eaa

Tillater meg en liten digresjon: Vet dere at dette er opprinnelsen til navnet "Vazelina Bilopphøggers"? De startet som band med komiske/parodiske opptredener, der de bla. trakk bukselinningen omtrent oppunder arma, hvilket jo straffer seg noe lenger ned... For å unngå gnagsår brukte de da Vaselin før de gikk på scena. Og siden høggern var (helt) med, så ga jo navnet seg sjøl!

Nå må dere skjerpe dere folkens! Å krangle/hetse hverandre som ovenfor, burde være unødvendig over et tema så kurant som dette. Videre er vi vel alle åndsbrødre på dette forumet, og burde kunne ha takhøyde og toleranse nok for divergerende meninger og praksis, samt ikke minst hverandre. Ikke la dette bli stedet for usaklig og surmaget krangel! Det er vel ikke derfor vi er her, er det vel!? Sjøl finner jeg slik tjatring uinteressant og utidig. La oss heller fylle nettstedet med noe matnyttig. Ut på tur, aldri sur - og helst ikke når vi er tilbake foran tastaturet heller! Enige?

Og så glemte jeg sjølsagt innloggingen da Jeg tar herved skylda for ovenstående innlegg om avvikende kompass...

Rantanen UR 150 mm - definitivt. Dette er den turkise modellen, med hel krone (faste skjær). På denne modellen er spiralen helsveist til aksen, hvilket gir et ytterst stivt og retningssikkert bor. Kvaliteten på kronene (de røde) er helt fenomenal, og skulle du bore i sten, så fås fabrikkslipte byttekroner for halve prisen av en ny. Selv 150 mm synker nesten av seg selv gjennom isen, og test etter test viser at du får gjennomslag med færrest omdreininger med dette boret. Sammenlikne dette boret med andre i lagdelt tjukk is med overvann! Det blir en aha-opplevelse. Vi har brukt dem alle - Abu, Mora, Kilpa... men ingen slår Rantanen UR. Og med 150 mm er du rustet til det meste, fra småabbor til gjedde, fra røyepinner til lake, ja endog torsk.

Disse nyeste Zuiko'ene er ikke i salg ennå - kun annonsert i press release. Techspec utover lystyrke og brennvidde vites heller ikke ennå. Den nærmeste og første av disse blir 7-14 mm/f4, som kommer i mai...

Nå er jo et kompass mye enklere å bruke enn GPS. Unntaket er kanskje korreksjonen for misvisning, men den er sjelden noe å bry seg om, med mindre du går stygglangt i blinde, og aldri visuelt får korrigert/bekreftet din posisjon ved hjelp av terrenget. Et større aber er dog å holde track på hvor langt man har gått (altså hvor du står langs ruta), det er vesentlig verre enn å bruke kompasset som sådant! Der har GPS'n et klart fortrinn. Men igjen altså, hvorfor ikke maksimere både trygghet og navigasjonskomfort ved rett og slett å ta med begge deler? De veier jo nesten ingenting heller. Men sjøl har jeg nå veldig greit klart meg uten elektronikk til nå...

Joa, sjølve stavløftet kan nok bli litt lengre/høyere, men til gjengjeld så forsvinner ofte 20-50 cm av staven ned i løssnøen! Blir nok noe individuelt dette, idet lengdeforholdet på armer/rygg/ben også varierer fra person til person. Men fordi så mye av stavlengden ofte synker ned i snøen, er min erfaring at en lengdeøkning er best for bruk utenfor løyper. På skare- og isforhold vil jo behovet bli det motsatte, så noen idealløsning er nok verre å finne...

E-1 har en 4/3" (18x13,5 mm) Full Frame Transfer CCD i 4:3 bredde/høyde-format og innebygd low-pass filter. Hvert pixel har 6,8 µm størrelse, utstyrt med mikrolinse og RGB primære fargefiltre i Bayer matrise. Antall bildepunkter er brutto 2738x2044 (5,6 mill), mens antall effektive bildepunkter er 2614x1966 (5,1 mill). 4/3" CCD'n i E-300 har pixel 5,8 µm størrelse. Dette medfører noe høyere oppløsning, men flere pixler generer alltid (pr. fysiske lover) mer støy. Samtidig gir et mindre pixel dårligere kvalitet (bla. fargerenhet) enn et større. Trenger du alltid store prints (over A3) har oppløsningen betydning, men en korrekt resampling før utskrift i PS, og en god fotoprinter, vil optimalisere også et bilde med færre pixsler til å takle større prints helt fint. For all annen bruk er effektive 5.1 mpx mer enn nok. Og jeg bare nevner at den ytterst kompetente testpersonen på Digit.no, som har gjennomtestet og sett det meste, sjøl har valgt seg en E-1... Nå er 14-54 mer påkostet og robust enn 14-45, skroget er metall (magnesium?) og ikke plast/kunststoff som i 14-45. Begge har asfærisk optikk, men 14-54 har bedre nærfokus - 22 cm mot 38 cm. Faktisk så autofokuserer 14-54 til 4 cm fra frontelementet! Så da har du en slags kvasimakro også. Se forøvrig også disse for mer optikk: Nye Zuiko: http://www.digit.no/wip4/detail.epl?id=51350 Nye Sigma: http://www.digit.no/wip4/detail.epl?id=30362 Ellers så synes jeg lista di ser fin ut jeg. Og som sagt, bilder får du over helga en gang...

Canon, Nikon, Olympus... Man kan fort havne i religiøse debatter her. Alle disse har kameraer av fremste kvalitet. Det er derfor personlige preferanser og bruksmønstre som bør avgjøre valget. La for all del ikke antallet mpx alene styre dette! Velg utfra hvilke funksjoner, optikk, utstyr og fotopreferanser du trenger! Den tekniske bildekvaliteten kan i praktisk bruk nesten ikke skilles likevel. Til sjuende og slutt er det bildet - motivet og fotografens kvalitet som gjelder. Da er det viktig at man trives med utstyret, gleder seg til å ta bilder. For da tas vitterlig utstyret med, og man legger mer sjel i fotograferingen også, med best resultat til følge! Og en stor ny verdi/dimensjon tilføres samtidig turene!

Nå var ikke det kompassets feil da! Og det er ikke kun et spørsmål om batterier heller. GPS'er er hightech, ømtålige for væte/råme/frost/kulde/slag/fall... And mind you - shit happens! Så GPS er sjølsagt et fantastisk verktøy, men jeg kommer aldri til å basere meg på denne alene. Og hva er argumentet for ikke også ta med kompasset?

Har akkurat fått 40-150'n. Hadde den med meg for aller første gang i helga, med som du ser av turrapporten (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2569) så var det ikke akkurat fotovær! Så jeg har knapt noe å sende deg... Men jeg skal si deg Zuiko-optikken inngyter en markant kvalitetsfølelse ved bruk! De er robuste, men lette, sprut/dogg og støvsikre, all mekanikk er tott og silkemjuk, og med lynrask og nærmest lydløs operasjon (AF). Videre vet jeg hva Olympus Zuiko optikk tradisjonelt og historisk står for. Den har jo alltid vært i ypperste klasse, både hva gjelder foto, kikkerter og ikke minst mikroskopi hvor Olympus er verdensledende - så de kan optikk! Og MTF-kurvene fra testene sier jo sitt...! Må også nevne E-1 kamerahusets fuktevner: Hadde det med meg på en annen uværstur i januar (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2326). Utsyret lå i en softbag på toppen av ryggsekken. Utstyret var ikke framme i det hele tatt på turen, men stormværet hadde blåst inn fullt av forstøvet snø gjennom (!) glidelåsene på bagen, så denne var sprøytemalt innvendig med en del snø. Dette ble ikke oppdaget før vel hjemme etter 3,5 t bilkjøring i varm bil, så kameraet m/ 14-54 lå lenge innestengt og badet i dugg og vann. So what? Man har da E-1/Zuiko! Det var bare å finne et kjøkkenhåndkle det, og alt var såre vel! Pr. nå har jeg altså kun et enstaka bilde fra 40-150'n (frihånd 120mm - 1/1600s - f4 - JPEG 1280x960/kompr. 1:2,7). Jeg har finmyst på alle måter på dette i skjerm, og må bare si meg høylytt imponert! Jeg kan kneppe noen bilder over helga, men kommer tilbake fra England først mandag. Jeg er jo nyskjerrig sjøl også da sju, så jeg må jo ta noen uansett! Skal da sende deg noen m/ kommentarer og bildedata, så du ved selvsyn kan vurdere den tekniske kvaliteten. PS. Og hør med Kim om hans erfaringer med Canon DSLR...

Hva betyr ETOJM forresten? Må vel være en forkortelse for noe...? Hmmm... tipper noe familiegreier - JM er Julia/Morten kanskje?

Jeg tenker ikke vestlandsfjell, men toppturer i større fjell generelt. Der egner "bortover-utstyret" seg dårlig. I tillegg er manøvrerbarheten som nevnt en viktig faktor, både i kratt/bjørka, mellom stener i snøfattig lende, og ikke minst i all kjøring. Og en wirebinding er mer stabil, og underletter også skiløftet opp av djupere løssnø. Men er målet mindre krevende skigåing på fastere snø over lavere vidder og voler, så er jeg enig, da kan evt. lengden økes, og bredden tilsvarende minkes. Men det er intet problem i det hele tatt å gå lange flate distanser med utstyret jeg anbefaler, milevis går helt greit. Og i lavere barskogslende, med skog og løs djupsnø, er det også helt eminent! Jeg mener ditt forslag er nesten som løypeski å regne... Men vet kjøperen sitt bruksområde, så kan til og med langrennski med fordel benyttes - alt til sin tid , og til sitt bruk...

Kompasset er like selvfølgelig som buksa! Faktisk heller kompasset enn kartet. Ser du ikke terrenget, hva skal du da med kartet? Men kompasset viser alltid vei. Blir du vegvill, så orienter stort: gå sørover til du når E6'n - østover til elva - nordover til du krysser jernbanen, ja vestover til havet om så er. Men gå bent til noe kjent eller definerbart! Mobil og GPS er greie hjelpemidler, men ømtålige for slag, fukt, frost og kulde. Ikke gjør deg avhengig av slike dippedutter. I markerte fjellandskap sommerstid er orienteringen selvforklarende. Men gå milelange breer, flyer eller myrer i uvær, mørke og whiteout vinterstid, så vet du hva et kompass er verdt! Man kan godt være shortskledd (olabukse) og bråkjekk sommersdagen i kort avstand fra sivilisasjon og infrastruktur, men ikke i mer seriøse forhold, vegløst og langt fra alt, der mobildekning er et fremmedord. Så Kim har selvsagt rett. Ta det alltid med deg - det koster deg ingenting, og det virker alltid. Finner du ikke fram igjen, så fryser du ratt ihjel - med Goretex eller olabukse, med flat mobil eller GPS. Men kompasset tar deg hjem!

Oops! Vi skriver samtidig skjønner jeg. Beklager, men jeg har fjernet det du siterer meg på, mens du skrev ditt innlegg...

Har kjøpt meg en Olympus DSLR E-1, med to originalglugger. Kamerasystemet er såkalt Four Thirds (4/3). Les mer om dette i nedestående testlinker. Nedenfor finner du også linker til optikken jeg har valgt. Med to små glugger dekkes brennvidder fra 14-150 (tilsv. 28-300 m/ 135-film). Med 4/3 optikk ganger du simpelthen faktisk brennvidde med 2 for å få tilsvarende brennvidde for 135-film. Nå mangler jeg kun en 7-14 (altså 14-28!), og den kommer til våren... Vil bare si at utstyret og optikken er bent fram fantastisk! Lite, lett, solid og topp ytelse fra a-å. Du skal se de silkebildene, ikke mye støy der nei! Pr. øyeblikk er dette verdens minste og letteste digitale speilreflekser, renavlet fra første skisse for digitalt foto - ikke ombygde filmhus som Canon/Nikon. Med 4/3 optikk opprettholdes stor lysstyrke med minimal vekt/størrelse, og samtidig optimal konstruksjon for digital og optisk ytelse. Og vekt/størrelse teller vel i en fjellsekk vil jeg tru! Sjøl har jeg brukt Olympus kameraer fra 1972, og vet hva de står for! ANBEFALES! Behovet for >7 mpx er tvilsomt. Kun ved kraftige utsnitt eller for digre prints er dette relevant. Til normalbruk for web/mail/print inntil A3 (300 ppi) er 5-6 mpx mer enn godt nok. Samtidig lagring av RAW/JPEG er også en gimmic. Tar du RAW trenger du ikke JPEG'en, den lager du evt. i PS etterpå. Og digital etterbehandling er alltid nødvendig hvis videre bruk av bildet. Har du begrenset plass på minnebrikken (mange bilder på lange turer), tar du kun JPEG. Da har Olympus også en fordel, idet den gir en valgbar kompresjonsrate på JPEG-bildene i 1:2,7 eller 1:8. Canon (20D) gir kun mer kompresjon (tapt kvalitet) på 1:8 og 1:14... Sjekk også nyheter på Digit.no om nye Olympus Zuiko glugger på veg... E-300: http://www.digit.no/wip4/test_v2.epl?id=49415 E-1: http://www.digit.no/wip4/digitscore_detail.epl?id=14588 Zuiko Digital 14-54 (28-108): http://www.olympus-esystem.com/dea/products/lens/14-54_28-35/index.html Zuiko Digital 40-150 (80-300): http://www.olympus-esystem.com/dea/products/lens/40-150_35-45/index.html

Navning er et vanskelig tema. Ikke bare syntaks, alfabetisering og dialektisering pågår, men rene navneskifter skjer også fra det ene kartopplag til det neste. Se fx: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=107&highlight=sagtind. Gamle hevdvundne navn, nedfelt i landskap og slektsnavn gjennom sekler, bør ikke kunne byttes så ukritisk og lettvint. Ofte har navnene en rent beskrivende funksjon også, som er ytterst informativ for den som kjenner litt til dialektuttrykk og ordtilfanget fra gammelt av i det norske språk. Man kan lese mye info om landskapet ut av den opprinnelige navnsetting på den måten. Derfor må en kritisk og kompetent vurdering til før navn endres, eller nye føres til. Videre må det for toppmylderet nedfelles en omforent, logisk og strukturert navnesyntaks, spesielt for sekundærtoppene . Er dette en sak for Statens Kartverk (SK) alene? Jeg tror ikke det. Lokalkunnskap må også inn, likeså tradisjon og historie. Men jo flere kokker, jo mere søl. Og jo mere tungrodd blir det hele. Men et slags rammeverk for både håndtering og navnesyntaks burde nedfelles, som et styrings- og arbeidsverktøy for alle impliserte og interesserte. En samkjøring mellom SK, historielag og kommunale navnenemder er kanskje et vettugt sted å begynne...?

Du bør vektlegge følgende: Ski: * Skia bør ha en viss bæreevne i snøen, dvs. en bredde på ca. 75-85 mm (foran). * Spennet bør ikke være for stivt, da blir skia vond å kjøre med i skavler og staup. * Spennet bør ikke være for mjukt heller (rent telemarkspenn), da sliter du av evt. smurning for fort. * God innsving gir god manøvreringsevne. Ca. 18-23 mm er passe (breddeforskjell front/midten). * Ikke for lange, da er de vanskelige i kratt og fjellbjørk, samt vanskeligere å svinge. * Med ovennevnte bredde, bør ca. 170 cm passe din lengde/vekt. * Pass på at stålkanten er heltrukken rundt tuppen. * Gjerne metallbeslag tversover bakenden på skia også. * Skias bredde på midten er ideelt 2-3 mm bredere enn fellene du vil kjøpe. Bindinger: * En wirebinding i NN75 gir mye bedre støtte enn en BC-binding (fx Riva3 / Cobra). * En stødig binding kompletteres med en solid hælkappe med godt bett. Staver: * Unngå fiber/karbon-staver. En ørliten skade (som lett skjer i is/ur) blir en bruddpåvisning, der staven senere tvert og uten varsel kan ryke. * Kjøp stålstaver med stor trinse, fx Swix Mountain. Øk lengden m/ 5 cm fra løypestavene dine. Feller: * Helsyntetiske feller (nylon) gir max feste, er slitesterke, men gir elendig gli (tunge å skyve på flatene). * Ikke-syntetiske feller (mohair) gir dårligere feste, men skapelig gli. Slites raskere. * Blandigsfeller m/ fx 70% nylon / 30% mohair er normalt ideelle. Sko: * Skoene bør gå godt over ankelen, 6-10 cm. For høye/stive sko gir dårligere flex/bevegelse. * Plastsko gir max støtte/kjørecomfort, men er ikke gode å gå langt i. * Lærsko (stive m/ tjukt lær) er best allround. Må smøres/vokses ofte. * Skoene må romme 2 par syltynne sokker + et par tovede riktig tjukke ullsokker. Med ull - alltid varm. Og kjøp samtidig en god ryggsekk i 35-45 l klassen. Dette er viktig, den skal ikke merkes engang under gange/kjøring. Sekker (gjerne Norrøna/Bergans - kjøp norsk!) i prisklassen 1000-1300 kr. er supre. God tur! Dette vil du aldri angre...

Jeg har ikke gått denne eggen, men tillegger likevel info om et annet veivalg i nærheten. Jeg gikk Smedeggen 29.06.03 fra Veslesmeden, over Storsmeden, og derfra ned igjen i Kaldbekkbotn. Fra toppen av Storsmeden valgte jeg å gå ut ura rett sørover fra toppen, altså midt mellom eggen du etterspør, og standardruta vestover ned på bandet mot Steet. Dette er ikke å anbefale! Det er meget bratt (dog ikke klyving), og ura er særs ustabil og skummel. Den består i hovedsak av store tjukke helleliknende stener, som meget lett glir ut ved berøring. Flere ganger løsnet de under meg, hvilket ga en dominoeffekt oppover, fordi høyereliggende heller dermed mistet "fotfestet" de hvilte på. Og da rutsjet pluselig heller ut både ved siden av meg, og også rett bak meg! Og ei slik helle på hundrevis av kg klipper fort av en legg...! Så derfor dette tipset, gå enten eggen du spør om, eller standardløypa opp fra bandet mot Steet. Vedlegger et bilde med utsikten ut ura mot Kaldbekkbotn og Steet. Eggen du nevner ligger da rett ut for venstre bildekant.

Voksen tur dette, den stignigen er ikke til å kimse av! Men vær glad dere dro lørdag, jfr min tur i området dagen etter: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2569 Gikk sjøl denne strekningen 28.03.04, Netosætre-Hesthøi-Moldulhøi-Storivelen-Stordalen-Netosætre. Da var det lett gråvær, med innslag av tåkedotter og snøéler innimellom. Snø var det dårlig med på toppryggene (se bilde). Det blåste stiv kuling fra nord natta før, så et knallhardt skavlemønster lå på tvers av marsjretningen, det var som å gå tversover en materialstabel - i 40 km! Jeg husker at jeg også hadde en skikkelig down i stigningen mot Molulhø, var bent fram dau-kje der oppi. Og Stordalen ble laaang tilbake ja. Jeg var søkke sliten tilbake ved bilen etter 11,5 t, 40 km og 1850 hm. Så Lomseggen er drøy, man skal sikre seg her at man har nok tid hvis man akter å gå hele eggen i ett. Men om toppene teknisk sett ikke er noen utfordring, så tar de det igjen ved sin ubeferdede ødslighet, samt en utsikt som slår det meste...

Lang rapport, men… Siden det skjer relativt lite på turrapportene på forumet for tida, tenkte jeg å plage dere med en uvanlig lang tirade om helgens tur til Breheimen. En tur på godt og vondt. Men man blir jo litt pratesjuk etter en slitsom tur alene, så dere får heller bære over med meg denne gangen! Svarte daler og svarte døler Som sedvanlig før fjelltur, ringte den stygge vekkeklokka ca. kl. 0230, grytidlig søndag morra. Ute var det tindrende stjerneklart, vindstille og 4-5 minusgrader. Værmeldinga var bra, med unntak av noen regnbyger nordi Trøndelag et sted... Bil og sekk sto klare, så kun 3,5 t kjøring mot Bøverdalen gjensto. Målet var nemlig å gå eggen fra Hestbrepigg M-1/2160, over Hestbrepigg N/2131 til Hestbrepigg Store/2172, samt også Hestbrepigg M-2/2143 hvis tida tillot (evt. kun denne hvis eggen ikke var farbar). Gudbrandsdalen lå nærmest øde etter lørdagsfestinga. Opp gjennom dalen var det kun en rødrev over vegen ved Tretten som brøt ensformigheten, helt til litt nord for Sjoa... Der satt jeg alene helt i egne tanker, og barberte plogkanten i 95 km/t gjennom ei høyrekurve i stappmørkten, da brått en ørliten bevegelse ved høyre frontlykt tok oppmerksomheten. Før jeg fikk sukk for meg snittkjørte jeg en dønn svartkledd døl, uten refleks, sjanglende på vegkanten hjemover fra fest. Gudskjelov sjanglet han/hun rette vegen i rette tiendedel! Svart døl mot svart bakgrunn altså. Jeg var temmelig årvåken lenge etterpå... Trengt Stjernehimmelen skinte fortsatt oppover Ottadalen, nesten helt til Lom. Da ble stjernene borte - en etter en. Her kjente jeg nå at lørdagskosen begynte å trykke på, men tenkte at jeg får prøve å knipe igjen til jeg var framme ved vegslutt v/ Kvanndalsvollen. Jeg nødet ut til jeg parkerte bilen, men fór da over snøplogkanten, vasset bort til et lite krattholt, og slapp en diger turban ned i snøen - og grov ned hele stasen etterpå (like renslig som katta med andre ord!). Nå er ikke dette er noe jeg normalt hverken ville nevne eller skryte av, men jeg kommer tilbake til saken noe senere... Deretter gikk jeg glad og lettet løypa innover mot Netosætre. På parkeringa sto også tre andre nedrimete biler, og noen hadde derfor gått opp løype innover langs setervegen dagen før, de hadde sågar kjørt hundespann også. Jeg så imidlertid ikke folk noe sted. Været var nå ganske opplett, riktignok lett overskyet, men toppene var rene og fine, og morrasola slapp nesten igjennom. Væromslag Lia opp fra Netosætre bød på 10 cm fin sukkersnø, oppå en fast og fin såle. Jeg gikk opp lengst vestpå vangen langs Geitåa. Dette elveskaret er rimelig stygt i usiktbart vær, så hold klar av dette under slike forhold (se bilde). Jeg så nå at skyene drev overraskende fort, at værdraget var NØ, og møtte etterhvert en kvinsur vind oppe i lia. Lia er ganske drøy, så vel oppe på brekket mot flyene fant jeg tiden inne til en matbit. Jeg nøt nå utsikten inn Leirdalen, der Stetind kneiste med med sin svarte nordvegg, og bakenfor lyste sola på Storebjørn. Lovende! Jeg rotet fram maten fra sekken, og neste gang jeg skuet utover, så jeg til min overraskelse at kraftige vannrette snødrev slo utover Leirdalen fra toppen av Skagsnebb, tjukke og blygrå, 150-200 m lange! Jeg tenkte "Jøss, hvor kom de fra?", og så at også nedover Loftets østside sopte det nå snødrev. Skagsnebb var faktisk et knallmotiv, så jeg snudde meg for å finne kamera, og byttet til telezoom på dette. Da jeg så skal ta bildet, så er allerede både Loftet og Skagsnebb søkk vekk i et stort grått intet. Og det skjedde fort! Over meg og bak meg, veltet en tjukk og lurven skyhorisont inn fra nordvest. Vinden snudde også samtidig til NV... Slitet Jeg kastet sekken på ryggen og tok iveg innover flyene langs Geitåa. Jeg sank djupt i den finsukrede og løse snøen, og tenkte at dette gir seg nok snart, bare jeg vinner litt høgde. Jeg vabbet og gikk, men forholdene ble ikke bedre - snarere tvert om. Jo høgere jeg kom, jo løsere ble det. Jeg sank jamt 20-25 cm nedi, og på toppen lå et tungt mørtel-liknende snølag, som gjorde at skia var særs tunge å få opp igjen. Foran meg ante jeg fortsatt Høgset/2105 (se bilde) oppunder himmelen, men snart begynte det å snø, vinden økte på med snødrev til følge, skyene la seg nedpå, og minutter etterpå var alt whiteout. Jeg tenkte at dette må da gå over, værmeldinga lovte jo ikke slikt… Så var jeg alene i en usynlig verden. Jeg gikk stadig djupere i snøen, opptil 40 cm i de østvendte motbakkene, og mørtellaget på toppen økte i tykkelse. Det var som å rive skia gjennom en mørtelsekk for hvert eneste steg. For å tvinge skituppa opp av snøen, måtte en militant marsj med høge kneløft innføres, samt med vristen tvunget oppover for max løft av tuppene. Stedvis måtte jeg faktisk rygge for å få skia ut av snøen igjen! Og lia oppover mot Geitåbrein ble uendelig lang. ”Tok jeg for lite Møllers tran? Tar dette aldri slutt?!” Og at jeg av mystiske årsaker presterte å få Savage Garden’s ”Seventyfour – seventyfive” på hjernen, gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg tok meg selv i faktisk å bli nesten sint oppi der (ut på tur, aldri sur?!) Langt om lenge sto jeg endelig innunder bretunga jeg skulle gå opp mot M-1. Jeg tok en ny matbit, og grudde meg for oppstigningen. Stående alene slik i gråødet, kommer brått tankene på Ole Berge på Turtagrø, som så tragisk forsvant i tsunamien. Jeg ble bare trist, og ønsket fred over hans gode minne… Så til verket. Etter 100 m ga jeg opp skia, som gikk rett til bunns. Jeg hivde disse på sekken, og fortsatte med stegjern og skistaver (såla i bunn var hard og glatt). Rasfare? Neppe. Ikke slik jeg kunne vurdere det. Jeg finmyste etter evt. skikting i snøen i stavhullene, men snøkonsistensen virket meget stabil og sammenkittet, sjøl i overgangen mellom mørtelen og den underliggende snøtypen. Den undre snøen var heller ikke sukret eller løsnet på noe vis, og satt godt fast i såla. Å langsomt presse stavene ned gjennom snøen, ga ingen som helst følelse av svikt noe sted gjennom snødjubden (med unntak av akkurat overflategjennomslaget). Jeg kantet skia langs kurvaturen, og hoppet sideveis for å se om dette trigget tendenser til flak-utløsning, hvilket det ikke gjorde i det hele tatt. Og jeg holdt ruta nær stenura i kanten av bre-/snøtunga, steg for steg, ”toff, toff”, til bunns gjennom snølaget. Mørtellaget oppå holdt halvveis igjen stavtrinsene, før disse også brast igjennom. Og jeg har lange staver for løssnøbruk. Nå sank altså jeg nedi, mens stavene sto igjen oppå, så jeg gikk med arma over hue i hvert eneste stavtak. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida. Nærmere toppen av breen, feide et øyeblikk gråladden vekk, og jeg fikk øyekontakt med fjellveggen foran til venstre. Over denne hang ei massiv lang fonn utover kanten. Jeg hadde hele tiden holdt til høyre oppover breen, for nettopp å unngå å komme innunder dette. Jeg fikk nå bekreftet at jeg var korrekt plassert langs ruta. Jeg sto på ca. 1950 moh, og det var fortsatt like forbanna løst! Jeg peste meg trassig oppover, med låra stinne av syre, men stålsatt på at jeg skulle opp! Jeg skulle pinadø ikke reise over et halvt tusen km for å snu så nær! Endelig nådde jeg brekket mot toppflata før M-1, og ikke før her oppe, på 2120 moh, gikk løssnøen over til det sedvanlige knudrete hardblåste underlaget! Valget Bak meg ble kanten mot brekket usynlig etter 15 m gange. Jeg visste at å gå eggen mot Nordre og Store var utopi, og rettet meg derfor inn mot alternativet som da var M-2. Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten! Sikten varierte nå fra to skilengder til max 30 meter, med kuling, snødrev, snøvær, tåke og whiteout. Nedgangen til bretunga bak meg er ganske smal. Utenfor denne kommer du ikke ned. Går du ned noen få meter for langt vest, går du utpå fonna jeg så på veg opp. Går du ned for langt øst, havner du utfor fjellveggene retning Ø-1. Jeg var derfor litt skeptisk til å forlate nedgangen, i tilfelle jeg ikke ville finne den igjen. Jeg gikk nølende noen skritt mot toppunktet på M-1/2160, attret meg og så meg tilbake (ingenting å se!), gikk så noen skritt videre fram, og stoppet igjen… Slik ble det til at jeg fortsatte til toppen (hvor jeg har vært før, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1934). Så sto jeg da omsider på M-1/2160, skarve 600 m fra Nordre/2131, og 1500 m fra M-2/2143, og høgere enn begge disse. Toppsamleren i meg skrek ”Ja ja!”. Fornuften, forholdene og fjellvettet sa ”Nei nei!” Eggen mot Nordre var helt uaktuell. Ikke så jeg et døyt, og med så løs snø, og islagt klippe under, ville ikke stegjerna gi meg særlig fotfeste. Å vagle langs kompasskurs utover mot M-2 fristet ikke videre heller. Mange faktorer sa nei: Klokka var blitt 1520, skavle- og stupkantene var helt usynlige, jeg ville miste retningen mot nedgangen til bretunga, og skulle jeg skade meg ville vegen hjem bli uoverkommelig i løssnøen. Så jeg sa et strengt ”Sorry Sam, skjerp deg!” til toppsamleren. Deretter tok jeg fellene av skia, snudde skituppa 180 grader, og ók rettlinjet tilbake til nedgangen mot bretunga. Derfra slapp jeg meg forsiktig traverserende nedatt. I det paddeflate lysteppet så jeg ikke bakken jeg kjørte på, og det hogg og skar igjennom hele tiden. Slitsomt. Men jeg kom meg helskinnet ned til flata i Geitådalen igjen. Her nede ved ca. 1700 moh ble det gudskjelov litt bedre sikt. Så var det til å vabbe løssnøen igjen. Jeg krok langsomt østover. Nedkjøringene forble slitsomme, med brå og tunge gjennomslag i eninga. Lenger nede på flyene langs åa ble det omsider bedre. Her hadde vinden pakket snøen noe gjennom dagen, slik at jeg - forutsatt nok fart - kunne flyte oppå snøen, og derved ake lettvint hjemover mot Netosætre. Men innimellom slo jeg tvert igjennom, og benfløy huggustups med ski og armer i alskens C-momenter. Det så nok ikke nevneverdig stilrent ut! Men aller siste lia ned fra dalbrekket var bra. Mjukt og deilig, og så kunne jeg jo se bakken! Herlig. Turbanens og andres skjebne… Nede i dalen var det blitt mildere, kanskje endog en varmegrad eller to. Langs setervegen hadde jammenmeg bikkjespannet også returnert, ferske spor strenet utover mot Kvanndalsvollen. Gående langs bikkjespora, slår plutselig en tanke ned: Uffda, håper bikkjene ikke værer turbanen min, der borte i kramsnøen! De som har hatt bikkje en stund vet hvorfor (dette utelukker vel dermed deg, Kim!). Disse dyra har nemlig en ubendig trang til å skulle rulle seg i slikt. Framme ved parkeringa strekker jeg derfor hals, og kikker bort mot krattholtet. Ååå grøss - der bortpå ser det ut som en velbrukt slakteplass på sel-isen! Og stakkaren hadde ingen hundehenger, bare stasjonsvogn, og sikkert lang vei hjem! Får bare be om at eieren ikke leser dette! Fjellvett? Noen vil nok si at bare det å gå ut i slike forhold, ikke er fjellvett det hele tatt. Jeg er uenig i det. Forutsatt godt utstyrt, årvåken framferd, og nøkterne sunne vurderinger, er ikke dette farlig - sjøl alene. Nå skal sies at en ulykke skjer alltid uventet, men et gjennomført ”føre vár prinsipp” vil normalt forhindre slikt. Men valget jeg tok på toppen derimot, så gripende nær målet, det er fjellvett i praksis. Og jeg angrer ikke. Turen ble et slit uten nevneverdig gevinst, hverken i form av utsikt, bilder eller nye topper. Min beholdning etter dagen er derfor min egen besluttsomhet (at jeg orket å nå målet M-1), en praktisk øvelse i orientering/mestring, samt et vettugt veivalg på toppen til slutt (og skal jeg være litt slem, også latteren ved slakteplassen nedved parkeringa!). Og jeg høres sikkert litt sjølgod ut, når jeg sier at jeg tross alt var halvt fornøyd med meg selv og dagen. Så da var det vel ikke helt bortkastet lell…?

Å joda, Rendalssølen er karakteristisk nok. Søk opp noen bilder av denne, og se selv... Også denne ligger fritt og alene, og har en alldeles formidabel utsikt! Men iflg. matteprofessorene ovenfor kan hverken Rendalssølen eller Sølenkletten sees fra Gråfjell. Jeg har ingen intensjoner om å finne fram kalkis og linjal, men siden siktkorridorene synes både smale og hårfine, vil jeg lansere et forslag til: Kan dette være Blåkampen/1621 og Gravskardhøgda/1767? Disse ligger mellom Sølnkletten og Rondane, og vil fra V-SV kunne danne et slikt 2-toppers sadelpreg. Godt mulig disse ikke er høge nok, men siden Panda vitterlig har sett noe, og at alt annet virker umulig, så kanskje...?

Sorry Tom, jeg ønsket ikke å være anonym, jeg har bare browset en stund, og glemte at jeg ikke var pålogget...

Bare flott. Setter men seg ned med kart og lang linjal , så er en slik utredning ytterst lærerik - og like morsom! Bra jobba dette. Se forøvrig info også her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2488

Og så glemte jeg å logge meg inn igjen, før plotterpraten...