eaa

Takker alle for positiv respons! Joa, jeg er jo litt pratsom som vanlig, men skarve to sider er vel lov etter 6-7 2k-topper og 16,5 timer, i et gnistrende vårvær etter månenatta? Sjøl om bilder sier mer enn tusen ord, så har jeg liksom mye å fortelle om synes jeg, storslått opplevelse for meg, da vet dere... Så dere får fortsatt bære over med meg - håper jeg! Nei, ikke uten mat. Tok ikke sjansen på å gå tørk tom så langt inni fjella. Og det tror jeg at jeg gjorde lurt i... Men de fristet, ja! Tenker vel å ta disse fra vest nå, kanskje i forb. med Tverrådalskyrkja og omegn...

Hvor var du da? Var det kanskje sporene dine jeg fulgte..? Mjaa, stadig ikke sikker jeg. Sjekk dette bildet av Høgset/2105, tatt fra Store Hestbrepigg/2172. Du ser godt den ca. mannshøge varden oppe på toppen, og det heller da en del nedover til høyre mot Ø2 her? Og merk, man ser ikke laveste punktet på bandet her engang... Prøv å legge på en horisontal linje i bildet, og sammenlikne pilhøyden mot bandet med varden..? Hmmm - ka du tru?

Gratulerer med nr. 100! Håper også sjøl å nå det tallet i løpet av året... Og neste blir nettopp Storebjørn og Veslebjørn helga 20. mai. Gleder meg da sju! Noe inntrykk av hvordan adkomsten dit var fra Leirvassbu-siden nå?

Nix. Ikke på dem, men 20mm under Cobraene... Har dog tenkt på også å heve Riva'ene, men da primært for å løfte binding og sko opp fra oftest for smale spor eller is-/skareskorper. For kjøringa mi spiller det ingen rolle, kunne like gjerne brukt rullator med meier istedet for std. grå hjul...

Nei, faktisk ikke, sjøl etter 12 timer i sola over 2000 meter! Faktor 15 med to smøringer i løpet av dagen holdt faktisk, sjøl for mitt lysskye øgleskinn!

De kan jeg bare anbefale. Det var et par slike jeg benyttet i går i Hestbrepiggene. Men så har jeg jo bare dem m/ Riva 3 + et par bredere (108 mm) Ski Trab Piuma med Cobra R8. Randonné tror jeg ikke jeg trenger, er ikke god nok på ski tror jeg, selv om fast hæl faktisk skal være enklere å kjøre på... Dessuten vil det bare se se kopete og jålete ut på en gamling som meg!

Lekre bilder her, Svein! Flott at du evner å gi litt målestokk ved å (mis)bruke Geir litt! Må si som Morten at rutene dine sier meg ikke så mye (selv med kart), landskapet forblir litt fremmed(artet) for meg, men jeg må nå både lese og se på bildene lell da! For jaggu er dette vakre greier! So keep up the good work!

Søkke ta - imponerende! Låser du hvitbalanse og eksponering ved opptak av et slikt rundskue? Hvis ikke vil vel både landskap og ikke minst himmelen kunne danne "plagsomme" skiller v/ stitchingen?

Like nydelig hver gang, å se bilder fra Hurrungane i slik mai-sol! Og verstingen Austanbotn håper jeg å gjøre kål på til sommeren. For der oppi skal ikke jeg med ski ihvertfall! Var Midtre grei med randonné-støvler på bena? Eller brukte dere stegjern dit opp? Toyota'en er sikker helt ok, men den gidder jeg ikke kommentere.

Først går du Marcia Longa, og så kjøper du randonné-utsyr? Må si du er en allsidig skiløper, Erling! Gleder meg til Loftet - skal spare den til en vårskitur jeg også... Ser jo like fristende ut hver eneste gang jeg ser den, den skiflanken der!

Huff - pass deg for stålkantene!

Hva er det du egentlig sier her, Morten? Har du blitt impotent?! I så fall er ikke føret det verste... Sterk tur i et rimelig imponerende landskap! Og godt formidlet med deilige fjellbilder - som vanlig!

Og et par bilder til...

Offergaven Værkartet for helga så mer ut som ei løvetanneng enn ei værmelding, og Nils sendte meg en sms om at nå måtte jeg bare dra! Og målet var gitt, det var atter en gang Hestbrepiggene, mot atter en kamp med områdets grinete og uberegnelige værgud. Dog så jeg at andre på FF håpte jeg skulle bli hjemme, i redsel for at mitt blotte nærvær skulle ødelegge deres eller andres turmuligheter… Men min egennyttige og hensynsløse avgjørelse om tur ble likevel tatt - come what may! Halvmånen lyste blank høgt oppe på vesthimmelen, da jeg i mørket stoppet bilen på Netosetra litt før kl. 24 på natta. Ute var det mildt og vindstille, og i nattestillheten fyltes dalen av den sjoende lyden av rennende vann, som siklet, surklet, klukket og rant nedover lia rundt setra. Jeg hadde planer om å sove en 2-3 timer i bilen før jeg gikk, men var ikke et fnugg trøtt, så jeg ville vel helst bare bli liggende å vri meg uten å få sove. Jeg bestemte meg derfor for heller å gå på direkten, så jeg festet skia på sekken, og gjorde meg klar til å gå. Da oppdager jeg at jeg har glemt igjen all mat hjemme! Alt jeg har i bilen er en liten halvspist pose potetgull, samt en fingerstor sjokoladebit. Jeg forbanner meg sjøl opp og ned, før jeg fester skia på sekken og er klar til å ta iveg opp den snøbare bratte lia. Dette skal bli en slankekur som eksperten Grethe Rhode bare kan se langt etter! Men før jeg går gjennomfører jeg mitt snedig planlagte sjekketriks mot værguden, og ofrer en fin sjokoladebit på en pyramideformet sten attmed bilen, en Fruktnøttbit med hele to rosiner inni! Lia var like uvegsom på barmark som før, vassjuk, ulendt, hølete, og med skrevshøgt knoklete kjerr av bresk, viju og kjerringris. Heldigvis maktet månen å lyse opp til et brukelig ganglys, og jeg kunne ane min egen skygge utover bakken, der jeg med skistavene til hjelp sloss meg opp gjennom krattjungel og vasshøl i nattemørket. Endelig nådde jeg de første snøleiene, som var opptil meteren djupe, og pill råtne. Etter nærmest å ha knegått noen slike, kunne jeg omsider ta på skia, og føttet meg forsiktig videre på snø som kun så vidt bar meg. Her kom jeg på at også solbrillene lå igjen, på dashbordet i bilen… Vårnatt Vel oppe på flyene fant jeg skispor, antakelig døgngamle, som jeg skulle komme til å følge mer eller mindre hele turen. Noen hadde tydeligvis hatt samme intensjoner som meg. En mild og svak nordøstlig trekk pustet nedover flya, og månens blåbleke lampe glitret i våt snø over fjellene, mens ei enslig heilo fløytet vemodig ute på snøflatene vestover mot Geitåa et sted. I nord levde et svakt turkis lys lavt på himmelen gjennom natta, og stadig hørtes lyden av rennende vann under snøen. Jamt og trutt vant jeg høgdemeter og distanse i retning Høgset/2105, jeg gikk bevisst ikke hardt, for ikke å gå tom for tidlig. Ikke bra det, når påfyll ikke var å få... Rutevalget mitt var over Høgset, videre til Ø2/2132, M1/2160, egga over Nordre/2131 til Store/2172, deretter M2/2143 og Låven/2012. Da jeg nådde foten av Høgsetbreen, trakk jeg denne gangen ikke opp på ryggen SV for denne, men fulgte i stedet den faste fine breflaten innover, og gikk opp snøbratta til ryggen først innunder den første av de to hamrene på ca. 2000 moh, et godt stykke oppe på ryggen. Vel forbi disse gjensto kun siste bakken opp til Høgset/2105, og i øst rødmet nå en ny dag lavt på horisonten over Lomsegga. Klokka var blitt 04, og det gjensto en time til soloppgang. Etter noen bilder, tuslet jeg til topps, og sto så ved varden for tredje gang. Forrige gang var på dagen for et år siden, 7. mai i fjor, da sammen med Julia, Morten og Roger (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2858). Jeg ville rekke soloppgangen på Ø2/2132, og gikk raskt videre dit. Og la det være sagt igjen, Høgset har en PF, men om den når 10 m vet jeg ikke. Over ryggen mot Ø2 frisknet vinden litt, og snudde diamentralt fra NØ til SV, og forble slik resten av dagen. Det lysnet raskt, mens jeg på Ø2 ventet på sola i 20 min. Jeg tok ikke sjansen på å gå videre mot M1, og så misse soloppgangen mellom to topper… En natt forbi - og i en verden skapt av skyggeblått og morgenrøde, skred så sola inn i vårmorgenen over Moldulhøe kl. 0457. Fantastisk nydelig, men lufta var så disig at den ikke maktet å farge landskapet særlig, men selve solskiva var til gjengjeld så blodrød som den kan bli. Bak meg skinte skavlekantene over Heimstebrean blekrosa i morralyset, mens sjølve breflata fortsatt lå i slagskyggen av Ø2/2132, som jeg sto på. Jeg nøt stunden, og plukket et og annet bilde rundt omkring, før sola hvitnet med nyvunnet høyde, og det var på tide å rusle videre mot M1/2160, som nå skinte i medlyset mot vest. Jeg forhastet meg ikke, dagen var nyfødt, og jeg var på himmelranda for lenge siden. Stadig finvær, men så hadde jeg ikke yppet meg på M1 enda heller da… Sola flommet over fjellheimen, og jeg nøt synet av breflata under meg, og synet av egga fra M1 over Nordre mot Store. Tuslet så videre, og stoppet rett som det var for et bilde eller to. En liten skydott ség forbi sola, og i den disige lufta sto solstrålene som tjukke hvite bunter ut av skyskyggen. I sør var Jotunheimen med Skarstind og Galdhøpiggen nesten usynlige i landdisen, og nede i Bøverdalen lå en ugjennomtrengelig gråbrun smog, som så rett og slett usunn ut. Om litt sto jeg for femte gang på M1 - men denne gangen skant sola fortsatt! Jeg smilte for meg selv, storkoste meg, og det samme gjorde tydeligvis værguden med sjokoladebiten sin! Ingenmannsland Jeg la igjen skia ved starten på egga ut mot Nordre/2131, og planen var å følge denne ut dit. Egga var halvt og ujevnt snødekt, så jeg valgte å ta på stegjern, og tok iveg med isøksa i neven. Snødekket besto stort sett av noen tjukke sukrede puter, som brast og ók av egga bare ved lett berøring. De etterlot seg kun en såle av nediset klippe, der sprekker og hull var fylt av is, noe som ga minimalt med grep eller håndtak. Samtidig var isglasuren for tynn til å gi stegjerna feste, så disse bare krafset og glapp på bart berg. Jeg så at noen hadde gått på snøbruene nedunder egga på østsiden, men selv befant jeg meg i sporløst ingenmannsland oppe på egga. Jeg klorte meg utover til cruxet, ei 4-5 m høg haitann halvveis ute på strekningen mot Nordre. Der fantes ingen annen mulighet enn å krype rett over langs den 40 cm tjukke skarpkanten, med 200 nær vertikale meter ned på vestsiden, og 40 meter på motsatt. Men jeg kunne hverken se eller sjekke ”nedfarten” på baksiden, og valgte siden jeg var alene å droppe hele stuntet. Jeg gikk derfor 20 m tilbake, og ned på snøbruene innunder østsiden. Disse var brede og faste som autostradaer, og derfra kløv jeg så opp på N/2131 litt lenger nord langsmed egga. Flere bilder, og deretter videre ned bratte snøbakker til bandet mot Store/2172. Jeg fulgte her sporene fra de som hadde gått der før meg, også de uten ski. På bandet la jeg fra meg sekken, og tok kun med fotobagen til topps. Der oppe satt ei lita heipiplerke ved varden, en tålmodig liten trekkfugl i et fortsatt helhvitt vinterlandskap. Lufta var særs disig, og ødela halvt utsikten mot Hestdalshøgda og Holåtindene. Jeg tuslet noen meter NØ og tok et par bilder tilbake på Høgset, for bare å dokumentere den smule PF den måtte ha, noe som syntes klart herfra. Deretter var det å rusle nedatt til sekken, og jeg valgte nå å gå snøbruene langs egga hele vegen tilbake til M1. "Matpauser" Nesten tilbake på M1, valgte jeg å ta en "matpause" på en noenlunde lun plass, i solsida på østsiden av egga. Vel, ikke noe å bli mett på akkurat, men en neve med potetgull, og et par desiliter vannblandet eplejuice fikk gjøre nytten. Deretter på’n igjen, oppatt på M1, for sjette gang nå, på med skia, og vestover mot M2/2143. Ute på bandet mot denne dukket V1/2051 og V2/2139 opp, der særlig østflanken på V2 var helhvit og fin. Kampeskavler hang langs stupbrekket mot Ytstebreen nordafor meg, og snørennene i Låven/2012 lyste kritthvite i solskinnet. Her var det bare å nøde på, stadig langs sporene fra dagen før, og etter et par bilder fra M2 gjennom landrøyken mot Holåtinder og Vestraste Hestbrepigg/2078, kastet jeg igjen av meg sekken og skled ned til bandet mot Låven. Denne var i praksis bar, så her var det atter å legge igjen skia, og fotgå steinrøysa til topps. Et par kjappe bilder, tilbake til skia, og jabbe iveg opp igjen til sekken ved toppen på M2. Her inntok jeg et nytt megamåltid, bestående av en fingerstor sjokoladebit, bare litt større enn værguden sin . Men utfra værforholdene, så angret jeg jo ikke på at jeg hadde gitt bort litt da! På hekta Så gjensto kun hjemturen. Tida gikk fort, og klokka var blitt over 13. Så jeg labbet trøstig i veg østover, og nådde etter hvert M1 - for sjuende gang! Jeg sto så ved varden, jeg tipper for kanskje siste gang, og sa høgt ”Takk for meg”, før jeg strøk ned til bandet mot Ø2, der jeg normalt har sluppet meg videre ned bretunga i sørveggen, og ned i Geitdalen. Nå var jeg skeptisk til dette, mistenkte at snøen der nede på 16-1700 moh var blitt råtten i varmen. Jeg myste ned på Høybreavatnet, som lå lett gråvatret og skjoldete langt der nede, tegn som indikerte overvann under snøflaten. Lenger øst lyste et lite turkis vannøye i et bekkedrag. Jeg tenkte ”Hmmm - tror jeg dropper dette gitt”, og valgte i stedet å returnere langs ruta jeg hadde kommet opp, langs himmelranda tilbake over Ø2 og Høgset. Det er jeg glad jeg gjorde, for turen den flate halvmila ut Geitdalen hadde blitt et helvete, for det viste seg at snøen var blitt ren skumsnø alt fra ca. 1650 moh, ja faktisk var det i sørsida på Høgset søkkløst helt opp til 2100 moh. Jeg kjørte her ned selveste brebratta innved den østvendte stupveggen på Høgset, der overflata nå var våt og solmjuk. Enkelt og greit å svinge seg nedover, for så å skli breen helt ut og ned til morenene på c. 1650 moh. Like etter gikk jeg dønn til bunns i skumsnøen, og fryktet en lang blytung vassing, ut den lange hellende flya, de tre siste kilometrene til dalbrekket. Men det bar heeelt på håret! Ved å stå med total likevekt på begge skia, lett tilbakelent, og med dunlette padlende stavtak, klarte jeg faktisk så vidt å holde meg oppå i medbakken, turde nesten ikke å trekke pusten! Endelig nede ved barbakken igjen, var det på’n igjen med å vasse i smeltevann, kjerr, samt et og annet seiglivet snøhøl, og om litt så jeg endelig bilen langt der nede i dalbunnen. Solsida var kokvarm, og jeg med Goretex, ullsokker, lang underbukse og fleecegenser svettet like mye som småbekkene omkring meg. Her først (og takk for det!) ble jeg brått tom og slapp, hadde jo nå gått i 16 timer på to never potetgull og en sjokoladebit, og to liter drikke. En halv time senere var jeg endelig ved bilen. Hadde fått slite med et par km til tror jeg . Jeg vrengte av meg klær gjennomvåte av svette, og nesten stupte ned i den sprudlende flombekken like ved. Gjett om det var herlig å duppe føttene i det iskalde vannet! Ca. 28 km, 2000 hm sharp, og 7 2k-topper besøkt (inkl. tvilsomme Høgset da), hvorav 4 nye! Fire av toppene var besøkt to ganger gjennom dagen, så alt i alt 11 2k-besøk altså. Og på toppen av alt - på M1 for sjuende (og siste?) gang! Et gudsbenådet sjekketriks! Yes! Dagen var reddet. Hestbrepiggene erobret. Offergaven og et bokstavelig talt (vær)gudsbenådet sjekketriks hadde slått til! Vel kan man si at værmeldinga også var god, men det har jeg sett før, uten at det har hjulpet stort... Jeg vet nemlig at sjekketrikset funket, for da jeg kom tilbake til offerstenen ved bilen, ja da var sjokoladebiten borte..! Hehe, så får jeg bare håpe da, at Morten ikke skuler rart på meg, hvis jeg ved neste høve skulle komme til å by Julia på en sjokoladebit! For ikke å snakke om hvis jeg skulle by ham en! Og det føles godt å endelig kunne stryke i hvert fall én ting fra lista over ting som ikke passer sammen; så som levergryte med marsipanlokk, buljong m/ hembrent, Panda og appelsiner - eller eaa og Hestbrepigger! Og PS: Grethe Rhode - gå og legg deg!

Hehe, no worries man! For nå har den unevnelige herremann endelig klekket ut den optimale plan/offergave! Dog vet jeg ikke om jeg rekker å psyke meg helt opp, men jeg har jo styggelig lyst da... Så skulle gråladden ule rundt de unevnelige også i helga, ja da vet dere hva som pågår. Skyldspørmålet får vi evt. se på siden! (pssst - sjøl stemmer jeg på værguden, men ikke si det til'n! )

Shit happens! Men du gir deg vel ikke med dette? Kanskje vi skulle gjøre et felles framstøt? (sjøl om jeg ikke akkurat er kjent for å dra med meg blå værvinduer! ) Jeg er særs hypp på Gråhø, og tenker ta turen snarlig... Sjøl kunne jeg tenkt meg turen inn fra Lordalen, eller aller helst ruta Even brukte inn fra nord (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5083), da det hadde vært spennende å sett Dordihølet. Ellers så forbereder jeg et nytt "sjekketriks" mot værguden i Hestbrepiggene... Ka du tru?

Yeeiii! Og vi er på tur opp.

Og hvor er vi her da tro?

No hard feelings! Og oppgangen vår til ryggen mellom Urdadalstind SV-1 og SV-2 er kanhende en bitteliten omvei, men til gjengjeld veldig kurant.

Hmmm - du har nok rett her. Jfr. nedenstående link til bilde som jeg i farta mente viser toppen, som har god overlapp med "Quiz59" bildet, og som da viser hvordan det ser ut videre ut til høyre... Men SV-1/2080 ligger jo lenger SV enn fortoppen/2061 på bildet, så jeg må bare rette meg selv her! Takk for korrigeringen! https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=788 Sjekk turrapporten her. Der står det forklart hvor vi gikk opp, hvilket var veldig greit. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3282 PS. Har du også begynt å bruke eea også nå Jobru, akkurat som Tom...?

Øverste bilde var kun ment som et supplement til ditt løsningsforslag på Jobru sitt quizbilde, og er derfor som bilde ikke med i selve quiz'n - men Tverrbytthornet i bakgrunnen er som du sier korrekt... Men også ditt svar på bilde "Quiz59" er korrekt! Det er Urdadalstind SV-2/2005 vi ser nærmest i bildet (SV1 ligger ut av bildet oppe til høyre, og synes jo da ikke).

Tror du har rett jeg, Alek. Vedlegger et bilde tatt fra Kyrkja, og ned på sekundærtoppen som quizbildet "IMG0115" kan være tatt fra. Var ikke utpå sekundær'n sjøl, men Roger og Jan Ola syntes det var en spennende liten sak. Tar derfor sjansen på å legge ut et nytt. Hva er nærmeste 2k i bildet her?

Luftig lende ja! Og stadig like slående vakkert. Og sier du at det faktisk ble for kilent bare å snu seg rundt for å ta bildeserien for panoramaet altså? Trangt da tror jeg, for du er da ikke høgderedd, tør jeg tippe...

Klassisk og flott! Glad jeg ikke bor i fx Arabia eller et annet knusktørt, flatt og kjedelig land. Norge, mitt Norge...

Nåja, en "kolle" er vel å overdrive litt? Utfra vedlagte bilde av Surtningsue vil jeg nok velge å kalle den noe annet..!