Palmer

Hei, nei det koster 4500 USD pr person :S Carstensz er ikke så billig. Enten var det ett vell organisert pris-sammarbeid mellom de ulike aktørene, eller så nærmet vi oss her den nedre grense de hadde pr person. Har du hørt om noen som har fått det samme til en mye billigere penge? Når det gjelder høyden til Carstensz så er den 4884moh, 5030 er en gammel måling som desverre henger igjen selv i mange nye kart og atlas. For å unngå en større diskusjon valgte jeg bare å si at Carstensz flere steder også er kalt Puncak Jaya. Selv om det sikkert for alle her er klart at det er snakk om samme fjell, er jeg ikke like sikker på at alle indonesere har samme mening (se blant annet Bob sin hjemmeside) Den største utfordringen er helt klart å komme seg til fjellet

Hei! Dette innlegget er en rapport fra Røverreisers tur til Oseanias høyeste fjell Carstensz Pyramid (4884 moh). Her har jeg tatt med den viktigste informasjonen som skal til for at andre kan nå toppen på samme vis som oss. Vi har bare tatt turen en gang, og da gikk vi Illaga-ruten, og i tillegg tør jeg ikke å garantere for at alt det de lokale sier stemmer. Røverhistoriene fra turen handler også litt om kannibaler, kjempeanakondaer og ukjente tropesykdommer. Da jeg for et års tid siden begynte å planlegge en tur til Carstensz Pyramid (flere steder kalt Puncak Jaya), oppdaget jeg at det var vanskelig å finne god informasjon om fjellet på nett. I motsetning til for eksempel Kilimanjaro og Aconcagua, så er det ikke så mange som har vært på Oseanias høyeste fjell, og det finnes veldig få reiseberetninger derfra. I tillegg er nesten all informasjon fra folk som til syvende og sist ønsker å selge deg et opplegg. Røverreiser ”selger” bare gode historier. Her har jeg samlet alt det som jeg tror er greit å vite om fjellet, og våre tips etter å ha brukt Illaga-ruten inn til fjellet. Her er oppskriften på Carstensz. Innhold Om Carstensz Pyramid Hva som trengs Tid og planleggingen Måten vi gjorde det på Avtalen vi gjorde Budsjett Betaling Utstyrsliste Helse Drikkevann Været Klatringen GPS-posisjoner Turen dag for dag Generelt om turen Guidene Lokal kultur og bærerne Lokale myndigheter Vind, vær og fly Det viktigste av alt Om Carstensz Pyramid Carstensz Pyramid (CP) 4884 moh, er det høyeste fjellet i Oseania, og en av ”The Seven Summits”. Fjellet ligger i Indonesia, omgitt av New Guineas dype jungler. Heinrich Harrer var den første til å bestige fjellet, og det skjedde i 1962. I lange perioder har det av flere grunner vært umulig å nå fjellet. Først og fremst pga at myndighetene ikke har tillatt turisme i området. Nærmeste nabo til fjellet er den gigantiske Grasberggruven http://en.wikipedia.org/wiki/Grasberg_mine. Gruven er verdens største gullgruve, og en av de største kobbergruvene. Gruven er svært lønnsom, og viktig for Indonesias økonomi. Den har et frynsete rykte på miljøsiden, og eierne ønsker minst mulig innblanding fra ”fremmede”. Vaktholdet er derfor strengt, og Indonesias hær inngår i det. Gruveselskapet har kun sporadisk latt utenforstående ferdes på deres eiendom og veier. Randi Skaug fikk bruke denne (snar)veien til fjellet, men fikk ikke lov til å fotografere eller skrive noen om gruven. http://www.randiskaug.no/randiimedia/1185268485 De innfødte i området er i hovedsak Danifolket, de er et naturfolk som lever i stammer og små landsbyer. Disse stammene krever inn ”bompenger” fra de fremmede som er på tur i området, prisen fastsetter høvdingene, og den varierer. Det kan være flere stammer som skal ha sitt, og får de det ikke slik de vil, så kan de blokkerer veien. I området har også geriljaen Free Papua Movement sitt tilholdssted. De ønsker løsrivelse, og ligger i strid med Indonesias myndigheter, som betegner gruppen som en terroristgruppe. De har flere ganger gjennomført angrep på gruven, tatt gisler og også likvidert klatrere. Alt dette har ført til at mange klatrere unngår fjellet, og man heller velger å klatre Mt. Kosciuszko i Australia på beskjedne 2228 moh. Myndighetene tillater nå ferdsel i området, men det kreves tillatelse fra en rekke instanser, som politi, militære og lokal administrasjon. Den politiske situasjonen er også roligere enn på lenge, og det er kanskje nå et gunstig tidspunkt på å komme seg på toppen. Gruveselskapet har imidlertid fortsatt stengt muligheten for oss vanlige dødelige til å nå fjellet via deres område. Man kan velge å leie helikopter i Timika eller Nabire å fly over alle problemene og lande i BC (Base Camp). Prisen for det er ca 13 000 dollar, pr pers, og ikke en særlig heroisk måte å gjøre det på. Eneste eventyrlige alternativ er en fottur på ca 5 dagsmarsjer, fra flystripene enten i Sugapa eller Illaga, opp gjennom jungelen, ut på åpne myrer og inn til fjellet. Som de fleste skjønner er det en utfordring bare å nå foten av fjellet. Dette er hovedgrunnen til at det er flere som har vært på toppen av Mt. Everest, enn Carstensz. Fjellet er det laveste av de "Seven summits", men det regnes for å være det klatreteknisk vanskeligste, uten at klatringen av den grunn er spesielt vanskelig. Hva som trengs Du trenger litt turutstyr, lett er bra, og du må ha brukt sånt før, minimumsliste følger. Noen gode venner, 50 000 kr, 20 dager, litt vilje og godt humør . Noen av dere bør ha litt peiling på klatring, og kanskje viktigst, dere må kunne ta vare på dere selv andre steder enn på sofaen hjemme i Norge Tid og planleggingen Begynn planleggingen flere måneder i forveien. Det er ikke noe sesong for CP, det ligger nært ekvator, det regner mye, og du kan dra året rundt. Har hørt at geriljaen har en periode senhøstes da de feirer og er ekstra aktiv, men vet ikke om det er fakta. Vi dro i april, da er det en overgangstid i regnsyklusen, og været følger ikke mønsteret med regn morgen og kveld. Vi bestemte oss for å fly inn til Bali (Denpasar), det er også mulig å fly inn til Jakarta. Om du får ledig tid, kan Bali by på sol og strand mens Jakarta er en storby. Vi hadde 20 dager fra vi forlot Norge til vi var tilbake i Norge igjen. Det forsvinner noen dager i reising i begge ender, så du skal ikke beregne noe særlig mye mindre på en lignende tur. Planen vår var kun å ha 1 guide som tok oss med gjennom jungelen, og til fjellet. Vi skulle ikke ha bærere eller leie noe utstyr. Det skulle gjøres billig, vi skulle være raske, lette og fleksible og derfor ville vi ikke være en del av en hvilken som helst større gruppe. Måten vi gjorde det på Skal du gjøre det på samme måte som oss, må du ha en lokal kjentmann. Han må være god i engelsk, for du skal skrive og prate mye med han. Han må også ha kontaktene som skal til for at offisielle og uoffisielle betalinger og tillatelser blir så billige og bra som mulig. Jeg var i kontakt med ca 15 ”turfiksere", dvs omtrent alle du finner når du Googler CP. Da vi skulle følge vårt, Røverreisers, turkonsept, ble mange fort eliminert. Det finnes sikkert mange dyktige turfiksere, en er Bob Sumoked http://climbcarstenszpyramid.com/. Trass i en kritisk post spredt på noen nettfora, valgte vi han, og han gjorde en god jobb for oss. Han er en tidligere guide, som nå driver eget selskap, og han kjente mange av nøkkelpersonene i Illaga og Pinapa. Avtalen vi gjorde. Vi ble tilslutt 6 personer på turen, jo flere, jo billigere blir det pr person, og tilslutt ble det 4500 USD. Det er ganske billig, men jeg tror også at om du er tidlig ute, og kanskje jobber en del med flere turfiksere, kan du få det noen hundre dollar billigere. Men det er jo en sjanse å ta. Plutselig møter du på en billig superamatør. Avtalen med Bob var at han for den prisen skulle fikse følgende: - Hjelp med å fikse alt av nødvendige ”avtaler” med lokale stammer, gerilja, politi, militære, lokal administrasjon. - Reisetillatelse for Indonesia. - Bob skulle hjelpe oss i alle evt. oppdukkende forhandlinger med lokalbefolkninga. - Flybilletter fra Bali til Nabire. - En Overnatting i Nabire - Fly fra Nabire til Ilaga eller Sugapa. Det flyet var chartret til oss. - Stille med 1 guide. Ingen tipsing til guide. - Ordne med FLEKSIBLE flybilletter tilbake til Bali, slik at vi kunne dra til Bali og nyte livet straks vi var ferdig med fjellet. Inn til fjellet reiste vi via Nabire, ut reiste vi via Timika. - Vi skulle være effektive hele veien. Uten at det var avtalt på forhånd, sørget også Bob for sikkert oppbevaring av bagasjen vår mens vi var på fjellet, samt at vi hadde egne sjåfører hele tiden i Nabire. Budsjett Slik så hovedtrekkene budsjettet ut; Flybilletter Norge – Bali – Norge 8 – 10 000 kr. Betaling til ”turfikser” Bob 4500 USD = 30 000kr Betaling til stammer & gerilja = 3000 kr Så kommer de vanlige mindre utgiftene, eks. hotell på Bali, mat osv. Så må man jo hele veien være forberedt på de uforutsette utgiftene, for vår del ble det betalingen til gerilja og stammene i Pinapa. Betaling 3 måneder før avreise betalte vi første 30 % av summen til Bob. Vi betalte 40 % i underkant av en måned før turen, og fikk da samtidig oversendt tillatelsene pr e-post. Til disse tillatelsene trenger myndighetene en kopi av passet, (sjekk derfor tidlig at du har ett gyldig pass for turen) og passbilde mot RØD bakgrunn. De siste 30 % betalte vi når var tilbake i Illaga etter å ha vært på fjellet. Utstyrsliste Skal du bære alt selv, kan du ikke pakke med deg alt. ”Travel light, freeze at night”. Jo mindre du sliter, jo lettere avklimatiseres du også til høyden. Basert på de erfaringer vi gjorde på fjellet, mener jeg dette er en passende liste. - 1 sett undertøy, bokser, lang longs og underskjorte. Eks Brynje||. - Lette, allround fjellstøvler. Det er ikke behov for støvler, joggesko, klatresko etc. Da du kommer til å bli søkk våt, er det fint om fottøyet ikke blir 1 kilo tyngre. Vi diskuterte en hel del, og ble enige om at fottøy lik forsvarets vanlige marsstøvel er et godt valgt, den er lett selv om den er våt og tørker fort. - Skallbekledning jakke og bukse, bør være vind og vanntett. Har buksa GODE lufte-muligheter er dette den eneste buksa du trenger for turen. - Lett, komprimerbar og varm jakke til kveldstid og toppstøt dag. Noen gikk for en fleecejakke. Jeg gikk for en liten og komprimerbar dunjakke, og det var en vinner hele turen. - Hansker, hvor lett du fryser på fingrene får avgjøre hvor tykke de er. Du skal klatre og rappellere i dem, så de bør være tynne og slitesterke. Fjellet på toppdagen er skarpt. - 1 par ullsokker, som bør holdes tørre til toppdagen - 1 par tynne sokker - Solbriller - Caps/hatt - Lue (og evt buff, skjerf el) - Hodelykt - Sovepose, ett sted mellom minus 5 og pluss 5 er nok bra. Jeg hadde med meg en til pluss 5, frøs aldri, men lå med dunjakken på. Om teltet er lite, dere ligger tett osv, så klarer du deg med en pluss 10 pose. - Liggeunderlag - Telt - Sekk, 80-90 liter er stort nok. - Plastposer eller vanntettbager - Om du ikke har mulighet for det i lommene på jakken, eller å henge en flaske på klatreselen, trenger du en liten sekk for vann (camelback), kamera og sjokkis til toppdagen, evt du kan bruke topplokket på storsekken. - Klatresele - 1 8er, taubrems eller lignende. - 1 ropeman (anbefales), jumar eller tilsvarende. - 2 Slynger - 1 Skrukarabin - 2 Karabiner - Hjelm, og det trenger du, for det er en del løs småstein. - Måltider, frokost, lunch middag/kvelds for 10 dager. - Mat "underveis". Sjokolade, nøtter/rosiner/mandler/tørket frukt, energi barer, osv... - Energidrikk, noen som kan sette litt god smak på myrvann med vannrense tabletter. - Krydder, vitaminer, tranpiller, det kosttilskuddet du ikke klarer deg uten. - Mulitbrenner, du kan IKKE regne med å få kjøpt gass på New Guinea. Vi fyrte med bensin. - Vanntettpakket fyrsaker - Ca 1 liter fuel - Skje - Kokekar - Pisseflakse / evt backup til cammelback. - Plastposer, kan brukes i skoene, fjerner friksjon, kan forbygge gnagsår, holder deg tørr i en time. - Liten kartmappe, det finnes ikke brukbare kart over området, men den holder penger, pass og nødvendige papirer tørre. - Lite kompass - Klokke - Sprit servietter el. Noen for å holde god hånd hygiene - Vannrense tabletter - Ymse fot og fuktighets kremer eller talkum pudder om du har behov for det. - Solkrem, høy faktor og liten tube. - Tannkrem og børste - Dopapir - Myggspray (ikke et must) - Personlige medisiner, eks Malarone. - Nok Rupies og USD. Ting vi hadde i felleskap - Elastisk bandasje (støtte bandasje) - 4x4 kompresser - Plaster - Silketape eller sportstape - Compeed - Liten pinsett - Barberhøvel - Steristrips - Allergimedisin - Smertestillende og febernedsettende, eks Pinex - Kraftig smertestillende, eks Paralgin Forte - Betennelsedempende, Brexidol, Celebra osv. - Mot diare, Loperamid/Imodium - Anitbiotika, for infeksjoner i sår, i lunger, i tannkjøtt, osv. - Fucidin salve/krem - Strips - Elektrikertape - Nål & trå - Snøre - Multitool - GPS - MP3 - Kamera - SPOT - Satellitt telefon - Ekstra batterier til alt. - 30 meter klatretau - Diverse kamkiler, vanlige kiler etc. - Såpe, det finnes flere innsjøer og elver man kan vaske seg i. - Campsko på deling i teltet, du finner sandaler til 10 kroner som veier 25 gram i Nabire. Dette er tilstrekkelig, luksusen kan være å bære en lett sekk. Men dette er også minimum, tror ikke man kan kutte så mye på denne lista. Du blir kanskje fortalt før turen, slik vi ble av våre guider, at joggesko og støvler er tingen. Det er bare tull. Det som ikke er like tull, er poncho eller paraply. Ponchoen kan du også sette tau i hjørnene på å spenne opp, paraplyen er en vinner når det brått begynner å regne, og du jobber med noen som må holdes tørt. Begge delene kan du samle regnvann i. Helse Det var mye regn. Selv om det flere formiddager var sterk sol, var man mye fuktig. Er man våt, vasser i gjørme og myr, kanskje litt kald, og man bruker kroppen mye, i tillegg til at man er i høyden, er det lett å få infeksjoner og bli syk. Enten under eller etter turen var det flere som fikk noe ”rusk” i lungene. I tillegg hadde vi noen tilfeller av vanskelige infeksjoner i små sår. En fikk behandling på Bali, og to av oss etter en stund i Norge. Undertegnede hadde etter turen betahemolytiske streptokokker og gule stafylokokker (MRSA), som er resistente mot vanlig antibiotika i infiserte sår. Hygiene blir ekstra viktig, og bruk alle muligheter til å få tørket klær og kropp. Ved å gå inn til CP slik vi gjorde, får man en god avklimatisering til høyden. Selvsagt kan man allikevel noen av dagene føle seg redusert, men høyden er ikke en stor utfordring. Har ingen vært i høyden før, bør flere lese seg opp på høydemedisin før turen. Det er mulig å dø av HACE eller HAPE, også på ”lave” CP. Som alltid, sjekk hvilke vaksiner og evt. påfyllinger man trenger for turen. Hvilke vaksiner som er anbefalt finner man her: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?MainArea_5661=5631:0:15,2386:1:0:0:::0:0&pid=233&trg=MainArea_5661 Det er anbefalt og spise malaria profylakse (forebyggende). Når det gjelder forsikring dekker de fleste forsikringer en slik tur, men dobbel sjekk også det. En kan også lese på UD sine hjemmesider om reiseråd http://www.landsider.no/traveladvice/. Drikkevann Å finne vann blir ikke noe problem. Har du mulighet til å fylle opp noen liter klarer du deg fint gjennom dagen. På vår Camp 3 som lå på en åsrygg samlet vi regn og myrvann, i BC mente den indonesiske ekspedisjonen at vannet i en av innsjøene var ”bra nok”. Ellers finner man klart rennende vann med noen timers mellomrom hele turen. De fleste av oss brukte vannrensetabletter, i tillegg kokte vi en del vann, spesielt det vi ikke hadde en god magefølelse med, eks i BC. Ingen fikk mageproblemer, heller ikke dem som ikke brukte vannrensetabletter. Men jeg vil anbefale å gjøre noe med vannet før man drikker det, da mange andre har hatt problemer med magen på turen. Været CP er ikke stedet for å oppleve ekstremvær. I starten var det riktignok varmt og fuktig, midt på 30-tallet. Vi hadde frostnetter i Camp 4 (vanlige camp 5) og i BC. På toppen kan det sikkert bli kaldere, men det lå rundt 0 når vi var der. Solen er sterk rett under ekvator, og blir enda sterkere i høyden. Været skiftet mange ganger hver dag. Det var aldri noe vind å snakke om. Tåke/lavt skydekke er vanlig, spesielt i høyden. Det lysner før kl 0600, og ble mørkt rundt kl 1800. Klatringen Klatringen er enkel, og det er mer snakk om klyving enn klatring, på vår norske skala er det vanskeligste gradering 3-, og det er topptau. Et sted på toppryggen skal man over en Tyrollertravers. Det er en fordel om alle kjenner utstyret man skal bruke, og jo mer tid man har hatt med utstyret, jo bedre vil det gå. Vår beste klatrer klatret først, fant ruten og sjekket sikringene. OBS! fjellet spiser tau, og de fleste tauene var nokså slitte når vi var der… Gjør de grep som må til for at du skal være trygg. På turen ned må man på noen partier rappellere, men man kan gjøre det enkelt og bare kroppsrappellere. GPS Posisjoner Vi tok fix flere ganger dagen underveis. Da vi ikke hadde kart, fordi det ikke finnes, var det vår forsikring om at vi skulle finne veien hjem på egenhånd. Garanterer ikke for at posisjonene er nøyaktig der vi lunchet eller campet, men det ligger i området, enten på veien vi gikk inn eller ut av området. Om du kopierer posisjonen inn i Google Map, http://maps.google.no , ser du hvor det er. Når det gjelder høydene, er det slik at det krever bedre GPS-signal for å få helt riktig. Turen dag for dag Vi fløy fra Norge mandag 5. april. Landet på Bali den 6., reiste fra Bali kvelden den 7., reiste via Jakarta og Ambon og landet i Nabire på formiddagen den 8.. Det var en uhensiktmessig og lang flyreise som var bestilt av vår venn Bob. 8. Torsdag. Vi lander i Nabire på formiddagen. Vi flyr til byen Nabire. På flyplassen møter vi de 3 guidene til Bob, henholdsvis Josh, Brian og Hatta. Vi skulle bare ha 1 guide, men det var nå blitt 3. Josh er sjefen, og snakker best engelsk, Brian kan språket til Danifolket. Hatta kan ikke noen av delene, og det viser seg vel senere at han ikke er guide, men sjåfør. Vi kjører til 1 av de 2 hotellene i byen, og møter Bob. Siden vi hadde reist natten gjennom, blir det en rolig dag. Da man hadde folketelling i Nabire var det 2000 som ble talt, resterende boikottet tellingen. Vi tipper det bor ca 10-12 000 i byen. 9. Fredag. Utstyrsdag i Nabire Vi ordner med betaling og prøver klatreutstyret sammen med guidene i noen trær på en strand utenfor Nabire. Minibankene i Nabire fungerer sporadisk, og man bør ikke baserer seg utelukkende på dem. Det er to internettkafeer, men linjene er trege, og vi kom oss ikke på nettbank fra dem. 10. Lørdag. Planlagt avreise til Illaga Vi drar til flyplassen i Nabire i 0730-tida. Flyet som Bob har chartret for oss, flyr først turer som det måtte kansellere tidligere i uken. Vi venter. Så blir været for dårlig til å lande i Illaga, og dagens flyving for vår del kanselleres. Laber stemning, og vi drar tilbake på hotellet. Resten av dagen leier vi Nabires "beste" båt med mannskap og drar til en idyllisk øy som en nederlender har gjort til ferieparadis for dem som kan betale. Da de for tiden driver med oppussing, har vi ettermiddagen på øya omtrent for oss selv. BESØK ANBEFALES. Nabires beste båt får ikke overraskende motorstopp på vei tilbake, men vi blir tilslutt berget av noen fiskere i en motorisert kano. Når vi kommer tilbake til hotellet, får vi høre at flyet vi skal fly med neste dag, ikke kom til Nabire som planlagt i går, avreisen neste morgen blir utsatt noen timer. 11. Søndag. Vi flyr til Illaga! Vi drar igjen til flyplassen, og etter litt er vi på flyet vårt til Illaga. Pilotene er to briter, som kan fortelle at de jobber med to norske piloter her nede. På turen til Illaga er det spesielt klart, og pilotene legger turen over den beryktede Graseberg gruven og langsmed Carstensz Ryggen. Pilotene hadde aldri tidligere flydd slik og fått sett gruven og toppen da det stort sett er tåke og skyer. Gruven er kolossalt svær, men det er jo jungelen også. Bob viser oss fra flyvinduet det han tror er veien inn til fjellet, men det viser seg å være feil vei når vi begynner å gå. Vi lander på flystripa i Illaga. Det er oppstandelse, og vi blir fulgt av sikkert 100 personer den halvtimen det tok å gå ned til selve Illaga og politistasjonen der. Illaga Pos: S3 58.439 E137 38.532 Høyde 2296m. Bob møter noen av sine lokale kontakter, og vi må innom politi, militære og den lokal administrasjonen før vi kan fortsette. Dette går nok ikke like glatt om du ikke har en som kjenner forholdene og som snakker språket. Det tar tre timer før vi kan fortsette. Bagasjen vi ikke skal ha med oss på fjellturen, blir oppbevart på politistasjonen. Vi går opp til Pinapa, det er ikke langt, 1t og 15 min. Pinapa Pos: S3 59.794 E137 36.672 Høyde 2417 I Pinapa blir vi invitert inn på overnatting til landsbyhøvdingen Luter, og vi skjønner at det er et obligatorisk stopp. Er ikke noe å si verken på gjestfriheten eller interessen rundt oss 6 hvite. Det blir landsbymøte på utsiden av huset til Luter, det er mye som må diskuteres, blant annet så liker ikke de lokale at vi nordmennene skal gå uten bærer. ”Bærerlaget" til guidene blir plukket ut, hvor sjefen for laget visstnok har en sentral rolle i geriljaen. Reglene blir gjennomgått. Det skal gås fra klokken 0700 til 1700, og det skal ikke stjeles. Det var annonsert at geriljasjefen selv i løpet av kvelden skulle komme, og vi skulle gjøre de nødvendige betalingene til han. Han dukker ikke opp, og vi overnatter i huset til landsbyhøvdingen. 12. Mandag. Inn i jungelen. På morgenen dukker i stedet det som angivelig skal være 2 representanter fra geriljaen opp. Med mansjeter og bryskt blikk går de gjennom utstyret vårt på jakt etter våpen. Utsendingene hadde fått i ordre å kreve mer enn de 20 000 millioner rupies Bob tidligere hadde antydet, mens vi hadde tenkt å prute prisen ned. Vi har ikke så mye å forhandle med, og dårlig tid, så prisen blir 20 millioner rupies for alle oss 6 (i underkant av 20 000 NOK). Andre ekspedisjoner har måtte betale 20 mill per person. Tross alt ikke så galt da. Med betalingen følger også en garanti på at vi skal kunne ferdes trygt. Under hele seansen med myndigheter, stammer og gerilja i Illaga og Pinapa tror vi Bob gjorde en god jobb for oss. Det virker som han har gode kontakter, samt også en viss respekt blant de "riktige" lokale personene. Etter betalingen forlater vi Pinapa litt over klokken 9 på morgenen, og begynner på den "ekte" gåturen. Det er et ganske stort følge, vi er 6 nordmenn, 3 guider som har 6 bærere, de 6 bærene har et hjelpelag med en mengde unger som flyr foran og bak, noen bærer litt, andre fekter med mansjetter og fyrer bål. Mens vi går oppover i jungelen blir det klart at ”guidene” våre ikke kan veien. Etter noen timer tar vi lunsj i det første åpne området vi kommer til. Lunch1 Pos S4 01.406 E137 34.674 Høyde 3082 Dette er også første mulige campested etter Pinapa. Turen fortsetter oppover, langs med en rygg, men så vil ikke bærerne mer når vi klokken 1500 kommer til et mulig campsted. Vi overtaler dem til å fortsette, men vi går ikke mer enn i 40 minutter før de setter seg igjen, og påstår at det er siste camp sted på mange timer. Vi etablerer camp. Camp 1 Pos: S4 01.942 E137 34.115 Høyde: 3275 Med tanke på at vi nå har passert 3000 høydemeter, var det greit å ikke sove høyere den første natten. Det er minst 13 fra landsbyen som følger oss hit. 13. Tirsdag. Ut av jungelen. Vi hadde avtalt at vi skulle dra klokken 0700, men det tar litt tid før guider og bærere er klare. Turen fortsetter oppover, jungelen blir tynnere og det er flere lysninger. Vi passerer noen greie telt/camp steder i løpet av de første timene, alle ligger litt høyere enn stedet vi sov på. Det er til tider ganske bratt og gjørmete, og det blir enda tyngre pga høyden. Men etter noen timers gange, begynner vi å komme ut av regnskogen. Vi ser over dalen, og til flyplassen i Illaga og konstaterer at vi ikke har gått særlig langt i luftlinje. I det vi går opp og ut av dalen, og ”opp” på fjellet, er det en bekk på venstre siden, her kan det være greit å fylle vann, da det er en stund til neste sted med rennende vann. Fra nå av flater det mer ut, og alle ungene sendes hjemover. Bærerne tar pause hvert kvarter og det blir en lang og god lunsjpause. Lunch2 Pos S4 02.081 E137 31.055OG Høyde 3687. Vi fortsetter en drøy time til vi kommer til området hvor Camp 2 på denne ruten vanligvis er. I stedet for å ta den "vanlige veien" rundt fjellpartiet, knekker vi her opp venstre, og begynner på en snarvei gjennom fjellpartiet. Det er mange ganske bratt bakker, og det går ikke så fort. Bærerne vil på ny ha camp lenge før klokken 17, det blir nye forhandlinger, og vi fortsetter til ca 1600. De leter da opp en hule hvor vi slår leir. Ved å overnatte her taper du ca 100 høydemeter til stien, men du kan ligge tørt. Camp2 (Hule) Pos: S4 02.341 E137 28.496 Høyde 3650. Det er kun plass til 1 telt under berget, og vi sover under åpen himmel sammen med bærene. Sosialt, rundt bålet spanderer vi det vi har med av luksus, tørrfisk, sjokolade og tobakk. Det finnes en vannkilde tett ved hulen. 14. Onsdag. Eventyret om regnskogfolket som ikke tålte regn. Morgenen starter med at bærene er missfornøyde med at de bare får låne klær av ”americanos” (oss) når de fryser på kveldene, de vil EIE, ikke låne, våre 5000-kronersjakker :S. Dårlig stemning og irritasjon i begge leirer. Vi fortsetter turen gjennom fjellene. Det tar en liten time før landskapet flater ut, og litt senere går stien bratt ned i en dal. Her er det en elv som etter kraftig regnvær sikkert kan være utfordrende å krysse. Vi krysser elven minst 5 ganger i løpet av den første timen, slikt tar tid. MEN; det finnes en nokså åpenbar, raskere, alternativ rute over en liten rygg først til venstre nede i dalen, da sparer man også noen krysninger. I dalen er det flere mulige teltplasser, og her ligger også angivelig den vanlige Camp 3. Vi fortsetter opp en ganske bratt bakke, noe ulendt terreng før vi tar lunsj. Lunch3 Pos S4 02.074 E137 26.133 Høyde 3745 Her har vi utsikt over dalen vi nettopp har forsert. Foran oss ligger et myrområde. I slutten av lunsjen begynner det å regne, og bærene setter seg under den blå pressenningen de bærer med seg, og vil ikke gå videre. Kort fortalt går det nå flere timer av dagen til flere runder med forhandlinger og diskusjoner med bærerne. Hver gang det starter å regne, stopper de, fyrer bål og vil etablere camp. Det diskuteres blant oss, mellom de 3 ”guidene” og bærerne. Noe før 1600 stopper de for tredje gang, og situasjonen virker fastlås. Vi er frustrert fordi vi nesten ikke har forflyttet oss siden lunsjen. Stedet de har stoppet på er elendig for oss som bor i telt. Vi får tilslutt bærerne til å fortsette en time til. De sterkeste av dem setter av gårde i bra tempo, ruten går over en tung myr, uten en eneste pause. Klokken går, og kl 1715 er vi oppe på en rygg i enden av myren og har brått nådd det området som vanligvis er Camp4!, vår camp nr 3. Endelig god stemning! Camp 3 Pos: S4 01.431 E137 20.254 Høyde 3809. Resten av feltet med guider og bærere er spredt langt bak. Vi hjelper de første bærerne med å samle ved til bål før det blir mørkt. Endelig campsted er det sjefen for bærerne, Papa, som bestemmer. Han er godt kjent, og finner som regel de beste stedene. Selv om det har regnet mye, er det ikke noe rennende vann nært campen. Det blir mørkt, og er vanskelig å lete. Det blir regnvann og myrvann til kvelds. 15. Torsdag. Vi nærmer oss fjellet. Det tar tid før guidene og bærerne er klare, vi avtaler at vi fortsetter ned fra ryggen og krysser en elv ca 15 min fra campen. Der fyller vi vann mens vi venter på guidene og bærerne deres. Elven er ganske stri, og var den heftigste krysningen vi gjorde på turen. En av guidene klarer å kaste sekken sin i elven, i stedet for over elven, til hans lykke klarer vi akkurat å berge den. Turen fortsetter opp over noen rygger og mindre myrer, før vi kommer til en rygg der vi får utsikt over en innsjø. Her blir vi fortalt at om det blir sagt så mye som ett ord så lenge vi kan se den innsjøen, vil det bryte ut regnvær, innsjøen vil fylles, og elven fra sjøen vil bli UMULIG å krysse. Etter innsjøen er det mange nye rygger. Bærerne løper omtrent opp bakkene, før de stopper og tar lang pause på toppen. Frustrerende og drive med bakkeintervaller på en slik fjelltur. Vi spiser lunsj på toppen av en rygg med god utsikt og sur vind. Lunch 4 Pos S4 01.495 E137 17.810 Høyde 3714 m Kort tid etter lunchen vil bærerne etablere camp, selv om klokken ikke i dag heller er i nærheten av 1700. Diskusjoner og forhandlinger IGJEN. Vi går litt, og så forhandler vi litt. Så låser alt seg, og vi spiller ut siste kort som fungerte dagen før: "Ok, la gå, vi gir oss, vi etablerer camp, men vi går en time først da?" Det fungerer og bærerne er med, og setter igjen av gårde som dagen i forveien i bra driv. De har bestemt seg for å nå det som er Camp 5. Der er vi 1715. Vi går nå samme sti som på Sugapa-ruten, og området er brukt som Camp 5 for begge rutene. Camp 4 Pos: S4 01.817 E137 12.018 Høyde 3671 (dette ligger under en bergheller i ly for regn) Camp 4 Pos: S4 01.687 E137 11.760 Ligger noen hundre meter bortenfor overnevnte og er nok det området som hyppigst blir brukt. Begge stedene er det frustrerende å se hvor mye søppel som flyter. Det har vært en lang dag, noen av oss er slitne, bærer og guider er slitne, og alle får ros for bra innsats. Vi planlegger turen til BC. Vi presenterer vår plan, om at Hatta, den svakeste guiden, blir igjen med bærerne for å passe på utstyret vårt. Men alle guidene skal være med til Base Camp, + 1 av bærerne, selveste han som heter CHUCK NORRIS . Guidene lurer på om vi kan bære dems utstyr også, noe vi av prinsipp sier nei til. 16. Fredag. BC (Base Camp) Siden siste del av torsdagen ble lengre en ventet, utsettes starten til 0730. Guidene er ikke i nærheten av å bli klar til tidspunktet, og det er strålende sol, og en kjærkommen mulighet til å få tørket klær og utstyr, så vi drøyer enda en halv time. Vi lar alt overflødig utstyr ligge igjen i Camp 4 og setter kursen mot BC. Chuck Norris og Josh setter avgårde i ett kjent hodeløst tempo i starten. Fra innsjøen og opp bakken (se bilde) er det greit driv, vi styrer nå pauser og går i vårt eget tempo. Etter "motbakken" og over flatene, begynner det å bli langt bak til guidene Hatta og Brian. Vi irriterer oss over å måtte vente på dem i dag igjen. Før New Zealand-passet, blir vi enige med Josh (og Chuck) om at vi på egenhånd kan gå i for veien til BC, mens guidene og Chuck kommer etter. Vi bestemmer oss for ikke ta lunsj før vi er i BC. Veien mellom camp 4 og BC er overraskende krevende, det går opp og ned, og over flere pass. Vi vandrer rundt i tåkeheimen i fjellet, en noe upresis veiangivelse fra Josh gjorde det slik at vi var litt forsiktige slik at vi ikke havnet inn på gruveområdet. Men så letter tåken noen sekunder, og vi ser ned på BC med 10-12 telt. To punkter på veien til BC. Punkt1 Pos: S4 02.439 E137 11.511 Høyde 4004 Punkt2 Pos: S4 03.556 E137 09.939 Høyde 4476 Ikke ta noen av stiene som knekker av til høyre, de går til gruven. Hold venstre, BC ligger ved den øverste av to innsjøer. I BC møter vi en indonesisk 7summits-ekspedisjon. De er 6 klatrere som skal på alle toppene, og har med seg et stort team med blant annet kamerafolk og kokker. Siden de er indonesiske, blir støttet av regjeringen, og har fått brukt veien via gruven. Mange av dem skal på toppen av CP. I alt har de med seg 1,5 tonn med utstyr, i skarp kontrast til oss. De er hyggelige, og byr oss på te. Vi bytter mat med dem, og de tilbereder et kjærkomment måltid med ny smak til oss. Etter en time eller to kommer guidene og Chuck Norris til BC. Vi prøver igjen å overtale Hatta, og kanskje også Brian til å vente i BC mens vi gjør toppstøtet, men Hatta SKAL på toppen, og vi blir enige om at de skal starte med en times forsprang. Jeg tror Hatta og Brian er lett høydesyke. Alt vel med oss, og vi legger oss tidlig på kvelden. 17. Fredag. Toppdagen Vi står opp 0200, gjør oss klare, og oppdager at Hatta og Brian ikke er kommet seg avgårde enda. Guidene tipper stormkjøkkenet i forteltet, og teltet deres er nær ved å ta fyr. Vi hiver oss på, og får slokket flammene. Klokken 0300 går vi alle 9 fra BC, og over en rygg og ned i Yellow valley, etter en liten time er vi ved innsteget til fjellet, og Hatta og Brian kjører sitt eget løp og ligger alt et stykke bak. Vi starter klatringen, og det går greit oppover. Josh, den siste guiden, skulle klatre som sistemann sammen med oss, han blir også hengende bak og snur etter hvert ned. Vi bestemmer oss for å klatre til toppen alene. Klatringen er rimelig enkel og vi både hører støy og ser lys fra gruven. Det ligger litt snø de siste hundre meterne før toppen. Toppen bestiges rundt klokken 0700. Toppen Pos S4 04.736 E137 09.563 Høyde 4861 (Toppen er 4884 moh). Vi snur ned, og møter ved Tyrollertraversen av alle Hatta, alene, og fast bestemt på å nå toppen, Han er ikke ordentlig utstyrt, vi bruker lang tid på å prøve å få han med oss ned, men han er nekter å snu. Fra toppen og ned til innsteget bruker vi rundt en time. Klokken 0915 går vi 6 samlet inn i BC og får en varm mottakelse av de Indonesiske klatrerne og de to andre guidene. Vi spiser lunsj, river leir og setter i retning av vår Camp 4 med Brian. Josh og Chuck skal være igjen å vente på Hatta. Det går igjen sent med Brian, og vi prøver å motiverer han hele veien til campen. Når vi ankommer camp 4 ca 1600 har de resterende bærerne flyttet litt på campen. Resten av kvelden sitter vi rundt bålet til bærerne og planlegger returen til Illaga. Vi har enda ikke klart å komme i kontakt med Bob på satellittelefon for få gitt beskjed om at vi er nede, slik at han skal kunne ordne med flybilletter. Etter at vi hadde lagt oss, klokken 2300, kommer de to siste guidene til Campen. 18. Lørdag. Vi begynner å gå som egen gruppe Det er Brians bursdag, og vi vekker han (tidlig ) med bursdagssang og varm frokost. Det blir mer planlegging med guidene og bærerne under frokosten, og vi blir tilslutt enige om at vi skal få en av de sterkeste bærerne som vår egen guide på returen, og at vi med han, kan fortsette i vårt eget tempo på veien hjem. Vi skal holde han med mat, nødvendig utstyr, og telt. Men vi må først i fellesskap komme oss trygt over en kryssende sti til en rivaliserende stamme til bærerne Vi begynner å gå rundt klokken 9, og en drøy time etter, mye tidligere enn hva sagt under frokosten, slipper sjefen for bærerne oss 6 nordmennene samt Iriam (bærer). Fra nå av gjør vi turen som en egen gruppe, mens guidene og de resterende bærerne deres går i sitt eget tempo. Stemningen er god og tempoet er bra. For første gang møter vi andre på stien, det er to lokale fyrer som er kjenninger av Iriam. Det er mindre vann i elven ved vår camp 3 (se torsdag) og vi går over camp 3 ryggen ca 1530. Det regner og myrene er fulle av vann, og tunge å gå på. Når det blir mørkt er vi på en av de store referanseløse myrområdene, der stien er vanskelig å følge. Vi går en liten time i mørket, før vi finner en plass som er tørr nok til å slå opp camp, 2 km før stedet vi spiste lunch på onsdag den 14. Iriam sover med oss i ett tomannstelt, trangt, men god stemning når MP3 spilleren og Trygve Hoff kommer på. 19. Søndag. Tilbake i Pinapa Vi står opp klokken 0500, river camp i lysningen, og er i gang med å gå 0540. Vi går etter noen km ned i dalen der vi må krysse elven flere ganger, men Iriam viser oss en lettere vei (se onsdag 14.) Etter at vi har krysset elven for siste gang, tar vi frokost. Iriam prøver å fyre bål. Etter frokost går vi opp bakken ut av dalen, og prøver som avtalt klokken 0900 igjen å ringe ut med satellittelefon uten å nå gjennom til verken Josh eller Bob. Vi fortsetter gjennom det kuperte landskapet der vi overnattet i hulen (vår Camp nr 2) og ut på det mer duvende "savanne"-landskapet. Tempoet er bra, men det begynner å røyne på og vi tar pause i 12tida samme sted som vi spiste lunsj tirsdag den 13. Vi fortsetter gjennom det lett kuperte landskapet. Etter hvert begynner det å regne. Iriam gjennomfører et rituale for å få været til å bli bedre, dansing og bønnesang og været blir bedre for en kort periode Da vi begynner å gå ned mot regnskogen begynner det å regne mer og mer, når vi passerer stedet som var vår første overnatting i telt, bestemmer vi oss for å knuse på til Pinapa og kanskje Illaga uten å ta lunsjpause. Turen gjennom jungelen går i bra tempo, men det er langt, gjørmete, glatt og veldig vått. Når vi nærmer oss Pinapa tar Iriam hyppige pauser, der han skifter klær, endrer på oppakkningen sin flere ganger, og kaster søppelet han har båret på de siste dagene i elva! Vi er framme i Pinapa 1700. Siden vi ikke har med oss noen som kan fungere som tolk, blir kommunikasjonen på tegnspråk. Bob får vi ikke tak i, og vi blir invitert, som sist, til å bo hjemme til landsbyhøvdingen Luter. Stemningen og kontakten vi får utover kvelden er topp. Vi får servert middag, og det blir både kort triks og ”vri åtter” før vi legger oss. 20. Mandag, og vi flyr ut Vi står opp klokken 0500 for å rekke så tidlig som mulig ned til Illaga, og kanskje ha sjansen på å rekke et tilfeldig fly derfra på morgenen. Landsbyhøvdingen er ikke hjemme, men kona hans følger oss ned til Illaga. Det viser seg nå at høvdingen selv sto opp 0300 for å dra til stedet Bob er, og få han til å møte oss i Illaga. Etter litt leting møter vi Bob ved politistasjonen. Fra nå av går ting veldig fort, vi kommer oss til flyplassen med all bagasjen, og får fly derfra ca 0900 til Timika. Vi må betale litt ekstra for det, men god stemning å komme seg til Bali. På flyplassen i Timika står to sjåfører som Bob har skaffet og venter på oss. Da vi ikke ser ut etter mange dager i jungelen, tar vi ett rom på et hotell for å dusje og skifte klær. Etter litt sightseeing i Timika tar vi fly til Bali utpå dagen. De resterende dagene. Da vi hadde gjort returen en del raskere enn hva man kan forvente, + at alt klaffet usedvanlig bra med flyet fra Illaga til Bali, så fikk vi nå noen dager i solen på Bali. Noen av oss dro også en tur til Jakarta, og hadde en overnatting der. Flybilletten får du tur-retur for rundt tusenlappen. Jakarta har kanskje ikke så ekstremt mye å by på, men det er sørøst Asias største by, er kjent for trafikk kork, en moské, en katedral og en svær fornøyelsespark. Golden Crown er etter norsk målestokk, er stort diskotek, der det spilles syretrance og happy hardcore til morgenen. På storskjerm viste de tysk bundesliga når vi var der, og i sterk kontrast til Bali, kan du være eneste vestlige på utestedet. Sykt og bør oppleves. Generelt om turen Vi var hele veien redd for at det skulle ta mange dager i Illaga før flyet kunne dra og at vi som en følge av det skulle komme til å miste flyet fra Bali til Norge. I vår plan da vi reiste fra Norge så skulle vi bare ha 1 overnatting i Nabire før vi fløy til Illaga, det ble 3, og disse dagene ville vi ta igjen i løpet av turen. I tillegg så mente guidene våre at ruten fra Illaga er lengre en fra Sugapa. Derfor pushet vil hele tiden på for å nå lengre hver dag. Det skal noen til for å gjøre returen raskere enn det vi gjorde, beregn for sikkerhetsskyld mer enn to dager på den. Guidene Guidene fungerte ikke som guider, men som tolker. Josh ledet mange timer med forhandlinger mellom oss og bærerne og var en tålmodig sjel. Vi møtte ellers bare en person i Illaga og Pinapa som kunne engelsk, det var nestsjefen på politistasjonen i Illaga, så der hadde guidene en nøkkelrolle. Ellers hadde de aldri gått Illaga-ruten før, de viste ikke veien, men uttalte seg villig vekk (helt feil) om avstander og tid, spesielt Brian. Og egentlig var jo det meste av det de sa helt fullstendig på viddene. Men de var hyggelige folk, og i ettertid så kan man jo le av alt. Lokal kultur og bærerne Det er jo mye artigere å reise på tur når man lever tett sammen med lokalbefolkningen. Å dele tørrfisk dratt på Trænabanken med en landsbyhøvding i New Guinea kun i ført penisfuteral, skjer ikke hver dag. Med norske øyne tar de ganske lett på avtaler, eks om hvor lenge man skal gå hver dag. Nå kan nok noen sitasjoner tilskrives misforståelser som oppsto pga at det i gruppen vår ble snakket 4 forskjellige språk. Nå er det også slik at de fleste som går på Carstensz bruker Sugapa-ruten, og derfor finnes det der bærere som har en viss erfaring. Det kan tenkes at bærerne på Illaga-ruten etter hvert også blir mer ”proffe”. I Pinapa opplevde vi en kjempe gjestfrihet til landsbyhøvdingen Luter og den mye yngre, smartere og vakrere kona hans. Det er nok vanlig at fremmede blir Luters gjester og at betaling til stammene og geriljaen skjer her. Vi betalte litt for oppholdet morgenen etter. Lokale myndigheter For vår del gikk det som smurt i Illaga, men jeg er ikke i tvil om at det kan by på store problemer om ikke ting skjer slik de ønsker. Noe er nok skuespill og noe demonstrasjon av makt. Når det gjelder gruveselskapet er de heller ikke til å kimse med, vaktene er bevæpnet for å kunne skyte terrorister og andre ”inntrengere”. De kjører en tøff linje ovenfor slitne bortkommende turgåere som prøver seg på en snarvei til sivilisasjonen. Ikke prøv på noen superlure løsninger. Vind, vær og fly. En dag forsinkelse er ikke noe å snakke om. Vi fikk inntrykk av at det var litt "hips som happ" når det gikk fly, men det var vanligvis flere ganger i uken fly til Illaga fra både Nabire og Timika. Derfor er det greit å være forberedt på at det kan bli venting. Jeg tror vi hadde griseflaks når vi på returen kom på flystripa i Illaga morgenen den 20 og at det gikk fly med en gang, som vi fikk plass på! Jeg ser ikke bort fra at Bob ordnet det slik at vi fikk plassen til noen av lokalbefolkningen. Alternativet er jo at vi fikk de seks siste plassene av de fjorten på flyet, noe som virker rart. Viktigs av alt De lokale er naturfolk, men det betyr ikke at de nødvendigvis skjøter alt i naturen på en bra måte, SPESIELT når det gjelder FORSØPLING. De er nok vant med at ting råtner og blir til jord om litt, men det gjelder jo ikke plast, brusbokser, paraplyer, sko osv. I Camp 5 (vår camp 4) som er felles for både Sugapa og Illaga ruten ser det alt nå ikke ut. DERFOR HAR ALLE SOM FERDES TIL CARSTENSZ ET ANSVAR FOR Å SNU DENNE TRENDEN. I tillegg skjønner flere at det er mulig å tigge penger fra oss ”turister”. Dersom CP etter hvert blir ett fjell mange drar til, kan det bli en lang søppelsti inn til fjellet, og langs den følger det tiggere. Ikke gi penger til folk som ikke fortjener det! Så skulle det jo handle som kannibaler. Ryktene om at det er utbredt kannibalisme blant de lokale er noe overdrevet. Det ble bare sporadisk under turen grillet snadderkjøtt… VI HADDE EN KJEMPE TUR! Alle de problemene vi støtte på var vi forberedt på å møte! Turen var en suksess, unike opplevelser, alle på toppen, alle vell hjem til riktig tid reis i vei, god stemning . Nyttige linker: http://www.latitude.no/Dagbok/dagbok-carstensz-pyramid-jan-2010 PS Helt håpløst at man ikke kan sette opp bildene i den rekkefølgen man selv vil

Det er vell ikke så uvanlig og fryse på føttene de første timene etter man har lagt seg i soveposen. I tillegg til alle gode rådene du har fått her, bør du unngå å legge deg med tettsittende eller fuktige klær. Det blir varmt i soveposen av din egen kroppsvarme. Ikke isoler den inne. Prøv en gang og ikke legg deg med annet enn bivibag sko og en god lue