eaa

Du tenker på low-pass filteret jeg nevner, men dette er ikke et tradisjonelt optisk filter som settes på optikken, men et filter som sitter innebygd i kamerahuset, og som påvirker lysbrytningen inn mot bildebrikken. Poenget og funksjonen til low-pass filteret er å forhindre såkalte moiré-mønstre som kan oppstå i bildene hvis man fotograferer motiver med fine linje- eller prikkmønstre. Da oppstår uønskede interferensmønstre imellom motivets mønstre og pixselmatrisen på bildebrikka, en effekt som low-pass filteret fjerner. Tenk at du legger to lag med fluenetting oppå hverandre, og så vrir litt på et av dem. Da ser du at nettingen synes tettere noen steder enn andre, fordi interferensmønstre dannes mellom nettingrutene i de to lagene. Dette fenomenet eksisterer også optisk når finmønstre skal nedfelles i pixselmatrisen på bildebrikka - derfor filteret. Som forøvrig ikke er Olympus-spesifikt, men finnes i ethvert DSLR. Men den eminente støvfjerningsmekanismen for bildebrikken i FourThirds kamerahusene er det Olympus som har utviklet, og denne finnes (merkelig nok!) kun i DSLRs under 4/3 consortiet, dvs. Olympus, Panasonic og Leica. En kongelig funksjon, siden støv på bildebrikka medfører mye pirkete etterbehandling. Anbefales på det sterkeste!

Jo takk! Jeg bruker en Olympus E-1 speilrefleks. Denne har heller ikke mer enn 5.1 mpx, akkurat som din Coolpix. Her er litt facts om bildebrikken i kameraet: E-1 har en 4/3" (18x13,5 mm) Full Frame Transfer CCD i 4:3 bredde/høyde-format og innebygd low-pass filter. Hvert pixel har 6,8 µm størrelse, utstyrt med mikrolinse og RGB primære fargefiltre i Bayer matrise. Antall bildepunkter er brutto 2738x2044 (5,6 mill), mens antall effektive bildepunkter er 2614x1966 (5,1 mill). Først og fremst er det her pixelstørrelsen som er avgjørende, ikke antallet. Jo større lysfangende overflate pr. pixel, jo bedre bilderesultat, fordi bildebrikken da yter en mye bedre fargetonalitet (fargenyanser og fargemetning) samt kontrastdynamikk (evnen til å skille nyansene mellom svart og hvitt). Ytterligere detaljdata for E-1 finner du her: http://www.olympus.no/consumer/dslr_E-1_Details.htm Av optikk benytter jeg tre stk. Olympus Zuiko Digital originaloptikk: http://www.olympus.no/consumer/dslr_ZUIKO_DIGITAL_ED_7-14mm_1_4_0_Specifications.htm http://www.olympus.no/consumer/dslr_ZUIKODIGITAL_14-54mm_1_2_8-3_5_Specifications.htm http://www.olympus.no/consumer/dslr_ZUIKO_DIGITAL_40-150mm_1_3_5-4_5_Specifications.htm Ytterligere detaljdata for optikken finner du her: http://www.olympus-esystem.com/dea/products/lens/index.html Med bildebrikken i FourThirds formatet i E-1, har disse en cropfaktor på 2,0, dvs. at du ganger optikkens brennvidde med 2,0 for å sammenlikne hva brennviddene tilsvarer m/ trad. 135-filmformatet (24x36 mm). Med bag, ekstra batteri ++ utgjør dette ca. 3,5 kg. Men nå er ikke merke, utstyr eller antallet mpx alene avgjørende for resultatet heller. En god digital etterbehandling i fx PS er alltid et must for optimal visning, være seg på web, lerret eller print. Men det er en annen (og lang) historie... Andre nyttige facts finner du i disse tildl. trådene her på FF: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3944 http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2296

Et lite knippe bilder til:

Endelig godvær Jeg våknet allerede kl. 0445 etter andra natta i bilen i Leirdalen, og hørte denne morran hverken vind eller regn. Derimot hørte jeg noen snåle dunkelyder i bilen, og oppdaget snart ei diger sautikke som sto og gnog på bilpanseret! Jeg vrengte opp framdøra på bilen og gaulet stygt, og tikka tok vel nesten baklengs salto, før den på stive ”krogenesben” nispurtet i rak linje nordover og forsvant, mens et knippe råferske saumøkkuler trillet ned i grøfta foran bilen. Jeg gliste høgt for meg sjøl der jeg satt . Bra åpning på dagen! Deretter så jeg rett opp i dagens mål som glødet lakserødt under solgryet: Geite/2002. Himmelen var klar som ei speilglassrute, og jeg var klar som et egg! Men jeg hadde svært god tid, og slumret tilfreds litt til før jeg sto opp. Jeg tvang i meg et par brødskiver (hater mat om morran!), før jeg som på gårsdagens tur til Jervefonni, atter kjørte ned til brua v/ Storbreagrove. Derfra plystret jeg like glad og fornøyd som Veslefrikk innover langs åa, i retning svaene som stiger opp før grusflatene innover mot fronten på Storebrean. Det gode liv dette! Jeg hadde beskuet breflata på Storebrean oppe fra Jervefonni/2001 dagen før. Breflata var snøfri og gråblå, og ingen seriøse sprekker eller breglepper var å se noensteds, så planen var å gå inn omtrent midt på breryggen ca. 1,5 km, før jeg skulle opp ei snøflanke mot bandet/1753 mellom Rundhøe/1822 og Geite/2002. Hyggelig nerd Vel oppe v/ brefronten blir jeg vár 2 karer som sitter på huk mellom grushaugene ved brekanten ute til venstre foran breen. Etter å ha tatt et par bilder fra haugen foran breen, tusler jeg ned til dem, for å se hva de holder på med. Det viser seg å være en professor m/ assistent, en skjeggete og bebrillet nerd fra Wales, som var professor i geomorfologi (læren om erosjonsmassers tilblivelse og bevegelsesdynamikk). Han fortalte at han hadde tatt sin doktorgrad på data fra Jotunheimen allerede i 1979, utgitt 160 vitenskapelige publikasjoner på emnet, og at han hadde ligget i telt i Leirdalen i 6-8 uker hvert eneste år de siste 35 år Nå hadde han kun et år igjen før pensjonisttilværelsen. Hvis noen så et par større gule mønetelt langs Leirdalsvegen ca. mellom Skagsnebb og Jervefonni i sommer, så var det leiren hans. Vi snakket lenge om emnet, som jo er særs spennende synes jeg. (han kunne ikke norsk, men snakket heldigvis ikke walisisk til meg heller!) Så spurte jeg ham om forholdene oppe på isen, om evt. breglepper m.m. ”Aner ikke”, svarte han. ”Jeg er aldri på isen - jeg er geomorfolog, ikke glasiolog!” Det viste seg at han aldri hadde vært på isen! Tenk det’a - sitte på huk v/ brefronten og pirke i grusen i 35 år, og aldri vært på isen! Helt utrolig, spør du meg. Da er man jaggu ekte nerd! Men assistenten hans syntes det var fint og morsomt på breen, men kunne ikke opplyse noe om de rådende forhold på tidspunktet… Nedsmelting Jeg tar på stegjerna og rusler iveg opp iskappa på Storebrean. Den er veldig løs og ”linsete” i overflata, så egentlig kunne jeg klart meg uten stegjern, ikke brattere enn det er oppover her. Overflata er også gjennomskåret av et utall små bekker og vassrenner, og det klukker, siver og suser overalt. Her skal jeg si det smelter unna! Og masser av finere sten og grus ligger overalt i isen og suger solvarme, og aksellererer smeltingen ytterligere. Et trist skue for meg som breelsker. En sval fallvind møter meg oppover isen, og alt er bare nydelig. Vel framme utenfor snøflanken jeg hadde tenkt å gå opp mot Geita, finner jeg et salongbord av en sten. Der setter jeg meg og tygger i meg ei brødskive, og drikker litt. Det rennende vannet i ei blå lita isrenne er friskt og helt uten bismak av noe slag. Rundt meg står svarte kjemper som Sokse/2189, Kniven/2133 og Store Smørstabbind/2208. Jeg ser også sporene av et følge som har gått isbratta rett opp fra brebassenget og videre i retning St. Smørstabbtind. Fra et bergheng i nord buldrer et lite isras ned, vannet muller og mumler i og oppå breen, og en lun føhnvind hvisker i det store rommet som brebassenget danner. Ellers er jeg alene med den store naturen, og alt føles så godt og riktig . Jeg nyter hvilen og sola i lange drag, før jeg igjen hufser på meg sekken, og tar iveg opp den solmjuke snøflanken mot bandet oppunder Geite... Utsikt grand lux Ura videre fra snøflanken er tørr, fast og fin, og snart er jeg oppe på bandet. Der oppe ligger en enslig kampesten av en helt annen bergart enn ura rundt, sikkert brelagt dit en gang i tiden. Oppover mot toppen på Geite brattner det til, med enkelte små sva og knauser. Men her finnes ingen vanskelige punkter, og jeg leter meg greit opp, og pluselig er varden like over meg til høyre. Noen titalls meter til, og brått når jeg egga som er skarp og rettlinjet, og en alldeles overveldende utsikt åpenbarer seg. Det enorme volumet over Tverrbytnet er som å ha selve himmelrommet under seg - under horisonten! Et stort sus fra bekker og smeltevann sjoer tungt gjennom lufta, og langt der nede lyser Tverrbyttjønne jadegrønt og blinkende under den høge julisola. Rett i front kneiser Stetind/2020 svart og stolt, og ute til høyre lyser den drivkvite ryggen på Storebjørn, som står som en diger knyttneve mot horisonten. Himmelen er blank og blå, og jeg ser dem alle, jotne bak jotne, hele gradskiva rundt, til øyet blir stort og vått... Langs egga Jeg hadde sånn halvveis tenkt å gå vestover egga til Sokse Ø-1, som er oppgitt til 2064 moh, med en tvilsom PF10. I ettertid har jeg hørt at dette er gal høyde, at toppen ligger nærmere selve Sokse/2189 enn tidl. anmerket, og at høyden er 2100 moh. Like vest for toppen på Geite ligger to vertikale hammere på en 7-8 meters høyde, som begge greit omgås litt ned i nordflanken. Egga videre fra den første til den andre hammeren er artig, et glatt møneformet sva med gode bøttetak oppe på selve egga. Over egga på sørsiden ligger et stort sprekkfritt sva i 50-60 graders helling i 25-30m mot vertikalstupet i sør, og like bratt i nord ca. 7-8 m ned mot styggbratt steinrøys. Mens man holder i bøttetakene, kan man halvt nedhuket med føttene på nordsiden av egga, føtte seg langs egga til man må nedatt i nordflanken for å omgå hammer nr. to. Vel forbi den andre hammeren, er det planke til man møter en ny diger rød hammer, som danner den østlige avslutningen av ryggen som Sokse Ø-1 ligger på. Jeg kløv ca. en tredel opp i denne, og gikk der ut på en liten pynt til venstre. Defra ser det ut som en farbar veg er å traversere et stykke i sørsiden av hammeren, for så å gå opp i noen renneformasjoner lenger vest på hammeren. Men bratt er det, og jeg ble i tvil om jeg skulle prøve, alene som jeg var, og ingen som visste hvor jeg var... Ikke hadde jeg med hverken sikringsmidler eller tau heller. Men det springende punktet ble at skulle jeg klare å komme opp, var det ikke sikkert jeg klarte å komme ned igjen. Så det ble til at jeg snudde. Det lakket mot ettermiddag, og dessuten hadde jeg 3,5 t kjøring hjem på programmet også. Jeg trøstet meg selv med at egentlig er vel ikke Sokse Ø-1 en egen 2k heller, til det er nok PF’n for liten. Lett retur Hjemturen gikk greit. Pussig med slike returer - passasjer der man årvåkent og spent tviholdt seg forbi utover, nesten bare slentrer man over på tilbakeveien. Ser ut som man liksom blir litt høydeblind, omtrent som fartsblindhet i bil. Tror likevel ikke dette er særlig farlig, man blir bare mer avslappet, og ikke mer usikker av den grunn. Nedatt gikk alt greit, unntatt et gjennomslag på en bratt snøflekk. Jeg gikk igjennom der på skumsnøen oppover også, så nå gikk jeg forsiktig som ei trane nedover, men slo likevel brått igjennom til godt over knea. Jeg bikket forover, tryna på magen og tok meg instinktivt for med armene. Disse gikk jo også rett ned i snødypet, og jeg vrikket tommelen på høyrehånda mot en sten under snøen. Shit happens ! Nede på breen drakk jeg godt med vann og vasket svetten av panna, før jeg uten stegjern ruslet i medlyset til dals. Isen hadde fastnet litt siden oppoverturen, og nå var det som å gå på barmark. Vann fosset i smelterenner overalt, og jeg var bortom et par større sprekker for å kikke. Det gurglet av vann i dypet der nede, og de største sprekkene var vel ca. 7-8 m dype, og ingen var over 2m brede. Nede igjen v/ bilen tok jeg et minibad i Leira, og vannet var slettes ikke verst! Så sa jeg ”Takk for meg!” og kikket meg tilbake på de siste dagers ”erobringer” der jeg trillet utover Leirdalen, mens foran meg lyste en gammel kjenning i kveldssola, nemlig Hestbrepigg M-1, i klarvær for en gangs skyld...

God tid Etter gårsdagens våte og kalde tåketur på Skagsnebbet/2003, håpet jeg at været hadde bedret seg idet jeg våknet i bilen i Leirdalen v/ 0730-tida. Jeg stakk et bustete hue opp over vinduskanten, og myste mot Storebjørn og Geite, som begge fortsatt stakk seg vekk oppi skyene. Det snodde surt fra vest, og skyene føk hastig langs de svarte bergflankene oppe i Tverrbotntindene over meg. Men jeg trøstet meg med at det ihvertfall var oppholdsvær. Egentlig var det meldt pent vær disse dagene, men ”so far, no good”. Nå er jo ikke Jervefonni/2001 (eller Storbreahø som den også kalles) noen langtur fra Leirdalen, så jeg tok meg god tid også denne morgenen. Klokka ble vel nærmere 10 før jeg endelig brøt meg avgårde. Denne gangen gikk jeg over brua der Storbreagrove når Leira. Jeg gikk langs åa et stykke, før jeg stoppet for å studere et vegvalg oppover fjellet. Jeg tok peiling på en gammel morenerygg beliggende til venstre på fjellfronten mot dalen, og videre derfra til ei stenrøys som kunne fungere som rampe opp gjennom ei sva/hammerrekke lenger opp. Lenger oppe mot toppen ville jeg gå langs sørsiden (venstresiden) av fonna som gir fjellet sitt navn. Fonna er egentlig er en liten breflekk, der nå selve isen flekkvis var synlig. Vegviser Langt nedenfra så jeg mot horisonten oppe i fjellsida noe som liknet en spiss tynn varde eller noe... Jeg tok peiling på denne, som ligger like nedenfor der grasvegetasjonen slutter, og fjellet går over i naken ur. Det viste seg å være ei stor slank stensøyle, som liksom er veltet og ligger flat akkurat på et høydebrekk, slik at ytterste halvdel ligger i været og peker som en enorm vegviser tilbake imot Leirdalen. Finner du denne engang i vilska og tåka, så vit at den peker omtrent tilbake på brua nedi dalen! Ufarlig Derfra var det bare å tygge høydemetre til topps, forbi et par røde olivinknauser langs fonnkantens sørside. Oppe på selve topplatået blomstret issoleia friskt overalt. Jeg satte meg ned og strøk forsiktig på en blomst, og hilste ærbødigst på skjønnheten, myk mann som jeg er . En iskald sno fra vest sopte over stenflata, varden var snøet og nediset, og både i vest og i nord kunne snøéler som slepte seg over fjelltoppene sees. De høgeste var alle borte i skyene. En melisdrysset Skarstind prøvde å stikke hull på skydekket med nåla si, men selv ikke den lyktes, skydekket forble liggende ned til ca. 2100 moh. De lavere toppene syntes dog, og vestafor meg sto en person i klar profil på Storbreatinden/2018. Jervefonni må sies å være et snilt fjell, ufarlig såfremt man vet hvor platåkantene i nord mot Veslebrean er hen. Jeg tuslet ut til dette brekket, og tok noen bilder, både tilbake på Skagsnebbet for å stile ut hvor jeg hadde gått dagen før, og over Veslbrean og den såkalte ”Portalen” i Bakraste Skagsnebb/2093. Denne massive og tilsynelatende overhengende hammeren på ryggen mellom Skagsnebbene, ser helt rå ut fra Jervefonni. Dog skal den vissnok ikke være så vanskelig å gå som den ser ut til, i ei ”innvendig” renne i hammeren slipper man visstnok igjennom uten utstyr eller særlig vanskelig klatring. Jeg var også utom en pynt mot bratta på sørsida, hvorfra man har kongeutsikt til isfallene på Storbrean. Herfra sees også godt forkningshytta på nunataken midt i Storbrean. Deretter gikk jeg tilbake samme veg som jeg kom, med et unntak - jeg gikk nedatt på selve fonna, helt ute på kanten mot bar ur. Litt mer innpå flata blir snøen fort for bratt, særlig nå som den lå så grunn oppå isen, fotfestet var ikke all verden, kjente jeg. Væromslag Jeg merket på nedturen at vinden stilnet, det klarnet opp, og det ble gradvis varmere. Det lovet godt for neste dags tur til Geite/2002. Så det var godt å blaske på seg litt kaldvann i fjeset nedmed åa, før jeg også denne dagen tok en kjapp dusj på Leirvassbu. Men klestørken slapp jeg da denne gangen...

Stusselig vær Turmålenes høyder hørtes denne gangen ut som reneste trafikksikkerhetstipset: 2001 - 2002 - 2003, nemlig hhv. Jervefonni, Geite og Skagsnebb, dog ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Meningen var å ta disse sammen med Panda, men han måtte dessverre melde avbud i siste liten, så jeg tok likesågodt med en skumgummimadrass for å ligge i bilen i Leirdalen et par netter. Regnet trommet på biltaket da jeg våknet om morgenen, så det fristet lite å gå ut av den varme soveposen. Bilen sto vannrett og fint også, så jeg lå faktisk ganske godt på madrassen, selv om det tidlig ble vél lyst… Det endte med at jeg slumret inn igjen, og jeg sto ikke opp før v/ 10-tida. Da hadde været letnet noe, selv om skystrøket fortsatt lå ned til 18-1900 moh. Jeg valgte å begynne med Skagsnebbet. Jeg kjørte ned til Geitsetra, for å krysse Leira på brua der nede. Derfra vaglet jeg meg greit over Hurra, som fosser grå og blakk ned moreneura innunder Skagsnebbet. Videre fulgte jeg så moreneryggen langs sørsiden av Hurra oppover, nesten helt til ryggen møter svaene i selve Skagsnebbet. Der oppe gikk jeg så av moreneryggen, og traverserte så over hele østflanken på nebbet temmelig høgt oppe, på et markert 10-20 m bredt grus- og småstensbelte som som svakt stigende krysser hele flanken. Oppi der gikk jeg rett på en fjellrypefamilie, som med lavmælte mjauende lyder trippet duknakkede og sky vekk over stenura… Etter hvert som jeg rundet østflanken økte motvinden, og et stadig tiltakende regnvær drev inn fra sørvest. Jeg tok sikte på en liten hammer ved enden av grusbeltet. Vel framme ved denne, begynte jeg så å runde mer vestlig og oppover bratta mot rennene i Skagsnebbets sørflanke. Jeg hadde ikke lyst på å gå rett opp østryggen, da denne har et 5m dropp et sted mellom for- og hovedtoppen, og jeg hadde ikke med meg tau. I sørflanken drar vinden ytterligere på, og regnet går over i sludd. Jeg stopper og tar på meg en fleecegenser under jakka, samt både vanter og lue. Foran meg er nå det meste borte i tåka, og den lavbevokste ura begynner å bli svært så glatt. Vanskelig veivalg Jeg klorer meg oppover den første renna, og ovenfor meg materialiserer det seg etterhvert et mylder av hamre fram av tåkehavet. Manglende sikt mot toppryggen forhindrer meg fra å vurdere mulige vegvalg, så jeg satser på en port imellom to hamre på hver side av den neste renna vestafor meg. Jeg tar meg på løs og glatt ur over i den renna, og går oppunder den østligste hammeren. Denne er bratt og glatt, så jeg tar peiling på den nevnte porten, som viser seg å huse et sleipt og såpeglatt vannsikkel, med et ca. 3 m stupbratt opptak, så og si uten hverken håndtak eller fothyller. Jeg famler her litt på begge sider av vannsikkelet, men gir raskt opp. Så jeg trekker meg tilbake i retning den første renna igjen, og finner da ei smal hylle i den østligste hammeren, som skrår opp imot et pittelite skar imellom hammeren jeg er i og en liten knaus/blokk til høyre for denne. Her holder jeg på å gå meg fast. Den svarte navlelaven sveller i regnet, og berget blir svært glatt, så jeg har knapt fotfeste. Under meg er det nær loddrett en 7-8 m, før den svapregede og bratte renna overtar... Men jeg trekker inn magan, og smyger meg så mjukt jeg kan videre, satser mest på håndtakene, samt på å nærmest lime klærne innpå berget. Phui! Lettet når jeg endelig det lille skaret, og derfra er det greit videre oppover ovenfor hamrene. Julisnø Der når jeg et lite snøfelt, og føtter meg videre opp på dette. Vel forbi snøen kommer jeg plutselig opp på selve toppryggen, og varden ligger like til venstre! Tåka er klam og tjukk, og et nær vannrett snøvær prikker på jakka og i ansiktet. Et tynt krav av nysnø ligger på stenene og varden, og mot øst toner ryggen raskt bort i tåka mot fortoppen. Det hele er kaldt, skumt og ødslig, så jeg tar kun en liten sjokoladebit og en slurk drikke, før jeg returnerer. Nedatt går jeg ørlite lenger øst enn der jeg kom opp, men tvinges snart av hamrene og glatte svapregede renner tilbake til omtrent der jeg gikk opp. Her går jeg meg også på nedturen nesten fast igjen, kun en 4-5 meter unna der jeg sto og glodde på tur opp! Men jeg har intet valg, og med samme teknikk som på oppturen, åler jeg meg nedatt på ei hylle nærmere hammerfoten, og derfra til venstre, og når endelig toppen av renna hvor jeg først kom opp. Svaene i renna er for glatte til å følges, så jeg går stenryggen langsmed, helt til jeg når et 200 m langt snøfelt i renna. Dette følger jeg til endes, for derfra å vakle meg nedover bratt, løs og nesten usannsynlig glatt ur - ikke moro i det hele tatt! På denne glatta vil jeg ikke gå tilbake østflanken, men trekker mer rett ned til dals for å få mer vegetasjon å gå på. Dessverre besto denne etterhvert av tett og søkkvått kjerringris og vijukratt, så ur og sten i bunnen var vanskelig å se, og dermed også vanskelig å gå på. Og nå høljeregnet det igjen, og jeg var etterhvert blitt skinnvåt. Men jeg hadde bare å følge dalsida langs Leira nedover mot brua. Omsider nådde jeg så Hurra, sa ”Hurra!” idet jeg hoppet over denne og kunne se brua og bilen igjen. Etterpå dro jeg og tok en dusj på Leirvassbu, hang klærne på tørkerommet, og parkerte så igjen bilen på nattplassen min. Der stekte jeg pølser på primusen - inni bilen! Så litt sliten etter all balanseringen på glatta, kunne jeg bikke meg ned i soveposen, varmt og tørt, og høre på regnet som fortsatt trommet på biltaket. Med god samvittighet over å ha brukt uværsdagen til å få et nytt 2k-kryss, sovnet jeg godt inn. Men før jeg sovnet var neste dags tur bestemt - det skulle bli Jervefonni!

Noen som har gått opp til Sentraltind fra Maradalstind Nordre? I så fall, kan noen forsøke å beskrive ruta vedr. vanskelighetsgrad og vegvalg?

Spennende tur! Var sjøl på Geite 15/7, og gikk egga vestover mot Sokse bort til første hammeren langs egga. Var et stykke oppe i den, men valgte å snu av flere årsaker. Så dog ut til å at ruta opp var først å traversere ut til venstre (sørsida), og så opp litt lenger bort på hammeren. Vedlegger et bilde av hammeren tatt fra egga vest for Geite. Kunne du tegne inn vegvalget ditt opp på bildet? Ellers var det pr. 15/7 flere store og for det meste snødekte sprekker i breen sør for egga, der du krysset på nedtur til Leirdalen igjen. Disse røpet seg sett fra oven kun med enkelte hull i snødekket her og der, så jeg håper du fulgte nedkanten av breen langs den lange moreneryggen som drar opp fra Tverrbytnet i retning Sokse. Hvis ikke var du kanskje heldig...

Rimelig sterk fjellopplevelse dette! Imponerende gjennomført, men dere hadde vel i praksis ikke noe valg heller, for "point of no return" var vel nådd før uværet ble som verst, så da kan man likesågodt gjennomføre... Men det tar jo også litt ekstra på å være såpass utsatt over så mange timer. Særs tøft av junioren da! Godt det gikk bra. Når håret reiser seg og summer, da kan selv hjelm fort bli i svakeste laget..! Ellers må jeg si du er aktiv om dagen!

Den 14/7 var en fredag med skapelig vær (da var jeg på Jervefonni), så det var kanskje torsdag 13/7 dere var av gårde? For da var det virkelig møkkavær med plaskregn, tåke og snø (da var jeg på Skagsnebbet)... Og bildene dine var vél små, synes jeg. Kanskje du kunne bytte dem med noen større?

Er nok en "småfalk" dette, enten en tårnfalk eller en dvergfalk. Vingene synes noe for slanke til å være spurvehauk, samt at de relativt lange vingene også peker mot falk (større ratio vingespenn/kroppslengde enn spurvehauk). Fraværet av farger i bildene vanskeliggjør artsbestemmelsen, men hvis du i PS lysner bildene kraftig, vil du kanskje se at denne har svarte øyne, ikke knallgule som haukens. Da vil du også se fraværet av tverrstriping på brystet, noe voksen/hekkende hauk alltid har. Fluktbeskrivelsen og den kraftige varslingen tilsier dvergfalk, sannsynligvis en hunn utfra den brunlige kroppsfargen i det ene bildet som har farger... Tårnfalken er noe mindre hissig ved reiret, og flyr også med noe mer mekaniske og langsomme vingeslag, i motsetning til dvergfalkens lynraske klippende vingebruk, og stupende/skjærende fluktbilde. Konklusjon (om enn på tynt grunnlag): Dvergfalk hunn. Ja - rovfugl!

Voksen tur gitt! Har du sett noe på hvor mange km/hm dere gikk? Flott rapport med meget informative bilder og godt forklarende tekst. Slikt liker vi! Og hvor herlig er det ikke å endelig kunne vrenge av seg skoa etter en slik etappe, bikke seg bakover på senga, og bare nyte alle de hundrevis av inntrykk etter dagen som seiler forbi på netthinna, bla litt i bildemassen på kameraet, diskutere dagen med kamaratene, og fornøyd kunne krysse av hele 9 nye 2k i boka!

Mårhund er ingen nyhet. Den er observert i Norge flerfoldige ganger fra oppunder 80-tallet og framover. Ikke ofte, men dog. Sett første gang i Finnmark tror jeg, et sted ca. 1978. Senere også sørover til Trønderlag. Trolig er arten i en naturlig ekspansjon østover, og enkelte "pionerer" vandrer fra sitt opprinnelige utbredelsesområde i Russland gjennom Nord-Finland og hit... Trodde faktisk engang vi så snurten av en slik i barskogsbeltet oppunder Hedmarksvidda i 1979, men bildene vi rakk å ta, og som vi senere kunne finstudere, viste at det var en rømt pelsrev, trolig en krysning av sølv- og blårev. Dette skjedde faktisk på selveste utdrikningslaget mitt, som ble holdt på ei hytte oppi der. Og ja, det skjedde veldig tidlig på kvelden - ellers hadde vel neppe bildene latt seg studere i det hele tatt!

Jøss - originalt valg for å få brukt opp bonuspoeng det der! Hehe - brukte vel opp noen bonuspoeng hos konepone og tenker jeg..! (hvis en slik finnes da, hva vet vel jeg.) Ikke mange japan-turister som tar bena såpass fatt - temmelig urbant i det store og hele, vil jeg tippe. Hvor stort er krateret egentlig? Kan man gå fritt på fjelltoppen, eller er det "stiplikt"?

Synes målestokken egentlig er av mindre betydning. Det som er viktig er lesbarheten og detaljeringsgraden. Det er dette som styrer hvor lett man kan orientere utfra kartet når man er i terrenget. Distanser vurderer man som regel på forhånd, så ren avtandsmåling på kartet gjøres i mindre grad når man først er ute. Da gjelder det mer å velge en farbar rute, og slike valg tas utfra hva man kan lese ut av kartet, mer enn de oftest små distanseforskjeller valgene imellom. Eneste aber m/ stor målestokk er ofte store papirformater, hvilket er upraktisk i vind og nedbør. Så jeg mener at 1:33 333 er en god målestokk, forutsatt at kartet påføres kartografisk tilleggsinfo som det ikke er rom for i std. 1:50 000, samt at det fysiske papirbladet ikke blir for stort. Uten ny info, ser jeg ingen grunn til å øke målestokken utfra samme konstruksjonsgrunnlag.

Voksen tur dette gitt! Bra underlaget ikke er av det sugende slaget... Og noen ganger er det klart en fordel å være langbeint! Men det var ikke akkurat lettmat du bar med deg heller da, tyngre proviant finnes vel knapt. Men det var sikkert verdt det! På bildet fra varden på Skornetten, er det en fugl vi ser i lufta der, eller er det et insekt nær kameraet?

Ok, takk! Var nesten som jeg tenkte da... Syntes nok det hele så vél bratt ut på bildet ja.

Var på Storen i grauttjukk tåke og plaskregn. Har derfor ingen visuelle referanser eller hukommelse av hvor vi egentlig gikk. Vi klatret Heftyes renne. Vedlegger et bilde av Storen tatt fra varden på Gjertvasstind. Vet ikke om Hjørnet og/eller Heftyes og Andrews rennene synes på bildet i det hele tatt, men hvis så er tilfelle, kunne noen prøve å tegne inn på bildet ruta fra Hjørnet til innsteget på Heftyes, samt renna til topps? Gjerne Andrews også, hvis mulig... Men mulig disse ligger mer S/V på fjellet, så de ikke synes her? (maksimer bildet i browser for max detaljering) På forhånd takk! - Snowman

En helt annen løsning er å fylle en robust tøypose m/ tørkede erter, ca. stor som et halvt brød. Så kan du legge posen oppå sekk/varde/sten/snø/is, og legge kameraet oppå posen igjen. En slik pose er høyst justerbar slik at kameraet lett kan innrettes mot motivet, og samtidig helt "død", slik at kameraet ikke faller ut av innsiktet posisjon, selv om du slipper det helt med hendene. Samtidig sitter posen godt imot underlaget uten å skli. En slik en er aldri i vegen i sekken heller, fleksibel og ukritisk som den er. Lett er den óg. Tar du en dupp i sola, har du jo luksus som hodepute i sekken! Og skulle du gå deg bort, og har revmaga, ja da har du også nødproviant med!

Har ikke peiling, men vedlegger et par bilder som kanskje kan si deg noe, slik disse så ut fra varden på Gjertvasstind 10.09.2005. Maksimer bidet Mannen.jpg i browseren, så kanskje et mulig veivalg lar seg vurdere derfra...

Bra jobba, Nils! Tidlig krøkes osv... Fint å kunne nytte nærmiljøet til slikt. Snart blir du vel som Kim, som surver litt over markedets elendige utvalg av bæremeiser m/ isøksfeste!

Vi brukte lavvú i årevis mens unga var små. Noen små praktiske tips hvis dere skal være mer enn et døgn på én plass: * Ta med en rull m/ tynn sterk snor, og lag en tørkesnor på/nær lavvúen. Sommer medfører bading, og derav tørkebehov. Klesklyper etter behov, vindfullt langs kysten. * Småbarn genererer også vask, så et vaskevannsfat m/ lokk (som under bilturen kan pakkes fullt av småting) er meget nyttig. Liten flaske m/ håndsåpe, ditto m/ Zalo. * En 15l (minst) sammenleggbar vannkanne (pose) * Tørkeruller! * En kjempestor spekefjøl (et must hvis dere dropper campingbordet). Foruten til all matlaging, er denne er ypperlig som "grunnmur" for primusen m/ store kjeler (spagetti?). Gjerne en to-tre mindre fjøler også. Og en stor skarp tollekniv. * Pass på å sette opp lavvúen så den ikke står i søkk eller renner som kan samle/styre vann inn i lavvúen ved styrtregn (tordenbyger). Dette er særs viktig på tørr barnålsmjuk skogbunn (i furuskog), der vann preller av på hard sandbakke, og "triller" inn i teltet... Sett alltid lavvúen skyggefullt (matoppbevaring bla.) * 1-2 robuste plastkasser m/ lokk. Er særs praktisk for pakking/transport av løsøre, særlig slikt som mat/drikke/kjeler/bestikk ol. * En 2-3 store stråmatter som bunn i lavvúen er topp. Da holder man innemiljøet rent for bøss, og mattene er bare å riste rene når de skulle bli bøssete. * Er dere langs kysten, ta med ei lita sag og en hammer, og en god neve 2-3" spiker, samt et par lange spennestropper (2-3 m). Da kan dere samle rekved og lage utemøbler! Spennende og artig, med resultater som overgår all tidligere sett design og fantasi! På Koster hadde vi engang campingens flotteste bord - det hadde nemlig et teakben! (et par campingstoler kan m/ fordel medbringes) Så får vi bare håpe dere har stasjonsvogn - og takboks! God sommer - og god tur! Jeg vet nemlig at unga vil elske dette!

Neida, Canons optikk er eminent den. Ville bare påpeke at generelt gjelder det samme her som for mye annen hitech - jo mere mikkmakk, jo mer ømtålig. En optikk for randonné eller rafting kan med fordel være uten IS, for å si det slik... I tillegg gir IS også litt økt strømforbruk, hvilket særlig under lange vinterturer kan ha litt å si... Men slikt må selvsagt vurderes opp imot den store fordelen IS er i praksis.

Mener du er i Etnedal, da ja. Såvidt jeg vet ble flagget malt av motstandsfolk under krigen, og er vedlikeholdt i respekt og som et krigsminnesmerke siden. Mener også caféen langs Rv.33 innunder flaggknausen er skiltet "Flaggfjell Café".

Hvorfor så mye fluer? I mer østlige og sentrale fjellstrøk er jo dette heller sjelden, der herjer istedet fjellsokk/knott/mygg. Hva kommer dette av? Lavere høyde, mildere klima, høgere fuktighet, mer beitedyr (hehe - eller mer vestlendinger? ) ..? Apropos siste forslag: Vet dere hvorfor det ligger ei møkkdynge utenfor kirkene i Sverige? ... For å holde fluene unna bruden!!