Torodd

*Skamrødming* OK. Jeg er korrigert av dere. Uansett grader eller prosenter, likte jeg meg ikke ned til Loch Striven. Direkte ekkelt når man bremser det man kan og man føler at man har lite kontroll over sykkelen. Spesielt når granskogen er alternativet til asfalten. Prosenter eller grader; det er bratt mange steder i Skottland. Brattere enn det jeg har opplevd i Norge og det inklusiv Stalheimskleivene. Men bakkene er ikke så lange. Trollstigen finnes det ikke noe av her. Noe jeg burde vite fordi jeg gakket opp Trollstigen i 1990. En bizzarre opplevelse der jeg gikk i bar overkropp i regn med fullastet sykkel (vesker foran og bak) mens folkene i turistbussene lurte på om jeg var en rømling fra en lukket anstalt. Der og da trodde også jeg det.............

På nedkjøringen til Loch Striven fra fjellet mellom den fjorden og Glendruel, var jeg bort i to bakker som ikke var langt fra 45 graders bratte. Jeg var naturlig nok ikke spesielt begeistret der jeg klamret meg til bremsene og intenst ba til Gud. Det er de bratteste bakkene jeg har vært borte i. For 8 år siden, klatret jeg de motsatt vei og mente allerede da at de var de værste i Skottland. De var nesten umulig å gå opp med sykkel, de bakkene. Ingenting har endret seg der. Bakkene opp til Cairn Mount og til Lecht passet er forøvrig gradert til 30 grader. Jeg vet fordi jeg har vært der. 20 grader er rimelig vanlig kost i Skottland. Fjellene i Skottland er ultra-brutale og ikke altfor lange. Heldigvis !

Jeg vet............ Jeg kom igjen fra Islay for 36 timer siden etter en 2.5 dags, 6 ferger og 250 km lang/kort sykkeltur til nettopp Islay. Islay anbefales.............. på et vis. Av de skotske øyene, er nok Islay den kjedeligste sykkeløya. Flatt overalt, med en 15 km lang flatstrekke helt uten svinger mellom Bowmore og Port Ellen. Naturen var fin nok og jeg hadde en kjempe flott tur. Men Islay som sykkel-destinasjon rangeres etter min mening bak øyer som Skye, Mull, Arran (sydsiden) og Harris/Lewis. Jeg vil også putte den bak Moydart, Kintyre og Glen Coe området. Men for all del; jeg hadde en meget trivelig tur. Og ja; min myggolje var ikke populær blandt myggen der ute. Null myggstikk, med andre ord. Jeg bruker Boots mygg olje som er utmerket her borte. Jeg skal legge ut hele turen i bilder og ord på en egen hjemmeside senere i denne uken og skal legge til URLen her når den er klar. Torodd

Et helt umulig spørsmål å besvare. Men........ det gir dagesvis med filosofi og mimring. Her er min lille liste i en ikke-kronologisk rekkefølge: A. Bleia sett fra Kaupanger/Amlabukta. 1800 meter troner den over Sognefjorden mellom Lærdal, Frønningen og Aurland. Mektig ! B. Storen sett fra alle kanter. Unødvendig å si noe mer............. C. The Cuillins på Isle Of Skye sett fra Elgol/syd. Vanvittig flotte fjell som beviser at Skottland har endel å by på. Fjellene er forøvrig til salgs for £ 10 000 000 og jeg regner med å fullføre kjøpet tidlig neste måned* D. Stetinden. Unødvendig å si noe mer. E. Goatfell og de andre fjellene på Isle Of Arran. Ikke spesielt høye, men du verden så imponerende de ser ut når man kommer inn med ferga fra Ardrossan eller man står ved klubbhuset på Millport Golf Course eller når man ser dem fra Kintyre halvøya. Noen virkelige alpine fjell i Skottland som slår en over og i bakken. F. Lyngsalpene når man kommer over E6 fra Storslett og fra alle andre kanter. Lyngsalpene er kort og godt av en annen verden og det spesielt i midnattsol. Det fineste fjell-landskapet i Norge, tror jeg. G. Ben Lomond sett fra Luss Pier, Loch Lomond, Skottland. Mektig og storslått. H. Fjellene i Sogndalsdalen på veien mellom Sogndal og Fjærland. En skjult perle, muligens steeeeeerkt farget av at jeg har brukt mye tid der. Derfor diskvalifisert kandidat............ I. K2 fra Broad Peak BC. J. Mount Everest sett fra britenes gamle BC fra nord. Ingen kan si at Mount Everest er stygg fra den siden, uansett om man som meg (snobb som jeg er) skulle ønske K2 var høyere enn Mount Everest. K. Trango Towers. Hvis fjell = fjellvegger, er disse fjellene flotte. L. Fjellveggene i Patagonia. Se over. M. Matterhorn. Introduksjon overflødig.......... Det er det jeg husker i farten. Kritiser Kritiser Kritiser................. (*spøk til side)

Jepp. Jeg vet. Problemet er at jeg av og til må sove. Og det i nyinnkjøpt telt for anledningen. Et skikkelig fint pyramide telt. Jeg har ikke sovet i telt siden 1995 så det kan bli morsomt. Jeg har lest "bruksanvisningen", sjekket over teltet og alt ser bra ut. Telt, reis deg på under fem minutter, kan raskt blir resultatet her. Jeg tenkte jeg skulle prøve ut min nye setup fra i morgen da jeg sykler fra Glasgow over til Ardrossan fergeleie og ferge over til Isle Of Arran med overnatting der m/teltet før jeg tar ny ferge over til Kintyre og en rask spurt over denne halvøya til ferga til Islay (whisky øya). Deretter kryssing av denne på kryss & tvers inntil returferga tar meg tilbake til Kintyre tidlig om morgenen dagen etter. Deretter 15 mils sykling over noen fjell tilbake til Glasgow. Problemet er været så jeg tar ingen avgjørelse før lunsjtid i morgen. Islay er den eneste store skotske øya jeg ikke har vært på så jeg vil gjerne ha den "krysset av" hos meg. En veldig oppskrytt øy, etter min mening. Men jeg håper jeg blir positivt overrasket. Turen er uansett bare en testtur med nytt setup.

................tatt i betraktning at jeg er 125 kilo, er 1000 km på syv dager noe hardt. Å beskrive den som Skottland rundt er vel også misvisende da omtrent hele turen går på vestsiden og det langs Caithness, Sutherland og Argyll kysten. Da de to sykkelsjappene jeg har kontakt med kaller det selvmord grunnet bakkene, antar jeg at den er noe hard. En av sjappene var hyggelig nok til å stramme opp bremsene for meg da de sa "you idiot will need them". Høres bra ut....... ! Drammensmarka ja.......... Jeg tror du kan vente til slutten av denne måneden med den turen da Kanada og Nykjua er et beryktet snøhull. Dammyrdammen het det vannet du sykler opp til fra Kanada. Jeg glemte navnet i går kveld. En noe bratt & brutal start. Deretter flater veien ut et stykke opptil stigningen opp til dette galleriet. Nei, turen er kanskje ikke så hard. Men den er morsom og var min favoritt da jeg var i tenårene. Noe som er tyve år siden nå. Mine foreldre har fremdeles en høne å plukke med meg over den ruta da jeg fikk overtalt dem til å ta den selv. Selv de mener at jeg er splitter pine gal. Selv min mor......snufs, snufs.......... Hva har verden kommet til ?????????? Men hvis du er vant til sykkel, er den turen en ren nytelse og ikke så veldig hard. Dette er vel også den beste turen i Drammensmarka, med mindre det har kommet flere skogsbilveier i de siste 20 årene som jeg ikke vet om. Gled deg !! PS: Lierdalen Rundt er også anbefalt, i klokkeretningen. Vegstandarden på vestsiden av Lier er så dårlig at den kan nesten sammenlignes med skogsbilveier............

For fjellgeiter, er fjellet Suilven oppe i nord noe for dere. Fjellet kan nesten sammenlignes med Stetinden........... med en skotsk vri. Den krever ikke klatring. Bare sans for høyder. Black Cuiillins på Skye har vel noe av Europas fineste fjell landskap. Sjekk dem ut da de er verdt en ferie. De krever klatring, flere av dem. Ellers er Rob Roy's grav tilgjengelig etter en fire timers sykkeltur fra Glasgow gjennom en nasjonal park, retning Fort Williams. Jeg skal dit om tre ukers tid på en 200 kms tur. Jepp, når en syklist dør, havner han/hun i paradiset (Skottland). (jeg finner bare ikke igjen min dødsattest og jeg vet ikke hvor jeg døde samt hva jeg døde av. Et stor mysterium..........)

Jeg er helt uenig med Jarle over. Jeg har gjort Oslo - Bergen og har følgende anbefaling: Oslo/Drammen - Vikersund - Krøderen - Gol - Geilo - Hardangervidda - Kinsarvik - Utne - Jondal - Tørvikåbygd - Mundheim - Eikelandsosen - Venjaneset fergeleie - Hattvik - Os - Bergen Grunnen: Ruta unngår alt de verste åsene/bakkene vest for Hardangervidda når man sykler via Mundheim. Overgangen til Eikelandsosen var faktisk veldig morsom og fin. Krøderen og Hallingdalen er flat til Gol. Deretter stigning, men ikke morderisk stigning til Haugastøl + 5 km videre. Den verste stigningen er fra Strandefjorden opp til Geilo. GLEM IKKE Å FYLLE VANNFLASKENE ! ADVARSEL 1: IKKE TA Brimnes ferga !! Dette er en lang omvei gjennom en multi kilometer tunnell. Ta heller veien over åsen til Kinsarvik selv om den klatringen over til Kinsarvik er hard i et par kilometere. Sjekk fergetidene på Kinsarvik - Utne sambandet før dere drar fra Skien. ADVARSEL 2: Hopp av Kinsarvik - Kvanndal ferga på Utne. Ikke ta ferga til Kvanndal. Grunnen er at nordsiden av Hardangerfjorden har endel morderiske bakker og mye trafikk. Utne til Jondal er flatt, med unntak av en stor bakke rett før Jondal der man må over et lite fjell på et par hundre meter. Den er også mye, mye kortere enn nordsiden. ADVARSEL 3: Hardangervidda er et høyfjell. Glem aldri det. Været kan skifte brått. Veien ned til fjorden igjen fra Vøringsfossen er vertikal i tunneller og andre lite behagelige ting. Sjekk bremser og pakning. Ellers så er denne turen helt topp.

Hei. For de som har lyst........ Jeg vil bare gjøre dere oppmerksom på at det finnes en god guide på nettet...................... og den er skrevet av meg. Sjekk ut http://www.toroddfuglesteg.com/cycling.html Jeg kan også kontaktes pr. e-mail torodd på toroddfuglesteg.com Jeg må få lagt inn de siste oppdateringer der om de siste turene jeg har tatt i år....... Jeg skal forøvrig gjøre Skottland rundt i begynnelsen av Juli så da blir jeg offline. 1000 km på syv gjennom noe av den villeste naturen i Europa. Mesteparten på små veier rundt små lochs og over fjell. Jeg har kjøpt telt, stor sekk og en avtagbar bagasjeholder. Dette skal på en racersykkel med tynne dekk. Jeg håper og komme ned til 125 kilo før jeg gjør turen. Jepp, 125 kilo fordelt på 181 cm. Dette burde gi myggen panikk da myggen er min eneste skrekk på denne turen. Myggen og noen av de hardeste, mest vertikale veiene på disse kanter. Som sagt; ta kontakt hvis spm. Jeg skulle ha hatt oppe en Nord Irland guide også. Men jeg er lat så den har utgått for tiden. Men jeg lommekjent der så ta kontakt hvis spm. Torodd

Mine ex hjemmetrakter da jeg bodde i Lier og sleit ut en sykkel på disse veiene. Den beste og mest krevende runden her inne går fra Kanada opp dalen og opp veien til et stort galleri halvveis opp en skogsside som henger over denne dalen. Flott utsikt. Derfra går veien over til Snåsene vannene. Avstikker til Nykjua er anbefalt. Derfra ned til Glitre vassdraget over Snåsene og ned ett juv. Fin vei, men se opp for elg og andre syklister. Ved krysset nedenfor juvet, ta veien opp til høyre opp en dal, over en bru og opp til et lite vann (??). Derfra over åsen til Glitre. Herfra kan man velge om man vil ned til Solbergelva, Åmot eller returnere til Lier. Jeg har kun gjort sistnevnte og den veien går forbi dammen ned dalen og ned til Sjåstad igjen. Turen er lang og hard. Ca. 25 - 30 km. Mine foreldre har gjort turen med sine mountain bikes på min anbefaling. De kaller meg nå for morder eller langt styggere ting. Men de er ikke sykkel folk så de er unnskyldt. Jeg gjorde disse turene på racer sykkel og det kan trygt kalles selvmords forsøk. Ikke rart i at eikene føyk vegg i mellom. Det er 20 år siden jeg gjorde dette sist gang. Dette sådde endel frø i mitt hode og jeg sitter her i kveld og planlegger samt setter sammen utstyr til en Skottland Rundt tur på min racer sykkel. 1000 km, 7 dager.

Jeg bor i Skottland. Det kreves ingen klatring for å bestige toppene her borte. Dog er Glencoe og Skye gode klatre områder. De beste områdene for tinderangling med luft under vingene på bratte, luftige rygger er ovennevnte Glencoe, Skye samt Torridon og Trossachs området. Aberdeen til Inverness området har for det meste heier og store klumpete fjell uten de store luftige opplevelser. Glencoe er lett tilgjengelig fra Glasgow/Edinburgh på 70 minutter med bil. Skye er to timer unna. Torridon to-tre timer unna. Trossachs er ca 1 time unna. Isle Of Arran som er ca. 1 time unna Prestwick airport (Ryan Air fra Sandefjord) er også veldig bra. Det finnes også mange store fjellvidder ala Hardangervidda i Skottland. Faktisk er mesteparten av Skottland slik. Rannoch Moor og Cairngorms er vel det mest kjente av disse. Et annet veldig luftig område er Arrochar Alps som ligger 30 minutter unna Glasgow. Mount Arthur er velkjent og veldig imponerende. Jeg vil også anbefale Vestre Hebridene (Harris og Lewis), selv om dette området er veldig utilgjengelig og vilt. Det villeste og mest utilgjengelige området er dog Caithness/Sutherland. Ikke minst er det et av de vakreste områdene jeg noensinne har sett. Vakrere enn Norge. I det hele tatt; Skottland er svaret på alle fjellfolks drømmer. Skottland er ikke Himalaya, men farlig nok grunnet ekstremt vær. Mange, altfor mange mennesker, omkommer hvert år her borte i fjellet. Ta godt vare på dere selv og returner til Norge i god helse fra deres besøk her borte. Sjekk ut http://www.undiscoveredscotland.co.uk/ og www.visitscotland.com

Bratt opp fra Førde opp til flyplassen. Lett ned til Sande. Litt bratt over til Vadheim ved Sognefjorden. Ta fjorden ut til Rysjedalsvika/Rutledals ferga. Litt stor-kupert er veien langs Sognefjorden til Lavik. Ta ferga ved Rysjedalsvika (Rutledal ??) over til sørsiden. Lett sykling til ei ny ferge. Sjekk fergetider. Denne ferga lander ved Mongstad. Lett sykling ned til Hordalandsbrua og Bergen. God tur !

Her i denne regndruknede øya i vest har vi en utmerket kringkaster ved navn BBC. Bedre finnes det ikke i denne verdenen. De virkelig tar pulsen på oss briter (innvandrede og innfødte). For noen dager siden, hadde de et bra radio program om endringene i dyrelivet her borte over de siste femti årene. Det er noen ganske oppsiktsvekkende forandringer. Kort og godt opplever landsbygd og villmark en IQ flukt. De smarteste dyrene i arten flytter til byene og de dummeste blir igjen ute på jordene, i fjellet og i skogen. Jeg snakker ikke om mennesker. Der er det motsatte tilfelle. Nei, jeg snakker om rev, grevling og diverse fuglearter. Reven er et meget interressant tilfelle av smarte briter. De store britiske byene er verter for et meget stort antall rever. Jepp, rødrever som i Norge. Jeg bor i en stor skotsk by og sist tirsdag morgen så jeg en velvoksen rev i spenstig, selvsikker gange gjennom byens store togstasjon. Den passerte tre meter fra meg og jeg så nok til å konstatere at det er ingen grunn til å synes synd på den reven. Han/hun var stor rundt magen. Jeg ble ikke akkurat overrasket over å høre at det finnes over 10 000 rever i London by. Altså i city centre og tilliggende områder. Hver eneste by med innbyggere over 1 million, har anslagsvis noen tusen rever hver som innbyggere. Landsbygda derimot, lider av en flukt av rev. Zoologer mener at reven nå, kollektivt, har funnet ut at landsbygda er for strevsom og at byene og landsbyene er stedet for rever å være. Kun dumme rever blir igjen ute i naturen. Og de har et mye hardere liv enn by-revene. Selv etter at revejakta ble forbudt. Men en svale (rev) gjør ikke en sommer. Når vi er inne på fuglene, er det nå flere arter som faktisk lever i skogene om natta sammen (for beskyttelse) og pendler til byene om dagen for å jakta mat. Spesielt i London. Trost og stær er spesielle dagpendlere. Måkene også pendler. Her jeg bor har måkene funnet ut at det er mye bedre å ta ferga til byen om morgenen enn å flakse over denne 30 minutters fjordkryssingen. Det er det de gjør når de krysser over fra landsbyen Dunoon til småbyen Gourock hver morgen. Fergene til rederiet CalMac har god måkestandard og til og med oppvarmede ståplasser under tak hvis det regner for mye. Så måkene våkner opp om morgenen i sine soveplasser i Dunoon, flyr ned til ferga, finner seg en ståplass, tar ferga over til Gourock, spiser seg mett på mat fra menneskenes bord og tar ferga tilbake til Dunoon om kvelden igjen. Et ikke helt dårlig liv, det der........ Dette er bare eksempler på at dyrene ikke lenger er så ville og bare bor ute i villmarka. Det siste fra det området jeg bor i, er at to familier med otere nå har tatt over det skipsverftet som engang bygde store tankskip helt opptil 1970 tallet. Skipsverftet ligger 5 km fra Glasgow sentrum. Oterene er under beskyttelse fra myndighetene (dvs området er sperret av for mennesker). Men ellers har oterene det meget bra med stor tilgang til mat og beskyttede boligplasser, skrev lokalavisa for noen uker siden. Er det også slik i Norge at landsbygd og villmark opplever en IQ flukt ?

Som en helt ubetydelig Fuglesteg i eksil i Skottland, er jeg rørt over folks interesse for det bygget som ble satt opp av en av mine forfedre Sylfest Fuglesteg og gjenreist av noen ufattelige edle sjeler som jeg ikke kan få takket nok. Jeg er meget glad for Agnar sine bilder og det ansporer meg til å en dag overnatte i denne steinstua. Det vil bli en rar opplevelse for en følelsesrik nostalgiker som meg............

Den beste turen i Oslo & Omegn. En norsk klassiker med meget variert, endel meget teknisk sykling (Storsand - Tofte der giringen gis en omgang juling) og kvass klatring. Med start og stopp i Asker, er turen rundt 140 km. Alle norske syklister med selvrespekt har Hurumlandet Rundt som en av sine (norske) favoritter.

Du leste ikke feil. Sykling i Skottland er MYE BEDRE enn sykling i Sogn. Jeg har bred erfaring fra begge steder.

Ingen av forslagene. De er for kjedelige. Skjolden - Urnes er kjedlig flatt og med svarte tuneller. Fin utsikt, men fint lite nyttig sykkel. Topp gir og lat, beeeeeeeeeeeedagelig sykling. Sove-sykling. Leirdalen er ensporet og fint lite ellers. Du trenger litt flat, litt opp, litt ned og VARIASJON. I Sogn er dette vanskelig. Veldig vanskelig (hvorfor ikke Skottland ??). Men; det er en strekning som er rimelig bra. Jeg stemmer for Skjolden - Sogndal. Alternativt; Skjolden - Gaupne - Solvorn - ferge - Urnes - Skjolden. Langt, rimelig hardt og miks av lett til utfordrende, teknisk mellomtung sykling. Fin natur + skryte rettigheter (Lustrafjorden Rundt) er bonus. Det er mitt forslag. Happy ?

Pröv http://www.toroddfuglesteg.com/cyclingnorway.html Som en taster fra den siden; her er Hurumlandet rundt, beskrevet av meg selv. Dette er en av de beste sykkelturene i Oslo området og i Norge forövrig. Hurumlandet rundt. 140 km. Approx. total hill climb: 600 meters. Highest point: Liertoppen 230 meters above sea level. Traffic: Moderate. Severity Rating: **** Fun Rating: ***** How to get to Sandvika: Train from Oslo 4-6 times an hour. This is a real gem of a tour. This tour follows the Hurum peninsula in the Oslofjord basin. The small roads is not particular busy. There is some steep and medium hard climbs along the route. In my view, this is a serious tour with few easy parts. Most of the cycling is very technical. This is the most scenic cycle route in the Oslo area and a must do if you base yourself in Oslo. Shops at Sandvika, Slemmestad, Åros, Tofte, Gullaug, Liertoppen and Asker. The road out of Sandvika flat goes past IKEA (a big warehouse) and down to Nesbru. Follow the road to Slemmestad over some small hills along the fjord. The view to Oslo is very good. At Slemmestad, take the small road over Nærsnes to Åros. This road is hilly with a vertical climb in the beginning. After fifteen kilometers, you are at a crossroad. Take the road down the valley to Åros and the fjord again. The road from Åros to Sætre and Storsand is quite flat. Take the road to Tofte from Sætre. The road start to climb from Storsand over a 190 meters above sea level hill before it drops down to the fjord again at Hvidsten. The road is quite flat until Filtvedt where road climbs over a small hill to Tofte. Stunning view over the outer Oslo fjord area from the pier. Stock up with drink because the next thirty kilometers are quite hard. The road climbs through a small canyon from Tofte up to a hill where the road drops down again until it reach a new climb. The road is not to bad from this part until it reaches a crossroad. Take the road towards Drammen. There is a sharp and steep climb after this crossroad before the road falls down to Drammensfjorden. The next thirty kilometers is rather flat and very scenic. The road climbs a bit at Lahell before it falls down to Gullaug. At the next crossroad, take the road to Tranby and Lierkroa. The road is dead flat for two kilometers. At Lierkroa (food and drink), the road climbs steady up to Liertoppen. This climb is very scenic though with excellent views over Drammen and Lier. The road flattens out at a small lake. At the next roundabout, take the road to Asker. The road goes past Liertoppen shopping mall and flat past some lakes over to Asker. From Asker, take the road down to Nesbru and Sandvika.

Et annet ord for en vinterbestigning av Voggebreen fra Gunvordalen er ordet selvmord. Denne dalen (som heter Laugadalen i enkelte kart) er ekstremt rasfarlig om vinteren. Dette er ras som går rett over dalen og opp andre siden. Voggebreen gjör man fra Hodlekve (eller Leikanger). Jeg skal tipse min onkel om din tur over Gunvordalsbreen da han muligens vil gjöre den turen selv.

Jeg drömte mye om å bestige Bleia fra Revsnes fergekai. Men så ble Revsnes heldigvis nedlagt (grunnet rasfare) og den muligheten er borte. Som en sommertur, burde denne turen vurderes. Dog med moped/sykkel ut til Revsnes da den veien er nedlagt. Litt hamrer og urer nederst mot fergekaien kan omgås. Resten burde være OK. Da Bleia går rett ned i sjöen og rundt 1000 meter videre under havets overflate, er også Bleia et av Norges höyeste fjell. Om ikke det höyeste.

hehehe......... heldigvis har jeg min egen sykkel som står i mitt kott et sted i Skottland. Den delen av Skottland har jeg vel aldri syklet. Jeg syklet fra Newcastle over til Glasgow via Otterburn og Peebles for noen år siden. Rett gjennom Borders med andre ord. Det er mine erfaringer fra den delen av mitt nye hjemland. Personlig mener jeg at the Highlands nord for der du syklet er alle syklisters paradis. Men veldig bra at du likte din sykkeltur og jeg håper at du kommer igjen i sommer !! Personlig vil jeg anbefale Aberdeen som startpunkt i Skottland og Newcastle som avslutning. Grunnen er ferger og fly til og fra Norge + absolutt paradisisk sykling på ve®stkysten av Skottland mellom Aberdeen, Inverness og Glasgow. Sjekk min guides på http://www.toroddfuglesteg.com/cycling.html Sykling; det er Skottland det !!!!!!!!!

En meget bra tur som lett kan gjöres som en endel av den flotte Kristiandsund til Molde turen. Jeg gjorde den turen i 1990 som endel av Trondheim - Bergen turen (en klassiker innen langsykling og meget populær blandt utenlandske syklister. Dog i motsatt retning). Jeg startet fra Atlanten Camping i Kristiandsund. Tok ferga til Bremnes og syklet over Averöya (middels kupert) ned til begynnelsen av Atlanterhavsveien. Denne relativt korte veien er fantastisk. En slags flat Trollstigen. Brattheten på bruene lignet litt på Trollstigen, selv om de var korte. Ta dere god tid over denne veien. Fiskestenger er også ikke dumt. Fra Atlanterhavsveien; ta veien ned til Flakstad og sykle rundt Bud og over til Molde. Evt. gjör som meg selv; ta den korte, flate veien fra Flakstad over til Elnesvågen. Veien over til Molde stiger opp til 240 meter over havet og en fantastisk utsikt over hele Romsdals panoramaet. Deretter kort ned til Molde. En meget bra dagstur på rundt 7-8 lette mil.

Dette var et ritt som skulle reise penger for et godt formål (kreft-saken). Noe det også gjorde. Fordi rittet, om et slikt fint ord kan brukes om det, gikk til en god sak, aksepterte vi rytterene at rittet ikke var helt profft. Det jeg ikke aksepterer, er at rittet etterhvert ble en lek med döden (for meg). Funksjonærer ? Det var en velmenende mann, kona og deres hund. Det var alt. Vel, hverken kona eller bikkja bidro med noe så vidt jeg kunne se. Arrangementet ? Vi fikk kart. Ruta var selvsagt og umulig å bomme på. Vi stemplet inn på kafeer og et distilleri underveis i rittet samt at denne mannen mumlet noen ord ved starten (som jeg ikke hörte, men som jeg senere ble fortalt var en form for bönn og lykke til). Det var hele arrangementet. Jepp, HELE arrangementet. Noe som kunne ha fungert rimelig bra hvis denne mannen, kona og bikkja hadde kjört gjennom löypa på forhånd. Noe de ikke hadde gjort. Ikke visste de hva som ventet oss av terreng mellom halvveis og tilbake til målgang. De hadde også foretatt en enkel, men nesten for meg fatal regnefeil. De trodde også det var lett terreng der. Istedet var det noe som minnet sterkt om Alpene. Og da snakker jeg kun om asfaltstripa/veien. Men ufattelig vakkert var det og jeg er i dag veldig glad for at jeg gjorde turen selv om den nesten kostet meg mitt liv. Men egentlig var det turrittet fra helvete. Det mente de andre ihvertfall. Jeg bare gleder meg over alt det fine jeg fikk se og den moroa/gleden som 16 -18 timer på sykkelsetet gir meg. Samt at jeg bröt gjennom 250 km barrieren for förste og eneste gang. Det er jeg ikke lite stolt av......... Jeg fikk endel unnskyldninger i etterkant av denne klubben som eksluderte denne mannen fra videre arrangering av arrangementer. Spesielt fikk jeg unnskyldning for at denne mannen ikke sto ved mål (som kun var et lyskryss utenfor Belfast Town Hall). Han har hevdet at han trodde alle hadde brutt på basis av en telefonsamtale fra de brutte. Jeg er glad for at jeg ikke mötte han ved mål. Hadde jeg gjort det, hadde jeg blitt en morder. Jeg var med andre ord rasende. At denen mannen unngikk meg i lang tid etterpå (og frem til nå), forstår jeg godt. Om jeg noensinne kommer til å ta denne turen igjen ? Ja......... Men ikke som et sykkelritt. Neste gang skal jeg også ha kevlarhjul da punkteringen ödela endel. Hvis man lærer av de feilene som ble gjort under dette rittet, er en slik arrangementsform faktisk ganske bra. Anbefales !!

For å få opp temperaturen litt foran årets sesong (som jeg sannsynligvis må stå over grunnet skade), starter jeg her tråden for store, episke sykkelturer. Jeg starter ballet med en tur i Nord-Irland. Den lokale sykkelforeningen v/en velmenende, udugelig tulling satte opp et charity ritt (for kreftsaken) som skulle gå fra Belfast via nordkysten og tilbake gjennom innlandet til Belfast. 180 km skulle det være. Jeg tenkte at dette var litt i overkant for meg, men at jeg slengte meg med allikevel. Jeg la meg litt i trening og gikk med bange anelser. Med rette, viste det seg. Det var 20 stykker av oss som startet foran det meget imponerende rådhuset i Belfast. Klokka var 0600 på siste lördag i juni. Vi satte ut fjorden i retning Larne. Veien var rimelig flat og ikke så ille traffikert. Jeg ble droppet av feltet rett för Larne (etter 50 km). Noe som var min plan. Jeg ville bare fullföre samt se denne naturen. Nordkysten opp til Glenariff er en av de peneste kystveiene som finnes. Best av alt; flat som ei pannekake. Derfra gikk det rett til himmels via noen juv og opp ei fjellside til toppen av et 300 m.o.h fjell. Dagens höyeste klatring, tenkte jeg. Jeg tok skammelig feil, men mer om det senere. Fra fjellet gikk det rett ned (nesten 20 graders rett ned) til landsbyen Ballycastle. Litt klatring ut av denne landsbyen og endel hakkete opp og ned sykling höyt over sjöen forbi den verdensberömte fjellformasjonen Giant Causeway. Været var fint og mine bein begynte å bli ferdig mörnet. Klokka 1400 sto jeg endelig ved rittets vendepunkt; Bushmills Whisky Distillery (verdens eldste whisky distillery.......og et av de beste !!) hvor jeg registrerte meg som desidert sist og en halvtime etter feltet. Jeg gulpet i meg kaffe, Red Bull og litt mat. Deretter tok ruta meg over en ås ned til en motorvei. Da sa det pang fra bakdekket og jeg måtte bruke nesten en time på rense ut dekket (full av nåler) og legge inn en ny slange. Det gikk. Noe som også klokka gjorde. Jeg var i tidsnöd. Denne Coleraine til Belfast veien var veldig lite egnet for sykkel da den var sterkt traffikkert. Etter en time svingte ruta vekk fra denne og over til noe som jeg hadde gledet meg til i mange uker: B94 som skjærer seg gjennom landet i en rett strek fra Coleraine til Belfast. Det tok meg et par kilometer för jeg forsto at noe var veldig galt med terrenget. For det förste hadde jeg allerede passert 170 km og hadde i teorien 10 km igjen til Belfast. For det andre, fikk jeg se fjellene som lå mellom meg og Belfast. Fjell som jeg måtte KRYSSE. For det tredje, var klokka 1800. Sola gikk ned ved 2300 tiden. Desperasjonen satte inn og jeg startet et kapplöp. Rett og slett for å overleve. Det gikk rett opp vertikale asfaltstriper og rett ned i vertikale fall. Computeren passerte 200 km uten at Belfast syntes å komme noe nærmere. Ved Broughshane ble jeg fortalt at de andre hadde brutt og kastet seg på et tog i Ballymena. Men det var for sent for meg. Jeg ble også fortalt at det siste fjellet var veldig höyt og helt vertikalt. Det gjensto tre-fire mil. Jeg klatret i desperasjon. Jeg löp opp bakkene. Jeg spyttet blod. Jeg slapp med ned bakkene i dödsforakt. Det siste fjellet var så bratt at jeg hadde problemer med å gå opp den bakken. Tau og bolter hadde vært en fordel (OK, bare litt overdrevet). Jeg så dobbelt og spyttet blod. Hvordan jeg klarte å komme meg ned til Ballyclare uten å drepe meg, er fremdeles en gåte. Gud styrte sykkelen, er den eneste forklaringen. Det var skumring......... og en nytt vertikalt fjell mellom meg og Belfast. Jeg klatret i desperasjon. Endelig så jeg lysene i Belfast under meg. På nytt slapp jeg meg ned langs en vertikal asfaltstripe og gjennom en forstad til Belfast der det var opptöyer. Uten at jeg enset dette. Jeg tråkket som gal gjennom dette heller usikre området og inn til rådhuset.............der ingen mötte meg. Ikke en fjert. Ingenting. Min computer stoppet på 250 km, klokka var fem på midnatt og arrangörens ord om at det var en fin, lett rute gjennom det beste av Nord-Irland var totalt feil. Det beste; ja. Lett ? Nope. Det var noe av det hardeste jeg noensinne hadde gjort. Jeg syklet hjem (jeg bodde heldigvis i Belfast sentrum) og bokstavelig talt krabbet opp til min seng i andre etasjen i mitt hus. Jeg hadde så vondt i kroppen at det var helt umulig å sovne. Jeg gråt. Jeg skreik. Jeg hadde kramper i alle ledd og lemmer. Jeg ville amputere begge bein og armer. Min venninne ringte etter lege og han ga meg noen knock-out piller da jeg kun var helt utmattet. Jeg drömte helt ville drömmer. Deriblandt at jeg var forfulgt av elefanter. Jeg löp for livet i mine drömmer. Det var ikke akkurat behagelige, avslappende drömmer. Jeg var ikke OK igjen för langt ute på söndag. Jeg var den eneste som fullförte rittet. Jeg har ikke engang fått min diplom. Arrangören har forsvunnet (noe som muligens har noe med mine ikke helt positive uttalelser om han og hvilke fölger hans feil burde få for hans helse) og jeg sitter igjen med minner og massevis av stolthet. Dette er utvilsomt min beste sykkeltur/prestasjon noensinne. Naturen var også helt spesiell og noe jeg gjerne vil se igjen. Det er slikt jeg overlever på. Det er slike opplevelser jeg lever for. For en herlig opplevelse !!!!!!!!!!!! Noen andre ?

Hei Oyvind. Jeg har vært på Voggebreen om vinteren. Det var den store påsketuren der vi gikk fra Hodlekve til Trastadalen, opp ryggen mellom Trastadalsvatnene og Myrdalen (??), fra toppen av den ryggen traverserte vi Synnøveskjer (fra der du overnattet) og slapp oss ned på Myrdalsbreen (??) og deretter opp denne og opp til Voggebreen. Dette var vel 15 år siden og rundt 60 kilo siden. Turen tok 3-4 timer opp. Ellers så gikk jeg ofte opp Gunvordalen til Laugavatnet under Voggebreen og Gunvordalsbreen for en 10 - 20 år siden. Nå gikk det et stort ras over Laugavatnet for noen år siden og "attraksjonene" i det vannet led en voldsom död. Dette er dessverre et helt dödt vann. Men det er få steder i Norge som er vakrere enn dette vannet. Det synes nå jeg, da !! Jeg tror heller ikke at Sogndalsfjellene blir spesielt trendy. Som du selv skriver; det er for tungt lende. Men de som leter og ikke viker fra denne utfordringen, vil finne noe helt, helt spesielt i norsk fjellverden.