eaa

Yeeiii! Ros fra Rambo - ny pers!

Ikke ved de myrene og tjennene jeg går ved! Bli med meg en tåkelagt frostig novemberdag over fløtene innpå Endelausa (et av fylkets største myrkomplekser), så kan du telle hvor mange andre du ser... Å nei du, der er du alene i verden. Og stillheten er total - vágt anes kun lyden av høstens første snøkorn som ryr ut av gråa, og faller pustlett på frosne løv av rogn og fjellbjørk. Inni en tørrhol ryter spinkelt grammeisas tørre sang, og kanskje tar du opp en orrhane utpå dagen. Men ingen å se, ingen å høre. Og ingen mobiltelefon. Bare en stor altoppslukende stillhet..

Sett fra bilde nr.3 skulle man ikke tro at man kan møte slik landskap som Kjerag! Du prøvde ikke bolten på ski da? Du hadde sannsynligvis blitt førstemann! Og sikkert greit med stålkanter også!

Nix, ikke badet, men det så fristende ut! Også vet jeg at det er tatt brunørret på 9 kg i Oldevatnet...

Imponerende! Så altfor underskattet, dette fjellandskapet i nord, inkl. selve Lyngsalpene. Står ikke tilbake for hverken Jotunheimen eller Sunnmørsalpene dette! Også de skiryggene oppå der da gitt! Blir helt sjuk av dette, jeg... Takk for en flott rapport fra et for oss "søringan" nyfikent og særs spennende landskap!

Ja, det er nydelig derinne. Vel er Briksdalsbreen vestlandets Besseggen - overeksponert, kommersialisert og overtrafikkert. Men det gjelder kun "japseruta" langs stabbesteinene, over brua og fram til brefronten. Gå noen skritt til, og det er heldigvis her som ellers i fjellnorge - du blir fort alene... Vi var i Olden indianersommeren i -97. Formålet var slektsgranskning, for å lete opp slektninger av kona, Yri-folket innerst langs Oldevatnet. Landskapet der inne slår nesten pusten ut av oss "flatlendinger" . En kveld gikk vi opp på en knappenålsliten urgammel setervang, i henget oppunder Ceciliekruna. Der satt vi stilltiende på et sva i markblomstenga, og så slagskyggen av storfjella bak oss langsomt fylle dalen, for så å krype opp fjellsidene på motsatt side av vatnet. Vassflata ble delt i to, en tindrende jadegrønn del, en annen djupblå og skyggelagt. Et intenst lakselys strøk himmelranda mot øst, der turkise brekapper glitret over orange stupvegger, mens kritthvite regnbueskimrende brudeslør av vann hvisket fjernt gjennom kveldsstilla... Slik ble vi sittende, og så dagen blø ut over Kattanakken - helt til den siste stripe av lys tonet ut på silkesnøflatene høgt der oppe under østhimmelen. Like etterpå rullet en ovstor fullmåne inn på himmelflata over Briksdalsbreen, mens måltrosten jublet langs skyggeblå stupbratte bjørkelier... Takknemlige og nesten andektige, ruslet vi omsider i kveldskjøligheten tilbake til dalen, og bar med oss en angende bukett av tjyrublomst og blåklokker. En fullendt sommerdag var tilendebragt, og jeg glemmer den aldri –

Det er bare å gå langt nok det, til ingen dekning finnes! "There is no jam on the extra mile..." Tips: Kjøp NetCom abonnement, så slipper du å gå særlig langt også! Det har jeg, så ædda bædda!

Ligger et fjell inn mot svenskegrensa på Børgefjell ved navn Ekkotinden. Dog ingen dal i nærheten, og "tinden" er mer ei snill vol på kun 1135 moh, så jeg tviler sterkt på relevansen, men man vet jo aldri med dansker... Ikke finnes det noen fonetisk liknende navn heller, som Ekådalen, Ekåsdalen, Ekodalen e.l. Er kanskje en uformell lokal betegnelse dette, og da blir det jo verre.

Fottur ja - mmm, det lukter godt av fjorgammel solvarm røsslyng, og furukvaen i lia! Nesten uvant, etter vinterens blåhvite sterilitet. Men jeg har nå ikke lagt bort skia helt ennå da... Hyttetomta var fin ja, men jeg er mer i tvil om sjølve hytta! Og Trym har blitt vegetarianer ser jeg? Bananbikkje!

Lekre velkomponerte bilder Nils! Likte spesielt godt det oppe fra Brenibba mot Hurrungane, så flott lys og struktur i hele bildeflaten der! "Der skulle je ha vøri, Kal..."

Vet ikke om jeg tør røpe det jeg, i tilfelle jeg erter deg opp med et laangt turreferat igjen! Men ok da - Furnes ligger i Ringsaker kommune, og består av bygdelandet på begge sider av E6 mellom Hamar og Brumunddal. Sjøl bor jeg på "solsiden" (hvor ellers? ) i SV-hellinga ned mot Mjøsa, 8 køfrie minutter til byen på tvers av hovedtrafikkretningen. Der skuer jeg Mjøsas blanke vannspeil i kilometervis, og der rusler rev og rådyr i duggfylte enger, mens rødstrupa jubler sine sølvstrofer i klokkestille kvelder. Og langt i sør ruller en varmgul måne langs ei fjernblå skogsrand over Skreiafjella... Mmmmmhhh!

Vet ikke. Mulig det er sånn, for altfor få gjør det. Det er vel denne bonderomantikken da... Sjøl bor jeg "på landet" som det heter på bymål, og har gudskjelov aldri planer om noe annet!

Hehe - joa, hender seg jeg skravler litt óg - sjøl når jeg går alene! Beklager, ren skrivefeil fra min side. Det var faktisk Skeie/2118 jeg egentlig mente, sjøl om det er lite sannsynlig at denne er tilgjengelig? Geite/2077 bør vel være kurant hvis Kniven og Sakse skal gås...? Du sier "tidl. Geite..." - har denne fått et annet navn?

Når har du tenkt deg dit? Går sjøl litt svanger med en tur fra Krossbu over Leirbreen, til Kniven, Sokse, Kalven, og kanskje Geiti hvis mulig. Blir jo skiføre minst til sommersferien oppå der, såfremt breen ikke åpner kjeften da... Tenkte litt på helga 27-29. mai. Greit med følge over breen føler jeg. "Ka du tru"?

Ikke enkelt dette, å sammenfatte fjell, flyer og familie! Ofte blir man sittende langsynt å bare stirre mot ei fjernblå skogsrand, som langsomt toner ut i lengselslyset... Ofte fylles man av lengsel, ofte kan det gjøre vondt. Men slik er nå engang livet. Og slik ble det så mesterlig uttrykt av salige Hans Børli: "Å være menneske er en sjukdom, og all vår streben består i å finne et smertestillende middel..." Sukk!

Spennende greier! Artig og informativ rapport! En start i mørke og måneskinn setter alltid en ekstra piff på slike turer. Morten lurte på om også jeg ville bli med, men jeg hadde dessverre ikke anledning denne gangen. Litt dumt det syntes jeg, for jeg har også stått og sett imot denne stolte knyttneven der ute under vesthimmelen, så mange mange ganger... Men det kommer jo flere dager

Fint at "Nord og ned" falt i smak! Den var flott i fjor óg, da hadde vi nær slush ned der. Og hadde du drøyd en dag til på Turtagrø, hadde vi kanskje treftes, vi flytta inn i rom 10 på lørdag (turfølget mitt allerede fredag kveld)...! Flott turrapport på Adrenaline.no! Neste gang, prøv vestflanken på Fannaråken! Huiiihh!

Enig Tom. Så vi får bidra, hver med vårt, til å lage en allsidig og levende web! Hadde jo vært trøttendes om alle skrev om det samme, og på samme måten - eller ikke i det hele tatt! Høres...

Mjaaa, vet nå ikke jeg, hvem som fatter seg kortest - Tom med sine 1273 innlegg, eller jeg med mine 110...? Det nytter vel lite å bruke bare korte setninger, når man skravler hele tida? Spennvidde i meningene her, skjønner jeg! Og det er jo det flotte med slike fora, de skal ha takhøyde og mangfold! Nå vet jeg jo at Tom elsker å provosere, så jeg skal ikke helt svelge det åtet. Vel kan en liten finte i ny og ne gi friske innfallsvinkler, men jeg (m.fl) mener at å provosere kun for provokasjonens skyld, blir litt grunt og kjedelig i lengden. Vær heller litt konstruktiv Tom, ha heller noe å by på. Det er reélt innhold som er det interessante her på forumet! End of story. Videre har jeg ikke ambisjoner om noen Brage-pris heller (ikke Forum-pris heller for den saks skyld), så jeg er fornøyd med resultatet så langt jeg - alene mot røkla!

Nå fikk jeg litt hakaslepp her! Håper dere ikke stemmer på for tynt grunnlag da, jeg har jo ikke akkurat skrevet så mye på forumet i forhold til mange andre... Når det er sagt, så må jeg jo samtidig innrømme at jeg føler meg noe beæret , over at Gunnar m.fl. tar seg bryet med i det hele tatt å engasjere seg i dette. Og man kan jo bli skremt av mindre, får rent prestasjonsangst jeg! Uansett, jeg må takke for tilliten, og vil nok helst fortsette som før, med mine turrapporter inneholdende impulsive, adspredte og tidvis også litt avsporede tråder... For jeg mener at en tur innholder oftest mye mer enn kun kompassretning, høgder og navn. Turinntrykk er individuelle, variable, og kan hende litt følelsesladde også, hvis man har en av de dagene– Og jeg mener derfor at man ikke skal blyges for å la slikt reflekteres i rapporten heller...? Så takk igjen, jeg skal kose meg med andres rapporter imens, og så får dere grue dere til undertegnedes neste innlegg sålenge!

Sjekk bildet, det gir et temmelig korrekt inntrykk av helningen. Tatt 30.04.2004. I bakgrunnen Stølsmaradalstind/2026. Du har noe å glede deg til, Svein!

Ja, de imponerer disse to tindene! Legger ved et hakket større bilde for utvidet nytelse Merk skiløperne på Ringstinds høyre skulder. Der skulle vi ha vøri, Kal...

Valgets kvaler Lars, Arve og Gaute dro til Turtagrø fredag 06.05.05, med håp om å gå St. Ringstind/2124 på lørdag, mens Roger og jeg gikk i Hestbrepiggene sammen med Morten og Julia (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2858). Vi dro derfor etter til Turtagrø lørdag kveld, og kjørte i flott vindstille vær over Sognefjellet. Lørdagen ble ingen værmessig suksess for de tre førstnevnte, og de gikk en tur inn Ringsdalen, og videre et stykke opp i Midtre Ringstind/2025. Ved ankomst hadde Lars laget middag til oss alle. Nam nam. Vi glemte vel i iveren å takke ham da, så det gjøres herved. La det gjerne bli en vane, Lars! Værmeldinga var ikke god, med påstand om plaskregn i Luster fra kl. 0500 lørdag morra, og tilsvarende uvær i høgfjellet. Vi tenkte derfor å dra østover å gå Loftet/2170 i stedet, for å komme over kjølen og unna uværet i vest. Men vi så fortsatt sola på Tutragrø kl. 0800, og det var stadig klarvær vestover også. Vi lå derfor litt på været, før vi bestemte oss for å gamble på Dyrhaugsryggen. Vi kom derfor noe sent igang, gikk fra Turtagrø ved 9-tida. Av den grunn lå vel allerede da vår opprinnelige plan om å gå Dyrhaugsryggen ut til Søre Dyrhaugstind/2072 noe tynt an. Værmeldingsbom En fjerdel oppe på ryggen, grodde det til og lett nedbør i form av bløt snø gjorde trøya perlende våt. Det var likevel nesten varmt, så man svettet en del oppover bratta. En stund etterpå ser vi brått sola gjennom skydekket, før hele ladden soper vekk, og det blir påskevær! Jippi! Lettlynte jabber vi videre den stygglange mota oppover ryggen. Mye mer er vel ikke å si om oppstigningen, annet enn at det var varmt, og vi drakk en del. Med noen småpauser innimellom, nådde vi endelig stupkanten oppunder fortoppen, hvor sjølve Dyrhaugsryggen åpenbarer seg over Skardstølbreen og bandet over til Midtmaradalen. Langt i sørøst kneiser Stølsnostind/2074 stolt mot horisonten. Oppe på vardetoppen kan også hele Ringsdalen nytes, og tversover denne den imponerende tinderekka med Lauvnostind/1970, Soleibotntind/2083, St. Ringstind/2124 og verstingen St. Austanbotntind/2204. Herfra kunne vi se at noen freaks hadde kjørt ned stupsida fra Lauvnostinden og ned i Ringsdalen! Lite folk og spor å se på Ringstind, trolig grunnet den stygge værmeldinga. Med harahjerte på egga På vardetoppen før fortoppen tok vi på stegjern og fant fram isøksene, for å gå til St. Dyrhaugstind/2147 litt lenger sørut langs eggen. Det hadde gått folk utover der før oss, sannsynligvis dagen før, og sporene snirklet seg på solsiden av egga langs de østvendte og overhengende snøskavlene bortetter skarpryggen. Arve hadde nok ikke festet et av stegjernene ordentlig, for dette løsnet etter få skritt. Lars og jeg går derfor forbi ham og Roger, mens Arve fikser stegjernet. Vi to går videre en snau meter nedenfor gamlesporet, men stopper og venter på de andre 20 m lenger fremme. Arve og Roger følger deretter gamlesporet fram. Da de er midt i det lille søkket etter vardetoppen, høres brått et tungt bristende drønn, og hele toppskavla kloss på deres venstre side slipper ut, og forvinner i skyggedjupet ned i avgrunnen ut mot Skagadalen 400 m under oss! Gutta står tilbake i gufset, med harahjerte, men på fast grunn nede i hellinga i motsatt retning, en snau meter fra stupkanten. Heldigvis både høres og oppleves dette verre enn det egentlig er, og særlig når det skjer kloss innpå en stakkar. Det er lite å gå på her oppe. Til høyre stupbratt snøflanke, til venstre eggkanten et sted under toppskavlene. Man skal bare ikke trå for nær skavlekanten! Bunnlinja for fast grunn varierer jo, og skavlebredden med den. I dette tilfellet gikk gamlesporet et hakk for langt ut. Riktignok 70 cm innpå fast grunn, men man bør holde slik avstand at skavlene ikke løsnes... Retrett Vi gikk alle tilbake til vardetoppen for å snakke om hva vi skulle gjøre videre. Arve og Roger skvatt jo såpass at de droppet videre ferd mot Store, og det samme gjorde Gaute. Jeg har vært på Store før, men ikke Lars, så vi to ble enige om å gjøre et nytt framstøt, mens de andre klargjorde ski og sekker for nedkjøringa. Lars og jeg gikk til nedunder fortoppen, og beskuet derfra snøflanken over til den lille ryggen som fører opp til Store. Flanken huset enormt med snø nå, evig mer enn på samme tid i fjor. Da vi gikk forbi skavlebruddet, merket jeg meg at bunnsnøen var meget grovkornet og sukret. Jeg vet videre at under den stupbratte snøflanken som nå lå foran oss, så ligger en del sva. Dette borger ikke akkurat for godt snøfeste. Samtidig så vi at ovenfor flanken, de siste 10 nesten vertikale metrene mot egga, der hang kjempemessige snøberg, samt også vestvendte skavledannelser helt øverst. Ikke bare var henget snøtungt i seg selv altså, men særs ”topptungt” også… I tillegg hadde henget vært soleksponert lenge nå, i det varme værlaget. Vi ble da litt i stuss på om vi skulle fortsette. Fra der vi stod hadde dog noen tatt i veg på ski! Først ut på flanken, så videre ut renna ned i Ringsdalen. Lars mente at forutsatt at man kjenner utgangen på renna, så var ikke dette så gæernt. Mulig det, med hans kjørekompetanse, men for en gammel bortovertraver som meg, framstår ikke dette som en opsjon - men som sjølmord! Etter litt vurdering att og fram, ble vi enige om at våre stiplende tråkk over den tunge snøflanken kunne fungere som en bruddpåvisning i den sukrede bunnsnøen, så vi fant det klart forsvarlig å snu. Synd for Lars som ikke har vært på Store ennå, men visse sjanser er bare ikke verdt å ta… Betaling Da vi kom tilbake til vardetoppen, hadde de andre tre dratt. Vi klargjorde vårt utstyr, og Lars skjøt nordover og ned ryggen. Sjøl var jeg litt sulten, og tok ei brødskive i sola mens jeg søg inn den vakre fjellrekka over Ringsdalen. Et par fjellportretter ble fotografert, før også jeg tok fatt på nedturen. Med 10 cm fin løssnø oppå såla, gikk dette over all forventning. Jeg syntes jeg kjørte sving på sving i det uendelige… Jeg er ikke akkurat noen råne til å kjøre da, men syntes selv jeg faktisk fikk litt flyt underveis, søkte til og med lengre svinger og større fart innimellom. Kuult jo! Med et par innlagte mysepauser, og uten et eneste tryn (!), kom jeg meg helskinnet og fornøyd til dals. God betaling for svettingen opp dette! Vel nede gjensto ørlite pakking, før vi tok østover Sognefjellet mot Bøverdalen. Der oppe lå værskillet over Smørstabbene. Østafor disse var det meste borte i blygrått uvær, og nedover Bøverdalen hang søkkvåt nysnø i bjørka nesten helt ned mot barskogen. Tjukke snøéler sopte langs dalen, vinden rev i skogen, og like over denne forsvant alt i skylaget. Så mye for Loftet denne dagen, så mye for værmeldinga… For på østlandet hadde det regnet, snødd og blåst hele dagen. Så for en gangs skyld traff vi med valget av oppholdsted og turmål. Og de mektige Hurrungane gir stadig mersmak, så vi kommer nok igjen, og igjen, og igjen… Takk til slutt til Turtagrø for et godt opphold i annekset.

Hehe - med møkk på fingra, grease i ræva, og rapende bensin, måtte da vedkommende framstå som den ultimate råner! Han kunne jo bare råle rundt på torvet i Sogndal til fots - Ascona'n blir jo dønn overflødig etter dette! Ikke mye Monsen-like det her nei, så ingen fare for å bli misforstått for å være fjellkar Men men, shit do happen

Redusert bemanning Turen til Hestbrepiggene var påtenkt over lengre tid, og opprinnelig var det involvert flere deltakere enn det til slutt ble. Egentlig skulle Kim og Trine (Bergtatt.net) være med, kanskje også Kim’s søsken Åke og Line, men dessverre falt alle disse av ymse årsaker fra etterhvert. Men gledelig for oss (Roger og meg) ble Julia og Morten (Etojm.com) med på relativt kort varsel. Deres formål var primært å fotografere i Hestbrepiggene for å komplettere bildeutvalget i deres prosjekt med Jotunheimenboka, men Hestbrepiggene var i tillegg også nye topper for dem. Roger og jeg overnattet hos Rogers far i Våga, så for en gangs skyld kunne vekkeklokka tie stille helt til 0600. Julia og Morten kom fra Valdres om morran, for heldigvis åpnet vegen over Valdresflya ekstra tidlig, 0600 mot normalt 0800. Derved kunne vi møtes på Kvanndalsvollan kl. 0800. Derfra kjørte vi videre innover, og parkerte ved bommen på Netosetra. Været var lovende, nesten bedre enn meldt, med kun flekkskyer og en liten vestatrekk. Vi bar skia forbi blomstrende mogoper oppover lia, til oppå dalbrekket, hvorfra vi fornøyde tok iveg mellom rypene som skarret og fløy over vårskaren... Målet var flest mulige Hestbrepigger, med egga ut til Store/2172 som hovedmål. Så lenge det varte… Flyene oppover langs østsiden av Geitådalen var hel strøkne. Hard såle i bunn, og 10 cm med løssnø oppå. Og slik forble det nær hele turen, unntatt helt oppe på høgryggene, der det var noe mindre løssnø. Vi labbet trottig på oppover motbakkene, mens praten gikk fritt om litt av hvert. Foran og over oss så vi Høgset/2105 bare skimtvis gjennom det lave skylaget over Hestbrepiggene, tidvis svartnet østveggen som en diger skygge der inne, for så å forsvinne helt igjen. Men værlaget virket ustabilt, og det så bra ut i sør og vest, så med vestatrekk i værlaget, håpte vi det kanskje skulle rive helt av og bli klart deroppe når som helst. Da vi nærmet oss Høgsetbreen, fant vi en fin kvilsten på ca. 1580 moh hvor vi nøt utsikten tilbake over Bøverdalen, der særlig Skardstind ruvet i landskapet, himmelhøgt over Heimre Illåbreen. Leirdalen med Stetind, Skagsnebb og Loftet bakenfor, er også flott sett herfra. Høgset nølte fortsatt med å åpenbare seg, mens vi satte kursen mot nedkanten på Høgsetbreen, og nådde denne på ca. 1620 moh. Derfra gikk vi opp ryggen vestafor breen, på tørt fint føre. Oppe langs ryggen ligger et par bergknauser. I det vi nærmer oss den første på ca. 1920 moh, soper brått skyene vekk, og vi ser direkte inn i østveggen på Høgset/2105. Samtidig ser vi snøéler komme inn fra vest, så vi var kjappe med å ta noen bilder her. Allerede ved neste knaus på ca. 1980 moh forsvinner det meste i grå skyer og tåke, det blåser noe opp fra vest, og det begynner å snø… Og dermed var det slutt på godværet for en god stund. Vi tar en kort rast litt i ly innunder østsiden på denne hammeren. Herfra ser man at et annet mulig veivalg opp, er å gå opp breen, for så å traversere vestover opp den bratte men jamne snøflanken til bandet mellom øverste knausen og Høgset. Videre fram blir det å vandre i dårlig sikt og helflatt lys. Vel oppe på den flate toppen må vi lete etter varden, og finner den etterhvert øst mot stupkanten. Varden står faktisk ikke på det høgeste punktet her, det synes å ligge 2-3 m høgere og 100-150 m lenger nord og innpå topplatået. Tåkevandring mot vest Fra Høgset/2105 (også kalt Heksete eller Hestbrepigg Ø-2) er neste mål Hestbrepigg Ø-1/2132, beliggende 1 km lenger vest på toppryggen. Primærfaktoren er liten, så vi følte vi gikk nær flatt. Vi søkte å se/sanse stupkanten mot nord, og føttet oss sakte vestover mens vi stadig myste for å sanse stupkanten 25 m unna på vår høyre side. Ø-2 stuper rett ned også mot vest. På topplatået ligger en del større sten, samt også varden. Med mye snø og elendig sikt, var ikke disse opplagt synlige, men vi oppdaget en mørk barflekk i ei stenside, som ledet oss mot målet. I tett snøvær nådde vi så Ø-1. Der drøyde vi ikke lenge, før vi gikk på samme vis videre vestover mot Hestbrepigg M-1/2160, 1,5 km videre vestover. Stupkanten mot nord var ikke god å se i tåka og snøværet, men vi søkte å holde oss langs denne. Vi stusset en stund på om vi hadde passert M-1 på sørsida, da den ventede motbakken opp dit syntes å utebli. Vi konkluderte dog med at vi sannsynligvis ikke hadde gått langt nok ennå, fordi vi gikk såvidt forsiktig, og dermed langsomt langs stupkanten. Dette stemte. Litt lenger fram kom motbakken, og vi gikk opp til det vi mente var det høgeste punktet. GPS’n til Morten viste 2159 moh. Varden der er litt stusselig vet jeg (dette er jo min 3. gang deroppe), og sannsynlig nedsnødd. Vi visste jo nå at å gå Store var uaktuelt, og bestemte oss i møkkaværet for retur. Vi tok derfor av fellene, og søkte oss sørover ned til laveste punktet på ryggen, der bretunga sør for M-1 når ryggen. Strøken nedfart Utfor kanten der ble snøforholdene straks flotte, med 10-12 cm silke oppå fast såle. Dette gjorde jo nedfarten til en fryd, og allerede ved 1900 moh grodde sørveggen til M-1 ut av tåka på vår høgre side. Så plutselig - svosj - og vi var under uværet, hvor det ble reneste påskestemningen! Vi forlot bretunga i 1800 meters høgde, og akte derfra skrålia østover til punkt 1699 på bandet ved Geitåbrean. Der holdt vi dagens siste rast, før vi på perfekt kjøresnø suste flyene ned til dals. Der utover kunne man kjøre i blinde! Sjelden man har så bekvemme snøforhold som her. Og i aller siste bratta ned til Netosetra lå solmjuke nydelige snøtunger ut mot dalen, og vi søkte å kjøre nedover disse så langt som råd. Typisk! Endelig nede ved bilene igjen, ser vi at himmelen retning Hestbrepiggene igjen er blitt knall blå. Ikke et skystrøk å se, der det for kort tid siden var sokkegrått uvær. Så joda, Hestbrepiggene kan være gjerrige! Men jeg er stålsatt på at jeg en vakker(!) dag skal nå Store i bra vær, om jeg så skal ha tosifret antall ganger på Midtre! Morten og Julia fikk heller ikke sine etterlengtede bilder, og har derved enda en grunn for å returnere en annen gang. Så vi får se, den som venter på noe godt osv… Turen denne gang tok drøye 8 timer, ca. 20 km og 1500 hm. Tre nye 2k-topper på lista for de andre, ingen på meg ( ), da jeg har vært på disse før. Etter en prat ved bilen drar vi hver til vårt. Morten og Julia drar hjem til Valdres, men Roger og jeg tar Sognefjellsvegen til Turtagrø, der Dyrhaugsryggen over Store Dyrhaugstind og ut til Søre var målet neste dag. Og fra Sognefjellet ser vi Hestbrepiggene atter ligge kritthvite og silkerene i eftassola, under en tindrende blå himmel mot nord… Vi takker Julia og Morten for en trivelig tur, og for et særs koselig bekjentskap! Og vi håper vi kan gjenta noe liknende om ikke så altfor lenge –