eaa

Ja, mangler ikke du fortsatt Gravskardhøgda også? Og hva med Blåkampen, Skjellåkinnet, Skjerallen, Eriksrudhøi...? Blir vel flere turer på deg inni der da? Flott landskap dette, med innsyn til Sølnkletten i øst, og Rondane i vest. Rundt og under deg glitrer det blankt i Holmsjøen og Atnasjøen, mens på dalbrekket blunker Sjogfonnbekketjennet i kveldslyset under Rondane... Og stillheten da, det er vel egentlig her den bor, tror jeg –

Ja, jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet for dette, Kim! Men som du vet så skar jo Smørstabbturen min seg helga før (12/6), og under over alle undere - alle deltakerne kunne også den neste helga, som da kolliderte med Kyrkjeklett-avtalen vår. Vi måtte derfor bare utnytte denne juni-skihelga over Leirbreen... Så vi får komme tilbake til et annet turalternativ snarlig! Temmelig sommerlig tur ser jeg, med shorts og greier! Tenker Trym'n koste seg jeg, blant vijukjerr og rypekyllinger! Hvor gikk dere fra? Og var dere utom Sleukampen på turen?

Du verden! Hele 45x45 meter? Er ikke det ei lita fonn da? Sånt vi skrever over fra bilen før vi tar på oss skia? Bre høres unektelig litt skrytete ut...

Artig rapport, Morten. Direkte flaks har dere ikke, men som du vet, du er ikke alene om denne forbannelsen... Vi må finne på noe for å mildne den regjerende værguden i Breheimen. Noe offerforslag? Kanskje vi kan finne ei offerhelle oppi der et sted, som har vært i bruk før, og smiske ved å legge igjen noe på den? Jeg har sett et sted før at en skvett gin er blitt brukt... Når jeg ser på bildet av Julia her, så minner det jo unektelig om dette bildet fra vår tur i Breheimen 07.05.05: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=531 Og like etter at vi dro ned igjen, så selvfølgelig Hestbrepiggene atter slik ut, sett fra litt lenger vest på Sognefjellsvegen...

Stemmer det, Rune. Og det er ca. 13 mil til Oslo. Så ytterligere 1,5 t kjøring hver veg vil jo merkes. Med slike avstander blir det også mye mørkekjøring, unntatt kanskje midtsommers... Hjemturene er jo verst. Man er sliten, og blir også trøtt når man kommer inn i bilvarmen og den monotone kjørerytmen langs hovedvegene. I verste fall blir man sløv og uoppmerksom, særlig når man kjører alene. Da gjelder det å skjerpe seg litt, sette på litt digg musikk kanskje - aberet med det er at jo mer digg, jo fortere kjører man! Men så gæernt det enn er, kjører man litt fortere, så blir man automatisk også mer konsentrert. Faktisk så er nok dette turens farligste fase. I selve fjellet er man vesentlig friskere og mer skjerpet, og man er mer alene også, om evt. å skape farene, mener jeg (langs E6 reker jo så mangt...) Så det blir drøye turer ofte. Man går i fjellet 10-16 timer, og oppå der tilkommer for min del 7-9 timers kjøring. For deg ytterligere 3 timer... Ille ja, at man bor så langt unna storfjella, men hva skal en stakkar gjøre da? Overnattinger er noe bal, og å flytte blir vel noe drøyt... Så foreløpig får selv jeg, som ikke røyker, investere i en fyrstikkeske, spjelke øyelokka, på med Creedence - og peise mot sør!

Hmmm... Jeg ser at min egen situasjon kan sammenliknes med din. Jeg har heller ingen imponerende liste, jeg er i samme aldersgruppe, bor like langt unna fjellene - og er også i altfor dårlig form. Men for meg er det intet alternativ å slutte med dette. Det har flere grunner. For det første har jeg flere andre hobbyer som hver seg kunne ta all min fritid. Jeg har fx fisket hele mitt liv, jeg har drevet med naturfoto lenge, og er også ivrig hobby-ornitolog. De siste 10-12 åra har utelukkende gått til trollingfiske (båtfiske), og isfiske på vinteren. Men som deg er jeg nå såpass voksen at formen ikke lenger er noen selvfølge, den holder seg ikke noenlunde oppe av seg selv. Derved er stillesittende aktiviteter, i tillegg til en stillesittende jobb, med på å forverre situasjonen. Følgelig må jeg selv vri på den flisa, og gjøre noe fysisk mer aktiverende. Alle ovenstående hobbyer er relativt bedagelige, og kan alle medføre mye "venting": på fotolyset, på bettet, på fuglene... Moro? Ja bevares vel - men jeg råtner på rot! Når man da samtidig jobber nesten støtt, så hverken vil eller kan jeg bruke den smule fritid man har til å jogge husimellom eller langs ei hvitstripe på asfalten... Nei, fjellturene er selve treningen. Tas de ikke altfor sjelden, så funker dette godt for meg. Det holder ihvertfall grunnformen ved lag. Man får allsidig trening også, nesten enhver muskel blir brukt, musklaturen får kjørt seg, rygg, ledd og lemmer likeså, for ikke å snakke om lungene... Videre synes jeg det ofte er godt å slite, bli dønn utkjørt, og etterpå være daff og møden, tidvis også litt støl kanhende. Det ligger en slags tilfredsstillelse der, man vet at ytelsen gjør en godt, og man er fornøyd med å ha mestret og gjennomført en god lang fjelltur . Og heldigvis har jeg ingen ambisjoner om noen toppform i ordets rette forstand heller. Nå er jeg såpass heldig at alle mine turkamerater er vesentlig yngre enn meg, ja jeg kunne nesten vært far deres - "kopplamma" kaller jeg dem. Jeg sa "heldig" - tidvis føles det jo ikke sånn da, for mitt gamle skrøpelige legeme må jo tross alt holde følge med kopplamma. Og i en sånn situasjon er det jo godt man liker å slite litt ja! Så jeg prøver etter fattig evne ikke bare å dasse på mine alene-turer heller. Men man blir nok noe seigere med alderen, og etter drøye 10 timer er de oftest slitne, mens jeg får ofte en liten "high" derfra, fra 10-16 timer går det svært så greit ofte, og det hender fortsatt at bjellesauen kommer først tilbake til gards... Så derfor fjellet. Der oppnås spenning, naturopplevelser, storslått landskap, ettertanke, kameratskap, frisk luft, og ikke minst fysisk slit - også kalt trening. Og det kan gjøres året rundt. Det kan vel uttrykkes som brodern sa her om dagen, da han i et begrepsforvirret øyeblikk blandet det meste av ordtak og uttrykte: "Ja da får man jo både i flue og smekk!" Faktisk blir man så ivrig at man tenker og sanker info om en slik tur lenge i forkant, sjekker kanskje tidl. bilder fra området, og man sitter og gleder seg over kartene, studerer høyder, navn og veivalg. Og etter turen har man jo masser av bilder og opplevelser å dele, og sjøl bruker jeg normalt flere dager på å "lande" etter en slik tur faktisk. Så for all del Rune, la ikke noen skarve kilometer kjøring og litt praktiske forberedelser ta fra deg slike verdier. Tenk etter på følelsen du har, når du sitter ved din neste varde, og stilltiende ser dagen vandre solleia mot vest over dalene. Ser lyset som skifter og flytter over viddene, høre det evige vindsjoet langs gråurene, mens heiloa fløyter sin vemodige tone i sommerkvelden, et sted vestpå flyene under messinghimmelen... Da kan du etterpå rusle hjemover i kveldskjøla, drikke inn angen av ennå solvarm kvae og røsslyng nedi lia, før du ved bilen snur deg en siste gang, og ser tilbake på lyset som ennå dveler en stakket stund på himmelranda. Med slike minner på netthinna, og tung og sliten av en lang tur, reiser du likevel fulladet og mettet av gode inntrykk hjemover. Og noen blåmandag blir det ikke, for du lander ikke før ut mot neste helg likevel... Så god tur da, for jeg håper og vet at den kommer...!

Også har jeg en diger boks med Tectyl (sånn du påfører under bilen altså) Da blir man jo mørkebrun samtidig óg...

You'll never walk alone! (Heia Liverpool!) Se bare her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3156

Føler med deg, panda! Sjøl er jeg nå igjennom hamskiftet, men har sett halvt spedalsk ut hele uka! På min tydeligvis sarte "reklamehud", må det mer enn faktor 12-15 til nå ihvertfall! Men men, man må vel lide litt for moroa...

Godt dere tar dere "bryet" da. Fint å kunne underholde hverandre litt, jeg setter ihvertfall stor pris på å lese alle andres rapporter her! Vi høres videre!

Sorry, jeg blir bare litt ivrig da sju! Det skjer jo så mye spennende, og det er så mye fint å se, så jeg finner det ofte litt vanskelig å holde meg i skinnet. Får prøve å koke suppa litt lengre neste gang... (...så gikk vi til den toppen, så gikk vi dit, og så dro vi hjem.)

Fikke en pm fra panda etter hans tur sist helg (18-19/6). Han var på tur i Rondane, og sier følgende: "Vi forsøkte oss på Storronden som normalt burde være et greit mål, men det var mye snø på den også. Etter masse baksing i løssnø og skumle og bratte snøflanker måtte vi gi opp den." Sjøl er jeg ikke oppdatert på Rondane, så ovenstående er kun til info.

Heisan Morten! Joda, vi hadde mer enn klaff. Været ble langt bedre enn forventet! Og snøforholdene var både mengde- og føremessig helt ideelle. I snitt er nok ikke flanken brått så bratt som nevnt nei, men de verste punktene oppi der er nok ikke langt unna tror jeg. Man blir gående med snøen helt innpå bringen, det gjør man ikke på langt nær i Sakse, som føltes helt "spasértur" i forhold. Men med slik snø som vi hadde, var det likevel enkelt - og moro!

Og noen flere bilder...

Sen vår "Kom mai du skjønne milde..." sang blåfrosne bedende barnestemmer på skolen 17. mai. Og mai kom - og gikk, men mild ble den aldri. Og juni forble like kald lenge. Men ordtaket har fortsatt rett det: Aldri så galt at det ikke er godt for noe! For med en slik vår, og årets snømengder i fjellet, så borger dette for skiturer helt fram til midtsommer, samt at våre vakre breer får et pusterom i drivhusklimaet... Roger og jeg bestemte oss for Leirbreen og Smørstabban, der runden over tanngarden rundt breen var målet, over Kalven/2034, Skeie/2118, Veslebjørn/2150, Saksi/2189, Geite/2077 og Kniven/2133. Etter litt sondering på Fjellforum ang. adkomst på Skeie, så hang også Nils seg på turplanene. Han manglet nemlig fortsatt de to førstnevnte toppene, i sin ellers temmelig komplette liste. Vi har ikke truffet hverandre før, og det er artig med nytt turfølge! Søndag 12/6 ble avtalt, men denne forsvant i tåke og uvær. Pussig nok passet det fortsatt for oss alle også neste helg, så vi tok igjen peiling på skitur, søndag 19/6, to dager før sommersolverv... Og i mellomtiden dukket en ny forespørsel om forhold/følge opp på forumet, der Erling etterspurte følge over Leirbreen. Dermed var fjerde- og sistemann i turlaget påmeldt! Også han et helt nytt bekjentskap. Erling skulle forøvrig avgårde også lørdag, og gikk da Galdhø/2238 og Veslepiggen/2369. Man leker ikke... Lørdag 18/6 var en varm praktdag på østlandet, og faktisk den første riktige sommerdagen. Jeg snekret ny veranda, mens tankene vandret i fjellet. Utpå dagen pep det inn en sms fra Erling. Han sto da på Galdhø - der var det varmt, stille, blått og bra skiføre! Hva gjør man da? Jo, jeg retter ryggen og tørker svetten, myser langsynt over ballblomstenga mot Mjøsas blide sommerglitrende flater - og henter skia! Man leker jo ikke nordmann heller! Min shortskledde nabo så da ut som plukket rett ut av eventyret, himmelfallen, med øyne som tinntallerkner... Vi møtte Nils ved Mjøsbrua, og samkjørte derfra atter til Rogers velvillige far i Vågå, som stilte huset til disp. for natta, for tre fjellhungrige farende fanter. Takk igjen, Olav og Helga! Derfra fór vi videre kl. 0515 neste morra, til Krossbu for å treffe Erling. Været var over all forventning, og sett fra dalen bar Kvitingskjølen sitt navn med rette der oppe under blåa. Ved Krossbu sto Erling og la på fellene, og snøen lå helt inn til støtfangeren på bilen. Det anget av vårsnø og fjorgraset langs vegkanten, og bortmed Leira plystret ei enslig heilo sin vemodige strofe i fjellmorgenen. Og i SØ raget svarte bratte tinder opp over breflatene, våre turmål for dagen var innen rekkevidde. Lekkert ja! Strøken brefart En telefon til Krossbu i forkant meldte om farlig bre, og at taulag var kategorisk påkrevd over Leirbreen. Vi rundet høyde 1669 mot brekanten, og kunne ikke helt fatte nødvendigheten av taulag. Snøen lå tjukk og fast som et støpt golv oppover flatene, så vi valgte å ta iveg uten tau, langs kvistruta over Leirbreens vestkant retning Kalven. Vi tok peiling på bandet mellom Kalven/2034 og høyden 1995 vestafor. Sola steg på himmelen, det var dørgende vindstille, og perfekt skiføre over den strøkne breen. Ingen fare å holde varmen oppi bratta mot Kalven nei! Må innrømme at stilongsen var noe overkill denne gangen. Det viste tauet til Erling seg å være også, for det kom aldri i bruk. Vi riktig storkoste oss i sommersola oppunder slagskyggen av Skeie, omgitt som vi var av gromtopper i alle retninger. Så det var en lett opprømt og gladlynt gjeng som skravlet seg sørover snøgulvet denne dagen. Kan man ha det bedre? Bratt ja! "Det var det året det var så bratt...", sang Øystein Sunde engang. Det er det fortsatt i Jotunheimen! Nedenfra breen så vi spor som gikk i snøbratta opp nordsida på Kalven. Vi nådde disse oppi lia, og fulgte dem til topps. Nils stakk også utom 1995-toppen - i tilfelle landhevingen etter istida ikke har stoppet ennå... Vi diskuterte her om fortoppen til Kalven (vesttoppen) kunne ha en PF > 10m. Det mangler i så fall ikke mye! Oppe fra Kalven er "luftfølelsen" formidabel, himmelhøgt over Smørstabbreens silkehvite hav sørover, der særlig Gravdalstind/2113, Uranostind/2157 (se bilde), Falketind/2068 og Stølsnostind/2074 fanger blikket. Også her er ryggene som så ofte ellers i Jotunheimen, snøbakke på ene sida, og svart stup på motsatt. Foran oss gnistret nå den hvite eggen østover mot Skeie/2118 og Veslebjørn/2150. Og bakerst hyttet Storebjørn/2222 sin veldige svarte knyttneve mot verden... Laaangt under oss på Smørstabbreen jaget fire langrennsløpere i dobbeldans over viddene i vårsola. Her oppe trekker det noe fra vest, så vi går i le på solsida, og tar en matbit, mens vi suger inn drømmehorisonten mot sør. Så fri, så høgt, så godt! Vi slipper oss så etterhvert nordover ned bratta til breen innunder Skeie. Vi runder denne i slagskyggen utover Leirbreen, og opp igjen mot bandet mellom Skeie og Veslebjørn. Vi vet at langs egga fra bandet mot toppen på Skeie ligger et par leie hammere, så vi satser istedet på å finne et snøleie opp nordflanken på Skeie. Denne er virkelig bratt, stedvis opptil 70 grader vil jeg anta. Vi setter igjen ski og sekker oppunder flanken, og Nils tar teten oppover. Snølaget varierte fra 40-70 cm langs snørenna, med unntak over noen større stener/sva, som stedvis stakk opp i dagen. På disse lå kun 10 cm, og ga følgelig ikke fotfeste. Snøen var mjuk og skiktfri, så rasfaren ble vurdert til liten. Så klint inn i bratta som man blir stående oppover her, mister man fort oversikten, så i første forsøk kom vi opp for langt øst på egga, og møtte derved den nest siste av hamrene. Mulig vi kunne stiltret oss opp på bar og nær vertikal klippe på sørsida, men der er et laaangt og fritt svev under deg, da Skeie har et markert overheng på sørsida. Så med skisko/stegjern fristet ikke dette særlig... Vi trakk derfor ned i nordflanken igjen, og traverserte denne videre vestover ca. 60 m, før vi tok opp mot egga på ny. I en blokk fant jeg her ei ganske ny sikringskile sittende i en sprekk. Opptaket de siste 3 m mot egga var litt kronglete, men alle mann alle klorte seg opp her. Stegjern var egentlig overflødig i mjuksnøen (kun jeg brukte slike), men isøksa var et måste som ankerpunkt under klatringen. Vi var nå ovenfor hamrene, og balanserte en liten bit langs egga, før vi i ubrutt snø kunne gå nordsida av bratta til topps. Yeei! Skeie i boks - dagens andre nye 2k-topp for oss alle. Herfra kneiser Sakse/2189 rett imot oss i NØ. Der borte observerte vi at et enslig lite menneskekryp som langsomt krøp opp snørenna mot toppen, forøvrig den eneste toppfareren utenom oss i området denne nydelige dagen. Vi observerte også at personen etterpå gikk videre over Geite/2077 (jada, jeg vet at den har skiftet navn - til ingenting!) og Kniven/2133. Ellers var særlig Skarstind, Galdhøpiggen og Heillstugutindene flotte herfra. Og fjernt ute i øst hildret som alltid lengselsfjellet Nautgardstind i solvarmen. Jeg tenkte da med tilfredstillelse på vinterens tidligere turer, og sa til meg selv at "der oppe har jeg vært...". Under nedstigningen fra Skeie gikk vi ikke tilbake over egga, men mer direkte ned i nordflanken fra toppen, og kom inn på våre spor fra oppturen først et stykke ned og østover i flanken (sjekk bilde av Skeie nedenfor, sporene synes der...). Deretter gikk vi ned igjen til ski og sekker nedmed brekanten, og Roger lekte seg med å skli ned siste bratta på baken i mjuksnøen. Huii - raskt og effektivt! Værskille Været holdt seg stadig bra, langt over pari i forhold til værmeldinga. Vi ble likevel enige om å droppe Veslebjørn nå. Nils hadde vært der før, mens Erling måtte snart ta hjemover. Roger og jeg ble raskt enige om at Veslebjørn kan vi ta med oss på en annen tur til bla. Storebjørn, så vi gikk for Bjørnungen/2110 i stedet. Mens Nils ventet på bandet mellom Saksi og Bjørnungen, gikk vi andre de drøye 100 hm til topps på Bjørnungen. Herfra ser Veslebjørn helt råtøff ut! Den står som Nils sa det "som ei diger brødskive på høykant", avgnagd av breene på begge sider. Fra toppegga på Veslebjørn gikk stadige ras ned på begge sider, særlig ned i den massive vindgryta på NV-sida. Tunge drønn larmet stadig utover Leirbreen derfra, mens slush-liknende ras også sopte ned på østsida av Bjørnungen, og i sørsida av Sakse. Kanskje like greit at vi drøyde Veslebjørn i dag likevel... Etter Bjørnungen måtte Erling ta ivei på hjemturen. Han skulle kjøre "vesterleden" via Årdal og Filefjell hjem til Drammen. Vi sa "hadet" på bandet, og Erling skled iveg nedover Leirbreen. Nils, Roger og jeg tuslet så videre innunder Sakse. Nils valgte å vente også her, mens Roger og jeg stakk til topps opp snørenna. Oppunder hamrene før renna følte vi oss ikke helt komfortable. Tunge søkkvåte snøberg og skavler hang i bergveggen over hodene våre, og kunne komme ramlende når som helst. Småbekker rant og dusjet over oss fra bergveggene over renna, så vi trakk ut venstre, så langt vekk fra bergveggen som råd. Snøen var tung og kram, og veldig grei å gå i. Vi bemerket at renna ikke var på langt nær så bratt som nordflanken i Skeie. Vi kom greit til topps, der de siste 10 hm var noe mer isete og "grunne" enn i snørenna. Roger testet på Sakse sine nye stegjern, mens jeg gikk uten her. Akkurat på de siste 10 metrene var dog stegjern gode å ha. På toppen blåste det surt fra SV, og vi så nå at både Hurrungane og fjella vest for Sognefjellsvegen var borte i skydekke og nedbør. Fannaråken og Steindalsnosi forsvant mens vi betraktet dem. Sola forsvant samtidig bak skyene over Sakse.... Nedturen gikk raskt, halvt gående, halvt sklidende på leggene i snødjubden. Vel nede var avgjørelsen grei om å droppe Geite og Kniven. Nils var ferdig pakket, og seilte i forvegen utover breen, mens Roger og jeg pakket om utstyr, tok av fellene og på med jakkene. Idet vi aker etter ut Leirbreen, begynner det å regne... Herlig nesten syntes jeg, for jeg begynte å bli temmelig svidd nå, selv med faktor 12-15. Retur med forviklinger Vi når igjen Nils i duskregnet like før brua over Leira. Ved bilen tar vi på noen tørre plagg, og pakker utstyret. Jeg glemmer mobilen i sekken, som sjølsagt ligger innert og underst i bagasjerommet. Men skitt og, vi skal stoppe for en matbit i Lom, så jeg kan vente og plukke den fram da. Mens vi sitter og spiser i Lom, skrur jeg så på mobilen. Da piper det inn et par tekstmeldinger, samtidig som telefonen også ringer. Det er Erling. Han har fått motorstopp! Bilen står død langsmed Årdalsvegen 5 km sør for Turtagrø. Han har fått haik tilbake til Turtagrø, og avtalt rep. av bilen til uka med en mekaniker i Fortun. Bilnøklene er deponert på Turtagrø, og han har også fått haik videre derfra med noen langrennsløpere, tilbake til Sognefjellshytta. Nå gikk han og haiket langs vegen retning Krossbu... Siste bussen var gått, og ingen biler stoppet. Han spurte derfor ydmykt om hvor vi var, og om han kunne sitte på med oss? Det betød i så fall 40 min kjøring tilbake fra Lom til Krossbu, og atter tilbake ned Bøverdalen etterpå. Vi sa til oss sjøl at "Tenk om det var deg sjøl i en sådan situasjon? Man ville jo sette pris på litt hjelp!" Så valget var greit - vi snudde og returnerte til Krossbu. Der sto en hoderystende og lettet Erling og ventet... En del forsinket kom vi oss omsider avgårde mot sør. Langs Vågåvatnet holdt det på å gå svært ille. En franskregistrert Mondeo forsøkte å kjøre forbi oss, mens en Mercedes Vito kom imot. Roger som kjørte registrerte forbikjøringsforsøket, så at dette kunne fort gå galt, og hogg på bremsene for at franskmannen skulle rekke forbi før vi møtte Mercedesen. Men franskmannen skjønte også at dette ikke gikk, og bremset også opp! Demed lå tre biler eksakt ved siden av hverandre idet vi møtte Merc'en. Gudskjelov lå en bussholdeplass presis på møtepunktet, og Merc'en unnvek kollisjonen ved å styrte ut på holdeplassen. Et halvt sekund etterpå var denne langt bak oss, og franskmannen langt foran. Men dæven døtte - det var nære på! Erling hadde ingen kollektive reisealternativer hjem, alt var for sent, alt var gått. Han ringte kona, søstera og div. kjenninger for om mulig å ordne en skyssmulighet, men uten hell. Det endte med at han ble med Nils til Nittedal, og tok derfra taxi til Oslo, for omsider å komme hjem til Drammen kl. 2 på natta... Vi antok på Lom å være på Biri (der bilen til Nils sto) kl. 2230. Det stemte perfekt, bommet med 30 sekunder! Derfra tok Roger og jeg Mjøsbrua hjemover, mens Nils og Erling dro vestsida videre retning Nittedal. Fornøyde vinket vi "hadet" i rundkjøringa, etter en nydelig dag i Norges vakre fjellverden. Så takk for turen godtfolk, håper vi kan gjenta dette snarlig! Fasiten ble, foruten spenning og mektig natur, fire nye 2k-topper - og to nye venner! Ingen dårlig beholdning det, på en forsinket vårdag på ski innunder sommersolverv!

Må vel være selveste "Kalda Kari" dette?

Ok, takk for info, Mr! Du har jo blitt medlem i dag faktisk, ser jeg - velkommen til et levende forum! Blir nok bæring av ski opp til Leirbreen tenker jeg, men oftest bevares snøen mye bedre der oppå enn på underliggende barmark. Får bare håpe at snødjubden opprettholder snøbruene, og at man slipper skumsnø. Da blir det tungt i såfall... Noen som vet noe om beste trasévalg opp Leirbreen i forhold til de normale sprekkområdene?

Hei Mie! Begynn i det små. Det er viktig at du beholder følelsen av trygghet og mestring. Studer evt. turbeskrivelser og særlig kartet godt kart før turen, da sitter ruta tryggere, skulle vær og sikt bli dårlig. Gå heller lengre dagsturer enn å satse på overnattinger for tidlig. Da slipper du å bære så tungt også, hvilket gjør turen både lettere, enklere og triveligere. Det essensielle i en oppstartsfase er å dyrke trivsels- og trygghetsfaktoren! Gå de første langturene på gode værmeldinger. Informer om hvor du drar. En lang god dagstur gir mange inntrykk, og du tilegner deg mange opplevelser og erfaringer. Og du har noe å fortelle etterpå, hvilket også er moro i seg selv. En sådan tur er en god opplevelse, og slikt frister som kjent til gjentakelser. Et nær uoverkommelig blodslit med altfor tung sekk gjør det kanskje ikke, ihvertfall ikke for en "nybegynner". Men du vi også oppdage etterhvert at selv enkelte "helvetesturer" er særs morsomme å tenke tilbake på, og du vil også med tiden lære deg å sette pris på "det gode slitet"... Utover basalt utstyr som gode sko, klær og ryggsekk, så erfar underveis hva du evt. savner eller kunne tenke deg å ha med på turene. Kjøp så inn slikt underveis, nøkternt og veloverveid. Kun det du har med deg på turen er verdt investeringen. Unngå dyre fancy impulskjøp. Gidder du ikke bære på tingene, ja så er de en bominvestering! Vekta på sekken bør være så lett som råd, det gir overskudd til å leve med på turen, ta inn alle inntrykk for det de er verdt. Og det er nettopp derfor du er der! Med blysekk blir du kun gående å sikle på dine egne skotupper... Kjøp velprøvde og velrenommérte produkter. Sats på kvalitet! Slike ting funker, år etter år hvis du steller godt med dem. Og det er en tilfredstillelse i seg selv å eie og bruke slikt utstyr. Med tida får de en affeksjonsverdi også, de betyr noe for deg. Særlig sko, jakke/bukse og ryggsekk er essensielt viktige. Kjøp de du liker best, ikke knip på noen hundrelapper der, det vil du aldri angre. Basic: Ei lett romslig/bevegelige jakke, vindtett (gjerne også vanntett) Ditto bukse En tjukk fleece-/ullgenser Et sett tynt langt undertøy (super og/eller tynn ullfrotté) 2 par tjukke ullsokker God lue med øredekning Et par halvtjukke skihansker Gode solide fjellstøvler (m/ plass til raggsokker) En god anatomisk dagstursekk i 30-40 liters klassen Kart/Kompass For vinterbruk tilkommer sjølsagt et par robuste skistøvler, noe mer klær under skallbekledningen, en lun hals, et par vindvotter (store m/ mansjetter), samt et par medium innsvingte fjell-/telemarkski med hel stålkant, samt feller. Alt ovenstående nøkternt, men funksjonelt. Og ta bilder! De skal du kose deg med etterpå, og turen kan diskuteres i detalj med andre... God tur da!

Hei Erling! Vi var 3-4 stk. som forrige helg skulle gå fra Krossbu over Leirbreen, og gå runden over Kniven, Geite, Saksi, Veslebjørn, Geite og Kalven. Dette opplegget skar seg med uværet. Vi har derfor planer om å dra i helga i stedet. For vår del dreier dette seg om 3-4 mann, Roger og meg, samt Nils m/ en kompis eller to. Turdagen blir søndag 19/6. Hvis været holder (meldes jo bra pr. nå!), så blir det tur. Det er meget godt med snø ennå, så vi tenker gå på ski uten taulag. Hvis aktuelt tipper jeg vi går fra Krossbu ved 06-tida. Hvis dette er aktuelt, så velkommen på laget!

Ikke akkurat om snøforholdene dette (tvert imot bilder fra 06.07.03), men jeg tenkte jeg må vise panda litt fra Rendalssølen/1755. Denne ligger jo så alene i landskapet at ikke noe annet skygger for utsikten, som er intet annet enn formidabel. Nordveggen faller nær vertikalt 450 m stupt ned i Sølnholet. Ser at Kim (som har hytte i nærheten) har vært der 20 ganger - imponerende! Sjøl kan jeg nevne at idet Neil Armstrong tråkket ut på månen 21.07.1969 - da sto jeg med pointerhvalpen vår i ryggsekken, og strakte hals på nordtoppen av Rendalssølen! Dette trepuklede fjellmassivet er kongen i området, og sees fra overalt. Verdt turen, kan jeg love dere! Rendalssølen består av Nordtoppen/1699, Stortoppen/1755 og Sørtoppen/1688. Oppe på Sørtoppen ligger mange flotte stenheller med fossil havbunn, bølgende finvatret sandbunn! Turen over flyene sørfra er ikke så flat som man skulle tro, man passerer bekker og hauger, og oppunder fjellmassivet ligger et artig område med mye småtjern i et markert dødisgrop-landskap. Og hele tida har du følge av rype, småspove og heilo, mens gjøken galer gladlynt nedi lia... Vedlegger noen bilder for den nyskjerrige, tatt som sagt 06.07.03, på en tur over Stortoppen, derfra vest og tversover Sølnskaret til Sørtoppen, før retur sørover ned flyer og lier mot bilen.

Nordmenn og samer er to forskjellige ting. Men det finnes også eksempler på at samer tidvis ønsker de var nordmenn. En kort historie på det: ----- Det hadde vært tidenes snøfall i Finnmark gjennom natta, og utpå formiddagen kunne man igjen se de første mennesker oppå snøen. Da drev det to mann og grov i snøen bortved der husene angivelig skulle ligge. En liten stuttbent og svarthåret samejævel, og en diger røslig finnmarking. De drev på litt unna hverandre, men grov seg etterhvert noe nærmere. På taleavstand retter så samen ryggen, og sier med tynt mål på samens vis til finnmarkingen: "Tjih - ka du driv ette?" Finnmarkingen reiser seg, og svarer med djup og myndig røst: "Æ græv ette kjærringa!" Hvorpå samen svarer: "Tjih - det gjør æ óg!" Og så graver de videre i snøen... Men om litt, i tilfelle de skulle finne noen, så spør for sikkerhets skyld samen igjen: "Kossjen ser ho ut, ho kjerringa di?" Finnmarkingen svarer ettertenksomt: "Æææ, ho e blond... også e ho langbeint... og så ha ho SCHVÆRE puppa!" Samen blir stående tankefjern og stum, og bare ser langt og misunnelig på finnmarkingen. Siden det forble stille, så tenkte da finnmarkingen at han for høflighets skyld også måtte spørre: "Kossjen ser ho ut, kjerringa di da?" Hvorpå samen etter to sekunders betenkningstid svarer, nesten ivrig: "Aæhh - sjiit i ho... Vi leite ette di!" -----

Ja du Tom, du Tom, du Tom... Først stritter du imot mitt ovennevnte "føre vár prinsipp", hvor jeg er skeptisk til fx å legge veger inn overalt, og du sier: Her sier du altså at tilrettelegging ikke forringer nevneverdig. Noen linjer lenger ned, der Espen også er skeptisk, svarer du slik: Her sier du det motsatte, at tilrettelegging faktisk devaluerer uberørt natur. Du er ikke til å bli klok på (ei heller av)! Har du en konsistent mening overhodet, eller er du kun en kverulantisk værhane, som ikke er i stand til å se dine egne selvmotsigelser? Og som på ren trass er konsekvent uenig? Konstruktiv herremann, du gitt!

Det var nå liksom litt billedlig ment da, Tomhue! Men for å gi deg Nestlégrøten din med teskje: Det går kanskje an å gjøre mer utav slike ting, uten å ødelegge dem først...? (nå var det kanskje ikke så lurt med den grøten, for jeg vet jo du snart gulper den surt opp igjen!) Og hva skulle så "løgnen" være her? Videre kommer vel ikke turistene for å se eller bruke suvernirsjappa! Ikke restaurantene heller. Slikt kryr det av ellers i verden. Nei, de kommer nettopp for å se "the real thing", nemlig naturseverdighetene selv. Men er da disse allerede ødelagt og fragmentert, ja så er pr. def. severdigheten borte! Capish?!

Sukk - ja! Og alt dette for en skarve a istedet for en e - brean istedet for breen... Nei - jeg tror jeg drar til fjells jeg gitt, og nyter stillheten blant tindene, som lykkelig uvitende om mennekekrypets tåpeligheter ikke bryr seg om slikt. Som hviler tidløst langt der inne i landrøyken, trygt hjemme i seg sjøl, og som skal overleve oss alle...

Naturvern og næringsutvikling er ikke nødvendigvis motsatser. At man er for vern av noe, betyr ikke at man dermed er motstander av næringsutvikling. At man er for næringsutvikling, betyr heller ikke at man automatisk er imot vern. Men det må ikke bli slik at enhver næringsutvikling skal gå foran ethvert vern! Oftest er nasjonale naturseverdigheter mer verdt enn et par lokale arbeidsplasser. Store urørte severdigheter kan også gi næringsutvikling hvis riktig vernet, markedført og brukt - istedet for at en skarve mann skal stå i bommen å sanke inn femtiøringer for å slippe inn folk til en ødelagt og over-tilrettelagt natur. Men sjølsagt er både vern og utvikling viktige, så litt gi og ta må gjelde i begge leire. Men et gjennomført "føre vár-prinsipp" synes å være et godt veivalg, vil jeg tro... Etterpå er det nemlig for sent.