tredagersskjegg på tur, men "eksperimentet" med nidagersskjegg på hytta sist sommer gjør jeg aldri igjen, holdt på å klø meg fra vettet, og høvelen lå igjen hjemme.

Jeg har jo aldri blitt helt voksen jeg da, har egentlig ikke noe imot å være "guttunge"... Men mange "ekte" menn-greier ligger ikke for meg, jeg liker verken å la skjegget gro eller å ligge under biler og mekke. Pumper iallfall jern så det skal være noe maskulint og tøft med meg likevel. Og den skjeggstikkinga er jeg overfølsom mot. Heldigvis plager ikke ullklær meg med stikking, det er jo det viktigste!

Skjegg har jeg aldri likt å ha, barberer meg annenhver dag jeg, hadde det ikke blitt så sårt ville jeg gjort det hver dag. Kan la det bli tredagers på større turer da. Foretrekker buff eller maske jeg også, skjegg er rett og slett ubehagelig synes jeg, det blir fort mye stikking.

Jeg fikk meg årets første utenatt i helga. Skulle liksom til Filefjell for å skaffe meg fjellerfaring siden jeg aldri har ligget alene i telt i vinterfjellet, men NSBs håpløse "buss for tog"-greie gjorde at jeg ikke rakk Valdresekspressen. Det rant litt over for meg der og da, men jeg måtte jo vri det over til noe positivt. Så jeg børstet støv av en gammel drøm, jeg dro på Byggmakker for å se om det ved et slumpetreff kunne finnes et tørrvedsagblad der. Utrolig nok gjorde det nettopp det! Jeg har alltid kvidd meg for utenetter på skauen fordi jeg vet hva som venter. Ei ferskvedsag som setter seg fast i veden, tida går og vedlageret og bålet lar vente på seg mens mørket senker seg. Med skikkelig sagblad gikk det som en drøm, og motivasjonen nådde nye høyder. Presenninga kom på plass, og da kunne det bare fortsette å snø så mye det ville, var bare lett snøvær likevel da. Å sitte på en hemmelig ås ganske langt innpå og drøyt 150 høydemetre over de trivielle trikkeskinneområdene gjør enormt godt for en skau- og villmarkssjel. Jeg kunne ikke klage på at det ikke ble topptur den påfølgende dagen, for da måtte jeg samtidig degradert meg sjøl som skaukar, og det ønsker jeg på ingen måte! Man sitter der og filosoferer og gjør i grunne folks øyne ingen verdens ting, og det må da være fryktelig kjedelig. De dumme spørsmåla fra studenter i Sogndal sitter meget oppegående friskt i minne! Men man sitter der og føler at trærne/snøskulpturene er dine venner, her sitter man "fortapt" langt inni "villmarkas" mørke, og hvem vet hvor det rusler et dyr av et eller annet slag. En koselig følelse! Dagen etter har man selvsagt sovet meget godt, og etter morrabålet bærer det utfor åsen for å krysse trikkeskinnene før det bærer mot en ny ås utafor folkeskikken. Det er gråvær, men skauen trenger ikke Øyvindvær for å være vakker, det er et sant eventyrlandskap jeg bakser meg gjennom, og gråværsutsikten gir lønn for strevet. Jeg har ikke lov til å være misfornøyd med helga sjøl om www.peakbook.org prøver å få meg misunnelig med negativt fortegn pga godværsrapporter fra 2k-områder. I år er ikke 2011, derfor må topptørka mi snart ta slutt, men hvem har sagt at skauen er en nødløsning

Takk for trivelige svar! Traff visst med denne skjønner jeg. Vi kan jo prate mer Jan Mayen snart vi Nils, Erling tåler vel det så lenge vi går over til Alpeprat etterhvert. Og kanskje jeg tuter Dag øra fulle på vår forhåpentlige stortur i løpet av vinteren.

Så grad 4 er kanskje heller at man begynner å fantasere om cyanidkapslene fra krigens dager? Takk for hyggelig tilbakemelding, får jo egentlig litt dårlig samvittighet over å vekke så mye oppmerksomhet for en tur som allerede er beskrevet for lengst og ble gått natt til 25.juni i fjor. Hadde ikke venta å få så mange svar. Men det er selvsagt veldig moro det! Uansett svar eller ikke så var det veldig ålreit å skrive om turen, og jammen har jeg begynt å se lysere på fjelltilværelsen til tross for at det er "år og dag" siden forrige alpine fjelltopp ble besteget. Sjølterapien har til en viss grad virket!

Sjøsjuke er så ille at omgangssjuke er å foretrekke. Når man har min ørlille diagnose så er man visstnok ofte overfølsom overfor enkelte ting, i mitt tilfelle så blir jeg fort uvel av å høre og lese om eller å se blod, og jeg blir fort bilsjuk og desto fortere båtsjuk. Klønete er man også. Men det positive er at man gjerne er flink til å skrive. Kløninga gir seg utslag i at jeg ikke fikser skaleringa på vår nye pc, jeg får redusert størrelsen gjennom Paint.Net og går inn på Image og Resize, men jeg får av en eller anen grunn ikke til å lagre. Derfor passer peakbook meg mye bedre per i dag når det gjelder bilder, for der slipper jeg å skalere. Jeg håper jeg finner ut av det, for jeg ønsker ikke at fjellforum skal være ei annenrangs greie for meg, fjellforum har gitt meg mye jeg har all grunn til å være takknemlig for, og jeg har svært lyst til å fortsette å legge ut bilder her...

Hvor i Trøndelagsområdet er dette? Om det skal være hemmelig fordi lite trafikk ønskes så respekterer jeg det altså Kjenner til det med bekymrede mødre, og ikke minst en superbekymra far. Han er så rørende redd på mine vegne at han ufrivillig gjør vondt verre for en allerede sart sjel. Godt du kom deg på tur til slutt! Du nevner at du har lite erfaring. Det samme sliter jeg med til en viss grad også. Mange av mine flotteste turer har jeg fått oppleve fordi jeg har vært sammen med mer "oppegående" folk enn meg. Jeg klarer meg ute ei vinternatt på skauen så lenge jeg finner tørrtrær og sagbladet fungerer, noe det ofte ikke gjør. Da blir det masse rot og rør, men tilfeldighetene har bikket i min favør og jeg har fått klyvd stokken på langs og fått fliser med på kjøpet. Men en gang hadde jeg kun dårlige fliser og ingen lykt, og da siste fyrstikk også svikta måtte jeg rusle den tunge veien hjem. Nå sliter jeg med tanken på at jeg bør få meg min første teltovernatting mutters alene på fjellet vinterstid... Så ut som en trivelig tur, det enkle liv med vedfyring er ofte det som skal til for å komme i særdeles godt humør. Jeg har også lyst til å overnatte i ei gamme en gang, vet jo om et par stykker, og det er nok fare for at hemmelighold gjelder der ifølge naboen min...

Hyggelig med tilbakemelding fra en annen Beerenberger, Kjiver! Misunte deg evnen til å ikke bli sjøsjuk da det sto på som verst utpå havet. Og hadde jeg ikke trivdes så godt som jeg gjør der jeg jobber så skulle jeg vurdert å tatt et sånt kurs. Da kunne jeg kanskje blitt enda flinkere til å forutse når det er lurt å komme seg til fjells... Du får prøve å få med deg Mayhassen til Jan Mayen Alex! Dere kunne jo gire hverandre opp til å "fullføre samlinga" og kanskje få overtalt kaptein Sigurdur til å prøve seg på resten av kraterkanten med dere. Håper ellers å få rusla og rangla endel mer i de fjellområdene du nevner, er skandaløst lenge siden nå! Har du forresten noen spesiell sunnmørstopp i kikkerten i sommer? Håper å få noen dager på Sunnmøre i år.