virrma

Hvordan gjør jeg bildene mindre?

En søndag i juli parkerer vi ved Tveråga, rett utenfor Mosjøen. Planen er å bruke 2 uker på å gå gjennom Lomsdal-Visten, med Grunnvassdalen og Elgviddvatnet som avslutning. Lomsdal-Visten er en av landets nyere nasjonalparker, og et fantastisk stykke villmark. 10 år gamle D og jeg har vært her før, og er klar over at det venter oss et kronglete terreng uten stier eller hytter. Det er fortsatt mye snø i fjellet, men vi satser på at snøsmeltingen ikke skal skape for mye problemer. Allerede på vei til Tveråga har våre planlagte 14 dager krympet til 13. Det går nemlig ikke noen buss tilbake på Mosjøen på lørdager, så av hensyn til videre ferieplaner bør vi absolutt være fremme på fredag. 13 dager bør fortsatt være rimelig greit. På parkeringa dukker neste problem opp: sekken min er ødelagt! Ramma har røket, og da fungerer en pakkrammesekk dårlig. Det er ikke annet å gjøre enn å vente til mandag og få tak i ny sekk før en litt forsinket start. Dermed har vi 12 dager igjen til turen, men tar likevel med fullt utstyr til 14 dager. Man vet jo aldri. Dag 1 Sekken med mat og utstyr for to i 14 dager er tung og bakkene opp fra Tverråga lange og bratte. 10-åringen har også real sekk, men det blir fort klart at det er jeg som begrenser tempoet denne dagen. Jeg trenger pause ca hvert 50. minutt, og D er uhyre hjelpsom med å hente vann og motivere en sliten mamma. I starten følger vi en sti, men vel oppe på fjellet blir den stadig vanskeligere å følge. Vi har heller ikke tenkt oss ned i Sørvassdalen, men vil over Aksla og holde høyden nordover. Etter hvert dropper vi å se etter varder, det er like greit å finne vår egen vei. Like før toppen av Aksla er dagen slutt for min del, og jeg erklærer at vi må slå leir. D er ikke like sliten, så hun tar alt ansvaret. Jeg får et liggeunderlag, en kopp vann og resten av snacksposen, legger beina på en stein og er usigelig takknemlig for at teltet blir satt opp. Vi rekker akkurat å få alt inn før regnet starter. Dag 2 Så godt det er å være i gang, og deilig å kjenne at vi har mange, lange dager på tur foran oss. Det er ikke langt igjen over Aksla, og vi holder som planlagt høyden sørover. Det er lavt skydekke og litt regn, men ikke mer enn at vi gleder oss over det flotte området vi går gjennom. Vi krysser bekk etter bekk uten store problemer, men blir søkkvåte på vei gjennom krattskogene. Etter Gårdselva blir terrenget mer ulendt, og ved vann 496 vurderer vi å slå leir. Vi blir enige om å ta en etappe til og komme oss til Gippetjønna. Det er mye lettere sagt enn gjort, først og fremst på grunn av litt for dårlig kartlesing. Vi kravler lenge oppi en fryktlig bratt fjellside før vi omsider kommer oss ned og ganske utslitte får opp teltet. Dag 3 Alt er gjennomvått og vi er slitne etter en drøy økt dagen før. Vi satter kursen ned mot Sørvasselva og tenker å følge den opp mot Innertjønnen. Etter en ganske heftig elvekrysning ved utløpet blir vi raskt enige om at det er nok for i dag. Vi er slitne, gjennomvåte og iskalde. Teltet kommer opp på første mulige sted, middag fortæres og roen senker seg. Dag 4 Fortsatt regn, alt er gjennomvått og skydekket lavt. Det er en veldig lett beslutning å bli i teltet. I et bittelite opphold i regnværet får vi flyttet det omtrent en meter, og dermed sover vi enda bedre følgende natt. Dag 5 Fortsatt lavt skydekke og lett regn, men vi må videre. Den planlagte ruta mot Nordre Austerfjordvatnan ser grei ut på kartet, og det er den også. Tåka kommer og går og det er vått overalt. Planen er videre å gå sørostover opp til den ene merkede stien over Vistfjellan. Det lille vi kan se i den retningen ser både bratt og kronglete ut, så vi bestemmer oss for å slå leir og håpe på bedre sikt neste dag. Dag 6 Mer regn, mer tåke. Vi leser, slapper av og spiller kort. Teltliv er innimellom ganske så greit. Dag 7 Mer regn, mer tåke. Jeg begynner å bli rastløs, og studerer kartet for å finne alternativer. Så plutselig forandrer lyset seg. Letter tåka? I første omgang tror jeg ikke helt på det, men går i alle fall ut for å heng opp litt av det klissvåte tøyet vårt til tørk. Jammen lysner det ikke skikkelig, og i firetida er vi klare til avmarsj. Terrenget videre er kronglete, og jeg er veldig glad vi ikke surret oss oppi her i tåke. Vi går mye på snø, og slår etter hvert leir noen hundre meter unna den merkede stien. Ikke den lengste etappen, men vi er glade for å ha kommet videre. D har samlet stein hele turen og er strålende fornøyd med å finne et «arbeidsbord» av stein rett ved teltet. Dag 8 Det regner hele natten, men er opphold igjen neste morgen. Nå må dagsetappene økes betraktelig hvis det skal være mulig å komme til Tosenvegen allerede dag 12. Jeg har avskrevet Grunnvassdalen, men har et lite håp om at vi skal klare å komme oss til Tosbotn innen fredag. Det skal være litt lettere terreng. Tåka og regnet kommer og går hele dagen, men her oppe i høyden er terrenget nogenlunde lettgått og navigeringen er grei. Det er oppmuntrende å se at Vistmannen nærmer seg, og når vi slår leir er det ikke langt igjen. Dag 9 Mer tåke, mer regn. Sikten kommer og går, og D vil selvsagt opp på Vistmannen. Jeg funderer på om det hadde vært lurere å gå ned til Nordre Vistvatnet, men lar meg overbevise til å ta veien om toppen når regnet gir seg. Vi prøver å gå sørøstover for å følge den markerte ryggen mot toppen, men det viser seg å være mye lettere tenkt enn gjort. Det er uoversiktlig og bratt, og vi må stadig returnere og prøve nye ruter. Langt om lenge kommer vi oss opp på ryggen, men den er neimen ikke lettgått den heller. I glimt ser vi ned i skaret mellom Vistmannen og Vistkjerringa, og jeg har mest lyst til å gå rett dit. D vinner diskusjonen igjen, vi setter igjen sekkene og klyver opp mot toppen. Vel tilbake ved sekkene, viser det seg å være temmelig bratt og guffent ned til skaret igjen også. Dette tar tid! Vi er temmelig utslitte når vi endelig kommer oss fram etter å ha tilbakelagt 2,5km i luftlinje, og regnet øser ned mens vi setter opp teltet. Jeg er helt tydelig på at det ikke kommer til å bli tur på Vistkjærringa dagen etter. Nå må vi få opp farta! Dag 10 Den enkleste ruta videre ser ut til å være å gå ned til Søre Vistvatnet. Det er bratt ned, men går overraskende greit over store svaberg. Verre er det å følge vannet videre gjennom store steinrøyser, men omsider kommer vi oss til sørenden og sikter opp mot Dåeriesjåårke. Her er det fortsatt vår, mye snø og mye vann. Vi pusher på, vil se hvor langt vi kan komme. Etter Henriksvatnet finner vi et greit vadested, og på andre siden er det en flott leirplass. Her slår vi oss ned. Dag 11 Det er sol! Skikkelig finvær! Vi vet vi må gå langt, men er likevel trege med å komme i gang. Det er så innmari deilig å sitte i sola og slappe av. Plutselig ser vi også folk, for aller første gang på turen! Ei dame kommer samme vei som oss, og vi tar en liten prat og sammenligner ruter. Jeg forteller at vi håper å rekke bussen fra Tosbotn neste dag kl 18. Hun ser tvilende ut, og mener dessuten at kveldsbussen ikke går på fredager. Vi bør nok planlegge med å være der kl 15. Ops! D har begynt å klage på vondt i beina, og jeg forlanger reduksjon i steinsamlingen hun bærer med seg. Det tar sin tid, men hun klarer omsider å kvitte seg med over halvparten av vekten. Vi langer av gårde det beste vi klarer, men tar oss likevel tid til en liten jakt etter Henriksdalshelleren. Vi finner den også, men tar bare en kort rast før vi fortsetter mot Lomsdalen. Den siste biten mot broa er lengre enn vi forventer, men omsider kommer vi fram. Rett nedenfor broa hadde vi en fantastisk rast på en stein midt i elva da vi var her for 3 år siden, og D husker den enda. Akkurat den steinen finnee vi ikke igjen, men jammen er det flott der vi raster denne gangen også. Med sol og finvær dukker også innsektene opp, og nå er det deilig med litt sprut fra elva for å holde dem på avstand. Men vi må videre. Neste rast er ved Dybergtjønna, og her tar D seg et langt bad mens jeg steker pannebrød. Med nye krefter setter vi kursen for vadestedet sør for Nedre Breivatnet. Vi bestemmer oss for å gå opp i høyden med en gang i stedet for å følge Lomsdalen nedover. Jeg mener å huske at det er greit å gå der oppe. Det er nok en feilvurdering. Omsider kommer vi likevel frem til elva. Det er allerede kveld og D er sliten, men skal vi ha håp om å nå bussen neste dag må vi fortsatt videre. Vi spiser en real-middag der på bredden før vi vader over og går en siste etappe opp til Nedre Lappskardvatnet. Det vel blir midnatt før D er i soveposen, og jeg slokner litt etter. Dag 12 . Tidlig vekking og vi er i gang klokka åtte Masse knot i krattskogen langs Nedre Lappskardvatnet, deretter god fart mellom Midtre og Øvre Breivatnan og ned mot Bjørnstokkvatnan. Så begynner det å gå tregt. Det er kronglete og D er sliten. Det er fortsatt en viss mulighet til å rekke bussen kl 15, men jeg begynner å tvile. Så møter vi lokalkjente folk, og de tror det går buss kl 18. Håpet stiger. Vi møter en ny gjeng, som også tror på buss kl 18, og så får jeg endelig mobildekning nok til å få sendt en sms, og to ulike svar bekrefter buss kl 18. Herlig! Vi bråstopper ved den siste kulpen i elva, steker pannekaker og nyter roen. Vi nyter roen så mye at det blir temmelig hektisk å rekke bussholdeplassen til klokka seks, men vi jogger bortover veien med sekkene våre og kommer fram i tide. Men det gjør ikke bussen. 45 minutter senere kommer en buss motsatt vei, og informerer om at kveldsruta ikke går på sommeren likevel! Vi prøver å haike, men det er minimal trafikk på denne veien og det ser veldig lite lovende ut. Så viser det seg at den ene familien vi spurte om busstider på holder til i nabohuset, og vi blir invitert inn for å slappe av litt. Det er deilig å sitte i en stol igjen! Etterpå får vi skyss hele veien til Trofors, der vi kan ta toget videre til Mosjøen og bilen. Det er en 45 minutters biltur. Snakker om å redde dagen, vi er utrolig takknemlige!

Ingen unnskyldning! Går da an å lage kalenderinnlegg uten bilder. Jeg har gjort det, jeg, så jeg er helt sikker på at det er mulig.

Hvordan går det med turlivet,, @Tittei?

Takk igjen for fine kommentarer. Også Meget også, gitt! 😎 For ordens skyld, så har den omtalte 10-åringen lest og godkjent teksten. Ble en hyggelig prat ut av det også.

Det er vel omtrent den lengden som anbefales? Se f eks her: https://www.gsport.no/raad-og-tips/vinter/nordisk

Datteren min testet disse vinteren 2015, og vi var så fornøyde at hun fikk et nytt par til jul i fjor.

Takk for hyggelige tilbakemeldinger! @martin.m har nok rett. Det er en del viljestyrke ute og går hos oss begge og begge to har stor glede av turene og opplevelsene ute. Det har også betydd veldig mye for relasjonen vår. Den gjensidige avhengigheten vi opplever på tur, gjør det veldig tydelig at begge må bidra (selvsagt etter forutsetninger), og begge deler på mestringsfølelsen. Samtidig er turene veldig viktige for å roe ned tempoet og fokusere på øyeblikket. Hjemme er det alltid noe som skulle vært gjort - lekser, trening, øving, rydding, venner, jobb... I det vi går vekk fra asfalt begrenser verden seg til her og nå. Det har vi så godt av!

2007 Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 2008 Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente. Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet. 2009 Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 2010 Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. Jammen ble det ikke 18 utenetter av det også, og to av dem var vi alene. 2011 Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort. Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte inntrykk som sitter enda. 17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem. 2012 Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer. Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon. 20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to. 2013 Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 2014 Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 51 utenetter ble det, 42 med bare oss. 2015 Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer. 45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 2016 Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv. Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 2017 Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. Det blir nok ca 45 netter totalt i år. 2018 Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda.

Omtrent dette du er ute etter? https://www.kartbutikken.no/hyttekart-veggkart

Spar hellerne til tur med ungene. Det er virkelig stas for dem, og ingen av dem har alt for lang anmarsj heller. For øvrig skal jeg jobbe på loppis hele helgen, og prøver intenst å ikke tenke alt det morsomme jeg heller kunne gjort. Har med andre ord ingen forslag til deg.

Vi hadde et halvår på tur for noen år siden, og tenkte ganske likt som deg. Gjennom bekjente fikk vi kontakt med en hundekjører og fikk låne en pensjonert husky. Det var en fabelaktig løsning, både for bikkja og oss. Bikkja var sosial og tilpasset seg raskt våre rutiner, som jo var ganske forskjellig fra livet i en hundegård. Hun storkoste seg på tur og vi fikk både selskap og litt trekkhjelp. Utfordringen kom da turen var slutt og det ble klart at alternativet for bikkja var avlivning. Vi hadde ikke mulighet til å beholde henne, men fant heldigvis en vennefamilie som forelsket seg like hodestups i henne som det vi hadde gjort. Der fikk hun gode dager og vi fikk mulighet til å holde kontakten helt til plagene ble for store og hun måtte avlives i sommer.

Sånn ca hvor mye er "1 del"? Greit å vite ift eggene. Jeg lager pannekakemiks med tørrmelk og eggepulver til turbruk, og dette ser ut som en variant som er verdt å prøve.

Jeg bruker en posen til ca -10 og en sommerpose (+12) på vinteren. Det har holdt langt under 20, men da har jeg kombinert med varmeflaske. Hvis han får plass i de to posen uten at de blir for sammenklemte, vil jeg tro at det går veldig fint.

Og kanskje bittelitt tyngre?

Jeg tenker at kildekritikk er viktig, her som alle andre steder. Og at vi generelt burde være ganske tydelig med hva slags bakgrunn vi har når vi anbefaler og vurderer ulike løsninger, siden de som leser ikke nødvendigvis har hengt her inne like lenge som en del av oss og dermed heller ikke har forutsetning for å vite hvor mye erfaring som ligger bak.

Jeg er på tur året rundt, men har lagt vekt på å ikke skaffe meg mer utstyr enn nødvendig, både av økonomiske og miljømessige årsaker. Jeg har ikke vinterpose. Min løsning er å ha en ganske varm 3-sesongs pose (Western Moutaineering Apache (komf på ca -10) som jeg bruker til nesten alt og i tillegg en tynn sommerpose i fiber. Med fiberposen utenå dunposen, holder det i massevis langt ned i kuldegradene. Jeg synes det er en bedre kombinasjon enn en heftig vinterpose og en sommerpose.

Jeg klagde og fikk valget mellom nytt telt og pengene tilbake. Veldig proff og grei service fra Helsport der. Og jeg leter videre etter mitt ideelle sommertelt.

Don't worry about the tracks. People also use pulkas to take smaller kids on daytrips, and you will see quite a lot of them i popular areas.

Jeg har, men bruker det uhyre sjelden. Hvis jeg husker å ta med, blir det stort sett liggende i pulken eller sekken. Du kan jo låne et noen turer, og se hva du synes etter litt praktisk erfaring?

Gode tips. Hva tror du om Skruvefjell? Er visst også Hemsedal.

Fin rapport. Hvordan rigger du Alleyen for bæring?

Har fått et forslag om en fire-taulengders tur på Skruvefjell. Noen som har vært der og har tanker om det?

Hvordan puster klærne etter å ha blitt impregnert med cotton proof?

Anbefaler turer til disse, altså. Vi har etterhvert overnattet i samtlige. Kroken var ganske liten og hadde begrenset "tak", så der måtte vi til med tarp for å unngå å bli våte. De øvrige er større og gir bedre skjerming. Datteren min har Grotta som sin favoritt, jeg tror kanskje jeg likte Tjuvtjernshula best. Ulempen med den er at den ligger veldig nærme en mye brukt skiløype, så der er det nok ikke så stas å være på store utfartshelger.