eaa

Lekkert i høstfjellet gitt! Blir det jakt i Rendalen i stedet da? Bra med fugl over Ringebufjellet og Hedmarksvidda vet jeg. Ikke uvanlig å ta opp 50-60 fugl på dagen... Ser at bildene dine har det "gamle" formatet 2:3, istedet for 3:4 slik de kommer fra bildebrikken. Har du redigert dem slik, eller bruker du ikke 300D'n her? Ixus'en gir vel også 3:4?

Jøss, det var da en sjelden herremann å se her inne på Forumet! Broder'n da - stadig opptatt med garasjen...? Han er da temmelig disiplinert, synes jeg! Spennende å se fra Store Hestbrepigg - gleder meg til denne. En vakker (!) dag skal jeg dit, men den synes visst å sitte langt inne, har jeg skjønt... Hils folket!

Hæ... bevegelig?! Denne ura er vel av de grøvste i hele Norge etter min mening, så akkurat bevegelig er den ikke! Har litt sansen for den jeg da - å leke røyskatt i slike omgivelser er slitsomt, javel, men under tørre forhold temmelig artig!

Sjekk bruktmarkedet på http://www.foto.no/ Ofte mye brukbart der. Se også http://www.foto.no/diskusjon/ for relaterte spørsmål og svar.

Merkelig... Og ingen savnet? Artikkelen sier ikke noe om hvor lenge mannen antas å ha ligget der heller, men at ingen er savnet synes helt merkelig. Spooky å finne noe slikt da! Får håpe at gåten løses, så vi ikke får en "Gammel-Thomas" (jfr. Vømmøl Spelemannslag) som går igjen oppi der...

Deal! Men nå drar jeg på rivieraen i Cannes! Vurderer å droppe stegjerna...

Sorry Kim, men selve Gravskardhøgda er da ikke med på bildet?! Det er vel Gravskardet/1482 vi ser til høyre, og i bildekanten såvidt skuldra på Gravskardhøgda/1767. Toppene fra skardet mot venstre blir da Skjellåkinn S-1/1696, Skjellåkinn/1706, Skjerallen/1618 og endelig Kyrkjekletten/1545 før da selve Sølnkletten/1827. Åssen går garasjebygginga forresten? Har du vært noe i fjellet i det siste?

Jo, mulig det, ikke så lett når man ikke var "on site" og vet eksakt retningen. I så fall er det Skjellåkinn/1706 og Gravskardet over mot Gravskardhøgda/1767 helt i høyre bildekant... Pent bilde dette også! En helt annen ting - kommer turrapport fra råskinnturen din over Styggedalstraversen forrige helg? (det hadde vært noe!)

Ellers finner du tekniske kameradata for div. nordlysopptak her: http://www.foto.no/cgi-bin/bilder/vis_oversikt_fotografer.cgi Fra fotograflista velg Tor-Erik Eidissen eller Tom Roland... Browse til deres nordlysbilder, og se på bildetekstene der for techspec. Lykke til! Så får man bare vente på nordlyset...

Flotte bilder av Norges hjerte! Stilsikre og velkomponerte bilder dette. Informativt også!

Må innrømme at tanken i korte glimt slo også meg, Stig! Lite flatterende det, kanskje... Men Marit strålte om kapp med sola, og holdt både farten og humøret høgt i hevd hele turen! Så derfor glemte vi liksom å trekke fram stolen... Og når sant skal sies tror jeg ikke typer som henne vil at man skal gjøre det heller! Tror hun likte seg lell, jeg... Og dessuten fikk hun jo hele baksetet i Corsa'n for seg selv!

Kun til info: Slik så det ihvertfall ut på samme tidspunkt oktober i fjor... https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1934

Var jo en alldeles nydelig høstnatt den natta, med nordlys og greier! Og vel ute av byen ligger stjernehimmelen nesten helt ned på panna på én. Faktisk så vil du vekk fra et normalt byrom og ut på bygda kunne se ca. 10 ganger så mange stjerner som i byen, når overstrålingen av kunstlyset er borte! Og stjerneskudd er alltid like vakkert å se. Husker godt Leonidene 19.11.02. Da slokket jeg alle gårdslamper, la jeg meg på rygg på ei kapokmatte midt på gårsplassen kl. 0440 i 13 kuldegrader, og stirret opp i uendeligheten i 45 min, og telte på den korte stunda hele 312 stjerneskudd! Flott ja! (detaljer finner du her: http://www.astro.uio.no/ita/nyheter/leonidene_2002/leonidene_2002a.html) I en slik stille og ensom stund finnes god plass for undring, og man føler seg liten, men likevel stor, på samme tid... Slikt gir liksom en målestokk på vårt daglige strev og kjas, og man innser kanskje at mye av det vi bedriver egentlig ikke er så betydningsfullt lell... "Om 100 år er allting glemt..." For ikke å snakke om 100 mill.

Ja, var ikke dette en vakker dag? Temmelig lekkert å kunne rusle rundt i fjellet for å fotografere på en dag som denne... Du sier fototur - mangler dere fortsatt bilder for dekningen i boka? Der er det vel deadline snart?! Eller var det kun for å "kosefotografere"? Uansett flotte bilder, likte spesielt godt første og særlig det siste! Og fjellet du ser "over Rendalen eller hva det nå er" er nok Tron/1666. Men den isøksa ville jeg tatt med meg, tror jeg. Flott antikvitet å ha på veggen i peisestua eller hytta det da!

Ja, temmelig lettet over det kneet egentlig. I etterkant var det kanskje litt dumdristig å dra så langt inn i så røft terreng første turen etter problemopplevelsen. For hadde jeg fått tilsvarende kne inni her, ja da hadde jeg ikke kommet ut ved egen hjelp...! Hestbrepiggene ja, klar igjen jeg vet du! Så at selv på lørdag lå en diger grå skyladd over Hestbrepiggene idet jeg sjøl kom høgt nok til å se dem. I samme øyeblikk oppdaget jo værguden der meg, og skya oppsto tvert! (helt sant, spør Nils!) Likeså, Nils! En nær drømmeaktig dag, i maxvær, i overveldende landskap, med ekte åndsfrender som turfølge! Artig ja! Hils Marit og si hun er ei stentøff jente! PS. Tar kontakt vedr. bilen, men drar til Frankrike i morra, og kommer først hjem 19/9... Njaa, mulig det, men å kjøre sau med BMW X3 er vel noe råflott da - sjøl for norske subsidierte bønder! Dette burde jo jeg vite alt om, jeg som jo er bonde - ihvertfall iflg. Tom... Kommer flere sjanser, Panda! Vi får legge opp løpet så vi får noe bedre tid neste gang... Hva gjorde dere egentlig? Kom dere til S. Soleibotntind? Eller ble det bare maltwhisky og solbading... Kommer turrapport? Du må komme deg ut en tur snart, Tom! De skarpe høstdagene er av edleste merke i høgfjellet. Be there! Håper det, Roger! Velkommen skal du være! Vi har jo ikke en eneste barmarkstur i følge i år jo! No worry, man! Vi har kommet nedatt i mørkten før vi... Og når man er 3 eller fler er det sjelden noen fare. Men alltid godt å vite at noen vet hvor man er. Takker for omtanken!

Og noen tusen ord til...

Plan B Nils og jeg hadde lenge snakket om Torfinnstindene, eller kanskje Søre Austanbotntind. Onsdag kom en sms fra Nils som bekreftet god værmelding. Nå måtte vi dra! Jeg svarte "Ja, jeg blir med! ", og vi satset på Torfinnstinder. Men nedturen kom på direkten, webkameraet på Eidsbugarden viste nesten kritthvite fjell ned til 1200 moh . Å vagle eggene og rappellene oppi der på isglasur og nysnø var mindre aktuelt. I det dragsuget forsvant også S. Austanbotn, da svaene der helst bør være knusktørre for å ferdes trygt. Hva nå? Tja... Nils har jo snart fylt Røyne-lista si, og hadde liksom ikke så mye å velge i. Vi ble derfor raskt enige om plan B - Gjertvasstind/2351, dette praktstykke av et fjell helt øst inni Hurrungane. Da valget var gjort, sendte jeg en sms til Panda, som vi visste også skulle til Hurrungane denne helga, og spurte om han ville bli med. Om litt kom et bekreftende svar! Vi ble enige om å treffes på Turtagrø, der jeg bestile et 4-mannsrom i annekset. Jeg skulle møte Nils og Marit (en kollega av Nils) ved Mjøsbrua kl.19, men kona hadde bilen og ble en time forsinket hjem, og derved ble også jeg tilsvarende forsinket til møtestedet. Vi ankom derfor ikke Turtagrø før kl. 24, der Panda satt med godbok og kaffe i biblioteket. Hans to turkamerater (deriblant Parbat), hadde allerede tatt kvelden i teltet, mens Panda skulle dele rom med oss. Dessverre syntes Panda & co at Gjertvasstind ble noe for langt, og ombestemte seg for Soleibotntinder. Kl. 0630 var vi på bena, og parkerte om litt bilen ved bommen i Helgedalen, som lå lett rimhvit og stille under gryet. Akkurat idet vi gikk iveg, brøt sola horisonten nedunder Fannaråken, og klokka var blitt 0740. Et anstrøk av nysnø lå langt ned i Fannaråkens vestflanke, og østryggen på Steindalsnosi var kritthvit... Drømmemorgen Praten gikk lett, og det samme gjorde vi innover dalen. Der vegen begynner traverseringen opp lia innerst i dalføret, tok vi beneste stien opp lia, og kom inn på vegen igjen lenger oppe. Vi fulgte så denne til endes. Der sto en BMW X3 alene og forlatt, så noen har tydeligvis nøkkel til bommen. Tviler dog på at man sanker sau med en slik bil... Ved vegslutt så vi nå rett inn i Styggedalsbreen og Styggedalsmassivet, som blånet kaldt og frostig over brebotnen i den skarpe høstlufta. Og langt derinne, bakerst mot himmelen, tronet vårt mål Gjertvasstind/2351. Det anget av rim, mose og viju innover mot Styggedalen, og rimete blåklokker sto fortsatt trassig oppreist bortetter rabbene. Vi storkoste oss i morralyset, og snart nådde vi vatnet på 1380 moh, der lekne småbølger klukket sommerlig i den lille lune sønnabrisen over vannflata. Like etter passeringen av vatnet, startet stigningen opp selve Styggedalen. Dalen bærer sitt navn med rette, et kaotisk kampestensvirvar, der en klukkende svart bekk gjemmer seg i høl og staup under ura. Innimellom lå frostglaserte halvskumle stenflater, og her og der moseputer så irrgrønne at selv Irlands graslier ser blasse og visne ut i sammenlikning. Vi smøg og kravlet oss forsiktig oppover, og fikk plutselig følge av fem fjellrypekyllinger som trippet tillitsfullt over stentoppene foran oss i motlyset. Stilltiende strakte de hals og kikket undrende på de rare glorete dyra som kom rekendes oppover dalen. Lite visste vel de at høstjakta startet denne dagen... Små varder sto hist og pist langs det svake tråkket, der vi også så to-tre gamle røde T'er, men stien synes lite brukt og "vedlikeholdes" nok ikke lenger av DNT. Vi passerte snart de glassklare brådjupe vannene 1469 og 1470 under Simlenosi/1766, og gikk opp mot bandet like øst for høyde 1523, der vi tok en matbit. Derfra skuet vi nå rett inn i nordsiden av Gjertvasstind og Styggedalstindene. Gjertvassbreen lå styggbratt med sine enorme gapende breglipper, og vi diskuterte mulige vegvalg opp breen til Gjertvasskaret. Vi studerte herfra også nordflanken på Gjertvasstind, og bestemte oss for et veivalg opp storura mot østryggen. Under oss mot SØ dro Gjertvasselva skummende kvit utover mot Utladalen, og langs elva lyste rabbene rypebærrøde i høstdagen... Bratt og glatt Fra rasteplassen på bandet skulle vi nå 220 hm ned igjen, for å krysse åa, og så ta fatt på den lange ura opp mot østryggen. Nede i lia kom en kongeørn sirklende på brede vinger loddrett over hodene våre, ikke mer enn 60-70 m høyt, så nær at vi godt kunne se de gule føttene. Åa skummet frisk og blank langs glatte sva i dalbunnen, og vestenfor oss hang brefallet på Gjertvassbreen grovt og digert under himmelranda, mens lange hvite fosseslør sjoet kaldt ned langs de skyggelagte golde bergveggene i det råhugde landskapet. Og himmelhøgt der oppe kneiset toppen vi skulle nå - stor, kald og likegyldig overfor menneskekrypene i dalbunnen. Fra elva ventet oss drøye 1100 hm bratt fjell, sva og sten, ur og is, steg for steg... Storura var litt uggen å gå. Den var løs, og den var rimet. Best å være forsiktig. Vi vant langsomt høyde, og nådde etterhvert oppunder berghamrene over røysa, der siklende småbekker og vannspring hadde frosset til hengende gallerier av istapper gjennom natta, som nå skinte blanke og kaldblå her i skyggesiden av storfjella. Her var stedvis isglasert og sleipt, og enkelte våte mosetepper var blitt knallharde og stygglatte. Vi traverserte nå innunder bergsiden østover, for til slutt å nå enden på en lang bratt snøflanke som dro opp østryggen retning stortoppene. Der rigget vi på stegjerna, og dreide høyre oppover på den harde snøflanken. Stegjerna satt som støpt, vi passerte et blåisparti, og peste oss trottig oppover. Umulig å gå på tå med stegjern, så jeg skal si akilles og leggmuskler fikk strekt seg i bratta her! Neste mål var høyde 1924 oppetter langs ryggen. Vi vant raskt 200 hm på snøen, og var snart på høyde 1924. Der dukket igjen selveste Gjertvasstind opp, likeså høyde 1982 med sin bratte hammerside imot oss. Bak og rundt oss steg nå den ene stortoppen etter den andre opp mot horisonten, og snart så vi "alt". I den glassklare høstlufta beundret vi Jostedalsbreen der Brenibba og Lodalskåpa raget over iskappa, Breheimen med Holåtinder og Hestbrepigger, Snøhetta, nesten rubb og rake av Jotunheimen, det turkise brefallet i Smørstabbreen, sørafor oss kneiste Stølsnostind og Falketind, laaangt ute i sør kuvet Rundemellen sin bolleprofil over blånene, og mot vest - et svart, hvitt og blått kaos av forrevne vegger, raviner, stup, skar og spir i Hurrunganes vanvittige landskap... Faktisk var det adskillig enklere å si hva vi ikke så: kun det som lå skjult langt der øst bak Surtningsue - nemlig Nautgardstind, Stornubben og Kvitingskjølen! Resten kunne vi nyte, der blikket langsomt og gjenkjennende fikk vandre himmelranda rundt, under en blid og tindrende septembersol... Til topps Opp hamrene innunder høyde 1982 sto små spredte varder som påviste et farbart veivalg opp mellom brattheng og småknauser. Relativt greit å komme opp, men litt nysnø og is gjorde underlaget stedvis glatt, så forsiktighet og påpasselighet var påkrevet. Artig klyving dette! Vel oppe på høyde 1982 betraktet vi så den siste lange brebratta opp mot stortoppen. Denne var glatt og jevn, og så temmelig grei ut. Det var den også, stegjerna satt stadig godt, og isøksa ble også et must oppunder toppen. Men bakken var mye lenger enn den så ut, så låra ble noe trøtne før vi igjen var oppunder bart fjell ved den siste kneika opp. Her var det så bratt at man helst burde psyke vekk tanken på en mulig utglidning, og konsentrere seg utelukkende om oppgaven med å sikre gode fot-isett, samt at isøksa satt godt fast før man løsnet neste fot. En utglidning på den harde snø/isflata er fort jamngodt med døden her. Først noen titalls meter med styggbratt snøflanke, deretter hundrevis av meter ned svart fjellvegg, og rett i breen... Fra slutten av snøflanken lurte vi litt på hvor vi kunne komme oss opp videre. Jeg slet meg opp ei 40 cm smal og bratt bergskorte, nesten uten håndtak, og kun grunnlendt snø over klippene. Ovenfor denne skrådde et tre meter langt sva opp mot høyre, også dette helt uten muligheter for håndtak. Et par cm is og ditto med snø dekket klippen under. Jeg tok sjansen på at stegjerntuppene satt i den grunne isen, og ålte meg hyperlangsomt på magen opp. Det gikk! Dette var en kalkulert risiko. Svaet var hverken langt eller bratt, så skulle jeg gli, ville jeg kun skli tilbake og fanges opp av den smale bergskorta jeg kom opp ifra. Vel oppe kunne jeg nå se at en fast og mye større snørenne gikk ned til snøflanken 25 m vest for der de andre sto og ventet. Jeg ropte ned til dem om dette, og de kunne greit "spasere" bort og opp denne renna. Herfra føttet vi oss forsiktig langs øverkanten av is/snøflanken ut mot Gjertvasskaret, og bort til varden som står ut mot storveggstupet på sørsiden av tinden. Yeeiii! Målet nådd, og vi nærmest gapte over storheten og voldsomheten i det fantastiske landskapet her oppe under himmelkvelven. "Se den horisonten'a! Men landskapet vestover da mann! Dæven søkke, sjekk Maradalsryggen'a! Ojojoj, hohh, se Storen da! Himmel og hav, hva med Austanbotn og Ringstind? Sjekk de stupa, har du sett på makan?!!" Vi skrålte av overveldet lykke, sola skant, breer og stup glitret omkring oss, og blankøyde drakk vi Norges vakre natur inn, i lange sugende drag... Men klokka var blitt mye, og en laang og seig retur ventet oss, lengre og seigere enn vi ante, skulle det vise seg... Under stjernene og nordlyset Så tok vi iveg nedatt den lange snøbakken fra toppen. Den statiske gangen med fullt motstem i hvert et steg var tungt for lår og knær. Hamrene ned fra høyde 1982 gikk greit, og omsider sto vi nedunder den nederste snøflanken og kunne ta av stegjerna. Derfra ventet på ny den lange, glatte og noe løse ura ned mot Gjertvassdalen. Vi føttet oss forsiktig nedover, mens dagslyset langsomt ebbet ut, og vel nede ved elva var det blitt temmelig skumt. På veg opp de drøye 200 hm på motsatt dalside, gikk lyset. Vi var slitne nå, og foran oss lå den grove og stygge blokkmarka ned Styggedalen. Langs 1470-vatnet måtte jeg ta den sjette og siste brødskiva. Jeg kjente jeg begynte å gå tom, og ble lettere ustø og skjelven. Marit var også temmelig sjanglete, og det passet ikke videre godt i grovrøysa bortetter her i mørkten! Det var svært vanskelig å se hva man tråkket på nå. De øverste lyse stenflatene kunne vagt anes i mørket, men å bedømme hvor lengt ned/bort de var, og ikke minst fasong og helning på stenene, var ikke enkelt. Dermed visste man ikke helt hvor eller hvordan tråkket landet... Man måtte hele tiden holde litt igjen, for å kunne attre seg og redde seg inn hvis tråkket feilet. Å gå huggustups ned i røysa her var intet alternativ! Ned imellom blokkene gapte bunnsvarte vannfylte høl av alle størrelser og fasonger, stedvis var det sleip mose, og hist og her noe isglasur. Å skade seg nå ville vært et seriøst problem. Nils hadde med hodelykt. Med ham bakerst forsøkte vi å ta oss videre nedover, men vi to foran kastet kun våre egne kølsvarte slagskygger, og ble blendet av lyset utenfor skyggen. Og det var jo nettopp inne i skyggen vi skulle sette bena! Så dette hjalp særlig meg som førstemann lite, da jeg hadde både min egen og Marits skygge å sloss mot. Det endte med at jeg gikk 20-40 m foran de andre, og forsøkte hjelpe meg med det ørlille lyset fra et svakt slør av nordlys, som gløste glassgrønt over bergkammene mot nord. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida! Langt om lenge var vi endelig tilbake ved 1380-vatnet. Derfra var det renere lende med lyng og småviju, og det opplevdes som en lettelse. I stappmørket lyste Nils med hodelykta nordover fra en kolle, og da oppdaget vi refleksen av skiltet på den parkerte BMW'n på flere hundre meters hold. Vi slet oss dit, og slentret deretter vegen ned og ut Helgedalen. Så godt å endelig kunne stole på tråkket, at foten traff noe forutsigbart og flatt! Et stjerneskudd rispet ishvitt himmelen over dalrommet, og etter eventyrdagen syntes det langt, og lenger enn langt, ut dalføret... Dauslitne nådde vi bilen kl. 0040, nøyaktig 17 timer etter avmarsj. Kummerlig kjøretur Nå gjensto fortsatt 6 timers kjøring hjem (4,5 for meg). Stuptrøtte tok vi avgårde, men kom ikke lenger enn til sagasøyla i Bøverdalen før Nils måtte kaste inn håndkleet. Marit sov allerede som en søkkstokk i baksetet. Jeg overtok rattet, mens Nils sovnet han óg. Neste mål var 24t Statoil på Otta. Så, et sted søri Ottadalen kunne det gått galt. Som skutt ut av mørket kom et rådyr ut i vegen kloss foran bilen. På ren ryggmargsrefleks kastet jeg bilen unna mot høyre, og unngikk mirakuløst dyret, men sopte istedet bilsida i autovernet! Ingen bulker ved første øyekast, men en stygg lakkstripe langs hele bilen. Fytterakkeren, men kanskje bedre enn å få hele dyret midt i fleisen i 85 km/t... Vi kjøpte pølser på Otta, men etter maten ble også jeg overtrøtt! Vi måtte derfor stoppe og sove en drøy time på rasteplassen sør for Tretten. Først kl. 0745, i soloppgangen nøyaktig et døgn etter vi startet fjellturen, kunne jeg gå ut av bilen på gårdsplassen hjemme. Nils og Marit måtte dog kjempe videre i halvannen time til, før de antakelig halvt bevissløse bråsovnet en meter over senga! Slitsom tur javel, men verdt hvert eneste skritt! Og med en slik avslutning ble den ikke akkurat A4 heller, og jeg tror vi vil huske denne turen lenge... Men best av alt - kneet mitt som kranglet slik i Surtningsue forrige turen, fungerte perfekt igjen, og det selv i en maratontest som denne! Og Panda, vi får bare gjøre et forsøk til... Men nå har jeg liret av meg 2341 ord, så nå må jeg gi meg! Men heldigvis, bilder sier mer enn tusen ord, så jeg slenger likegodt ved en del, for det var bare så ufattelig fint denne dagen...!

Bærre lækkert! Blir så fjellsjuk av å lese slikt! Slike egger er nær den optimale fjellnytelse. Spennende, tidvis utfordrende, luftig og med den utsikten... Og sammen med gode fjellvenner, kan man ha det bedre i finværet? Vart litt skræmt ja, av liket på bilde 2. Stusset på om det var noe dere hadde skylda for, eller om det var en dere fant oppå der... Godt å høre at han kom seg igjen da! Fristende rapport med informative og flotte bilder! Enig med deg, Tom (tenk det!). Passer nesten aldri, den kombinasjonen der. Men heldigvis trives jeg ute i uvær også, spesielt på vinteren, med ulende vind og snødrev over flyene. Får roser i kinna da gitt, sjøl uten sminke og svindyr lotion!

Ment som ren spøk fra min side, Julia! Dessuten sier jeg vel det motsatte - at jeg ikke ser at Morten kan være opphavet, og at jeg tror at Tom er reell og virkelig! (jeg vet jo at han er det, da...) Syntes bare at "kjesso" sitt innlegg var en original og underholdende vri, uten å legge noe videre alvor eller påstander i det. Fikk meg en liten latter av innlegget, faktisk. Artig når folk har fantasi! Tror (og håper) at hverken Morten eller Tom føler seg uthengt av slikt, langt sterkere ting har vel vært formulert her på forumet før!

Hehe, artige betrakninger/mistanker du har her! Men så schitzo tror jeg ikke Morten er! I så fall burde han vel før eller siden røpe seg litt ovenfor noen, men jeg sanser ikke at det har skjedd, ihvertfall ikke ennå... Tror faktisk Tommelom eksisterer jeg (dog i sin egen verden... ). Jeg skal ikke baktale ham her uten hans nærvær, men det kommer nok snart, kjenner jeg ham rett! Så får vi akkedere med Tom/(Morten) derfra... Har det snødd noe i Smørstabban nylig forresten? Og hvordan så Hurrbreen ut nå, mye blåis?

"Kjeft a, bonden." Mjæ, mjæ mjæ... Furt eller? Må innrømme at det stadig er like artig å fyre deg opp litt! Men jeg aktar ikke å ødelegge nattesøvnen din jeg, for det er egentlig ikke så vond ment, da vet du. Men artig, og fristende - ja bevares!

Neei, sier ikke noe om det jeg. Jeg sier bare at fjellturer av ovennevnte type kan være skumle for deg! Sov søtt videre!

Da var det som jeg tenkte! Keep up the good work!

Hmmm - håper jeg misforstår deg litt, men jeg synes dette var en litt bråkjekk halvt grinete formulering/innfallsvinkel? Enhver kan vel risikere å forlegge/glemme viktige ting før eller siden, så som et fotoapparat, lommebok, pass, eller tau... Dessuten vet man jo heller ikke i funnøyeblikket hva som kan ha vært foranledningen til at ting ligger der de gjør. Men flott at du tok vare på tauet! Når man ikke sanser livstegn i fjellet rundt, kan man vel anta at det er gjenglemt. Enig med "lph", eieren vil vel helst oppsøke nærmeste "betjente" sted for å høre om et tau har kommet inn. Jeg ville ihvertfall vært ytterst takknemlig om noen hadde tatt seg bryet med å levere inn et slikt tap!

Ja, fjellturer kan være ekstremt farlige, særlig med sosialister med rødt tau! (men heldigvis for deg så er Morten sitt gult da...) Trøsten din må jo bli at du detter ned på en bre som er blå...