Folketomt
Langt inne blant gråvolene ligger Svartflykoia ensom i novemberdagen. Det er ennå snøfritt, kun barfrost, og den vide, stenrike og noe vassjuke Svartflya ligger rimblå med sprø isskorper over dammene. På min veg innover det folketomme fjellet vandrer jeg beneste på frossen mark, tripper prøvende over sjøl de svarteste og våteste partiene. Egentlig fint å kunne gå slik på barfrosten, man kommer enkelt til over arealer man ellers omgår, og det er en nesten nyfiken og spennende følelse av å utforske noe nytt.
Det er allerede sent på dagen, og blåtimen er ikke langt unna. Jeg akter å overnatte i den sparsommelige bordkoia der inne, for å gå en lang runde blant slake høgder og gråvoler neste dag. Det er vindstille mens jeg går, og såpass kjølig at det begynner å bite litt i kinnene. Det tegner til å bli enda en klar og frostig natt...
Jeg runder over en liten kam sør på flya, og ser etterhvert koia, som på denne avstanden mer likner en diger brelagt stenblokk enn ei hytte. Grå og værslitt luter den tom og forlatt utpå "prærien" der fremme. "Lurer på når det var folk der sist...", spør jeg meg sjøl mens jeg radig strener innover flya.
En halv time senere står jeg attmed den ulåste lemdøra. En rusten hengelås geiper åpen på dørslåa, men noen nøkkel finnes vel knapt noe sted lenger. Koia er uisolert, med kun et eneste lite korsvindu høgt oppå sørgavlen. Innvendig består den av en liten gang inn fra døra, et vedskjul til venstre, og et særs primitivt oppholdsrom til høyre. Rommet inneholder kun et lite vaklevorent bord, en gammel feleovn med et skjevt rustent ovnsrør som går rett igjennom bølgeblikktaket, og en drøyt meter bred sengebrisk langs veggen mot gangen. Det lukter tørt av grått og glemt, da jeg forsiktig skyver opp dørlemmen inn fra gangen. På bordet ligger en liten blårutet lapp av globrent voksduk, og oppi et lokk fra et rødbeteglass står en nesten nedbrent talglysstubb, sammen med noen brukte fyrstikker og en stor død flue...
På brisken ligger et eldgammelt hullete vatteppe. Utenom dette finnes i praksis ingenting.
Jeg kikker inn i vedskjulet, og ser til min glede at der finnes det faktisk noe tørr ved, sammen med gamle hermetikkbokser og noen tomflasker. Jeg finner også et utdatert Norsk Ukeblad, datert 18. juli 1984. "Jaha, da var det vel folk her inne i ferien den gangen ihvertfall -", sier jeg halvhøyt til meg sjøl, og tar med et lite vedfange, samt bladet for å fyre opp i ovnen.
Den gamle gistne ovnen gir god trekk, og snart lumrer det lunt fra denne, og en godlunk brer seg i "stua", mens jeg smører meg en brødblings og tar en kaffekopp fra termosen. Jeg blir sittende ved bordet en stund, og nyter roen i rommet, der kun et flakkende lys fra spjeld-åpningen i ovnsdøra vandrer lydløst over bordveggen over senga. Men jeg skal grytidlig opp att, og tar derfor kvelden tidlig. Brisken er hard, og det gamle teppet lukter litt harskt og gammelt, men jeg velger å la det ligge, da dette mjukner senga litt under soveposen.
Det blir klokkestilt og mørkt i rommet, kun enkelte gnistsprang inni ovnen bryter stillheten. Jeg asjer meg til, med ryggen inntil gangveggen, og blir liggende å se opp på det lille fir-delte vinduet på sørgavlen, der ei enslig stjerne brytes i stråler og brokker gjennom det gamle ujevne vidusglasset. Langsomt og stumt vandrer stjerna himmelleia mot vest, og like umerkelig siger jeg sakte inn i søvnen... Nærværet
Jeg bråvåkner med ett utpå natta. Jeg aner ikke hva som har vekket meg, men jeg blir av en eller annen ubevisst grunn liggende musestille, med vidåpne øyne, stirrende ut i det beksvarte rommet. Jeg kan såvidt ane vinduet, som vágt gråner fram av mørket oppå veggen. Men jeg ser ingen stjerner der lenger. Knapt hørbart aner jeg en svak trekk som drar pustlett forbi utafor bordveggen, og et syltynt singlende sus fornemmes fra bølgeblekktaket... Det snør over flya i natt. Ellers lyder kun et par tørre knest fra ovnsrøret som langsomt kjølner i nattekulda...
Men likevel blir jeg liggende urørlig, årvåken og vák. Jeg lukker øynene en stund, men skotter om litt opp til vinduet igjen, og formelig isner til der jeg ligger. Halve vinduet er borte! Noe dekker skrått til vindusglasset der ute, og mens jeg halvt lamslått stirrer på vinduet, siger dette "noe" langsomt og uten lyd ned, og hele vinduet dukker igjen fram fra stappmørket. En skrekkslagen iling ryser gjennom meg som ei nål av tørris, fra isse til hæl, før et blodvarmt sjokk av adrenalin og puls formelig flusher ut i ansikt og hender. Stillheten blir total. Jeg ligger murende stille nå, tør ikke engang svelge, av frykt for å røpe meg ved å lage en eneste bitteliten lyd...
Slik står min verden stille - lenge...
Da hører jeg det! En svak, liksom slepende lyd, som om noen ulidelig sakte dro en tung strisekk flatt langsetter de rått tilhogde gulvsbordene i koia. Og brått sto det forferdende for meg - at det som hadde dekket vindusglasset var ikke utenfor, men inne i koia Nå var jeg sikker på at min egen puls kunne høres langt utpå flya. Stiv som en bordkniv blir jeg fortsatt liggende slik jeg bråvåknet - på siden, og gudskjelov med ryggen klemt opp mot veggen! Heldigvis ligger jeg vendt ut mot rommet. Hadde jeg hatt dette bak meg, tror jeg at jeg hadde fått hetta! Som eventyrene beskriver; "med øyne store som tinntallerkner", stirrer jeg nå panikkslagen ut i det absolutte mørke. Ørene står også store som gammeldagse grammonfontuter på hodet på meg, men jeg hverken ser eller hører noe som helst mer etter dette. Ikke et pust, ikke et knirk, kun en bunnsvart kosmisk stumhet står tidløs i det kalde rommet... Flukten
Fra da av ble jeg liggende slik. Kroppen verket etter å kunne snu litt på seg på den stenharde brisken, men jeg turde bare ikke. Fjellvinden sukket kald og likeglad utmed veggen, og langsomt, langsomt, med grålysningen skilte firkanten av vinduet oppå veggen seg mer mer ut av svarten. Vinternatta varte en evighet, men omsider maktet gryet ute å kaste et blåblekt skjær av lys inn gjennom vindusglugga. Det spartanske rommet sto like tomt som før. En ørliten kant av snø lå utenpå vindusprossene, og borddøra ut til gangen var lukket som når jeg la meg. Nå førstes turte jeg røre på meg. Lemster og forderve-ligget, brøt jeg meg så stille jeg kunne opp i sittende stilling. Stemningen fra natta hvilte fortsatt kald og uggen i rommet, og jeg aktet ikke å bli her mer enn høyst nødvendig. Jeg kledde raskt på meg, og droppet den planlagte frokosten her. Ville heller pakke sekken og komme meg ut i frihet, langt vekk fra dette dystre stedet!
Men idet jeg står og stapper soveposen i trekket, reiser igjen håret seg på hodet! Hva var det!? En vedkubbe rakler ned uti vedskjulet, og det er ikke gjennomtrekken som gjør det! "Herregud", gisper jeg tynt for meg sjøl, "er det som var inni rommet i natt inni vedskjulet!? Er jeg fortsatt ikke alene her...?" Lenge blir jeg stående som frosset fast til gulvet. Så pakker jeg uendelig langsomt ferdig, manner meg opp og drister meg lydløst bort til lemdøra mot gangen. Med hjerteflimmer, og tørr som ei øgle i halsen, legger jeg så forsiktig øyet inntil en av bordsprekkene i dørbladet. Jeg ser i halvmørket en bit av gangveggen på motsatt side, men intet mer. Jeg flytter så øyet til en sprekk mer mot høyre, og nå kan jeg også ane kanten av døra inn til vedskjulet. Den er også atte...
Jeg tenker "Himmel og helv..., du må komme deg vekk herfra!" Jeg svelger tungt, smyger så på meg ryggsekken, og rykker døra opp! Jeg styrter to lange steg ut av gangen, og ut på nysnøen. Det snor surt fra øst, og tørrsnøen ligger 6-7 cm djup og fullstendig sporfri rundt hytta. Dette "noe" har ihvertfall ikke gått ut - hvis det i det hele tatt setter spor da Jeg tenker et øyeblikk på å hekte i den gamle hengelåsen som henger ulåst på dørslåa, men lar det være. Istedet lukker jeg bestemt lemdøra mot gangen, og nesten småløper vekk, sørover den nå snødekte flya. Ikke enser jeg hverken værlag eller terreng, jeg vil bare rett nedatt til bilen, har mistet lysten på en ensom runde her inne fullstendig. En hul og halvnummen engstelse vender på seg inni bringen et sted, og rett som det er snur jeg meg og stirrer tilbake mot koia. Jeg trår stedvis igjennom tynnisen der jeg gamper utover myrene, og mine digre gjørmesvarte fotspor står grymme i silkesnøen, med snøkast lik okergule kaffetrukne sukkerbiter, skjødesløst kastet utover snøflata. Ikke vanskelig å følge mine fotefár akkurat, hvis noe(n) skulle ha slike planer... En dryg kilometer utpå flya når jeg et lite høgdebrekk, før terrenget brattner av ut mot dalen. Pesende stopper jeg der, snur meg og ser tilbake mot koia, som svartner lik en kampesten langt der oppe på flatene under volene.
Jeg ser det tvert. Koiedøra står på vid vegg, og blar langsomt fra side til side i snoen mens jeg stirrer på den. Sekundet etter flytter blikket seg instinktivt til noe bakenfor koia. Tre-fire hundre meter oppe i stenhellinga bak hytta, der står en uformelig, tårndiger og gravsvart skikkelse, halvt framlut og stirrer ufravendt tilbake i min retning...! Jeg grøsser til der jeg står. Blir stående slik i noe som føltes som en evighet, selv om det sikkert kun var snakk om sekunder. Så bråvender jeg meg rundt, og halvt løper, halvt sprenggår nedover lia mot bjørkeskogen. Jeg braser meg gjennom bresk og viu, og treffer et lite bekkeleie, der en kølsvart liten bekk glir glatt og brådjup under de nedsnødde torvkantene. Jeg attrer meg litt for å hoppe, da det er litt vél bredt akkurat der. Jeg skjener derfor medstrøms til høyre, nedover mot et lite smalliv på bekken, vil satse på å komme over der. Jeg tar rennafart, og formelig klasker ned akkurat på torvkanten på motsatt side. I det jeg reiser meg igjen, snur jeg meg, og ser kvitøgd opp mot himmelranda på brinken ovenfor bekkedalen...
Hjertet stopper. Blodet fryser, og en paralyserende lammende skrekk nagler meg til bakken - for der oppe ...... Lettelsen
Med et kaldt digitalt hyl, river her vekkeklokka meg ut av marerittet!
Halvt svett, halvt pesende, sitter jeg frysende i mørket og stirrer vantro på tallene på uret, som gløser kaldgrønt der borte på nattbordet. Alt er stille - her også. Jeg tåser litt med dyna, pakker den oppunder haken, og blir uendelig lettet sittende oppreist i senga . Klokka viser 06:50. Det er fortsatt november, hverdag, og på tide å stå opp. Jeg bikker jeg meg såvidt nedpå igjen, men blir liggende lys våken, med en liten skrukk i panna, helt til jeg bryter meg opp og rusler inn på det varme badet.
Etterpå reiser jeg som vanlig på jobb. Sitter lavmælt og tenker på marerittet, klarer liksom ikke helt å skyve det bort. Heldigvis ebber følelsen etterhvert som jobben tar konsentrasjonen, og alt er snart ved det normale...
Men jeg håper det er lenge til neste drøm som dette. Glad slikt ikke skjer hver natt, eller annenhver for den del!
Huffameg, tror jeg må ha jobba for mye, jeg.
Og Gud vet, kanskje jeg bruker lenger tid på å sovne i ei slik hytte neste gang...? Og moralen?
Ikke stort, men summa summarum - så gæli det enn var - én ting har jeg likevel lært av dette:
Nå vet jeg hvorfor Ludvigs øyne er som tinntallerkner, og hvorfor han støtt vil ligge innerst...!
