eaa

Også stakkars meg som har klippet granhekk hele helga! Inspirerende og lekre vinterbilder her, nå ble jeg sugen på skitur igjen gitt. Godt du får tid til slikt også da Morten, nå som du har fått deg enda en sjef i huset! Og godt du får tygge litt høydemeter også, og ikke bare påskemarsipan. Flott utsnitt av Hurrungane - artig og uvant vinkel, som du sier. Får nytte høvet til samtidig å hilsen Dahlen-folket også - og en god påske til dere alle!

Finnes det en nordmann som ikke vet hvordan ordet ski staves?! Går det an? Rart vedkommende har IQ nok til å taste på telefonen i det hele tatt. Eller som avisene ironisk skrev dengang Gunde Svan hadde sitt gjennombrudd som langrennsløper, med en helt ny skøyte- og staveteknikk : "Endelig en svenske som kan stave!" Og hvorfor skal en bomavgift være 55 kr? Hvordan kommer man fram til en slik sum, liksom..? Hvorfor ikke bruke vettet og ta avgifter på noenlunde runde summer (hele tiere), slik at vekslingsproblemer lettere unngås? Hva gjelder mobiltlf. har jeg den med meg (ihvertfall innimellom), men den forblir så godt som alltid avskrudd. Og søppel SKAL tas med tilbake! Ikke en kork, ikke et mellomleggspapir skal ligge igjen! Egentlig skulle man gå bort å stappe det tilbake i kjeften på dem Nå hørtes jeg sikkert bitter og grinebitersk ut, men akkurat om ovenstående er det dette jeg faktisk mener! Godt du er enig.

Siden jeg allerede har startet en delvis brennviddeutredning lenger opp, skal jeg ta en kort videre forklaring her, selv om dette blir temmelig OT i turrapporten (vi kan evt. ta det via pm herfra). ZD 7-14 mm dekker jo som navnet sier brennviddene fra 7 til 14 mm. Med "Benyttet brennvidde" mener jeg den faktiske brennvidde objektivet sto på ved det enkelte opptak. Fx er bildet "Sørtopper" da tatt med innstilt 11 mm brennvidde. Bildbrikkeformatet varierer fra kamera til kamera (merke til merke). Bildebrikkestørrelsen påvirker hvordan en gitt brennvidde virker. Jo mindre bildebrikke, jo mer telepreget blir optiikken. En brennvidde som er ei kort tele på et kamera med stor bildebrikke, blir ei lang tele på et med mindre bildebrikke. For å ha et begrep på hvordan en gitt brennvidde vil virke på et kamera, har man valgt å sammenlikne med hva slags forstørrelse optikken ville gitt på et tradisjonelt 135-film kamera, altså det velkjente 24x36 diasformatet, rett og slett fordi dette er en kjent sfære. De fleste vet jo hvordan en 300 mm funker på et gammelt kamera... Sammenlikningen uttrykkes ved en såkalt crop-faktor. Denne forteller hvor mange ganger du må multiplisere brennvidden på en optikk, for å se hva tilsvarende brennvidde er på et trad. 135-film kamera. Sett at du tar en 3oo mm og setter på ditt digitale kamera Canon 20D. Da aner du ikke hvilken forstørrelse den gir. Men så ser du i manualen at crop-faktoren på din 20 D er 1.6. Da ganger du bare 300 med 1.6, og vips så vet du at dette tilsvarer en 480 mm satt på ditt gamle og kjente filmkamera. Setter du samme 300 mm på min E-1, som har crop 2.0, ja da ganger du 300 med 2, og ser at det blir som en gml. 600 mm! Så tilbake til min ZD 7-14: Man ganger altså med crop 2x, og ser at den tilsvarer en 14-28 mm på et tidl. filmkamera. På din 20D ville den tilsvare ca. en 11-22 mm. Din 24-70 påmontert 20D'n tilsvarer da en 38-112 mm.

Å jada. Følgende bilder er tatt med ZD 7-14: (Benyttet brennvidde i parentes. 2x cropfaktor for tils. 135-film brennvidde) Toppryggen (14 mm) På Tverrådalskyrkja (7 mm) Sørtopper (11 mm) Norges tak (7 mm) Sørryggen (7 mm) Been there (7 mm) Fantomglugge dette. Pr. nå verdens videste rettegnende vidvinkel, ser 114º, med overlegen optisk ytelse. Seriøse tester konkluderer med at denne optikken alene er grunn nok til å gå over til 4/3-systemet!

Jo takk, Jacob! Jeg benytter en Olympus E-1, oppsatt m/ 3 stk. Olympus Zuiko Digital (ZD) originalzoomer. Stabilt og godt utstyr som tåler litt juling som støt, støv og vann. Godt fjelltur-utstyr med andre ord! Og ZD-optikken er verdenskjent som state of the art. Specs finner du her: Olympus E-1 ZD 7-14 mm F4.0 ZD 14-54 mm F2.8-3.5 ZD 40-150 mm F3,5-4.5

Hehe, ja sikkert! Men det var bare så jævlig å kjøre i den grøfta av ei løype. Så bratt og svingete at man ikke kunne slippe på, og så smalt og djupt at man knapt kunne tverke/ploge. Det ble å krampebremse med en særs smal plog, noe som ga krampetendenser frampå hofte/løftemusklatur. Og dagens etappe satt jo også litt i bena. Men det var heller ikke bare meg som slet ned der, noen hadde til og med tatt av skia og gått på bena.

Trottig: arbeidsomt, jamt og trutt, trassig Krasen: Sprø, skjør - "det kraste i snøen under skoene" Opplett: lettskyet (uten nedbør)

Til info, et litt nærmere utsnitt av nordegga i profil. Ikke allverdens detaljert, men likere enn ingenting.

Nix, dette var en Seiko-klokke. En analog sådan til og med!

Takker så mye for positiv respons, godfolk! Godt å se du er enig, Kim. Synes sjøl at Tverrådalskyrkja S-2 klinger bedre enn Steinkollen. Og som du sier er S-2 et geografisk informativt og plasserende navn, samtidig som det binder toppen sammen med resten av fjellmassivet, hvor S-2 jo naturlig er den sørligste 2k-toppen. Finner ikke igjen "bibelen" akkurat nå, og jeg husker ikke hva hr. og fru Helgesen har kalt den der..? (er vel bare meg som klarer å somle bort en slik mursten da ) På Statkart sitt turkart "Breheimen" 1:100 000 fra 1992 er det Austre Holåtind/2043 som er markert med "Tussetind" som sekundærnavn. Et Google-søk på "Tussetind" gir mange tilslag, noen omhandler Midtre Holåtind/2047, noen omhandler Austre Holåtind/2043... Sjøl mener jeg sistnevnte er korrekt. Noen som kan bekrefte dette..? Har aldri sett jervespor så høgt før, og ihvertfall ikke i såpass alpint lende. Har tidl. sett dyrespor v/ vardene på andre topper: Røyskattspor på toppen av Trollsteinsrundhø/2170, og harespor på Vinjeronden/2044. Er redd påska mest forsvinner i jobb og liknende elendighet. Blir det finvær kommer jeg til å lengte meg sjuk. Tror nok heller dere får trøste meg litt istedet, med en og annen fristende turrapport - please..?

Har du klikket på knappen "Legg til filvedlegg" etter at du har bladd deg fram til bildevedlegget? Hvis ikke, gjør det før du klikker "Send". (og verifiser før sending at full sti\bildenavn ligger i filvedlegg-feltet) - Snowman

Mer bilder:

Vårmorgen Det anger av skare og frostig furubar i fjellskogen, mens vi står stille og bare lytter til vårmorgenen. Ovenfor oss mot snaufjellet skarrer og kakler fjellryper over alt, og i furulia bak oss trommer en svartspett tungt på en tørrstamme et sted. Soloppgangen pensler et anstrøk av rosa over fjella på motsatt side av dalen, mens Sota seter fortsatt ruger mørk og stille i frostdisen nede i dalskyggen. Over oss steiler en høg blå himmel, det er vindstille, og vårdagen ligger blank og ubrukt foran oss. Vi er på veg mot Tverrådalskyrkja og dens sørtopper, Roger og jeg, og værmeldinga er i dag god. Etter gårsdagens retrett i uværet på Vestre Holåtind (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8091), ser dette særdeles lovende ut! Stigningen opp den halvbratte lange dalsida går overraskende lett synes vi, etter 26 km og 1600 hm på isete ski dagen før. Vi forlater snart også fjellbjørka, og idet vi kommer opp på høgdebrekket over dalsida, ser vi allerede to av dagens tre mål: Tverrådalskyrkja/2088 og dens sørtopp S-1/2034. Og bakenfor disse gjemmer seg S-2/2018. Er litt usikker på navnet på sistnevnte faktisk, da den også omtales som ”SV for Fortundalsbreen”, eller også Steinkollen. ”SV for Fortundalsbreen” er et ikke-navn etter min mening, da hva som helst kan ligge SV for breen , det navnet sier jo ikke at det dreier seg om en topp engang! Og Steinkollen er også et litt tafatt navn på en 2k da. Vel oppe dalsida når vi også inn på løypa til Nørdstedalsetra. Denne følger Tverrådalen en bit. Nede i daldråget er det fortsatt skygge, og temmelig kjølig etter klarværsnatta. Fellene skurer som sandpapir mot isen i løypa, og det er skikkelig trått å gå flata innetter dalen. Kulda biter også litt på øra her, for lua forsvant ned i sekken tidlig nede i lia, må vite! Men snart tar løypa av fra dalen, og opp mot Styggvatna innunder nordtoppen på Tverrådalskyrkja. Der oppe møter vi sola , og på noen steinblokker tar vi dagens første rast. Storskavlene oppe i nordtoppen lyser turkisblå og rene imot oss, og i sørøst under sola troner Tundradalskyrkja/1970 mot himmelkvelven. Stillheten er total her oppe, og vi nyter utsikten og omgivelsene, og kjenner allerede nå at sola varmer i fanget der vi sitter. Nyyydelig! Betongføre Oppe på ryggen før vatnet ser vi så dagens hovedmål, selveste Tverrådalskyrkja/2088. Over oss en uendelig vid blåhimmel, og foran oss en silkehvit sprekkfri breflate, nesten like stor som himmelen selv, og midt i det hele troner kyrkja, skarpskåren og stilren som en nunatak hevet over resten av verden. Vi slipper oss ikke ned på Styggvatnet/1407, men tar av halvt høyre oppe på ryggen før vatnet, og vinner sakte høyde derfra oppetter ryggen til vi når breen. Den er som betong, fast og sprekkfri, og skia synker bare et par cm i fast tørr snø, så fellene sitter som spiker oppover bratta. Vi tar sikte på nedre halvdel av himmelranda der framme, og jabber så jamt og trutt til himmels. Et par fotopauser må til, men det går relativt radig lell, og i den tiltakende solvarmen renner svetten godt i fjeset , mens både lår og armer får kjørt seg godt mødne i den lange bratte mota. Det gode slitet, dette! Vi når så opp på østryggen sør for bretunga, og tar en kort rast. Vi nærmer oss toppen nå, 250 hm igjen kanskje. De siste 150 hm blir å gå på bena, for fra der sørkanten av bretunga når øststupet, blir det både for bratt og stenete for skia. Like før vi når bratteste toppeggen synes jervespor på breen. Mot sør hvitner Fortundalsbreen som et silkehav, og rundt Sveinkollen/1743 ser vi den enorme ”Sveingryta”, ei langsmal vindskapt jettegryte i isen, som følger fjellfoten rundt hele vestsiden av fjellet. Inne i brebotnen under øststupet på Tverrådalskyrkja skrur noen digre istårn opp fra breflata, ellers er breen som silke over alt, med flotte vindskapte snømønstre rundt småkammer og søkk. Synes jamt over å være bra med snø i fjellene i år. Roger nyter utsikten, mens jeg knepper noen bilder av ham stående foran toppen. Det er fortsatt så godt som vindstille, men vi vet at det normalt trekker på høgtoppene, så vi slenger på jakkene før vi tar fatt på siste etappen. Ja, vi elsker… Så er det av med skia, feste disse på sekken, og ta iveg opp den bratteste delen av toppkjegla. Roger bruker isøks, mens jeg bruker skistavene. Vi ser nå at det kommer fotspor opp fra sørøst, fra sørsiden av ryggen vi kom opp på. Sporene synes noen dager gamle, men er gode å ha i den mer hardblåste og isete sørflanken, siden vi da slipper å sparke våre egne fotisett. Det er best å ha godt fotfeste her, vi har ikke stegjern med, og en utglidning vil fort bli ubehagelig. Helt oppunder toppunktet blir snøen igjen løsere, vi synker 15 cm i grovkornet men relativt fast sukkersnø, noe som passer oss bra, idet dette vil gjøre passasjen videre langs den kvasse sørryggen lettere enn på knallhard og isete snø. Utsikten er formidabel ! Laaangt der nede ser vi atter Sotasetra og Liavatnet, og rundt hele horisonten kryr det av kjente og ukjente fjell. Tundradalskyrkja synes med ett så lita i dette selskapet. Vi ser Dovres kjemper som ruger langt der ute i nordøst, mot øst hersker Holåtinder og Hestbrepigger, i sørøst vrimler Jotnene mot himmelen, og Hurrunganes kvasse profiler står fjernblå og mektige i sør. Lodalskåpa steiler høg og brudehvit i vest, og nordover lyser Sekkebreen krittende hvit over Mysubyttdalen. Og imellom alt dette; fjell, voler, tinder, høer og breer så langt øyet kan se. Og alle er de fløtehvite og snømjuke, med djupblå søkk og skygger som speiler fargen fra marshimmelen, som står uendelig og lysende blå over landskapet. Sollyset gnistrer over viddene, og jeg formelig drikker synet inn. Gud bedre, hvor jeg elsker dette landet ! Et ekte, rent og fullkomment vinterland, et syn så vakkert at det stundom gjør meg rørt. Og det gjør godt for et vintermenneske som meg å se at breene forhåpentligvis får et lite forsprang på sommer og avtining i år… Det trekker litt bistert fra vest her oppe, så vi setter oss i ly av varden for en matbit. Dvs. jeg blir drivende å ta bilder mens Roger spiser, før jeg hastig sluker et par kjeks, og vi er klare for egga mot sørtoppene. Ren nytelse Egga imot S-1/2034 ser ut som den er laget av sprøytekrem. Snøen sitter svulmende og plastret på berget, og som nevnt er den sukret, men fast, og vi synker 15 cm nedi. Dette er helt ideélt for fotfeste, noe som gjør traversen enkel og til en ren nytelse . Det litt luftige cruxet på egga blir nå som sprøytekremen tilsier kun et kakestykke, eller ”piece of cake” som det også kalles. Dog skal man være rimelig våken her, særlig med skia på sekken, da disse stedvis tar nedi bakken, og brått kan tippe en stakkar ut av balanse. En skarve meter ut mot vest er det vertikalt svart stup, og på motsatt styggbratt snøflanke - og den er lang! Så selv om fotfestet synes godt er det kun sukkersnø å holde i, så det gjelder å ha balansen inne nedover egga! Jeg somler med å ta flere bilder utover der, så Roger tusler litt i forvegen. Litt oppe i stigningen mot S-1 står han og venter ved et litt glattere snøparti, og peker på noe han synes likner dyrespor. Dette viste seg å være et gammelt jervespor - igjen! Dyret har kommet fra sør og opp langs eggen i retning stortoppen. At vi ikke har oppdaget det før, altså på eller nærmere stortoppen, får den knudrete og vinderoderte snøstrukturen der oppe ta skylda for. Ikke blek den tassen gitt, går altså søreggen opp på Tverrådalskyrkja midtvinters! Etter nye bilder tilbake mot 2088 fra S-1/2034, rusler vi litt ned i solsida på sistnevnte, og tar på skia igjen. Så aker vi ned til bandet mot S-2/2018 (Steinkollen), hvor vi møter sporstrekket etter jerven atter en gang. Deretter trabulerer vi til topps på dagens tredje og siste 2k, en PF på imponerende 65 meter ! Fra denne flate toppen skuer vi nå tilbake inn i østsiden på hovedtoppen og S-1, som lyser kritthvite i høgstdagssola. Og under dem ligger silkeveien, vårt vegvalg tilbake til dals, nemlig Fortundalsbreens matthvite storflate, som svakt bølgende heller samfulle 600 hm nedatt til Styggvatnet/1407. Hall of fame Vi tar fellene av skia v/ varden på S-2, og sklir iveg tilbake retning bandet mot S-1. Halvveis nede i hellinga mot bandet, kanter vi over brekket og ned på breen. Denne er halvbratt her oppe, så vi skyter raskt fart, og traverserer i sikk og sakk ned til den noe slakere breflata lenger nede. Deretter er det bare å kjøre i lange strekk på skrå ut flatene, svinge, og nytt langt strekk tilbake. Forholdene på breen var så strøkne at man kunne stå å kjøre med lukkede øyne om man ville. Breen er stor og vid, og vi krysser tidvis like forbi hverandre, for i neste øyeblikk å være en halv kilometer unna hverandre. Slik når vi raskt skiløypa mot Nørdstedalsseter atter en gang, i bakken like sør for Styggvatnet. Der møter vi folk. Disse skal gå Jotunheimen rundt, fra hytte til hytte, en hel uke til endes. Vi fyker så videre, og svinkjører ned på tjennsisen, for å ake så langt som mulig før vi må stake oss videre på de smurningsrene skia. Vel over tjennet, tar vi en siste matbit før vi setter utover mot Tverrådalen. Vi ser at to personer nå går våre spor fra før i dag i retning breen og Tverrådalskyrkja. Klokka lakker mot ettermiddag, så om de kom seg opp er vel tvilsomt. Videre legger vi løypa så vi utnytter overhøyden til å ake Tverrådalen helt ut, knapt et stavtak ble tatt! Endelig følger vi så skuterløypa helt tilbake til Sota. Oppe i lia passerer vi spora våre fra i går, og har atter en gang erfart at fjellet er variabelt. Gårsdagen forsvant i tåke og whiteout, mens dagens tur var perfekt fra ende til annen. Kanonvær, superforhold både på ski og langs egga, intet hadde vi glemt igjen, alt utstyr var i orden, ingenting ble mistet eller gikk i stykker, formen holdt bra, og ingen skader. Og et landskap med en utsikt som overgår svært mye. Bare ren nytelse altså, og et knippe bilder verdt å mimre over. Alt i alt bedømmer vi denne turen til glatt å gå inn i vår ”Hall of fame” - og der er det kamp om benet, gitt vår vakre natur og det antallet turer som gåes..! Drøyt 20 km, 1500 hm , 9t 10min. Anbefales herved! PS. Bruk F11 i nettleser for optimal bildevisning!

Sjølsagt - godt du er observant! Korrigert i hovedteksten nå. Jepp, var bedre da gitt! Rapport kommer snart - med en del flere bilder.

Optimister Det var fortsatt halvt skumt og stille, og gradestokken viste -9º, da Roger og jeg parkerte bilen på Sota seter i Ostradalen litt før kl. 0630 på lørdagsmorran. Fem minutter senere la vi iveg sørøstover og opp brattlia retning Sottjenna ca. 700 hm høgere oppe. Vårt mål var Holåtindene nordvest i Breheimen, som vi tenkte gå via Vestre/2039, over Midtre/2047 og til Austre/2043, sistnevnte også kalt Tussetind. Været var opplett og fint, og en svak morgenrøde hvilte allerede på himmelranda idet vi forlot setervangen, hvor vi fulgte et slitent og hardfrosset skutespor en bit opp gjennom fjellfuruskogen. Snart dreide sporet ut til venstre, mens vi tok i veg på jomfruelig og krasen snø direkte opp bratta. Om litt tok fjellkammene bak oss, på motsatt side av dalen og Liavatnet, farge av de første solstrålene, mens vi jabbet trottig på oppover lia. Snøen bar heldigvis godt gjennom skogen. Lenger oppe krysser vi skuterléden igjen, og skjønner at dette er løypa over til Nørdstedalsseter. Vi var begge godt varme da vi nådde dalbrekket, og kunne nyte utsikten nedatt til Liavatnet og setervangen, samt fjella NV for dalen, der Søverhøi/1690 allerede nå hadde mistet solfargen sin, og det hele langsomt sloknet under en stadig mer tilgrånende himmel. Værmeldinga tilsa perioder m/ pent vær nord i fjellheimen, og kuling og snøbyger lenger sør i landet. Hvilket vi mente skulle passe vårt turmål bra, så vi var optimistiske som vanlig! Men sola forsvant når vi nådde Sottjenna, og en sur vind dro inn fra sørvest… Væromslag Vi hadde nå øyekontakt med Tundradalskyrkja/1970 der framme i sør, men toppen var vekk i et lavt skydekke som klengte seg fast rundt toppen. Vi krysset over isen på tjenna, og tok en kort rast ved noen digre stener ved søndre stranda på øvre Sottjennet/1464. Det snodde kaldt langs isflata, så vi drøyde ikke lenge der. Det er langt innover til Holåtindene der inne, og terrenget innover dit er temmelig kupert. Et sted stoppet vi og beskuet halvt misfornøyde den tunge gråladden som skjulte høgfjella der framme. Vi så kun den vestre foten av Vestre/2039, mens ytre Gjelhøi/1943 fortsatt gikk klar av skybankene. Etter en del gåing opp og ned, nådde vi så enden av Tundradalen, hvor for øvrig dagens siste bilde ble tatt. Bare det sier vel sitt om hva som var i vente… To verdener Endelig krysset vi så den lille brefonna i Tundradalsbotnen, og opp på det siste høydedraget før Grøntjennet/1518, litt nord for høyde 1591. Over høydedraget blåste det hardt, og et grovkornet snødrev formelig freste mot klea da vi slapp oss ned på isen på Grøntjennet. Vinden var mild, og dannet litt finperlet vann oppå snøflata, slik at fellene begynte å ise mens vi gikk rett sørover isflata. Vi tenkte å gå opp den smale bretunga beliggende mellom Vestre Holåtind /2039 og ytre Gjelhøi/1943, og som går helt ned til tjennskanten i sørøstre vika på tjennet. Videre skulle vi så følge bretunga til bandet mellom de to toppene, og så dreie opp mot Vestre/2039 derfra. Vi regnet med at isingen under skia ville gi seg med vunnet høyde, slik at tyggingen av de drøyt 500 høydemetrene som gjensto ikke skulle bli fullt så tung. Vi peste oss langsomt opp brebratta, man merker jo at det har vært lite med turer gjennom vinteren! Men isingen gir seg ikke, og fortsatt halvveis oppe i stigningen bemerker vi at snøfillene som nå kommer fykende med vinden smelter selv på stålstavene, som blir perlevåte av smeltet snø. Foran og over oss aner vi bandet, men toppene er nå borte i et lavt sopende skydekke, bare ytre Gjelhøi/1943 kan flekkvis anes til og fra gjennom det drivende skysopet. Omsider når vi så bandet mellom Vestre/2039 og ytre Gjelhøi/1943. Derfra tar vi en kompasskurs mot toppunktet på Vestre/2039 - og går samtidig inn i en helt annen verden. Vi labber motvinds rett inn i uværet, for her tiltar vinden til liten kuling, det snør vannrett, det gror til med grautskodde, og vi befinner oss brått i en altoppslukende og total whiteout. På kanten… Sikten er nå nede i 3-5 meter, alt er totalt konturløst, og vi mer aner bakkehelningen gjennom balansesans og ski enn at vi ser den. Vi mener stedvis å sanse en nær usynlig kontrastlinje på vår høyre side, der altså fonnkanten på fjellkammen går. Hvor langt det er ned vet vi ikke, men jeg antar et fall på 20-40 meter ned på det hylbratte brehenget i fjellveggen nedenfor. Men fatalt hadde det nok ikke vært, idet "unnarennet" var snødekt og jevnt, det hadde vi sett nedenfra på tur opp. Steg for steg føtter vi oss fram, og forsøker hele tiden å føle på bakkehelningen ved å bruke stavene som blindestokker. Terrenget heller svakt vekk fra fonnkanten, slik at den høyre staven da tar bakken en 10-30 cm før den venstre. Jeg går først, meget smått og forsiktig, og prodder konsekvent stavspissene ned litt foran skituppene, og så langt ut til sidene som jeg når. Med ett holder jeg på å tryne , idet høyrestaven min rett og slett bare forsvinner, helt uten motstand, rett ned i løse lufta..! Jeg har altså intet på min høyre side, og jeg ser fortsatt ikke kanten, selv når jeg nå vet at den er der! Jeg vinkler tvert til venstre, og forsøker å unngå å sette noen som helst markering i tyngdeoverføringen på skia, i tilfelle jeg skulle stå på et skavleoverheng. Hvorvidt dette bare var en lokal skavlekam inne på ryggen, eller om det faktisk var fonnkanten på selve fjellkammen, det vites ikke. Men i ettertid liker jeg helst å tenke at det var det første… Etterpå trakk vi 5m venstre, og føttet oss langsomt videre, helt til terrenget helte unna oss i alle himmelretninger. Vi ringet litt rundt toppunktet for å forsikre oss om at dette vitterlig var toppen, før vi reverserte tilbake langs samme kompasslinje som vi kom. Skispora våre var stort sett allerede borte og usynlige i lysteppet, men vi fant hist og pist hullene etter våre egne stavpigger, som innimellom syntes som blåsvarte småhull i snødekket. Etter en følsom og ytterst forsiktig retur, dukket vi så ned under skydekket, og bandet mot ytre Gjelhøi kom tilsyne igjen. Avblåst Etter dette er vi skjønt enige om Vestre/2039 blir dagens eneste topp . Det er fullstendig vettlaust å ta i veg videre innover nå, sjøl om det meste av jobben er gjort, og både Midtre/2047 og Austre/2043 begge ligger fristende nær, og med små høydeforskjeller også. Så vi aker istedet raskt nedatt på Grøntjennet/1518, for derfra å følge samme veg hjem som vi kom. Over bandet nord for 1591-høyden blåser det fortsatt så én nesten går overende, og bak oss ruger fortsatt uværet blygrått og tungt over høgurene. Nedunder 1900 moh er det dog levelig, så vi vandrer med freidig mot helt tilbake til dalbrekket ovenfor Sota. Der suser vi så på mjuk snø nedatt til vi krysser skutersporet på ny, og følger så dette til dals. Ned lia er det bratt, og å ploge ned det trange og trauformede skutersporet var ikke bare enkelt. Med krampe i hofte- og lårmuskler, var det som å skulle ploge ned ei bratt vannsklie i et badeland! Prøv det, den som vil! Ca. 26 km og 1600 hm var unnagjort, og 8t 50min godt brukt. Men vi fikk da en 2k i dag også, etter en vandring litt sånn på kanten -

Oi så lekkert! Er det Åke som er tredjemann her? Var det andre folk å se i de traktene på søndag eller? Hadde dere strekt hals og myst litt ekstra, så hadde dere kanskje sett oss, på en kritthvit kirke langt der ute i nordvest et sted... Men hvor har dere gjort av skia på nedturen'a?! Og når åpnes vegen til Juvass forresten?

Eh eh eh, knegg knegg! Artig med en practical joke må jeg si! Må innrømme jeg flirte litt når jeg la inn dette - For med slike sylskarpe bildescannere som dere her inne, må man jo ty til drastiske midler. Men hjalp det? Neeeida... Dere har så rett. Klint i øvre høyre gjemmer seg altså to stk. 2k - nemlig Vesttoppen/2253 og Hettpiggen/2261 på Snøhetta. (https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=5917) Foran dem hviler til v. Grisungknatten/1449 foran hvitkammen på Einøvlingseggen/1676. Sjøl står jeg på drøyt 1300 moh på vestskuldra på Vålåsjøhøi nord for Vålåsjøen. Et annet bilde fra turen ligger her: Foto.no Bra jobba gutter!

Swell! Velkommen tilbake! Har vært et savn - et slikt vell av kvalitetssikret info kan jo bare ikke bli liggende ubrukt og utilgjengelig. Takk igjen, Kim!

Et ektepar hadde fått problemer med de ekteskaplige sysler, og gikk til legen for å få orden på problemet. Mannen fikk da operert inn en magnet i sine edlere deler - og det samme fikk kona! Nå hadde det seg slik at de begge var veldig glade i å bade, så den lokale svømmehallen ble flittig benyttet. Men en dag var det bare kona som møtte opp. En annen bruker av bassenget undret seg over på dette, og spurte kona om hvorfor ikke mannen var med: "Jo", svarte kona, "det har seg slik at han er arrestert han, og nå sitter'n i fengsel ". "Men hvorfor det da?" undret den andre. "Jo du skjønner, sist vi var her og badet, så plaget han til de grader en liten guttunge med regulering!"

Å nei du! Den fra Isteren er så sann som den kan bli. Jeg sverger ved mitt hedningehjerte på det! Og vi var til og med to!

Mens vi ødelegger tenna på nøtta til El Gringo, putter jeg på en til så lenge: To 2k. Hvilke?

Et lite hint'a bare? (smiske smiske ) Fotoretning eller noe... Eller kanskje noe om hvor du står?

Hmmm... Og ikke hadde du noen Jägermeister(e) innabords heller? Kan varme og mjukne knea den óg vet du! Når opplevde du dette? Var du alene? Mine egne erfaringer med slikt er litt annerledes. Kanskje ikke noe ondskapsfullt, men dog litt mer spooky : https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=4048 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6462

Blir inspirert til en ny vits av debattene om fete jegere og netiketten her på FF: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7907 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7941 ------ En jeger skulle ha seg ny jakthund, og oppdaget en annonse i en Oslo-avis: "Engelsksetterhvalp gis bort mot avhenting. Fin avstamning med gode jaktegenskaper." Siden gode hvalper er dyre, hastet mannen til Oslo for å hente hvalpen. Han hatet trafikken, og tog derfor toget til byen. Mens han med hvalpen i armene sto og ventet på trikken tilbake til togstasjonen, grublet han på hva nurket skulle hete... Da ropte noen på taxi et stykke bortenfor trikkeholdeplassen. "Aha!", tenkte mannen , "Det skal jammen meg hvalpen hete - Taxi!" Snart ble det høst, og hvalpen skulle få sin debut på Hardangervidda. Der hadde mannen jaktet i en mannsalder snart, sammen to drevne kamerater, den ene av dem en temmelig lubben danske. De ble enige om at hvalpen skulle få jakte uten følge av gamlebikkja, for å bli litt mer selvstendig i fuglearbeidet. Derfor skulle jaktlaget dele seg i to. Nordmennene tok med gamlebikkja, og dansken tok med seg hvalpen. Alle tre var lommekjente i jaktterrenget, og de ble enige om å møtes på en bestemt kolle inni der utpå formiddagen. Ca. kl.slett ble avtalt, og førstemann framme på kollen skulle bare vente til de(n) andre kom. Utpå dagen grodde det til med grauttjukk tåke. Nordmennene kom først til møtestedet, og satte seg til å vente på dansken. Han var blitt forsinket, da den uerfarne hvalpen til stadighet hadde en tendens til å rote seg litt vekk fra jegeren. Mens nordmennene ventet, kom brått to andre og fremmede jegere ut av tåka. Det hilses, og praten går litt om fugl og værforfoldene... Men idet de to fremmede skulle til å gå, sier så den ene: "Du - det er jammen meg litt av hvert man skal oppleve å se i villmarka gitt! Vet dere hva..? Én km borti her står det jaggu en forvillet og fet danske oppå en haug i tåka og skriker: "Taxi... Taxiiiii!" (Så akk - det går an å bli mistolket ja! Og til alle jegere eller dansker: No harm intended! )

Ja, for all del! Men mitt inntrykk er at Gravskardhøgda er noe lik Rondane snømessig, dvs. relativt snøfattig. Spesielt de SØ områdene i Rondane er særs snøfattige, og dit er det ikke langt fra Gravskardhøgda/Blåkampen. Lenger øst over Alvdalsfjella m/ Sølnkletten er det normalt mer snø. Ingen fasit på dette selvsagt, men over langen synes dette å være tendensen.