eaa

Hmmm - fly gjennom lydmuren? Jeg har selv både hørt - og ikke minst kjent - hvor voldsomt dette kan oppfattes. Det varer noen sekunder også. Senest i fjor sprakk vinduer i Hamar da to militære jetjagere brøt muren langt vest over Mjøsa sør for Gjøvik et sted...

Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv. Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt. Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..? Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm. Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..." Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på. ----- Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark. Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater. Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted. Vi rådet altså farvannet alene... Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen. Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla. Da!!! Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja. Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer. Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker! Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?" Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var. For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue. Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt... Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk. Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!" Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset. "Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet... Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse. Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"... Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted. Vi var fortsatt dønn alene der inne. Eller - var vi egentlig det .....?

Én ny synes ihvertfall sikker da - nemlig Austnubben NA-1/ca.2035 m/ PF ca. 17. Hvorvidt NA-2/ca.2035 har PF>=10 til NA-1 er ikke målt, så NA-2 er derfor usikker forsatt. Likeledes er heller ikke "Vestnubben"/2098 (eller Austnubben V-1?) målt ennå, men kanskje kandidat den også. Jeg håper nestemann m/ GPS oppi der kan få disse to målt, slik at vi snart får svaret på dette...

Temmelig like våre oppfattelser her tydeligvis, jeg óg syntes NA-1 og NA-2 virket ganske så jamnhøge, men at NA-1 muligens er en meter eller to høgere. Dog oppfattet jeg PF'n mellom dem som henimot eller kanskje over 10m. Er det derved selve 2098-punktet du mener aspirerer som Vestnubben m/ PF>10m? Sjøl gikk jeg rett over punktet på min veg ut mot brekket imot Hindholet, men opplevde ikke 2098 som noen kandidat... Men jeg konset ikke akkurat på dette heller da, var mest bare irritert over battritabben nedover der, husker jeg.

Hehe. For de som er gamle nok til å huske Ønskekonserten på radio, spiltes der i gamle dager ofte ei salme hetende "Det er makt i de foldede hender". I miltitæret i Nord-Norge omdøptes jo denne tvert til ""Det er Mack i de foldede hender!" .

Spennende! Forstår jeg deg rett ligger det altså 2 topper m/ ca. PF 17 øst for Austre/2049? Dette stemmer jo godt med min oppfattelse og diskusjonen om dette i mitt turreferat fra området, hvor jeg kaller dem NA-1 og NA-2: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=2806 Har du også ca. reéll høyde på disse? Godt å få den bekreftelsen! Det skulle vel i praksis gi to nye 2k det..! (såkalte "Helgesen-topper" da) Hva mener du med "Vestnubben"? Dere var vel over hele regla, var dere ikke..?

Hæ? 2000 hm hørtes drøyt ut da! Iflg. høydeprofilen og kartet blir vel dette drøyt 1400 hm et sted, vil jeg tippe..?

På indre østlandet er Kjølen=Langfjella. Men uttrykket er også brukt om grensefjella mot Sverige fra Hedmark, om enn i mindre grad. Ellers blir uttrykket også brukt i generelle vendinger som landskapsbeskrivelse, som fx "Vi jaktet oppå skaukjølen mot Kansbekksetra.", der ordet da brukes om digre, langstrakte og flate skauåser, gjerne med myrsystemer liggende langsetter toppryggen av de flate høgdedragene.

Hrrmff - jeg får nok si som den lett skeptiske småbrukeren i "The julekalender": "Nååh..!" Ja gjett'a! Dette er landskap jeg har fartet på kryss og tvers under jakt, fiske, foto- og fugleturer i alle år, både skau- og fjellturer, sommer som vinter. Men synd du fikk dårlig vær da! Da har du jammen meg vært uheldig, for det har jamt over vært en praktsommer over innlandet - fra april til dags dato! Ellers er jeg imponert over dine lokalkunnskaper, ikke minst om landskapsnavn og navnehistorikk! Slikt er egentlig ganske spennende, da kunnskap om navn og deres betydning fra gammelt av kan gi mengder av info når man leser kartene, og da info langt utover det kartografien gir (forutsatt at SK ikke har rukket å rasere navnene på kartene da! ). Og skulle håndbrekket ryke en dag, slik at jeg triller av kjølen og videre vestover, ja så kanskje jeg tar kontakt også med andre enn Falken?!

Kunne ikke dy meg for å mimre litt i anledning jubiléet, så her kommer en håndfull bilder fra noen gromturer vi rakk før Nils brøt målstreken. Sjøl har han feiret med ny avatar til og med! Det meste relativt nytt, men likevel for ordens skyld, her er referansen for de resp. turer: Skeie: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3143 Gjertvassdalen: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3683 Torfinnstinder: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=6076 Sentraltind: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=6197 Austanbotn: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=6286

Hehe - likte den der der ja! Takker ærbødigst for tilliten..! Og er man et ess, så føler man seg vel oftest ovanpå!

Ja dette var en voksen tur! Hvordan var egga ut mot Bjørnungen fra Veslebjørn? Og hvor lang er rappellen ned utpå enden der? Ble det kanskje to rappeller også, i og med at lunchen ble inntatt på ei hylle..?

Sorry, nei. Tvert imot så la vi igjen ei 10'er kile et sted oppi der sjøl.

Var det ikke rasérdilten da..? Han som kommer diltende etter ordføreren, du vet...

Enig! En runde er alltid mer variert enn tur/retur samme veg. Lars og Roger var på skitur til Lauvnostind/1970 i apr. 2004, mens jeg gikk til St. Dyrhaugstind/2147. De skryter derfor til meg av å ha vært der, mens jeg kaller den bare for Lauvåsen..! Den renna m/ løs sten går nok ned fra den høyre varden på brekket. Vi valgte som sagt å ned fra den venstre varden (østre), som leder ned den veien dere gikk opp på returen. Det var rett etter denne vi trakk ut til isrenna. Neida, som også Roger sier henger slynga der ennå - en hvit sådan. Joa, litt pes til tider å hanke opp et større kamera fra sekk/bag, særlig i dårlig vær. Føler tidvis at jeg hefter turkameratene litt med denne fotograferingen , men det synes oftest verdt det i etterkant!

Du mener vel vest for Langvatnet? Tja, du kunne jo bytte ut nøttepirkeren med ei heklenål f.eks.? Så kunne du begynne å hekle makramé - eller kanskje det blir makra-uten..! (imponert over hva jeg kan av husflid nå, tenker jeg! ) Takk i likeså, Nils! Og en STOR graulasjon med vel gjennomført bragd! Nesten synd vi ikke treftes før, for jeg har satt umåtelig stor pris på ditt vennskap de siste par åra! Får bare håpe jeg får lurt deg med på en 2k eller fler likevel. Og da kanskje vi tar en annen veg enn før, for ditt nye gule tau er jo temmelig langt fra slitt ennå..! Og siden utsikt er prioritert, kan du mimre litt over denne rasten, med praktutsikt ut Midtmaradalen fra "hytta på bandet", på vår fantastiske Maradalstur i år...

Oh yeah! Blink igjen! Valgte jo bildet fordi fjellet har så fint navn! Tatt 17.08.2003.

Nydelig fjell dette! Bra valg av avatar med andre ord!

Flott på Island! Kjørte selv øya rundt i 2000 i forbindelse med et slektstevne. Dessverre hadde ikke vegen gjennom Landmannalaugar åpnet ennå da vi var der 10 dager i starten på juni. Men vi fikk med oss massevis av annet da! Husker godt (har mange dias) av Hvannadalsknukur, Islands høgeste fjell på 2119 moh helt ute på kyststripa i sør. Også breene da mann - og fossene! Vi hadde jo også knallvær, med opptil 30 varmegrader ved ðljodaklettene i nordøst (langs elva mot Dettifoss). Ønsker meg tilbake til Island. Så mye ugjort, og så mye usett ennå der oppe! Fantastisk landskap hvis man har øye for slikt! Tøft med den GIF'n forresten!

Hehe - vi har nok vært nesten for mye på tur ihop vi Nils! Blir en vane å skrive slikt da, vet du! Takker for rettelsen, originalteksten herved korrigert! Og unnskyld, Lars! Ellers var vegvalget vårt til Nordre svært så kurant. Ville nok vært greit også med noe snø vil jeg tippe, da vi kløv skorter og drag som antakelig vil samle snø, og dermed gi brukelig fotfeste.

Og noen flere bilder som vanlig!

Bonustur Etter helgas tur over topper rundt Langedalen (https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=49053), var neste mål helt i det uvisse. Jeg visste dog at kopplamma Lars og Roger over litt tid hadde planlagt fjelltur på tirsdagen, men dette er normalt en ikke-dag for meg, grunnet fast oppsatt kvelds-/nattjobbing. De snakket om Austanbotn, men den rapporterte nysnøen i fjellet etter helga virket litt avskrekkende for Austanbotn-tur. De ble derfor noe usikre på denne, og ville ha med seg meg - akkurat som om det ville hjelpe..! Men jeg var jo over Austanbotntindene for ikke lenge siden (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6286), og ville, smittet av 2k-basillen som jeg er, foretrekke nye topper. Men etter en grundigere undersøkelse jobbmessig, kunne jeg faktisk sjekke ut alle oppsatte aksjonspunkter for tirsdagen, og hadde derfor mulighet for en bonustur likevel! Jiha - gladmelding til kopplamma , og vi enedes raskt om Soleibotntravers som et godt og felles alternativ. Så kl. 0230 durte en bil med to halvtrøtte kopplam inn på gårdplassen. Tåketopp Mens Lars flekksov i baksetet, turet vi i mørket vestover. Værvarslet var tålelig bra, men allerede på høgåsen før Valdres nådde tåkeskyene nedpå lyngen, men ingen nedbør i hvertfall. Langs Tyin grånet volene så smått fram av mørket, og vel oppe på Tindevegen fra Årdal var det allerede godt ganglys, mens tåka lå godt nedpå høgfjella. Men været var lunt og godt, og en mild føhnvind strøk inn fra sør når vi parkerte der Tverrelvi krysser vegen på sin ferd ned fra Soleibotnen. Vi gikk fra bilen kl. 0715. Da så også skylaget ut til å løfte litt, men hang trassig igjen til anslagsvis 2000 moh, slik at St. Soleibotntind/2083 forble borte i skodda, mens Nordre/2030 vandret litt inn og ut av syne… Vi har alle tre vært sammen på St. Soleibotntind/2083 før - den 28.04.2004 var det. Den gang hadde vi stiv SV, snøvær, snødrev og tåke, men nådde likevel toppen i total whiteout. Etterpå har Roger vært der en gang til, også da i tett tåke. Og slik så det ut til å bli denne gangen også. Men nå var det liksom en lovende lét i været, som tilsa oppletning etterhvert. Så vi tok iveg i god stemning opp motene mot Soleibotnen, der rypebærlyngen så smått begynte å anta sin djuprøde høstfarge. Vi satset på å gå inn Soleibotnen på nordsida av 1412-vannet, og videre opp langs vestkanten på istunga opp mot Bukkanosi/1674. Her inne gror store, putemjuke og irrgrønne mosetepper på stengrunnen rundt tjennskantene. Et vakkert brudd på det ellers golde stenødet. Ved tjennet glemte jo jeg selvfølgelig å fylle vann , så jeg måtte nedatt grovura 300 distansemeter for å fylle et par liter på Camelbak’n. Ura opp langs den blågrå bretunga er hvit og renskurt, men med friksjon som ei spikermatte. Lars og Roger gikk opp på ryggen av røysa, mens jeg fulgte iskanten. Vel oppe på høgryggen var det nå bare til å jabbe høgdemeter mot St. Soleibotntind/2083. Vi tok en 5-minutter litt før vi nådde skjæret som markerer adkomsten opp på selve topplatået. Der oppe nådde vi også opp i tåka, som gøv med god fart på sønnaværet over toppen. Hvor er Nordre? Oppe på Store står flere varder, og ei postkasse m/ gjestebok. Ingen kjente navn å lese i boka, som gikk tilbake t.o.m. august. Tåka var nå grauttjukk, og ut over storstupet i nord hørtes kun suset av smeltevann fra veggen og breen nedenfor, samt rakling av en og annen sten som falt… Og ingen Nordre/2030 var å se. Ingen naturlig nedgang heller, og ingen av oss har noen gang opplevd utsikt her oppe, så vi sjekket kart og kompass for retningen mot Nordre. Vi fant da ut at nedgangen måtte være ut for en mannshøg, slank og skorsteinsliknende varde noen timetre ute til høyre (N) for postkassa. Der stuper en lav egg ned i tåka, og til venstre for denne ligger ei lita bratt isrenne, og den har vi jo sett beskrevet vedr. ruta til Nordre. Så vi klyver iveg ned den bratte egga, kun desimetre unna stupkanten mot Ringsdalen. Fjellet er fast og fint, men litt lenger nede ligger noen vél drøye nedklyv, der vi også finner ei rappellslynge. Vi er nok noe forskjellig tilvant slik utsatt brattklyving, og Roger synes en passasje der nede er litt spooky. Men han konsentrerer seg kun om klatroppgaven, og kommer problemfritt ned. Bra gjort det! Vi trekker da mer unna stupet, til venstre over mot den råslagne isrenna. Nå dukker endelig Nordre fram fra tåka også! Langs isrenna klatrer vi videre ned i råtten, løs og frostsprengt småsten, og passer på ikke å sende sten i hodet på hverandre. Snart er vi nede på laveste før Nordre. Vi studerer flanken, og bestemmer oss for et vegvalg som skrått stigende traverserer flanken opp til en hylle under toppen, og som vil føre oss bort til nordryggen. Derfra ser det greit ut til topps. Fra laveste følger vi ei svakt stigende grushylle mot venstre, og havner bortenfor i en halvmeter bred sprekk imellom en høg stenblokk og fjellveggen. Bortenfor blokka ligger det vanskeligste punktet langs vegvalget vårt, et 3m bredt styggbratt klippeparti, med relativt små fottak, men med et par gode håndtak i sprekker høgere oppe. Det er dessuten ikke særlig utsatt heller, selv om man nok vil slå seg i røysa 3-4 meter lenger nede om man faller… Etter egga ned fra Store er alle nå litt mer klatrevante og varme i trøya, så alt går fint her, og videre er det bare bratt, men helt uproblematisk opp til den nevnte hylla under toppen. Den er spasertur, og likeså oppatt nordryggen de siste 30 metrene til varden. Hah! Dagens første nye 2k i boks! Vi nyter utsikten, som er tiltakende bedre. Særlig våre neste mål, Soleibotn S-1/2020 og S-2/2049 ligger rett i glaningen herfra, likeså brekompleksene rundt Ringsdalen. Men ute i sør blåholder St. Austanbotn fortsatt på tåkehatten sin… Dessverre skaper det tunge gråværet en nesten svart/hvit verden her oppe, så fotolyset er vel så håpløst som det kan bli. Blir ikke mye sting og snert i bildene denne dagen. Over skaret Etter obligatorisk fotografering, virker returen som vanlig mye enklere enn ankomsten. Opp igjen mot Store/2083, velger vi nå å gå på vestsiden av isrenna. Vi krysser renna der isen slutter, omtrent på høyde med laveste mot Nordre. Vestsida byr på fin klyving på fast og variert klippe oppatt mot Store. Anbefales! På aller siste biten følger vi igjen stupkanten forbi rappellfestet, rett på egga, mest for moro og utfordringens skyld! Den orange rappellslynga virker helt fersk, så vi plukker den likesågodt med oss. Vi piler opp til Store, hvor vi legger att sekkene, men jeg tar som vanlig med fotobagen videre. Vi søker så ned mot skaret mot S-1/2020, der to små varder på brekket viser vegen. Disse markerer nok to forskjellige muligheter ned til skaret, og vi velger den venstre, nærmest skaret. Noe løs småsten nedover, så man må bare passe på ikke å sende sten på hverandre, men ellers er det enkelt helt ned i skaret. Ikke vanskelig, og ikke utsatt. Normalt har ei isbru ligget over bunnen av skaret her, men nå er det bar blokkmark tversover hele skarbredden. Men kun et par meter mot NØ glinser holka på toppen av isrenna som går nær vertikalt ned i Ringsdalen fra skaret. Også ei stor haifinneformet snøskavle, stående oppå isen, har overlevd sommeren i skyggen her nede. Kopplamma må jo prøve isen , før vi går halvt høyre ut av skaret, runder greit hammeren under S-1/2020 på sørsiden, for så å dreie opp og til topps på S-1. Nå har i mellomtiden skydekket hevet seg også, og St. Austanbotn/2204 troner i all sin velde over Berdalsbreen sør for oss. Det gode liv på søregga Fortsatt stryker en lun sønnavind over egga, og ute mot horisonten i sør lyser ei blek guloransje himmelstripe - med bud om bedre tider… Ahhh! Kan man ha det bedre enn dette? Fantomutsikt over noe av Norges vakreste natur, godfølelsen av frihet, flukt og høyde, spenningen over nye opplevelser i nytt landskap, det gode slitet, mestringsfølelsen, og et godt etablert kameratskap. Kombinert med en smule foto og en genuin landskapsinteresse er dette for meg den ultimate hobby for tiden. Og vil nok forbli det lenge...! Fra S-1 rusler vi så den nydelige søregga videre mot S-2/2049. Ute langs egga hører vi brått et sterkt rummel fra Ringsdalen, og vi ser et temmelig massivt isras dundre ned bergveggen ved siden av fossen fra Ringsbreen , etter en større kalving oppe ved brefronten. Den sønderknuste isen flommer så ut som ei hvit elv 300m nedover erosjonsrøysa under berget. Man skal med andre ord aldri føle seg for trygg innunder storveggene her, hvor både stein og issprang kan styrte temmelig så langt ut fra fjellveggene. Men søregga fra S-1 er et gromt stykke fjell. Akkurat så passe luftig og utsatt at man må være skjerpet hele tiden, men fast og fint uten risikable vanskeligheter. Og med en keiserlig utsikt til begge sider, der brebotnene sjoer under blåbleke iskapper, omkranset av himmelstrebende tinder, som evige rager kjente og kjære under himmelkvelven. Slik har de stått i tusener av år, og slik skal de fortsatt stå når gresset har visnet på min grav… Det er noe langlinjet og gripende over dette synes jeg, en sær sansning av rom og tidløshet, som inngyter en paradoksal fornemmelse av maktesløshet, ærbødig respekt og lykke på samme tid. Man innser at vår daglige menneskeskapte streben kun blir ørsmå slepespor i støvet, og det gjør godt å bare hengi sitt sinn til et svimlende svev blant stillhet, storhet og skjønnhet… Dette er terapi på høgeste plan, for den som lytter, for den som ser. Opp mot S-2 henger et par grove halvt overhengende blokker ut på Ringsdalsiden. Lars og Roger måtte ut på hver sin, og et par stilrene bilder ble samtidig lagret på bildebrikka! S-2/2049 så jamnhøg ut med en varde på enden av egga, så vi fortsatte denne til endes i retning storveggen på St. Ringstind/2124. Et sted langs egga her meldte Roger at han nesten stivnet over en litt kilen passasje. Men atter en gang taklet han frykten mesterlig, og brøt seg videre med full kons på hvert steg han tok . Ute ved siste varden var det bråslutt, og man skuer rett ned i gapende bresprekker på Ringsbreen under St. Ringstind. Dennes enorme vestvegg fronter synet herfra, et mektig skue fra en litt uvant vinkel. Breen under storveggen er helt skittengrå og nedsmeltet i år, ikke rart det tiner ekstra når breflatene blir så møkkete av erosjonsmasser som nå, blir litt som å strø aske på snøen dette. Til venstre for St. Ringstind ligger det digre dalrommet over Ringsdalen, hvor det er artig å lete opp igjen vinterléden med øynene, og over det hele reiser Storen seg over resten av jotne-flokken. Mens i sør dominerer som nevnt ”Absolute Austanbotn”, et imponerende massiv som skjærer opp helt fra det mintgrønne Berdalsvannet, og ender i den kanskje kvasseste og råeste tindespiss som Jotunheimen kan by på, himmelhøgt over Gravdalen der nede under øststupet . Etter en nyte-pause på enden av egga , ruslet vi så tilbake mot Store. Og nå var igjen Roger i sitt ess, ingen som helst problemer på punktet som opplevdes skummelt på tur ut. God til å tyne grenser den gutten! Og alle var enige… Returen tilbake gikk også fint. Merkelig hvor fort man venner seg til høydene og farene. Der man var på vakt på tur ut, kunne vi nå gå med henda i lomma! En matbit ble inntatt på Store, før vi slapp oss utover den lange stenryggen vestover mot vegen og bilen. Nå kom også sola fram, og det ble reneste sommerdagen nedover mot Bukkanosi/1674. Vi fulgte ryggen på denne nå, helt til endes like ovenfor bilen. Både Lars og Roger følte at de hadde flyttet litt på grensene sine under turen, hvilket jo kan være en seriøs utfordring under slike reélle og ukontrollerte forhold. Det er jo ikke som i en gjennomregulert klatrehall det her..! Så vel fornøyde med dette, samt tre nye 2k i boks, vandret vi i sommervarmen tilbake til Tverrelvi, hvor vi tok et raskt fuglebad i det friske vannet. Deretter svingte vi i krik og krok ned til Årdal for å kjøpe usunn kost som vanlig. Men ingen dårlig samvittighet av den grunn, for vi hadde såmen svidd av nok kalorier på det gode slitet på forhånd vi! Så derfor til slutt, som uttrykt i så mange skolestiler: ”Og alle var enige om at det var en fiiin tur!”

Hehe, neida. Har et relativt pragmatisk forhold til dette, selv om jeg har mine preferanser og har gjort noen valg. Men nå har jo Bjarne et adskillig bedre utgangspunkt enn med kun et lite kompaktkamera. Og med det grunnlaget en DSLR gir, vil jo litt PS-jobbing fort gi bedre resultater. Aberet er bare det, at drar man på et systemkamera, ja da forventer alle at det liksom bare skal bli toppbilder av det... I noen tilfeller forventer man det faktisk selv også! Men det er dessverre ikke slik det funker. Man må først gjøre opptakene bevisst og våkent, for deretter å fullføre i PS slik man måtte foretrekke. Et råbilde rett fra kameraet vil nesten alltid skuffe... Men med dagens nye DSLRs oppsatt med en drøss av valgbare opptaksmodi, som fx landskapsmodus, snømodus etc., vil disse til en viss grad kunne erstatte en del basale postprosesseringer i PS, så som saturering og delvis også kontrast og oppskarping. Men beste løsningen er å gjøre dette i PS selv, da har man full kontroll - og får moroa attpå!

Takker for positiv respons, godtfolk! Jepp - bildet av teltleiren er tatt på søndag morra kl. 0915. Valgte likevel å legge det først i rapporten, da dette er det naturlige startpunktet for turen.