Emil

Absolutt, det var en knalltur og veggen står der fortsatt så vidt jeg vet

Det er oftest slik at når en filmer på tur så er det uttopping, godstemninga, djerve støt og selvforherligelse det går i. Må jo bare innrømme det. Ofte har jeg mer eller mindre ignorert kameraet når situasjonen blir slik at en uforutsett retur er et faktum. Som regel blir det slik fordi en velger å snu i seneste laget, når været og mørkret har gjort sitt inntog, denne gangen var nederlaget så åpenbart at vi valgte å snu med god margin. Dermed ble det en baile-film gitt. Denne gjengen http://olsendriver.blogspot.no/ er dyktige på å dokumentere både suksess og sure nederlag, en god inspirasjon for de fleste av oss som fokuserer på å skryte av velykkede turer. Snefjell Nordvegg. Til en forandring ble ikke angrepspunktet fra Innerdalen, men fra Todalen for å slippe den bratte turen opp til Bjøråskaret. Vi hadde pakka med telt og skulle slå leir ved foten av veggen. Det ble rask endring i de planene da det blåste opp til storm, leiren ble derfor i bunnen av en bakke noen kilometer fra målet. Vi brukte dagen til å spotte ei fornuftig linje langs svakheter og opplagte vegvalg mens spenninga økte når vi innså hvor stor denne saken faktisk er. Delte opp veggen i seksjoner og gjorde antagelser på hvor lang tid vi ville bruke på de forskjellige partiene. Med tre mann på laget var vi klar over at det kunne bli vel tidkrevende, men vi måtte ivertfall prøve. Morgenen etter skrangla vi oss ut av teltet, forholdsvis gretne etter ei natt med null søvn og stiv kuling midt i fjeset. Vi var ute tidlig men likevel alt for sent skulle det vise seg. Vi traverserte ut i veggen via ei brearm og klatra opp en bratt flanke til et klippefelt før vi racka opp. Videre var det artig klatring i klippe og isopptak avbrutt av glaserte snøflanker, den forbannede vinden fører ivertfall til kjempeforfold! Vi gjorde unna noen taulengder til terrenget flater litt ut i ei diger snørenne. Et stykke oppe i renna var det bare å innse at det ville være bingo å fortsette, korte januardager og toppveggen som ruvet 300m over oss ga klar beskjed om at vi var for treige. Returen er lang, utsatt og det var sterk vind som pisket over toppskavvelen. Det ble rappelretur og kursen satt tilbake mot todalen. I det store bildet ble det et spedt forsøk, men isolert sett en bra tur tross alt. En dag i tøffe omgivelser og store formasjoner! Her er filmen : https://vimeo.com/85052868

Goulotte Perroux stemmer på en prikk ja, veldig flott rute Jeg vet ikke helt hvordan de rutene er når det er topp forhold, Goulotte-ruta var knusktørr men lot seg løse greit på tross av det. Dassruta var også tørr bortsett fra den flotte, våte og GULE isen i toppen Fil a plomb blir vanskeligere pga cruxet og omfanget av turen, resten av ruta er i utgangspunktet en ren kondismarsj med korte isopptak her og der. Om en takler vedvarende 4`er is og er i ok form er det bare å suse på. Vi fikk en litt kronglete tur da de beskrevne isopptakene ikke hadde forma seg og at snøen var kjip, ble mye kompakt mixing i omgåelsene mens de beste forholdene var på cruxet. Lønner seg sikkert å ta ruta litt senere på sesongen, minuset da er nok mer trafikk... Tror egentlig ikke at det var rekordforhold til å være så tidlig, guidene sutra og bar seg og venta på et meldt lavtrykk som skulle få igang prosessen.

Takk Martin

Vi hadde 7 dager med samenhengende skyfri himmel, hadde griseflaks. Paragliding har tydeligvis tatt brukbart av der ivertfall, var enormt med paraglidere på ryggen nedenfor Aguille du midi fra morgen til kveld. Det ser flott ut det altså! Av og til så Takk for det.

Ja det var noe svineri, fikk opp farten da gitt! Ble tannpuss når vi kom ned igjen.

Oppkøyring En særdeles impulsiv tur ble en realitet etter at Toralf ringte og spurte om jeg var gira. Gira på en oppkjøringstur mot Innerdalssesongen som han sa det (!), og det var da Chamonix han mente med det. Begge hadde fri, jeg fikk godkjent søknaden til fruen og diiiing så ringte vi på leilighetshotellet i Chamonix sentrum en sen Septemberkveld. Med på turen var også en tredjemann som hadde reist i forveien, da var det altså Ronny, Toralf og meg selv, 3 Nordmøringer og sinnsyke værmeldinger 14 dager frem i tid. Cosmique Ridge: Første dagen tok vi Gondolen opp til Aguille Du Midi (godt og vel 3800moh), småsvimmel og uggen men ikke problematisk. Vi rusla ned ryggen til Cosmique-breen, kryssa den og klatra Cosmique Ridge tilbake til Aguille Du Midi. Denne ruta er en enkel superklassiker med scrambling og lett klyving, vanskeligste punkt er en kort vegg med et fint riss, 4+, men uthugde høl til stegjerna gjorde det hele til en ferd opp en stige. Uansett, fin tur, kongevær og et steg videre. Toilet Route (WI4, M5): Dag to skulle gå opp ei rute vi ikke visste navnet på men som vi syntes så fin ut fra broa på Aguille`n. Mixklatring opp renneformasjon med mer solid is i toppen. Saftig rappell fra brua med småkjipt bombardement av is når de to andre kom etter. Stussa over den skarpe lukta av såpe og urin ved innsteget, men tenkte at det sikkert er mange som pisser her før klatringa. Artig klatring forresten, fint og bratt i toppen. Undervegs økte lukta i omfang. Når jeg som toer hugde meg opp i bratteste ispartiet spruta den gule sørpa meg i fjeset, jeg var idiot og sleika meg rundt munnen før jeg spytta faenskapen ut igjen. "Det er piss for faen" brølte jeg opp til Toralf, Toralf lo. Hansker og tau lukta piss, og det rant frisk fra istappene over oss. Veldig homogen is og gode forhold da. Ruta toppa ut i en H-bjelke på den forbannede betongklumpen der dass og utslagsvann sikla ut. Vi googla ruta, jepp, "the toilet route". Delikat rappell fra broa Dasslinja Goulotte Perroux (WI4 M5), 6 rappeller lengre ned i samme Gjelet som Toilet Route. Den var meget bra, tøff mixklatring med noget tørre forhold, flott kaminklatring og renneklatring. Lurer på om det ble rundt 5 taulengder med jevn og fin klatring før vi toppa ut på Cosmique Ridge nær cruxet der. Karra oss tilbake og opp til Aguille`n. Nå var vi brukbart aklimatisert og hadde planer om noe større greier. Hadde ikke bestemt noe på forhånd og det var egentlig bare fint. Praten og diskusjonen gikk løst og ledig utover kvelden mens pilsen gikk ned i samme takt. Ronny skulle reise hjem påfølgende morgen, måtte desverre på jobb, jeg og Toralf hadde hviledag. Standplassliv i Nordgjelet på Aguille Du Midi LE Fil A Plomb. III, WI4+, M5 (M5+) 700m. Film fra denne ruta avslutningsvis i rapporten. Dette ble ruta vi valgte oss ut. Den går opp Nordveggen på Rognon Du Plan. Ukomplisert sak med en grei anmarsj og retur via gondolen på Aguille Du Midi. Vi var i tvil om vi kom til å rekke siste gondolen ned, var vel i 5 Tida mener jeg å huske, Toralf overnatta på dassen der oppe når han mista den siste gondolen ifjor etter å ha klatra Frendo-pillaren i samme området. Vi bestemte oss for å overnatte på Cosmique Hut, få oss en bedre middag og seng samt null stress under klatringa med tanke på retur. Anmarsjen gikk unna på snaue to timer, liksom aklimatisert men dæven pusten går fordi. Svære bresprekker før innsteget, der nede ligger nå solbrillene og lua mi et sted. Klatra mye løpende opp rennesystem, små isopptak her og der. Fy fjase så flott, knallutsikt og oppdrift! Ble en del avstikkere pga lite is i linja så vi brukte en del tid. Cruxet er kult her, en isvegg delvis bak ei gigantisk blokk som danner en iskamin. Jeg leda opp på det tynne isskallet, dritnervøs for at noe skulle kolapse, dritredd for å tryne da isskruene ikke føltes gode. 5 Skruer var med og etter knappe 20m hadde jeg en igjen til standplass. Light is right men skulle lett båret med meg flere skruer og fullført taulengda fremfor å ende opp i den hengende standplassen midt i. Toralf leda opp siste halvdel av cruxet. Flott følelse å være midt i smørøyet, nordvegg med sol, men desverre hadde sola gjort det litt surt for oss. Snøen i øvre halvdel var utrolig tung å klatre i. Tynn skare med tørr sukkersnø under. Vi gikk offroute og endte opp i mer drytooling en mixklatring egentlig. Føltes som noe i grad 5-6 landskapet så vi satte varianten i M5+. Vi nådde toppen etter ca 7 timers klatring, vi hadde jobba hardt og jeg var utrolig sliten. Mye traversering og mikkmakk utenfor ruta hadde kosta, pluss at matlysta er markant dårligere oppe i høyden. Men vi labba bortover den lange ryggen mot Cosmique breen og hytta. 12-13 timer brukte vi fra Gondolen til vi lå inne på hytta. Dagen derpå gikk vi Cosmique Ridge enda en gang som retur fremfor å gå breen tilbake. Det ble to hviledager etter dette stuntet. Kaffe, cola, godis, mat, snus fyddifankern det er deilig å være på tur. Ble liksom ikke noe mer større utrettelser etter dette. Prøvde på en ryggtravers som så veldig flott ut, men snudde pga været. Første dag med styggvær på turen tok vi med godt humør så det var ikke noe tungt å kaste inn håndkleet. Vi reiste heller ned i byen og klatra i det lokale Cragget. Fant flere fine ruter i høyredelen der som kosa oss med resten av dagen. Klarte til og med å gå ei syltynn 7- rute der etter noen forsøk. ikke værst for en stuttjukk Nordmøring med bolteallergi. Resten av turen kan beskrives sånn: Shopping, øl, boklesing, trivsel, cragging. Været var ikke helt knall og den siste ruta vi hadde plotta ut ble avskrevet da vi kikka opp i fjellet om morgenen nest siste dagen. Uansett fornøyd med både utbyttet og oppholdet. Lagde en film som ligger på Vimeo fra klatreturen opp Nordveggen på Rognon Du Plan, fin inspirasjon til vinteren for den fjellglade:

Kan noen gi meg et tips om en bra klatrebutikk/sportsbutikk i drammen?

Om TvNorge mener de må sette bolter for å ivareta sikkerheten på naturlig sikrede ruter, så skal de heller holde seg til ruter som er fullbolta i utgangspunktet..... Det er bekymringsverdig at en kommersiell aktør driter totalt i etikken rundt det med sporløs ferdsel. Signalet de sprer er altså at det er greit å sette bolter på kileklassikere bare du fjerner dem senere. Skjerpings TvNorge, det er ikke greit! Igjenstøpte boltehøl er et tydelig spor og sjarmen ved ei ubesudla rute drepes om en skal bli påmint om en tidligere HILTI-voldtekt på hver forbannede standplass.

Giklingdalen, 2. Juli Inntok hytta tirsdag kveld sammen med Thor Espen. Onsdag skulle vi klatre ei rute i Mellomgjelveggens høyre del, men valgte et innsteg midt i veggen som så innbydende ut. Dette ble da utgangspunktet for det vi tror er en ny direkte bestigning av bunnpillaren. Direkteinnsteget skulle by på 4 taulengder før vi kom inn i orginalruta. Mellomgjelveggen direkte på Skarfjell. Her er turen steg for steg: Jeg leda ca 55 vedvarende meter til en dårlig standplass i en oppstabla vertikal pillar (5+). Denne formasjonen er som en skipsbaug og danner et tydelig dieder som sees fra dalen. Siste ti meter før og etter denne standplassen er seriøse greier. Andre lengde (50m) tok Thor Espen. Stygt opp fra stand da pillaren lagde lyder når Thor slo håndflata i et flak, hult men (u)kult. Systemet dro litt ut til høyre og inn i en eksponert kamin, rått og et flott utsteg av selve bunnveggen (5). Første taulengde sett fra stand Utstegskaminen Herfra endrer ruta karakter og blir langt mer hyggelig og velsikret. Tredje lengde kryssa et ringbånd og her har du muligheten til å traversere ut til Mellomgjeleggen til venstre og Mellomgjelveggen/Spagaten til høyre. Jeg fortsatte fremdeles rett på og opp en fin hammer med riss (5-). Fjerde og siste lengde (leda av Thor Espen) i det nye direkteinnsteget går langs riss og grove formasjoner før den avsluttes opp en bratt og oppsprukket hammer (5+). Dermed kom vi nesten rett oppunder det fine diederet i 6 taulengde på Mellomgjeleggen. Fulgte 3 siste lengder på Mellomgjelveggen til Skarfjells Midttopp. Så over til Torsdag som ikke innebærer noen nytur. Dette var egentlig støte-dagen, men gårsdagens bunnvegg hadde utvilsomt kosta litt. Uansett skulle vi klatre Anoreksi (6) i Sydveggen. Vi så for oss en varm hyggelig dag i en fast sydvegg. Den gang ei! Øyvind Vadla og co som klatra den på åttitallet var jaggu gutter. Jeg klatra meg fast i et 6- overheng i andre lengde. Henget besto av oppsprengte blokker som ble holdt oppe av ei skråstilt støtte av steinblokker. utpsyking deluxe og jeg ble fira ned til stand. Thor Espen som virkelig er en støter gjøv på, runda takoverhenget, fortsatte ca 10 meter og så ble det stille, veldig stille. Etter ca 15 min hører vi "ta meg ned"! Over taket besto landskapet av en rekke riss som går gjennom store hule flak, mye å putte friends i, men ingenting som ville tatt et fall. Utrolig at det kan være slik i en så bratt vegg. uansett, dette var ikke dagen for støting av en slik karakter, men vi skal tilbake. Gamlefar på første lengde på Anoreksi her er det 3 min og 18 sek til jeg psyker ut Ny spasertur og vi klatra Sørøsthjørnet fra et høyt innsteg i sydveggen. Thor leda Svenskediederet (6-) etter ringbåndet og jeg leda opp direktevarianten på 15m-hammeren. Ingen dårlig dag tross alt. Svenskediederet, variant på Sø-hjørnet 15m hammeren direkte Gamlefar(Børset) var også med på bailinga og Sørøsthjørnet på Torsdag. Hyggelig å ha med selveste innerdalsveteranen igjen! Legger ved film fra ny-turen opp Mellomgjelveggen direkte. Jeg beklager virkelig den ræva kvaliteten på filmen. Tabba meg ut med filminga på en skranglete iphone, får ikke bredformat på videofilene samme hva jeg gjør. Her er`n uansett:

hehe, ja riktig, Narvestad himself Tipper ivertfall dere var på, for det diederet gir en bedre opplevelse en hva føreren tilsier. Blir muligens solcellepanelmontasje på hytta og klatring ut i neste uke, det er bare å troppe opp på alpinisme/dugnad!

Ah, herlige blokkoppstablinger og gneisete alpinfaktor Sikker på at dere ikke var On-route på det diederbildet, er jo et fint og bratt dieder som avslutter Sø-hjørnet?

Det var faktisk den beskrivelsen jeg tenkte på. Og spesielt denne lenken her : http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1500mtn/Trolla/016_route.jpg Er greit å ende opp på riktig sted øverst i lia der.

Oh, Flåveggen er fin. Var det et taulag som klatra Konfliktego også?

29.03.-13 Nå hadde jeg og Ivar Nerdal pakka sekkene med tau, økser, stegjern, kiler og friends i tillegg til alt det stæsjet som er påkrevd å ha med i dagens toppturfikserte samfunn, da for å være god kamerat. Med dette menes spade, søkestang, batteridreven pipedings, skihjelm og alskens pikkpakk. Jaja, vi tar det som trening tenkte jeg da jeg på lang avstand kunne se at Jutullene (som var målet) tydeligvis hadde brattere anmarsj i år. Ivar som bor i Nerdalen og kikker rett på Skarfjells nordvegg fra frukostbordet var helt enig. Det var nok blitt brattere. opptråkket spor til Grasdalen åpenbarte seg da vi entra åkeren i Nerdalen. Idet stigninga begynte stussa vi lenge over hvorfor de som hadde gått her ikke hadde brukt staver, det var jo ingen kringlespor i snøen, var det paralympics-folk som hadde traska opp her? Antagelig var det bare noen som hadde kjørt ned, for det var fullt av svinger oppe i lia. Hvor de kom fra vet vi ikke med sikkerhet, for det var ingen spor opp (med kringler). Snøen var som beskrevet av kamerat og pioneer fra gullkysten, Tustnastabbenes erobrer, selveste Toralf Furseth. 30 cm pudder plassert lett og luftig på klinkende skare. Vi holdt oss unna rennesystemene og bøksa oss rett på den steinete ryggen som går fra Grasdalen til Jutullene. "Følg rygg, vær trygg" runget ut i de bratte fjellsidene mens vi bestemt og taktfast masjerte opp, opp og opp. Det var tungt, skaren slapp taket på pudderet og vi klarte ikke å gå opp bratta med ski, skaren holdt derimot ikke vekten av oss lammelårspisende ålvundeidinger med tunge ryggsekker når skia hang på sekkene. Steike for et slit. Kl 13 var alt dyvått av svette, vi hadde fremdeles et stykke igjen og snøen ble dypere og tyngre for hver høydemeter. Til slutt ga vi opp, velta oss ned på en stein og glefsa i oss nistepakka. Vi myste bort mot Nordveggen på Skarfjell og ble enige om å traversere ut dit for å få ei nedkjøring der som plaster på såret. Ingen klatring idag. Her var snøforholdene temmelig lik det vi hadde jobba med tidligere på dagen, pudder som ikke ville ligge i ro på skaren. Vi kryssa oss over hele flanken i øvre del og kjørte en safere linje i østsida før vi kryssa oss tilbake mot grasdalen i bunnen av ura. Nordveggen ser enorm ut på nært hold, og dødens dal åpenbarte seg som en interessant sak som skrådde seg opp mot himmelen. Kan nevnes at undertegnede gikk på trynet så det sang etter nede i henget. Resultatet ble utgraving av ei grop på størrelse med et alminnelig meteorkrater grunnet jakten på den forsvunnede ski. Når folk nede i dalen spør hva det krateret de skimter der oppe er for noe, sier jeg bare at det er slik ålvundeidinger bruker å grave snøprofil. Ja, gropa er faktisk synlig fra virumdalen. Fikk i det minste inspisert litt, været var bra og helsa ble sikkert ikke dårligere av dette heller. Mysteriet med manglende spor opp til Grasdalen ble løst. Vi oppdaga skispor lengre vest, nesten i sida opp mot hesthøgda som dro seg ned i grasdalen igjen og fortsatte opp breen mot kongen. Variant.