oyvindbr

Andromeda Extreme heter teltet. Det falt fullstendig gjennom på en tur som denne. Første natta gikk bra pga vindstille, og jeg skal nok skaffe meg nye teltstenger, for i barmarksesongen er det veldig behagelig med den gode plassen teltet har. Trur nok teltet kunne stått godt vinterstid med snøpluggene langt nedi solid snø, men da bare i godvær. Jeg er veldig klar for kuppeltelt til større turer. Må nok spare et par år kanskje, er jo så mye annet jeg mangler enda også. Snøhulegraving og kuppeltelt er iallfall ting som opptar meg veldig nå, for det gjør inntrykk å føle vindens herjinger på kroppen. En tre-fire par ski kan jo også være lurt å ha for å avlaste best mulig, frykter at tyngda mi er avgjørende for at det kun er spørsmål om tid før bindingene løsner. Men selvsagt bør skruene skrus lengre inn i skia.

Jeg og Dag G - Evje hadde et par uker i forveien planlagt fellestur i Rondane. Traversen Digerronden - Høgronden skulle forseres i knallvær med uforglemmelig utsikt både sørover mot Rondslottets nordstup og den store senkninga hvor Rondvatnet befinner seg og nordover mot Folldalområdets rolige linjer. Været har jo vært knall i ca en måned nå, men jeg kjente en tiltagende uro i kroppen og frykta at det snart var tid for væromslag. Siden jeg tillegger været menneskelige egenskaper så ba jeg på mine knær at det iallfall kunne vente EN eneste dag til før det slo over til søppel og dritt. Men neida, det ønsket gikk selvsagt ikke i oppfyllelse, så lørdagen ble heller en salig blanding av middelmådig vær, storm, frustrasjon og en aldri så liten dose dramatikk. Fredagens ettermiddagstur innover fra Mysuseter var jo så fin! Rondane en perfekt vinterdag er og blir en klassiker, og etterhvert som solnedgangen farget toppene rosa ble det hele reint poetisk. Men inni hodet kvernet et forferdelig ordtak om aften rød gir morgen blød, eller bløt eller våt eller alt mulig dritt. Prøvde å skyve vekk de dystre tankene og stirret heller på de nydelige Rondetoppene jeg virkelig har fått sansen for i løpet av det siste året. Etterhvert passerte vi Rondvassbu, og kort tid etter var tida inne for å slå teltet opp på Rondvatnet, det var såpass mørkt at vi ikke burde drøye mer med å komme i gang med leirarbeidet. Dag fiksa primusvarme mens jeg sleit med å få ski og snøplugger til å sitte i det tynne snølaget oppå isen. Men det ble ikke så verst siden vinden var fraværende. Det ble endel trivelig fjellprat, og vi var begge enige om at livet kunne vært langt verre. Men vi burde vel ant uråd siden det var så stille, det står jo nøyaktig det samme i boka til Monsen da han og Strømdahl skulle krysse den høyeste toppen i mils omkrets i nærheten av Reisadalen og finskegrensa for ca 20 år sia.... Det blåste litt utover natta, men vi var begge ved relativt godt mot da vi pakka sakene og rusla over Rondvatnet. Men vinden bare tiltok i styrke, og etterhvert så jeg skyer som slukte de øvre delene av Rondhalsen, dette var et dårlig tegn. Snøfillene begynte å komme, så da vi hadde kryssa noen småhauger etter vannet bestemte vi oss for å søke ly og slå opp teltet for å avvente situasjonen. I sterk vind festa Dag en bardun til ei ski, og så var det bare å prøve å få teltet under kontroll. Men etter å ha fått på plass første teltstang begynte problemene. Neste teltstang ville liksom ikke lystre, og årsaken var et bardunkaos med knuter og styr som strammet altfor mye. Å ordne opp i det var håpløst, for vinden gjorde arbeidsforholdene umulige. Dag kutta heller trådene, så fikk vi skjøte de seinere. Men da vi hadde fått inn de siste stengene og prøvde å reise teltet bare sa det knekk. Håpløst dårlige stenger altså! Egentlig var situasjonen ikke så rent lite dramatisk, men på grunn av at jeg de siste par månedene har kjøpt en rekke gode vinterklær så holdt jeg kroppen varm og hodet kaldt. Uten de nye klærne trur jeg panikken fort hadde kommet. Nå begrensa det hele seg til banning og frustrasjon. Idiotisk nok glemte jeg å ta med slalåmbrillene jeg fikk av Erling på fjorårets Rondetur, så jeg så ikke stort pga snøen som føyka innunder de vanlige solbrillene. Dag måtte derfor brøyte løype med meg hakk i hæl. Innimellom når jeg snudde meg kunne jeg med hevede øyebryn se over brillekanten at Digerronden lo hånlig av oss der oppe i delvis blå himmel med drivende skyer og annen jævelskap. Da vi endelig skulle renne ned mot Rondvatnet og vinden i tillegg hadde avtatt så skjedde uhell nummer to. For fjerde gang i livet skjedde dette forbaskede tullet med at bindinga løsner fra skia. Plutselig følte jeg at noe ikke stemte, og ganske riktig: der sto jeg med ei ski på høyrefoten og bare bindinga på venstrefoten. Venstreskia var bare en meter bak, men uten hjelpemidler måtte jeg komme meg videre vekselvis til fots eller med ei ski på Rondvatnet. Dag bandt den andre skia til sekken sin. Det varte og det rakk før vi nådde fram til Rondvassbus sjølbetjeningskvarter, men underveis tenkte jeg på at halve Gjende to ganger i 2008 tross alt var mer langtekkelig. På Rondvassbu fant vi ingen skrutrekker som kunne hjelpe meg med bindinga, men koselig var det iallfall å få opp varmen. Det var tidlig på ettermiddagen, og jeg kunne iallfall hvile ut før morgendagens synketur til Mysuseter. Noe sa meg at den kunne bli tung og klønete. Det ble endel trivelig fjellprat igjen, og vi fikk oss en etterlengtet middag. Etter en stund kom en engelskmann inn døra, han hadde gått fra hytte til hytte i området med randonneski. Han skulle prøve lykken på ski ned diverse skråninger. Jeg er ikke verdens beste til å snakke engelsk, av den enkle grunn at jeg aldri praktiserer det, lese og forstå er en ting, å prate selv noe helt annet. Men det ble da litt prat. Etter ei god natts søvn var det på tide å forlate hytta søndag formiddag. Dag brøyta i forveien mens jeg vekselvis halta og hinka bak. Det er jaggu ikke lett å gi jernet når man går såpass ustabilt og nærmest forventer å synke for hvert skritt. Men alt peset gjorde at svetta strirant. Jeg gikk rundt og holdt ei tapper maske, og med oppmuntrende kommentarer fra Dag ble det stort sett enkelt å holde den. Men innvendig var jeg i opprør. Jeg fantaserte om bindingen på skafottet, om hoggestabba på hytta og fiskarsøksa jeg alltid bruker på skauen. Etter et par-tre kilometer tok Dag helt uoppfordret over teltet, og etterhvert også snøspade og stegjern (stegjerna var tiltenkt glatte partier på Digerronden) og fikk dermed blytung sekk mens min ble lettere. Det hjalp endel, og enkelte partier gikk det "så det suste". Men så kom et par kilometre med gjennomslagsføre så det holdt. Jo nærmere Mysuseter jo verre ble det. Jeg brukte den gamle regla som dreier seg om et skritt om gangen, og mens jeg gikk rundt og hatet så nærmet slutten på lidelsene seg. Dag kom tilbake og tok sekken bort til trikkeskinnene og suste etterpå avsted i forveien for å varme opp bilen. Jeg tok av den siste skia for å slippe å skli ukontrollert ned de verste utforbakkene. Etterpå var det herlig å sitte i bilen og glede seg til brus i store mengder på Otta. Dette ble en lærerik tur sjøl om vi ikke fikk det vi drømte om. Takk til Dag for å ha vært et veldig hyggelig turfølge Bilder kommer etterhvert fra Dag. Kameraet mitt er nok ødelagt, det bare lader seg ut uten at jeg ber om det...

Veldig hyggelig å bli kjent med dere Sondre og Bjørn-Even! En noe spesiell tur i til tider alt annet enn skiterreng den søndagen. Men blir jo fort litt interessant med sånn krongling. Jeg trudde forresten at jeg var lommekjent i Finnemarka, men løypenettet fra Røine hadde jeg ikke blitt kjent med før turen, hadde bare en vag anelse, men den slo altså feil. Har aldri følt meg så gammel på tur før, kunne feks aldri gjort det samme hoppet som Sondre gjorde utfor en ganske høy kant med skia på beina.

Sprengkuldetur ja! Lurer på hvor lenge den varer denne kulda. Håper iallfall til og med neste helg. Jammen er det mye flott nedi Agder-fylkene. Vi østlendinger har stort sett ikke peiling på disse traktene, vi tenker stort sett vest og nord når vi skal på fjelltur til andre distrikter. Ja jeg snakker for meg sjøl, men trur det er ganske utbredt. Det er nok mange muligheter for lange turer hvor man virkelig kan få gå i fred for stor trafikk der i sør.

Takk for opplysninger til både Bjarne og omn! Var den breen jeg mente ja. Har lyst til å gå på tinden via Stølsmaradalsryggen også, har jo aldri gjort det før. Men en juletur er nok best via Gravdalsryggen, man kan jo eliminere alt av skredfare om en velger den ruta trur jeg. Regner med at man bare henvender seg til Årdal Turlag for nøkkel til selet i Gravdalen? Dette bare må jeg få til!

Jo takk for det! 2k-samlinga har fått grepet på meg, så det er ingen vei tilbake. Men jeg har god tid, alle toppene skal bestiges i godvær, og mange områder uten 2k kan besøkes med den største selvfølge i mellomtida. Hvis ting går som jeg håper i år så blir det to turer til Stølsmaradalstind. Den mest realistiske går på våren. Da håper jeg å få med min skaukompis hjemmefra og grønlandshuskytispa hans, på tide å introdusere 2k-livet for dem. Den andre og minst realistiske planen er å gjøre som 500fjell og askogvoll og dra på førjulstur til Stølsmaradalen, men da bytte ut Midtmaradalstind med Stølsmaradalstind. Spørsmålet da er hva slags bre som faktisk ligger i en senkning et sted på Stølsmaradalsryggen. Ser ikke helt lett å komme utenom. Gravdalen er et paradis på jord om våren. Har rusla den inn i nesten hele dens lengde for å komme meg så langt opp mot Søre Austabotntind som mulig, selvsagt med stopp rett før klyvinga tar til. Håper å løse dette senere sammen med kompetent følge. Men Gravdalen i seg sjøl var en stor forelskelse ved disse anledningene. Grønn, brei og idyllisk med klukkende småbekker over alt og noen av landets råeste tinder som bakteppe. Jeg mista forresten ei saftflaske i en flomstor bekk der våren 2004, den forsvant i stor hastighet under ei snøbru, så det er flere som kan være slepphendte på tur. Jeg tenker at taxidama i Øvre Årdal må lure på hvor det har blitt av han originalen som kom tilbake hver høst og vår for å gå i området rundt Utladalen i perioden 1999-2005. Ingen andre hadde fått henne til å måtte feste ski på biltaket. Etter at boka Hvite Drømmer kom ut ser det ut til at hun har stifta bekjentskap med flere originaler med ski såvidt jeg forstår av et lite kapittel der. Regner iallfall med at det stort sett er samme drosjesjåføren der, de to første åra kunne det være andre, men etterpå var det alltid samme dama, og hun trakk godt på smilebåndet hver gang.

Dette området er ganske bukselommete for meg også, det er jo sjølveste gromturen min fra studietida. Med unntak av at jeg lå i telt i Gravdalen en eller annen gang i mai 5 år på rad istedetfor på stølen så var jo min tradisjonsrute identisk med deres. Alltid hele Gravdalsryggen fram til foten av tinden, og med unntak av første gangen alltid oppom Vesle Stølsmaradalstind først. Det er et ensomt område å vandre i, og med få unntak et kjempeskiterreng. Men jeg glemte av og til at det er såpass mye opp og ned på Gravdalsryggen at man får enkelte tøffe motbakker på returen også, og de er man ikke innstilt på da. Husker hvor fantastisk det var å komme til teltet i Gravdalen i halvmørket. Stølsmaradalstind har utsiktsmessig blitt overgått kun av noen få utvalgte topper for meg, to av de i Hurrungane og et par andre i Øst-Jotunheimen, kanskje litt under tvil for de østligstes vedkommende. Men toppen sjøl har jeg fått et såpass spesielt forhold til at jeg alltid kommer til å regne den som "min egen", og det vil alltid føles som å komme hjem når jeg kommer dit igjen. Og utseendemessig varierer den fra snill og middelmådig til ekstremt elegant og original alt etter hvor man ser den fra. Sett fra Stølsmaradalsbreen kan jo synet av den gi assosiasjoner til Dronning Mauds land, kanskje i en ørliten avrunda versjon, men likefullt. Fra de to tøffeste sidene er toppen en av Jotunheimens vakreste synes jeg! Savner den enormt etter et par års fravær, i år er det på tide med ny tur til kjæresten min. Gravdalen i vårprakt er jo også litt av et syn! Savner dette området som jeg var i såpass mange ganger før 2k-samlinga tok såpass overhånd sånn relativt sett at jeg bytta det ut med stadig nye områder i Jotunheimen..

Vi finner vel på noe etterhvert. Må jo få meg til å klatre litt jeg også etterhvert, men det blir kun på sommerføre. Men den korte passasjen på vei mot Store Langvasstind må da kunne forseres sammen med noen ressurssterke folk Vet ikke helt jeg, men lurer på om denne Stølsmaradalsturen deres kan ha vært årets tur på forumet sett med mine øyne. Det som er sikkert er at jeg aldri hadde turt å prøve på noen snarvei ned til Stølsmaradalen. Og snøflanken under Store Midtmaradalstind ble jeg jo godt kjent med i mai. Det var den som fikk meg til å kalle turen for adrenalintur, og aldri har jeg følt ordet tindebestigning passe bedre enn akkurat da. Er imponert over askogvoll som beholdt roen i "nødsituasjonen", eller skal vi rett og slett si nødsituasjonen uten hermetegn. Man blir iallfall alltid merket av turer mellom Utladalen og Hurrungane.

For en ufattelig legendarisk tur ja!! Står respekt av denne. Veldig modig gjort alt sammen! Ja jeg tenkte litt på parallellen til min Falke- og Stølsnostindtur, men da var iallfall årstida enklere. Turen deres har inspirert meg enormt! Før jeg sovna i natt hadde jeg bestemt meg for å prøve nesten det samme som dere et eller annet år rundt juletider, bare det at Store Midtmaradalstind byttes ut med Stølsmaradalstind. Tenk så herlig å kombinere disse tindene med god gammeldags hyttekos på Stølsmaradalsbu! Den bua kan gi samme følelsen som hytta i marka hjemme. Ja jeg var mye rundt i området mens jeg studerte i Sogndal, men 21 må jo tross alt deles på 5, så ekstremt mye var det ikke, men det er fordi jeg ikke hadde verken bil eller lapp. Hadde nok fråtsa ellers. Det er et fantastisk område, kanskje kan jeg slå meg med på en tur med deg / dere i sommer hvis den ikke er altfor krevende. Jeg er ikke ram nok til å være fast turkompis med ranglere i deres kategori, men blir gjerne med på et par-tre turer i året. I mellomtida får dere ha en riktig god jul med herlige Stølsmaradals- og Midtmaradalsminner!

Julestria har ikke gitt meg tid til annet enn å skumlese, men fikk med meg at dere var litt ute å kjøre, men at det heldigvis gikk bra. Gratulerer med kjempetur! Sjøl har jeg nok ikke kapasitet til Store Midtmaradalstind på denne årstida, men turen deres har fått meg til å tenke på den breie delen av Midtmaradalsryggen under samme føre. Brendeteigen nå er utrolig godt gjort!! Kjenner den veldig godt for å si det mildt. Og jeg skjønner godt at Storen og Styggedalsryggen fra Stølsnosi / Nedre Midtmaradalsryggen gjorde inntrykk på deg Sondre, jeg rett og slett elsker det motivet, det er det kjæreste jeg har i hele fjellheimen vår. Ikke kjærestetoppen, men kjærestemotivet. Turen til Hjelle langs kanten av Utladalen er kjempefin. For et område!

Jeg sliter fortsatt med "elektrisitet" på høyre vrist etter plumpinga mot Berdalseken. Trøster meg med at fotsålen ikke lenger er preget av det. Det tar tydeligvis litt tid, og jeg har jo sliti med frostskader før. Får satse på at du slipper billigere unna. Gleder meg enormt til å lese den kommende turrapporten deres Alexander!

Jeg har alltid mange og store planer, men på grunn av relativt sett heller labre ressurser så blir som regel kun i beste fall 10% realisert. Jeg ønsker meg Rendalssølen, Sølnkletten og de fire 2k-toppene jeg mangler i Rondane i løpet av vinteren, selvsagt i skyfritt, vindstille og kaldt vær. Drømmer også om Storstygge Svånåtind - Store Langvasstind, men da må jeg være heldig og finne turfølge som kan hjelpe meg med den hammeren mellom Vestre og Store. Ellers håper jeg å få trent litt på vintertelting i fjellet mutters alene for å skaffe meg erfaring. Ingen ulempe om det finnes ei turisthytte i nærheten, helst av den selv- eller ubetjente sorten, da kan jeg luske dit med halen mellom beina om den opprinnelige planen mislykkes. Til våren vil jeg ha gjensyn med Gjendealpene! Føler jeg allerede har klekket ut en "skummel" turplan. Har jo alltid lyst på Jiehkkevarri, men er vanskelig å koordinere med andre, spesielt fordi vær bør klaffe. Mulig jeg prøver å få til noe i Lyngen likevel. Imagaisi eller hva den nå heter virker veldig fristende. Men jeg vet ikke nok om fjellet, er det et breplatå eller er det bare steinørkenplatå.. Vil gjerne til Sunnmøre igjen også. Skruven og Nordre Smørskredtind lokker, selvsagt Store også, men usikker på min kapasitet i den bratte snøflanken jeg har sett på essem sine bilder. Kunne godt tenkt meg en tur til Skjervøy og Store Kågtind til sommeren. Lyngsdalen og Daltind hadde heller ikke vært dumt. En langtur på Hardangervidda hadde også vært topp. I år droppa jeg vidda fordi jeg skjønte tegninga da det var knallvær og umenneskelig varme de to siste ukene før ferien. Jeg koste meg med regnværsbål i Vassfartraktene, og tanken på teltleir i øsregn på vidda var nok til å framkalle gjesp og fæle fantasier om hvordan det er å måtte ut av teltet for å bryte leir. Skauturer får jeg alltid plass til, håper blant annet på ei ferieuke i marka i juni, det pleier jo alltid å være så fint vær når ferien nærmer seg. Håper høsten blir bra! Da vil jeg gjerne "hjem" til Årdalsfjella. Drømmer om perfekt høstvær med farger og melistopper i både Hurrungane og Tyinfjella. Er mildt sagt interessert i noen 1900-metringer der! Og Stølsmaradalstind bør snart oppsøkes igjen. Tviler på at jeg får innfridd alle drømmer, men 2010 bør bli bedre enn i år akkurat som 2008 var bedre enn 2007 for min del.

Høres spennende ut! Lurte alltid på om jeg skulle prøve vintertur til Stølsmaradalen mens jeg studerte i Sogndal, men skjønte ikke helt hvordan jeg kunne komme meg inn på vinterføre. Gleder meg til turrapporten! Har en mistanke om hvilke godtopper det dreier seg om. Da er Stølsmaradalsbu prikken over ien etterpå.

Begynner å helle over til at du har rett på Dag sin, Sondre. Høgvagl skal ligge lenger mot øst/høyre. Bildet ditt skulle ikke tilfeldigvis være Hinnotefjellet?

Er Otertindaksla sammen med Sfinxen dine flotteste turer i vinter? Blir jo helt sjuk av å se på disse bildene! Fantastisk lys og elegante snøtinder. Jeg har i over halve livet vært ekstremt interessert i traktene rundt Lyngen og omegn. Må være spennende å ha sånne turmål kun en time eller maks to hjemmefra. Jeg blir rastløs og inspirert.

Har for lengst gitt opp Rondanemotivet, men prøver meg på Dag sin: Kan utedassen være oppunder Høgvagltind et sted? I tillegg til Kyrkja ser man jo mitt kjære Tverrbytthornet også. Er enda i positivt sjokk over utsikten der oppe...

Så bra at turen deres ble vellykket! Så jo riktig koselig ut den leiren. Vurderte å henge meg på denne turen etter et hyggelig tilbud, men fikk "kjeft" på hjemmebane og klar beskjed om å holde meg unna bresprekker og heller være med på hyttetur. Fylkestopper skal jeg jammen pusle med etterhvert jeg også. Har kun fire til nå, Piggen, Gausta, Folarskarnuten og Pyttegga.

Skjønner deg godt Andreas2. Kollektivtransporten har sine klare begrensninger. Jeg savner den gamle Volvoen jeg overtok fra foreldra mine og fikk nyte godt av i ca halvannet år til EU-kontrollen tok den. Mangel på bil har kosta meg endel turer i år. Bittert, men jeg prøver etter beste evne å ikke klage som for to år siden... Gausta hadde knallvær og Finnemarka grått vær samtidig på søndag ser jeg.

Telemark er et nydelig fylke. Jeg kjenner jo Blefjell desidert best, men har også sett ørlite av Lifjell og vært ved Gygrestolen. Er masse utsikt og ganske trolske landskaper. Kjenner på savnet når jeg ser disse bildene. Jeg klarer ikke å avgjøre hva slags spor det er, det hender jo at mildværet får spor til å ese ut samtidig som de blir mindre tydelige, og fantasien kan løpe løpsk. Men noe av det verste jeg vet er sofasjefer i forhold til bjørneproblematikk. Om man hevder at man ikke skal få høyere puls av å være i en lignende situasjon så får man oppsøke situasjonen og bevise at man ikke er nervøs. Bjørnen er jo normalt ikke farlig, men alle vet hva slags potensiale den har, og om høsten er den jo litt irritabel om den ikke finner seg et hi. Men løping utpå høstis er jeg ferdig med etter turen til Berdalseken, det er først nå "elektrisiteten" i foten har begynt å avta. Spørs om ikke bamse er flinkere til å fordele vekta på is også Blir jo OT å henge seg opp i dette, men bjørnen er nok det dyret jeg er mest opptatt og fascinert av, og jeg får lett blod på tann av sjøl den minste historie. I sommer granska jeg massevis av spor uti myrer på Vikerfjell, og sjøl om det sikkert bare var elg som hadde synket dypt ned så levde bamsemystikken i høyeste grad.

Her var det mye fint og koselig! Idylliske vann og elver og flotte nordsvenske fjell... OT: Håper Sårgåjavrre blir bevart for framtida. Men det spørs vel. Grønne sertifikat får meg - hvis jeg forstår riktig - til å riste på hodet over miljøvernet. Trur nesten jeg er litt motstander av miljøvern jeg, for det går som regel på bekostning av områdevern. Rein luft og rein jord er visst det viktigste, om det innebærer å rasere flotte områder så er det liksom helt i orden. Jeg foretrekker masse forurensning og uberørte naturområder enn omvendt, for å sette det på spissen.

Ja værmeldingene i feks mai var forferdelige! Hadde planer om Jiehkkevarri sjøl jeg, skrev jo diverse eposter med Åke fra Toppomania om en slik tur, men det endte med at jeg ikke turte å betale flybillett i dyre dommer bare for å risikere bomtur. Sol ble jo til skit som kanskje ble til sol igjen og garantert til møkkavær kort etter. Hvor var 9-dagershøytrykket fra april i fjor? Ellers veldig interessant med turrapporter fra de flotte fjella i Troms! Jeg har ofte tenkt at Troms er Nord-Norges flotteste fylke, og kanskje det mest interessante fylket i landet også når man skal samle sammen alle kriterier. Jeg har en drøm om Troms, men i mellomtida er det helt topp med rapporter og fine bilder derfra.

Bildet Bjønnvannslia.JPG er et bilde etter mitt hjerte. Ser helt nydelig ut der, jeg stortrives i sånn skau! Er jaggu mye fint i Telemark. Spesielt Fyresdal-Nissedalområdet er flott, og Gautefallheia er vel ikke så langt unna.

Fikk ikke fram det nederste bildet, men det øverste var jo bare råflott da!! Synd ikke hele greia er uberørt. Uansett, Rondane fortsetter å imponere meg. Muligens er Norge et for lite land, ikke sikkert Canada hadde vært bedre om landet var på Norges størrelse. Men hva vet vel jeg...

Nei man bør ikke sende skjeve øyekast mot uskyldige som ikke har sett lyset. Men man kan med god samvittighet gjøre det mot gutta på gulvet(gølve) som rakker ned motsatt vei. Som sagt så har jeg pådratt meg fordommer mot enkelte miljøer etter sjølopplevde ting, og jeg kommer sikkert til å si mye rart i framtida også, men har såpass sjølinnsikt at jeg kan se påstandene mine utenfra. Det er bare det at man kan like å ha enkelte fordommer, kanskje det er et visst slektskap til skadefryd i det...? "Vi er her og de er der" sa naboen på vår første utenatt på skauen da jeg snakka om alle andre som bare var ute på byn nå. Det føltes godt å sitte ved bålet i kulda og tenke den tanken. Og så kan jo noen selvsagt begynne å plukke fra hverandre hele greia og framstille det som om det var den setninga som gjorde bålnatta komplett... Ellers er jeg enig med sam86 i at det er greit at det ikke blir for folksomt uti naturen. Ja man skyter seg jo sjøl i foten av sånne ønsker fordi flere turfolk betyr flere allierte i kampen for naturvernet, men det er bare det at ensomhet i naturen er så herlig. Å være alene eller kun med et par kompiser uten å bli rent ned av folk er en forutsetning for å kunne få den helt store villmarksfølelsen.

Det er definitivt ikke deg det er noe gæærnt med Villmarkingen!! Men sjøl om vi er mange som forstår sånt inne på fjellforum så er vi nok ikke en stor del av samfunnet akkurat. Vi er nok ikke normale, jeg ser iallfall ikke på meg sjøl som normal. Men hva er det som er så bra med å være normal? Ikke det at jeg er så interessert i mennesker sånn generelt, jeg bryr meg jo ikke mye om mangfoldet av tallrike individer som alle er ulike, men jeg gjesper av å tenke på A4-menneskers normale liv. Det viktige da er jobb og aller helst karriere, status, økonomi og det å feriere på fornuftig og riktig vis, altså dra til syden for å ligge på ei strand. Sikkert mye mer som skjer som jeg ikke har den ringeste anelse om, og jeg bryr meg jo heller ikke. Og så er det jo så deprimerende å bo i et så gørr kjedelig og iskaldt land hvor man ikke kan finne på noe ute halve året. Det riktige da er innekvelder og ikke minst festing. Jeg jobba på Kaupanger Tre ved siden av studiene i Sogndal høsten 2004. Hva jeg gjorde der kan man saktens spørre seg, jeg fikk iallfall fordommer mot lager og bygg- og anlegg som ettervirkninger. Alle himla med øya enten på ordentlig, eller jeg ante det gjennom stemmeleiet når de spurte med hånlig tone om jeg skulle på tur i helga, ja for han gæærne dusten er jo bare på tur. For deres del var det festing det gikk i helg etter helg, det var iallfall nok av fylleprat i tillegg til klaginga over mine manglende praktiske ferdigheter. Samma det, men det er tydeligvis akseptert at man kan drikke helg etter helg. Enkelte sier jo også at "nei nå er det slutt, heretter blir det bare onsdag og lørdag!" Man er ikke enspora med den interessen. Men derimot om man liker å gå på tur... Skauens ensomhet er god den! Jeg har liggi under ei klønete oppsatt pressenning i mørket og hørt regnet tromme på duken mens jeg har det bra ved bålet. De fleste trur man har det for jævlig da, men de av oss som forstår vet bedre...