eaa

Og de siste bildene:

Flere bilder:

Forord: La det være sagt med én gang - dette er en voksen rapport. Men så var det en voksen tur også, over 9 rå 2k-topper, i et av Norges røffeste landskap. Hele 35 timer på farta, 24 av dem over 2000 moh. Et vell av mektige og pulsdrivende inntrykk, som ikke lar seg koke ned til et fåtall setninger, ikke engang så nøkternt beskrevet som her. Og ikke med et fåtall bilder heller. Men bildevalget er da også ment å være både representativt, illustrativt og ikke minst informativt, da visse av veivalgene våre er lite bekrevet fra før. Så derfor kan noen av bildene kanskje være til hjelp for andre som vil gå samme runden en gang - hvilket i høyeste grad anbefales! Så vil du være med så heng på - en tur som glatt topper alt hva jeg har gått av fjellturer til dags dato… Ut av allfarvei Klokka var blitt 03:45, og det var så smått blitt ganglys. Vi - Robert, Nils og meg - hadde allerede pakket sekkene v/ bilen på Skardstølen sør for Turtagrø, og fordelt litt på klatrestæsj, tau ol., og tok nå ivegen inn Skagadalen i retning Tindeklubbhytta. Litt oppe i lia ser vi et glimt av ei hodelykt, og oppdager et følge på en 5-6 personer foran oss. ”De skal sikkert på Storen” sier vi, noe som senere viste seg å stemme. Mens vi jobber oss opp motene innover dalen, pensles langsomt et rosa strøk av fjærskyer ut på nordhimmelen bak oss, og idet vi når Tindeklubbhytta forgylles toppen av St. Dyrhaugstind/2147 av morrasola som bikker over kanten av Skagadølsryggen, som rager høg og svart på vår venstre side. Langt der oppe ser vi konturen av Halls hammer, men det skal gå noen timer før vi er der... For vårt mål er ikke det enkleste denne dagen. Vi akter å gå hele Maradalsryggen til endes nordover fra Maradalstind S-3, derfra rett opp i Sentraltind via SV-flanken, og endelig ut hele Skagadalsryggen fra Sentraltind til Nordre Skagastølstind - ei regle på 9 kronglete 2k-topper, 4 stk. langs Maradalsryggen og 5 stk. langs Skagastølsryggen (hvis ikke Sentraltind er å regne til Styggedalsryggen da). Videre vet vi nesten intet om vegen fra Maradalstind Nordre til Sentraltind, ruta er svært lite beskrevet, så vi er jo spente på om dette er gjennomførbart med vår ringe klatrekompetanse. Vi ser folk foran oss på Skardstølbreen, og det kommer også flere bak oss. En del folk susler og klargjør seg til tur ved teltene sine rundt Tindeklubbhytta, så det ser ut til å bli en folksom dag i fjellet i godværet. Vi fyller opp vanntankene fra en bekk i røysa før vi går ut på Skardstølbreen, i den tro at dette kanskje er siste sjanse. Det skulle vise seg senere at vi faktisk kunne ha ventet helt til etter Slingsbybreen med dette... Skardstølbreen er som alle andre breer våt og blå i sommer, så vi tar på stegjerna på glatta oppover der. Øverst mot bandet krysser ei breglippe tversover stien, men den er enkel å komme over. Vi raster v/ hytta på bandet, og både hører og ser folk overalt oppi Storen allerede. Men vi skal ikke dit. Der de andre tar til venstre og følger ”mainstream” opp mot Storen, skal vi halvt ned mot høyre og ut av allfarvei, retning Berges chaussé og Maradalstinder. Og utover der gikk ingen andre enn oss denne dagen... Berges chaussé Etter en rast v/ hytta på bandet, søker vi nedover halvt til høyre, skrått over steinrøysa nedenfor svaene under Storen. Ingen sti eller tråkk er å se, men vi mener vi skal ned en 40-60 hm for å nå inngangen på Berges chaussé, den lille fjellhylla vi må finne for å traversere SØ over fjellveggen retning Slingsbybreen. Etter hvert oppdager vi en unnselig liten varde litt nedenfor og 150m foran oss. Vi tar peil på varden, og setter samtidig opp en liten ny en langs veien. Nede ved varden holder vi så høyden videre sørøstover, og snart gir Berges chaussé seg selv - ei drøyt meteren bred graskledt hylle i bergveggen dukker opp foran oss. Vi rusler iveg utover denne, og opplever den som helt udramatisk. Litt vann sikler ned og gjør torv og sva noe våte, men ingen vanskeligheter av den grunn. Halvveis fyker to ryper på vingene, og på pynten over hodene våre blir to andre ryper bare sittende mens vi passerer rett under dem på 6-7 m hold. Snart når vi den mye omtalte stenblokken som sperrer hylla, men også denne er slik vi opplever den totalt udramatisk, vi går alle tre ubekymret rundt den på utsiden. Chausséen framstår i det hele for oss slik Robert ynder å uttrykket det: ”A walk in the park!” - ja til og med med gras under bena! Slingsbybreen Vel forbi Berges chaussé kommer vi til ei bratt og solmjuk snøfonn, som vi greit tusler over til kantmorenen på Slingsbybreen. Denne ligger snøbar og blå i sola, men er i partier temmelig oppsprukket. Her klargjør vi tauet, tar på seler og stegjern, og med godt overblikk bestemmer vi oss for vegvalget over breen. Deretter går jeg først i tauet utover isen. Isen er helt grei å gå på, og vegvalget unngår de verste sprekkene. Faktisk hadde vi trodd dette skulle bli verre, for breen oppleves ikke på langt nær så bratt som vi hadde fryktet, og kryssingen er også kortere enn vi trodde. Et sted må vi hoppe over en sprekk på drøye meteren, men djup er den ikke, så alt er såre vel - bare ren nytelse dette, og vi stresser ikke. Vi har jo hele helga å ta av! En gang høres tunge rumlelyder fra brefallet rett nedenfor oss, men ingen bevegelse å se. Bak oss rager mektige Storen, og tidvis hører vi rop som gjaller i fjellstilla der oppe fra. Til høyre sjoer det tungt av rennende vann uti Midtmaradalen, og til venstre luter nå Maradalsryggen over oss, forreven og svart i sin egen slagskygge. Den uryddige ville eggen drar så over i Sentraltind, som risper det tynne cirrus-skylaget pokkerivold over hodene våre. Det hele ser nesten truende ut, og spenningen stiger i oss. Vil vi finne en veg oppi der? Hvor står vi når lyset engang ebber ut utpå kvelden? Og kommer vi ikke fram - klarer vi da å komme tilbake..? Etter selve Slingsbybreen snirkler vi oss nedover mellom sprekkene over ei større snøflate, mot svaene på andre siden. Ute på barmark igjen, drikker vi fra en friskt rislende smeltebekk, som strømmer ut over svaene fra fonna. For å spare bæring, kan man trygt vente med å fylle vann til man står her i hvert fall. Stegjern og isøks hadde nå gjort nytten sin for denne turen, og kom ikke mer i bruk. Mot Maradalsryggen Vi lister oss direkte tversover svaene, noe som var kurant nå på det knusktørre føret. Men det er såpass bratt at på tynn snø eller i regnvær bør man nok krysse svaene på et smalere og mer stenet parti ca. 70-80 m lenger ned. Derfra skrår et markert, bredt og stenlagt drag oppover mot Maradalsryggen. Vi piler over svaene til draget, og følger så dette oppover et godt stykke. Lenger opp nærmere Maradalsryggen ligger et tilsvarende drag parallellt ovenfor oss, men adkilt fra draget vi kommer i av et parti med svapregede bratter og småknauser. Dette øvre draget når nesten Maradalsryggen oppunder "innsteget" vårt til egga, mens draget vi kom i bunner i noen hammere. Vi søkte derfor å komme opp i dette øvre draget, og fant hver for oss litt forskjellige vegvalg over knausene opp dit. Jeg forlot det nedre draget først, og hadde ingen problemer med å forsere knausene opp til det øvre. Robert kom seg over noe lenger opp, mens Nils krysset øverst av oss alle (var det ikke slik'a, Nils?). Han måtte der ha litt tauhjelp fra Robert, som allerede hadde kommet seg over, så det lønner seg nok å forlate den nedre renna relativt tidlig her… Spooky punkt Vel oppe den øvre renna, når vi etter få klyv brått selve egga på Maradalsryggen. Her møter Styggedalsryggens enorme sørstup øyet, en vegg så massivt stor og så rå at man nesten mister pusten! Vi ser også folk i siluett oppå Styggedalsryggen, hvor to personer på veg vestover rappellerer en liten hammer midt ute langs ryggen. Og til høyre rager Gjertvasstindens monumentale sørstup som en monolitt over den ødslige og grovt oppsprukne Maradalsbreen. I sørøst svartner Mannen og Kjerringas råhugde profiler, og mot nordvest ligger dagens utfordringer på rekke og rad langs egga… Phuih - spennende gitt! Østsiden av Maradalsryggen er mildt sagt stupbratt, ja delvis overhengende over Maradalsbreen, og høgden øker raskt mens vi klyver oppover den skarpe eggen. Ikke langt oppover langs denne, så når vi den første reélle utfordringen - en liten hammer som synes vanskelig å forsere. Men i dens loddrette høyreside (NØ) finnes en mulighet, ei spesiell og særdeles luftig hylle kan man si, for der løfter en 6-7 m lang og halvt liggende kamin seg skrått oppover i den ellers svaglatte hammersiden. Tenk deg en smal kanal helt uten høyrevegg, 70 cm høg og 50-60 cm bred, som stiger 30 grader, og der gulvet heller 10-15 grader utover mot den visse død, representert ved breen 200 meter loddrett ned… Og inne i kanalen finnes ingen håndtak, kun flekkvis et grunt og knapt fingertjukt riss mellom gulvet og venstreveggen, så her må man stole på friksjonen alene... Lene seg max mot venstre, unngå at sekk og isøks dunker eller hugger tak noe sted, kun konsentrere seg om å maksimere kontakten mot underlaget med skospisser, knær, underarmer og hender. Sekker på 17-18 kg gjør én ikke akkurat stødigere heller. Robert først, så Nils, så meg. Glem høyresiden, psyke den vekk, konse kun på mjuke, glidende og velbalanserte bevegelser… Tjoih - pulsen kom ikke bare av motbakken her nei! Ikke lenger ”A walk in the park!” Etter denne pangstarten er det kurant videre til dagens første 2k, Maradalstind S-3/2080, som vi iflg. Nils’ tidtaking når kl. 12:22. Smalt, utsatt og eksponert javel, men gode håndtak og fast fjell, så greit likevel. ”Yeii!” , da er vi i gang, så vi toger raskt iveg mot neste, Maradals S-2/2091. Vi fortsetter dit på samme måte, mjukt og konsentrert, masser av spenstig klyving, som ikke rommer marginer for feil. For her er det sylsmalt, og langt ned på begge sider! Vi er vel framme på S-2/2091 kl. 1300, og tar her en kjapp rast. Vi ser herfra rett inn i neste utfordring, S-1/2148, men før denne ligger både en rappell og en stygg hammer gradert til 5. Ute på pynten før dagens 1. rappell (10m), vurderer vi om vi kan omgå 5’er hammeren noe sted. Til høyre kan bare glemmes, men vi mener vi kan gå mot venstre ut av skaret etter rappellen, for så å traversere opp de bratte svaene på hammerens SV-side, og nå ryggen nord for toppen. Vi satser på dette, da vi helst vil unngå tidsbruk på den vanskelige klatringen, for å kunne nå lengst mulig før mørket. Vi vet jo på dette tidspunkt heller ikke hva som kan vente oss lenger fremme i Sentraltindens bratte SV-flanke… Rappellen går fint, bare godt å komme skikkelig i gang med slikt. Vi dreier så av egga mot venstre, og klyver over ei mindre røys fram til de glattslepne svaene. Her blir det forsiktig å famle seg fram på blyanttjukke riss og småkuler, samt hele tiden å søke mest mulig friksjon på skosålene. Kun aktuell rute under knusktørre forhold dette! Veeeldig sakte vinner vi meter for meter over de bratte bergflatene, og kan etter hvert tråkke inn på bergkanten ovenfor svaene og følge denne opp igjen til hovedryggen. Herfra oppdager vi en enslig person som langsomt jabber seg direkte opp Slingsbybreen langs pionérruta mot Mohns skar. Dristig ja - en utglidning her, og man skyter som ei tomflaske ned breen og rett i grovura langt der nede! Vel oppe igjen på hovedryggen går vi greit tilbake til toppen på S-1/2148 - kl. er da 14:34. Noen bilder, og vi skjener videre mot Nordre/2160 som ikke er langt unna, og som da skal være den 4. og siste 2k-toppen på Maradalsryggen. Denne nås greit kl. 14:50. Vi begynner så smått å bli vant til konstant å være utsatte og eksponerte nå, blir flinkere til å konsentrere oss og psyke faremomentene vekk. Men man skal vokte seg vel for å psyke farene helt vekk - for de er så visserligen der i fullt monn likevel, hele tiden! Selve Nordre/2160 er sylspiss, og et pittelite flatt platå på nordsiden består av store blokker, der man alle steder igjennom ”gulvets” mange sprekker ser rett i breene på begge sider. Føltes ikke særlig betryggende liksom… Og breflata nede på Maradalsbreen er virkelig grovbarket her inne! Vi tar en matpause her, men jeg har som vanlig null matlyst i høgfjellet, drøvtygger i evighet på en munnfull, og må til slutt nesten ta meg sammen for i det hele tatt å få svelget stasen. Drikke må rasjoneres, inntar vel ca. 1 dl i timen i snitt. ”Point of no return” Fra Nordre skuer vi nå Sentraltind. Et sted langs dennes søregg eller SV-flanke må vi opp. Vi vet at neste rappell sannsynligvis er vårt ”Point of no return”, går vi ned den klarer vi ikke å klatre oss tilbake. Og finner vi da ingen veg videre opp i Sentraltinden, ja da må vi lete opp en retur ut stupene mot den stygge Slingsbybreen i SV . Etter nøyere vurdering, mener vi å kunne følge søregga i Sentraltind opp et stykke, for så å traversere et stendrag ut til venstre, over mot en stor skråttliggende hammer litt ute i SV-flanken. Hammeren ser ut til å kunne omgås via nedre spissen til baksiden, så kanskje vi kan komme videre opp derfra? Ingen andre alternativer ser tilforlatelige ut fra Nordre, så vi satser på å omgå skråhammeren. Vi rusler av Nordre, og møter igjen, som vanlig, en ny utfordring tvert. Et 3m djupt hakk i egga må forseres, og etter litt sondering trekker vi ned i SV-siden også her. Derfra må vi opp igjen via en trang sprekk med et litt klønete opptak. Jeg vurderer å krype igjennom en tynn nordvendt tunnell under/mellom blokkene i stedet, men det blir så jeg dropper dette (hadde nok gått, tror jeg). Robert tar imot sekken, og jeg klatrer samme vei som de andre. Kandidat Maradalstind N-1 Dagens 3. rappell ned fra Nordre er av det luftige slaget, vertikal og stedvis uten fotfeste. Men alle kommer greit ned, og vi besøker så det vi bestemt mener er den femte 2k-toppen på Maradalsryggen. Kandidaten måler nok 12-13m i PF, har høyde ca. 2130, og nås kl. 16:50, 13 timer etter at vi forlot bilen. Høydemålerne til både Nils og Robert slår over fra 10m til 15m høydeforskjell nede i skaret. Selv om disse bare har 5m oppløsning, indikerte begge målerne klart mer enn 10m. Etter denne gyver vi på atter en rappell, ca. 10m, den 4. langs ryggen. Nå gjenstår kun en liten tagg, og vi vil være over i Sentraltind. Men selv denne lille taggen huser en utfordring. Her må vi ta av sekkene, og Nils åler seg rett ned en lang sylsmal kamin, med langt imellom fothyller og håndtak, ca. 5m ned taggens nordside. Vi sender sekkene ned til ham m/ et langt slyngebånd, før Robert og jeg åler oss samme vei. Ok, vel av Maradalsryggen nå - so far , so good! Opp Sentraltind Vi klyver så bratt opp langs sørryggen på Sentraltind/2148. Temmelig bratt, og partivis litt dårlig med tak her, men tørt og fint, så framdriften er bra lell. Snaut 100m lenger opp kjenner vi igjen skråhammeren til venstre, og vi trekker over et parti m/ sten og småsva dit. Den lange hammeren skrår nedover til venstre, og har en del grove sprekker over ryggen. Men ingen av disse ser ut til å lede til noe vettugt vegvalg, så vi står tilbake m/ to alternativer. Alt 1: Opp til høyre i hammeren drar et langt glatt drag opp mot himmelranda ovenfor. Draget er ca. 25m langt, og holder anslagsvis klatring grad 3, hvor en ”laidback” teknikk nok kan benyttes i en 10-15 cm bred sprekk mellom gulvet og veggen til venstre. Ellers dårlig med sprekker og sikringsmuligheter, i hvert fall av det vi kunne se. Alt.2: Sjekke en omgåelse nesten helt nederst på hammerspissen, via den aller siste sprekken som krysser hammerryggen. Vi blir enige om at fjellreven Nils skal snuse på alt.2, mens Robert og jeg ser an standplassen for klatredraget i alt.1. Robert og jeg vil avvente hva Nils finner ut før vi legger arbeid i standplassen, men det varer og rekker og ingen Nils er å se. Jeg rygger derfor ned igjen fra standplassen, for bedre å kunne se nedover langs hammersiden etter Nils. Vel ute på småsvaene igjen oppdager jeg tvert en blid Hiawata oppe på toppen av hammeren, mot himmelen ovenfor klatrealternativet! Stifinneren hadde krysset hammeren nederst, og havnet der i noen partielle sylsmale hyllegallerier, høgt over stupsvaene over Slingsbybreen nedenfor. Dog fantes relativt gode håndtak, og galleriene kunne traverseres over hammerveggens bakside, og inn til ei stenfylt renne som ubrutt dro seg videre langt opp i Sentraltindens SV-flanke! Vi fulgte rask etter, og herfra så resten bent fram enkelt ut! Opprømte og fornøyde over løsningen, strener vi videre oppover renna, og når etter hvert oppunder selve frontveggen på Sentraltind. Denne lar seg nok også greit klatre tror vi, mange hylle-, sprekk- og renneformasjoner krysser fronten, der klatring på 3-tallet er sannsynlig ved riktig vegvalg. Men vi skal langt ennå, og kl. har blitt 19:30 allerede. Vi viker derfor ut venstre, og følger spent erosjonsrøysa innunder fronten rundt neste sving… Heldigvis ser også vegen videre grei ut, så vi holder oss inntil hammerveggene videre oppover røysa, som ligger som et bredt drag i retning Skagastølsryggen mellom Sentraltind og rappellhammeren på dennes vestrygg. Det er bratt, det er løst og delvis vått. Langt oppe ligger en snøflekk, og her smelter såpass at vi kan drikke noen kopper fra vannsikkelet. Herfra ser vi fortsatt folk i Storen, vi ser dem både i Mohns skar, på toppen og v/ Hjørnet. Like ovenfor snøflekken dreier ei smal renne halvt høyre og bratt opp mot himmelen, og like etter står vi plutselig på egga oppunder selve toppen på Sentraltind! Jiihah, oppe! Vi kuter til topps, og kan tilfredse konstatere at uvissheten og de verste vanskelighetene er tilbakelagt. Kl. har blitt 19:50 idet vi bestiger Norges vanskeligst tilgjengelige tinde ! Vi fotograferer i hytt og pine. Mot sør og øst ruver Styggedals- og Maradalstinder, hvor vi nå kan beskue dagens utfordringer fra oven. I vest hytter Storen sin veldige knyttneve mot himmelkvelven, mens Skagastølsryggens tannede knivblad skjærer augustkveldens fargeteppe i fillebiter, og syr tåkeslør av kveldsvinden som uler ødslig over egga… Men en nær forestående skumring presser oss videre i retning Vesle/2340, men først må vi ned atter en rappell, ut hammeren på Sentraltindens vestrygg. Denne kan vissnok kunne omgåes ut i nordveggen, men vi finner det minst like greit å rappellere. Etter dette ligger et kort litt bredere parti opp mot Vesle, og det føles godt, etter så mange høykonsentrerte timer, å endelig kunne slakke ørlite på årvåkenheten, presisjonen i fot-isettene og balanseringen. Men snart smalner det av igjen mot toppen, som nås kl. 21:20. Og synet av Storen herfra?! Søkke ta for et fjell, sier jeg bare..! Etterpå må et av dagens verste punkter krysses. Vi må runde Vesle/2340 litt nedenfor toppen og ut i sørsiden. Der ligger et heller spenstig klyvepunkt, med absolutt nulltoleranse for feil. Her må man i en forflytning et øyeblikk henge i begge henda på en liten stennakke i ei vertikalrenne over stupet, mens kun en fotspiss uten feste berører blokka på andre siden av renna. Deretter svinges kroppen etter hendene over avgrunnen, og man sklir seg så skrevsover blokka på motsatt og i sikkerhet. Det er hundrevis av meter i lodd rett ned, og det hele ser ganske skummelt ut. Nils går først, langsomt og konsentrert, med velberegnede og presise bevegelser. Igjen føles ikke sekk på 18 kg som noe sjakktrekk! Så er det min tur. Da stikker Nils hodet fram fra bak hjørnet på andre sia og sier med et skjevt halvglis: ”Her døde det én i 1992! Han glapp taket med henda…” Litt av et pedagogtalent, den gutten du! Men vi kommer greit over alle tre, og nå skurmrer det fort. Vi søker videre nordover egga, og finner snart ei lita hengerøys på lésida mot Styggedalen, kun noen metre før Halls hammer. Her ordner vi oss noen løsstener som sete, og tar på oss det vi har av klær, dvs. ei ekstra trøye og ei lang underbukse. Soveposer/fjellduk har vi ikke, så det vil bli ei hustrig natt. Vi tømmer ryggsekkene og bruker disse som sitteunderlag, snører alle snorer og hetter, luer og votter, og setter oss for å prøve å blunde litt mellom vindrossene som hvirvler ned over egga bak oss. Men før vi dupper, sikrer vi oss med hver vår slynge til fjellet, ikke plassen for å snu seg eller gå i søvne på dette… Nils ”Rattlesnake” Haugene Jeg dupper av etter hvert. Våkner igjen av at jeg fryser, fryser så jeg skjelver. Prøver å sitte så stille som mulig, sånn midt inne i klea liksom, og unngå enhver bevegelse som vil fjerne den smule varmluft man måtte ha samlet under vindklærne. Jeg tar til og med opp regntrekket til ryggsekken og trer mine korslagte armer inn i dette, og drar trekket opp over skuldrene. Dette hjelper faktisk litt, selv om det samler kondens. Utpå natta har jeg nok endelig duppet av litt, og våkner av en underlig lyd. ”Frrrrrrhh” sier det, ”frrrrrrhh... frrrrrrrhh... frrrrrhhhh” - en tynn og tørr raslelyd, omtrent som klapperslangene i gamle dagers westernfilmer. ”Jøss”, tenker jeg, ”hva pokker er det der?” Jeg tar av hetta for å høre bedre, og oppdager at det er Nils som ligger og skjelver! Han rister så skallbekledningen nesten freser, stakkars mann! Men han har likevel sovnet for en stakket stund. Jeg kan også tid om annen høre Robert som sitter bak og over meg, da han er oppe å gymmer for å holde varmen. Vi målte 3,9 grader om natta, og sure vindstøt falt hele tida ned på oss over egga. Ikke bare gromt å sitte i svette klær å hutre på en kald sten på 2250 moh hele natta da! Siden vi kjørte opp forrige natta, ble dette i praksis andre natta på rad uten søvn. Ulidelig langsomt begynner det endelig å lysne. Ved 4-tida bråskvetter vi av et skremmende tungt brøl fra Styggedalen, idet et svært så voksent isras drønner ned stupveggene og strør seg tilslutt utover Styggedalsbreen. Men kl. 5 orker vi ikke sitte lenger, det er lyst nok til å gå egga videre. Så vi pakker sekkene i en fart, og hutrer så videre mot Halls hammer, fortsatt gående i alt vi eier og har av klær… Frisk åpning Opp kl. 0500, og ti minutter senere henger førstemann i rappellen ned Halls hammer. Kvek åpning på dagen, spør du meg! Hammeren er imponerende, kan godt skjønne at salige hr. Hall ble deppa da han møtte denne på veg opp! Men ned går det greit, og vi føtter oss forsiktig videre egga ut til Midtre/2284. Herlig å få leet seg litt, å få lenket våre støle legemer i gang igjen, og å få igjen varmen i skrotten! Sola gyller Skagastølsryggen bak oss nå, og Halls hammer kneiser gullbrun og utilnærmelig foran Storen. Ser temmelig vilt ut tilbakeblikket fra Midtre ja! Framme på Midtre er kl. blitt 06:25, og her myser 4 trøtte og smaløyde fjellfanter overrasket på oss, på sine tjukke oppblåsbare underlag og i tjukke soveposer. Sikkert godt ja, men mye å drasse på også, når man skal på Storen. Vi veksler noen ord, før vi piler videre nord og ned ryggen, og finner et fint rappellfeste helt uten slynger ute på brekket til høyre. Her knyter vi ei båndslynge, før vi heiser oss ned på Berges stol før V-skaret. Mot fullførelse Ned til V-skaret venter to luftige 25m rappeller etter hverandre. Begge disse går helt greit, selv om vi på hylla imellom måtte vente på to klatrere som kom motsatt veg. Her kunne potensielt tauet ha kilt seg i en lite gunstig sprekk like ut for rappellfestet. Jeg var sistemann ned, og var obs på taudraget, så jeg prøvde best mulig å styre tauet vekk fra faren, og det gikk heldigvis greit. Vel oppe på første hylla etter bunnen av V-skaret, pakket vi omsider ned tau og seler, og lettet litt på klærne. Etter et par bratte opptak opp av skaret, var vi på Skagastølsnebbet/2222 kl. 09:50, og fór raskt videre ut den siste ryggen langs stupkanten i øst, og endelig opp til Nordre Skagastølstind/2167. Klokka var blitt 10:25. Målet var nådd! Håndtrykk og ”Give me five!” . Ni nye 2k godt hermetisert i boksen, og hele ruta over Maradalsryggen, videre opp til Sentraltind og deretter ut igjen Skagastølsryggen var gått uten å sette en eneste sikring underveis! Så vi må vel si oss fornøyde med våre vegvalg. En fantastisk, lang og luftig tur var snart over, og vi var så fornøyde som vi overhodet kan bli! Og hvor godt det nå var, å endelig kunne slippe den mentale påkjenningen det tross alt er å måtte være så utsatt, så eksponert, og så konsentrert - så lenge som 24 t i strekk med nær null søvn! Kvalitetsdupp Nå gjensto kun den lange og digre røysa nedatt til Tindeklubbhytta. Her møtte vi fortsatt folk som skulle på Storen, enda klokka var snart 12. Og det i shorts og joggesko med ullsokker! Midt i den seige stenrøysa nedatt Nordre gikk jeg tom for vann, min 3l Camelbak var gått tom. Bra dosert det, for om kun om en times tid ville vi stå ved bekken nedmed hytta. Skjønt stå og stå fru Blom, vi deiset der nede av oss sekkene, dro av fjellstøvlene, og flatet rett ut i den solvarme mjuke lyngen langs bekken v/ hytta. Jeg duppet også undersåttene i det svale vannet, og vi drakk begjærlig av den solglitrende klukkende fjellbekken (men heldigvis i motsatt rekkefølge da!) . Og mens vi lyttet til den voggende lune fjellvinden som hvisket gjennom graset, og nøt solvarmen i fjellstilla, sovnet vi raskt alle tre... Der på lyngbakken sov vi som søkkstokker i tre kvarter, før vi i radig marsj turet ut dalen og ned til bilen på Skardstølen. Da var klokka allerede 15:05. En kattevask i bekken der, på med tørre klær, og vi tok av mot Årdal for å handle junkfood. Med min fraværende matlyst inntok jeg på hele turen bare 4 brødskiver og 8-9 kjeks, pluss 3-4 liter vann. Så gjensto kun det farligste på hele turen - kjøringen hematt i kokvarmen uten søvn på nær 2½ døgn i forkant, i tillegg til en formidabel trimøkt på halvannet døgn. Jeg kjørte til Aurdal i Valdres hvor bilen til Robert ventet. Imens kjempet både han og Nils tappert imot søvnen nedover dalene, mens hodene kanglet og slang som dusken på ei sliten topplue! Men det gikk jo bra da - det óg. Hjertens takk for eminent turfølge, Nils og Robert! Dette var for meg alle turers mor. Hele 9 2k, 35 timer, hvorav 24 over 2000 moh. Og jeg har selv nå, mer enn 14 dager etterpå, fortsatt ikke landet..!

Åhh, nå ble jeg fjellsjuk igjen! Hørte på radioen i dag tidlig at det er "Kaffens dag" i dag. Så med en rykende kopp på pulten, samt denne rapporten, så har du allerede bidratt stort til ei skikkelig ineffektiv arbeidsøkt! Den runden der har jeg til gode (som så mye annet), og jeg gleder meg stort til den! Kongerapport m/ masser av informative og gode bilder! Takk og takk! - En lengtende Snowman

Hvor mange medlemmer har NTK egentlig? Deres hjemmeside sier ingenting om dette - ref. http://www.ntk.no Dog sier statuttene at du MÅ levere et bilde av deg selv uten solbriller for å kunne bli medlem! Jaja - hvis det er så viktig så... Hvor mange av FF's 1768 solbebrillede medlemmer er også medlemmer i NTK mon tro? Just wondering...

Turen gjennpmført 05-06.08.2006. Fyldig rapport kommer u/ Turrapporter om litt!

Ikke alltid lett å formidle høyden og mektigheten av en topp man står innunder. Man ser da på en måte opp langsmed fronten, og ikke inn i fronten. Blir litt som å legge øyet helt inn til ei flaggstang og kikke opp mot kula. Inntrykket av høyde, størrelse, profil og "slagkraft" kommer ikke særlig godt fram da... Jfr. eksempelvis vedlagte bilde, tatt på Slingsbybreen innunder foten av Storen...

Grattis m/ topp nr. 200, Torgeir!! Ganske så tilfredsstillende å nå slike jubileumstall! Flott og informativ rapport som vanlig. Liker at bildene nå er litt større enn i tidl. rapporter - fine bilder også. En virkelig fullkommen høyfjellstur m/ både bre og bratter dette. Gleder meg til jeg en dag kommer dit, men gud vet når det måtte bli, jeg har jo så mye igjen... Men da har jeg jo også så mye å glede meg til!

Nå er jo ikke Dovre et eget fjell da, men et område som huser mange 2k-topper. Derfor bør valget være Snøhetta som sådan, ikke hele området. Vet jo at Snøhetta også består av fire 2k, men likevel, disse henger så enhetlig sammen, og danner en liksom en krone, et funklende diadém, høgt der inne over Midt-Norges isse! Da har ikke du sett Snøhetta fra SØ over bregryta, fx fra gamle Reinheim! Og før så skjer, må du nok erklæres som inhabil! Og at noen har tatt seg den frihet å plassere en slik installasjon deroppe, kan ikke ekskludere fjellet som sådant! Blir lett kvalm du, skjønner jeg... Tror nok fler enn lokalbefolkningen har sett Snøhetta gitt, der den ligger i all sin velde, sett fra både E-6 og jernbane!! For ikke å snakke om fra fjella lenger sør... Så tvert om egentlig, Snøhetta er vel en av de kandidatene som flest folk har sett.

Flott og utfyllende rapport dette! Alltid artig å lese andres inntrykk av samme tur. En god ting kan ikke gjøres for ofte!

Det gjør ikke noe, Torgeir! Grundig og informativ rapport, liker slike! Tok du /dere noen bilder oppunder "stoppen" i V. Leirungstind?

Vi har jo andre "Nasjonal-ting" også, selv om jeg kun vet om nasjonalfuglen Fossekall. Men vi har sikkert slikt som nasjonalblomst og nasjonaldyr óg - også har vi nasjonalsang. Ellers enig m/ Jobru. Hvor mange i Norge hører på Nitimen'a? Skal vi ha et nasjonalfjell, må det være et kjent sådant, omforent på bredt grunnlag. Stolt og prominent, storstilt og vakkert, kan nås av de fleste, er sett av de fleste, i hjertet av nasjonen, i nordmenns hjerter, "Enig og tro til Dovre faller!": Snøhetta! Nemlig. (selv om det nesten høres ut som en tale av Markus Tranmæl! )

Svein har rett i det han sier, dette er jo mulig, men likevel en kvasiløsning man rett og slett bør unngå. Ikke bare tapes kvalitet og detaljer, men uønskede bieffekter skapes. Store, grumsete og særs kornete "glorier" oppstår rundt kontraster/lysskiller i bildet, fx langs horisonter, i skillet snø/fjell/vann, rundt personer eller trær stående mot annen farge- eller kontrastbakgrunn osv. osv... I utgangspunktet jevne og glatte bildearealer ødelegges av stygge båndliknende strukturer og meget synlig grums, såkalte "jpeg artifacts". Slik lagring er derfor en ren nødløsning, så komprimering gjennom en eller annen kapabel bildeeditor er sterkt å anbefale. Lite vits i å investere i bra kameraer og optikk hvis dette er løsningen på komprimeringen, nemlig å ødelegge alt i aller siste trekk..! Min erfaring er at det visuelt ikke betyr noe om reduksjonsfaktoren er et heltall eller ikke, sålenge forholdet bildehøyde/bildebredde ikke endres. De fleste nettlesere vil automatisk tilpasse bilderne så de vises helhetlig i skjermen. Hvis bildet egentlig er større enn dette, behøver man ikke først lagre lokalt for så å ta bildet opp i fx Paint. Bare bruk nettleseren, og dra musepekeren inn i bildet. Da vil MS-Internet Explorer vise et ekspansjonsikon i nedre høyre, og klikker du på dette, fyker bildet opp i sin egentlige fulle størrelse. Og motsatt når bildet vises maksimert, da dukker et tilpasningssikon opp. Tilsvarende vil Firefox vise et forstørrelsesglass når musepekeren dras inn i bildet, og et klikk vil da forstørre, neste klikk tar størrelsen ned igjen. Når jeg foreslår størrelser rundt 1024x768 / 1136x852 er dette ment for 17-18" skjermer i oppløsning 1280x1024. De fleste (unntatt bærbare) har jo skjermer større eller lik 17" i dag, og de fleste kjører normalt oppl. 1280x1024 på disse. Så med slike skjermer vil bilder som jeg foreslår være best.

Noen som vet den eksakte høyden i Mohns skar mellom Vesle og Storen?

Ikke mange av dine landsmenn som følger deg her, Bjarne! Og jeg håper selv å kunne være så sprek når jeg når din alder!

Årdal altså? Hørte bare det var et rart tungemål jeg, så jeg tenkte at de også var svensker... Hehe - kunne sikker fungert til mye mer også hun..? Litt digital postprosessering er også gjort, vet du. Råbilder fra kameraet bør optimaliseres før webbruk. Og takk for turen til deg óg!

Fin rapport med god humoristisk selvironi! Kjenner meg litt igjen der... Med mindre det er helt spesielle detaljer som skal fremheves eller studeres i bildet (fx rutevalgdetaljer i en bergvegg el.), der man maksimerer bildet langt ut over skjermstørrelsen, så er stort sett visning av hele bildet innenfor skjermarealet godt nok. Man bør derfor resize bildet til fx 1024x768 eller 1136x852 eller der omkring, slik at bildet i sin helhet faller innenfor skjermen, selv når bildet vises i full størrelse. Da minker også antallet pixler drastisk, og dermed også filstørrelsen i KB. Hvis man gjør en oppskarping av bildet i PS, så øker filstørrelsen, fordi lokalkontrasten pixlene imellom øker, og dermed informasjonsmengden som lagres i bilder u/ JPEG-formatet. For å minimere slik økning, kan man selektere de arealene i bildet som trenger oppskarping, og utelate oppskarping på pregløse flater som himmel, snø- og vannflater. Skarpes slike arealer (hvor det egenlig ikke finnes noen detaljer å skarpe opp), pådrar man seg egentlig bare kornstøy i disse pregløse bildearealene. Men slik selektering krever litt mer jobb på bildene da... En annen mindre reduksjon, normalt 10-15 KB, kan innspares v/ å fjerne EXIF-data på bildet. EXIF-data er ikke visuelle bildedata, men nedfelte skjulte data i bildefilen om kl.slett/dato, kameradata (blender/lukkertid), kameramodell, optikk ol. Dette kan lukes vekk m/ freeware som fx Metstripper (www.photothumb.com). Med mindre du tar jobben med en adekvat digital etterbehandling i PS, så vil du altså spare mest ved å redusere bildestørrelsen til noe nær ovennevnte størrelser (eller mindre), samt litt til ved å fjerne EXIF-data.

For en uinnvidd som finner en for ham/henne ukjent plante, så er jo både norskt og latinsk navn ukjent. Enkleste karakteristikk å lete etter er farge. Hva med et sideoppsett m/ fargede kartotekfaner (tabs), der fargen på fanen best mulig samstemmer med fargen på blomstene/plantene det respektive kartoteket inneholder? Og la fanerekka "gli" langs regnbueskalaen, omtrent som på en fargestrips i en malingsbutikk. Så blir det evt. en vurdering hvor mange kartotek/fargenyanser man vil dele det hele inn i..? Finner jeg fx en lyseblå blomst og skal lete den opp, ja så går jeg til den fanen som ligger nærmest i farge. Og finner jeg den ikke der, ja så ligger den sikker i en av "nabofargene"... I tillegg legges også ut linker til rene alfabetiske navnelister på norsk og latin, der navnene linkes til bildene. "Ka du tru?" - Snowman

Ja sjølsagt, jeg mente Skagastølsryggen. Men når du først stiller sprørsmålet, er jeg som Nils enig i din betenkning om at strekningen Sentraltinden til Vetle egentlig tilhører Styggedalsryggen.

Nei, dette er en voksen Myrhauk (Circus cyaneus) hunnfugl, en av kjerrhauk-artene (Myrhauk, Enghauk, Steppehauk). De to sistnevnte er meget sjeldne i Norge, og kun én eller særs få observasjoner gjøres i Norge av disse årlig, og de hekker heller ikke her. Det gjør derimot Myrhauken du har avbildet her, som holder til i høyereliggende myrlendte fjellandskaper, typisk i områder lik Fokstumyra på Dovre. Myrhauken er relativt fåtallig, men heller ikke sjelden. Den kalles Blåhøk på svensk, og betegnelsen "cyaneus" i det latinske navnet betyr også blålig (ref. blåfargen Cyan, eller giften Cyanid som på norsk heter blåsyre), noe som henspeiler til hannfuglen som er nesten helt hvitaktig, kun med et ørlite lyseblått fargestikk, men med svarte vingespisser. Hunnfuglen som du ser her er jo som hunnfugler flest mye mer anonym, men gjenkjennes i felt på på den korte halsen, de lange grovvatrede, halvt vinklede og slanke vingene, samt ei tydelig kritthvit stripe på tvers av oversiden av gumpen (halerota). Hekker på bakken. Tar du opp en langvinget rovfugl fra bakken innpå fjellet (og som ikke er ei jordugle), ja da er det en Myrhauk. Jakter med lav, langsom og dansende flukt over myr- og graslende i fjellheimen.

Skal si du er standhaftig Morten! Man skal jo motivere seg skikkelig for stadig nye besøk på slike slitsomme topper. Men kanskje det er lettere når man tross alt allerede har alle i boks. Verre for meg, so stadig mangler det meste, og alt dette her er hvite flekker på kartet for meg fortsatt... Flotte og informative bilder forresten, som sammen med en grundig beskrivende tekst gjør det lett og spennende og følge turen steg for steg på kartet. Bra! Og Robert, hvordan vil du klassifisere vanskeligheten i Leirungstindene opp imot det vi opplevde på Maradalsryggen og Styggedalsryggen på lør/søn?

Og siste side i bildeboka!

Neste side i bildeboka:

Varmt ja! Bygdin lå speilblank og stille under en høg blå himmel, da jeg ankom Eidsbugarden ca. kl. 0730. Ti minutter etterpå kom også Nils, og vi ordnet litt pakking og ryggsekker, før båten tutet for første avgang kl. 0810 i retning Torfinnsbu. Der campet Morten, Torgeir og Pål i telt v/ Nybue, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. De hadde padlet dit i kajakker fra østenden av innsjøen dagen før. Målet for oss alle var Torfinnstindtraversen over Austre/2119, Midtre/2110 og Vestre/2085. Nils og jeg aktet i tillegg å gå Torfinnseggen videre, for også å ta med oss Kvitskardtind/2193 og Kvitskardoksle/2065. Det sto kaldt fra vannet utover Bygdin, så jakka var god å ta på utpå der. Nils og jeg hadde jo ingen kajakker, og siste båten tilbake gikk jo som vanlig alt for tidlig, så vår plan var å gå helt tilbake til Eidsbugarden når dagens fem 2k-topper var i boks. Men det skulle etterhvert vise seg å bli en svært så seig marsj... Grunnet liten vannstand i sjøen, måtte vi klatre opp fra baugspissen av båten og videre opp på brygga v/ Torfinnsbu. Der var ingen andre turkamerater å se, så vi sendte en sms til Morten, som svarte at de hadde gått iveien før oss, og satt allerede og ventet oppe v/ foten av renna vi skulle klyve opp til Austre. Så Nils og jeg jabbet i veg fra Torfinnsbu kl. 0915, oppover den allerede kokvarme mota retning Austre. Sola sto oss rett i nakken, og jeg var i tillegg svartkledd fra topp til tå, så svetten silte fort helt fra start . Samtidig gikk også et guidet følge med en 4-5 svensker samme veg. Vel oppe ved innsteget til den østligste renna på Austre ventet Morten, Torgeir og Pål, like blide som morrasola bak oss . Svenskene tok iveg oppover, mens vi tok en matbit. Vi stresset ikke med å komme etter. Litt distanse burde vi ha lell, grunnet faren for steinsprang nedover den bratte og markerte renneprofilen. Så var det til å tygge høydemeter. I det vi starter oppstigningen flyter med ett en ung kongeørn ut på himmelblåa rett over hodene våre! I renna sto lufta varm og stille, så jeg i min svarte langbente habitt savnet noen vindgufs for avkjøling! Klyvinga oppover gikk greit og uten dramatikk, men man skal være obs. på mye løs sten, og såvidt mulig unngå å berøre slike, særlig når man vet at fallsten ikke kommer ut av den smale og markerte renna, og spesielt når man vet at man har folk bak seg! Ca. 2/3 opp i renna ligger en langstrakt liten hammer og kløyver renna i to løp. Vi gikk til venstre og til topps på hammeren. Herfra kunne vi nå nyte synet et speilblankt og blått Bygdin, som etterhvert lå lengre og lengre under oss. Samtidig nådde vi igen svenskene, vekslet noen ord, for så å gå videre først i løypa. Grei klyving videre også, det bratner litt mot toppegga, med et par litt vanskeligere opptak, men ingen spesielle vanskeligheter. Etter ca. 3,5 t nådde vi toppen på Austre/2119. Like før toppen lå ura blek og gul rundt en snøflekk som til vanlig tydeligvis har vært mye større enn nå. Nedsmeltingen av fonner og breer er stor i år. Ikke bra dette. Breer og fonner minker eller forsvinner, og etterlater seg kun gusten ur som er løsere enn det meste, og heller ingen snørenner å benytte for å spare knea litt nedatt finnes . Langs himmelranda Litt etter oss kom også svenskene, men de skulle heldigvis ikke lenger enn til Austre, slik at kødannelse v/ rappellene kunne unngås. Laaangt under oss lå Bygdin som en polert blågrønn juvél i sommerdagen, og speilet de kritthvite cumulusskyene som nå begynte å bygge seg opp i sør, og elvene Torfinnsdøla og Langedalsåne streket seg krokete og kritthvite mellom grasgrønne rabber ut i innsjøen. For et vakkert skue, og for en berusende følelse av frihet, flukt og høyde! Etter obligatorisk mat/drikke og fotografering, var det på med klatreselene, og bort til dagens første rappell. Torgeir ordnet med festet, som ligger en 7-8 m nede på siden mot Torfinnsdalen. Der bugnet det forøvrig med gamle slynger. Vi spikket vekk de fleste, og lot en håndfull som så bra ut sitte. Pål var ute på kanten og myste skeptisk ned i det skyggefulle dypet, og sa bare ”Aldri i verden!”. Vi argumenterte så godt vi kunne, og Pål dro litt på det, men lot seg dessverre ikke overtale. Så han tok derved følge med svenskene tilbake til Torfinnsbu. Kanskje du ville tatt sjansen en annen dag Pål, for er man på vippen, så kan faktisk slike følelser og avgjørelser variere med dagsformen... Deretter forvant Torgeir i dypet først, en rappell på ca. 25 m. Alle kom velberget ned her, og vi gjøv på klyvingen videre opp til Midtre/2110. Bratt opp fra skaret her, hvor vi holdt noe ut til venstre på Bygdin-siden. Etter et par litt utsatte hyllepasseringer, havnet vi i ei lita renne som igjen førte oss opp på egga. Øverst her var et par vanskeligere opptak der lange armer var en fordel, og deretter greit de siste få metrene til varden. Vi så nå at det sto to personer på Vestre/2085, men disse gikk snart videre utover Torfinnsegga. To andre var foran oss, og på veg opp til Vestre fra skaret mot Midtre, og enda to kom faktisk opp til Vestre fra Bygdin via renna mellom Vestre og Midtre. Sannsynligvis lite brukt som adkomst den renna... Vi koste oss ved varden på Midtre i det vindstille solvarme været, og det var nesten bare godt da en flyktig skygge av en overdrivende sky la seg over toppen for en stakket stund. Vi fotograferte, diskuterte topper i det fjernblå rundskuet, mimret over diverse turminner, og praten gikk lett og ledig om rygger og raviner, traverser og vegvalg i fjellheimen - og vi gledet oss til neste rappell. Trivsel i n’te potens dette! Lekk... eller? Så forberedte vi neste rappellfeste, der det også lå mange slynger fra før, 13 i tallet hvis jeg husker riktig. Selv med et så skummelt tall, satset vi på at ikke alle 13 var Murphy sine og la ingen ny, men tredde tauet bak dem alle, og kastet det ned veggen mot skaret i NV. Forøvrig den første bruk av mitt nye tau, et 60 meters Mammut Challenge Line 9,2 mm. Torgeir bandt seg inn i åtteren, og sto på vippen ut i rappellen da noe rart skjedde. For ut fra hans høyre bukseben sildret en liten stråle fra ankelen... Vi stusset jo litt først, før vi oppdaget den korrekte årsaken. Han hadde fått sugeslangen på sin Camelbak som hang og slang fra den ene ryggsekkremma innunder beltet på klatreselen, og munnstykket i klem, og nå rant vannet ut igjen der nede. ”Åja, det var sånn det var?”, gliste vi andre høyt . Hehe, for ellers så jo dette svært lite mandig ut, mente vi - med Torgeir stående på kanten av stupet, og så renner det noe ut av buksebenet..! Og dette skjedde faktisk v/ to anledninger! Virkelig våte rappeller dette, Torgeir! Neste mann ut var Nils, som med et bredt smil om munnen rygget seg ut over kanten. Om litt slakket tauet, og ”Nede!” ble gaulet opp til Morten og meg som fortsatt sto igjen oppe. Da Morten forsiktig føttet seg ned til festet, skjedde noe skummelt. En sten på størrelse med ei normal soveromspute gled av den smale nabben festet satt på, selv om Morten knapt var nær den. Den falt ned stupet ut mot Bygdin. Først 5 lange sekunder med stillhet, så et skarpt brak før et svare rabalder ramlet fra opp fra dypet... Steinspranget styrtet så videre ned renna mellom Midte og Vestre, akkurat der de to personene hadde kommet opp noen få minutter før! Huff og huff, noen ganger er det ikke allright! Denne rappellen er også ca. 25m, og litt tricky, siden landingspunktet ikke ligger i loddlinjen under startpunktet. Man skal egentlig rappellere litt ut til venstre for å havne riktig ned i skaret, men møter etter en 6-7 meter et lite overheng, mister alt fotfeste, og raser samtidig i en pendelbevegelse mot høyre. Litt spooky følelse, men man når raskt innpå veggen igjen lenger ned, og kan ta seg inn igjen i retning landingspunktet derfra. Vel nede er det kun få timetre ut et lite platå til neste rappell på ca. 10m. Her måtte Torgeir utom en liten pynt på Torfinnsdalssiden og dingle litt med bena! Herlig og kilen høydefølelse utpå der! På platået møtte vi også to andre som kom motsatt veg, de to som uvitende hadde unngått stenspranget etter fallstenen med få minutter. De hadde ihvertfall en vanskeligere oppgave enn oss! Den lille10-metringen gikk greit unna, og så ventet den siste 25m rappellen ned til bunnen av skaret mellom Midtre og Vestre. Her brukte vi to tau, hvor Torgeir gikk drøyt halvveis ned først, for så å henge der for å fotogafere oss andre når vi kom ned på det andre tauet. Her er rappellfestet helt ute på stupkanten. Siden Torgeir allerede hang i slyngene, ble disse dratt ut og strammet ned over brekket. Derfor måtte vi andre ned på ei fotstor hylle halvannen meter nedenfor kanten for å få tak i det andre tauet og koble oss inn i rappellen, noe vi fant såpass risikabelt at vi for sikkerhets skyld sikret oss med ei midlertidig båndslynge til rappellslyngene før vi gikk ned på hylla for å koble oss på tauet. Men alt gikk prikkfritt, og som siste par ned ordnet og pakket Torgeir og jeg tauene mens vi sto i skaret, før vi alle tok fatt på klyveklatringen opp til Vestre. Vi trakk her ørlite ut til venstre først, for så å gå litt høyre i siste del, der de siste få metrene er vanskeligst, grad 2+ vil jeg si. Jeg kom opp sist, og hadde 2m igjen, da jeg ser føttene til Morten og hører ham si: ”Vær forsiktig her’a... Glipper du her er det game over!” Joa, man blir jo noe baktung med både sikringsutstyr, tau, 3 l drikke og 3,5 kg fotoutstyr i sekken, så grad 2+ er faktisk ingen spøk med en sekk på 18 kg. Glad ikke isøks og stegjern var oppi der også... Vegskille Så var det verste gjort. Vi sto nå på Vestre, hvor vi skulle skille lag. Morten og Torgeir skulle nedatt til kajakkene v/ Nybue, mens Nils og jeg hadde en dryg etappe over ytterligere to 2k-topper, samt en laaang retur til Eidsbugarden. Fra Vestre beskuet vi nå Torfinnsegga vi skulle gå videre, samt hele Torfinnstindtraversen vi hadde gått bakenfor oss. Været var stadig like gromt, og i sør og øst tårnet massive cumulusskyer seg opp over horisonten. Bra uværet ikke trakk innover fjella, slik at vi hadde fått tordenvær over egga! For vi så jo på nyhetene dagen etter hvor voldsomt uværet hadde herjet med skypumper og kjempehagl over lavlandet samme dag. Morten og Torgeir sa om litt ”Hadet!”, og staret iveg ned urbratta mot Langedalen, for etterpå å padle tilbake til bilene ved østenden av sjøen. Nils og jeg tok fatt på neste delmål - Kvitskardtind og Kvitskardoksle som raget opp i NV, bakenfor andre enden av Torfinnsegga. Litt ut langs egga hørte vi brått en hard og stygg lyd av fallende sten. Vi oppdaget så tre digre stener som lenger fremme styrtet ned stupet fra egga og ned mot Torfinnsdalen. To av dem stoppet etterhvert i erosjonsrøysa på et skrått platå nedunder stupet et stykke, mens den tredje braket videre i enorme byks tversover hele platået, for så å gå utfor et nytt stup og djupt ned i isen på breen nedenunder, 50-60 m unna stupfoten. Ikke bare trygt å bevege seg innunder disse veggene, nei! Vi beveget oss så langs stupkanten på Torfinnsegga, med flott tilbakeblikk på dagens travers. Langs egga fant vi også en kvadratmeter stor haug med gamle messinghylser fra krigen. Malplassert til tusen, men tyskerne holdt vissnok en slags øvelse oppi der engang. Vi var oppom 1996-toppen som avslutter Torfinnsegga, før vi gikk løs på de ca. 220 hm opp Kvitskardtind. Der oppe står en massiv varde, reneste middelaldertårnet! Særlig Knutsholstind m/ Søre nål tar seg prominent ut herfra. Klokka var nå blitt 1945, og vi drøyde ikke så lenge her, for nå gjensto hele 18 km kartmålt til Eidsbugrden, dvs. i praksis ca. 2 mil gjennom ur og ulende, samt ca.1150 hm ned urbratta. Og mye av dette måtte gåes i mørke... Ørkenvandring mot ”polstjerna” Vi tok så iveg retning dagens femte og siste 2k topp, Kvitskardoksle/2065, og nådde denne kl. 2020. Herfra kunne vi se et gløtt av Bygdin laaangt der fremme nedunder Galdeberget/2075. Vi skulle helt ned dit, og videre mer enn dobbelt så langt langs Bygdin. Et par bilder, og direkte videre. Vi gikk ikke nedatt breen i SØ-flanken på oksle, men valgte å gå rett sør og ut den bratte ura ned fra ryggen som oksle ligger på. Dette gikk greit, selv om ura virket lang. Vi nådde Langedalsåne en halv kilometer nedenfor Langedalstjernet, og tok en kort rast. Der møtte vi også 4 villrein - simle, bukk og to kalver. Vi drakk friskt vann og tok en siste matbit her. Jeg duppet også føttene i åa, herlig oppfriskende på overopphetede fotsåler etter nedstigningen i ura! Oppe langs Langedalstjernet fulgte vi T-stien et stykke. Der trippet tre tillitsfulle fjellryper like ved oss, og lenger ute langs tjernet satt plutselig en boltit (vadefugl) 2m unna oss! Denne er jo ekstremt tillitsfull. Tar man eggene dens og legger de i hånda (ikke anbefalt!), så kan den faktisk komme å legge seg til å ruge i hånda di! Ved utoset av nedre Langedalstjern så vi også en pen fisk som gikk langs land og vaket! Må være røye, men rart den klarer seg der oppe, i det vesle og kalde, golde og blakke brevatnet på 1422 moh! Vi passerte rett nord for kollen/1429 opp for Galdebergodden, og tok fatt på den ulendte krattvokste lia ned mot Bygdin. Samtidig gikk lyset, og det ble vanskelig å vurdere underlaget man tråkket på under kjerringris og vijukjerr. Men endelig var nedstigningen unnagjort, og vi tok fatt på vår ørkenvandring vestover langs vannet. Mørket og vegetasjonen tvang oss ut i ”flomålet” langs strandsonen, der den lave vannstanden heldigvis ga oss en lys, men delvis løs ør og stenstrand å gå på. Vi var slitne nå. Vi hadde gått 5 2k-topper, og vært på farta i 14 timer allerede, og var nå havnet i ”dødens posisjon” langs Bygdin. Vi vaklet og vinglet, slepte og subbet, sagget og drog - mot vest, mot vest... Etter 2-3 km dukket et enslig lite lys opp på havshorisonten der femme - Eidsbugarden! Et nålestikk av håp i mørket, en ledestjerne for en utbrent og gjennomsliten sjel. Men akk, lyset forble like lite uansett hvor mye vi gikk. Det sto der på samme plass, var stadig like lite, alltid fjernt og uoppnåelig - som gikk vi mot selveste polstjerna... Den stenete og ørete strandsona sto for oss som en hvit ørken. Den var evig lang, vi var tørste og tomme for vann, og bekkene vi krysset var kun noen uttørkede mosegrodde strenger over strandsona. "Men innsjøen da?", sier du? Joa, den lå nattblank og stum 15m til venstre, men vi var så tomgåtte at de 3 høydemetrene ned dit orket vi ikke tanken på! Så vi gikk i enda en evighet før vi krysset rennende vann. Etterhvert unngikk vi bevisst å se på ”polstjerna” der fremme, rett og slett for å slippe skuffelsen over at den aldri forandret hverken posisjon eller størrelse. Vi stirret istedet apatiske ned i strandøra, mens de stakkars såre bena våre bare gikk av gammel vane. Et sted stønnet Nils: ”Jeg tror Bygdin må være verdens største tredemølle…”. Jeg var ikke uenig! Vi måtte stoppe og hvile her og der, men ble da straks kalde, våte av svette som klærne fortsatt var, og myggen var også hissig, her nede nær vegetasjonen. Og slik fortsatte monotonien, helt til kl. 0305, da vi dødsslitne omsider kunne slippe sekkene ned på grusen bak bilene. Totalt 18 timer på løpen - phui! Jeg dro på tørt tøy, og stupte inn i soveposen bak i bilen. Vi takket hverandre for turen, og jeg sovnet som ved nakkeskudd! Nils kjørte ned til Vang før han begynte å nikke, og sov tre timer i bilen der, før han fór videre hjem. Jeg sov fire timer, og dro hjem like etter at båten igjen lot fløyta lyde over Bygdin sjø i morralyset... --- PS. En så innholdsrik og vakker dag, i et så storslagent landskap, lar seg ikke beskrive med få ord. Bær derfor over med meg for en litt lang rapport. Videre så klarer jeg heller ikke å formidle turen med med få bilder, det vil gi så store huller i innholdet. Legger derfor også ut uvanlig mange bilder. Men la oss gjøre et eksperiment: se på dem som om det var en bildebok! Og en bildebok m/ 6-7 bilder er jo heller fattigslig, derfor kan du her bla deg gjennom 25! Og bilder fra våre vakre og kjære fjell er da ikke det verste man kan se på heller...? (Maksimer bildestørrelsen i nettleseren for optimal visning)

Heisan! Sorry, men jeg vet ikke tidsforbruket på den runden. Jeg har kun gått rekka Storbreatind, Veslbreatind, Hurrbreatind, Bakraste Skagsnebb og til Veslfjelltind, med forsøk på avstikkere videre ut til både Jervefonni og Fremste Skagsnebb underveis, men vi feiget ut på begge disse. Dette var 25.08.2003, og jeg har kun et bilde tatt litt ned på egga fra Storbreatind retning Jervefonni. Hammeren synes ikke så godt her, men jeg vil tippe du må gå ned litt i høyresiden for å komme ned. På turen i denne rapporten var jeg ikke langt nok vestpå toppen av Jervefonni til å få noe godt bilde i retning egga/hammeren mot Storbreatind.