Hei
Din Senja opplevelse er noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i.
Jeg velger å kalle det for "koma gange" når jeg er på ekspedisjoner og langturer.
Selv om man føler at man er helt borte og i en form for transe, så er man på ingen måte det.
På en av mine ekspedisjoner på Svalbard fikk jeg en opplevelse som bekrefter nettopp dette.
Etter 4 lange og slitsome mil foran pulken, helt alene i et endeløst arktisk polarlandskap møter jeg
plutselig en rugg av en Isbjørn, og i løpet av sekunder er jeg våken og klar med signalpistolen.
Da hadde jeg gått store deler av de 2 siste milene uten egentlig å være helt "til stede".
Jeg hadde i etterkant også problemer med å huske deler av turen, og detaljer underveis.
Underbevisstheten sørget for at jeg fikk kontroll over situasjonen den gangen, og mange ganger etter
dette også.
Isbjørnen var nok langt farligere enn selve "koma gangen" vil jeg tro