eaa

Hei igjen Parbat! Du kom deg greit videre til Oslo? Ble ikke for lang ventetid, håper jeg. Du slipper nok å leve med en utfeiging her - for som jeg sier ovenfor: det her var ikke å baile ut, men å ta til fornuft! Og dette er vel fordelen av å være to eller flere, man ser situasjonen fra flere perspektiv og betraktningsvinkler, slik at man i sum får en mye bedre helhetsvurdering av en gitt situasjon. Ofte kan det være vanskelig å danne seg en god oversikt over slikt, der man selv står klint innpå berget, og kun er konsentrert om høyst lokale håndgrep og fotisett, samt sitt eget mjukest mulige bevegelsesmønster... Så vi valgte nok den rette løsning her, vil jeg tro. Og det kan vi ihvertfall leve med!

Hæ..? Den skjønte jeg ikke. Noe jeg har oversett her?

Har du et bilde av raset, Nils? Gleder meg..!

Ahh - godt jobba, Julia! Og jeg regner med ovenstående var en skrivefeil, da det heter gulspurv, og ikke gullspurv! So keep up the good work! Fugler er et enormt mangfoldig tema, som tilfører turene en ekstra dimensjon, for dem som vet å vite litt! Så får du heller belære meg litt om planter på neste tur - der er jeg temmelig grønn sjøl! Så langt skjønner jeg forskjell på eple, pærer og juletre...

Moro å leke ekte snømann til tider! Spennende tur, og gromme bilder! Men slike sluggere av noen overhengende skavler er nå rimelig tunge da, så det er alltid litt spooky og være innunder dem, eller kravle over dem, for ikke å nevne det å grave seg gjennom dem! Men det er vel det man kaller en kalkulert risiko - så får man bare håpe man ikke beregner helt feil... PS. Nils - gratulerer med over 1000 innlegg da, skravlepaven!

Nåja, man føler seg ikke akkurat sprek hele tiden oppover der! Og du'a? Du kan da ikke bare nøye deg med å la kjevemusklaturen drøvtygge på en slapp burger heller, mens du uengasjert og tanketom dingler i skyggen oppi ei hengekøye, på ei lav og tørr grekerøy et sted..?

Konge-rapport! (måtte jo bli det, i disse omgivelser! ) Vansinnig landskap, dette. Tenk bare hva turistene i sine lysegrønne plastsandaler går glipp av, der de myldrer rundt koisken nede ved vegen... Men - kanskje like greit at de forblir der, så slipper man unna en mengde reddende helikoptertrafikk inni fjellstilla! Normalt ikke snømengden som styrer det, Per Tore, men værlaget og lyssettingen. Hvitbalansen er meget godt implementert i dagens kameraer, så med mindre man står på snø/is i djup slagskygge under knallblå himmel, så går dette bra. Unntaket er kunstlys innendørs, der manuelt satt (spotmålt) hvitbalanse med fordel kan settes før opptak (hvis uten blitz, vel og merke).

Fint du begynner å lære deg noen pipiper også, Morten!

Hah - endelig nådde du så Trollsteinshøene, da Nils! Flott inni der, ikke sant? Var det like mye rype innover Gokkeroksle nå, som da jeg gikk der i mars i fjor? (se http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2657). Eller ble de vettskremt av banditten med "maska"? Hadde jeg møtt'n, så hadde jeg nok sagt til meg sjøl: "Sjekk han der'a! Han har nok tryna rimelig seriøst, da. Ikke alle som gjør det så kapitalt at de etter rundkastet har underbuksa tredd over hue!" Sjøl syntes jeg vestre toppen på Austre/2090 var tøff, med det flotte stupet mot i NV mot Finnhalsen. Men du gikk jo dessverre glipp av max-utsikten mot Glittertind fra Trollsteinsrundhøe/2170... Så da gjenstår vel den da kanskje? I så fall kunne vi jo plukke den utpå sommeren, for jeg smaker litt på Glittertind, Trollsteineggje, samt omliggende sukkertopper... Men jammen slapp dere lettvint fra Visdalslia, må jeg si! Og godt du fikk lea deg litt også, før sommerens bratte bravader under himmelblåa!

Fin informativ rapport, Morten! Og disse nattevandringene gir mersmak! Da har vi vel to slike hver i år da (så langt )? En soloppgang på slike topper er en høydare som flere burde unne seg. Lekre bilder, som gjør meg fjellsjuk. Må nok snart ut igjen - til gud vet hvilket mål. Og flott at du makter å være kavaler og toppsanker samtidig! Ingen lett kombo det, må vite!

Bare til info - et litt større bilde av hele nordryggen på Visbretind.

Jøss, har du kastet deg på vannet også Morten? Hva blir det neste - Utladalen? Men da trenger du nok mer enn bobleplast tror jeg... Og en eskimorulle med kjølen full av sten, er vel heller ikke noe sjakktrekk! Så da blir det vel mest på flatt vann, vil jeg tro?

Hei godtfolk! Våre veivalg på Ringstindene bunner vel først og fremst i litt lettvint research før turen. Ingen av oss hadde lest noen rutebeskrivelser, så det var i beste Livingstone-ånd vi gikk på bratteggene oppi der! At vi gikk direkte på vestryggen på Østre fra Ringsskaret, bunner i at vi så ikke en tyttel av flanken lenger sør i tettåka. Hadde vi gjort det, ville vi nok valgt å gå lenger SØ langs fjellfoten, og så direkte opp i den snøflanken vi etterhvert traverserte over til, etter først å mast litt med svaene ut mot vesteggen. Og hadde vi lest rutebeskrivelsen for sørryggen til Midtre, ja så hadde vi nok allerede i første forsøk rundet foran Midtre, og tatt standardruta opp fra Ringsbreen. Men sørryggen var jo spennende da , og så fikk vi besøkt Vikingskaret også, så helt bortkastet var det ikke åkke som! Sjøl om vi jo "mistet" en 2k på denne måten...

Værvindu Etter lørdagens tur til Ringstinder i Hurrungane (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5459), våknet vi i annekset på Turtagrø til tåke også på søndag morgen . Vår opprinnelige plan tilsa Vesle- og Storebjørn denne dagen, men siden snøen i lavereliggende lende var i ferd med enten å råtne helt eller simpelthen forsvinne, ville vår tiltenkte retur ut igjen Leirdalen bli litt lang, særlig for de som gikk med plastsko og randonnéutstyr. Videre var det meldt enda dårligere vær og regn allerede fra kl.14, og å ake nedatt Bjørnebrean i lysteppe på så dårlige snødekke , ble vi enige om å droppe. Men plan B var klar for lenge siden den - Loftet/2170! Ingen ingen av oss hadde heller vært på den før. Vi har liksom spart på den, til nettopp en vårskitur som dette. Vi dro i tåke og usiktbart vær opp motene østover fra Turtagrø. Vel oppe den verste stigningen, ser vi brått nordveggen på Steindalsnosi/2025 gjennom opprevne tåke- og skyflak, og like etter ligger St. Smørstabbtind/2208 og andre kjenninger og nesten lyser i sola over Smørstabbreen! Storebjørn frister sjølsagt baki der, men nå fikk den vente til senere... Sola strøk også over de hvite issene på Veslfjelltind/2157 og Loftet/2170, så dette så lovende ut! Både i nord, sør og vest lå skodda tjukk nedpå fjella. Østover så det litt lettere ut, så vi ga gass i samme retning! Anders hadde mistet ei stavtrinse ved nedkjøringa oppi St. Ringstind et sted, og ville innom Sognefjellshytta for å høre om de tilfeldigvis skulle ha ei trinse å selge. Og flaks da - de hadde en nesten maken stav av samme merke liggende! Hundre kroner ut, og stav i (tak)boks! Lang lang bakke Vi parkerte langs Sognefjellsvegen like bortenfor Jotunheimen Fjellstue, mellom Halsåtjønnan som lå gråsvarte midt i isløsningen. I vijukjerrene langs bekken bak oss jublet både løvsanger og blåstrupe, og et par rødstilker plystret og pep på myra v/ nedre tjennet. Herlig med vår i lufta, hvor angen av fjorgammelt gras og solvarm røsslyng kan nytes i djupe åndedrag! Skia ble kastet på sekkene, og vi fulgte stien til vi møtte snøen på ca. 1300 moh oppunder Vesleloftet/1630. Bak oss kom et annet følge gående fra fjellstua, tydeligvis med samme turmål, men vi strenet av gårde på kramsnøen før disse nådde opp til snøgrensa. Vi sikksakket opp bratta vestunder Vesleloftet, og tok en liten rast på drøye 1700 moh, der også den etterfølgende flokken stoppet på, omtrent idet vi sjøl skulle videre. Sola strålte og skant gjennom vårt lille blå værvindu , mens vi svettende tygde høgdemeter i lange traverser opp den kritthvite snøflanken på Loftets nordside . Lang bakke dette, men det borger jo for en ubrutt og herlig nedkjøring! Med unntak av noen nødtørftige minipauser, var vi snart oppe på himmelranda langs ryggen NØ for toppen, og her dukket kjempene på andre siden av Leirdalen opp - Dumbhøplatået lyste kritthvitt der ute, foran svartere gubber som Skarstind, Storgrovhøe, Ymelstind og kjempen sjøl, Galdhøpiggen. Nå flatet landskapet ut, og kun noen hundre slake meter gjensto før Lars og Roger kappløp opp på varden! Fortsatt litt guttunge att i de kopplamma der ! Og heldigvis for det... Lekker nedfart Ved varden kommer også det andre følget etter, og alt i alt er vi 17 mennesker deroppe. Vi tusler østover ut til stupkanten mot Høgskriubreen, men kommer ingen steder såpass utpå at vi kan kikke ned i bregryta. Til det er de overhengende skavlene for digre. Her tar vi pause, mens vi nyter og fotograferer terrenget øst i heimen, der Nordre og Søre Illåbreer dominerer synsfeltet, omkranset av de ovennevnte kjemper, samt Tverråtinder, Tverrbotntinder, Bukkehø og Bukkeholstinder. Enda lenger øst tar Hellstugutindene seg flott ut herfra, Visbretind og Kyrkja likeså. Men i sør gjømte både Storebjørn og Smørstabbene seg i lave tåkeskyer. Vestafor ligger uværet gråsvart og lavt, og det ser ut til å komme stadig nærmere, noe også værmeldinga tilsa. Og i nord - ja hva tror dere, der ser man jo rett over i Hestbrepiggene, og den berømte værguden der oppi var nok arg etter at jeg fintet ham ut med sjekketrikset mitt på forrige turen (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5340), så når han nå oppdaget meg på Loftet, var’n ikke sen om å rote ihop et seriøst skysystem over reviret sitt! Jfr. bilde lenger ned... Vel, uværet kom som meldt, men vi hadde fortsatt sol da vi tok iveg utover mot brekket og nedkjøringa. Kjøregutta Lars, Anders, Arve og Roger dro iveg først, men Parbat og jeg pakket ned feller og skled etter mot snøflanken. Snøen var mjuk og fin, og vi syntes sjøl vi svingte oss pent nedatt brattene. Man må jo yppe seg litt, så et par tryn med klasse ble det jo ! Dette var moro, men høgdemetrene gikk fort, og snart var vi atter forbi Vesleloftet, og fulgte det siste snøleiet så langt vi kunne, før vi ”strandet” i røsslyngen. En siste slurk med drikke, og så raklet vi nedatt til bilen, 10 min. etter de andre råkjørerne. Idet vi pakker i bilen, soper møkkaværet inn også inn over Loftet og oss. Men for en gangs skyld var vi på rett plass til rett tid. Et lite lokalt værvindu som akkurat varte turtiden ut, var en flott avslutning på helga. Vi fór så til Lom for en matbit, og deretter hemmat til Hamar, der Parbat tok toget videre til Oslo. Vi hadde plaskregn hele vegen, og slik hadde det visst vært hele helga. Men ikke der vi hadde vært da sju, for vi hadde solt oss på Loftet! Jeg vil til slutt atter en gang få takke kopplamma for turen. Som sjuende (eller var det åttende?) far i huset, setter jeg uendelig stor pris på at dere fortsatt vil ha meg med. For på slike turer har jeg kun to valg, enten å gå alene, eller med dere. For det er jo ingen andre (jevn)aldrende som vil være med liksom...

Møkkavær Vi bestemte oss for Hurrungane - fem mann med litt forskjellige mål. Først var vi fire; Lars, Anders, Arve og jeg, men et par dager før avreise meldte også Parbat seg på. De tre førstnevnte randonné-gutta ville på St. Ringstind/2124 for nedkjøringens skyld, mens Parbat og jeg ville prøve Østre Ringstind/2002 og Midtre Ringstind/2025, siden vi har vært på Store før, og nedkjøringen ikke var det primære for oss. Værmeldingen var ikke allverden, og da vi dro fra Hamar kl. 04, så silte regnet ned. Vi skulle plukke opp Parbat på skyssstasjonen på Otta, dit han hadde tatt bussen fra Oslo. Opp Gudbrandsdalen plaskregnet det hele vegen, og tåka lå tjukk helt nedpå elva. Litt før 0630 var vi dermed fullpakket bil med fem personer, og vi fór videre i et trøstesløst vær retning Lom. Ved Vågåmo ga imidlertid regnet seg, og en og annen forvillet solflekk hastet over liene under Storivelen. Fornøyde med utviklingen rullet vi videre mot Turtagrø, og så snart at snømengdene var heller beskjedne over fjellet, bla. lå Leirdalen helt bar så langt inn vi kunne se... Vi hadde også planer om Storebjørn/2222 fra øst over Bjørnebrean neste dag, og mente nå at vi kanskje kunne kjøre helt inn Tverrbyttbekken for å korte anmarsjen dit. På Turtagrø var fjella borte i tåke, det lå litt yr i lufta, og meteogrammet lovet ingen bedring heller. Kl. 0910 gikk vi fra bilen ved Årdalsvegen og innover Ringsdalen. Snart økte nedbøren på til et jevnt drivende regnvær, mens tåka drev klam og tett langs dalsidene noen meter høgere oppe. Dalen var snøbar et langt stykke, og randonné-gutta gikk i joggesko eller fjellstøvler, for å slippe å dunke og gå i plaststøvlene over myr og ur. Vi steingikk over Ringselva først langt inni dalen, og sikksakket så videre en bit mellom smale snøleier, før vi endelig nådde sammenhengende snøflate og kunne ta på oss skia. Mens vi gjorde det, så vi to personer som langsomt arbeidet seg opp den hylbratte smale snørenna på vestsida av dalen, opp mot Soleibotntindene. Vi hadde også et annet følge et stykke bak oss. I korte stunder kunne vi ane hvor sola befant seg gjennom skydekket, men stort sett forsatte det å regne. Vi nådde bratta der léden går opp fra dalen, og på tungt vått føre peste vi oss opp snøbakken. Parbat hadde feller som var en del smalere enn skia, så han slet litt med festet når kan måtte kante skia i traversene opp der. Vel oppe på brinken, på ca. 1520 moh, gikk regnet over i snø, mens vi tok en kort rast i den sure sønnatrekken ved en liten knaus oppå dalbrekket. Hver sin veg Etter rasten jabbet vi i 20 cm nysnø oppover breflata mot Midtre Ringstind/2025. Oppunder denne skilte vi lag, randonné-gutta skulle vestover mot Store/2124, mens Parbat og jeg valgte å gå østover mot Østre/2002. Hverken Lars, Anders eller Arve hadde vært på Store før, og de var derfor usikre på vegvalget, ettersom målet var søkk vekk oppi tåkegrauten et sted. Ikke hadde de hverken kart, kompass eller GPS heller, så vi ba dem holde til venstre oppover, for å unngå de verste bresprekkene... Heldigvis nådde to andre igjen oss da, så vi sa "Hadet, kjør pent!", og gutta tok følge med disse, som både var kjente og hadde med GPS. Parbat har vært på Midtre før. Vi valgte derfor å prøve Østre først, for der hadde ingen av oss vært. Og i tilfelle vi ikke skulle rekke både Østre og Midtre som planlagt, så ville vi begge uansett få ihvertfall én ny topp! Med snøen til hjelp Vi satte igjen ski og sekker innunder en hammer ved innsteget på Østre, akkurat på bandet i Ringsskaret. Derfra tok vi i veg opp egga langs stupkanten på NV-siden. Her var det bratte sva og klipper, der alle formasjoner lå som i et takstensmønster, det vil si at alle kanter og brudd vendte nedover, slik at svært lite tak eller fotfester var å finne. Stegjerna krafset på bar klippe, isøksa klinket mot blanke berget, og med famlende knegående krabbing og åling, forsøkte vi å lime oss fast på berget, som var flekkvis belagt med 5-10 cm grovkornet, løs og våt snø. Ikke bare enkelt dette. Vi besluttet derfor å traversere litt mot høyre, i håp om å finne djupere snø som kunne gi både fotfeste og ankerfeste for isøksskaftet. Det ble full klaff, hundre meter lenger framme nådde vi et stort fast snøfelt, som med unntak av et par små opptak over klippe, faktisk førte oss helt til topps! Der oppe så vi intet, tåke allevegne, men nedbøren hadde i det minste gitt seg. Tåke/skylaget var nå så tynt at vi kunne kjenne sola varme i ryggen, uten at vi egentlig så den. Et øyeblikk skimtet vi også elvefaret langt der nede i Stølsmaradalen, før vi føttet nedover igjen i våre egne spor fra oppstigningen. Her var det såpass bratt at jeg valgte å gå baklengs, mens Parbat benyttet motsatt teknikk. Like nedenfor toppen snur jeg meg og skuer utover, og ser plutselig rett inn i øvre halvdel av Midtre, som brått åpenbarer seg noen sekunder gennom det drivende skydekket, liksom svevende i tåkehavet. I forgrunnen sitter Parbat i den bratte snøflanken litt under meg - et rent kjempemotiv fotomessig! Jeg river fram kameraet, men rekker intet bilde, det hele varte kun 10 sekunder... Shit altså - jeg har det motivet på netthinna ennå! Siste tredjedel av nedstigningen unngikk vi de vanskelige svaene fra oppturen, og fulgte istedet snøbakken langs fallinjen helt nedatt på Stølsmaradalsbreen. Dagens første 2k i boks! Retrett Vel nede tok vi en rask matbit, mens et par ravner flakset med hvesende vingesus like rundt oss. Så tok vi iveg over Stølsmaradalsbreen, mot Vikingskaret mellom Stølsmaradalstind og Midtre Ringstind. Herfra ser nordsiden av Stølsmaradalstind heller rå ut! Vi tenkte yppe oss på Midtre via sørryggen, direkte opp fra Vikingskaret. Vel oppe på foten av sørryggen, så denne heller tvilsom ut, der den bratt, smal og svart skar opp i tåka og forsvant... Lenger oppe skimtet vi noen sva/hamre som gjorde at vi skrukket litt på nesen, men vi tok nå iveg lell, for ofte kan slikt løse seg greit opp når man kommer nærmere innpå. Det skulle imidlertid vise seg å bli vanskelig. Vi ble presset helt utpå stupkanten mot vest, der 150 vertikale metre bare forsvant gråsvarte og ugne ned i tåkehavet. Ingen gode tak overhodet, ingen snø som ga feste til hverken stegjern eller isøks. Det ble å forsøke å presse knær eller håndkanten ned i små søkk og hakk i berget, mens man hang i isøksspissen som var pirket ned i en ørliten sprekk ovenfor et sted, mens kanskje den ene stegjerntaggen man halvt sto på, kunne glippe når som helst. Jeg var 8-10 meter ovenfor Parbat, da han utbrøt: ”Nei, jeg tror jeg bailer ut her jeg!” Jeg snur meg og ser ned på ham, og jeg kunne med ett se hvorfor han sa det. Først skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg nedatt fra der jeg sto engang . Og enda var vi ikke kommet en tredjedel opp langs egga... Så jeg innså tvert at han hadde rett, det her var ikke å baile ut, men å ta til fornuft! Med smygende krypende bevegelser, med kroppen klint inntil berget, maktet jeg å åle og skli forsiiiktig tilbake, og nådde helskinnet nedatt til punktet hvor Parbat sto. Derfra tuslet vi så tilbake til skia og sekkene. Hva nå? Vi lurte nå litt på neste trekk. Kanskje vi kunne gå ned på vestsiden av Vikingskaret, runde nordover igjen, og så gå opp på Midtre fra Ringsbreen, standardvegen fra nordvest? Vi slapp oss derfor ned til laveste i Vikingskaret, og kikket over kanten mot vest. Nope! Ingen farbar veg ned der på dette føret. Kun glatte og våte stupbratte sva ned til brefonna 70-80 m nedenfor. Så her var det ingen veg utenom - vi måtte returnere til Ringsskaret, og evt. runde Midtre langs dennes nordfront mot Ringsbreen, og så ta standardvegen til topps fra NV. Men tida gikk fort, og vi hadde brukt en del til både i Østre og deretter på sørryggen under Midtre. Randonné-gutta var sikkert nede igjen for lenge siden, og vi skulle mekke felles middag på Turtagrø. Dessuten hadde jo Parbat vært på Midtre før. Vi sa oss derfor førnøyde med dagen, og ók brebratta ned, på et søkkvått sugende føre tilbake i retning Ringsdalen. Vi så nå at Lars, Anders og Arve hadde kjørt rett nedatt til dalen via isfallet i front av breen under Midtre! Ikke så lange fallet, men temmelig styggbratt da! Vi ville heller følge ruta fra innmarsjen. Fottur Vel nede igjen snøbratta fra brekanten, var det å prøve å finne snøføre å kjøre på, lengst mulig ut dalen. Dette førte oss ned til elva, der vi ikke lenge etter måtte av med skia. En slurk med vann, og så gjensto kun fotturen de tre kilometrene over myr, tuer og kjerr tilbake til bilen. Tre timer etter de andre var vi tilbake på Turtagrø. De hadde i mellomtiden bestilt rom i annekset, hvor det var godt å få tilgang på tørkerom for søkkvåte klær og utstyr. På kvelden kom også Roger, for å bli med på neste dags bravader, som var tiltenkt Store- og Veslebjørn i Smørstabbene, men vi havnet nå et helt annet sted, skulle det vise seg... Randonnégutta var også fornøyde med sin flotte skitur, og var glade de hadde fått navigasjonshjelp i skodda på Store. Mens de mekket middag (yummi! ), bestående av roastbiff, potemos og en kjele med løk, tomater og saus, fikk Parbat og jeg på oss tørre klær. Og etter et par pils sov Parbat søtt i teltet sitt, og vi andre i annekset, til klokka ringte 0700 neste morra. Da lå tåka fortsatt tjukk mens vi kjørte østover mot dagens mål, som skulle by på både solskinn og en knakende fin nedkjøring! Men det er en annen historie...

Å støkke er innlandsmål for å skremme. Men ordet brukes også i regulært bokmål, da man i fx fuglejaktsammenheng bruker uttrykket "støkkjakt", om det å jakte på fugl uten hund - der jegeren støkker (skremmer) opp fuglen selv. Men det skrives nok med én "k" i imperfektum (hvis det heter det lenger da), akkurat som andre verb med dobbel "kk". Eks.: Å rekke - rakte (jeg rakte ham boka) Å støkke - støkte (jegeren støkte opp tiuren) Og havørna er et mektig skue! Den blir jo inntil 240 cm i vingespenn, og de vingene er også brede! Sjøl har jeg hatt den liggende på vinden kloss over hue på meg på stupkanten ute på Runde, en gang 3 stykker i mange minutter, kun 10-20m loddrett over oss, der man med blotte øye kunne se hver enkelt fjør danse i vindpresset... Den kan faktisk også innimellom "nytes" her på innlandet, da havørn nesten årlig sees på "trekk" over Mjøs-traktene sørover mot Oslofjorden og sørlandet. Dette skjer av ukjente årsaker oftest under barfrostforhold i oktober/november, da særlig ungfugl trekker ut av oppveksthabitatet på næringstrekk mot annet vinteropphold...

Oops - sorry, den har jeg oversett...

Så gikk det altså galt likevel... Sjekk denne om skikjøringen ned Everest, med Tormod Granheim og Tomas Olsson: http://tomasolsson.test.interlan.se/nyheter/default.asp?ss=3 Info om ekspedisjonen også på: http://www.bergans.no Intet definitivt ennå, men dette ser ikke bra ut.

Nei, vegen er visst brøytet kun inn til Illåe. Leirvassbu åpner 22/6, men når vegen blir brøytet helt inn sies det ikke noe om. De opplyser at det allerede nå er like lite snø som pr. 1. juli i fjor, så kanskje det brøytes helt inn snarlig? Vi må i så fall labbe innover fra Geitsetra... Noe kortere fra Krossbu, men poenget var litt nedkjøringa på østsiden, forutsatt at breen er trygg da.

Noen som er oppdatert på snø- og breforholdene over Bjørnebrean fra Leirvassbu-siden nå? Planlegger skitur til Store- og Veslebjørn helga 20.05.06, og planen er da å gå opp breen fra øst. Evt. noen som kjenner beste trasévalg for å unngå bresprekker opp der? Vi tenker gå uten tau...

Vet ikke om jeg forstår deg rett, men du gikk altså over breen fra Store til M1/2160, og så videre til M2/2143..? Eller i motsatt retning, fra M1/2160 til Store? I så fall, gikk du opp/ned til breen over skavlekanten fra bandet mellom M1og Ø2/2132? Oppe fra Store så jeg skispor nede på breen , men fant ikke ut hvor de kom ifra...

Gidder ikke. Legger heller ut noen bilder til.

Å - Espendutten er ute og surver igjen, ser jeg - Jeg påstår ikke at Høgset er selvstendig, jeg bare viser et bilde tatt i nesten vannrett betraktningsvinkel, i avstand 2300m / høydeforskjell 45 m (fra der jeg sto litt ned i NØ-sida på Store), og som klart viser at det finnes en fysisk og faktisk helling vestover fra Høgset. Ikke påstår jeg at bildet er bevis heller, jeg bare påpeker hva som synes, og simpelthen spør om ikke dette tilsier at det kanskje ikke er helt så flatt som man kan få inntrykk av. At ditt skjevjusterte øyemål ikke oppfatter dette, er mest ditt eget problem. Så før du snakker om dømmekraft, bør du kanskje også bedømme ditt eget gangsyn. Men du er vel ikke i stand til å se det heller, tenker jeg. Takk og lov at ikke du ble landmåler ihvertfall. For da hadde vel jorda fortsatt vært flat, som den ifølge blindt fornektende hoder som deg var før Galileo Galilei...

Lekkert! Kan man ha det bedre? Du holder turtempoet stadig oppe, skjønner jeg. En rimelig aktivt vårvinter du har hatt! Stå på - artig med flotte og informative rapporter!

Jo takk, Torgeir! Alltid artig å dele turopplevelsen med andre. Men det var 5. forsøk dette - så innimelom er alle gode ting litt vel mange! Men er det ingen som har synspunkter på PF'n til Høgset eller? Sjekk bilde litt lenger opp i tråden...