oyvindbr

JUNI OG JULIVÆR I år tok jeg konsekvensen av at juli alltid er så elendig og at alle mine "sommerferier" siden jeg fylte 30 i 2006 har regna bort. Sommerferie i hermetegn siden det ikke er ekte sommerferie når man ikke har skolens gode, gamle 2 måneders sommerferie. Vi voksne som ikke er lærere har noen skarve friuker om sommeren, det er det hele. Og juli er normalt årets verste måned, i 2006 var den jo ganske ok, men da ble jeg avspist med en latterlig fridag fordi jeg var ny i jobben jeg heldigvis ikke er i lenger. Nok om det, og jeg håper at mine spådommer om at juli snart slår til med regntid som vil strekke seg langt inn i august slår feil, skammelig feil Uansett bestemte jeg meg i fjor for at juni er sommerens beste måned. Kanskje den er det for meg siden det er måneden jeg ble født i, ikke vet jeg, men faktum er at det er da været er best. Juni har alltid noen godværsuker hvor man på jobben sier at "ja det er nå vi skulle hatt ferie vettu!" Juni har under oppveksten alltid vært den lykkelige, forventningsfulle tida. Skoleavslutningen lå rett rundt hjørnet, den "evigvarende" sommerferien lå der i nærheten med blanke ark, og været var knall for å øke forventningene ytterligere. Etterhvert som ferien kom fortsatte gjerne knallværet ut måneden og kanskje noen dager inn i juli, for starten av juli er under streng innflytelse av junis positivitet. Men så rakner det som regel, og regnet setter inn. Ikke bare en uke, ikke bare to uker, men gjerne tre og fire, og august blir gjerne en fortsettelse av juli i negativ forstand. Mulig korttidshukommelsen innhenter meg her, august skal jo ofte være bra, men de siste åra har august aldri vært noen værfrelser her sørpå. Og det er jo sørpå jeg snakker om, for her er fellesferien alltid våtere og kaldere enn normalt, nordpå er jo været samtidig perfekt. Sånn er det år etter år. Det er juni jeg må sette min lit til. Om juni skuffer så er det unntaket som bekrefter regelen, for juni er normalt sommermåneden med stor S for meg. Juni skuffer sjelden, og til tross for vind og mulige vulkankonsekvenser/sabotasje så kan jeg ikke si at juni skuffa i år heller! Endelig fikk jeg endel godvær i ferien min! Så kan heller regnværsferien overta om et par uker... RAMBERA Turen ble faktisk utsatt et døgn pga regn. Jaja, juni er ikke ufeilbarlig, men i motsetning til juli så er den ikke så rigid at den bare lar regnet fortsette i det uendelige. Lørdag var det i ferd med å letne, og varslet var at det skulle være godvær over Vik i Sogn. Når det er flott vær i disse traktene føler jeg meg lur som valgte å finne meg ei jente fra Vik i Sogn Spesielt når hun har så sunne interesser som selvsagt blant annet innebærer fjellturer. Ikke så voldsom toppinteresse som meg selvsagt, det skal jo noe til, da må man jo inn på fjellforum, og her overgås jeg av mange, men det er det ingen uinnvidde som er i nærheten av å forstå. Jeg og Irene fikk skyss til Grønsberg, en gammel og fraflytta gård 441 moh (ifølge Opptur-boka). Herfra valgte vi veien som går i lange sikksakk opp mot Flateng. I fjor tok vi stien rett opp, og Irene syntes ganske snart at det var det vi skulle gjort i år også. Men uansett så var ikke fjorårets tur i nærheten værmessig i forhold til hvordan denne etterhvert skulle utvikle seg. Og hadde vi gått rett på sak ville vi ikke truffet alle de smånysjerrige sauene. Spesielt den eneste svarte i flokken var tillitsfull. Herlig ull hadde den også, myk og glatt som en fleecegenser. Utsikten ble etterhvert bedre bakover mot Ovrisdalen og Ovriseggi. Grønt, bratt, bortgjemt, idyllisk og dramatisk! Sånn er naturen i Vik kommune. Øverst oppe var det enda litt snø i rennene på Svinadalsholtane. Fresvikbreen kunne vi ikke se enda, den lå jo langt bak mektige Nummestolane, sistnevnte er et gedigent blikkfang når man rusler opp fra Flateng og innover mot Stuasetbotn. Men hvorfor ble ryggen nordover fra Nummestolane plutselig en aning utydelig? Nei det var det jævligste.... Regn? Visst var det regndråper, selvsagt var det det. Når konturer blir en anelse utydelige aner jeg alltid uråd, men prøvde å lure meg sjøl til å stole på værvarslet. Som heldigvis begynte å kjempe sin sak ganske så kjapt etterpå. Dråpene slutta med tullet sitt samtidig som vi nådde steinura. Opp her er det delvis rødmerket, og veien gir seg uansett sjøl. Utsikten vokste nok en gang, og snart kunne en del av den ytre Sognefjorden anes. Reine Gjendefargen på den jo! Det skyldes visst grønnalger. Pent var det iallfall. Irene har ikke fått tid til å trene spesielt mye de siste åra pga studiene, men i motsetning til enkelte jeg kjenner i samme situasjon har hun tæl og kan hvis hun vil. Føler meg som en drittsekk innimellom mens jeg rolig rusler oppover og ser meg ut en plass altfor langt der oppe hvor det ser mye behageligere ut å ta seg en rast enn allerede nå. Tappert kommer hun likevel etter, og jeg forteller henne at hun er godjenta mi og at jeg er imponert og ser stort potensiale hos henne. En vakker dag kommer hun kanskje til å gi meg trøbbel oppover bakkene. Oppe på platået er det fortsatt en drøy halvannen kilometer til selve Rambervarden. Men her var det med enkelte unntak brukbare snøfonner å gå på, så dermed sparte vi masse tid. Selvsagt var det ikke til å unngå at det ble gjennomslag i start- og sluttfasen, men sånn er det jo alltid. Været kunne vært bedre på toppen, mulig er min junikjærlighet basert på østlandsklimaet, men det var likevel bedre enn fjorårets tur hit i august. Og jammen så det ut til at værgudene mente at hele Vik kommune, ikke bare den grønne delen, men også den svarte og hvite delen skulle få sin andel med knallvær. Fresvikbreen ble plutselig forgylt av sol, og Balestrandsalpene i nord klarte å riste av seg stadig mer skodde. I Jotunheimen var alt bare sorgen, men det gjorde ikke så mye. Jotunheimen er for langt unna til å være den viktigste utsiktsingrediensen her oppe. Tyinfjella var iallefall under skyene der inne. Hårteigen i sør var ikke til å ta feil av. Artig! Jeg trudde at kameraet mitt var helt dødt, så jeg tok meg ikke bryet med å ta det med noen hundre meter bort til kanten mot Gulsetedalen. Synd, for her var det dramatisk utsikt og langt ned. Og kameraet fant ut at det ville leve sånn innimellom. Godt jeg i det hele tatt tok det med sånn i tilfelle... RETUREN Det var faktisk nå høydepunktet skulle komme. Da vi kom ut på kanten mot fjorden og Stuasetbotn tok været for alvor av, og her er også den flotteste utsikten. Og det er noe helt annet å gå mot utsikten enn å gå med ryggen mot den. Nå kunne vi nyte Sognefjorden i nesten hele sin lengde fra Midtre Sogn til Sognesjøen (som vi selvsagt ikke så). Dette er langstrakte greier altså! Irrgrønt og vakkert pga de nevnte algene. Litt snø på Balestrandsalpene gjør seg i høyeste grad, og Bøyabreen samt et brefall fra Jostefonn jeg ikke vet navnet på krydrer landskapet ytterligere. Skikkelig nasjonalromantikk i fugleperspektiv med andre ord (eller manror som jeg trudde man sa før). Langt der nede i bygda kunne vi også peke ut huset "vårt". Vik er i sannhet et stort lappeteppe av jorder, gårder og bringebæråkre, pluss noen relativt små boligområder. Og sidedalene Seljedalen og Ovrisdalen tør jeg påstå at svært få nordmenn har satt sin fot i. Nedenfor snøfonnene, og fortsatt med den samme utsikten klukker sildrebekker over mosepletter midt i all steinura og skaper den ene idyllen etter den andre. "Her skulle vi ha overnatta!" sa Irene til min store glede. Sånn skal det låte! Men vi må jo være litt sosiale i Vik også, så det må nesten bære ned i kveld. Fortsatt har vi uansett noen timer på oss til å nyte landskapet. Langt der oppe på 1623 moh er det nå garantert godvær, det vet vi når Nummestolane som er enda høyere står der i all sin velde og koser seg med kveldssola. Men vi må være fornøyde i dag, og Rambera er et fjell hvor toppvarden faktisk ikke har turens beste utsikt. Det er turen som helhet som gjelder her, og den beste utsikten er nok rundt 14-1500 moh. Irene er godt fornøyd og selvsagt stolt over å være fra et sånt område. og det er vanskelig å være uenig. Nå fulgte en sosial dag på vestlandet før østlandsfriuka sto for tur. Men ikke snakk om å bruke bort en hel fridag på bussreise. Nå var det bare å forberede seg på å hoppe av på Bjøberg og komme seg til topps på Raudbergnuten. Ei ny toppnatt sto for tur. Men før det gjenstår det å si: Takk for nå Rambera, og takk for turen til jenta mi.

Dyrhaugsryggen er morsom å gå, akkurat passe utfordrende. SJøl er jeg spent på ryggen videre mot de nordre Midtmaradalstindane. Å gå opp fra Ringsbreen er iallfall ikke noe alternativ etter eaas skrekkhistorier om bregleppa oppunder toppene. Kan tenke meg at ryggen på Søre Soleibotntind er noe av det mest spektakulære i den norske fjellheimen, man får jo en forsmak på Store Soleibotntind med enorm utsikt mot både Store Austabotntind og Store Ringstind. Selvsagt skal Austabotntind være flottest å se på, men jeg hadde faktisk vondt for å bestemme meg, Store Ringstind var et rått syn derfra

Liker meg godt i disse traktene, gikk forbi denne fossen i fjor sommer, i samme vær. Nesten som å se mine egne bilder fra turen. Buvasskoia har jeg enda ikke vært på, men har fått streng beskjed av en kar på jobben om å gjøre noe med det. Storekrakkoia kjenner jeg derimot godt.

Nydelige bilder! Trenger ikke å mase mer om toppovernatting jeg nå. Så Skrimtoppen er betydelig mindre populær enn Styggemann altså? Håpa på tur dit i hele høst, men det stemte aldri med været. Sett fra Styggemann ser det ut som det er et fantastisk og spennende område rundt Skrimtoppen.

Ja Gloppen har mye flott natur! Er ikke så kjent i denne delen av Sogn og Fjordane enda, men interessen er der. Koser meg med Oppturboka med jevne mellomrom, og vet dermed endel om hva jeg går glipp av. Soloppgangsturer er ofte de som sitter best i minnet for all tid.

Ingen kommer noensinne til å klare å dra meg med på noe sånt Jeg prøver heller Stetind i Nordland, det kan umulig være like nifst. Tøft gjort Dag Og Raundalsryggen frister i framtida. Masse flotte utsikter og herlig ensomhet vil jeg anta. Skikkelig knalldag å være i fjellet på det der. Juni skuffer aldri, ingen kan da være i tvil om at juni er den beste sommermåneden Gruer meg til juli på mange måter, blir fort samme smørja igjen...

Du har rett i mye av det du sier Babelfish, men om det er arroganse inni bildet her så går det på sak og ikke person. Dag G - Evje er det stikk motsatte av arrogant, derimot en svært hyggelig fyr etter min erfaring! Og dette er sagt av en ukul fyr som ikke liker brautende og arrogante folk. Men ja, det er ikke alltid det er greit å være hundeeier, det er jo litt vel mange som misliker bikkjer. Og bikkjer kan alltid være et potensielt problem, for to år siden kasta grønskytispa til naboen seg over en søt andekylling der stia kryssa en bekk før noen av oss rakk å reagere. Og bikkja var i bånd...

Her var det mye fint gitt, gleder meg til Sørlandstur i august Er fort gjort å rote litt med saker og ting i krongleterrenget som er i Agderfylkene.

Bad i Mjøsa hørtes mindre varmt ut ja. Er nok lettere å bade på skauen nå. Det som er sikkert er at den søndagen i Jotunheimen var til å få gåsehud av Skal se om jeg finner den tråden ja, men det verste var at Jan Petter hadde ca like tung sekk han også. Jeg er redd for bretroll og redd for mye annet gitt. Siden jeg er halvt latiner skulle jo sånt betydd null og niks for meg, jeg skulle jo vært på linje med gutta som har røyken i kjeften mens de fyller bensin eller tankbilsjåfører som foretar forbikjøringer i lange og uoversiktlige svinger. Skulle noen sagt at jeg måtte skjerpe meg skulle jeg avfeid alt med en skurkeaktig latter. Men jeg er ikke spesielt latinsk i praksis nei, hva er det bortsett fra mulig hårfarge som er latinsk med meg Håper ellers at vi kommer oss på tur igjen i løpet av året Når du har rast fra deg på ekstremturer i Nord-Norge så venter jo fortsatt Sølen og andre snillere topper. Håper det ikke kræsjer med andre avtaler. Jeg får vel si god tinderanglesommer

Det er forbudt med gjentakelse av fjorårets elendige sommer i Sør-Norge! Det kan jo bare gå oppover i forhold til i fjor.

Kanskje vi kan få samla noen fra gjengen om et par år og komme oss dit vi også Bjarne? Jeg har jo som deg kun Gjertvasstind av stortoppene i Hurrungane. Regner med at jeg skal være mye mer oppegående når det gjelder brevandring og sikring innen to års tid.

Du har vel fortsatt fysikk til å utrette endel trur jeg Bjarne. Ønsker deg lykke til med været i Romsdal og Jotunheimen i sommer

Den soloppgangen du nevner Bjørn-Even, gir meg sterke assosiasjoner til soloppgangen jeg og Morten hadde på Gjertvasstind for drøyt 5 år siden. Det var noe uvirkelig og mystisk over det hele! Gleder meg til jeg blir moden for resten av de høyeste Hurrungtindene

Sondre: Jeg er meg sjøl lik veit du. Mye er opplevd og skrevet i affekt. Selvsagt skal det sies at den fæle sprekken ligger i et aldri så lite brattheng. Og jeg følte meg langt utafor fare da vi i april rusla over den flate delen av Bohrsbreen og Holåbreen. Men det en fyr skrev om førstnevnte bre var nok til å skremme meg, sjøl om jeg ikke helt skjønte hva han mente med digre sprekker ved Brattebakkens slutt. Jeg er iallfall særdeles lettskremt, men kan ikke si jeg har fått det inn med morsmelka, for det er far som er så ekstremt redd. Og det smitter Men det skader ikke for min del å lære meg litt om taubruk. Vil føle meg lettere til sinns på vei over breer da. Det er jo ikke bare på flate breer man går. Neste gang jeg skal på V6 hadde det vært moro å inspisere den gule trekanten nedenfra. Jørn: Ja det er alt for lenge siden vår eneste tur sammen nå, nærmer seg halvannet år jo! Er egentlig vanskelig å legge konkrete planer for sommeren siden min bedre halvdel per i dag ikke er i stand til å drive fjell-livet som meg. Håper å ta henne med til Trollheimen, men da skal jeg være glad om jeg får sniki meg opp på en topp. Hardangervidda med naboen står også på ønskelista. Hadde vært moro med en svipptur nordover for å få med meg Oksskolten, men det skal mye til. Ellers håper jeg på Svånåtindan, Langvasstindan og Skredahøin med Sondre og Carl F. Det kunne jo vært noe for deg også kanskje? Og muligens blir det en Lomtur rundt midten av juli med Jan Petter og broren hans. Da er muligens Storivilen målet, men det kan jo tenkes at det lar seg kombinere med et forsøk på Store Memurutind. Spent på om jeg fikser den egga eller ikke. Trur midten av juli og litt uti august er tida hvor det er enklest for meg å få til et fellesturprosjekt. Håper vi får det til, og det kan jo hende jeg klarer å improvisere litt.

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang. Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen. FREDAG Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da… Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse. Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss. Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland. LØRDAG Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!! Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean. Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper! Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte. Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt. Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!! Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre. Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen. Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap. På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være. Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes! Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen. Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå. SØNDAG I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! :D Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh! Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer. Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?! Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura. I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende. Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå! Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen! Han legger også ved en del bilder…

Den samlinga er jeg helt klart med på! Har 9 stykker til nå, pluss Ranastongi. Ingenting er bedre enn å våkne av sola og myse til et 360 graders fantastisk panorama, kun forstyrret av toppvarden. Man har slitt fælt dagen før og kan skumme fløten på toppen dagen etter.

Så det er sånn det ser ut der altså! Det ante meg at jeg gikk glipp av noe da jeg slet meg opp på Tjuvenborgen i styrtregnet i juli i fjor. Amatørmessig nok hadde jeg ikke soveposen i vanntett pose, så utenatt på Hestebrenna utgikk glatt. Heldigvis fikk jeg Tjuvenborgkoia for meg sjøl, for det var masse som måtte henges rundt omkring til tørk. Det klyvepunktet overfor hula var ingen spøk med tung sekk og vått, sleipt berg. Husker jeg tenkte "du kødder nå?" da jeg så hvor merkinga fortsatte. Dagen etter sto Høgfjell for tur på vei til utenatt ved Blankvann. Det ante meg at den ene idyllen etter den andre avløste hverandre, her var svaberg, myrer, småvokst granskau og tjern i fleng, men i regn og skodde blir det liksom ikke det samme da. Fikk perfekt kompensasjon dagen etter på vei over Urdevassfjellet, da skinte sola mens skydekket lå under meg. Gjorde godt å mimre litt om denne turen. Og Tjuvenborgen og Høgfjellet skal jeg dra min nypensjonerte far på til høsten. Takk for ny inspirasjon!

Jeg gleder meg enormt til å gå den turen sjøl om noen år Er det en topp/rygg som kan slå Gjertvasstinds millionærfølelse fra drøyt 5 år tilbake så er det garantert Styggedalstind og helt sikkert Maradalsryggen også da. En tur i de traktene der får jo resten av Jotunheimen til å virke triviell, men det sier bare alt om hvor rått det er der, for resten av heimen gir gåsehud den også. Men jeg irriterte meg kraftig over de store skysystemene som blant annet kan ses på bildet av Øyvind på Gjertvasstind, det var vel omtrent da jeg våkna på toppen av Leirhøe og konstaterte at heller ikke denne gang klarte skyene å ligge unna. Jeg blir litt skjelven av å lese om brevandringa jeg. Vi så en grusom sprekk på Austre Memurubrean fra ryggen overfor, det var rene omvendte perleporten Styggedalsbreen og Gjertvassbreen er vel enda verre. Jeg vet jeg er pysete, men jeg ga meg et løfte sist lørdag, og det var å aldri krysse en bre usikra mer. Jammen er det stor forskjell på meg og min mer merriterte navnebroder. Ikke mye nerver å spore der nei. Takk for spennende rapport!

Tøff klatrerute for dere som kan det! Jeg for min del henger meg mest opp i landskapsbildene, og de er av ypperste merke! Innerdalen er utrolig vakker Har lyst på en tur dit i sommerferien, men da vil jeg ha fint vær, ellers går turen et annet sted. Trolla er et av landets råeste fjell...

Godt at dere fikk en perfekt godværsdag, da holdes pinseværstatistikken deres sånn noenlunde i hevd. Sånt er viktig med lang reisevei. Jeg vil også overnatte på Veslepiggen en gang. Tenkte på det da jeg var der for 11 måneder siden, sola meg der i ensom majestet et par timer, men måtte ned til Lom pga et avtalt treff. Veslepiggen er en godtopp! Ellers så syns jeg at Galdhøpiggen sommerskisenter er en skandale. Folk får si hva de vil, men jeg mener at det er en hån mot Jotunheimen å tukle det til sånn rett ved vernegrensa. Ingen ser den grensa, og trekket preger landskapsbildet litt vel mye. Og så er skifolka der frekke nok til å møte dere med rare blikk fordi dere er tinderanglere på hjemmebane. Nei makan! Tverrbotntraversen er kjempefin! Gled dere til Tverrbytthornet også når det står for tur, den toppen er en av mine desiderte utsiktsfavoritter

De hengekøyetelta så skikkelig ålreite ut! Når jeg blir rik skal jeg investere i et sånt et. Og Østfold er nok mer spennende enn de fleste turfolk i Norge trur, er jo endel villmark i grensetraktene. Så en link på "Folkeaksjonen ny rovviltpolitikk" eller hva den nå het at en mann hadde støtt på bamse på svensk side ikke langt fra Halden. Bjørnen kom løpende, mannen la seg ned, og bjørnen bråsnudde. Kjente vel menneskelukta tipper jeg.

Øyvind: Skjønner hva du mener jeg også. Med de ferdighetene du og Sondre har så får man jo gjort ting som setter ekstra spiss på turen. Klatring gir garantert store gleder om man behersker det. Sjøl har jeg ikke vilje til å prøve engang, dette gjelder digre vegger altså. Litt småklatring skal jeg få til på sikt. Behersker man klatring og toppovernattinger får man i pose og sekk. Jeg får iallfall i sekk, må nesten si sekk istedet for pose jeg som bærer så diger sekk. Sondre: Ja min skepsis til breer blir ikke mindre av å lese om det gjennomslaget! Når jeg tenker på usikra brepassasjer blir jeg så skjelven at jeg helst vil hjem til mamma og grine. Spesielt på kuperte kronglebreer av den sorten som er mellom Leirhøe og Veobreahesten. Jeg vil egentlig bare fortsette å dyrke det å være pysete der. Har gjort ting jeg ikke er så stolt av innimellom, føler at det bør være slutt på sånt nå. Ellers så regner jeg med at du svever på skyene nå. Men ja, det er slitsomt å følge i eaa sine fotspor når det kommer til mengde mat på stortur.

Gratulerer med kongetur! Ingen skam å snu, og med østtoppen i boks må jo dagen ha vært ekstremt vellykka uansett. Den delen av Hurrungane er jeg ikke spesielt kjent i gitt, kun Gjertvasstind opp normalruta, men det er noe med omgivelsene akkurat her som gjør at man føler at man er i en annen verdensdel med høyere fjell enn som så. Hele Jotunheimen er flott, men ingen andre deler av heimen kan måle seg med området omkring Gjertvassbreen og Styggedalsbreen/ryggen. Jeg drømmer jo en gang om Styggedalsryggen under nøyaktig samme forhold som på Gjertvasstind for drøyt 5 år siden. Har ingen hast enda, men om en tre-fire års tid kanskje...

Årets flotteste tur for dere til nå etter mine kriterier Klatringa er jo stort sett gresk for meg, men det så jo ekstremt vanskelig og spenstig ut etter min mening. Men dere er jo kattemyke, så da ordner det seg. Teltplassen var av det beste slaget! Men er vel ikke så enkelt å komme seg trygt ut av teltåpninga... Man får assosiasjoner til ekspedisjoner i Himalaya av de teltbildene. Ingenting innen tinderangling, absolutt ingenting, kan måle seg med en toppovernatting i fint vær

Jeg er ikke så veldig negativ til DNT. Turen fra hytte til hytte i Rondane i fjor var fin den! Men folkemylderet på Rondvassbu siste kvelden var ikke noe for meg. Jeg blir stressa av mye folk og drar ikke til fjells for å gå i kø eller være i store forsamlinger. Den store roen finner jeg når jeg ligger i telt eller under åpen himmel langt unna allfarvei ved et pent tjern, et såkalt ingenmannsland på skauen eller på toppene. Man får mye mer kontakt med naturen av å ligge ute framfor å overnatte på hytter. I tillegg er det ofte minst like flotte utsikter utafor rutenettet også. Mine flotteste turer har helt klart vært utafor sti og varde. Men når jeg tross alt ikke er så negativ til DNT er det fordi de kjemper for vår sak når det gjelder naturvern. Selvfølgelig gjelder ikke dette villrein, for der er jo DNT egoistiske og krever masseturismens rett i kalvingsområder. Men når det gjelder områdevern så er de fleste fjellfolk enige med DNT vil jeg tru. Og av og til har jeg hatt endel hyggelig prat med trivelig vertskap på hyttene, det er jo positivt det også. DNT har et flott tilbud, men burde kanskje være flinkere til å fokusere på skånsom ferdsel. Innimellom er det svært koselig å ta inn på ei ubetjent eller selvbetjent hytte, særlig gjelder dette Ringerikes Turistforenings koier. Der har jeg funnet den samme ensomheten som på hytta hjemme i marka. Problemet er at nå blir vel de koiene nedrent av folk pga såkalt bookingsystem. Min mening er "å dæven, hjelpe og trøste!" Ja, jeg er egoistisk, men det er jeg ikke alene om. Syns dette minner om plassbillett på toget, og det er stressende. For jeg drar ikke på tur primært for å oppsøke koiene, men du verden så herlig det var å bruke både Grønknutkoia og Tjuvenborgkoia sist sommer da jeg etter lange dagsmarsjer ikke orka å styre med leirarbeid i øsregnet et par km unna. Bookingsystemet kan fort ødelegge for improvisasjonen. Men for all del, for barnefamilier er det sikkert topp. Betjente hytter tåler jeg, men i små doser, og det blir alltid sammen med andre som har mer sansen for sånt enn meg. Men jeg kan trives med det og kan se på det som en fin tur på sin måte. Sakral kan jeg derimot aldri bli på DNTs storstuer, da må det utenetter til, helst på steder man "vet" man får være alene. Sånn er det når man trives som ensom ulv og hver dag fantaserer om stemninger man forbinder med enkelte trakter, og musikken man forbinder med de stemningene igjen kverner oppi topplokket så det gjør vondt sjøl om det egentlig er ei positiv greie.