eaa

Spennende Nils! Bringer tilbake mye av den pirrende høydefølelsen dette. Reélle og virkelighetsnære bilder. Artig å se situasjonene hvor man selv var for opptatt til å få med seg alt. Særlig bildet "Erik sikrer Robert over svaene" viser godt brattheten og hvor utsatt det hjørnet egentlig var. Men det viser ikke hvor glatt det var... Så kanskje godt man hadde annet å konse på...

Hehe, ja særlig det! Må vel innrømme vi ikke følte oss særlig barske til tider underveis... Velkommen til forumet forresten, og gratulerer med ditt første inlegg! Flott at flere bidrar til et levende nettsted! (og skryt gjerne mer av oss..! )

Lien bevegelse her en stund nå, så jeg dytter inn en ny en jeg! Hva ser vi her?

Mja, siden denne nok er vanskelig skal jeg røpe at fjellet bak til v. er 1090 moh. https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=3358

Kan du opplyse hvor bildet er tatt ifra?

Flott år ja, med flere kveke turer! Sjøl setter jeg nok Maradalsturen høgest i år, grunnet dens store variasjon: Flott vær, godt kameratskap, spenningen og uvissheten på vegvalget, den laaange egga med nær fryktinngytende omgivelser, en nyfiken spennende brekryssing, og ikke minst den øde utilgjengeligheten, midt der inne blant landets minst tilgjengelige tinder... Og ei overnatting som er som militæret - artigst etterpå! Men nedtur herfra? Nope!!! Gleder meg allerede til Gråhø - og resten av Hestbrepiggene... Slike fjell gir meg en annen, men like helhetlig opplevelse som de alpine turene. Da kan man ta inn ting man under klatringen bare må konse vekk. Der finner jeg ro og tidløshet. Jeg ser lys- og fargespillet vandre over flyene, hører heiloas vemodige fløyt over viddene i avdagslyset, kjenner angen av viju og røsslyng, og lyer på fjellvindens sjoende søg over gråvolene... Eller lyden av stille snøvær, en ting så liten at den nesten ikke finnes... Men hva var vel altet og storheten uten de små ting? Intet - for summen av alt dette "nesten ingenting" skaper vår verden. I slike fjell kan jeg bekymringsløst sammen med fjelldagen vandre solleia mot vest, til lengselslyset dør ut over østfjella, og den første stjerna atter kan anes på himmelkvelven... Jeg styrkes og heles av slikt. Man ser ydmykt menneskekrypets sanne målestokk, noe som vitterlig er verdt å ta med seg som bakteppe inn i hverdagen, i et materialistisk, gjennomkommersialisert og hektisk karrieresamfunn. Så nei - det blir ingen nedtur herfra, men som før sjelebotelige dypdykk inn i stillhet og undring...

Hehe, da står du nettopp i krysset inn til Neksjølia ja. Minner forøvrig om at mitt bilde nederst på s.60 fortsatt står uløst... https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=3358

Normalt står sikrer i min. 2, helst 3 selvstendige sikringspunkter. Akkurat her vurderte vi vel faren for fall som liten, selv om det var sleipt. En glipp ville mest føre til en kort rutsjing på svaet, og ikke noe fall i ordets rette forstand. Robert gikk opp mot neste forankring slik at en tilbakeglidning ville føre ham rett nedatt på hylla tilside for Nils, og vi regnet blokkene og tauslynga som bombesikre for en slik belastning. Slynga (rød) mener jeg er 8,5 mm (det kan Robert bekrefte - hans tau), mens det gule klatretauet er et splitter nytt 60m/9,8mm. Så normalt sikrer vi mer enn her. Andre standplasser på turen besto av 2-3 forankringer av sikrer, for belastning både oppover og nedover, og både i slynger og på kiler. Men jeg ser jo hva du påpeker - vi kunne jo alltids ha satt en ekstra forankring her også.

Har du PS CS såbehøver du ingen tilleggsprogrammer for å stitche bilder. Sjekk funksjonen under File | Automate | Photomerge Velg der bildeserien du vil stitche, og lek deg litt m/ de forskjellige settingene for å se effekten...

Kan det være Gråhøgda/1436 med Veslhøgda/1222 foran Elgpiggen/1604? Sett fra krysset mot Neksjølia et sted..?

Som regel er en tur tidsbestemt i god tid på forhånd. Man har jo gledet seg til slikt, så det er harmelig å droppe den grunnet kun grunnet litt ruskete vær. Som regel tar man iveg med håp om at "været skifter jo så brått i fjellet!" - så da kan det jo kanskje skifte til det bedre også? (sjøl om det sjelden slår den vegen da... ) Men det er nå så godt å være ute i litt uvær også, så friskt og ekte på en måte, så man får heller nyte de rette sidene av den værtypen også! Og så passe på å sette ekstra pris på godværsdagene man måtte få attåt! Og det blir i hvertfall litt mindre arbeid med rapporter og bilder når tåka har ligget klapp hele turen! Så du får krumme nakken og bare gyve på de neste 100 du, Torgeir! Vær eller ikke vær - come what may!

Og litt flere bilder:

Kanskje, kanskje ikke... Da vi passerte Vang i Valdres var det stapp mørkt, og det begynte å regne. Stikk i strid med værmeldinga dette, som sa oppklarning og en del sol på lørdagen. Vi tippet at dette var en lokal byge, en etterslenger etter fredagens miserable vær over østlandet. Så vi turet videre retning Tyin, med mot i brøstet og håp i blikket. Reiseskjemaet tilsa avgang fra Berdalsbandet retning sørryggen på Austanbotn-massivet ca. kl. 0500. Vi regnet med skapelig ganglys da. Men reisen hadde til nå gått svært så greit, så vi var litt foran skjema, og vi parkerte bilen 150m sør for bommen på Tindevegen mot Turtagrø allerede kl. 0330. Det var fortsatt stapp mørkt, og det var fortsatt regnvær, og i tillegg lå tåka klam og grå nesten helt nedpå høyspentlinjene langs fjellfoten foran oss. Hmm - dette så da vitterlig ikke lovende ut. ”Blir det noe av dette i det hele tatt da?”, undret vi oss... Men vi hadde jo litt tid til å vente ut situasjonen, så vi, Robert, Nils og jeg, satte oss til å sove litt i bilen. Dvs. det ble jo bare litt stivnakket smådupping, skjevt og vondt som vi halvt lå, halvt satt i setene, og stundom våknet vi av hissige regnslep som trommet hardt og hult på biltaket. Slik satt vi og vansmektes til kl. var nesten 0700, da brått ei lita glippe av guloransje himmel åpenbarte seg lavt over fjella i øst. Over hodene våre føk også et og annet forrevet blått hull i skydekket forbi, og med ett ga det seg også å regne. Lysglippa i øst vokste seg raskt oppover himmelen, og da kl. var 0720 ruslet vi fornøyde avgårde i morralyset under en temmelig opplett himmel. Kontant åpning Vi holdt nord for vannene i Vesle Austanbotnen, og tok peil på foten av den digre svarte røysa som dro opp i tåka der framme, og som skulle lede oss opp til vårt første mål for dagen, Austanbotntind S-2/2020, den sørligste 2k-toppen på sørryggen. Røysa var fortsatt våt, glatt, temmelig så bratt, og svært løs. Ikke noe gromt å bevege seg her i det hele tatt. Vi spredte oss litt ut, og føttet oss varsomt oppover ura, mens tåka kom og gikk. Et godt stykke oppe i røysa bemerket vi at tåka stort sett lå like foran oss - hele vegen. Dvs. at den steg den også. Lovende det! Etter en tid med jamn tygging av høydemeter, avtok brattheten en smule, blokkene ble større og fastere, brått hadde vi stupkanter på begge sider av oss. Samtidig dukket S-2/2020 opp like foran oss, en diger massiv blokk m/ glatte sider mot stupene, og en front som heller ikke fristet særlig på det ennå glatte føret. Hau, den kom tvert gitt! Foran opptaket mot toppen lå en diger rund sten og sperret vegen. Men rundt den på østsiden dannet ei 25 cm bred og utoverhellende hylle kanten mot øststupet, sleip av brun bløtjord. Man skjønner jo når man runder der at navnet på dalen innunder øststupet er godt valgt: Gravdalen... Robert listet seg forbi, med armene vidt ut for liksom å favne hele stenen, da det ikke er særlig med tak på annen måte. Derfra skrår ei smal svahylle opp på venstresiden (V) av toppblokka. Fra enden av denne, der den tupper utfor veststupet, må man til høyre opp på selve toppunktet. Det opptaket er litt guffent. Man står ekstremt eksponert, og det avrundede opptaket i brøsthøyde gir deg ingen skikkelige håndtak overhodet. Robert meldte tilbake ovenfra at ”Herregud - det her liker jeg ikke! Dette var vél spooky. Neiggu om jeg går opp her uten sikring!” Nils og jeg skottet på hverandre og mumlet: "Urk, allerede her, etter skarve 10 meter langs sørryggen? Og til og med Robert sier noe slikt? Hva har vi begitt oss ut på nå?!” Robert kom listende tilbake, og vi etablerte en standplass før rundstenen. Deretter sikret jeg Robert, som gjorde et nytt forsøk, men denne gangen med et mentalt overtak, sikret i Nils sitt nye gule tau som han var! Med sine lange armer (bra apefaktor på Robert! ), klynget han seg over opptaket, og var allerede på dagens første 2k! Deretter etablerte han ny standplass der oppe, og sikret Nils og meg opp på topptau. Yes! Bra åpning dette! Vi snur oss så og kikker videre nordover langs egga, og inntar innstinktivt et lavt tyngdepunkt - bare ved synet alene... Pinakkelen For videre skjærer egga kvass og svart inn i tåka, med evighøge stup kun et halvt steg ut på hver side, og vi kan ane et skyggesvart fantom der inne i gråa foran oss, der pinakkelen mellom S-2/2020 og S-1/2103 strekker sin grymme hals mot himmelkvelven. Den drivende råtåka soper over egga fra øst, og i det dimme morralyset blir det råhugde landskapet enda mer ødslig i sitt inntrykk, ja nesten litt uggent. Men idet vi konsentrert klyver nedover egga til laveste før pinakkelen, river tåka litt av, og vi ser klart hele pinakkelen og de store bakenforliggende svaene videre mot S-1. Disse stiger opp styggbratte og glatte, tilsynelatende helt nedenfra Gravdalen, til oppunder en diger sperrende og overhengende hammer som svartner ovenfor det hele. ”Uffda”, sier vi, ”får håpe vi ikke får mer regn oppover der!” Vel nede v/ laveste er egga smal, 50-70 cm bred. Der nede setter vi standplass, bestående av to slynger rundt et par stenskjær, samt ei kile. Jeg skal her sikre Robert som skal lede opp den 8-9 m høge piggen. Vi rigger ham opp m/ isenkram av ymse slag, så Robert formelig klirrer av metall, og klukker av fryd! Det er som nevnt meget smalt, og halvbratt oppover mot pinakkelen, så jeg velger å sitte på egga, med ryggen halvt imot klatreretningen. Jeg forer ut tau mens Robert sakte klorer seg iveg oppover. Beste ruta synes å være ut til venstre på pinakkelen de første 6-7 metrene, før man krysser tversover langs et grunt og syltynt riss under toppen. Først etter 4m finner Robert et sikringspunkt, og setter ei kile. Deretter når han risset, men idet han skal sette ei til der oppe, løsner den første kila av tauløftet, og kommer dansende på karabineren langsmed tauet ned til meg! Best Robert ikke faller nå, før han får satt kila v/ risset, for eneste sikring er nå selve standplassen på smalegga 6m lenger ned! Men det går bra, ny sikring sitter godt, og Robert famler seg prøvende videre på høyst magre fingertak i risset, og på nær fraværende fotisett, tversover den glatte pinakkelfronten, og når høyrekanten som gir grei adkomst videre opp til toppen. Yeei, bra det! Robert setter standplass i en 8-10 eldre slynger på toppen. Disse er alle tredd langt innunder sprekken på ei toppblokk, og det er nesten ikke plass til nye slynger i den tynne slissen. Etter nøye inspeksjon velger vi derfor å bruke slyngeklysa både som topptausikring for Nils og meg, samt for rappellen ned nordsiden av pinakkelen. Nils er nestemann opp, og da er det ikke plass til flere på toppen! Vel oppunder toppen venter jeg derfor på ei lita hylle en drøy meter før toppunktet, mens Nils rappellerer ned baksiden. Deretter følger jeg på. Rappellen er kort og grei, kun 7-8 m, med et ørlite overheng i midtpartiet. Til slutt kommer Robert ned, mens jeg knepper et par bilder. Jeg har ikke lest klatreføreren, men sett skrevet annetsteds at føreren graderer pinakkelen til 4- også fra sør, men jeg opplevde den som mye enklere. Max 3- vil jeg si, dog meget utsatt. Verst er risstraversen (vel 2 m lang) under toppen, med meget tynne fingertuppgrep, og helt elendige fotisett. Mulig det blir enklere med svasko hvis man tågår over for å få større sålekontakt, men ihvertfall med slitte fjellstøvler m/ runde sålekanter er dette på grensen... Både Robert og jeg hadde svasko i sekken, men de kom aldri fram på denne turen. Svaene under S-1 Så var altså pinakkelen unnagjort! Foran oss stiger nå store sva videre mot S-1. Samtidig tetner skodda til igjen, og den digre overhengende hammeren øverst på svaene mot veststupet, svartner tung og truende over hodene våre. Men verre enn det, er at vi sanser rengdrypp som kommer gyvende inn fra øst sammen med tåka. ”Neeei, ikke akkurat her..!”, klager vi med tynne stemmer. Men klagen tas ikke til følge, og øyeblikket etterpå klasker regnet mot berget, som på et øyeblikk er blankt og tre ganger så glatt som når tørt... Første svapartiet er greit, og vi føtter oss langs en sprekk/hylle-formasjon halvt opp mot høyre. Der fremme blir det brattere, og under oss stuper glatte berget ut i skoddegrått og ingenting. Vannsikkel renner på svaoverflata, som mørk og sleip brattner opp mot hammerrota over oss. Vi setter ei tauslynge rundt spissen på et par langslanke blokker som ligger oppå svaet, og Nils sikrer Robert. Vi har finmyst på vegvalget, og funnet det best at Robert drar rettlinjet opp til hammerrota, og forsøker å sette en sikring i en større sprekk oppunder denne, for så å følge hammerrota vannrett til høyre, og opp forbi hjørnet på hammeren lenger borte. Robert sliter på det glatte føret, men makter å sette en medium hex under hammeren. Så er det å snike seg på glatta bort til hjørnet, og få satt en ny sikring der. Et fall på mellomstrekket ville gitt en bra pendel tilbake, men svaene er så glatte at det nok ville vært ufarlig. Ny sikring på kile under hjørnet, og så gjenstår et sleipt og litt guffent opptak rundt selve hammerhjørnet. Men med Roberts nevnte apefaktor karrer han seg opp, og får satt en slags standplass på to kiler med halvannen meters mellomrom oppover langs hammerrota bak hjørnet. ”Standplass!” ropes fra oven, og Nils følger etter. Alt går greit, og jeg følger så sist, og rensker ruta. Hexen sitter godt, så jeg vurderer å bruke nøttepirkeren på denne. Jeg har stukket den ned i høyre brystlomme på klatrebuksa, kipper den nå ut og lar den foreløpig henge i mellomstroppen på selen. I det jeg trekker den ut, kommer jeg brått på at jeg har jo også bilnøklene i samme lomma! Phiu, gudskjelov hang de seg ikke på pirkeren da denne forlot lomma. Tenk bare å høre dem plinge nedover svaene og forsvinne ut i Gravdalen..! Standplassen rundt hjørnet er bratt og glatt. Herfra går et vannrett syltynt riss over svaene mot øststupet. En 6-7 meter ute på svaene begynner ei gruslagt hylle litt nedenfor, så vi søker å krysse langs risset og så ned på hylla. Robert leder forsiktig videre på det søkkvåte svaet, og med et laaangt og týnt steg senker han seg ned på hylla. Huhh, so far so good. Nils etter, greit med ham også. Jeg må først renske standplassen før jeg går, og dette er såpeglatt arbeid. Men jeg får rigget det hele ned, og formelig kryper langs risset etter de andre. Vel over her så gir regnet seg, og det ser faktisk ut til å klarne litt opp! Men fortsatt ryker dampen og tåka av ryggen vi har kommet fra sør... Robert pakker ned tauet, og vi følger så kammen mot øststupet videre bratt opp mot S-1. 100 - og nest siste! Det er bratt et stykke, men faste og gode tak, før det flater ut mot selve S-1/2103. Her oppe åpenbarer også den imponerende sørveggen på Store Austanbotn seg. "Uææh - og der skal vi liksom opp!?" Vi rusler de siste flate svablokkene til varden på S-1, og jeg kan minijubilere med min 100. 2k! Samtidig er dette Nils’ sin nest siste... Hva hans siste er skal ikke jeg røpe her, for den rapporten skal Nils selv få presentere om litt! Vi studerer veggen opp mot Austanbotn V-0/2175 og Store/2204. Ser ikke bare greit ut. Forvitret og uryddig, og styggbratt. Men i hovedtrekk enes vi om å forsøke å traversere veggen ca. vannrett mot høyre fra vi når enden på egga, og over i ei større renne som skrår opp retning V-0. Man kan ta vegvalg på avstand, men ikke alltid enkelt å kjenne seg igjen, når man etterpå står midt oppe i det, med nesa klint i fjellveggen, så vi håper det beste... Vi ser også folk oppe i veggen under V-0, på veg ned mot egga vi kommer langs. Etter en matbit tar vi fatt på siste delen av søregga. Denne er meget smal og luftig, noe uryddig, og svært utsatt. Det er grøssende langt ned på begge sider her. En bit nordover fra S-1, møter man et kilent klyvepunkt, der man må hylbratt ned en 6-7 meter på den stadig ljåskarpe egga. Her må men se seg godt for, og forsøke å sette bena på sikre punkter nær senterlinjen, siden både fotisett og håndtak flekkvis kan være noe løse, da særlig de mer utstikkende punktene, slik jeg opplevde det hele. Videre konsentrert med lavt tyngdepunkt til neste crux på egga, der man nær vertikalt må ned en snaut 3m høg speilblank stenflate, som vinkler skjevt vestover og ut av egga. Stenflata kan la deg gli rett ut i ingenting, hvis man ikke passer på å henge/rutsje ned på klippens skarpskårne østre hjørne. Vær konsentrert her! Omsider nådde vi så punktet der søregga møter veggen under V-0. Der kom også de folka vi hadde sett rappellerende ned, hele 7 i tallet, guidet av to DNT-folk. De skulle gå sørtoppene motsatt veg av oss. Sørflanken til V-0 Egga fra S-1 bunner tvert i sørveggen under V-0/2175. Videre rett opp er gradert 5-, og ser slik ut også. Men vi søker nå vegvalget vi vurderte m/ oversikt fra S-1, og smyger oss svakt ned og til høyre. Der finner vi punktet som Kim har beskrevet på Bergtatt.net, og som Morten beskriver både i boka si og på Etojm.com. Ei nesten vertikal glatt stenflate på venstre hånd stuper ned mot et smalt bratt sva som kommer opp fra høyre (øst). Langs toppen av stenflata ligger en djup lårtjukk sprekk, som man må legge begge armene inni, og hengende på armene kan man så la seg skli nedover med kroppen hengende foran stenflata, til føttene møter svaet. Litt spooky, for her må man ikke glippe taket, og føttene møter heller ikke trygg grunn v/ første tøtsj. Lange Robert nådde ned først, og hengte like så godt opp ei fotslynge, slik at Nils og jeg nådde noe å trå på før svaet. Enkleste måten her tror jeg er å legge seg på magen, la hele høyrebenet gli ned inne i sprekken først, mens også begge armene legges i sprekken når man har kommet så langt ned at dette lar seg gjøre. Dermed ligger man halvt oppå stenen liksom, mens man sakte lar seg gli ned mot svaet. Videre søkte vi hårfint ned i et urbelte, som ledet oss bort til ei glatt renne med rennende vann. Renna må krysses med forsiktighet. Den er glatt, og rutsjer deg rett ut i døden hvis du sklir her. Bak renna ventet det vanskeligste punktet i hele flanken, en nær 3m høg glatt blokkfront. Vi satte ei lita kile m/ fotløkke midt i denne, og jukset oss greit opp alle tre. Videre var det sprek klyving i både løsgods og knauser, delvis utsatt, til vi etterhvert skrådde over i hovedrenna mer ute til høyre, for så å følge denne greit nesten til topps på V-0. Like før toppen gikk vi venstre ut av renna og opp på ryggen 20m sør for toppen på V-0. Herfra skuet vi nå tilbake på hele sørryggen, der tåka fortsatt skaptes idet østatrekken dro over egga, klart på østsiden, skodde på motsatt. Store Austanbotntind Nå gjensto kun det enkle. Eggen mot Store/2204 er bred, fast og trygg i forhold til det vi hadde vært igjennom. Etter litt fotografering fra V-0 fór vi dit. Nordafor oss sopte digre skodde- og skystreif helt nedpå Berdalsbreen, og kun flekkvis skimtet vi Ringstind over dalrommet. Oppunder selve toppen på Store så vi at stenbrua ut til varden hadde digre lufthull under seg. Skal undres på når disse blokkene raser ned, de hviler ikke på så mye akkurat! Så, endelig var vi på Store Austanbotn/2204! Et fjell som har kranset himmelranda på så mange turer, og som øyet har søkt med både lyst og skrekk. Nå rev heldigvis også skyene av, og Ringstinder og Soleibotntinder avslørte seg i all sin velde. Ja selv Storen hilste på, en stakket stund. Robert lyste av opprømt fryd , og pilte raskt ut til varden, ja ikke bare ut til - men attpåtil oppå! Bilder ble tatt i rad og rekke, etterhvert som alle av oss jo måtte utom varden. Gud bedre for en luftfølelse! Toppunktet er pittelite, og det er hundrevis av vertikale i både nord og øst, og vestunder varden skrår et pregløst 60 graders sva rett utover stupkanten 40m lenger nede. Og vegen tilbake til trygg grunn går over disse langsmale stenblokkene som vagler på høgkant oppå nesten ingenting... Mens nedenfor venter Berdalsbreen grov og gruv, med blådjupe gigantsprekker mellom råsvarte stensprang og morenetunger. Best å trå varsomt her ja! Retur mot vest Snøfonna i nordveggen på Store er i praksis borte i år. Kun en liten vassen og grå snøflekk er tilbake. Hele nordflanken ligger gulblek og naken, med fullt av løs småsten på vippen, strødd utover svaflatene. Returen ned langs egga er litt utsatt, idet en utglidning utover svaene definitivt er fatalt. Men med forsiktighet går det bra, vær bare nøye på valg av fotisett og håndtak. De er små her, men til gjengjeld mange. Klyvingen fra bandet på egga og opp til V-1/2100 er bombefast, kjempetak for både hender og føtter hele vegen, og ikke særlig utsatt heller. Vi tar en rask matbit på V-1, samt obligatorisk foto, før vi tar peil på dagens siste, V-2/2020. Idet vi forlater V-1 suser ei lita men hissig regnbyge inn fra øst, og for et skarve minutt lyser ei nydelig regnbue opp, som en perleport over Berdalsbreen og St. Ringstind/2124. Så tandert og vakkert, men likevel så rått og vilt... Vi krysser ved toppen av den store is-/snørenna som drar ned nordsiden av Austanbotnmassivet mellom V-1/2100 og V-2/2020, før vi piler til topps på sistnevnte, dagens siste 2k, som er jamnhøg med dagens første forøvrig. Nils gikk benste forbi på sørsia siden han har vært der før, mens Robert og jeg tar en ”Give me five!” på toppen, særs fornøyde med at 6 nye 2k var huket av, og at oppdraget herved var fullført! Nede i lia under V-2 brenner dagen ut som et Soria Moria vestover fjellheimen, mens vi strener over det lettgåtte svapregede landskapet nedatt mot bilen langt der nede. Ved utoset av tjennet nedved vegen tar vi en kjapp kattvask før vi ruller mot Årdal, 14 timer etter avmarsjen. Men på vegen snur vi oss atter mot tindene, peker, og sier med stemmer yre av glede: ”Se - der oppe har vi vært!”

Som tidl. nevnt er jeg enig i dette. Men dette fordrer vel da at alle steder navnet Skardstøl er brukt bør byttes ut med Skagastøl, inkl. stølen som sådan? Dermed blir det Skagastølsvatnet, Skagastølsbotn, Skagastølsknubben osv., mens selve dalføret blir hetende Skagadalen? Eller bør det bli Skagastølsdalen..? Det burde vel med fordel nedfelles en omforent navnebruk på et så mye brukt og kjent landskap som dette..! Noen som har meninger eller begrunnelser her?

Ok, da ble det rettet til noe midt imellom ser jeg! Gikk Andrews greit m/ fjellsko på tørrføret?

Du mener vel 17-18. august? Tross alt ikke sept. ennå. Men selve turbeskrivelsen sier jo fredag 19. og lørdag 20 aug., men det var jo hhv. lørdag og søndag! Full forvirring her altså... Så uansett så bør du vel endre tittelen, sånn bare for ordens skyld, mener jeg.

Bra det drypper litt på oss også ja! Særlig bilde "sommer9" var flott! Og virkelig artig å se et bilde fra Kommern m/ Eggevola, ikke mange på FF som har vært der, tør jeg tippe! En av mine beste fiske/jakt/foto-kamerater gjennom alle år (og som kjent begynner de å bli mange ) er fra Tylldalen, så dette var en artig flashback til gamledager..! Og skriv en rapport eller to ogaå da - please..?

Flotters! Meget informativt dette. Takk og takk!

Your loss! Men det kommer flere sjanser, Parbat! Vi høres...

Kan du angi ca. lengdene på disse rappellene? Og hvordan var landingsplassene mellom dem? Kunne du kunne tegne dem inn sånn ca. på bilde nr. 33?

Takker alle for tilbakemeldinger. Føles godt at bidraget kan være til nytte! Og takk for gratulasjonene m/ alderstillegget også! (Sjøl om dette er litt depressivt som sådant…) Turen er lang og tidkrevende, så det er som du og også ”paalv” sier lenger ned her, at man går nesten surr i alle opptak, crux, rappeller, omgåelser og topper etter hvert . Faktum er at vi har alle tre måtte hjelpe/konferere hverandre i ettertid for å sortere ut alt korrekt. Tidstabellen til Nils, sammen m/ kl.slett og motivdetaljer på bildene har måttet til for å verifisere den rette rekkefølgen på ting. Derfor en litt jobbig rapport dette, men både for egen del, og forhåpentligvis også andre, var det verdt bryet. Var sjøl litt bange for at rapportvolumet ville virke litt anmassende her, så jeg må si meg høylytt og positivt overrasket over responsen! At vi kom rundt uten sikring er en kombo av gode (heldige) vegvalg, samt en nødvendig porsjon høydestyrke. Vi hadde jo med godt m/ sikringsmidler, men som Nils også sier - de er fortsatt like blanke og jomfruelige! Hmmm - pussig ja, for selv m/ 18 kg på ryggen (og det med en fotosekk bakpå den egentlige ryggsekken til og med) var blokka som å gå forbi en hvilken som helst annen gråsten. Vel, nesten i hvert fall… Helt enig her, ods, men jeg har sett Skardstølbreen brukt både her og der, og var litt usikker på hva som var det rette her - og valgte muligens feil. Jeg bruker Skagadalen om dalføret, og breen ligger jo innunder Skagastølsryggen/tindene, så jeg skal heretter følge ditt forslag tror jeg. Du gjør en stakkar nærmest forlegen her, Bjarne! Men takk. Godt ikke alle er enige med Tom da..!

Joda, husker det. Men det rant liksom litt ut i sanda, for noe tidspunkt ble vel såvidt jeg husker ikke spikret den gangen. Og ikke hørtes vi noe mer om det, og ikke hadde jeg anledning den 18/8 åkke som heller... Så da vi får vel ta det igjen med en annen tur!?

Rune mente vel ikke deg Coni, men at Bjarne er dansk... Vedr. innlegging av bilder, sjekk innleggene litt ute i denne tråden: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6056

Stilig landskap! Hestmannen minner meg faktisk litt om fjella i Antarktis - ganske eksotisk egentlig. Artig innblikk et for meg svært så ukjent terreng!

Utfyllende, godt og informativt fra Morten - igjen! Så mye enklere når man kan konferere med rapporter som dette før man selv gjør et forsøk! Jeg vet at jeg selv har en tendens til å skrive lange detaljerte rapporter, men synes nå lell at det er bedre enn minimalistiske formuleringer som kun ramser hvilke topper man har vært på, uten å si et døyt om hvordan... Så rapporter som denne er slik ihvertfall jeg vil ha dem! De blir jo ikke bare til bruk som egen "dagbok" etterhvert heller, men de reneste turguidene, som mange mange vil ha glede av hvis man bare tar seg tid til å studere tekst og bilder, og samtidig også henger litt med på kartet... So keep up the good work! - Snowman