eaa

Prøv nordryggen på Lauvnostind. Denne tenderer til å ha mer snø enn Dyrhaugsryggen, er mindre stenete, og gir nær 1000 hm nedfart. Siste delen er dog litt slakere enn Dyrhaugsryggen. Sjekk bilde derfra fra 29. april i fjor nedenfor. En annen knallfin men kortere nedfart er fra vestryggen på St. Soleibotntind og nord og ned (høres verre ut enn det er!) i Soleibotn. Denne er bratt og silkeglatt! Og du har medbakke nesten helt hjem til Turtagrø... Du ser også denne på vedlagte bilde under.

Mener du diskusjonen, eller turen...?

Også var det meg og innlogging da...

NA-1 er nok den høgeste, ja. Men det ligger en haug til lenger ut østover ryggen, det er sikkert - bare snakk om hvor stor PF sistnevnte har. Faktisk ligger ytterligere en tredje liten kul ytterst og lengst øst (den du først kommer oppå fra bandet mot Hindubbene), men denne har klart ikke PF10 og kan glemmes i denne sammenhengen...

Ja, som sagt så tror jeg også at NA-2 er en tvilsom PF10, men på stedet så virket den ikke så veldig underlegen NA-1 faktisk... Den faktiske høyden på dem synes ganske lik. Neste gang (når det måtte bli?) jeg er i området, skal jeg passe på å dukumentere disse fotografisk optimalt ihvertfall. For da her jeg med meg to batterier - nemlig Så vi får appellere til "nestemann" der oppe sålenge, om å kikke nærmere på disse...

Ja, jeg mener det er to aspiranter der, selv om den ene kanskje er noe tynn... Jeg hadde planer om å ta et oversiktsbilde tilbake på disse fra Stornubben/2174, men som sagt så gikk jeg batteritom, og ville prioritere de 2-3 siste bildene jeg fikk for turen videre vestover. Jeg tok dog et par bilder nede på disse haugene, men disse viser ikke godt høydeforskjellene. Legger dem ut lell. For ordens skyld vil jeg her kalle kandidatene Stornubben NA-2 (østligste), og Stornubben NA-1 (beliggende mellom NA-2 og selve NA/2049). Bildet "Stornubben NA-2" er tatt fra helt øst på ryggen, og er et bilde av det jeg mener kan være NA-2, potensielt den helt østligste 2k-toppen. Det er nok denne som synes med egen ringkurve på kartet. Bildet "Stornubben NA-1" er tatt fra varden på NA-2, og videre over NA-1 mot selve NA/2049. NA-1 er altså stenhaugen videre fram midt i bildet. Høydeforskjellen i søkket mellom varden og NA-1 synes ikke her, men er kanskje i nærheten av PF10. Bakerst til høyre selve NA/2049.

Abstinens Det hadde vært knallvær halve april, men et tungt jobbprosjekt hadde tatt all min tid, så jeg hadde knapt sett sola likevel. Fjellabstinensen rev i både kropp og sjel, men jeg psyket den vekk, dag etter dag etter dag… Onsdag 27/4 sto eftassola atter rett innpå skrivebordet, og jeg trøstet meg sjøl ved ennå en gang å gå innom Fjellforum. Der havnet jeg på Nils sitt turreferat fra hans tur med Juia og Morten til Holåtindan 24.04.05. Jeg ble sittende fjern å stirre på Nils sitt bilde fra vestre Holåtind, der Morten står og gliser foran de kritthvite kremtoppene østenfor. Der og da kollapset all min motstandskraft. Der og da ble sjefsbestemmelsen tatt - på fredag drar jeg til fjells! En kollega kom og spurte om noe. Med tomme øyne glodde jeg bare tvers igjennom ham, og svarte omsider med et uengasjert og utmeldt ”Hææ…?” Etterpå sjekket jeg værmeldiga for Jotunheimen på Dnmi.no, og fikk en real nedtur. Fredag var helgrå med regn og snø… Jeg ble et øyeblikk sittende å glane furten inn i skjermen. Er det ikke typisk da, nå som det har vært knall så lenge… Men så fant blikket fram til linja over - torsdagsmeldinga - og den var jo knallgul! Hah, den skal jeg ta på hælen, jeg drar i morra den dag! Målet var hele toppregla fra Stornubben NØ i øst, til Nautgardsoksle i vest. Det ble nok atter en alenetur dette, da fjellkameratene var indisponerte. Lars har tatt noen gamle skruer ut av kneet, Jan Ola bygger hus, og Roger er blitt ”Sugar Daddy” igjen, og løper bare rundt på plenen og sier ”dikke dikk” med tynn stemme! Så logget jeg meg ut - mentalt, av nettet, og av samfunnet for øvrig… Kort natt Vi hadde en liten familiesammenkomst på kvelden, sjølsagt med kaffe. Og jeg kan ikke drikke kaffe for sent utpå, for da får jeg ikke sove. Og slik gikk det. Jeg får si som en kamerat uttrykte det: ”Aua på’n sto kvite som to fulle dassruller i mørket!” (slik altså ). Jeg la meg tidlig, men tromlet rundt og rundt, og tenkte bla. på om jeg hadde fått pakket alt. Når ladet jeg kameraet sist forresten? Husket ikke helt, men det er nok ok... Osv osv. Klokka ble 11, og den ble 12 - også jeg som skal oppatt kl. 0215! Måtte krampesovne, og det er som dere vet ikke enkelt. Omsider må jeg ha dormet av, for jeg satt og kranglet med ei hurpe av ei lærerinne som hissig klaget over at hun manglet ”progressive pekere”. Hva det var fikk jeg aldri vite, for da ringte vekkeklokka. Vårmorgen Noe trøtt dro jeg nordover, litt forsinket kl. 0310. Jeg hogg instinktivt på bremsene nord for dammen på Hunderfossen, da en diger grå bevegelse dro over vegen i frontrutehøgde, farlig nær bilen i mørket. Tidelen senere så jeg det var ei gråhegre som stupte vekk over autovernet. Da jeg passerte Randsverk skant sola allerede på kvittoppene. Jeg gikk fra bilen v/ Hindsetra kl. 0550. Oppi furuskogen buldret og sjokset orrhaner overalt. Jeg gikk kun noen skritt før jeg tok opp 4 stk, to haner og to høner. Lite snø i skogen, så jeg gikk på bena med skia på sekken over knallharde skareflekker. Det anget nydelig av furubar og skare, og oppe på snaua sang et par tidlige sivspurvhanner lykkelige i morralyset. Snø lå det kun i de bratteste sørhellingene, der drevsnøen hadde samlet seg gjennom vinteren, ellers mange og brede felt med barmark helt opp til 1300 moh. På et av disse feltene satt en orrhane i fullt spill mot horisonten ovenfor meg, sopte i ring rundt seg sjøl, lav og bred som en svart gulvsmopp. Men da den ble vár meg, punkterte liksom hele fuglen, og ble sittende langhalset som et adventslys. Deretter fløy den ned til skogen igjen, med de knallrøde øyekammene godt synlige i sollyset. Jeg humret litt for meg sjøl, da jeg tenkte på Kjell Aukrust sin teori om hvordan bli akseptert og innynde seg på skogsfuglleken: Skrid diskré sidelengs inn på leken, med et dempet ”tsjokk tsjokk”, og by rundt furunålspastiller! Lite snø Jeg holdt meg langs østsida av Stor-Hinde oppover. Flyene hadde lite snø, med store flekkbare områder. Snøflatene ellers var harde og fine, så jeg gikk liksågodt på bena for å slippe å ta skia på og av hele tida. Eneste ordentlige snødekket var nede i selve elvefaret, som ligger delvis djupt og i ly og samler snø… Jeg bestemte meg allerede her for å kjøre der ned igjen. Sola stiger langsomt på himmelen, og i øst ruger Rondane og Snøhetta langt inne i landrøyken. Temmelig disig i motlyset østover egentlig. Jeg tar kursen mot bandet mellom Hindnubban/1898 og Stornubben NØ/2049. Halvveis oppe i lia støkker jeg en fjellrypestegg. Samtidig stopper jeg for en matbit. Jeg ser at spor kommer opp på snøflanken til venstre for meg. En har gått på ski, en annen på bena. Disse spora skulle jeg komme til å gå langs hele dagen… På himmelranda Etter pausa går jeg, også nå på bena, over de to toppene på ryggen øst for Stornubben NØ/2049. Begge disse ser ut til å aspirere for 10m-prosjektet. Noen som kjenner PF for disse? Oppe på NØ er det nesten bart. Stopper for å fotografere litt. En svak sno fra sør kjennes kald, tross solvarmen. Fantomutsikt nordover mot Glittertind og Trollsteinshø-massivet. Myser mot sistnevnte, og memorerer min forrige tur dit… Kvitingskjølen også fin herfra, og langt i nordi Breheimen står Grøhø sitt bergsvarte ansikt vendt mot sola. Vestover og foran meg skinner toppene for enes, i rekke og rad mot Nautgardstind som troner lengst der bak. Langt under meg ser jeg Sjodalsvatna, ei hårtynn svart strek over vidda under Bitihorn påviser vegen over Valdresflya, og mot nord og vest - intet annet enn tinde på tinde, utallige under en djupblå himmel! Herfra synes godt at Galdhøpiggen og Glittertind er høgere enn resten. Jeg formelig sukker av velvære. Dette er en lise for kropp, sinn og sjel, en langlinjet tidløs ro, i diamentral kontrast til vår hektiske digitale hverdag. Så godt å spinne ned turtallet, så godt å bare ha det stilt… Jubileum Ferden går videre ned snøfattig ur til bandet mot Vesl-Stornubben/2055. Der nede er det skiføre. Jeg går på sørkanten av bandet ut mot klippekanten, på skavlerota nesten, og videre opp østryggen mot Vesle. Denne ryggen består mye av olivin, den rustrøde bergarten vi kjenner fra bla. Kyrkja v/ Leirvassbu. Fra Vesle ligger Stornubben/2174 som nestemann, og den ser omsider helt snøkvit og fin ut. Jeg labber på perfekt føre de ca.130 hm opp til varden. Yeeiii - minijubileum - fersk som jeg er i 2k-gamet blir dette min 50. topp! Tabbe Sett fra Stornubben dukker nå brebotnen innunder Nautgardstind Austre opp i all sin velde - Hindholet. Over denne ser jeg min neste varde på nettopp Nautgardstind Austre. Bak den igjen rager mektige Nautgardstind, til høyre for den ligger digre Surtningsui, til venstre Besshø, og som tapet på bakerste vegg ligger Gjendealpene. Og til høyre har jeg uendelig med luft under vinga over den massive breutgravde gropa som danner Stornautgarden. Luftig her oppe gitt! Jeg tar et oversiktsbilde vestover, og får et mindre sjokk da jeg oppdager at batteriindikatoren på kameraet nå viser bånn i bøtta! At det går an, jeg tenkte jo på dette i natt… Her nærmer jeg meg turens høydepunkt (bokstavelig talt), nemlig Nautgardstind - et fjell jeg har myst langsynt mot fra alle kanter i 30 år, i soloppgang og i solnedgang, der den gullskimrende alltid har hildret på en fjernblå horisont - sjølveste lengselsfjellet… Og så går jeg batteritom! Stornubben er også nærmest bar i vestbratta. Jeg går igjen ned til bens, og følger fortsatt i hovedtrekk leia til de andre sporene, som jeg tipper er max to dager gamle. Jeg stikker utom stupkanten mot Hindholet for å tyne et bilde til ut av kameraet. Det går så vidt, men jeg får bare dette ene. Deretter er kameraet dødt. Grenseløst sint på meg selv, pakker jeg det ned igjen, men klynger meg til det lille håp at noen minutter hvile kan stundom hente det siste ut av batterier - slik at jeg kan få et eneste rent bilde av turens hovedmål, lengselsfjellet mitt sett fra Nautgardstind Ø/2194. Vel oppe på Ø, ser jeg en del spor i sørflanken på Nautgardstind. Et par av dem ser velbrukte og kraftige ut, har nok vært en del folk her oppe. Så tar jeg spent kameraet fram på ny. Jeg legger Nautgardstind og Surtningsui til rette i søkeren, ber om et eneste skarve bilde til, og trykker ned utløseren. Bildet går takk og lov av, men ble dessverre det siste. Sjøl her… På ski leter jeg meg gjennom stenflatene fra Ø mot Nautgardstind/2258, og følger også her stupkanten mot toppen. Et par steder strekker jeg hals over kantskavlen, og skuer ned de digre stupveggene mot brebotnen langt der nede. Sug i magan, et særs mektig landskap dette. Kun få meter nedefor toppen når jeg det velbrukte ”skisporet”, som viste seg å være av en snøscooter (jfr. bilde)! Denne hadde rent opp mot toppen et par steder, og ellers brutt snøflatene sør- og østover lenger ned. På returen hadde jeg dem langs leia helt tilbake til Stor-Hinde. Sjøl her oppe altså, blir man ikke forskånet fra slikt. Vi får bare håpe at det var oppsynet som var ute… Utsikten fra Nautgardstind/2258 er bare helt rå. Bildet av Russvatnet laaangt under meg, skinnende mellom Besshø og Surtningsui i aprilsola skulle jeg så gjerne tatt med meg! Likeså den formidable bregryta under den kneisende nordveggen på Nautgardstind. På toppen trekker det noe surere fra vest, så lue og hansker må på. Jeg går videre på knallhard snø ned på bandet mot Nautgardstindoksle/2089. Det hadde også en håndfull andre gjort, etter sporene å dømme. Fra bandet er Nautgardstind intet annet enn imponerende, og på stupkanten langs egga hang noen digre blåhvite og fotogene skavler som forgrunn. Grrrr! Jeg kjenner nå at jeg er litt sulten, og setter meg og inntar den siste av mine tilmålte 6 brødskiver. Jeg legger så igjen sekken på rasteplassen, og rusler opp til dagens siste topp, Nautgardstindoksle/2089. Jeg nyter synet av den perfekt formede bregryta nordunder denne, før jeg tar fellene av skia, og aker tilbake til sekken. Klokka er nå 1550. Lettvint retur Jeg legger litt rødswix på skisålene, og aker videre ned på bandet mot Nautgardstind. Derfra holder jeg kurvehøgda og staker meg rundt hele Nautgardstind til sørsiden. Jeg hadde sett før på dagen at snøforholdene var nydelige fra sørsida og helt tilbake til Stor-Hinde’s kilder. Så jeg benyttet overhøyden og så an veivalget, slik at jeg akte og akte mot øst, med fall hele vegen helt tilbake til elvefaret, for så å ta dette utover de snøfattige Hindflyene. Faktisk så akte jeg kontinuerlig hele 14 km i et strekk tilbake! Ikke bare var det bra med snø langs elva, men det halvt djupe elvefaret lå i ly for snoen, så snøen var solmjuk og nydelig å kjøre i. Sjøl mitt gebrekkelige gamle lægeme klarte noen bra telemarksvinger nedgjennom der! Et sted støkte jeg en kritthvit hare, som skjøt som en champagnekork opp elvebratta, og lenger ned dro fire ryper på vingene. Jeg fulgte elva til nesten nedi skauen, og halvt gikk, halvt kjørte gjennom skauen til dals. Idet jeg forlot elva, gikk jeg rett på vårens første 3 mogoper, som blomstret lavt i det lune lyngteppet. Gromt! Returen tok 1 t 50 min. Seks 2000-metringer var unnagjort, og jeg var tilbake ved bilen etter 32 km, 1850 hm og 11 t 50 min. En praktdag var godt brukt, så nå kunne vårregnet bare komme. Deretter kjørte jeg tilfreds hjemover, fysisk sliten, men mentalt nyladet, for neste dag atter å logge meg på samfunnskarusellen igjen… Og jeg bestilte ekstrabatteri allerede neste dag!

Og så var det denne forb... innloggingen da

"Spinoza" - er det tilfeldig at du har et slikt nickname? Jfr. bokanbefalinger lenger opp i tråden...

Ja dere er heldige som har slikt utafor dørstokken. Verre med oss innpå flatbygdene, vi må kjøre minst 250 km, hver veg, for å oppnå noe liknende... Så jeg skjønner Sveins turagenda, for den er iflg. turrapportene på Tinderangling.net temmelig tett ja! Flott at dere deler med oss andre!

Hei Kim! Gromt i skauen også, men ange av smeltevann, fjorgras, solvarmt bar og kvae... Ahhh, da er det nydelig med ei pause i solhellinga da! Så dere noe skogsfugl eller tegn til det forresten? Finnes vel det oppi der, skulle jeg tro? Artig å se hvordan Trymmelym reagerer på det, det er jo slikt han er skapt for! De "pinnene" du har i sekken, er det staver? Men de ser jo så tynne ut, og intet tegn til trinser eller hemper heller... Ellers tar vi vel fortsatt peiling på Hestbrepigg-tur 7/5? Vet at Jan Ola må stå over, men mulig både Roger og Lars blir med i tillegg til undertegnede. Så får vi håpe snøføret holder...!

Sjekk også denne informative linken om panoramafotografering og stitching: (Merk nedtrekksmenyen over bildet av kameraet, eller innholdsfortegnelsen nede på siden...) http://www.digitalmagasinet.dk/show.asp?ID=385&side=1 Der ligger også en meget nyttig link hvis man vil lage gode og gjennomførte panoramabilder. Download PanoramaTools: http://www.path.unimelb.edu.au/~dersch/ Etter download av denne, får du særs nyttige PS-plugins for hånd. Bruksanvisning/install av Panorama PS plugins:: http://www.digitalmagasinet.dk/showarticle.asp?ART=/artikler/035_dxo/&side=3 Div gratis programvare for panorama: http://www.digitalmagasinet.dk/show.asp?ID=385&side=5

Flotte områder borti der gitt. Kjempefint at du gir så god info på bildene. Slikt øker leseverdien betydelig for den som er genuint interessert i fjell og landskap! Utfra bildene ser jo snøforholdene perfekte ut fra skaret mellom Ausekaret og Husnakkhornet. Hvorfor valgte du å gå på bena der?

Jøss, verden er ikke stor du! Men det er ikke luggen med åra heller, så den er vel et heller tvilsomt karaktertrekk å stole på, skulle jeg mene ! Men vi kan jo ikke være så mange åndsbrødre oppi der på en gang - uten å møtes! Så vi får holde kontakten for nærmere info, så håper jeg vi sees et sted over 2000 moh?! Ikke bare hadde det vært trivelig, men slikt er jo som sosialt "kitt" i miljøet også, som deretter gjør fora som dette enda mer artige og inkluderende... PS. Hvorfor skriver du som uinnlogget gjest, Gunnar? Du burde da registrere deg du også?

Uææh! Også jeg som bare snuste på'n, og gikk videre... Vi får håpe den bare har PF 9,6 m da...

Hehe, du kunne jo tro det Må jo erte deg opp litt, så du snart slenger deg med att! Jeg blir jo snart halvrar av bare å snakke med meg sjøl oppi der

Da er du som meg! Jeg bruker også tid (og er i skral form). Jeg liker å la landskapet synke inn, se meg godt om, ta noen bilder, bruke dagen... Jeg (og kanskje et par av mine turkamerater) har planer om å ta en fellestur med Kim og gjengen hans til Hestbrepiggene (+- Vestre, Midtre, Nordre og Store) et sted 5-7 mai, fortrinnsvis lørdag 7., fra Netosetre. Bli med da vel Det hadde vært gromt...

Sorry, det var den innloggingen da... ! Forrige innlegg var altså mitt. Er nok trøtt i dag, for bildet er ikke tatt fra Gokkeroksle heller, men fra Smiugjelsoksle.

Kim da - "Det er ikke fjellet som er snaut, men skogen."... Hvilken skog? Det er jo nettopp den som mangler, så da er det jo kun fjellet tilbake - nemlig snaufjellet Saken er jo klar, med snaufjell menes alt over vokstgrensen for skog, sjølsagt også den alpine sonen totalt uten vegetasjon.

Ja dette er saker! Sjekk også test av Zuiko 11-22 (22-44) på Digit.no. Jeg har lest lest bøtter av tester på Zuiko Digital og E1 / E-300 i det siste, og de får jo kun glitrende omtale worldwide! Og Olympus følger opp med et imponerende objektivprogram, samt at også Sigma har kastet seg på - og nå også Panasonic! Så 4/3 tegner godt. Så får vi se hva Svein bestemmer seg for tilslutt - nå kan han jo også se testen på Canon 350D på Digit.no - og direkte sammenlikne med E-300 testen... Og jeg skal ha den 7-14 mm'ern! Da er det komplett for min del, dekker da 7-150 (tilsv. 14-300) + kamera innen 2,4 kg. Mer skal jeg ikke ha, for heretter akter jeg å ha det med meg!

Nei, hei Gunnar! Jo takk, det høres sikkert fristende ut med Visdalsliene ja... Du mente vel Foto.no? Går litt i rykk og napp med meg der. Men bildene du ser her er tatt med min nye Olympus E-1, oppsatt med Zuiko Digitals 14-54/2.8-3.5 (tilsv. 28-108) og 40-150/3.5-4.5 (80-300). Så da mangler jeg kun ei glugge, nemlig 7-14/4.0 (14-28 ) som kommer i mai. Men den er styggdyr, så da må jeg sette opp pokerfjeset og underslå noe fra husholdningen først... Dette er vel i praksis den første ordentlige turen med kameraet, så jeg prøver meg foreløpig litt fram med eksponeringstoleranser, korreksjoner, innstillinger mm. Men det er en nytelse å bruke, og tegner meget lovende! Tok drøyt 70 bilder på denne turen. Hva gjelder den gule/grønne/lilla ankelen gikk det forbløffende bra. Verst var å gå med skia så bratt i løssnøen opp i starten. Jeg mangler nemlig leddbånd i høyre ankel. Disse er revet tvers av før, og ligger i en fastgrodd klyse mot fotsåla et sted. Derfor er sener/muskler trent for å "erstatte" båndene. Men når jeg da først tråkker over, så skjer det ufattelig brått, og det er ikke lenger noe som stopper overtråkket, så ankelen ruller nesten helt rundt (AUUU!!). Takker samtidig dere andre for positive meldinger også !

Dette er en liten pigg langs stupkanten på Trollsteinshøe N/2201. Jeg tviler på at den har PF>10m, uten at jeg har vurdert den noe nærmere. Legger ved et litt større bilde av østveggen på N/2201 for nærmere betraktning...

Ja, pussig dette. Toppene er jo nær jamnhøge, og nærmeste naboer. Men Trollstenshø Austre skilte seg helt ut fra resten. Vedlegger et bilde fra østre varden på Trollstenshø Austre/2090, sett tilbake mot N/2201. Se bare på forskjellen her! Kvitvola bakenfor til venstre er mitt neste mål - S/2161. Og ja, først oppe gjennom skauen, så var dette en aldeles herlig dag!!

Godt valg. Jeg bruker også Fischer E109 (78-60-70) m/ Riva 3. Dette funker meget bra til allround fjellbruk. Eneste lille jeg kan pirke på, er at tuppene kunne vært litt høyere, slik at skia lettere søker seg opp igjen til overflaten når man vasser djupt i litt tyngre halvpakket snø / kartongsnø. Ved kjøring blir presset på skia større grunnet farta, så da kommer de normalt greit opp igjen. Sjøl bruker jeg lærsko på denne skia (Varg Skavl). Dette holder normalt for meg, best å gå i lærsko. Plastsko mener jeg kanskje passer best på bredere og mer innsvingte kjørerettede ski. Men jeg har ikke plastsko (ennå), og skal ikke være for påståelig på dette. Jeg har også et bredere skipar, Ski Trab Piuma Freerando (108-78-93) m/ Cobra R8. Disse har vesentlig bedre kjøreegenskaper enn E109 (og meg!), men veier med Cobrabindigen 1,5 ganger mer. Kunne nok ønske meg plastsko til disse, for det er nok noe ganske annet å kjøre med...

Tung start Jeg har en stund tygget på en tur til Trollsteinshømassivet nord for Glittertind. For en gangs skyld hadde jeg i år fri hele påsken, og hadde tenkt å ta turen tidlig i uka. Men så tråkket jeg skikkelig over med høyre ankel fredag før påsken, så jeg måtte pent drøye noen dager. Påskeværet var stadig like bra som værmeldingen lovte, så på påskeaften (lørdag) fór jeg endelig av sted kl. 0230 som vanlig. Jeg hadde snakket med Spiterstulen dagen før, og de sa at det fantes parkeringsmuligheter langs vegen inn Visdalen. Jeg fant en slik ved brua over Gokra, og satset på å gå derfra opp den bratte skogslia til Gokkeroksle. Jeg parkerte der kl. 0650, og det første jeg hørte når jeg åpnet bildøra, var ei ringdue som sang oppi furuskogen. Så var våren også kommet hit opp (760 moh)… Og det fikk jeg til gangs merke opp lia. Det var 3 cm skare, og en meter med sukkerløs snø under. Denne bar intet, så jeg sank djupt nedi. Skia kunne ikke skyves innunder skaren, for da fikk jeg ikke tuppene opp igjen. Et stempelliknende ganglag var løsningen, og jeg måtte prøve å holde skituppa noenlunde oppå skaren. Når da bakskia sank 40-60 cm nedi, så sto jo skia dobbelt så bratt som terrenget. Dette var anstrengende, for lia er jammenmeg bratt nok som den er! Videre ligger noen gransnar tette som piazawa-koster langs lia, og sjølsagt går skogen ekstra høgt her i den varmekjære vesthellinga… Jeg brukte nesten 2 timer bare for å nå snaufjellet her! Rypeland Endelig nådde jeg så snaua, og der ble forholdene umiddelbart perfekte! Litt lite snø ytterst på Gokkeroksle, men dette rettet seg snart. Og jeg vasset i ryper, både li- og fjellrype. De fløy omkring meg over alt, og det kaklet og skarret over alle hauger. Jeg så nok 50 ryper på de første 1,5 km oppover snaua. Og sola skant, det var direkte varmt, og fullstendig klapp vindstille. Herliiig! Jeg så nå oppover den digre høyderyggen som Gokkeroksle danner, og 7 km der framme lyste dagens første mål under himmelen, Trollsteinshø N/2201. Ryggen er drøy, men jeg brakk den opp med et par små pauser. Det lå et perlet vannlag oppå snøen, og sola bakte mens jeg sakte vant høyde. Det må ha vært 15 varmegrader, så man ble jo litt tørst innimellom… Vannlaget ble ikke borte før oppunder 1800 moh. Sør for meg glinset viddene mot Smuigjelsholet, og bakenfor reiste Glittertind seg stolt og diger i sola. Stemmer Omsider dukket en liten hvit varde opp mot horisonten, og dagens første topp, Trollsteinshø N/2201, var nådd. Jeg gildret opp mobilen i stavhempa, og tok et bilde med selvutløser, av meg selv stående oppå varden. Dette for å erte opp fjellkamerater som måtte befinne seg hjemme i finværet… Det var tid for en matbit. Sittende ved varden hører jeg plutselig stemmer, men ingen er å se. Et par minutter senere høres de igjen, og enda noe senere kommer to jenter gående opp mot toppen fra sør. Det viste seg å være Oslodamer på påsketur, og de hadde gjort en imponerende runde, med 23 kilos sekker, og ligget i telt halve Jotunheimen rundt. Nå kom de fra siste leir ved Grotbreahesten/2018 innunder Glittertind. De skulle gå ned igjen til bilen ved Solegga nord for Kvitingskjølen, og så hjem. Tøffe damer dette! Toppimellom Etter rasten dro jeg videre øst til Trollsteinshø Ø/2090. Denne var merkelig nok nesten snøbar, så jeg gikk på bena de siste flate 400 metrene mot varden øst på ryggen. Denne ryggen har også en jamnhøg ”Lion King-aktig” topp i vestenden, som stuper tvert 300 hm ned i Finnhalsen - se bilde. Men det er nok under 10 m PF mellom disse, så jeg tviler på at dette er to selvstendige topper. Flott utsikt SØ mot Stornubben og Nautgardstind her oppe. Derfra gikk ruta tilbake på fint føre, i sørøstsida på N/2201 ut til S/2161. Der var det både harespor og haremøkk! Obligatorisk landskapsfotografering, og på’n igjen vestover mot Gråhøe/2154. Fra denne skulle jeg nå til Svartholshøe/2067. For å unngå bratta, måtte jeg da først noe videre vestover, for så å snu og slippe meg ned på bandet i Svartholsglupen/1854. Derfra oppover igjen i snøfattig stenur til toppen. Mens jeg står og myser 50 hm under toppen, kommer en diger kongeørn seilende ut fra himmelranda, ror med langsomme tunge vingeslag over hue på meg, og seiler nordlig tvers over Svartholsglupen i retning toppene jeg kom fra. Himmel så lettvint! Hadde man bare hatt vinger… Fra Svartholshøe/2067 gjenstår nå kun dagens sjette og siste totusenmetring - Trollsteinsrundhø/2170. Et noe misvisende navn synes jeg, idet denne sukkertoppen er adskillig spissere enn alle de andre jeg hadde vært på til da. Herfra er max utsikt inn i Grotbrean og nordstupene på Glittertind. Praktfullt! Også her var det dyrepor ved varden, røyskatt denne gangen! Helikoptertrafikk Det lakket nå mot kveld, men jeg hadde jo ikke akkurat stresset heller. Stående der oppe på Trollsteinsrundhøe/2170, hører jeg fjerne stemmer i retning Glittertind / Austre Glittertindoksle. Det er klokkestilt, og brebotnene fungerer som de reneste paraboler, og kaster lyden langt. Men jeg kan ikke se noen. Nesten hele dagen hadde jeg observert helikoptre i skytteltrafikk over breen rundt Glittertind / Austre Glittertindoksle. Både røde og hvite sådane, sannsynligvis både ambulanse og politi. ”Hmmm - øvelse kan hende, de skal nok overnatte her oppe.”, tenker jeg. Men det viste seg å være mer reelt enn som så. Senere leser jeg i avisene at en person hadde falt 17 m ned i en bresprekk deroppe! Sola nærmer seg nå horisonten over Hestbrepiggene, og i motsatt retning hildrer Rondane lyserødt i avdagslyset mot øst. Tung start - og enda verre avslutning Så gjenstår kun nedfarten hjemover til bilen, 8 km og 1400 hm fall. Av med fellene, og på perfekt føre med 10 cm sukkersnø på fast underlag, suser jeg i solnedgangen over ubrutte snøflater uten en sten, ut langs hele Smiugjelsoksle nordvestover mot Visdalen. Planen var å gå ned lia fra enden av Smiugjelsoksle, langs Smiugjela. Dette for å få kortere skaustrekning ned igjen, enn ved å følge traseen jeg basket med under oppstigningen mot Gokkeroksle. Jeg visste at lia var brattere her, men det viste seg også å være pinntett bjørkekratt, og lenger nede like tett furuskau, med småskrenter og stenur i søkkløs djupsnø. Jeg måtte av med skia idet jeg nådde bjørka. Med disse på sekken, begynte jeg å gå på bena utover i djupsnøen. Etter dagens varme i solhellinga, gikk jeg rett til bunns, ofte til oppå magen. Stavene ble jo da altfor lange, så jeg måtte holde i disse omtrent midt nedpå. Med skia fastbundet på sekken, stakk disse ned til legghøyde, og pløyde derfor djupt i snøen bak meg, både fordi landskapet var styggbratt, og fordi jeg sjøl gikk med snø til skrevs. Samtidig satt jo skituppa fast i enhver fordømt kvist over hue meg. En gang tok jeg faktisk salto utover en liten pynt, fordi jeg gikk tvers gjennom kantskavla i djupsnøen, samtidig som sekk/ski slo nedi og løftet meg bakfra! Fra landingshølet kom jeg nesten ikke opp att, to rykk med benet, og det var som å sitte faststøpt i glass… Søkkvåt av både kramsnø og svette, sto jeg til skrevs i snøen i mørket nedi furuskauen, og stirret opp på to bleke stjerner, som blunket stumt gjennom et høl i grentaket loddrett over hue på meg… Vágt kunne jeg ane Smiugjela klukke under isen i juvet et sted til høyre for meg. Ellers stappmørkt og totalt stille… Da spurte jeg høgt meg sjøl: ”Hva i helsike er det du driver med!? Du kan da ikke være helt vettug…” Så også nedatt gjennom skauen brukte jeg nær 2 timer ned til vegen - på skarve 800 meter og 400 hm! Endelig nede kjørte jeg på spik holke i vegen de snaue 2 kilometrene nordover til bilen på … 30 sekunder! (virket i hvert fall slik). Det gikk så det hvinte om øra! Jeg var ved bilen igjen etter 14 timer, hvorav 3,5 - 4 timer var brukt i skauen! Seks totusenmetringer var unngjort, ca. 24 km og 2100 hm. Og da var det godt å ha tørt tøy i bilen! Men ble jeg lei av strevet? NOPE! Det er som med militæret - etterpå er det bare moro!