eaa

Hehe, ok da! Godt jeg ikke var for selvsikker her. Jeg får unnskylde meg at jeg aldri har vært i nærheten av disse, nærmeste jeg har vært er vel på Tverrbotntindene, men da i grauttjukk skodde, så jeg har jo knapt sett Bukkeholstindene fra denne sida. Innbilte meg derfor at St. Bukkehols var den spisse, sett vestfra Jervefonni. Virket liksom så fryktelig langt til den bakerste, så jeg innbilte meg den var mye lenger øst... Men da har jeg jo lært noe nytt!

Joa, her er en mer vidtfavnende utgave. Tverrbotntinder til høyre her. Blir ørlite usikker sjøl, jeg gitt! Men jeg tror fortsatt den spisse er Store Bukkehols... Vi får fintygge litt på denne så lenge, så finner vi vel en løsning!

Mja, må vel gi deg delvis rett der, Alek! Men kun delvis, hvis jeg ikke tar feil sjøl da - og det er jo fullt mulig... Bildet er tatt fra Jervefonni/2001. Tverrbotntindene ligger ut for høyre bildekant. Tror du har rett i at den nærmeste toppen som sees foran snønakken på den bakre, er Bukkeholstind M-2/2135. Bukkeholstind M-1/2154 tror jeg er usynlig, og den spisse bak m/ snønakken mener jeg er St. Bukkeholstind/2213. M-1 blir usynlig fordi den ligger for langt innover ryggen imot Store, og rager kun 19m høgere enn den synlige M-2. Søre Bukkeholstind/2058 blir også borte, bak Store/2213. Fjellet helt der ute i bakgrunnen er Heilstuguhø/2072 og ryggen videre mot Heilstugutind N-3/2218.

Hehe, var det så vel du! For gudene skal vite at den har ikke stått stille for en stakkar etterpå!

Hehe, slikket vel mer enn fjelluft på den turen. Fikk jo både grovsnø og barnål i kjeften på den heller strabasiøse returen! https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=19204 Skal vi prøve en til da? Skral bildekvalitet, men likevel... Hva heter toppen til venstre?

Opplevde engang en litt rar episode, ikke noe skummelt, men bare snålt... Vi var 4 karer på fisketur i Trysilelva ei natt i sommerferien, mine to brødre, en felles kamerat, og undertegnede. Vegen vi parkerte langs går her et stykke opp i lia, og det er halvbratt noen hundre meter nedover mot elva, et sted mellom Engerneset og Sendsjøen, for de som er kjent i traktene. Vi dro på elva relativt sent, og halvveis nede i lia spør så ene broder'n "Hvor mye er klokka blitt på kvelden'a?" Jeg kikker på klokka og svarer "Akkurat tolv!" Men da sier en av de andre "Nehei, den er jo snart ett!" "Ja, det er mi også.", sier fjerdemann. Når jeg da ser nærmere etter, så har klokka mi stoppet - så absolutt på prikken tolv som det går an, alle tre viserne, til og med sekundviseren altså, står dønn stille på tolver-prikken. "Jøss, sjekk denne da!?", sier jeg, og alle fire ser vi på armbåndsuret mitt med det pikante stopptidspunktet... Deretter fisker vi igjennom natta, før vi utpå morrakvisten returnerer til bilen samme veg som vi kom ned. På akkurat samme plassen som på nedturen spør så min klokkeløse bror igjen om hva klokka er. Jeg ser automatisk og av gammel vane på klokka mi, og svarer "Kvart over åtte." "Hæ - hadde ikke klokka di stoppa da?", spør de andre. Men når vi nå sjekker, så går klokka mi atter korrekt, og helt likt med de andre to! Merkelig, spør du meg...

Bildet viser nordryggen opp til Nordre Trollsteinshø/2201, og kvitvola i bakgrunnen er Moldulhø/2044 på Lomsegga. Du står vel da på den vestre toppen av Østre Trollsteinshø/2090.

Nemlig. Man skal være skeptisk, og man skal så langt deter mulig forsøke å utrede en årsak der og da. Se fx på denne serien om synske/medier/spøkelser som går (gikk?) på TV Norge, der alt nærmest dyrkes og krampetolkes til noe oversanselig og skummelt . I praksis vil man i et livsløp kun oppleve noe tilsynelatende uforklarlig max 2-3 ganger, de fleste kanskje aldri. Men jeg har det inntrykk at folk som generelt er litt utsvevende på slikt, slettes ikke "kvalitetssikrer" sine observasjoner med nøktern logikk, eller ved å sjekke etter de faktiske forhold. Slike dyrker derimot astrologi og tarotkort, de ser UFO'er hvert år, og de hører kalde lenker som sakte slepes over loftsgulvet såfort høstvinden guster litt i oktobermørket... Og både antallet historier og deres grymme innhold øker deretter. Ryktene blir følgelig oversynlige på folkemunne, og de dempes ikke akkurat etterpå blant folk heller. Derfor kan sikkert de egentlig uforklarlige historiene telles i et ytterst lite fåtall. Ikke bare enkelt å skille klinten fra hveten her, med andre ord.

Yeeeiii! Endelig! Bra jobba. Godt å bli "kvitt" denne omsider. Alt du sier er korrekt. Og den hvite solbelyste kanken midt i bildet er Kotuva/977.

Aaah- tampen brenner endelig! Relativt varmt også! Det er Øyungstuva/1090 som du ser ja, men det er ikke Storbekkfjellet/1123 jeg står på...

Oops- skriver samtidig her ser jeg! Hva slags GPS bruker du, Langbein? Har du verifisert/kontrollert mellom fasitpunkter noengang?

Regner vel med at høydeprofilen også er generert via en GPS-logg? Men da kanskje fra en annen GPS..?

Enig! Jeg blir bare målløs..! Du vet at "Kvitt eller Dobbelt" har startet opp igjen Nils? Så nå tar han vel snart køddebildet mitt fra s.7 også... http://www.fjellforum.com/download.php?id=1444 Men folkens - minner igjen om at mitt bilde nederst på s.60 fortsatt står uløst... https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=3358 Har jo lagt på litt tips for bildet tidl. også, så jeg gjentar det her: Hedmarksfjell. Bakerst til venstre: 1090 moh. Nils er inhabil (heldigvis! ), for han fikk en sms mens jeg sto v/ varden!

Jeg mener far sa det var nybrøytet ute, så svært få spor fantes på tunet fra før. Nye ville derfor med letthet blitt oppdaget. Og langsmed veggen var det bare urørt djupsnø...

Fortell, fortell..! Ææææ... skjønte ikke helt spørsmålet her heller - men ja, det var snø ute. (bare for å svare så langt som jeg henger med her... )

Hæ? Har ikke sett noe spørsmål jeg . Du sier ovenfor her: Jeg oppfattet ikke dette som et spørsmål, men mer som en påstand... Hvis det var dette du mente, så må jeg vel svare at man kan jo skvette uten at årsaken er direkte truende eller farlig. Rent instinktivt blir man litt skremt av en sådan hendelse, sjøl uten at man føler seg truet der og da. Dessuten vet man jo ikke hvordan en sånn situasjon kan utvikle seg heller, ei heller hvor man har uvesenet, så litt utrygg vil jeg tro at enhver kan bli?

Lite bevegelse her gitt. Håpte at folket kanskje hadde et og annet å fortelle jeg. Hmm - "merkelig" ja... Vel, da får jeg heller ta en annen beretning sjøl da. Ikke sjølopplevd denne, men ei litt ”grøssal” histore som min far opplevde sammen med en av sine eldre brødre. Eksakt tidspunkt vet jeg ikke, men de var begge ca. 20 år gamle da dette utspilte seg, så det må ha vært helt på slutten av 1930-tallet et sted. Og svaret er fortsatt, trekvart århundre senere, like nedsnødd som da – Begge bodde da fortsatt hjemme på småbruket de vokste opp på, et sted formelt kalt ”Fuglsangsætra” i Ringsaker kommune, Hedmark. I daglig dialekttale ble plassen bare kalt ”Fusjisætra”. Dette er et lite bruk langt innpå skauen, basert den gang på litt beiteland, en håndfull kyr, noe skogsdrift samt jakt og fiske. Som småbruk er dette nedlagt i dag, som så mange andre i Norges land, men består som bolighus fortsatt - du finner det på Norgesglasset (http://ngis2.statkart.no/norgesglasset/default.html) v/ å søke etter Fuglsengsætra. Dengang besto tunet av 4 bygninger; et lite redskapsskjul, en låve m/ fjøs, et langtsmalt hønehus samt selve våningshuset. Hønehuset var da historien utspant seg ikke lenger i bruk som sådant, men et spartansk soverom var innredet i vestre delen av bygget. Der pleide far og onkelen min å sove. De er begge døde nå, og het hhv. Arne og Sverre. Disse kara levde gjennom oppveksten mest av tømmerhogging, samt fiske og småviltjakt. De var på skauen dagstøtt gjennom hele året, og kjente terrenget og naturen i omegnen som sine egne lommer. Så dette var folk som ikke eide frykt for slikt, som var vant til tunge tak og det å være alene ute - sommer som vinter, natt som dag… Adkomsten til Fusjisetra gikk via ei smal gutu opp skauåsen fra bygdevegen 1 km lenger sør. Gutua rundet hjørnet på våningshuset østfra og inn på gårdstunet, mellom hovedbygningen og hønehuset. Innerst på gårdsplassen lå låven m/ langveggen mot tunet. Langs den gruslagte bygdevegen sørafor bodde ingen, den gikk kun gjennom øde skauholer og noen større myrer på flatene nedenfor åsen bruket ligger i. Nærmeste nabo bodde på Aasethhagan, halvannen vegløse kilometer gjennom skauen mot vest. Kun en stusselig sommersti gikk dengangen dit. Tildragelsen som far min fortalte om skjedde en hverdag midtvinters. Det var splittkaldt og klarvær, og en mager kvit månesigd sto krumbøyd over de svartraggete skauåsene i sør. Kun et og annet frostsmell i tæla granstammer brøt tidvis nattestilla, mens far og Sverre hadde roet seg for natta i soverommet i det ombygde hønehuset. De fyrte i en gammel gisten vedovn, men når de sovnet ble det likevel fort kaldt i det skralt isolerte bygget. Katta på gården pleide også å være hos dem om natta, så også denne gangen. Far likte så godt lyden når katter maler, ”Det hviler en slik god ro over den lyden”, sa han. Så nå lå huskatta på bringen til far og mól jamnt og koselig, mens karene sakte ség inn i søvnen… Far bråvåknet med ett utpå natta, av at katta hugg klørne i bringa på ham! Han skvatt så han ble helt hul innvendig av dette, og bråsatte seg i befippelsen opp i senga, så katta falt ned i fanget på ham. Det tok deretter et par sekunder før han fikk summet seg. Sittende slik i det allerede nedkjølte rommet, hører han så en stygg og halvkvalt snerrende lyd, og oppdager at det er katta som lager lyden. Den sitter med ragget rett ut og knurrer - en gurglende, langsomt stigende og fallende knurring, tilsynelatende uten noen gang å trekke pusten, og hele dyret sitter forknytt og hard som en mursten… Far fatter ikke hva som skjer, og hører nå at også Sverre har våknet, borte i senga på andre siden av rommet. Dette var jo årvåkne folk, som alltid reagerte på den minste uvante lyd ute i naturen, så begge var nå lys våkne. Sverre hvisker til far ”Hva er det som foregår?!” Men før han rekker å svare, hører de det begge to… Den iskalde tørrsnøen ute etterlater ingen tvil - utenfra knirker det svakt av fotsteg, der noen sakte kommer listende opp gutua og inn på tunet mellom husene på det avsidesliggende bruket – Deretter blir alt stilt - med unntak av den kvalte knurringen djupt innefra katteskrotten. Far og Sverre sitter som adventslys i hver si seng, og stirrer mot langveggen og utgangsdøra. Et lite korsvindu oppå veggen legger en blekblå liten firkant av månelys ned på bordgulvet, ellers er alt gjemt i så å si stummende mørke. Da høres skrittene igjen. Nærmere nå - og enda nærmere! Noe(n) kommer tilsynelatende gående tett langsmed ytterveggen mot gårdsplassen, og beveger seg langsomt langs denne mot døra… Kattehodet dreier seg sakte, og liksom følger lyden med øynene, og øra ligger flatt bakover på det skauvante rovdyret. Og den knurrer hardere nå, bristende nær å hyle, med bena trekt innunder seg som forberedt på det store spranget… Stegene gror seg klart sterkere, de knaser sakte langs veggen, skritt for skritt, for så endelig å stoppe helt opp - ute på stenhella ved døra Som nevnt var far og Sverre vant til utendørsliv under alle slags forhold, og temmelig så jordnære hva gjaldt det som kunne bevege seg rundt dem i landskapet. De konkluderete derfor raskt med at det var tjuver på ferde, for ingen andre kunne finne på å komme snikende på denne måten, ikke sånn - og ikke slik natterstider. ”Sverre - skal vi ta’n..?!” hvisket far så lavt som råd. Svaret var forsiktig tussende skritt over det nattkalde gulvet, der Sverre dørgende stilt allerede beveget seg mot døra. Far la den intense katta til sides, og fulgte etter på samme måte. De stilte seg så opp skulder mot skulder foran utgangsdøra, og turde nesten ikke puste av frykt for å røpe seg. Deretter strekte far sakte ut armen, og krummet neven i et lydløst jerngrep om håndtaket på det ulåste dørbladet. Slik sto de så i stillheten og ventet på neste lyd utenfra - en lyd som aldri kom… Etter et skrekkslagent minutt rev så far opp døra, og begge to styrtet ut på stenhella, klare til å huke tjuvradden på fersken! Men der ute var absolutt intet. Kun et gustent pust av frostrøyk rullet i døråpningen, og den månebleke gårdsplassen lå rimkledt og stum under polarhimmelen, der låven kastet sin bunnsvarte skjeve slagskygge ut over tunet. De stirret vantro på tomheten, og fór langsmed veggen og kikket rundt hushjørnene, var nedover gutua en bit, bortom låven, ble stående å lye, men ingenting - ingensteds. Og langsmed hønehusveggen fantes ingen spor overhodet, kun spredte glimt av det golde månelyset som blinket blekt i rimkrystallene over snøflatene… Ikke bare lett å sovne etter noe slikt. Ikke så lett å fatte det heller. Etterpå ble far bare liggende å stirre på det magre svarte skyggekorset fra vinduet, som ulidelig langsomt krøp hen over gulvplankene. Ute på myrene i det fjerne kauket en rødrev kaldt gjennom sprengkjøla, og katta lå fortsatt vák i sengeenden - men den mól ikke lenger nå…

Synes at linken din blir litt sånn healer/astrologi-aktig, litt for lilla og drømmersk med andre ord . I den sfæren "behandles" individuelle psykiske forhold/problemer man måtte drass med over tid, mer enn en brå og uventet opplevelse, samtidig registrert av flere ute i felt. Det vi opplevde var et faktisk konkret syn, en ren engangsforetéelse, og ingen innbilning eller fornemmelse av noe varig vágt og følelsesmessig. Ingen setting la opp til slikt på forhånd, og heller ingen tidl. opplevelser eller historikk tilsa at noe slikt skulle kunne hende. Har liten tro på at jeg vil få svaret på den gåta der på foredraget... Så jeg føler ikke at jeg ligger i målgruppa for slike foredrag. Tar meg heller en tur ut jeg, til fjells eller på fisking blir ett fett - dag eller natt, tåke eller ikke, åkke som er blir det bedre terapi enn en tørr forelesning!

Jo takk! Vi vart skræmte vi óg..!

Hvorfor fikk han ikke dra til akkurat dette vannet? Ble noen begrunnelse for det diskutert noengang? Var det pga. onkelens skjebne der inne? Skjønte ikke siste setningen helt... Kan du forklare dette litt nærmere? Men hadde det ikke vært spennende å undersøke litt mer'a? Sjøl har jeg vært ved Bjønnfjordneset mange ganger etterpå, natt som dag, et par vinternetter på isen på lakepilking til og med, i tillegg til å ha kryssjekket området på ski. Men bare granmeisen var fortsatt tilbake...

Det er Risbekksetra v/ Isteren som Grønoset forteller om. Den ligger bare 400m nordover langs stranda fra der vi hadde lavvúen vår, på østsiden av Bjønnfjorden (Nord-Isteren) innunder Bjønnberget/955 (som jeg har vært på forøvrig! ). Sjekk vedlagte kartutsnitt, der leiren er merket m/ rød ring like nedenfor setra. På motsatt side av fjorden ligger Bjønnfjordneset, i nedre venstre hjørne av kartet. Den røde ringen der viser stedet vi observerte "skrømtet". Risbekksetra har vi passert like utfor så mange ganger under fisket, natt som dag, og vi har myst inn på de mørke lave bygningene som hviler tomme og svarte i fjellfuruskogen attmed Risbekken. Jeg har til og med ruslet rundt mellom dem, og kikket inn et par vinduer. Vi har aldri sanset noe spesielt der borte, og ei heller synes setra skummel på noe vis, slik den hviler i tørrlendt, lunt og solvendt terreng nedmed Isterstranda. Men skinnet kan jo bedra... Grønoset skriver jo om Stor-Hans, denne legendariske kjempen av en kar, som levde sitt hardbarkede liv rundt omkring i Femundsmarka i en mannsalder. Han levde av hva marka kunne gi, sommer som vinter, og var såmen ingen mørkredd eller pinglete type! Han levde ute all sin dag, og sov der det falt seg etter situasjonen - i gammer, koier, huler, innunder Femundsmarkas digre stenblokker eller ved en nyingsflamme djupt inni trollskogen en plass. Han tok det som det falt seg, men én plass nektet høvdingen å overnatte - på Risbekksetra... Og jeg har hørt beretningen om årsaken, så jeg kan vel skjønne hvorfor. Men som sagt, vi hadde leir i årevis kloss ved, men så aldri noe som helst der oppe. Ingenting. Ikke der......

Hehe! Ser den. Innimellom var det faktisk litt jævlig. Særlig etter noen kvasse karsk attmed leirbålet! Man kan vel si at sjøl om ryggen kunne bli litt krum etter noen dager, så gjaldt vel ikke det alle andre ting! Men Brokeback Mountain? Nope! Det får holde med Bjønnberga. Tore så nok ikke så fristende ut, der han med fett hår, fiskeslo på henda og med kaffesikkel på haka, slevjet og ravlet rundt i varmestøvla etter x antall kaffedoktre..! Så Nerdrum hadde nok ingen effekt der gitt - takk og lov! Og antrekket til huldra var bare snålt, ingen sexbomde akkurat, og definitivt ikke GoreTex! Og ikke hadde'a rumpe heller...

Nettopp. Fordi menneskesinnet er rasjonelt og logisk innrettet, og derfor "krever" en konkret og begripelig forklaring. Full forståelse for det. Håper det løser seg på en god måte.

Merkelige greier ja... Siden du selv tar opp dette, drister jeg meg til å spørre litt, siden jeg er helt ukjent med fenomenet. Så får du selv bestemme hvorvidt du vil svare, eller hvor langt du vil dra dette "in public" som her. 1. Hvor ofte eller når opplever du dette? 2. Er det på noen måte situasjonsbetinget, eller finnes det forhold som trigger det hele? 3. Er det flere forskjellige stemmer? 4. Opptrer de samtidig? 5. Snakker de bare til deg, eller snakker du også med dem? 6. Og er "stemmene" uenige seg imellom, er de med deg, eller er det deg alene mot røkla? 7. Forteller de bare ting, eller formaner de deg også? 8. Og hva gjør du i en sådan stund? Og unnskyld meg hvis jeg virker veldig nyskjerrig, det er ikke meningen. Jeg er bare litt nyfiken på hva folk kan være så uheldige å slite med. En forklaring gir lettere et bilde på hva man kan risikere å overse når man uvitende snakker med folk, eller uvitende tråkker i salaten, fordi man i hverdagen kan finne på å si ting man overhodet ikke har tenkt igjennom...

Stilig! Ja somme tider kan man faktisk begynne og undre, uansett hvor realistisk eller ateistisk man måtte være. Så nå skjønner du kanskje hvorfor jeg er hobbyornitolog da..?