oyvindbr

Jeg har fortsatt ikke satt meg inn i artikkelen. Men for meg er den av mindre viktighet, jeg bare griper sjansen til å lange ut mot den moderne friluftskulturen som er ganske naturfiendtlig. Folk som er handicapet på en eller annen måte skal jeg for all del ikke rakke ned på. Men det er knefallet for kreative hjerners "fantastiske" nytenkning og abnorme krav til komfort og standard i alle sammenhenger jeg ikke tåler. Og nå blir jeg sikkert sett på som jævla arrogant av en god del her inne, men det får jeg tåle, og jeg har ingen planer om å henge med i diskusjonen som en klegg som for eksempel Tom i sine velmaktsdager i perioden 2003-2008. Jeg står for alt jeg skriver uansett! Jeg mener altså det at inne på et fjellforum burde det herske bred enighet om verdier som ekte naturkjærlighet. Om noen blir opprørt over overdreven tilrettelegging eller forferdelige inngrep så skal man ikke måtte regne med å bli møtt av massiv motbør her inne. Det er nok en grunn til at jeg har forlatt arenaen her, jeg ble mot-opprørt over de som ble opprørt over meg. Følte det som om jeg likegodt kunne prøvd å prate om naturglede foran gutta på gølvet eller i militæret sjøl om det også var støtte å få. Ellers er jeg jo mer opptatt av å skrive turrapporter enn av å diskutere... Det viktigste vi kan lære våre etterkommere er ekte kjærlighet til naturen, og det mener jeg betyr at man er var for skjønnhet og stemninger og uten å mukke aksepterer at ting skal koste litt eller ganske mye målt i fysisk slit. Naturen er i utgangspunktet for alle (spesielt siden mange uansett ikke har interesse av den!), men betingelsen må være at man respekterer den og innretter seg deretter. Det er en uting at alt skal være så tilgjengelig koste hva det koste vil. Det er ingen menneskerett å komme seg over alt i naturen. Orker man ikke å bestige en topp uten helikopter (men renne ned igjen kan man...) har man ikke noe der å gjøre, bare som et eksempel. Jeg tør ikke ta sjansen på Mount Everest, og derfor har jeg ingenting der å gjøre. Alle kan finne naturglede på sitt nivå. Men det er uansett naivt å tru at alle sjeler er så edle, så den generelle norske tankegangen om at jo flere man får ut jo bedre er det bør være åpen for revisjon!

Her inne var det mye elendighet å se. Vet ikke om jeg orker å se disse bildene igjen på lenge, det er for deprimerende. Får lyst til å si som fattern: Til helvete med all idretten!! Og for å være usaklig er det kun fotball som interesserer meg av idrett. Når man ser hvordan skiidretten ødelegger Norges vakre skogsnatur er det fristende å støtte fotballen til å snappe opp alle unggutter- og jenter som vil satse på ski. Skauen har ikke godt av skiinteressen som den er nå til dags. Hovlandsfjellet er en makaber historie. Og toppen av frekkhet er å hevde at har man investert i dyre maskiner må man bruke dem. Det er iallfall ikke mitt eller andre naturvenners problem at de absolutt skulle investere i faenskapet, og de bør ikke gjøre det til vårt problem ved å ødelegge naturen heller! Vet ikke om det hadde vært en ide å få Monsen på banen med krasse uttalelser mot denne form for vandalisme, kanskje enkelte da kunne fått øya opp for elendigheta og skammens skikultur?

Helt enig med The Lone Wolf! Ikke bare fordi vi er barndomsvenner, men fordi han har helt rett! Sporer kanskje av nå, men det er relevant. Det utspiller seg rett og slett tragedier i en del norske skoger for tida fordi dagens skikultur har blitt en omtrent like stor trussel mot skogen som skogbruket er. Det verste er at skifolket flest tar imot nye løyper som lages ved å maltraktere urørt natur med åpne armer. For eksempel kan en ekte Finnemarkaentusiast godt defineres som en som elsker de flotte skiløypene som er der. Men fikk vedkommende med seg raseringa av skauen rundt omkring? Eller at det finnes en fylling opp den breie løypebakken som egentlig var ei urørt li? Hva så? Folk vil ha treningsarena og glemmer verdiene Fønhus og Børli sto for. Og klager man på utviklinga er man visst både bakstreversk, gledesdreper og misunnelig (jf skuterdebatt ( ååå så "misunnelig" jeg er...)) Å være glad i naturen som ekte naturromantiker finnes det snart ikke rom for tydeligvis. Det er positivt at folk som respekterer naturen kommer seg på tur. Men det er ikke alle som kommer seg på tur som respekterer naturen. Da hadde forsøpling og vandalisme vært ikke-eksisterende. Det er iallfall ganske dekadent å skulle få kjørt sekken fra hytte til hytte. Ikke satt meg inn i artikkelen, håper det dreier seg om utkantområder i fjellsammenheng hvor veier er lett tilgjengelig. For det er jo stygt å si det, men naturen er som den er med kronglete og tøffe partier, og dermed er ikke alle naturområder for alle.

Bare litt nysgjerrig jeg, har nemlig sjekket en del Hvitserk-rapporter fra Aconcagua. Der virker det som om suksessraten er høy, med enten alle på toppen eller for eksempel 13 av 17 til topps, eller at ingen kom til topps på grunn av elendige værforhold. Det varierer kanskje fra år til år da... Ellers vet jeg ingenting om guidede turer, var jo der sammen med Mayhassen og 500fjell i januar i fjor, og holdt på å mislykkes på grunn av dårlig næringsvett. Heldigvis for meg fikk jeg karret meg til topps likevel.

Her har det garantert skjedd noe lenge etter at rapporten ble lagt ut. Jeg skriver relativt stort i Word og kopierer inn etterpå, og størrelsen inne på fjellforum eller peakbook har alltid vært vanlig standard. Har aldri vært noe problem før iallfall. Ser ut som fonten har blitt redigert av Kjell Iver igjen uansett. Teknologien lever tydeligvis sitt eget liv av og til... Var iallfall en fantastisk flott tur!!

Har faktisk sett over mot den skogen fra ryggen ned fra Stiganosi, og det frister veldig! Sogn har for lengst en enorm plass i mitt fjellhjerte! Rekker nok kun en smakebit i 2013, men en gang skal hele turen tas. Bildene gir enormt med mersmak!

Dæven, dette var turen sin! Dette området er jeg meget opptatt av, og jeg har store planer for det! Trur jeg må gjøre noe med det i løpet av de nærmeste månedene...

Da skal jeg begynne å legge inn bilder på fjellforum ved første og beste anledning.

EN ALTFOR LANG RAPPORT, MEN JEG HADDE IKKE TENKT Å SKRIVE ENGANG. SÅ KOM OPPFORDRINGA FORDI ENKELTE ØNSKET EN TYPISK ØYVINDRAPPORT, OG DA BLIR DEN LANG NÅR DEN HANDLER OM EN SÅPASS SPESIELL TUR. SJEKK SONDRES (500fjell) RAPPORT PÅ PEAKBOOK FOR Å SE MASSE BILDER, BARE Å SØKE PÅ ACONCAGUA DET... En aldeles utrolig trivelig stund på grassletta ved foten av Öræfajökull etter den vellykkede bestigningen av Hvannadalshnukur i midten av juni 2011 ble på en måte startskuddet for prosjekt Aconcagua. Øyvind og Sondre pratet i vei om kommende storprosjekter, noen halsbrekkende på grunn av bratte breer og utsatt klatring, andre på grunn av de store høydene. Etter en stund dreide praten inn på Sør-Amerikas høyeste fjell. "Du må bare bli med du også Øyvind!" Jeg husker ikke om det var Sondre eller Øyvind som sa det, men sistnevnte overbeviste meg om at akklimatisering ville bli tatt meget seriøst. "Her er det muligheter…" tenkte jeg. Dette fjellet hadde jeg så smått begynt å drømme om høsten 2006, kort etter en oppsigelse som både var en lettelse samtidig som den ikke akkurat styrket selvtilliten. Jeg leter alltid etter fjell på nettet, og plutselig en grå høstdag fant jeg ei side om guidede turer til store fjell. Aconcagua var et av alternativene, og jeg forsto raskt at normalruta kun besto av enkel rusling opp ei endeløs grus- og sandrøys. Å bestige et av klodens høyeste fjell ville definitivt styrke selvtilliten og kanskje komme godt med på en cv, tenkte jeg da. Den som kunne realisert noe sånt! Aconcaguapraten på denne nydelige islandske sletta børstet støvet av en snart 5 år gammel drøm, og med disse to karene på laget begynte dette prosjektet å føles høyst realistisk. Forberedelser og engstelse Jeg klarer dessverre aldri å bli kvitt negative tanker i forkant av spesielle turer. Hele 2012 gikk med til å tenke på uvær på Aconcagua, og ikke minst problematikken omkring den elendige høydesjuken. Nesten hver eneste dag kvernet tankene rundt disse to temaene, og de byttet på seg imellom med å være hoved- eller sekundærfokus, men til tross for trusler om hvite vinder med over 150 kilometers vindstyrke var det høydesjuken som "vant". Øyvind sa senere med glimt i øyet at han ikke skjønte hvorfor jeg ikke hadde tatt selvmord for lengst… Kort sagt så regnet jeg innimellom med at jeg om en del måneder ville bli blåst utfor et stup på grunn av sterke jetvinder, eller jeg ville fryse i hjel av samme årsak, eller jeg ville dø av snikende lunge- eller hjerneødem, kanskje kvalt av eget spy med et blått og blodsprengt skrekkhode som tilbehør. Snikende er et merkelig begrep her, for jeg lærte fort at det dramatiske ordet "akutt" i høydesjukesammenheng faktisk ikke beskriver alvorlig fare, nei da er det nettopp ordet "alvorlig" som blir brukt. Akutt ville bare bety spy- og annen fyllesjuke, men var man uheldig ville den alvorlige høydesjuken snike seg inn samtidig, så hvordan kunne man vite om man var akutt eller alvorlig sjuk? Jeg ble iallfall ofte kvalm og sprø av å tenke på dette. Psyket meg stadig opp så godt jeg kunne, men stadig fant jeg alternative nyanseårsaker til å bli nervevrak på ny… "Faens for(fyll ut hva du vil her)te høydedrittsjuke altså!! Hvorfor er det ingen som finner ut av den? Fordi det er et luksusproblem selvsagt, man velger frivillig å utsette seg for svineriet! Ingen utsetter seg frivillig for kreft, sjøl om onde tunger kan hevde det hvis sjukdommen skyldes elendig livsstil og kosthold. Forskning må derfor prioritere kreft og hjerte- og karsjukdommer, så enkelt er det! Faen!" Mens Sondre og Øyvind tok seg av praktiske gjøremål som bestillinger av både billetter og leiebil pluss det å ta kontakt med turoperatør gikk jeg rundt i udugelig modus nærmest handlingslammet av skrekk. Likevel holdt jeg maska svært godt på hjemmebane trur jeg. Og ytre sett dreide jeg hovedfokus over på kjerringråd mot høydesjuke. Mate skulle være veldig bra, hvitløk og ingefær likeså, men best av alt var visst kokablader. Dessverre setter jo folk likhetstrekk mellom kokablader og kokain, og det hjelper ikke å si at druer ikke er vin. Nå som jeg er ferdig med saken gidder jeg ikke lenger å ofre kokablader en tanke, men mor hevder fortsatt at koka er en sunn og meget misforstått plante, og hun har sikkert rett. Om det i det hele tatt er noe som hjelper når man nærmer seg 7000 moh er vel uansett svært usikkert… Til sist kan jeg nevne at jeg irriterte meg grenseløst over det faktum at god eller dårlig form visstnok var knekkende likegyldig på virkelig høye fjell. Et sted leste jeg til og med at røykere kunne ha en fordel! Og selvsagt var det nok bedre å være lita jente enn stor mann oppi der, for da var det ikke like mye oksygentransport som krevdes. Kort sagt så hadde jeg alle odds imot meg. Men (og det til tross for at jeg ikke har vært på Storen eller Styggedalsryggen enda) jeg var da merkelig nok en mann for de store anledninger likevel. Det er tilfeldig, og en dag vil jeg nok måtte snu på vei mot en hovedtopp, men til nå så har jeg alltid lyktes med de store turprosjektene jeg har satt ut i livet! Godt hjulpet av Morten, Øyvind og Sondre riktignok, men likevel et ubestridt faktum! Jeg når rett og slett de toppene jeg prøver meg på! Jeg klamret meg til denne positive tankegangen de siste par månedene før jul. Vemodig jul og avreise Aldri har jeg vel vært borti en mer vemodig jul! Vemodigheten rommet stress, frykt, dårlig samvittighet overfor tapre foreldre som prøvde å skape vanlig julestemning og såre tanker om skiturer i marka kombinert med bål og hyttekos som i år altså ikke skulle bli noe av. Sånn er det å være delvis eventyrer trøstet jeg meg med. Jeg ville jo virkelig dette!! Etter en koselig julaften og en rusletur med mine to naboer og bikkja 1. juledag var avreisedagen kommet. Både mor og far var med til Gardermoen, og vi plukket Sondre opp på veien. Vel framme ble vi fulltallige og etter en så smertefri avskjed som mulig med foreldra mine var det bare meg, Øyvind og Sondre på vei mot det store eventyret som gjaldt. Egentlig en lettelse å komme vekk, jeg er dessverre litt for følsom (heldigvis viser jeg det kun i fjellsammenheng nå) av natur, så det kunne fort bli trist å være for lenge sammen med lidende foreldre. Nå kunne vi se framover og slappe av på flyet. Og jeg gjør et langt sprang videre, det er ikke spesielt viktig å fortelle om verken Heathrow, flyturen over Atlanteren eller Sao Paulo. Derimot gjorde det inntrykk å se selveste kjempen av et fjell fra lufta kort tid før landing i Santiago! Et Himalayafjell er det rett og slett fra den vinkelen! Aconcaguas sørstup på ca 3000 meter fylt av hengebreer og snø overvelder de fleste, og dit skulle altså vi, selv om vi skulle snike oss opp fjellets svake side. Confluencia Ting tok sin tid i Mendoza, men omsider var vi klare for selve turen. Det tok ikke lange tida før naturen begynte å imponere oss, her var det overraskende fargerikt. Øyvind ble litt skuffa da han tok av seg solbrillene ei kort stund, fargene ble plutselig mye blassere, men jeg følte at jeg fikk innstilt synet sånn at det ble fargerikt igjen etter en del sekunder. Vilt og mektig var det uansett, og spesielt synet av et lite vann med grønne lier og enorme Aconcagua fra sin flotteste og bredekte side var et skikkelig paradismotiv! Vi, spesielt jeg og Sondre, tok det veldig med ro innover Horconesdalen. Starten var på mellom 2900 og 3000 moh, og vi skulle opp til ca 3400, og jeg skulle iallfall aldri gå i undervurderingsfella! Stadig ble vi passert av folk, og det brydde jeg meg fint lite om, aldri har jeg hatt et lavere konkurranseinstinkt enn her nede, det var faktisk totalt fraværende. Vi kikket oss rundt og konstaterte at disse omgivelsene har fått et ufortjent dårlig rykte i andre turbeskrivelser. Kjedelig landskap du liksom!! I Confluencia fikk vi til vår store overraskelse tildelt et stort telt som sto der permanent for kundene til Juan Herrera. Kokken vår var Melissa, og hun laget god mat til oss og syntes samtidig at det var en fordel å kunne snakke spansk med meg. Jeg fungerte delvis som tolk, og det fungerte stort sett greit. Akklimatisering og vannforgiftning I dag så vi fram til akklimatisering som innebar å komme på relativt nært hold av Aconcaguas flotteste side. Men siden vi startet såpass seint så skjønte vi at Plaza Francia ikke var realistisk. Det gikk for min del like rolig som dagen før, og stadig måtte jeg stoppe for å pisse i pisseflaska. Det var viktig å skjule at man helte ut innholdet, for det er jo forbudt å pisse i terrenget her. Men hvor mange pisseflasker forventes det at man skal ha med seg da? Det skal jo drikkes i storstilte mengder her for å bekjempe høydesjuken. Både jeg og Sondre slet med magen og måtte ut av stien for å gjemme oss, for å si det sånn. Her var det virkelig noe som ikke stemte, det minnet i grunn om halve "moroa" i omgangssjuken. Omsider tok vi av fra stien for godt for å få fortgang i høydesankinga. En slags "Veobreahest" lokket oppi lia der. Men det var et slit i denne løse og bratte grusen, så jeg snudde like oppunder 4000 moh med en dårlig følelse både fysisk og psykisk. Øyvind og Sondre herja videre oppi der. Jeg måtte kjempe for å holde maten inne på veien tilbake til Confluencia. Hodepinen avtok sånn gradvis, og jeg hadde etter hvert god kontroll på mageinnholdet, men den siste motbakken på turen ble skjebnesvanger, og plutselig var det ingen vei tilbake. Det bare sprutet ukontrollert ut av kjeften min, og en spyseanse for meg inneholder vanligvis 5 spykuler pluss masse håpløse brekninger lenge etterpå. Jeg var både flau og bekymra, mange ble vitner til opptrinnet, og hvordan skulle nå dette gå? Jeg tenkte fortsatt at jeg tålte høyda mye dårligere enn de to andre, men plutselig ble Sondre dårlig også og måtte rope på elgen. Og mens jeg og Øyvind noe seinere satt i middagsteltet kunne Melissa melde om at "Sondre spyr nå". Sondre kom inn til slutt, men hans tilstand var såpass dårlig at gulvet fristet overmåte. En ønskesituasjon for galgenhumorist Mayhassen som grep sjansen med begge hender for å filme og med et flirende og fornøyd glis spørre stakkars Sondre "åssn gåre a?" Øyvind er ganske uangripelig i sånne situasjoner, for han kan jo svare for eksempel "faen, jeg sliter jo med kvalme og huepine sjøl, går jo an å værra positiv for det…" hvis noen skulle klage på skadefryden hans. Velegnet psyke for å bestige høye fjell med andre ord! Årsaken til våre spykuler var visst magnesium i vannet. Altså drakk vi kun kokt vann etter dette. Og jeg lærte noe nytt om magnesiumens destruktive egenskaper. Til Plaza de Mulas Som kjent så ble jeg og Sondre en ekstradag i Confluencia for å bli helt bra igjen før den lange marsjen mot den virkelige hovedleiren. Øyvind dro en dag i forveien, han kunne ikke komme seg fort nok vekk fra dårlig vann og mulig smitte. Omsider var vi klare for den store turen innover Horconesdalen. Vi gikk så sakte vi overhode kunne klare, og fortsatt syntes vi naturen var flott og spennende. Ikke var det like frodig lenger, men de store linjene var like stilige som de var store. Etter at vi hadde gått i evigheter kom vi til et skilt hvor det sto 4 timer til Mulas. "Å herregud!" tenkte vi, hadde vi ikke gått over tre fjerdedeler av ruta nå da? En del timer seinere skjønte vi at dette langt fra var tilfellet der og da! Og ettersom vi vant høyde meldte problemene seg, spesielt mellom 4000 og 4100 moh. Jeg ble akutt kvalm og full av bankende hodepine. Sondre nevnte noe om hvor viktig det var å puste tungt, inhalere dypt og puste rolig ut gjennom nesa. Som sagt så gjort, og jaggu hjalp det nesten umiddelbart! Jeg var rene hvalrossen oppover bakkene der, og Sondre må ha hatt sin fulle hyre enten med å holde tilbake latter eller irritasjon. Uansett hvor dumt og overdrevent det sikkert hørtes ut så var det skjebnesvangert med positivt fortegn. Slitne, men ved godt mot ble vi møtt av Øyvind som var lei av å vente på oss treigingene. "Det er en jævlig kul gjeng her!" kunne han fortelle oss. Dermed var det ytterst trivelige Francokapittelet på denne turen i gang… Fire dager i hovedleiren Franco fikk oss til å føle oss ekstremt velkomne fra første stund. Nicolas, eller Nico, som vi så vidt ble kjent med i Confluencia var der også. Det kom inn andre fra hjelpeapparatet med jevne mellomrom mens vi satt i kokketeltet, men Franco var liksom samlingspunktet. Han og Øyvind hadde allerede blitt skikkelig kompiser, men jeg fikk nok raskt opparbeida meg en spesiell status jeg også fordi jeg kunne spansk. Jeg sa han kunne kalle meg Felipe, siden Øyvind vel er det mest kronglete norske navnet som finnes for en som ikke er nordmann, pluss at han allerede hadde en annen Øyvind å "stri" med, og at han etter hvert begynte å kalle meg "Feli" så jeg på som en skikkelig kompiserklæring. Det ble skravla på engelsk og spansk om hverandre, og vi glemte stort sett det som var av bekymringer. Franco og gjengen skulle komme til å være vår store trøst de nærmeste dagene, iallfall om jeg snakker for egen del, for minst to av dagene ble seriøse prøvelser for meg. Da var det godt å komme inn i teltet etter endt høydesliteøkt og bli tatt jovialt imot med god mat og drikke, og alltid den samme musikken i bakgrunnen. Til tross for at han ikke var eldre enn 24 år likte han heldigvis skikkelig musikk som Pink Floyd, Beatles og AC/DC. Jeg kunne selvsagt tenkt meg litt Midnight Oil også, men vi slapp heldigvis å måtte lide oss gjennom hiphop og annen jævelskap. Dette kan ha vært ørsmå marginer i positiv skjebnesvanger retning for min del. Og under "Thunderstruck" ble "Thunder!" spontant bytta ut med "Sondre!" av Nico. Franco gliste. Cerro Bonete Ordet akklimatisering høres så fint ut. Man sitter i godstolen hjemme og tenker at det har å gjøre med å venne seg til noe på skånsomt og fornuftig vis. Og med riktig fremgangsmåte så skal man altså gradvis venne seg til høyda. Akklimatisering får deg til å tenke på rolig gange som hindrer både kvalme og hodepine. Feil! Man blir gradvis herda, men får i høyeste grad kjenne høydesjuken på kroppen. Cerro Bonete ble en fæl tur! Vi og jeg i særdeleshet tok det rolig oppover den lange lia. Men på ca 4800 moh var det ikke lenger mulig å gå sakte nok. Hodet begynte å verke illevarslende, og enkelte smerteilinger forplantet seg til halsen av alle steder. Æsj så ekkelt! Det var fortsatt mye lenger til topps da vi rundet noen stup og hamre på høyre side. Jeg begynte for alvor å bli kvalm også. Øyvind koste seg selvsagt med filmkameraet og spurte hvordan det sto til. Helt jævlig var iallfall sannheten. Husker ikke ordrett hva jeg sa, men han kunne trøste meg med at detta sikkert bare var småtterier mot det vi kom til å føle på selve toppdagen. Fytte helvete, Bonete var jo bare 5004, stortoppen nesten 2000 meter høyere! Kanskje jeg burde trekke meg mens leken var god? Nei så faen om det var aktuelt!! Vel nede igjen var det duket for tidenes pizzafest! Franco kunne ikke beregna det bedre, for dette trengte vi! Som Sondre har nevnt så var dette noen av de beste pizzaene vi har smakt i livet, og jeg som var desperat etter nok næring for å bekjempe høydesjuke langet innpå alt jeg orka. Den siste pizzaskiva tok det 10 minutter å fortære, men jeg ga meg ikke, alt skulle innabords! En særdeles trivelig kveld ble det til tross for at jeg hele tida heiv etter pusten av boneteutmattelse. Husker ikke om det var denne kvelden Øyvind spurte Franco om han ville slå følge til Himalaya om få år, men det kan det godt ha vært. Skikkelige kompiser hadde vi alle blitt, og når stemninga er jovial kommer man gjerne med store lovnader. Pizzakuren virka iallfall, for dagen etter våknet jeg til noe som må kunne kalles for storform. Opp til Canada Gleden over storformen ble kortvarig, for i dag skulle vi ta ei bæreøkt opp til Canadaleiren på 5080 moh. Det ble svært rolig tempo oppover, stadig var det folk som passerte. Jeg ble dårlig av å se folk som svetta, fantasien løp løpsk med tanke på hvordan høyda straffer bråkjekke folk. Vi hadde allerede blitt kjent med tre ekstremt tøffe landsmenn, Fredrik, Christian og Ole Jakob, og de hadde båret absolutt alt selv hele veien med hver sin såkalte Øyvindsekk. I dag skulle de overnatte i Canada, mens vi etter noen akklimatiseringstimer skulle returnere til Mulas. Vi ble sittende og prate sammen en stund ved teltet deres, men det var Øyvind og Sondre som var sosiale, jeg hadde stort sett mer enn nok med meg sjøl og ble liggende i min egen verden mens jeg prøvde å gjenvinne krefter. Det var deilig å komme seg nedover igjen! Dagen etter ble det "tårevått" farvel med Franco og gjengen, nå skulle vi til Canada for å tilbringe natta der. Det gikk bedre oppover denne gang, men likevel ble jeg uvel der oppe. En del arbeid med snøhenting (les knekking av penitentes) tæret på, og jeg var generelt sliten. Ikke skulle jeg få sove heller denne natta, for etter at vi tok kvelden ble det plutselig så tungt å puste. Jeg måtte trekke pusten dypt hele tida, hvis ikke fikk jeg det jo ikke til på vanlig vis. For en jævlig tilværelse! Jeg merket meg datoen 5. januar 2013 allerede og bestemte meg for å finne på noe meget komfortabelt nøyaktig et år etter. Man får jo angst av at pusten ikke går på skinner. Og man vet at detta blir en lang og søvnløs natt. Overlever jeg dette skal jeg jaggu skryte og skildre på dramatisk vis etterpå, det er jo lett å være eplekjekk i lavlandet igjen. Etter ei fæl og søvnløs natt som forutsett ble jeg selvsagt svært søvnig rett før vi skulle ta fatt på bæreøkta opp til Nido. Nok en bedriten dag i vente med andre ord. For et liv… Nido De to turene opp til Nido de Condores var ganske fulle av lidelse på grunn av den totale mangelen på overskudd. Men etter ei bedre andrenatt i Canada kunne vi omsider etablere oss i Nido. Gradvis kjente jeg at kroppen tilpasset seg den tynne lufta på 5590 moh. Største problem i tillegg til den evige pisseflaskeseremonien i teltet var sliteturen opp fra "dassen" nedi skråninga, da merka man på pusten at detta jaggu er høyt over havnivå. Kvalmen og hodepinen forsvant imidlertid så å si totalt i løpet av det andre døgnet. Akklimatiseringsturen opp til Camp Berlin gjorde oss vel stort sett bare godt trur jeg. Men jeg var selvsagt bekymra over tanken på de ca 1000 meterne på toppdagen som vi ikke hadde akklimatisert oss til. Totalt ville toppstøtet ha en høydeforskjell på 1372 meter. Siste kvelden kom våre tre norske venner ned fra vellykket toppstøt på den kanskje beste toppdagen som hadde vært under hele oppholdet. De var strålende fornøyde, og det med god grunn! Faen så misunnelig jeg var på de heldiggrisene! Vi avtalte å feire sammen på restaurant i Mendoza om ca tre dager. Jeg håpet jeg også ville ha noe å feire. Øyvind og Sondre var bankers til å nå toppen, men kunne jeg virkelig stole på meg sjøl? Toppstøtet – mareritt, lidelse og triumf verdt noen tårer! Etter ei natt hvor det ble heller skralt med søvn på oss alle, spesielt på Øyvind som fikk Sondres fot i ansiktet ved flere anledninger, var vi i gang klokka 03.30. Skikkelig "nifst" å gå oppover i mørket. Aconcagua – Dødsfjellet, her kommer vi!! Det er ikke rent få liv som er gått tapt på normalruta til denne kjempen. Grunnen til at det faktumet ikke var spesielt avskrekkende på meg var vissheten om at mye "rart" prøver seg på dette fjellet. Det er jo en grunn til at det er på normalruta det skjer, det er vel ingen klatrere som dør i sørstupet på dette fjellet, paradoksalt nok… Man skal veie sine ord med omhu, for man kan fort sitte i glasshus sjøl, men det er ingen tvil om at svært mange drives av stolthet og drømmen om ære og berømmelse, iallfall innafor egen omgangskrets. En del nordmenn prøver seg jo på Kilimanjaro uten å ha besteget norske fjell fra før for eksempel. Det finnes garantert en del tilsvarende historier på Aconcagua. Hvilket betyr at det ikke nødvendigvis bare er "fjellfolk på heltid" som prøver seg. Så det har nok iallfall gjennom historia vrimlet av parallelle tilfeller til de tsjekkerne med sandaler jeg og far traff nær Styggebreen i drittvær sommeren 1992 som virret rundt på leit etter Galdhøpiggen. Da blir et fjell fort døpt om til Dødsfjellet (Legesjekken de siste åra har nok uansett redusert Aconcaguas dødsfjellstatus betydelig). Og dette er ikke for å være arrogant, jeg er jo for klønete og uerfaren til å være det, men denne argumentasjonen gikk igjen flere steder på fjellforum, og dermed trøsta jeg meg med det, de fleste som dør på Aconcagua gaper over mye mer enn de greier å svelge og viser ikke respekt for farene. Jeg skulle iallfall snu med halen mellom beina hvis jeg merka at fjellet ba meg om det. Vi gikk og vi gikk, gjennom hele natta, ja jeg tenker ganske riktig på den herlige Islandsfilmen (for de innvidde). Men var det verdt det? Fra Berlin bega vi oss opp i ukjent høyde, og det var bratt. Gradvis begynte det å lysne, og etter å ha kommet relativt problemfritt opp i mellom 6100 og 6200 meters høyde kunne vi nyte synet av soloppgangen over det fantastiske landskapet vi allerede kjente godt fra før, men nå i et fargespill vi kun kjente fra sprøturer hjemme i Norge. Mellom ca 6200 og 6300 meter begynte jeg å merke det på pusten. Man gikk i evigheter, men ved neste stopp hadde man kun vunnet snaut 100 høydemetre sjøl om det virka som minst det dobbelte. Jeg begynte så smått å kjenne litt på tvilen. Det var langt opp!! Øyvind og Sondre var selvsagt ukuelige optimister, og jeg bekymret meg ikke et milligram over deres situasjon. Men hva med meg? Omsider bar det ut på den såkalte traversen uti den bratte grusflanken. Her var det velsignet slakt i starten, men etter ei stund ble underlaget løst og jævlig, løøøst som Sondre har beskrevet det. Det helte gradvis mer oppover også. Jeg slet jo med pusten fra før, trur jeg aldri i min tid som fjellmann har hatt makan til dårlig kondis, og neste gang jeg opplever noe lignende er jeg nok enten en gammel mann eller tulling nok til å befinne meg på vei til enda et høyt fjell. Høyden i seg sjøl krever at man skal gå sakte, og høydekondisen likeså. Men jeg fikk ikke gått i riktig tempo, skulle jeg ha framdrift måtte jeg kjempe mot det grusomme underlaget. Faen, dette nærmet seg torturstadiet både fysisk og psykisk! Jeg lengtet tilbake til Falketind- og Stølsnostindslit i mai 2008 og Beerenbergmareritt opp til leirplassen i 2011, da fikk jeg iallfall rikelig med oksygentilførsel for hvert åndedrag. Nå bare spant jeg i dyp sand og grus og fikk ikke i gang pusten på normalt vis. "Det blir fastere her oppe!" ropte Sondre. Den gutten kan det der med å oppmuntre og mane til innsats. Men jeg hadde ingen sjanse til å holde følge med de to der framme. Jeg visnet hen av mangel på absolutt alt som het energi og fikk for første gang i livet oppleve hva utmattelse er i ordets rette forstand. Trudde jeg visste det jeg, men nå vet jeg bedre! Fra nå av var ting på det nivået at jeg vant maks fem meter om gangen og trengte mellom fem og ti minutter på å hvile. "Satan i helvete, detta går ikke!" Jeg følte meg totalt sjanseløs og hatet intenst. Det så visst ut til at skeptikerne inkludert meg sjøl skulle få rett… Etter en evig pine av en motbakke jeg absolutt aldri kommer til å glemme var jeg framme ved den såkalte "The Cave" hvor den særdeles beryktede Canaleta starter. Trudde aldri jeg skulle komme fram til dette innsteget, men viljen hadde drevet meg lidende fram til en navnsatt plass på ruta, da kunne jeg iallfall si at jeg prøvde å nå siste del av bestigningen. Men det kostet urimelig mye, jeg var fullstendig ferdig og ødelagt. Det eneste jeg ikke følte var typiske høydesjukesymptomer som kvalme og hodepine. Eventuell ustø gange kunne ikke skyldes noe annet enn utmattelse, jeg var fullstendig klar i toppen og visste godt hvem jeg var, at detta var jævlig og at 6 ganger 6 er 36, ikke 66! Øyvind og Sondre var snart ute av syne. De var nødt til å slite de også, men for det første så er de sprekere enn meg, og for det andre tålte de nok høyda bedre også. De kom garantert til å greie det! De kom til å ligge i teltet i kveld og snakke om den store triumfen. Jeg regna med at jeg ville ligge utmattet og deppa ved sida og høre på de uten å kunne bidra med stort… Jeg måtte prøve litt til. Uff, så jævlig bratt detta løshelvetet ble nå da! Selvsagt Øyvind, du er jo på rutas verste del nå! Jeg må iallfall kreke meg opp til den steinen der oppe som ser så fin ut å sitte på… Hva nå Øyvind? Du skulle gjerne vært han navnebroren din istedenfor, hva? Du må regne med å sitte på sidelinja når det snakkes om triumf i teltet i Nido, i kokketeltet på Mulas og ikke minst på restaurant i Mendoza. Du vil være 1 av 3 som ikke greide det i to tilfeller, og i det siste 1 av 6! Æsj!! Faen!!! Og du vil måtte fortelle på epost hjem at du var den eneste som ikke kom til topps fordi du rett og slett var sjanseløs, og det foredraget du har tenkt å holde på jobben vil bli prega av mangel på entusiasme fordi du ikke nådde målet ditt. Du vil føle deg underlegen overfor alle damer som fulle av skadefryd og kvinnesjåvinisme sier "her oppe hjelper det ikke å være stor mann!" Og verst av alt på kort sikt: Du vil faen meg måtte slite deg ut hele den lange Horconesdalen og vite at du ikke kom til topps på Aconcagua, fjellet du har drømt om i over 6 år!!! Selvsagt vil Franco klappe deg på skuldra og trøste deg, og de der hjemme vil si at dette ikke er noe å skamme seg over, og selvsagt er det jo ikke det sett i ettertid, hvis jeg ser bort fra den derre kvinnesjåvinismen. Unnskyld meg altså, men det der orker jeg bare ikke å leve med, sånn som livet har vært vil jeg alltid være full av såret stolthet og revansjelyst når jeg tenker på damer! Ikke faen om du skal ydmykes Øyvind! Du må vise at du er han Br-skrullingen med positivt fortegn, han som på klønete vis kommer seg til topps likevel. Du må garantert strekke våpen blant Himalayas 8000-metere, men dit skal du jo ikke uansett. På Aconcagua skal ingen få peke nese til deg! Vis hva som menes med Brekketæl, vær så snill! Dette begrepet stammer fra faren til naboen, han var jo vill på 60 og 70-tallet, og mange flere i slekta var tøffinger. Du skal bære arven videre og nå til topps her ute i den store verden. Se å få i deg de nøttene du ikke orker tanken på, for de er ditt siste håp! Energien må gjenvinnes! Og underet skjedde! Plutselig kunne jeg ta 20-30 meter om gangen og gradvis redusere lengden på pausene. Her var det mulig å vinne høyde. Innimellom kom småstein susende, for det var folk på vei opp eller ned flere steder, og i Canaleta ruller småstein nedover bare man ser på den. Selvsagt var dette en smårisikabel plass å være, men jeg var for opptatt av å bite tenna sammen til å bry meg nevneverdig. Jeg var plutselig full av faen og selvforherligelse. Jeg hadde jaggu stått opp fra de døde og fått blod på tann. Nå slaket det da virkelig ut der oppe! Det hadde trukket opp til uvær i form av snøfnugg i løpet av den tidlige ettermiddagen. Normalt ville jeg vært skuffa og forbanna, men her var det totalt likegyldig. Uansett hvor tøff jeg følte meg nå så var det jo helt jævlig her oppi høyda, og utsikt var det siste jeg hadde overskudd til å bry meg om. Endelig skjønte jeg hva Randi Skaug mente da hun sa at hun på Everest ikke hadde kommet for å se på utsikten. Og det var ikke meldt om farlige vinder, så dette var så trygt som det kunne få blitt. Jeg ville til topps for å få min triumf, det var det denne turen handlet om. Snart møtte jeg på Øyvind og Sondre som var på vei ned. De var oppriktig glade for å se meg, de trudde at jeg for lengst hadde gitt opp og snudd. Deres glede rørte meg dypt og økte stoltheten ytterligere. Bare drøyt 100 høydemetre nå så var toppen "min". Det trengtes noen pauser til, men jeg var sterk i trua nå. Blir jo for dumt å snu så nært når man ikke engang er sjuk. Bare noen få opptak til, og så sto jeg der i skodda og kunne ikke komme høyere på dette kontinentet! Hva følte jeg nå? Ingen vill naturglede som på Gjertvasstind, Gravdalstind eller Beerenberg, men derimot tidenes personlige triumf. "Du greide det, du sto opp fra de døde og viste mental styrke som aldri før og snudde alt til din fordel!" Jeg grein ikke, men inni meg flommet tårene over mens jeg var full av personlig nasjonalromantikk. "Selvsagt greide du det Øyvind, for dette er noe du kan! Du er vant til å slite fysisk og har massevis av tæl. Nå skal det bli fantastisk å slutte seg til gutta og være en del av toppgjengen! Tusen takk Aconcagua for at du lot meg slippe gjennom nåløyet og at du nå gir meg disse følelsene, det skal jeg huske for evig og alltid!" Nedover til Nido På toppen befant det seg et eneste menneske til, ei blid japansk dame. Hun gratulerte meg og tilbød seg å ta bilde av meg siden jeg ikke hadde kamera. Hyggelig gjort! Jeg var for sliten til å orke å løfte armene. Det var bare å pelle seg nedover igjen. Stort sett gikk det greit, jeg hadde nemlig lest om hvor slitsom nedturen kunne være. Utfordringen min var kun den vanlige, knoting med underlaget, et kjent fenomen fra alle mine nedstigninger i den norske fjellheimen på barmarksføre. Ellers er det lite spennende å berette om, men på ca 6500 moh ble jeg innhenta av akutt høydesjuke og måtte til pers med fem spykuler. Følte meg liten da, tilsynelatende alene og forlatt i snøvær og skodde langt oppi Aconcaguas flanker. Men jeg ble jo bra igjen av å kvitte meg med ondet, og tok straks fatt på den eviglange Escape route. Jeg sovna ikke sånn som Øyvind, men var såpass sliten at jeg stadig måtte sette meg ned og så meg alltid ut nye hvilesteder i det jeg startet på nye etapper. Ingen fare uansett, det var kun ei psykisk greie det der med å reise seg opp igjen for å gå. Langt om lenge var jeg endelig nede i Nido og kunne stolt og lykkelig krype inn i teltet og slappe av med gutta. Alle var vi såpass slitne at feiringa ble heller avdempet. Men stemninga var god den, og det var det god grunn til. Vi var tre tøffinger som i morra skulle ned til vår gode venn Franco og fortelle om vår store triumf! Tilbake til Plaza de Mulas Det ble en del pakkestyr på formiddagen, noe som for meg var stressende på grunn av liten sekk og dårlige praktiske ferdigheter. Sondre pådro seg såkalt sigøynersekk med masse ting hengende utapå, mens Øyvind selvsagt var supereffektiv og ordna alt med et gjesp. Nedover er alltid et slit for meg, for jeg klarer ikke å gå økonomisk. Enkelte klarer å spille på lag med rullende underlag og utnytte det til sin fordel, dette gjaldt selvsagt for Øyvind som relativt raskt parkerte både meg og Sondre. Ingen grunn til å dvele for lenge ved en nedtur som dette, men prøver jeg å være effektiv ender det som regel med at jeg holder på å ta brassespark og blir svingt bakover til ene sida så jeg må ta meg for med armene. Bedre da å ta det rolig. Omsider var det slutt på alle nedstigningsprøvelser for meg og Sondre, og det var herlig å ankomme Plaza hvor Øyvind allerede satt og slappet av mens Franco var et stort glis og klappet oss på skuldrene og gratulerte. Vi ble sittende utafor kokketeltet, og snart kunne vi kose oss med den "beryktede" Francoburgeren som smakte aldeles fortreffelig! Aldri har jeg spist burger med bedre samvittighet, og jaggu kom Franco bort til oss og spurte om han skulle lage flere. Selvsagt måtte han det! Etter masse god mat og trivelig prat, blant annet med en del lokale helter (argentinere selvsagt, det ble masse spanskprat på meg med dem) som skulle prøve seg på det samme som oss var det på tide å få lagt seg. Jeg sa til Franco at jeg gruet meg til å ta farvel, men han sa at vi først måtte glede oss til frokosten neste dag… Farvel Franco, Nico og Mulas! Denne dagen gruet vi oss til, ingen gleder seg vel til å gå ut hele Horconesdalen. Og det var ikke spesielt ålreit å måtte forlate gjengen med Franco i spissen. Det lå liksom noe vemodig i lufta hele morgenen. Franco ordnet frokost på sedvanlig vis og sa det hadde vært en udelt positiv opplevelse å omgås nordmenn for første gang i livet. Både vi tre og våre nye venner fra Vestlandet hadde vært kompiser med kokkegutta fra første stund, og dette var noe han ville huske. Og om vi skulle sveipe innom Argentina på ny ville selvsagt huset hans stå til vår disposisjon. Synes fortsatt jeg hører han for meg med sin muntre stemme mens han på humørfylt engelsk snakker til oss tre, spesielt til Sondre og Øyvind, før han preiker spansk til meg. En kjernekar var han, ingen tvil om det! Etter en obligatorisk farvelseremoni og lagbilde var det bare å ta fatt på den tunge reisen nedover mot Horcones og Puente del Inca. "Opp med hodet Øyvind!" var vel det siste Nico sa til meg da jeg beklagde at vi måtte dra. Franco sa at han så fram til å lese rapporten min på spansk og ønsket oss lykke til videre i livet. Jeg trur vi alle håpet (og håper) å kunne treffes igjen ved en annen fjellanledning… Tilbake til sivilisasjonen Turen nedover Horconesdalen ble tung. Vi gikk radig og passerte flere turgåere i begge retninger. Stakkars de som kom motsatt vei, tenkte vi uten snev av misunnelse. Takk og pris for at toppen var i boks, tenk å gå ut her uten å ha følelsen av triumf i bakhånd mens man sliter. Nå hadde vi fint lite overskudd til å nyte naturen og gikk på rein autopilot, bortsett fra noen få drikke- og pissepauser. Vi strena forbi Confluencia også, og etter noen timer var vi faktisk på vei ned til selve Horcones. Her var det herlig å lufte føttene og flate ut. Heldigvis fikk jeg ordnet skyss til Puente del Inca, for det frista lite å gå ekstra kilometere på asfalt. Godt jeg kunne godsnakke på spansk med folka inne på senteret hvor registreringa foregikk. Flere timer seinere var vi vel nede i Mendoza. Etter å ha slappet av og fått oss hver vår etterlengtede dusj bar det rett på restauranten "La Florencia", og her ble det et hjertelig gjensyn med våre tre nye kompiser, Fredrik, Christian og Ole Jakob. Vet ikke om det bare er meg, men man føler seg litt viktig og som en del av en eksklusiv krets når man treffer på landsmenn ute i den store verden og vet at man har gjennomført samme bragd. Det ble en veldig hyggelig kveld hvor vi koste oss med den lokale kjøttretten "parrillada", en grillanretning med massevis av forskjellige biter, blant annet blodpølse og nyrer pluss andre mer normale ting. Det var iallfall en herlig følelse å være et likeverdig medlem av selveste "Aconcaguagjengen". Om få dager ventet en slitsom reise tilbake til Santiago og etter hvert fly til Copiapo hvor Atacamaeventyret skulle starte. Men jeg dveler ikke ved resten av reisen her. Aconcagua var og ble hovedmålet med denne reisen, selvsagt sammen med mitt besøk hos den "fjerne" slekta mi i Santiago. Jeg har nemlig en firmenning der som er halvt chilensk og halvt colombiansk, og som er fjellmann på sin hals. Aconcagua er visst fjellet hvor man viser sitt sanne jeg, det leste jeg om på forhånd. Ja jeg viste sikkert nok av frustrasjon og dårlig humør, men jeg tok det alltid ut på ting eller slang det ut i løse lufta. Vi krangla aldri, hvis man ser bort fra tilfeller som da Øyvind for eksempel sa "Faen Sondre!" på grunn av beina han fikk i fleisen natta før toppstøtet. Sånt teller ikke. Det var kun galgenhumor og "skadefryd" og ellers godt samhold som preget tilværelsen på denne turen. Masse skitpreik ble det også. Sånn skal det være. Så tusen takk for et gedigent minne for livet til både Sondre og Øyvind! Til slutt gjør jeg et langt sprang på over 3 uker. Da jeg satt på flyet hjem fra Santiago mot en "uviss" ventetilværelse på over 11 timer i Sao Paulo kikket jeg instinktivt etter Aconcagua. Av en eller annen grunn fløy vi lenger mot sør enn på veien nedover. Det var nok av fjell å se, men i starten kjente jeg meg ikke igjen. Men så, langt der borte, der var kjempen sjøl, den var ikke til å ta feil av! Aconcagua viste seg fram i all sin prakt fra sin berømte "Himalayaside". For et fjell altså! Folk pekte og pratet om at "der ser dere kontinentets høyeste fjell". Jeg mumlet takk for sist og takk for nå og var rørt så det holdt. Plutselig fikk jeg lyst til å skrike ut til hele kabinen at "der har JEG vært, på det kjempefjellet der har faenmeg jeg vært!" Turte selvsagt ikke det, det får da være måte på skryt og mas. Men om jeg ikke visste det mens vi var der så visste jeg det iallfall nå, Aconcagua vil alltid ha en plass i mitt hjerte! Riktignok på en litt annerledes måte, men like fullt! Nå bar det hjemover, og om noen dager eller uker skulle drømmen min gå i oppfyllelse, nemlig å sitte ved ovnen inne på hytta i gode gamle Finnemarka med masse stearinlys som lyste opp i kontrast til den mørke skaunatta der ute og tenke på og fortelle om den gangen jeg var på Sør-Amerikas høyeste fjell!

For bilder sjekk her: http://peakbook.org/%C3%98yvindbr/tour/54846/Iskald+natt+p%C3%A5+j%C3%B8kulen.html Godværet fra den legendariske påsken så ut til å fortsette. Jeg dyrker det gode vennskapet med familien i Vik i Sogn og skulle uansett dit denne helga. Men med varslet som var ble fristelsen for stor til å gjøre noe ekstra ut av det. Hva med Bergensbanen til Finse, ei sliteøkt opp til jøkulen med påfølgende overnatting, tog til Voss neste dag pluss buss videre over Vikafjellet? Som tenkt så gjort. Jeg gikk av toget en gang mellom 16.15 og 16.30, knota med forskjellig styr som vanlig og kom vel ikke av gårde før nærmere klokka 17. Aldri har jeg vel vært på Finse i makan til knallvær! Dette bare måtte bli bra… Sekken var ikke helt påskejotun, men kanskje ikke så langt unna likevel. Hadde en del sivile klær og toalettsaker som skulle være med til Vik, og de måtte pent bli med på jøkulrunda. Ved Appelsinhytta tok jeg på fellene og gikk så jevnt jeg kunne helt opp til Jøkulhytta. Det var motiverende og vakkert å gå inn på breen ved Middalen, og siden jeg fulgte kvisteruta trengte jeg ikke å bekymre meg. Der siste lange bratta mot Jøkulhytta tok til begynte jeg på min sedvanlige telling til 100 et x antall ganger, og så bare var jeg der oppe på flata. Omkring toppunktet så jeg to kitere som boltret seg i vinden, selv om det egentlig ikke blåste spesielt sterkt. Da jeg nådde til topps slo jeg av en prat med han ene, og han oppfordra meg til å legge meg i igloen som lå borte på flata en 50-100 meter unna i sørvest. Ja hvorfor ikke tenkte jeg, men ved nærmere ettersyn så fant jeg ut at det ble for trangt for meg å komme inn, spesielt så var det for kort avstand mellom kanten på gropa og selve inngangen, og jeg var for lang, så jeg kom aldri i posisjon. Like greit å sette opp teltet istedenfor, jeg skulle nok få det trivelig uansett. Men de hadde sikkert en fin opplevelse de som satte opp igloen, sannsynligvis i løpet av påska. Med forholdsvis hard snø og de gode snøpluggene pluss skia kom teltet fort opp. Og selvsagt var det like herlig som sist å få skifta til tørre klær og nærmest pakke seg inn i dem, ja kanskje enda bedre her, for dette var kaldere enn Jotunheimen. Å ta av seg vottene for å sende skryte-sms var å be om trøbbel, fingrene stivnet av kulda på få sekunder. Automatisk krøka jeg meg sammen mens jeg forpint presset noen "Aaaa-ha-ha-haaaaa"-lyder ut av kjeften, for det gjorde virkelig vondt. Men pent var det, jøkulen glinset i kveldssola i sørvestlig retning, og solnedgangen ble som ventet spektakulær. Det var koselig å ha nærkontakt med Hallingskarvet igjen, for det har ikke skjedd så altfor ofte i mitt fjelliv, og det var nok av spennende Hordalandsfjell å se. Hurrungane var for langt unna til riktig å kunne være seg sjøl. Fresvikbreen derimot var seg sjøl lik, det er jo lettere for den med sin platåbreutforming å være det. Fine minner derfra gitt, jeg blir alltid i godt humør av å se den. Etter å ha tusla litt rundt og kjent på polfarerfølelsen var tida moden for primus, real og soveposen. Og fordi jeg ikke hadde sunket en eneste gang var skistøvla tørre og fine og ga meg en helt annen frihetsfølelse enn i Jotunheimen. På grunn av manglende pisseflaske måtte jeg ut av teltet i løpet av natta, men med alt annet enn stivtæla støvler funka det helt fint. Bitende kald luft var det, og stummende mørkt, men for en stjernehimmel! Jeg ville tilbake til teltet og posen, men tvang meg til å stirre iallfall et minutt. Snakk om fantastisk stemning og positiv ensomhet. De finnes nok, men det er ikke mange som ligger i telt så høyt oppe i natt, tenkte jeg. Og denne stjernehimmelen hadde min barndoms helt N. Rustad med boka "Minner fra fjell og skog" likt. Skulle tatt med den boka hit og lest om måneskinnet over Demmevass ja… Fredagen opprant med nydelig solskinn, men Hallingskarvet var delvis oppspist av lave skyer. De virka ikke truende i første omgang, så jeg fikk heller undres over fenomenet som faktisk var litt stilig med solskinn på. Hårteigen og Store Flåtten hadde det helt fint i sør og sørvest. Men for noen rimnåler som hadde klistra seg til teltet og ikke minst skia! Skulle hatt gradestokk, for denne kulda skulle jeg likt å vite et eksakt tall på. Godt jeg hadde så bra utstyr, jeg sov som en stein i denne sprengkulda også. En god følelse! Etter en trivelig frokost i ensom majestet måtte jeg se å gjøre meg klar. Toget til Voss gikk klokka 12.19, og ikke visste jeg hvor lang tid jeg ville bruke. Nå begynte skyer å vokse til på himmelen, men sola ga seg aldri, så jeg fikk en ganske trivelig skitur langsetter kvistene. Vassfjøro som jeg har så lyst på var lenge et blikk fang sammen med søkket mot Simadalen og Eidfjord. Langt om lenge dreide løypa mot Finsetraktene igjen, og jeg fikk meg en småspennende tur nedover. Det var vemodig å gå i land og legge breen bak seg. Men hit kommer jeg igjen, for dette passer som en kosetur sammen med folk som liker å ta livet med ro. Jeg nådde Finse i god tid før toget kom, så jeg slapp å stresse på noen som helst måte. Togturen ble fin den også. Nedover Raundalen fikk jeg skikkelig abstinenser av å se Raundalsryggen i perfekt vær. Den har jeg lengta etter å gå på i akkurat sånt vær, men nå kunne jeg jo ikke klage etter en så fin jøkultur. Den hadde stått lenge på programmet den også. Jeg fikk kose meg med den fine opplevelsen og glede meg til gjensyn med Vik i Sogn!

Funker visst ikke dette her. Pcens skyld, jeg vet jo hvor enkelt det er å kopiere og lime inn. Sjekk peakbook og søk på en av jotuntoppene, så finner dre rapport med bilder.

Lenge siden sist jeg la inn rapport nå. Knoting med å legge inn bilder må ta en stor del av skylda for det, sånt funker mye greiere på peakbook hvor jeg ikke trenger å skalere. Her er rapporten med bilder, selv om det av ymse grunner ble få bilder nå: http://peakbook.org/Øyvindbr/tour/53482/Beste+Jotunpåske+siden+1975%2C+året+før+jeg+ble+født!.html Det skulle jo egentlig være ei Tromspåske dette her. Men stadige meldinger om betydelig rasfare og dødsras gjorde meg betenkt. Siste uka før avreise meldte yr bedre vær, men det skulle komme nytt påfyll av snø og uvær med økende rasfare i løpet av palmehelga, så bare tanken på topptur i Troms ga meg nesten magesår. Jeg sendte melding til Sondre om at jeg trakk meg, og før han svarte at han var helt enig og nå planla Strynepåske begynte jeg å planlegge Jotunpåske med Jan Petter som uansett hadde tenkt seg dit. Værmeldinga for gode gamle heimen i mitt hjerte var helt usannsynlig bra. Seint lørdag kveld la vi i vei innover fra Spiterstulen med blytunge sekker, spesielt min trur jeg. Jeg tør ikke være minimalist i den vinterlige norske fjellheimen og tar med massevis av klær og mat. Turen sørover og etter hvert opp mot platået på 1353 moh oppunder Hellstuguhøe ble en aldri så liten prøvelse. Enda en nedtur var det å finne ut at gassboksen jeg hadde med ikke passa til primusapparatet mitt. Jeg fikk sjekke på Spiterstulen neste kveld, for nå gjaldt det å fokusere på Hellstuguryggen, og jeg hadde tross alt 4,5 liter drikke. DELER AV HELLSTUGURYGGEN 24. MARS Etter ei god natts søvn fordi jeg nå har massevis av gode vinterklær og Thermarest-liggeunderlag pluss at vi kunne breie oss ut i hvert vårt telt våknet vi til en kjempefin og skyfri dag. Det bar bratt oppover ryggen mot Hellstuguhøe, og snart meldte problemene seg i form av bråsynking, glipptak (til fots, skia måtte selvsagt på sekken) og smertefulle spark i steiner som snøen skjulte. Enkelte steder var det så isete eller rett og slett vanskelig på grunn av småsva at det tok evigheter å forsere en halvmeter. Humøret mitt fikk seg en knekk, man blir mer irritabel når man i utgangspunktet er sliten, og primusfadesen og kommende væskemangel spøkte i bakhodet mitt. Omsider kom vi oss endelig opp på toppen av Hellstuguhøe og kunne fokusere på hovedgrunnen til at vi var her, nemlig utsikt. Denne toppen er garantert en av de med lavest status på Hellstuguryggen, men vi var samstemte i at utsikten var førsteklasses! Jotunheimen pyntet til vinterfest i Øyvindvær er fantastisk uansett hvilken av toppene man er på, men de tre siste åra har jeg blitt ganske begeistra for landskapet og dimensjonene omkring Hellstugubrean. Vi måtte se å komme oss videre, og der det var betryggende steiner å se gikk vi så nær stupkanten som mulig. En småbakke ned og litt lengre bakke opp, nå med skia på beina, og vi var på den såkalte Nørdre flata nordøst for Nordre Hellstugutind. Både herfra og fra selve Nordre Hellstugutind var utsikten over de nærmeste omgivelsene helt rå! Hovedgreia er brebassenget der hvor Hellstugubrean umerkelig går over i Vestre Memurubrean, med sin utforming og fjellsider, rygger og tinder rundt minnet det rett og slett om selveste Weyprechtkrateret på Beerenberg! Og bak tronet selvsagt Gjendealpene som sett fra nord kan konkurrere mot hva som helst, bare slått av Hurrungane. Resten av heimen blir litt mer hverdagslig fordi toppene gjennomgående er lavere og litt langt unna. Men de har jo litt av noen omgivelser å konkurrere mot. Og ryggen mot Midtre Hellstugutind så tøff og estetisk ut i vinterdrakt. Dit skulle vi! Som både Jørn og Sondre pleier å si så kunne jeg konstatere at veien videre så litt hårete ut, eller skal jeg heller si bustete (som jeg vel bare har fra Jørn)? Ryggen er nok stort sett grei på tørt og bart fjell, men snørygger skulle snart bli synonymt med problemer og lidelse for oss. Jan Petter er fortsatt i bedre form enn meg og litt bedre på bevegelse, men det var tøft for han også. Jeg hadde det enda verre, så ille at jeg ved en anledning sank så brått at resten av kroppen ble knekt bakover og til sida så det bar nedover i flanken i det som jeg opplevde som en slags saltomortale. Jeg hadde ikke tatt strake veien ned i Urdadalen, men kunne jo slått meg. Det hele fortonte seg bare som en slitsom opplevelse. Bortsett fra dette dreide det seg mest om slit og synkeskritt over de to småtoppene og videre opp mot det som skulle bli høyeste tinden for dagen. Litt krongling uti sida måtte til, men så var vi der. Et gjensyn for meg, men en ny topp for Jan Petter. Flott var det, men væskemangel og lite drikke tilgjengelig la en liten demper på gleden. Seint var det også, vi hadde brukt lang tid til Midtre på grunn av snøproblemene, så Store var det bare å glemme. Vi tok med oss N2-toppen på veien, men N1 ble for krevende i denne omgang. Dermed seilte vi nedover breen, og sjøl om jeg er breskeptiker så følte jeg meg ganske trygg på dette betongføret. Vi måtte iallfall få med oss en av breahestene, og det ble selvsagt Søre. For min del frista ikke Nordre fordi det er verre med sprekker ditover pluss at tørsten og den tørre strupa ikke gjorde meg spesielt motivert. Jeg går gjerne en vårskitur på Hellstugubrean seinere sammen med andre kompiser for å komplettere lista. Utsikten fra Søre Hellstugubreahesten var verdt å få med seg, Store og Midtre er to flotte tvillingtopper sett herfra. Og vinterlige Gjendealper i kveldssol slår aldri feil! Vi rant ned breen uten problemer og kunne faktisk nå teltplassen vår uten å måtte gå oppover på slutten. Jeg kom meg til Spiterstulen og fikk kjøpt riktig type gassboks pluss en cola til hver. Det var herlig å komme tilbake til leiren igjen og få skifta til tørre klær og krype i posen! STYGGEHØE 25. MARS Nok en nydelig kald og klar dag å våkne til! Etter frokost rant vi nedover og krysset Visdalen og la trøstig i vei oppover mot Bukkeholet. Det var tungt, men realt, med skifeller på. Etter hvert som vi nærmet oss brekanten tok vi endelig pause, og ved å snu meg kunne jeg for første gang nyte deler av den flotte utsikten denne dagen ville bringe. Hellstugutindane må vel være noe av det mest høyreiste man finner i Jotunheimen i forhold til omgivelsene sett fra vest. Kommet opp til skaret og så vidt innpå ryggen mellom Styggehøe og småtoppene på Nordre Bukkeholstind sa Jan Petter at det frista å droppe Styggehøe på grunn av føret, han var lei av snørygger til fots nå. Fullt forståelig, men like fullt "hva nå?" Jeg var kjempelysten på Styggehøe og svært innstilt på å ta den i dette været. Det ble til at jeg tok den sære avgjørelsen å gå dit alene mens Jan Petter prioriterte de Nordre og Søraustre Bukkeholstinder. Der har jeg vært før (med unntak av de nevnte småtoppene som for øvrig kan tas når jeg en gang skal gå "heimens fineste skitur"), og den holdninga er jo utbredt blant 2k-samlere. Det var både luftig og småkronglete opp til Styggehøe, men ikke så ille som Hellstuguryggen hva synking og smertefull steinsparking angår. Utsikten på 2213 moh var jo bare nydelig da! Som alltid i området mellom Visdalen og Leirdalen så føler man at man er midt i Jotunheimen, alt er svært og tett innpå. Hellstuguryggen og Visbretind var som vanlig blikkfang nummer én i sørøst, og kanskje også totalt sett, men hele den nordre Bukkeholsryggen med Bukkehols- og Tverråbrean på hver sin side er jo også en klassiker. Livet var herlig å leve her oppe, og i dag hadde jeg nok av drikke i sekken! Det er på dager som dette man tar til seg Mortens visdomsord om at "Det finnes bare én Jotunheim!" Jeg fulgte opp med å tenke at "jotnene pynter seg for deg Øyvind, du har jo kommet tilbake fra Aconcagua og hit hvor du virkelig hører hjemme!" En ting er sikkert, og det visste jeg vel på forhånd: Jotunheimen troner fortsatt øverst selv om jeg nå har sett både deler av Alpene og Andes. Etter å ha vært bortom 2200-toppen og sett langt ned mot Spiterstulen var det på tide å returnere. Det gikk uproblematisk nedover, og snart sklei jeg over breen i retning Søre Bukkeholstind. Men Jan Petter var allerede ferdig med den, så jeg nøyde meg med å gå til topps på den lille knausen av en sekundærtopp han satt på. Deretter venta et stort sett fint nedrenn til Visdalen. Kan ikke huske å ha falt en eneste gang til tross for føret. Påny var det godt å komme fram til teltplassen, skifte og krype i posen for å kose seg med mat. RYGGJEHØE 26-27. MARS I dag ville Jan Petter hjem til Sunnmøre. Han var både fornøyd med turen og lei av snøforholda. Hjemme ventet familie og bedre snøforhold. Jeg burde vel hatt sosial intelligens nok til å sitte på til Lom og Stryn for å slå meg sammen med Sondre der borte, men jotuninstinktet hadde meg i sin hule hånd. Nå var jeg i posisjon til å kunne gjennomføre en gammel drøm: Å ligge i telt opptil 5 netter i strekk i Jotunheimen vinterstid i knallvær. Og jeg ville overnatte på en topp igjen. Ryggjehøe måtte være passende til den slags. Dermed måtte det brytes opp fra Hellstuguplassen vår, og sekken måtte på nytt lastes full og blytung. Det ble en lidelse å skli nedover mot Spiterstulen på skavlete betongføre, men det var bare barnematen mot det som venta etterpå. Tok farvel med Jan Petter og kjøpte meg mer snop og brus, ikke minst påske-solo som jeg skulle kose meg med på Ryggjehøe. Det er blytungt å gå på ski med tung sekk, og det blir ikke bedre når det går oppover på ujevnt og hardt skiføre. På grunn av frosne og tunge klær og alt mulig utstyr, inkludert kameraet som ikke fungerte, veide sekken omtrent 30 kilo. Jeg måtte ty til pauser innimellom, for dette var nok en gang en ekte slitetur! Like etter en pause fant pisseflaska jeg av plasshensyn hadde i innerlomma på jakka ut at den skulle gli ut og skli litt ned fra løypa. Æsj! Jeg orka bare ikke å ta av sekken for nok en gang å skulle ta den på pluss all knoting henting ville innebære. De som hever pekefingeren får sette seg inn i slitet jeg gjennomlevde før de uttaler seg. Jeg liker ikke å være natursvin og hadde meget seriøse planer om å plukke opp flaska på vei ned til Visdalen igjen. At jeg ikke fant den to dager seinere er en annen historie, og faen for det! Det gikk tungt, veldig tungt. Sekken gnagde på skuldrene mens sola sørga for å forvandle jakke og lue til trykkokere. Men jeg er vant til svettelidelse, og ønska heller ikke tyngre sekk. Etter langvarig varm seigpining kom jeg endelig til foten av Ryggjehøe. Det var bare å ta det i velkjente etapper, så skulle det nok gå denne gangen også. Jeg har ofte dårlig selvtillit underveis når jeg er så sliten, men jeg klarer ikke å gi meg, og spesielt ikke etter Aconcagua! Og her hadde jeg det selvsagt mye bedre, men det var smertefullt så det holdt… Jeg etterlot skia en kanskje 100 høydemetre under toppen. Og for en befrielse det var å komme til topps! Av med sekken, fram med teltet, desperat omkledning, og vips var jeg den som hadde det mest komfortabelt og luksuriøst her i verden. Utsikten er finere her enn på Glittertind av velkjente grunner. Det er flottere å se på digre Glittertind fra Ryggjehøe enn omvendt, og man er nærmere panoramaet fra Styggehøbreatindene til Leirhøe. Dagen etter opprant selvsagt med like fint vær som de tre foregående, men jeg kunne ane skyer langt unna i nordvest. De hadde imidlertid ikke hastverk og påvirket på ingen måte disse traktene, så jeg kunne virkelig nyte dette panoramaet som viser at Jotunheimen har flere langstrakte godbiter å by på enn Hurrungane og Gjendealpene. Og selv om denne delen av heimen selvsagt kommer til kort mot for eksempel Lyngsalpene i høydeforskjeller så banker hjertet mitt mest for alle deler av Jotunheimen uansett. I gnistrende morgen- og etter hvert formiddagslys finnes en renhet i det alpine vinterlandskapet som ingen andre tider på døgnet kan oppvise. Forbanna kamera altså, men ikke la det ødelegge denne enorme gleden og opplevelsen! For et herlig liv det er å hilse til både Rondane og Sølen i det fjerne mens man sjøl er midt i smørøyet, og snart putrer primusen og jeg kan i tillegg kose meg med den nevnte soloen og leve latmannsliv noen timer til… Skulle jeg bryte opp fra heimen i dag? Nei, sånt går bare ikke an når været er knall og man har ferie! Ikke sant Glittertind? Eller skal vi si Søraustre Styggehøbreatind? Den mangler jeg jo. Uff, det blir langt, men nå har jeg nytt noen timer og har likevel slått meg til ro med at det er en slitetur… SØRAUSTRE STYGGEHØBREATIND 27. MARS Jeg kom meg motvillig nedover, og det var jammen slitsomt det også. Orka ikke ha skia på beina, det var bedre til fots nedover ryggen. Vel nede på Skautflya kunne jeg stavre meg fram på ski mens solsteika gjorde alt den kunne for å gjøre meg desperat av varm svette. Sekken var ikke noe bedre i dag heller, og da jeg endelig var nede i Veodalen slo jeg likegodt opp teltet i nærheten av Veopallan. Skulle jeg til topps måtte jeg ha mer sjokolade og drikke. Hadde ikke tid til å tukle med primus, så jeg satte likegodt kursen mot Glitterheim. Og dette er ei virkelig koselig turisthytte synes jeg, Knut O. Vole er hyggelig og gjestfriheten sjøl, og vi hadde en brukbar prat. På spørsmål fra meg om når han kunne huske at påsken var så bra sist svarte han kontant: 1975! Såpass ja, så i hele mitt liv har det stort sett mangla perfekt vær i påskene i Jotunheimen. Håper ikke det er like langt mellom 2013 og neste knallpåske… Jeg ble full av energi etter å ha inntatt eplemost og en del Farris pluss sjokolade og kjeks. Det bar radig og entusiastisk oppover langs kvisteruta som er en av klassikerne i Jotunheimen, og selv om jeg tapte en del høyde iblant så gjorde det ikke så mye. Besshøe var praktfull fra denne kanten, det er ikke bare Kongskrona i Trollheimen som er nettopp det, nei trauste Besshøe har noe kongelig over seg sett fra nordvest, spesielt på relativt nært hold. Oppover Styggehøbrean gikk jeg jevnt og uten stopp helt til jeg sto på Søraustre Styggehøbreatind. Men til tross for dramatisk utsikt over egga mot Sørvestre så ble inntrykket litt ødelagt nå. Skysystemene hadde nådd Nord-Jotunheimen og spiste litt av toppene. De som gikk fri var ikke pene lenger fordi skylaget gjorde de grå og triste. Mot sør lå Gjendealpene og Surtningssui enda badet i kveldssol, men helheten var på ingen måte perfekt. Hustrig var det også. Bare å komme seg ned igjen! Jeg klagde ikke for mye, for jeg hadde opplevd for mye flott og perfekt til det. Det er ikke mye annet å skrive om tilbaketuren enn at jeg gikk fort for å holde varmen, hadde passende musikk på hjernen (ikke på mp3!!) og tenkte på de der hjemme og håpet de ikke var engstelige. Jeg tok en snarvei ned den relativt bratte fjellsida over mot øvre Veodalen igjen og sklei ganske kontrollert nedover i stadig mer mørke. Presterte faktisk å gå forbi området der teltet lå, men skjønte fort lunta, og snart kunne jeg føle på en av verdens herligste følelser når man er ute i mørket, det å endelig komme hjem til teltet, maten, de tørre klærne inkludert dunjakke og kompressorbukse og sist men ikke minst den herlige posen! For et slitsomt men herlig liv. FARVEL SÅ LENGE JOTUNHEIMEN! 28. MARS Jeg stressa litt i dag fordi jeg ville komme fram til steder med god dekning. Nå var de nok engstelige der hjemme etter å ha vært uten kontakt med meg en stund. Derfor gikk jeg hele langbakken opp til Skautflya i en eneste lang seigpiningsøkt. Vel oppe kunne jeg ikke ha sekken på ryggen før om 10 minutter. Været var igjen nydelig, og jeg prøvde å kose meg bortover flatene mens jeg sa farvel til spesielt Ryggjehøe, men selvsagt til Jotunheimen generelt. For en spesiell tur dette hadde vært! Ikke effektiv 2k-samling, men desto mer villmarksliv. Herlig! Skulle gjerne vært her noen dager til, men er såpass glad i familie og venner at det fikk holde for denne gangen. Må jo være litt til stede i påsken også. Ned mot Visdalen speidet jeg altså forgjeves etter pisseflaska som en velmenende sjel tydeligvis tok hånd om. Fikk også sendt melding til far om at alt sto bra til. Snart ventet Spiterstulen og drosje ned til Lom. Dyrt, men jeg må si det var verdt hver krone. Mange menn bruker jo masse penger på dyre gaver til damer, og jeg mener det er bedre anvendte penger når man bruker de på en knallværstur i Jotunheimen. Damer ser mye bedre ut enn menn, men kom ikke å si at de kan måle seg med nydelige Jotunheimen i vinterdrakt! Det er det ingenting som kan! Takk for en uforglemmelig Jotunpåske!

Flotte bilder! Fikk litt den samme følelsen i Vassfartraktene her om dagen. Spent på hvilken Svalbardtopp du pønsker på.

Det der er en tur jeg drømmer om! Alene over Hardangervidda vinterstid. En gang skal det skje... Det finnes nok ingen fjellområder hvor det føles bedre å gå alene vinterstid enn vidda. Spesielt når blåtimen setter inn og man sklir rolig over store vann med rene hvite vidder over alt.

Dæven, du er ikke stort mer skvetten enn mine to kompiser fra Sør-Amerikaturen! Tviler sterkt på at jeg noengang vil gjøre noe tilsvarende. Gratulerer iallfall!! Kommer til å føle meg trygg i tau sammen med deg når vi forhåpentligvis får gått den spenstige eggen jeg har nevnt for deg før.

Slutter meg til at denne turen så koselig ut!

De beste utenettene har man på skauen, det er jeg ikke i tvil om sjøl om jeg liker å overnatte på topper! Å lese ei god bok ved bålet mens det er kaldt er noe av det beste jeg vet. Bålet gjør det varmt likevel, og innimellom rusler man utpå myra for å se på stjernehimmelen over de snødekte trærne. På en ås jeg er glad i hjemme i marka har jeg en hemmelig leir jeg brukte to ganger sist vinter, og løypa mellom vedplassen og leirplassen ble veldig god etterhvert. Fint å ha sin egen private løype oppi eventyrland drøyt 150 høydemetre over nærmeste maskinpreparerte løype. Man stopper for å se seg rundt, og snart skal man tilbake til bålet man ser lysskjæret av drøyt 50 meter unna, og der venter mer bålkos, godsaker og feks Fønhusstoff.

Nei det er ikke nødvendig å deppe pga høst med hustrige og korte gråværsdager. En dagstur i marka, hyttetur eller utenatt under pressenning og med bål, eller en langtur som dette, ja da har ikke høstdepresjonen en sjanse i havet! Jeg har tatt en tilsvarende langtur mellom Drammen og Vassfaret i 2009, og vil gjøre det igjen en gang. Finnskogen er jeg nysgjerrig på fra før, og nå skjønner jeg at det finnes enda mer å tenke på...

Denne turen var jo akkurat som min drøm om Storen! Akkurat sånne forhold og akkurat sånt vær vil jeg ha når turen kommer til meg. Håper kombinasjonen guide og bedre klatreferdigheter over tid kan gi meg muligheten til noe sånt. En middels gråværsdag sommerstid på Storen er absolutt ingen drøm for meg. Men disse bildene derimot... Da snakker vi! Skjønner godt at du lever høyt på denne turen!

Mitt favorittområde dette her!! Neste år skal det komme i fokus igjen for mitt vedkommende, det aller helligste fjellminnet mitt er jo herfra en vakker høstdag. Ingen fjellområder i verden kan gi meg samme godfølelsen som Utladalen-Hurrungane, for meg er det verdens vakreste område! Takk for fine bilder!

Bra og tappert gjennomført Dag! Spørs hvor motivert jeg hadde vært i et sånt vær. Men jeg besteg jo Sarektjåkkå i stusselig vær i sommer for å ha den samme følelsen som Sondre etterpå, når alternativet er å kope i en teltvegg i timesvis så... Det er iallfall sant at det stort sett bare er foran tven (eller ukeblader) man kan kaste bort tid.

Sommeren 2009 gikk jeg fra Drammen til Vassfaret. La aldri ut rapport fordi jeg er en særing som liker å holde leirplassene mine hemmelige. Men det som er helt sikkert er at den sommeren var mye verre enn i år! Jeg husker elendige 2007, 2009, 2010 og 2011, spesielt første og siste som helt eksepsjonelle drittsomre. Hvor alt maset om den dårlige sommeren 2012 har oppstått skjønner ikke jeg, men jeg har registrert at folk klager og presterer å si at det var bedre i fjor. Sjøl er jeg ganske fornøyd med årets sommer. Den har jo til og med hatt godværsdager uten den obligatoriske regnbygen i løpet av døgnet også!!! Utrolig... Jeg har til og med vært fornøyd med været i Jotunheimen og på Dovre. Og regn kan ha sin sjarme på denne typen tur, husker jeg hadde ei natt på 2009-turen hvor det fossregna, men bålet varmet og pressenninga holdt meg tørr. Teltet venta etter noen timers leirkos, jeg kunne rett og slett ikke hatt det bedre!

For en jævlig tur hvis man ser bort fra Trollsteinhøene! Du har jaggu gode nerver og evnen til å handle resolutt. Dette har Chris også nevnt. Sjøl var jeg nervøs på vei ned fra Fremste Storgrovhøe i vår på grunn av glatte og bratte snøpartier, men dette må ha vært mange hakk verre.

Gratulerer med kremtopp i godvær! Gleder meg til det er min tur oppover der. Har begynt å føle litt på klatrelivet i det siste, så skjønner delvis hvordan dere hadde det.

Blir litt klisjeaktig svar siden jeg ikke kjenner området, men fikk omsider tid til å lese rapporten, og det var artig. Stemningsfulle bilder som minner meg om at denne vinteren fikk jeg ikke oppleve det, nemlig å ligge i telt på fjellet mens det var kaldt.