eaa

Og en to-tre bilder til...

Karaktersvikt Jeg fikk en pm på Fjellforum fra Kim vedr. valg av kameraoptikk. Etter et par avklaringer att og fram, hektet Kim ei enkelt linje på i slutten av ei melding sent på torsdag: "Urdadalsryggen på lørdag, hele traversen fra Store til de sørvestre. Bli med?" Jeg hadde fortsatt verandasnekring på menyen denne helga, men trakk nå særs villig og lynraskt fordeler av å ha kjøpt trykkimpregnerte materialer: de råtner da ikke så fort (der de ligger, for ikke å si blir liggende)! Etter en smørblid ( ) og halvt smiskende avklaring med en overrumplet kone, ble den karakterløse avgjørelsen om å skulke byggeprosjektet avklart temmelig tvert. Jippi! Snill snø Jeg fór hjemmefra i varmt nydelig vær kl. 0405. Avtalen var å møte Kim og Morten v/ Leirvassbu kl. 0800. Utmed Vågåvatnet pep en sms fra Kim inn, om at de holdt leir attmed vegen innunder Jervefonni. Jeg fant dem der et kvarter før tida, og traff der også Line. Kim og Line hadde sovet under åpen himmel. Morten var ute på tredje dagen, etter turer over Skarstind og Smørstabber dagene før. Tett program han kjører, må si meg imponert over hans driv og steyerevne! Vi gikk fra Leirvassbu 0830, og allerede da var det varmt og godt. I lette antrekk ruslet vi motsols på snille solmjuke snøflater langs Leirvatnets østside, der Kyrkja/2032 speilte seg i voksende smeltedammer langs fonnkantene. Etterhvert skred Visbretind majestetisk inn på scena i sør. Oppe på snøflankene under Tverrbytthornet gryntet en høylytt reinsdyrflokk. Morten, som hadde nær solstikk etter sine to foregående intense høyfjellsdager, gikk med ei T-skjorte hengende over hodet, og liknet svært en nomadisk kamelgjeter der han vandret langs dalføret. Vi skjønte jo derfor raskt at dyrehjorden måtte være hans... Mogopen lyste skjær i morralyset langs rabbene, der vi tilfredse strenet østover mot dagens mål - Urdadalsryggen fra A til Å- det vil si: Store/2116 i nord, over sekundærtoppen 2010 langs egga mot Midtre/2060, så over denne til S-1/2025 og S-2/2017. Videre over Semmelholsbandet og opp igjen til SV-1/2080, og endelig sørover til dagens siste, Urdadalstind SV-2/2005. I alt 7 topper over 2k altså. God pause Kim og Morten har gått disse toppene før, mens dette var nye topper for Line og undertegnede. Vi skilte derfor lag oppe i flanken mellom Store/2116 og Midtre/2060. Kim og Morten gikk til Midtre, og "la seg" der for og vente/nyte, mens Line og jeg gikk opp på laveste bandet sør for Store. Snøen forble god, jevn og fast å gå på, så vi valgte å følge ei snørenne helt opp på Urdadalsryggen. Først oppe på nær 2000 moh ble snøen noe løsere, da spesielt nær åpen ur og sten. Der kunne man brått tråkke igjennom til skrevs, noe som ikke bare var kaldt, men også litt skummelt med shorts og nakne legger. Vel oppe på egga tok vi en matpause, la igjen sekkene, og tok så egga nordover til Store. Herlig landskap, herlig vær, herlig temeratur, og lett fin klyving. Line stakk utom den aller nørdste toppen også, mens jeg forble ved varden på Store og fotograferte litt. Kongeutsikt utover Visdalen, og Heillstugutindene legger virkelig bredsida til sett herfra. Vestover så det hele nesten vinterlig ut, islagte vann, og Tverrbytnet og Smørstabban gnistret fortsatt snøkvite under julihimmelen. Men Bukkehø/2314 sto som før, svart, bratt og uendelig diger over Tverråbrean. Deretter tok vi ryggen tilbake, over sekundærtoppen langs egga mot Midtre, som Morten har GPS-målt til 2010 m/ PF 13m. Den er pt. uten navn, men skal vi kalle den M-2 (og nåværende Midtre/2060for M-1)? På Midtre døste Kim og Morten i sommervarmen, en virkelig godpause, særlig for Morten, med sine forutgående turer sittende i bena. Og med slike vær- og temperaturforhold, hadde de ingen innvendinger overhodet overfor den tålmodige ventingen på Line og meg - nesten tvert imot faktisk ! I østveggen på Midtre sto også en annen tolmodig og steintøff kar, en som nok vil bruke lenger tid til topps enn de fleste (jfr. bilde) ... Kremklyving Videre sørut egga fra Store ligger et særs artig strekke. Flere mindre skar og småhammere må forseres. Som nå, på tørt føre, var dette helt kurant og kun morsomt. Med gode håndtak og lite løst fjell, klorte vi oss svært greit videre. Kim ville for sikkerhets skyld hjelpe Line på et punkt, men utover det ingen vanskeligheter. Men under glattere og mer snørike forhold, kan sikkert visse partier her bli en utfordring... Laaangt under oss så vi folk som sneglet seg på snøen langs tråkket nedi Urdadalen. Hadde nok vært like greit på ski som til fots, selv langs dalbunnen. Vestenfor ruvet Semmelholstindene over en tilsynelatende silkeglatt og sprekkfri bre, og som gulv for det hele, den rene og brudehvite isflaten på Semmelholstjennet. Foran oss i retning med Urdadalsryggen raget Semmeltind/2236, flott og symmetrisk som en pyramide. Bakenfor den igjen lå den mangfoldige topprekka i Gjendealpene, fjernt ute under en horisont skapt av fjelltopper og cumulusskyer. Særlig Knutsholstind/2341 og Mesmogtind/2264 utmerket seg der ute... Valgets kvaler Vel nede av S-2/2017, den siste toppen på selve Urdadalsryggen, tok vi iveg over Semmelholsbandet. Her hadde ikke engang Kim vært før ! Vi vandret over snø og sva, og tanket litt vann i en grunn rislebekk undervegs, så grunn at kun ei kvart flaske kunne fylles om gangen. Det knaste litt i tenna etterpå, men mineraler er da vel sunt? Snart sto vi innunder østveggen på de sørvestre Urdadalstindene. Her vurderte vi veivalget litt (se bilde). Alt.1: Skulle vi følge bart fjell direkte opp den østre eggen mot høyde 2061? Alt.2: Eller skulle vi følge snøkanten til venstre for eggen? I så fall ville vi ende opp på noen hylbratte sva, som lå øverst og oppunder en siste bratt vegg før selve toppryggen… Alt.3: Holde enda mer mot venstre (sør), og traversere hele snøflanken skrått opp østsida, for så stikke opp på toppryggen via ei lita snørenne som syntes å gå helt til topps. Vi valgte det siste. Alt.1 så ut som vedig løst fjell (uten at vi var nær nok til å si noe sikkert). Alt.2 så verst ut, svaene oppunder toppen så meget bratte og glatte ut, og siste bergveggen over dem var virkelig bratt. Snøflanken viste seg suveren å gå i, solmjuk og fast snø. Etter en lang og varm vandring var det rent godt å komme inn i slagskyggen her. Over oss hang på enkelte steder noen digre våte skavler mot himmelen, og under oss lå enkelte utraste kjempesnøballer fra disse. Men snøen virket nå så tung og fast at rasfare ble neppe påtenkt engang. Det brattnet mot toppen i den tilsiktede snørenna, så isøkser ble tatt i bruk opp mot kanten. Der trakk vi unna til høyre innunder selve toppskavla, og nådde bart fjell som førte oss opp på ryggen. På gummisåler Der oppe møtte sola oss igjen, stadig like blid og varm. En liten vestatrekk føltes rent varm, enda klokka nå nærmet seg 19, og vi var over 2000 moh. Snørenna munnet ut kun få meter nord for Urdadalstind SV-1/2080. Et siste tilbakeblikk på dagens løype, en håndfull bilder, og vi tuslet så sør og ned til SV-1/2005. Der satte vi oss nedpå og tok dagens siste matbit. Morten fotograferte i både med- og motlys, og snakket om vanskelige eksponeringsforhold. Det var som sagt stadig varmt, men Morten hadde brukt langbukse hele dagen. Her ble det nok for varmt, for Morten luftet seg med å dra langbuksa nedpå knea. Det var da vi måtte påstå at også fotografen ble overeksponert! Nedfarten ble meget enklere enn vanlig. Snøen lå i store ubrutte leier helt fra toppen og nedover hele SV-sida. Øverst fotsatt løst, så vi gikk igjennom med fynd og klem først, men dette bedret seg raskt. Noen småtryn hist og her måtte vi tåle! Kim hadde på korte gamasjer her, men disse stengte kun snøen inne i stedet for ute, så han fikk skikkelige klumpføtter av kald kramsnø, og ble søkkvåt og kald på bena. Snart kunne vi lettvint bare renne og skli på gummisålene utover bratta, og en del rimelig sære løpe- og gangsett ble observert, for ikke å snakke om spor… Dette passet særlig Morten godt, som hadde et litt ømt kne etter turingen før i uka. Mot vest, mot vest… Vel nede ved Langvatnet, gikk vi atter på en gjeng med reinsdyr. Sikkert kamelnomaden sine disse også… Og turens heldigste ble Line, som her fant en oppblåst ballong! Lyseblå og blank, et øgleliknende dyr eller noe. Og med denne nye lekekameraten i hånd, hoppet hun lykkelig vestover mot solnedgangen… Det er langdrygt langs Langvatnet (heter jo ikke slikt for ingenting!), og endatil videre forbi Høgvagltjennene mot bandet på Høgvaglen, og endelig forbi Leirvatnet til bilene som ventet. Men praten vekslet lett og selvfølgelig om alt fra lovverk til bikkjehvalper, om fiske og grunnmurer, om kriminalitet og bønder, snøforhold og magnetisme, samt masser av andre ting som hører sammen… Morten dro på skikkelig her, og red fra oss inn i sola. Vi andre stoppet på for en kjeks og en vannslurk, før vi så nådde igjen Morten som satt med kameraet i hånd ved varden på Høgvagl-bandet. Derfra skled vi atter på mjuk snø ned til Leirvassbu, der et par glorete turister som røkte stinkende sigarer, fotograferte seg selv ”i villmarka” attmed veggen på hovedbygningen . Morten skar innom og kjøpte et par cola til seg selv, og spanderte en perlende dugghvit eplecider på undertegnede (eller var det bare jeg som glemte å gjøre opp? ). Aaaahhhhhh - tro om det smakte ! Sola var gått ned, og klokka var blitt 2230. Ca. 1350 hm, 25 delvis ulendte km, sju 2k-topper og 13 timer var unnagjort. Til alle kanter Så gjensto kun hjemturen. Kim og Line hadde pakket om morran, mens Morten hadde fortsatt leiren stående nedfor Jervefonni uti Leirdalen. Vi sa "hadet" til Kim og Line. Line hadde bilen stående i Lom, og ble med Kim dit. Morten pakket snippasken, og ble med meg til Vågåvatnet, der Julia ventet etter å ha krysset Valdresflya for å hente ham. Så dro vi alle retninger - Line østover til Rendalen, Morten vestover til Valdres, Kim nordover til Melhus, og jeg sørover til Hamar. Jeg vet at Morten og Julia ble liggende i telt på Valdresflya, og ruslet litt deroppe på søndag. På fjerde dagen med varme fjellturer uten dusj, liknet nok ikke Morten bare en kamelnomade lenger, men luktet nok som en kamel også, kan jeg tenke! (stakkars Julia )! I Bøverdalen plukket Morten og jeg opp en haiker, som viste seg å være en særdeles trivelig kar. Han og jeg hadde mye å snakke om, så tida gikk for en gangs skyld fort på hjemvegen. 22 timer etter start stupte jeg god og møden i seng kl. 0200. Så takk igjen for en ytterst trivelig tur folkens! Denne suksessen bare må vi gjenta om ikke så altfor lenge.

Særs informativt! Hva var verst på Sakse - opp eller ned?

Flott og beskrivende rapport Morten - liker slikt! Og takk for turen forresten, kjempetrivelig dag! Sjøl kan jeg dessverre ikke svare på spørsmålene dine, da jeg ikke har gått noen av disse rutene (ennå ). Men jeg hekter på et par bilder her av disse toppene - kunne ikke du risse inn en rød strek for rutevalgene deres på disse? Hadde vært spennede å se hvor dere faktisk gikk...! Pussig at du finner nordryggen av St. Smørstabbtind såpass skummel. Den opplevde jeg som totalt spasertur både opp og ned, på barmark i august. Da måtte vel heller ruta nedover Storbreen til brekket være vel så heftig, føler jeg... Godt å kule'n på søndag tenker jeg, etter 3 temmelig tøffe fjelldager...?

Åhh, nå ble jeg allerede fjellsjuk igjen - sjøl om jeg fortsatt aner lørdagsturen over Urdadalsryggen i låra. Misunner deg slikt vær deroppe, har sjøl så mange forsøk som forsvant i tåke, snødrev og whiteout... Men jeg skal love deg at disse bildene inspirerer til atter et forsøk! Og jeg skal ( ) til Store over egga fra M-1, come what may!!!

Flott med flere bilder der innefra! Hvis du ikke har sjekket det opp selv, så er max filstørrelse på bildevedlegg 400 KB. Passelig pixels er etter mitt skjønn ca. 960x720 - 1024x768...

Takk og likeså - til hele turfølget! Skal prøve å dytte inn en turrapport snarligst, men er forbanna opptatt for øyeblikket. Sjøl plukket Morten og jeg opp en meget trivelig haiker nedi Bøverdalen, så etter at Morten hoppet av, hadde haikeren og jeg ytterst mye interressant å snakke om, så tida (og bilen...) fløy fort til Hamar. Men det var godt å flate ut i senga vel kl. 0200 ja...! Og som sagt, rapport kommer...

"Herr eaa" gitt! - svært så formelle vi er da...? Er vel neppe undertegnedes stil her på forumet (ei ellers heller, forøvrig) som inngyter en slik respektfull tittulering? Her kan man jo la seg forlede til å bli rent høy på pæra! Men neppe slik, tenker jeg! Har vel heller noe med alder å gjøre da, kanskje...

Vil bare ønske forumet en riktig luftig fjellsommer (jada, Tom også )! Håper det resulterer i mange spennende turrapporter, korte eller lange... God ferie altså - med en liten blomsterkvast fra Kaldbekkbotn i Rondane!

Regner da med at du mener selve fjelltoppen/varden (bakkenivået altså), og ikke bare masta/masttoppen? Kanskje dere har et bilde sett fra hovedgata å legge ut? (max 400kb)

Jada, det er "selveste" Reidar som sitter der. Jan Ola var også med på denne turen (vi var 7 stk.), hvor vi også gikk traversen over Midtrondene og Digerronden. Som du ser av fildatoen i bildenavnet, var det 15.09.2002 (jeg oppga foto av Reidar, fordi det er tatt med hans kamera). Nå synes varden mye finere på ditt bilde, og det er virkelig en diger sådan oppå der!

Ikke fullgodt bilde, men man aner at varden på Høgronden nok er enda større enn på Rondeslottet.

Rondeslottets/2178 varde er også stor og flott. Tror den er ennå høgere på Høgronden/2114, men den har jeg ikke noe godt bilde av.

Du ser ihvertfall Formokampen/1428. Går du opp i boligfeltene NV i Otta, og ser NØ inn Uladalen, så kaaaanskje man kan tyne inn enten Bråkdalsbelgen/1915, Ljosåbelgen/1948, Steet/1996 eller sjølveste Storsmeden/2016...? Sjekk ut da! Vi venter i spenning...

Ikke alle browsere og OS tilpasser visningen automatisk, så dette er ikke like praktisk for alle... Videre må store bilder jpeg-komprimeres mer for å ligge under begrensningen på filstørrelse (eller få en aksepterbar downloadstørrelse), hvilket automatisk gir kvalitetstap. Visningen gir ikke bildekvalitet i seg sjøl, den kun resizer.

Delvis enig. Men nå bygges vel slike småvarder stort sett akkurat rundt toppunktene, og ikke i hytt og pine vekk fra stier og leder, så orienteringsmessig er de neppe det største problemet. Men det bør jo holde med en toppvarde, og malingen langs stiene er vel også strengt tatt unødvendig. Vedlegger for illustrasjonens skyld et bilde fra Muen/1424.

Hehe - eller krympefaktor! (hvis man tenker vanntemperatur og litt koffert...)

Flotte fjell dette. Dere er heldige som har slikt eldorado så tett innpå. Misunnelig jeg... Et tips vedr. bildene: Ingen kritikk av bildene som sådanne, men et lite teknisk råd. Legg dem gjerne ut i en noe mindre pixelstørrelse, slik at de i fullvisning går innenfor en std. skjermoppløsning, gjerne under 1024x768, da mange bruker dette. Normalt vil man ha bildet helhetlig til betraktning, og da er størrelse utover dette bortkastet filstørrelse, som kun gir økt nedlastningstid samt lagringsplassbehov på serverne. Stripper man bildene for metadata også, minker filstørrelsen ytterligere. Da kan man evt. til slutt heller "koste på seg" et lavere jpeg kompresjonsnivå, med økt teknisk bildekvalitet til følge.

Opp og ned borti der, skjønner jeg! Flott landskap, tenk hvor mye slikt vi har i Norge, hvor det nesten ikke ferdes folk. De med minst trafikk er vel de mellom 1900 og 2000 moh tenker jeg... For enkelte 2000-samlere blir vel Pyttegga/1999,6 det optimale fåfenge .

Rjukan i teten! Sendte en mail til Rjukan Radio, med spørsmål om man ser fjelltoppen fra noe sted i byen. Altså ikke masta, men selve fjelltoppen/varden. Her hva de svarer: "Jo da det kan vi. Fra den øverste bydelen Krosso ser man klart hele Gaustatoppen. Det samme ser man fra Fjellveien og øverst i Villaveien. Så verifiseringen er derved gjort! Morsom sak, forresten!" Blir vel vanskelig å slå denne tror jeg, så da blir vel den endelige lista slik: 1. Rjukan - Gaustatoppen/1883 2. Molde - St. Vengjetind/1852 3. Ålesund - Jakta/1588 4. Narvik - Skjomtinden/1575 Evt. deler Åndalsnes andreplassen med Molde hvis bensinst. ved elva regnes til byen, hvor altså Vengjetind/1852 også kan sees. Noen bedre?

Ser ut som dere gikk ned omtrent som oss da vi kom sørfra, 18.08.2002. Vi feiget ut på egga etter 1897, og trakk ned og vest i skaret, og opp igjen i ei styggbratt grusrenne, med ikke allverdens fotfeste mot underliggende sva. Videre fra toppen tok vi kampestensrøysa nord og ned til tjernet i Langholet. Tror ikke du finner maken til storsten ellers i hele Rondane. Vi også ble tvunget vekk fra stupkanten, og ut mot fonna som ligger lenger vest i bratta der. Og vi hadde tordenvær på toppen! Skal si det rumla godt med ekko i Verkilsdalsbotn ja! Og blåste gjorde det i rykk og kast, såpass hardt at vi delvis måtte knegå langs egga mot Steet...

Flere bra vak sett i Leirvatnet/1682 nord for St. Smørstabbtind.

Trolltinden har jo dukket opp annensteds også... :https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=107&highlight=sagtind Slikt blir det kun forvirring og forvekslinger av.

Sagtind skal visst ikke lenger hete dette, men Trolltinden! Ref: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=107&highlight=sagtind Kom dere ned fra toppen til skaret nord for 1897 uten taubruk? Var det vanskelig? Og kanskje like bra at de andre ville hjem før deg. Tror nok turen over Smedene ikke hadde gjort deg godt, mye ur og klyving langs den ruta også. Men gled deg til Smedegga, den er fin! Og Veslesmeden er etter min mening Rondanes fineste topp!

Joa, skjønte det. Artig sammensetning over et halvt sjeldent tema. Bra jobba, broder Åke! Han er forøvrig forbløffende fraværende på dette forumet...?