Bjørn-Ivar

Jeg håpet jeg kunne få til det på samme turen, men det viste seg å bli knapt med tid. Men det står absolutt på listen over steder jeg skal få med meg

Takk for det mila

Klikk her for full rapport med stemningsbilder: http://uteligger.com/wordpress/?p=590 Et av målene mine for året, var å ta turen opp på Preikestolen. Det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, spesielt når ønsket var en dag med fint vær, samtidig som jeg hadde fri. Jeg har fulgt med på yr.no i lengre tid, men værmeldingen har vist regn, regn og atter regn hver gang jeg har hatt en mulighet. Når det en midtukedag i starten av oktober var meldt strålende solskinn, fant jeg ut at jobben måtte vike, og med en forståelsesfull sjef var turen et faktum. Jeg luftet tanken for svigersønnen, og jeg tror han brukte et halvt sekund på å bestemme seg. Svigerfars drøm Vi reiser fra solskinn i Arendal på ettermiddagen, og etter noen timers kjøring melder vestlandsværet sin ankomst og vindusviskere går for fullt. På radioen går landskampen mot Kypros, og gledelig er det at våre menn vinner 3-1, men akkurat nå er tankene vendt mot morgensdagens opplevelse. Jeg vet at min lille høydeskrekk kommer til å gi skikkelig sug i magen når vi står der oppe på kanten, men jeg tror det er det som gjør det hele til en så stor opplevelse. Vi tar en av kveldens siste fergeavganger fra Lauvvika til Oanes og finner oss en plass vi slår opp teltet. Utrolig nok stopper regnet i det vi går ut av bilen, og starter igjen når vi legger oss inn i soveposene. Deilig å sovne til regn som trommer mot teltduken. Neste morgen våkner vi til et flott vær, med masse sol og litt skyer. Yr.no har holdt det de “lovet” og det gjør opplevelsen mange hakk bedre, enn å stirre ut i tåkeheimen. Vi hiver nedpå frokosten og legger i vei oppover den storslåtte naturen. Som førstereisgutt må jeg si meg mektig imponert over den jobben som er lagt ned for å gi oss turgåere en fin vei til toppen. En steintrase med nærmest fliselagt presisjon og en sti av jernbanesviller over bløte myrer, gir oss en behagelig tur oppover. Så møter vi da også alt fra små unger til ustøe pensjonister med krykker som har tenkt seg til toppen. Etter halvannen time er vi på toppen og ser Lysefjorden strekke seg innover landskapet under oss. Bare noen minutter til nå, så setter vi beina på det som er et av Norges mest populære turistmål. Vi tråkker over sprekken som går på tvers av Preikestolen, og tankene vandrer fort innom muligheten for om det noen gang vil gi etter og brase ut i fjorden. Vi står der og nyter utsikten i noen minutter. Jeg kjenner det kiler i magen og trenger å “klimatisere” meg litt før jeg våger meg ut de siste meterne til kanten av stupet. Samtidig ser jeg på alle som nærmest løper rundt og ikke er det minste redd for høyden. En asiatisk jente sitter på kanten mens kjæresten gjør klar kameraet som står på stativ. Minnet skal foreviges og selvutløseren starter, mens han spretter ut til kanten som om det ikke skulle være noe stup der. Jeg tar mot til meg og nærmer meg forsiktig kanten. Utsikten og følelsene som strømmer gjennom kroppen kan vanskelig beskrives og må oppleves for å forstås. Vi provianterer og koser oss på platået i en god stund før vi vender snuten nedover igjen med en herlig følelse i kroppen. Norsk natur er i verdensklasse, og jeg er utrolig takknemlig som har muligheten til å oppleve dette!

Jeg legger snella som oftest i topplokket. Om sekken faller så skal det mye til at den blir skadet der i motsetning til i sidelommene. Har også tenkt på å legge den i en plastikkboks, men det har bare blitt med tanken.....i alle fall til jeg er uheldig og ødelegger den

Det blir gjerne litt røyk under opptenning, men når det først er god varme i brenneren er det ikke noe problem. Pass på å bruk så tørr ved som mulig. Du holder greit varmen i lavvoen ved 10 minus hvis det er snakk om en "vanlig" størrelse.

Det er vel foret som i hovedsak skiller den fra en "ekte" vinterstøvel. Jeg har brukt Crispi Besseggen selv om vinteren, som heller ikke er noen vinterstøvel, og det fungerer helt greit så lenge det ikke er altfor kaldt og man er i bevegelse. Til isfiske på en kald vinterdag derimot, kommer de til kort.

De skiskoa skulle jeg gjerne hatt, men kr 5000,-!!! Godt det var parpris

Tanken var å bruke "varmeskoene" i leir og blir et supplement til skisko. Derfor er det ikke så vesentlig at de har god gå-komfor. Fotposer er et godt tips som jeg skal vurdere. Kikket på linken i innlegget til 'borgern' med LaCrosse Ridgetop og som 'logrus' påpeker, de ser veldig like ut til Sorel sin Caribou. Ser de selger LaCrosse til 1399,- i skrivende stund på http://www.brandos.no/lacrosse/ridgetop-tan-298270/a1718 så prisen på XXL må være veldig god

Det nærmer seg den tiden av året igjen, med isfiske og kalde føtter. I år har jeg bestemt meg for å endre på det og få meg noen varme og gode vintersko. Har kikket litt rundt i skojungelen og ser at mye av anbefalingene er rettet mot barnesko. Det kan helt sikkert dras paralleller mellom små og store størrelser, men ofte finnes ikke barnestr i voksensko. Jeg skjønner at Sorel og Kamik skal være fine saker, men hva er din favoritt?

Jeg har blitt fortalt at det å reise på soloturer er mye farligere enn å reise sammen med andre. Høres kanskje logisk ut, men er det egentlig det? Når jeg er på tur alene utviser jeg en større forsiktighet enn når jeg er sammen med andre, simpelthen fordi et benbrudd eller andre skader som gjør det vanskelig å bevege seg; og i ekstreme situasjoner være fatale. Når man er på solotur er man ikke avhengig av andre eller må tilpasse seg det svakeste ledd. 4 personer på tur, flerdobler muligheten for at en blir skadet. Et ufrivillig stopp i dårlig vær kan forårsake forfrysninger etc. Når man går i terreng med bratte stigninger, er sjansene for at steiner løsner og faller ned på andre vesentlig større enn om man går alene. Man kan risikere at man havner i en gruppe der man er det svake ledd. Med mindre turfølget holder tett avstand, kan man fort komme bort fra hverandre og det vet man at ofte skjer. Har man ikke full kontroll over kart/kompass og hvor man befinner seg, kan man ligge tynt an. Er man alene tar man naturlig nok et større ansvar i så måte. Går man i grupper er det fort gjort at man bare følger etter og er mindre oppmerksom på farer, enn hvis man er overlatt til seg selv. Ofte kan man la seg påvirke til å gå mer risikofylte ruter når man går i grupper. Det kan være vanskelig å innrømme at man er ukomfortabel med vanskelighetsgraden av rutevalget, og ønsker å gå rundt Får man et illebefinnende og besvimer, kan selvfølgelig en turkamerat være avgjørende for om man overlever, samtidig er man ofte så langt vekk fra sivilisasjon at hjelpen ikke når frem i tide allikevel. Setter det kanskje litt på spissen her, men hvordan er det med dere; drar dere kun på tur sammen med andre, eller også alene? Eventuelt hvorfor ikke alene på tur? Tar du noen forholdsregler når du er alene? Har du noen gang opplevd en vanskelig/farlig situasjon som det hadde vært fordel å være to om?

Clausen virker til å være en oppegående fyr og det som undrer meg mest, er at han har trodd at dette blir en vel forvart hemmelighet. Jo da, kanskje hvis det bare var han og slektningen som var klar over hva som egentlig har skjedd. Men det er snakk om at han ble stoppet i tollen og fikk bot fordi våpenet ikke var tollklarert, bodde på hotell i Torsby, hadde bilen inne på verksted og attpåtil leide bil.....i tillegg til å vandre rundt i Halden og på Nordbysenteret. Historien sier ikke noe om han var forkledd eller oppga falskt navn, men sannsynligheten er vel alikevel ganske stor for at dette en gang ville komme til overflaten. Greit å si det med fasit i hånd, men det er da ganske enkel matematikk. Det forandrer ikke at boka hans er spennende lesning, underholdende tv-program, og han har under alle omstendigheter gjennomført en ekspedisjon som overgår de fleste av oss. Hadde han nå bare lagt inn en linje i forord til boka om at pga ditt og datt så har det vært korte avbrekk, så hadde dette vært en ikke sak, og det hadde sikkert solgt bra alikevel. Det blir ikke bare enkelt å rette opp i dette i ettertid Herr Clausen. Og tenk SÅ flaut da..... Han ble utnevnt til "Årets villmarking", og hadde dette vært idrett, hadde han blitt fratatt denne for brudd på dopinglovgivningen. Dessuten bør vel boka utgis på nytt med endret tittel

I viltloven Kapittel VI, § 19. står det: "Jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom." Tolkingen av hva som er fare for mennesker/husdyr vil naturlig nok variere og her gjelder det vel å vise mest mulig hensyn for å unngå problemer.

Takk for det, og gratulerer som vinner av Helsports fotokonkurranse 2011

Turrapport med stemningsbilder: http://blogg.uteligger.com/#post43 Sommerens store mål, Hardangervidda på langs fra Finse til Haukeli, er forestående og vi er på vei med toget fra Arendal til Finse. Værmeldingen er ikke av de mest oppløftende, men humøret og utstyret er det ikke noe å si på. Vi ankommer Finse på natta, nærmere bestemt kl 04:15. Været er ikke så hakkende galt, med lite vind og noe regn, men jeg er glad vi har vært her før med tanke på mørket. Vi planlegger å gå en times tid for å sette opp telt og få oss noen timers søvn. Etter vært som vi går, følger vi oss veldig i slaget og bestemmer oss for å fortsette så lenge som mulig. Det blir først en kort rast på toppen av Helvetesgjela og selv om kroppen har behov for energi, er vi i overraskende god form. Med kroppen fylt opp av energirik mat, havregrøt med nøtter og sjokolade, setter vi kursen videre. Været har lettet litt selv, om disen ligger tett rundt oss. Vi følger Turistforeningens stier, og passerer et par steder på toppen som krever at tunga er rett i munnen for å unngå klesskift. Nedstigningen mot Skåltjørna skal imidlertid vise seg å bli en større utfordring enn forventet. Ikke det at det er så bratt, men jeg får en ganske intens smerte på utsiden av venstre kne etter en liten stund. Har hatt mye småskader gjennom en lengre idrettskarriere, men jeg kan ikke huske å ha opplevd noe liknende tidligere. Målet for dagen er teltplass i nærheten av Kjeldebu, men jeg må melde til min turkompis at dette ser helt håpløst ut. Vi tar en lengre rast for å se om det bedrer seg, og det hjelper for så vidt, men bare minutter etter at vi starter å gå er smerten tilbake med full kraft. Jeg biter allikevel tenna sammen og vi klarer om langt og lenge å komme oss frem til Kjeldebu. Der blir vi mottatt av en særdeles hyggelig hyttevert som frister med oppvarmet stue og tørre forhold. Med et kne som skriker etter en seng å hvile på, blir fristelsen for stor og vi bestemmer oss for å overnatte på hytta. Og overnatte er bare forbokstaven. Etter å ha hengt opp de våte klærne på tørkerommet og fått i oss middag; REAL kylling med sursøt saus, er vi klare for en cowboystrekk. Det blir en god totimers økt i drømmeland, og vi er bare ute av rommet for å gjøre nødvendig ærend før vi er tilbake i horisontalen og sover 12 timer til. Det trengte vi etter en nærmest søvnløs natt på toget og en tøff dagsetappe. Jeg forsøker forsiktig å belaste kneet, og finner fort ut at dette blir håpløst. Etter noen kopper kaffe bestemmer vi oss for å droppe målet om å nå Haukeli og vurderer frem og tilbake om vi skal ta den korte veien ned til Dyranut for å ta buss videre derfra, eller om vi skal ta sjansen på at vi kommer oss til Ustaoset i løpet av 3 døgn. Vi bestemmer oss for det siste alternativet som er drøye 4 mil å gå. Korte greie dagsetapper, men jeg er allikevel veldig spent på å se hvordan kneet vil takle belastning. Jeg er glad jeg har pakket lett og taper opp kneet så godt jeg kan før avgang. Vi starter turen i retning mot Krækkja, og jeg føler meg som en stiv stokk der jeg drar med meg det ene benet som ikke kan bøyes. Etter noen kilometer med “hinking” tar vi oss en god pause, og terrenget ligger flatt foran oss og med solskinn som varmer langt inn i hjerterota. Etter hvert som vi går, kjenner jeg at smertene har begynt å avta, men jeg belaster allikevel det såre kneet minst mulig. Etter 12 kilometer er vi på toppen av Olavsbuhæa og vi finner oss en fin plass vet et lite vann like forbi Halnetjørna. Vi forsøker fiskelykken, men tror ikke det kan være mye liv i vannet. Ikke et eneste vak å se hele kvelden. Vi finner noen rester av gamle, råtne og knekte “kvister” som har vært benyttet som veiviser om tidligere vintre og lager oss et lite kaffebål. Vi koser oss rundt bålet til det dør ut av seg selv, og vi legger oss i soveposene og drar ut lyset ganske raskt. Neste morgen føles kneet veldig så bra, og vi legger i vei retning Krækkja. Underveis får vi en flott utsikt før nedstigningen starter. Vi passerer Kjækkja og tar oss første rast for dagen før toppen av Svonuten. Det blir nudler og dobbel porsjon med ølpølser, med havrekjeks, brunost og kaffe til dessert. Sola varmer skikkelig godt i dag, og temperaturmåleren viser mellom 17 og 18 grader i skyggen. Vi blir nødt til å kle oss lettere før vi fortsetter videre, noe som bare kan betraktes som et luksusproblem. Under nedstigningen fra Svonuten klarer vi å overse et stikryss der vi skulle tatt av mot venstre for å følge den planlagte veien som går forbi Ørteren. I stedet blir vi gående langs Storekrækkja og passerer Fagerheim Fjellstove før vi må gå et lite stykke på asfalt. Når vi kommer til Lægreidvatnet, velger vi å gå rundt det på østsiden, og dermed ble ikke veivalget noen omvei allikevel. Vel oppe på Monsbuhæe, fyller vi innpå med et godt lager av energibyggende mat og drikke før vi legger i vei videre. Vi føler oss pigge og øker tempoet et lite grann for å se om vi skal ta hele veien mot Tuva. Terrenget blir etter hvert en del våtere og tregere å gå i etter hvert som vi nærmer oss Tuva, og vi bestemmer oss for å slå opp leir ved vannet før oppstigningen til Berhellernuten. Det blir noe kast med stanga og en ørret som nesten blir med inn, men etter en times tid er tålmodigheten oppbrukt og soveposen kaller. Neste morgen er det bare sjarmøretappen som står igjen til Tuva, hvor vi stopper opp for en god lunsj. Vi setter oss etter hvert på utsiden av hytta, og koser oss i sola før vi tar til på siste etappe ned mot Ustaoset. På veien tar vi med oss Ustetind og med blått så langt øyet kan se, blir vi vitne til et utrolig skue. Nordover ender utsikten i Hallingskarvet, men i alle andre retninger er det lite som sperrer i horisonten. I vest ser vi Hårteigen strekke hals og i syd bader Gaustatoppen i sola, mens i øst ser vi utover Hallingdalen og Norefjell i sydøst. Vi nyter øyeblikket og tar den siste sjarmøretappen ned mot Ustaoset for siste overnatting nær togstasjonen, og det er Ustevatnet som skal gi oss den eneste ørreten på turen, men den er heldig og blir satt ut i det fri, før vi for siste gang legger oss i teltet på denne turen.

Hehe, ja det er fine saker og gjør ofte det selv

Utenfor Norges grenser er det ikke uvanlig at man har med seg våpen når man skal på tur i fjellet, og det kan sikkert være nødvendig enkelte steder. Det er vel også et krav hvis du ferdes i spesielle områder på f.eks. Svalbard, men her på fastlandet er det stort sett bare under jakta jeg har møtt på folk med våpen.....heldigvis Det finnes jo rovdyr her til lands også, og det hadde vært interessant å høre hvordan andre forholder seg til sikkerhet før man legger seg til ro når mørket senker seg. Jeg har flere ganger blitt minnet på av venner, at de synes det er skummelt å sove ute i mørket, og jeg har vel egentlig tenkt noe sånn som "Seriøst!! hva kan skje liksom" men så ferdes jeg lite i typisk bjørneterreng. Dessuten har jeg stort sett alltid med meg hund når jeg er på tur og han sier fra hvis noe nærmer seg. Sikkert mange av forumets brukere som ferdes i mer bjørneterreng enn det jeg gjør, og hadde derfor vært interessant å høre om dere tar noen forholdsregler.

Takk for det. Kan absolutt anbefales

Jeg har ikke testet underlaget selv, men det er helt sikkert mye bedre enn ett tynt "vanlig" underlag. Det du skal være klar over er at underlag med luft uten noen form for isolasjon, fort blir kaldt når det nærmer seg høsten, eller tidlig på våren. Det kan du bedre ved å ha med et tynt liggeunderlag av typen skum-celler mot bakken. Det er å anbefale uansett for å redusere muligheten for punktering av luftunderlaget. Et tynt og billig ekstra liggeunderlag kan du kjøpe på Jysk for en rimelig penge, http://www.jysk.no/165/388/419/4730300/a/catalog

Jeg kom akkurat hjem fra en femdagers tur på Hardangervidda i Finseområdet. Som kjent, mye stein, opp og ned. Mine Crispi Besseggen med relativ hard såle hadde vesentlig bedre grep enn min turkamerat med annet merke og mykere såle. Enig at mykere såle normalt vil gi bedre grep, men ikke helt uten unntak.

Ser at det tar en stund før du kommer inn på statsalmenningene som dekkes av fiskekortet fra Kinsarvik, men du kan kjøpe ekstra fiskekort når du kommer til turisthytten på Stavali, http://www.turistforeningen.no/mogen/cabin.php?ca_id=155 Kartlinkene jeg sendte i forrige innlegg gikk ikke direkte til kartene, men her er de som er inkludert i statsalmenningene, Eidfjord: http://www.geodataonline.no/inatur/website_no/Kart.aspx?width=1000&height=800&ids=area_4064&token=FgExcBPBOHhlj3TOP4EcG6ey-m43ZsFAWV23zsioNFs0Y7wnVJcneebModpYbmI5V97AI3T7nEnORNWkmdlujw%7c%7c Ulvik: http://www.geodataonline.no/inatur/website_no/Kart.aspx?width=1000&height=800&ids=area_4063&token=FgExcBPBOHhlj3TOP4EcG6ey-m43ZsFAWV23zsioNFs0Y7wnVJcneebModpYbmI5V97AI3T7nEnORNWkmdlujw%7c%7c Røldal: http://www.geodataonline.no/inatur/website_no/Kart.aspx?width=1000&height=800&ids=area_4065&token=FgExcBPBOHhlj3TOP4EcG6ey-m43ZsFAWV23zsioNFs0Y7wnVJcneebModpYbmI5V97AI3T7nEnORNWkmdlujw%7c%7c Ullensvang: http://www.geodataonline.no/inatur/website_no/Kart.aspx?width=1000&height=800&ids=area_4062&token=FgExcBPBOHhlj3TOP4EcG6ey-m43ZsFAWV23zsioNFs0Y7wnVJcneebModpYbmI5V97AI3T7nEnORNWkmdlujw%7c%7c

Jeg skal gå Hardangervidda på langs neste uke, fra Finse til Haukeli, og har kjøpt det kortet du viser til. Det dekker det meste og du kan sjekke kartlinken på denne siden for å se hvilke vann som er inkludert, http://www.inatur.no/o2/InfoPage-InfoPageViewer/view?infoPageId=142949

Jeg har bestilt fra amfibi 3-4 ganger i vår/sommer og har god erfaring. Varene har kommet etter noen få dager De gir også DNT rabatt som er en hyggelig bonus

Enig i det, ganske irriterende når man bestiller på nett og varen viser seg å ikke være på lager, tross lagerbeholdning viser at det skal være lagervare. Men det er vel ikke alltid varebeholdning stemmer overens med faktisk lager, sånn som det også er i vanlige butikker med lager på bakrommet. Jeg har bestilt en del fra xxl, amfibi og fjellsport, og jeg må si at fjellsport står frem som den jeg ville gitt høyest karakter på rask ekspedering. De ringer i de tilfellene de er tom for en vare og forhører om jeg ønsker resten av ordren levert før det andre kommer inn, eller om jeg ønsker noe annet i stedet.

Helsport Ringstind Superlight på knappe kiloen og 13x40 pakket, http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/Pro/Ringstind_Superlight_12

Vi hadde en flott sykkeltur på Rallarvegen i slutten av juli, og har skrevet en liten turrapport fra dette nedenfor. Samme turrapport ligger tilgjengelig med bilder her hvis du vil ha litt stemningsbilder i tillegg, http://blogg.uteligger.com/#post36 Det har ikke blitt tid til den helt store planleggingen i forkant av årets sykkeltur. Hektisk jobbaktivitet og mange jern i ilden må ta en del av skylden for tidsklemma. Det er tredje året på rad vi sykler Rallarvegen, og vi satser på at vi har den lille rutinen som skal til for en vellykket avveksling fra hverdagens stress og mas. Vi har riktignok bare syklet fra Hallingskeid til Haugastøl tidligere, mens vi i år skal sykle andre veien, og mye av turen blir i et helt annet terreng med stupbratte fjellsider og brusende fossefall. Vi skal starte med utgangspunkt Finse ved 1.222 m.o.h., og sykle ned til Flåm som ligger ved havnivå innerst i Sognefjorden, der fjell møter fjord. Det er onsdag morgen og bilen er lastet opp med sykler og utstyr. Vi møter Mona og Geir Ove ved Fiane rett før Tvedestrand, og slår følge de 38 milene opp til Haugastøl, hvor vi skal ta toget videre til Finse. Vi har god tid og det blir noen stopp underveis både for å strekke på kroppen og for å ta en matbit. Siste stopp og energipåfyll tar vi på Rødberg, et tettsted langs Numedalslågen, en av Norges lengste elver og kjent for sitt gode laks- og ørretfiske. Vel fremme på Haugastøl parkerer vi bilene på togstasjonen, og gjør oss klar for togavgang mot Finse. Været er ikke helt på vår side og det både blåser og regner tet, men vi er innstilt på at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær…..og gode klær og godt humør har vi masser av. Togturen opp til Finse går raskt unna, og plutselig står vi der igjen. Norges høyest liggende togstasjon med sine 1.222 m.o.h., og med vakker utsikt over Hardangerjøkulen. Været har begynt å moderere seg, og bare lett duskregn daler nedover oss. Bortsett fra løst kjede og bremser som henger og med oljete fingre som resultat, går alt greit og vi er i gang med årets sykkelbegivenhet. Det starter med slak oppoverbakke mot Sandåvatnet og videre mot Fagervatn som er det høyeste punktet på ruten med sine 1.343 m.o.h. Her må vi trille syklene over et av få partier med snø. Dagens etappe er ment å være kort, og vi begynner å se oss rundt etter en egnet teltplass. På grunn av vinden, er det ikke lett å finne et sted i le, men vi finner etterhvert en fin plass ved Høghellervatnet der vinden er moderat. Vi slår opp teltene på myk grønnmose rett ved vannet. Det kommer en god regnskur idet teltene er på plass og vi ikler oss igjen regntøy før vi begynner å stelle til middag. Stelle og stelle fru Blom; det er kun snakk om å koke opp vann til Real turmat. Enkelt og greit og ikke minst godt på tur. Ferdig med det lille gourmetmåltidet, gir vi oss i vei med å samle ved så vi kan lage oss et lite bål. Siden vi er godt over tregrensa, blir det å finne løst trevirke som ligger henslengt, og vi er heldig og finner en god del. Riktignok ganske gjennomvåt, men ved hjelp av medbrakt øks, får vi kløvet noe opptenningsved og startet bålet. Det varmer godt og vi koser oss inn i de sene nattetimer før vi slår oss til ro. Neste morgen våkner vi av en nærmest uutholdelig varme i teltet; et luksusproblem spør du meg. Sola skinner fra blå himmel og gir en flott start på dagen og humøret er på topp. Etter frokost er det tid for fiske fra det glassklare vannet, og jeg beveger meg mot innoset og setter på en sort Sølvkroken spesial. Jeg sikter meg inn bak noen steiner og lar sluken synke litt før jeg starter å sveive inn med små pauser. Plutselig hogger det til og jeg kjenner hjertet øker takten et par hakk. Jeg gir et mothugg og sveiver forsiktig inn. Merker raskt at motstanden ikke er større enn at fisken kommer til å få greit med plass i stekepannen. Det viser seg å være en liten røye som jeg beholder. Etter noen kast skifter jeg til en 6 grams Panther Martin med orange spinnerblad, en av ferskvannsfavorittene mine. På samme måte som oksen lar seg hisse opp når den ser rødt på tyrefekterarenaen, slik irriterer også ferskvannsfisk seg over orange. De kan la seg lokke til hugg selv om de ikke er sultne, men bare fordi fargen irriterer dem. Det spiller ingen rolle for meg bare fisken lar seg friste, og det går ikke mange kastene før det hugger til igjen. Denne gangen kjenner jeg at motstanden er større og spenningen øker mens jeg kjenner fisken jobbe febrilsk for å komme seg løs. Jeg har allerede gitt den et mothugg, men jeg er nøye med å holde senen stram så den ikke skal klare å få vippet seg av kroken. Kort tid senere spreller det en røye av flott størrelse på land og snacks til lunsjen er reddet. Etter noen napp og enda en røye, pakker jeg sammen og gjør klar primus og stekepanne. Etter hvert som det begynner å frese i stekepanna og lukten fra stekt røye siver inn i neseborene, kjenner jeg tennene løper i vann. Jeg har hørt det er sagt at alt som er sunt smaker vondt og alt godt er usunt. Etter å ha satt tennene i den første røya, kjenner jeg hvor langt fra sannheten det er. Det meste smaker godt på tur, men dette er noe helt annet og gir en god vitamininnsprøyting før vi pakker leir og setter oss på syklene for å fortsette turen ned til Flåm. Den første delen av turen foregår i høyfjellsterreng med slak nedoverbakke. Med en vakker natur som skinner i glansen fra solen, kjenner jeg at klumpen i halsen gjør seg gjeldende, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg får lov til å oppleve dette. Vi stopper opp for en rast på en liten odde ved Nedra Grøndalsvatnet. En idyllisk og flott plass og med unntak fra alle innsektene, kunne dette godt bli kalt paradis på jord, i alle fall akkurat i dag. Vi ser et og annet tog passere oppe i lia, og mange flere syklister på vei nedover mot Flåm. Rallarvegen er helt tydelig en særdeles populær sykkelveg, og vi har allerede møtt mennesker med mange forskjellige nasjonaliteter. Felles for alle vi møter, er det gode humøret og “wow”-uttrykket som forteller at norsk natur imponerer uansett hvilket språk du snakker. Etter å ha fylt opp energilagrene og kost oss med kaffe og sjokolade, gjør vi oss klar for videre ferd. Terrenget flater ut og veien følger langsmed store vann, og selv om jeg kjenner at det kribler litt i fiskearmen, har vi lang vei foran oss og fortsetter videre. Når vi passerer Klevavatnet endrer terrenget karakter og høyfjellsnaturen glir over i et spektakulært skue med stupbratte fjell og brusende fossefall. Rallarvegen blir smalere og vi må stadig gå av syklene og ta benene fatt i de bratteste partiene. Men det gjør aldeles ingen ting og gir oss bare bedre tid til å betrakte naturen. Veien fortsetter å slynge seg nedover bratte fjellsider før den flater ut når vi nærmer oss Myrdal og Hardangerviddas svar på Trollstigen. Med sol og klart vær er skuet mer enn fantastisk, der vi kikker nedover dalsiden som stuper 300 meter rett ned. Bremsene skriker og det formelig lukter svidd gummi på vei nedover. Vel nede er det 20 km igjen til Flåm, på en vei som gjør det til rene parademarsjen. Vi sykler langs Flåmselvi og gleder oss til middag og overnatting på dagens siste stopp, Fretheim Hotell. Vi har hatt en kjempetur i strålende vær og er alle enige om at det ikke blir siste gang, før vi går hver til vårt og sovner med et stort smil om munnen.