oyvindbr

Takk for info! Jeg er egentlig veldig interessert i sånne typer områder. Jeg går jo mer på tur i skogsområder enn på fjellet, men ligger mye lavere i terrenget i overført betydning når det gjelder skog og andre småfjellsidyller i forhold til stortoppområder, egentlig fordi jeg er en superegoist . Takket være denne rapporten har jeg fått nok en lys ( ) idé om langtur med tid og stunder, fra Drammen til Stavanger (iallfall nesten). Men det blir nok noen år til et sånt prosjekt. Det kan iallfall ikke bli sagt ofte nok: Man lider ingen nød som villmarksentusiast sjøl om Jotunheimen ligger langt unna!

Interessante bilder! Ser jo nærmest ideelt ut. Litt snø som pynter opp landskapet er bare bra. Egentlig overraskende lite snø. Men kommer nok mer innen jeg forhåpentligvis får somla meg opp til Heimen.

Om vinteren har kommet for godt i storfjellet så håper jeg jo på en parallellopplevelse til fjorårets høydepunkt, toppovernattinga på Gravdalstind fra 31.oktober til 1.november. Spesielt det å komme ut av teltet og få en rein og kritthvit tindeverden i perfekt vær slengt i ansiktet, det var sterk kost Etterhvert starta soloppgangen og satte fyr på hele greia. Fantastisk! Jeg hadde mange flotte toppturer i 2008, men den natta og morran på Gravdalstind tok nok prisen, makan!!! Måtte det gjenta seg på en ny topp i år... Det som er så forbaska med høsten er at det stort sett bare er nedbør og/eller gråvær. Ingenting er som en perfekt høstdag med høstfarger og reine snøtinder under en plettfri skarp blå himmel, men de dagene er så i mindretall at høsten ikke kan konkurrere med våren som interessant årstid for toppturer. Men uansett så skal det ikke mye til før det smelter endel snø. Har noen flotte toppturminner fra midten av oktober for både 3 og 4 år siden, og da var det bare nysnø fra rundt 2000 moh, ellers stort sett bart. Det kan jo bli sånn i år også, men tendensen fra i fjor betyr kanskje det motsatte. Uansett så gleder jeg meg, det viktigste er at det kommer en ny godværsperiode som den i midten av september.

Mye pent her! Er det mye furu i området? Barskog er tingen for meg... Rogaland er et ubeskrevet blad for meg, trur det er ubeskrevet for mange turinteresserte østlendinger. Sikkert fort gjort å bli sliten i sånt kupert terreng.

Så ikke dette siste bildet før nå. Jammen en estetisk nytelse! Sånt får meg til å glede meg til vinteren

Jeg vet ikke stort om nordlendinger, tromsværinger eller finnmarkinger, men jeg står uansett på Dag G sin side når det gjelder irritasjon over all motorferdsel i naturen. Frister ikke mye å oppsøke et område vinterstid hvor scooterdur og scooterspor er i flertall. Jeg vet jo at ATVer og sånn skit finnes også, men når det er barmark er det nok lettere å finne områder som er utilgjengelige for disse. Nord-Norge er jo et paradis som skal utforskes med tid og stunder. Ellers gikk jo jeg rundt på videregående på 90-tallet i den tro at hverdagens problemer kun var i byene på østlandet. Vestlandet, Nord-Norge og bygdene i hjertet av Sør-Norge var nasjonalromantikkens trakter. Skal si jeg ble skuffa da jeg "våkna" gitt, alt er jo bare skit uansett hvor man er i sivilisasjonen jo! Godt vi fortsatt har endel villmark i Norge, der kan man være høyt hevet over alle mellommenneskelige trivialiteter eller intriger eller hva man skal kalle faenskapen.

Bildet av Trollamassivet fra Skarfjell er helt fantastisk Trolla må være et av landets flotteste fjell.

Så det var der du var den mandagen. Jeg sa til Jan Petter på Råna at jeg lurte på hvor essem befant seg i terrenget på en sånn dag som denne, og vi ble vel enige om at vi fikk håpe at du ikke befant deg foran en pc, men at det nok var fare for det. Nei det var en altfor fin dag til å bruke på jobb den mandagen for ei uke siden. Dere valgte ikke akkurat samme rute til topps på Bispen som Molde Fotballklubb i fjor sommer. Ut fra den linken var det enkelte som hadde mer enn nok med normalruta og vel så det.

Sitter her en smule misunnelig... Kan bekrefte at det var godvær i Jotunheimen på lørdag, det så jeg fra Nesfjellet/Reinsjøfjellet. Da så vi Øst-Jotunheimen, Hemsedalsfjella, Hallingskarvet og jøkulen bada i sol med de rolige og høstfargesprakende fjelltraktene vi sjøl befant oss i som forgrunn. Pent det også, ikke tvil om det. Det var jo sånt vær vi skulle hatt på Semeltind i vår, det bildet med Semeltind og Hurrungane var knall

Jeg skal ligge veldig lavt i terrenget så lenge jeg har så liten toppfangst i år, men tenkte litt på den banninga sjøl. Hvis dere skal på en tur som kun krever utholdenhet så blir jeg gjerne med på begge sider av nyttår om jeg kan. Men krevende ruter skal jeg ikke spolere for dere i form av min tilstedeværelse...

Flotte bilder Qme. Veldig fint på andre sida av Hjørundfjorden også selv om jeg liker Rånahalvøya aller best. Og nesten ingenting er bedre enn å trosse skole eller jobb for å få noe fornuftig ut av det som er igjen av dagen. Er vel få steder i Sør-Norge man kan få seg en skikkelig topptur (alpin topptur vel og merke) i hjemtraktene sjøl om forpliktelser delvis har ødelagt dagen, men på Sunnmøre eller Møre og Romsdal generelt kan man altså det. Håper ellers at jeg innen et par års tid er moden for litt turer med tau så egga på Råna kan tas. Vil gjerne tilbake til det området og ha litt flere dager til disposisjon.

Trur du har rett når det gjelder å holde bremsen på. Er jeg i dårlig form forteller jeg sannheten, men er formen god dysser jeg det ned, spesielt i forkant av en fellestur. Er ikke så skrekkelig langt til Skrimfjella, heller ikke Gaustatoppen, når man bor i Vestfold. Men de virkelig alpine fjella blir jo svært langt unna. Av og til synes jeg det er slitsomt å bo i Drammen av den grunn, men samtidig stortrives jeg på skauen. Men klart det må føles anderledes for en nordvestlending enn for en østlending, tviler ikke på det.

Er jammen tøft og eksklusivt å ha tatt Torfinnstindtraversen under sånne forhold! Denne må jo bli stående som et monument i deres fjell-liv når dere fikk det været blant jotuner med finstasen på.

Bildet av Tore på egga er genialt! Jeg er visst ikke helt lokalkjent nei, mener vagt å huske tallet 1629, men var sikker på at Geitfonnegga var langt innpå. Så den ligger altså helt utpå kanten. Bare bra å få info! Eidsdalområdet er fint, noe av det mest maleriske i Norge. Har ellers et par gode minner fra Verpesdalen for 4 og 5 år siden. Bada såpass lenge i vannet der en gang sommeren 2005 at jeg presterte å få krampe i ene beinet. Det måtte bare slippes vinkelrett ned, og så var det bare å gi enda mer med resten av kroppen. Var såpass varmt og godt at jeg ikke husker det som noen skrekkepisode. Veldig idyllisk der! Og Laushornets fjordutsikt har jeg skrytt av før.

Har ikke du hatt en ganske fin Råna-tur en gang i fjor eller forifjor? Eller kanskje jeg forveksler litt... Masse flott info og nydelige bilder på Hjørundfjordportalen ja! Trur jeg skal komme med et aldri så lite Urkedalstindforslag til turkompisene gitt. Er vel best å ha et sunt forhold til risiko ja. Jeg har nesten lyst til å stemple meg sjøl som pyse, bør slutte mens leken er god. Vet ikke hvor lang tid det var igjen av leken da jeg befant meg usikra i bratte snøflanken mot Store Midtmaradalstind i mai. Håper vi får til iallfall en tur sammen neste år Sondre. Hadde vært artig å treffes på tur! Jeg kan sikkert være med på en eller annen topptur tidlig på vinteren også, bare den ikke er av den krevende sorten i forhold til rasfare og utsatt klyving. Og kanskje vi kunne få til en tur med essem når vi engang skal på Råna Nils? Kanskje det kan bli noe av den egga da hvis jeg har lært litt om sikring og slipper å være grønnsaken i følget... Ja du har rett i at Råna har en veldig variert adkomst Thule. Idyll, dal/dalbotn, bratt oppover til egga som så blir til en rest av den gamle trauste overflata som var før breene rakk å fullføre slipejobben sin. Håper på en fortsatt fin høst...

Jeg hadde en liten mistanke om at det var høyere på egga der, men det er vanskelig å avgjøre sånt med øyemål. Om jeg får somla meg til å lære litt om sikring tar jeg gjerne turen til Råna igjen for å komme på det høyeste punktet. Er det vanskelig å komme dit forresten? Blir vel fort enda mer spektakulær utsikt ned i Trandalen med stupet på Råna som nær nabo der tenker jeg. Urkedalstinden på ski høres spennende ut! Kanskje det kan være en idé en eller annen vår, det må jo være svært så vakkert. Har lyst til å se disse toppene med snø på...

Ja dette hadde vært en flott tur å bli med på, ingen tvil om det! Men etter nestenfadesen på vei opp mot Råna led jeg absolutt ingen nød, jeg snarere vasset i overdådig luksus! Blir likevel flau i ettertid for å ha glemt stegjern med en sånn tur i tankene. De kom tydeligvis til nytte under selve klatreetappen også. Dette er Breheimen og Skjåkfjella som jeg drømmer om. Av og til er det bare herlig med vide områder med en og annen alpin tind hist og her. Så jo ut til å være brukbar plass oppunder toppen etter at klatreetappen var ferdig, så her blir det fort ei toppovernatting en eller annen gang i løpet av de neste åra. Breheimen blir jo mer øde enn Jotunheimen, trur det er mye positiv og ensom balsam for sjela å våkne opp på en topp i de traktene. Var artig å lese om klatringa, og eggen så akkurat så røff ut som forventa. Dere er noen tøffinger når det kommer til luftige og utsatte partier. Og hvis Nils er i samme form som Morten, ja da er han i god form

Qme: Nei det gode høstværet vokser ikke akkurat på trær. Trur vi hadde griseflaks med været. Selv om tirsdagen også var fin så var det visst meldt litt regn i Ålesundområdet utpå ettermiddagen. Får bare håpe at høsten har mer på lager, for høsten på sitt beste er den flotteste årstida uten tvil! Men det er bare så lite av det flotte, som regel er høsten for grå og våt til at den sammenlagt kan kalles for ei interessant årstid på lik linje med våren. essem: Takk for interessant info! Hvis det er egga mot Elsandtind du tenker på så hadde vi den litt i tankene, men vi droppa det fordi det ville bli for seint og mørkt. Vi starta over halv ett på ettermiddagen og var ikke nede igjen før over kl 20.30. Bildet jeg tok mot Elsandtind fra Midtre Regndalstind ble dessverre dårlig, fikk noe forstyrrende lys på det. Flott motiv ja! Råna er et merkelig fjell ja. Man får det iallfall ikke mer luftig enn man velger sjøl når man er på toppen, men den egga mot øst/nordøst så jammen utsatt ut! Kanskje ikke verre enn at den hadde gått greit å gå forsiktig på, men turen ned i skardet frista lite når man ikke har sugekopper på bein og armer. Ellers har jeg tenkt mye på Skruven i sommer, det har liksom vært Skruven og Råna i første omgang. Har forresten aldri skjønt meg på det som står i Randersboka om at man har lite igjen for strevet når man kommer til topps på Urkedalstind. Det får stå for hans regning, jeg kan tenke meg at utsikten over Nordkopen, Urkedalen og fjorden må være skikkelig flott og svimlende. ods: Ja jeg har sett litt i den boka jeg også. Sammen med far overnatta jeg på Haukåssetra i august 1994, og da lurte vi fælt på Råna, men været var for dårlig. Vi dro heller inn Langseterdalen, og da været et par dager senere ble bra så tok vi med oss Slogen. Dagen etter var været helt knall, og vi måtte på Slogen en gang til. Og Slogen har selvsagt kjempeutsikt og bedre fjordutsikt enn Råna, men Rånautsikten er vel mer variert vil jeg tru. Takk for hyggelige tilbakemeldinger! Jeg gikk jo rundt og var innstilt på tur med den trivelige forumgjengen på Tverrådalskyrkja, men jeg er jammen glad for at jeg endelig fikk vært i Sunnmørsalpene igjen også! Det var kanskje meninga at jeg skulle få ut fingern i forhold til dette området. Denne turen ville jeg helt klart aldri vært foruten, det var en berikelse av dimensjoner som gjør at jeg svever på skyene. Det eneste som var synd er at det kun ble med en dags smakebit. Har lyst til å komme tilbake igjen i løpet av neste år, det er fint å ha et forhold til Sunnmøre

Jeg var jo egentlig innstilt på Skjåkfjella 14-15.september. Men uten egen bil og ferjer man ikke rekker så blir det vanskelig. Jan Petter skulle jo være på Sunnmøre til tirsdag og kunne ikke hjelpe meg. Men tur skulle det bli, og tida har jo for lengst blitt overmoden med tanke på en tur i Sunnmørsalpene! Så det var ingen grunn til å grave seg ned, en formidabel stortur sto for døra, Råna fra Urke, eller rettere sagt Haukåssetra. Ingen stor tur lengdemessig, men en av de desidert flotteste i Sunnmørsalpene har jeg blitt fortalt. Og denne delen av Sunnmørsalpene har jeg alltid vært tiltrukket av, synes dette på mange måter er den fineste delen. Det er jo opplest og vedtatt at Kolåshalvøya har det flotteste flotte i disse alpene, men jeg har alltid likt Rånahalvøya best, synes liksom at fjella er mer selvstendige og ruvende her. Og fornærmer sikkert Kolåstindens tilhengerskare. For å banne ytterligere i kjerka kan jeg si at det er en liten anelse Jotun over området med Regndalsbreen og tindene med Brekketind og Smørskredtind i bakgrunnen sett fra Råna. Det ble nok litt seint før vi kom i gang fra Haukåssetra. Innover mot Nordkopen gikk det radig, men etterhvert kom vi til et punkt hvor elva måtte krysses over ei diger snøfonn. Ikke godt å vite hvor solid den kunne være, og vading frista ikke. Så vi gikk rett på sak oppover lia selv om stia var på andre siden av elva. Unødvendig skulle det vise seg. Jan Petter klarte seg som vanlig greit, men jeg kløna på de litt fuktige svabergene. Dette førte til masse tapt tid før jeg innså at jeg måtte ned og rundt. Nye bratte bakker ble forsert helt til vi kom opp i området der hvor enkelte går rett opp når det ligger ei snøfonn der. Den var i minste laget nå, og så bratt som det var oppover der frista det lite. Jan Petter gikk på skrå oppover noen digre svaberg som sikkert hadde bra nok med hyller, men jeg var for nedpsyka med tanke på å rote meg opp i et uføre som ville bety tap av tid. Så jeg fulgte svaene nedover for å skrå meg bort til merkaruta. Men det var ikke bare lett, man trur alltid at lenger nede er det nok enklere å komme seg på neste avsats, men det hele er oftest bare en parallellforskyvning. Nå begynte panikken å ta overhånd, ikke fordi jeg fryktet for livet, på ingen måte, nei, jeg var livredd for å bomme på åpent mål, kaste bort for mye tid så det ikke ble noen topp på meg på en så fantastisk dag. Det var nesten så tårene begynte å sprenge på. Jeg forbannet det faktum at jeg er så klønete! Men som på turen til Stølsnostind i mai i fjor oppdaget jeg plutselig en passasje jeg hadde oversett. Dermed var jeg i gang igjen. Godt var det, for uten toppfangst på en dag som denne kunne jeg fort bli uspiselig for mine omgivelser. Herlig var det å komme opp på ryggen og se utover Hjelledalen og Hjørundfjorden i bakgrunnen. Et stykke lenger opp åpenbarte Hjelledalstindane (fint navn forresten) seg sammen med Råna. Her var det luft å få under vingene. Men det problematiske partiet det snakkes om på egga var en spasertur i parken for meg på tørt føre. Klart man må ta det med ro, men det blir omtrent som når et maksløft i benk går sakte, men man vet hele tida at man kommer til å klare løftet. Jan Petter kalte det for en enkel utgave av et parti fra toppegga på Store Memurutind. Videre oppover gikk det stort sett greit, men enkelte steder var underlaget såpass kronglete at jeg ble desto mer klønete, og selv om jeg hadde lyst klarte jeg derfor ikke å skru opp tempoet. Men klart dette er lett terreng når man ser stort på det. Å komme til topps på Råna var en fantastisk følelse, og denne toppen skuffet virkelig ikke Dette var alpin utsikt ja! Jeg klarte å lire av meg en setning om at Rondane er mye kraftigere fjell, og det står jeg for, men i forhold til alpin villskap og eleganse har de selvsagt ikke nubbesjans mot Sunnmørsalpene. Men det er jo dette som er så flott og fascinerende med landet vårt, at vi har så mange herlige fjellområder med hver sin egenskap. Gjennom kikkerten til Jan Petter så jeg at Lodalskåpa hadde tatt på seg vinterdrakta. Vi så Pyttegga i det fjerne og sannsynligvis plukka vi ut Skridulaupen ganske greit. Men flottest var det før omtalte partiet med Regndalsbreen, Regndalstindane og Urkedalstindane med noen andre gromtopper i bakgrunnen. Et alpint paradis! Slogen var flott fra denne kanten, og nesten nifst var det å se ned i Trandalen og hengebreen fra Hjelledalstindane som hadde visse likheter med en hengebre på en 2k-topp med Knut i navnet sitt. Dette var rett og slett topp! Men vi måtte jo ned også. Etter en drøy time startet vi på nedturen, men vi måtte jo ta med Midtre Regndalstind også. Utsikten derfra er ganske lik den fra Råna, men nå er det ingen Trandal å se ned i lenger. Derimot kunne haikjeftene nede på Regndalsbreen studeres godt fra like over stupkanten. Skummelt og rått! Etterpå ble det somling for min del fordi jeg rett og slett er treigere enn selv de fleste førstegangsvandrere når det går nedover. Nedturen tar alltid betydelig lengre tid enn oppturen. På vei ned Nordkopen fant vi fort ut at elva på et punkt var meget enkel å krysse, og nå forsto vi hvor unødvendig det hadde vært å gå opp lia på oppturen. At vi med alt det innlagte sommelet mitt bare brukte litt i overkant av tre timer til topps på Råna står for meg som en gåte. Men det er nå artig å tenke på i ettertid. Nederst i Nordkopen dufta vegetasjonen merkelig nok av nylaget jordbærsyltetøy! Sjarmerende Vel nede var vi enige om at dette hadde vært en fantastisk tur. Jeg fikk ikke den toppovernattinga jeg hadde sett for meg, men det får jeg ta igjen i løpet av høsten håper jeg. Det er herlig å kunne si det, jeg som for all tid vil ha mitt hovedfjellhjerte i Jotunheimen lar meg også sjarmere i senk av de nydelige Sunnmørsalpene!

Jeg satt på med Jan Petter til Stordal fredag kveld. Det var planen at vi endelig skulle treffe Tore og Helene og overnatte på et sel i Herdalen. Dagen etter var det meninga å gå over Geitfonnegga og over til Indreeidshornet, toppen Tore har kunnet se fra stuevinduet i hele oppveksten, men ikke vært på til nå. Etterpå var det meninga å gå over en egg som kalles Varegga. Lenge har det vært prat om å endelig få tatt en sunnmørstur, men i lengden blir det stort sett bare preik. Det skyldes jo at arbeidslivet forsyner seg grovt av tida vår, pluss at det er veldig langt til Sunnmøre. Men på grunn av trivelige kjentfolk i både Stordal og Eidsdal har jeg på mange måter fått en viss tilknytning til landsdelen. Og Sunnmøre er jammen en flott landsdel. Etter ei trivelig natt i det lille selet i Herdalen kunne vi konstatere at regnet hadde slutta og skyene i ferd med å forsvinne. Men det skulle vise seg at de ikke løste seg fullstendig opp før det nesten ble mørkt igjen langt utpå kvelden. Vi kjørte mot Geiranger og starta å gå fra rett før øverste del av den såkalte Ørnevegen. Med brukbar sti gikk det lett oppover, og snart var vi i steinura oppover mot Geitfonneggi. Det ble endel artig prat oppover, pluss litt mimring om min Geirangertilværelse de to somrene jeg jobba som bomvakt. En jobb jeg selvsagt aldri gjør en gang til! Bedre å være i Geirangertraktene med kun fritidssysler i blikket. Ryggen over Geitfonnegga var brei og stort sett veldig lettgått med tanke på underlaget. Vi tok noen småpauser, og Tore kunne fortelle om at dette faktisk var et gammelt ulykkesområde, en tsjekker hadde visstnok falt utfor et stup her i 1993. Han må ha gått i skodde, for det er ikke akkurat utsatt her oppe. Men fin utsikt derimot, bortsett fra den forbaskede tåka som absolutt ikke ville gi slipp på toppene fra 15-1800 moh. Skårene lå der bare som en grå ullaktig vegg enn så lenge. Dette fjellpartiet fascinerer meg! På baksiden vet jeg fra bilder i den nyeste Oppturboka at Dyrdalen er spesielt flott, og området der kunne fint glidd helt naturlig inn i Jotunheimen. Etter en kort etappe kom vi oss endelig på selve Hornet. Her ser man rett over Eidsvatnet og rett bort på huset til foreldra til Tore. Utrolig nok hadde visst mora hans sett vinkinga fra den 1562 meter høye toppen. Det var løs og småekkel ur ned fra Hornet, men desto enklere opp mot Varegga. Jeg gledet meg til en aldri så liten egg, mens Tore sa jeg burde grue meg. Det som skjedde var iallfall at Helene nærmest småløp nedover egga og innimellom stoppet for å godsnakke med Tore for å få han helskinnet ned. Det ble endel grimaser og små setninger som tydet på skrekkblandet fryd. Tore sa til slutt til Helene at det er litt av ei pyse hun har finni seg Men det er ikke alle som hadde fiksa de to verste partiene av den egga. En ting er den harde forumkjernen og diverse lurkefolk og andre som slekter på dem, noe annet er gjennomsnittsbefolkninga. Etterpå var det bare en parademarsj nedover til riksveien. Jeg forsto nå at siden vi ikke rakk ferja til Stranda fra Liabygda så kunne jeg bare glemme Skjåkfjella neste dag. Gruet meg spesielt til å skuffe Nils, men neste år skal vi jammen ta igjen det tapte Jeg fikk heller være til stede der hvor jeg faktisk befant meg. Og Eidsdal er virkelig stedet sitt det! At mora til Tore ventet på oss med hjemmelagde kjøttkaker og hjemmelagd karamellpudding var prikken over ien. Så får vi håpe at vi kan ha en tradisjonstur til Sunnmøre hvert år for å holde kontakten og utforske nye områder og topper. Takk for turen!

Etter mine kriterier er Torfinnstraversen med Kvitskardtind i dette knallværet en av dine desidert flotteste turer for året. Noe sier meg at turen dagen etter også hører med i den kategorien. Blir sjuk av å se heimen sånn jeg! Det er alltid sånn jeg ser den for meg i mine drømmer.

Virkelig estetisk tur! Er jo oktoberføre i storfjellet nå. Sånn var det ikke i Sunnmørsalpene i forigår, men så gjennom kikkerten at Lodalskåpa hadde nysnø. Så ellers skummelt ut med disse sprekkene ved Knutseggi. Men for et spennende landskap! Stress av denne sorten er ikke moro nei, sjøl opplevde jeg bortimot det samme på Sunnmøre på søndag. Skulle rekke ferja til Stranda for å ta bussen mot Ottadalen for å slenge meg på en slags kyrkjetur i Skjåkfjella, men tapte kampen mot klokka med solid margin etter en ellers flott tur i fjella over Eidsdal. Sånn er det med ferjestress eller det faktum at jeg ikke har egen bil. Men kan jo ikke annet enn se positivt på en fantastisk bonustur til en flott stortopp i Hjørundfjordtraktene. Kommer tilbake til det.

Jeg også Og dette er Jotunheimen som jeg elsker den! Tinder med nysnø under skarp blå høsthimmel, det kan ikke bli vakrere. Sånne bilder er begrunnelse nok for meg til å ikke bry meg spesielt om dette området på sommeren, men derimot på denne årstida... Jotunheimen gjør seg best med snøtinder i klart vær, da er det estetiske på topp. Det enorme toppsuget forsterkes alltid på høsten.

Godt at det ble litt godvær på deg! Får håpe godværet installerer seg noen dager framover nå. Har veldig lyst på ei toppovernatting sjøl nå, men det blir nok mer kummerlige forhold da. Fanaråken var forøvrig den første toppen jeg tok som student, nerdete nok var det min 2k nummer 12. Imponerende utsikt mot hengebreene i Hurrungane, og det gjør seg med litt melis.

Brukte visst en del av siste timen på jobb til å lese gjennom denne turrapporten jeg. Var trivelig å følge med foran pcen. Finnmarksvidda ligger langt fram i tid for meg enda, men dette så og hørtes koselig ut. Vet jo litt om hvordan det føles å være på langtur etter at jeg i sommer dro hjemmefra og endte langt oppi dalstrøka innafor, men der jeg gikk var det ikke sammenhengende villmark, kun oaser. Så den villmarksfølelsen man får der oppi nord må nok oppleves sjøl før man helt vet hva det innebærer. Drøye 30 kilos sekk er ikke å spøke med. En ting er treningstur inn til hytta, noe annet er flere dagsetapper. Jeg sliter fortsatt med høyreskuldra, men den kommer seg. Følelsen av å være på tur bare med seg sjøl og bikkja er noe jeg savner sterkt! Men først må jeg få tak i bikkje. Bildet av Buddy i senga var koselig, får lyst til å si at sånn skal det være!